Kommunenes Filmcentral. Kommunenes Filmcentral (KF) var et aksjeselskap opprettet i 1919 av Kommunale Kinematografers Landsforbund. I en periode produserte KF også skolefilm og drev eget filmlaboratorium. KF var eid av 41 norske kommuner og Kommunale Kinematografers Landsforbund. KF ble kraftig redusert 2000 da Oslo kommune solgte sin aksjepost samtidig med at amerikanske samarbeidspartnere som Fox og Disney etablerte egne avdelinger. KF ble nedlagt i 2001. Liste over skotske whiskydestillerier. Dette er en liste over Skotske whiskydestillerier, inndelt etter regioner. "Denne listen er ukomplett. Legg gjerne til flere destillerier ved å trykke 'rediger Kvotering. Kvotering benyttes for å indikere at man må gi en gruppe ekstra fordeler i forhold til andre grupper for å få en sammensetning av personer innen en yrkesgruppe, organisasjon, geografisk område, etc som man ønsker. Relevante identiter for kvotering kan f.eks. være kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, etnisitet, religion eller geografisk tilhørighet. Kjønnskvotering. Kjønnskvotering er en betegnelse på en metode hvor man gir et av kjønnene en ekstra fordel ved for eksempel ansettelser fordi man ønsker en bestemt fordeling mellom menn og kvinner. Dette brukes spesielt i yrker som tradisjonelt har vært velding mannsdominerte eller kvinnedominerte. I norsk politikk er et svært sterkt fokus på kjønnskvotering i minimal grad speilet i lignende tiltak for andre tradisjonelt underrepresenterte grupper. Radikal kjønnskvotering er ulovlig i Norge etter at EFTA-domstolen dømte Norge for kjønnsdiskriminering i 2003 i en prinsipiell sak initiert av Dag Øistein Endsjø om øremerking av vitenskapelige stillinger bare for det ene kjønn. Etnisk kvotering. Etnisk kvotering brukes for å få en bedre sammensetning av personer med forskjellige etniske bakgrunner i en gruppe. Dette er også kjent under begrepet affirmative action. Matthew Barney. Matthew Barney (født 25. mars 1967 i San Francisco, California) er en multikunstner. Hans kunst blir omtalt som et stort skifte på 90-tallets unge amerikanske kunstscene. Tittelen på Barneys femdelte kunstsyklus er hentet fra anatomien. Cremaster er navnet på den muskelen som påvirker mannens testikler som reaksjoner på ytre stimuli. Cremaster-muskelen kan ikke kontrolleres av viljen, og blir dermed en metafor for indre konflikter fysiske og psykiske krefter som er sentral i Barneys kunst. Arnold Hauser. Arnold Hauser (6. mai 1892 – 28. januar 1978) var en ungarskfødt kunsthistoriker som skrev om kunst og film fra et sosialt og marxistisk synsvinkel. Han anses som en av de mest betydningsfulle sosiologiske kunsthistorikere, men hans siste år var preget av glemsel i hans selvpålagte eksil i England inntil han døde i Budapest, Ungarn, 86 år gammel. Hovedverk. Arnold Hausers verker trekker veksler fra hans lærere, som blant annet Henri Bergson, Georg Lucács, og Karl Mannheim. Han utviklet sitt omfattende hovedverk "Kunstens og litteraturens sosialhistorie", første gang utgitt i Tyskland 1951, og var det første forsøket på å se kunstens historie i en total sammenheng; ideologisk, estetisk og samtidig politisk og økonomisk. Verket er grunnleggende innenfor en sosiologisk analyse av kunsten fra forhistoriske hulemalerier til 1900-tallets film. Da verket ble oversatt til engelsk på 1950-tallet ble det voldsomt kritisert for sin ideologiske tilnærming, men fikk en renessanse da marxistisk tilnærming ble vanlig på 1970-tallet og Hauser ble en viktig faktor. I kjølvannet av Sovjetunionens sammenbrudd mistet derimot marxismen sin tiltrekning hos mange og postmodernistiske kunsthistorikere sluttet å referere til Hausers verk. Hausers senere bøker, "The Philosophy of Art History" (1958), "Mannerism: The Crisis of the Renaissance and Origins of Modern Art" (1964), og "The Sociology of Art" fortsatte han å redefinere sitt syn av kunsten for samfunnets skyld, i motsetning til «l'art pour l'art», kunst for kunstens egen del. Kritisert. Hausers tese var at form og innhold utviklet seg i direkte relasjon til både de materielle rammebetingelse og til den kulturelle utviklingen. Denne prosessen ville nødvendigvis inneha motsetninger slik at en stil kunne være sin egen motsetning, klassisistisk og antiklassisistiske på samme tid. Spesielt den betydningsfulle engelske kunsthistorikeren E.H. Gombrich var svært avvisende og meget nådeløs i sin kritikk av Hausers verk i "Art Bulletin", mars 1953 (senere utgitt på nytt i hans essaysamling "Meditations on a Hobby Horse", 1963). Gombrich mislikte det han så av generalisering og historisme i Hausers tanker. Andre kritiserte Hauser for å være sentrert om vestlig kunst, og ettersom både kunsten og samfunnet endrer karakter ble også verket noe ujevn i fremstillingen. Likevel var Hausers udogmatiske, sprenglærde og ikke minst engasjerende fremstilling både opplysende og stimulerende som påvirket tungt en generasjon av unge og radikale kunsthistorikere. Biografi. Hauser studerte kunst- og litteraturhistorie ved universiteter i Budapest, Wien, Berlin og Paris. Han hadde Bergson som lærer i Paris og mottok dype inntrykk fra ham. I Budapest ble han et medlem av «Budapests søndagssirkel», en intellektuell gruppe rundt kritikeren og filosofen Georg Lukács og hvor blant annet sosiologen Karl Mannheim deltok, og som benyttet sosiologi som en metode for å forstå ikke bare samfunnet, men også kunsten og kulturen som utgikk fra samfunnet. Etter den første verdenskrig tilbrakte Hauser to år i Italia hvor han forsket på klassisk og italiensk kunst. I 1921 flyttet han til Berlin og var da overbevist om at kunstens og litteraturens problemer var i hovedsak sosiologiske problemer. Tre år senere flyttet han til Wien før han i 1938 dro til London hvor han for alvor begynte å forske og skrive på sitt hovedverk, "Kunstens og litteraturens sosialhistorie" (utgitt i Danmark i 1979, tysk utgave "Die Sozialgeschichte der Kunst und Litteratur", og engelsk utgave "The Social Historie of Art"). Arbeidet tok ti år og i løpet av denne tiden skrev han også en rekke essayer om film. Fra 1951 var han foreleser i kunsthistorie ved University of Leeds og på slutten av 1950-tallet også gjesteprofessor ved Brandeis University i USA. I 1959 ble han en lærer ved Hornsey Collage of Art i London, men dro ytterligere til USA i årene 1963 til 1965 før han igjen kom tilbake til London. I 1977 flyttet han til Ungarn hvor han ble æresmedlem av Vitenskapsakademiet. Han døde i Budapest i 1978, 86 år gammel. Eksterne lenker. Hauser,Arnold Hauser,Arnold PreussenElektra. PreussenElektra (offisielt "Preußische Elektrizitäts AG") var et energiselskap med sete Hannover. Det ble grunnlagt i 1927 av den prøyssiske stat som ledd i nasjonaliseringen av energiforsyningen i Fristaten Preussen. Selskapet ble i etterkrigstiden et heleiet datterselskap av VEBA. Da VEBA i 2000 fusjonerte med VIAG og ble til E.ON gikk PreussenElektra opp i det nye selskapet. E.ON. E.ON AG er et tysk energiselskap med hovedkontor i Düsseldorf. Selskapet er et av verdens største energiselskaper, og er aktivt i en rekke land. Selskapet oppstod i 2000 gjennom en fusjon av de tradisjonsrike energikonsernene VEBA og VIAG. E.ON Ruhrgas. E.ON Ruhrgas er det største børsnoterte gass- og kraftselskap i verden. Selskapet har 88 000 ansatte og hadde i 2007 en omsetning på 69 milliiarder euro, noe som tilsvarer 550 milliarder norske kroner. E.ON Ruhrgas erverver en fjerdedel av naturgassen sin fra Norge, men eier selv 30 prosent av Njord-feltet og 28 prosent av Idun-reservene. Selskapet ønsker å ekspandere ytterligere på norsk sokkel ved å delta i lisensrunder samt ved oppkjøp av selskaper samt gassfelter. Fantegutten. "Fantegutten" er en norsk film fra 1932 som bygger på Harald Meltzers roman av samme navn, som ble utgitt posthumt i 1868. Leif Sinding hadde regien. Reidar Thommessen hadde musikken til «Fanteguttens lengsel» og «Foni mi gitara». Jaques Armand hadde musikken til «Elsk meg sigøyner». Egil Sætren ble kreditert for dekorasjoner. Fredrik Jensen. Fredrik Jensen (født 25. mars 1921 i Kristiania, død 31. juli 2011 i Ystad, Sverige) var en norsk frontkjemper og SS-offiser under andre verdenskrig. Etter krigen ble han forretningsmann i Sverige, både i restaurant- og kontormaskinbransjen. Jensen ble medlem av NS i 1940. Jensen studerte statsvitenskap, språk og politikk i Tyskland i 1941, og ble Waffen-SS-medlem som student. Jensen var i mange år bosatt i Malaga i Spania. Han var den høyest dekorerte norske soldaten på tysk side under den andre verdenskrig. Tidlig liv. Jensen ble født i Kristiania, faren var maskiningeniør. Faren var også anti-kommunistisk og selv om han var medlem av Høyre, likte han Vidkun Quislings ideer om samfunnet. Da krigen kom til Norge var han egentlig mot tyskerne, men dette endret seg da han mente å ha forstått hvorfor Norge ble okkupert. Han meldte seg inn i NS i august 1940 og i Germanske-SS Norge i løpet av krigen. Tysk tjeneste. I 1942 gjennomgikk han offiserskolen SS-Junkerschule i Bad Tölz i Bayern. Han tjenestegjorde i ulike Waffen-SS-enheter, som SS-Panzergrenadier-Regiment 4 «Der Führer» i 2. SS-divisjon «Das Reich», i SS-Panzergrenadier-Regiment 9 «Germania» i 5. SS-Panzer-Division «Wiking» og SS-Flak-Artillerie-Abteilung 8. Jensen ble formfremmet til SS-Untersturmführer 10. mars 1943 og til SS-Obersturmführer 30. januar 1944; denne stillingen beholdt han krigen ut. Han ble arrestert på et sykehus i Wien ved krigens slutt, og satt deretter i amerikansk fangenskap i Dachau. En detaljert beskrivelse av hans tid i tysk uniform er tilgjengelig i boken "Veien mot undergangen" av Egil Ulateig. Landssviksoppgjøret. Han ble under landsvikoppgjøret dømt til 3 måneders fengsel og tap av statsborgerlige rettigheter i 10 år. Etter straffesoning slo han seg ned i Sverige som forretningsmann, og gjorde stor suksess innen kontormaskiner. Han skal ha blitt registrert som krigsforbryter hos Interpol, arrestert og deportert fra USA under en forretningsreise i 1994. Jensen har stilt seg uforstående til handlingen, og sier han ble «kastet ut av landet». Beskyldninger om assistanse til «Dr. Død». Det ble i juni 2007 påstått at han fortsatt hadde nazistiske sympatier og kontakter ved at han skal ha hjulpet krigsforbryteren Aribert Heim, som også går under kallenavnet «Dr. Død» etter sin virksomhet som SS-lege i Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir. Slik assistanse benektes av Jensen selv, men han ble satt under politietterforskning. Dette ble bestridt av den tyske TV-stasjonen ZDF. som mente å ha funnet bevis for at Heim døde i Kairo 10. august 1992 Blant annet ble hans personlige eiendeler funnet i en leilighet han skal ha brukt, samt at naboer bekreftet dødsfallet. Likevel bestrides dette av enkelte, blant annet fordi det ikke har vært mulig å oppspore graven eller levningene til Heim. I en BBC-dokumentar som ble sendt 12. september 2009 ble det hevdet at tysk politi hadde besøkte Kairo i 2009, uten å finne beviser på Heims død. Jensen har redegjort for sin innsats i Waffen-SS, sitt forhold til Nasjonal Samling og angivelig kontakt med Aribert Heim i en leserkommentar i Dagbladet 16. oktober 2007. Utmerkelser. Fredrik Jensen er den høyeste dekorerte norske frontkjemperen. Som eneste nordmann mottok han den 7. desember 1944 Det tyske kors i gull, mens han tjenestegjorde i SS-Panzergrenadier-Regiment 9 «Germania». Tidligere hadde han mottatt Jernkorset av både andre og første klasse, som var et av kravene for å bli mottaker av utmerkelsen. Fredrik Jensen har også nærkampspennen i sølv, som betyr at han hele 40 ganger overlevde kamp mann mot mann i skyttergravene. Han har infanteriangrepsmerket, såretmerke i sølv (såret seks ganger) og Østfrontmedaljen. Hennig-Olsen iskremfabrikk. Hennig-Olsen er en iskremfabrikk i Kristiansand. Hovedproduktet er iskrem og det produseres mer enn 20 forskjellige typer. I tillegg lager fabrikken saftis, fruktis, sorbet og (sherbet). Iskrem fra Hennig-Olsen har sine røtter tilbake til 1924. Kristiansanderen Sven Hennig-Olsen lærte manuell iskremproduksjon under et opphold i Chicago i USA. Da han returnerte til hjembyen i 1924 hadde han med seg produksjonsutstyr og oppskrifter. Iskremproduksjon ble en bigeskjeft i tobakkskiosken han startet i Kristiansand. Selve iskremfabrikken ble åpnet i 1960. Da hadde sønnen Otto Johan Hennig-Olsen overtatt ledelsen av bedriften. Hennig-Olsen Is drives nå av 3. generasjon Hennig-Olsen, med Paal Hennig-Olsen som administrerende direktør og Espen Hennig-Olsen som markedsføringsdirektør. Det er en av få familiebedrifter som har overlevd i næringsmiddelsindustrien. Bedriften sysselsatte i 2005 over 300 årsverk, mens omsetningen var ca. 550 millioner kroner. Hennig Olsen har en total markedsandel i Norge på ca. 46%. I 2010 var antall årsverk 320, omsetningen 700 millioner og markedsandelen ca 50%. U Fleků. U Fleků er en pub og et mikrobryggeri i Praha, Tsjekkia. Det ligger i Gamlebyen, ikke langt fra Nasjonalteatret. U Fleků ble grunnlagt i 1499 som en familiebedrift. I 1762 ble bryggeriet kjøpt av Jakub Flekovský, som har gitt navn til stedet. U Fleků betyr «Hos Fleků-familien». Det nåværende bryggeriet, som er det minste historiske i Praha, brygger et sterkt, mørkt øl som kun serveres i deres lokaler, og det eneste som serveres der. Julemysteriet. Julemysteriet er en roman av Jostein Gaarder som er utformet som en adventskalender med 24 kapitler, ett for hver av dagene i desember frem til julaften. Romanen blir betraktet som en analyse av kristendommens 2000-årige historie. __TOC__ En av Gaarders tre romaner om filosofi. Da Jostein Gaarder utgav "Julemysteriet" i 1992, hadde han allerede fått sitt gjennombrudd som forfatter med romanene "Kabalmysteriet" (1990) og "Sofies verden" (1991). Sammen med disse to romanene stammer "Julemysteriet" fra den perioden i Gaarders forfatterskap som av mange blir betegnet som hans beste (1990–1992). Disse tre utgjør en slags trilogi om filosofiske temaer, der handlingene i romanene imidlertid er innbyrdes uavhengige. I "Julemysteriet" bruker Gaarder sitt filosofiske tankemønster til å analysere kristendommens historiske og religiøse betydning. Modellen som Gaarder bruker i analysen lar seg overføre til andre religioner. Handling. "Julemysteriets" handling er en todelt fortelling, der delene henger sammen. I den første fortellingen møter man gutten Joakim som sammen med faren dagen før 1. desember er på jakt etter en adventskalender. I en uavhengig bokhandel kommer Joakim over en adventskalender som verken inneholder sjokolade eller plastfigurer. Kalenderen får Joakim av bokhandleren, siden den er gammel og mest sannsynlig er blitt plassert der av blomsterselgeren Johannes. Da Joakim åpner første luke dagen etter, faller det ned en lapp som handler om en jente ved navn Elisabet. Senere i romanen får man høre om en jente ved navn Elisabet som forsvinner fra sin mor på julehandel i Oslo i 1948, og som kobler seg mot Elisabet i adventskalenderfortellingen. I den andre fortellingen får man høre selve adventskalenderfortellingen om Elisabet, som blir med engler, sauer, sauegjetere, de tre vise menn og romerske menn gjennom en reise både geografisk og historisk gjennom Europa og Lilleasia. Fortellingen starter i Oslo 1948 og slutter i Betlehem i år 0. Tolkning. Siden "Julemysteriet" handler om ulike religiøse temaer knyttet til kristendommen og forteller om kristendommens historie sett «baklengs», er romanen blitt betraktet som en analyse av kristendommen gjennom 2000 år. I Norge. I Norge ble romanen første gang utgitt i 1992 på Aschehoug forlag. For romanen fikk han Skolebibliotekarforeningens litteraturpris i 1993. Sophie Winkleman. Sophie Winkleman (født 5. august 1980) er en engelsk filmskuespillerinne. Hun er særlig kjent fra Channel 4-serien "Peep show". Hun er utdannet i engelsk ved Universitetet i Cambridge. Hun ble i 2009 gift med Lord Frederick Windsor. Winkleman, Sophie Winkleman, Sophie Lagrangemekanikk. Lagrangemekanikk er en formulering av klassisk mekanikk introdusert av Joseph Louis Lagrange i 1788. Sammen med Hamiltonmekanikk kalles dette også analytisk mekanikk. Formuleringen er mer abstrakt enn newtonsk mekanikk og beskriver fysiske systemer ved hjelp av lagrangefunksjonen som er et funksjonal av et sett variable og deres deriverte. Bevegelseslikningene (Euler-Lagrange-likninger) til systemet bestemmes ved å minimere virkningen, dvs. minimere integralet av lagrangefunksjonen langs en gitt vei. Lagrangemekanikk fungerer i alle systemer hvor den mekaniske energien er bevart, for eksempel klassisk gravitasjon og elektromagnetisme, men må modifiseres hvis det er varmetap, f.eks. en bil som bremser. Lagrangemekanikk fungerer i vilkårlige koordinatsystemer, mens Newtons lover i utgangspunktet bare gjelder i ikkeakselererte koordinatsystemer. Lagrangeformalisme er også sentral i kvantemekanikk og er et bindeledd mellom klassisk mekanikk og kvantemekanikk. Viktige er også bevaringslovene som kan utledes ved hjelp av Noethers teorem. For kontinuerlige systemer generaliseres lagrangefunksjonen til en lagrangetetthet. Euler-Lagrange-likninger. Lagrangefunksjonen til et system kan ofte skrives hvor "T" er kinetisk energi, "V" er potensiell energi, "q" er en generalisert koordinat og formula_2 er dens tidsderiverte. Variabelen og dens deriverte definerer en vei i faserommet, dvs. formula_3. Virkningen langs denne veien er gitt ved Bevegelseslikningene til systemet bestemmes ved at virkningen er minimal (også kalt Hamiltons prinsipp). Vi krever at den funksjonalderiverte av virkningen med respekt på koordinatene er null, dvs. Dette gir Euler-Lagrange-likningene til systemet For en mengde koordinater formula_7 får man én likning per koordinat, "qi". Disse likningene beskriver den klassiske bevegelsen til systemet. Kvantemekanikk. Kvantemekanikk kan også formuleres ved hjelp av Lagrangefunksjonen. Richard Feynmans veiintegralformalisme bygger på virkningen som den sentrale størrelsen. Men i steden for å kreve minimal virkningen, som ville gitt et klassiske bevegelseslikninger, summeres det over all mulige veier. Dette kalles kvantisering ved hjelp av veiintegral. Fordelen med Lagrangefunksjoner er at de er lorentzinvariante, dvs. de er kompatible med Einsteins relativitetsteori. For kvantisering i krumme rom, dvs. generell relativitetsteori, er veiintegraler eneste mulighet. Liste over Simpsons-episoder. Dette er en liste over episoder i den animerte TV-serien "Simpsons". Serien begynte 17. desember, 1989 og avsluttet sin 20. sesong den 17. mai 2009. Serien har blitt forlenget frem til 21. sesong, og mer hvis mulig. Pr. 31. januar 2010 har 452 episoder av "The Simpsons" blitt vist i USA. For tiden er alle de tolv første sesongene tilgjengelig på DVD. Det har blitt bekreftet at Fox vil prøve å gi ut to DVD-er hvert år. En fullaftens film hadde verdenspremiere 27. juli 2007. Serien er blitt skapt i The Tracey Ullman Show, hvor det ble sendt Simpsons-kortfilmer. Listen er organisert etter opprinnelig sendedato. Listen inneholer "ikke" Tracey Ullman-kortfilmene og "The Simpsons Movie". Eksterne lenker. Simpsons-episoder Lenkene brytes. "Lenkene brytes" er en norsk film fra 1938 som ble regissert av Olav Dalgard og Fredrik Barth. Lenkene brytes er den andre i en «arbeider-trilogi». De to andre er "Det drønner gjennom dalen" (1937) og "Gryr i Norden" (1939). Filmen tar opp spørsmålet rundt alkoholmisbruken som også kastet skygge langt inn i den organiserte arbeiderbevegelsen. Den handler om livet i arbeiderungdomslagene, avholdsbevegelsens arbeid, om venneskap, samhold og kjærlighet mellom unge mennesker. Sigurd Evensmo skrev manus, og filmen ble laget som en spillefilm for ungdom. Dean Jagger. Ira Dean Jagger (født 17. november 1903 i Columbus Grove i Ohio, død 5. februar 1991 i Santa Monica i California) var en amerikansk skuespiller. Jagger gjorde sin filmdebut i 1929 i filmen "The Woman from Hell" i 1929 med Mary Astor. Han var en fremgangsrik karaktærskuespiller som medvirket i nesten hundre filmer. Han vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Major Harvey Stovall» i filmen "Twelve O'Clock High". For det yngre publikum huskes han kanskje fra rollen som gansterboss i Bruce Lee-filmen "Game of Death" fra 1977. Dean Jagger har en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Andreas Lundstedt. Andreas Lundstedt (født Björn Helge Andreas Lundstedt, den 20. mai 1972 i Uppsala, Sverige) er en svensk sanger og artist. Biografi. Andreas Lundstedt ønsket helt fra han var liten å bli sanger og artist. Fem år gammel deltok han i en talentkonkurranse for barn og tok andreplassen. Som ungdom var Andreas Lundstedt en av medlemmene i gruppen Stage Four. Stage Four var en gruppe som sang show-og musikal sanger, og alle medlemmene er nå velkjente svenske artister; Andreas selv, Peter Jöback, Lisa Nilsson og Lizette Pålsson. Under tiden 1992-1995 bodde Andreas i New York hvor han jobbet som danser og aerobicinstruktør. Han har jobbet som artist på Wallmans salonger, og arbeider også som koreograf for flere artister. Alcazar. I 1998 startet Andreas Lundstedt pop-discogruppen Alcazar. Gruppen var først en trio som bestod av han selv, Tess Merkel og Annikafiore (Annika Kjaergaard). Alcazars gjennombruddslåt "Crying at the Discoteque" kom ut i 2000, og ble en stor hit rundt i Europa. Den har solgt i over 1 million eksemplarer. Deres første album heter "Casino". I 2003 fikk Alcazar et nytt medlem; Magnus Carlsson, tidligere sanger i bandet Barbados. Etter Magnus' ankomst i bandet opplevde Alcazar på ny store fremganger i Europa, og ikke minst i hjemlandet Sverige. Deres andre album "Alcazarized" ble utgitt i 2003, mens deres siste album "Dancefloor Deluxe" kom ut i 2004. Alcazars største hit i Norge er "This is the world we live in" fra 2004, som ble en stor sommerhit dette året. Melodifestivalen. Alcazar har deltatt i Melodifestivalen (Sveriges Melodi Grand Prix) to ganger. Første gang var i 2003 med sangen "Not A Sinner, Nor A Saint". Da endte Alcazar på en tredjeplass og sangen ble en stor hit i Sverige. Andre gang de deltok var i 2005 med sangen "Alcastar". Alcazar endte også denne gangen på tredjeplass. Andreas Lundstedt har i tillegg deltatt tre ganger som soloartist i Melodifestivalen. Første gang var i 1996 med sangen "Driver dagg, faller regn", da endte han på andreplass. Andre gang var i 1997 med sangen "Jag saknar dig, jag saknar dig". Siste gang han har deltatt som soloartist, var 2007 da han delltok med låten "Move". I Eurovision Song Contest 2006 var Andreas Lundstedt en av medlemmene i gruppen Six4one som deltok for Sveits. Deres sang var If we all give a little, og denne gruppen bestod av seks artister fra ulike land. Solokarriere. Andreas Lundstedt ga ut ett soloalbum og fire singler i årene 1996-97. I 2006 har Andreas igjen startet sin solokarriere med singelene 'Lovegun/Nigtfever' og 'Dollar Queen'. På 'Lovegun/Nightfever' singelen synger Andreas en cover på Bee Gees' Nigtferver, samt den nyskrevne sangen Lovegun. 'Dollar Queen' selges kun på nett, og er temasangen til PC-spillet Dollar av krimforfatteren Liza Marklund. Annet. Andreas Lundstedt har tidligere hatt roller i musikalene Grease og Chicago, før han høsten 2005 fikk hovedrollen som Tony Manero i musikalen Saturday Night Fever på Oscarsteatern i Stockholm. Denne forestillingen ble en så stor suksess at den fortsatte å spilles våren 2006, samt at den gikk ut på turné sommeren 2006. Lundstedt bor i Stockholm. Til magasinet QX har Andreas Lundstedt stått fram som hiv-positiv. Walter Huston. Walter Huston (født 6. april 1884 i Toronto, Ontario, Canada død 7. april 1950 i Hollywood, California) var en canadisk-amerikansk skuespiller. Han er faren til skuespiller og regissør John Huston, og bestefar til skuespiller Anjelica Huston. Han vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Howard» i filmen "Sierra Madres Skatt, (The Treasure of the Sierra Madre)". Han har en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Edmund Gwenn. Edmund Gwenn, (født som Edmund Kellaway 26. september 1877 i Wandsworth, England, død 6. september 1959 i Woodland Hills, California) var en engelsk teater- og filmskuespiller. Han vant Oscar i 1947 i klassen for beste mannlige birolle, for sin rolle som «Kris Kringle» i filmen "Mirakelet på Manhattan", ("Miracle on 34th Street"). Han har en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Ulf Selmer. Ulf Selmer (født 10. desember 1885, død 1961) var en norsk skuespiller. Han har vært med på å prege norsk film fra stumfilmens tid til mer moderne film på midten av 1950-tallet. Han debuterte i "Den nye lensmannen" fra 1926 som var regissert av Leif Sinding. Hans siste film var "Portrettet" (1954) der Per Aabel hadde regien. Harold Russell. Harold John Russell, (født 14. januar, 1914 i Sydney, Nova Scotia, Canada død 29. januar, 2002 i Needham, Massachusetts, USA) var en canadisk-amerikansk krigsveteran. Han vant en Oscar, i klassen beste mannlige birolle, for sin rolle som «Homer Parrish», en sjømann som hadde miste begge hendene i krigen, i filmen "The Best Years Of Our Lives". Han er en av to ikke-profesjonelle skuespillere som har vunnet en Oscar. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Greenford. Greenford er et sted med forstadspreg i bydelen Ealing i London. Perivale regnes ofte som en del av Greenford. Veien A40 går gjennom Greenford, og forbinder det sentrale London med motorveien M40. Horsenden Hill, som er rett ved Greenford, er med en høyde på 84 moh. et av de høyeste stedene i området, og har rester etter en oldtidsborg. Stedet er et av de tidligst dokumenterte i Ealing, da det er nevnt i et juridisk dokument fra 845. Det var frem til det 15. århundre kjent som Greenford Parva («Lille Greenford»), i motsetning til området rundt som het Greenford Magna («Store Greenford»). Det er to undergrunnsstasjoner som betjener stedet, Greenford og Sudbury Hill. Førstnevnte er også jernbanestasjon. Fammestad. Fammestad er ei lita bygd i Lindås kommune i Nordhordland. Nærmeste tettsted er Knarvik. Bygda består av mange gårdsbruk, og alle er blitt gradvis nedlagt. Bygda har et eget ungdomslag med lagshuset Nyheim. De har også egen bygdekino i lagshuset Nyheim, som viser kino hver søndag og hver 4. lørdag når det er barnefilmer. Kløvheim skule ligger 1,5 kilometer fra bygda. I Fammestadtjørna finnes det mye røye. Fiske er kun tillatt etter avtale med grunneierene. Fossafe er en fabrikk som lagde safer. Den ble nedlagt i 2009. Bedriften Fammestad Agro oppstod på Fammestad i en av de nedlagte løene. Denne bedriftens eier fant opp produktet AgrOsan som hjelper mot tørr og sprukken hud, eksem og psoreasis. En god del av arbeiderene fra firmaet Vestnorsk Brunnboring bor på Fammestad, mens firmaet holder til på Høyland, nabobygda. Alta-meteorittene. Alta-meteorittene er to meteoritter som stammer fra samme meteoroide. De ble funnet i Alta i 1902. Det kan hende at en finsk del også har samme opphav. Det er en blandingsmeteoritt, nærmere bestemt en stein-jern-meteoritt av undertypen palasitt. Det er Norges største meteoritt, med en vekt på 78,67 kilogram. Den store meteoritten veier ca. 77,5 kilogram. Tromsø Museum har en avstøpning av denne (ikke utstilt). Originalen ble fraktet til Wien hvor den ble saget i flere skiver og solgt rundt om i verden. Den lille meteoritten ble kjøpt av Bergen Museum, men har vært utstilt på Tromsø Museum siden 2005. Norsk-Albansk Vennskapssamband. Norsk-Albansk Vennskapssamband var en organisasjon som arbeidet for kulturutveksling og solidaritet med det sosialistiske Albania på 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. I Overvåkningssentralens notat fra 1984 omtales Norsk-albansk Vennskapssamband som en frontorganisasjon for Marxist-leninistisk forbund. Blant organisasjonens tidligere ledere finner man Kristine Mollø-Christensen og Rolf Jørgensen som begge har stått fram offentlig som medlemmer av ML-gruppa Revolusjon. Norsk-Albansk Vennskapssamband arrangerte også kulturkvelder og debattmøter der både venner og fiender fikk komme til orde. På ett av disse møtene var journalisten og antikommunisten Per Egil Hegge invitert som foredragsholder, og innlegget hans ble seinere trykt som kronikk i Aftenposten. Viskositet. Viskositet blir definert som et fluids (en gass eller en væskes) egenskap ved hvordan motsetningen av de forskjellige lag i fluidet beveger seg i forskjellige hastigheter. Det vil si hvor tyktflytende væsken er. Væskens motstand virker da som en spenning i strømretningen mellom lag som beveger seg i forhold til hverandre. SI-enheten for viskositet er pascalsekund (Pa·s), men centipoise er også mye brukt. 1 poise = 100 centipoise = 0,1 Pa·s. En lav viskositet gir tyntflytende væske, høy viskositet innebærer en tykk/seig konsistens. Dynamisk viskositet. Det vanlige symbolet for dynamisk viskositet er den greske bokstaven "μ" (my). Symbolet "η" brukes også blant kjemikere og fysikere og av organisasjonen IUPAC. SI-systemets måleenhet for dynamisk viskositet er pascalsekund (Pa·s), som er det samme som 1 N·s/m2 eller 1 kg/(m·s). Når et fluid blir plassert mellom to plater, og den ene platen skyves sideveis med en skjærspenning på én pascal vil den bevege seg en distanse like lang som tykkelsen av laget mellom platene i løpet av ett sekund. Vann ved 20 °C har en viskositet på 0,001002 Pa·s. I Frankrike har det vært gjort visse forsøk på å etablere "poiseuille" (Pl) som betegnelse for Pa·s, men uten at dette er blitt internasjonalt anerkjent. CGS-systemets enhet for dynamisk viskositet er "poise" (P), etter den franske fysikeren Jean Louis Marie Poiseuille. Dette uttrykkes vanligvis som en hundredels poise, "centipoise" (cP) som bl.a. brukes av den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ASTM. Vann ved 20 °C har en viskositet på 1,0020 cP. Kinematisk viskositet. Kinematisk viskositet angir forholdet mellom en væskes dynamiske viskositet og dens tetthet (densitet), altså hvor fort væsken sprer seg i forhold til dens masse når væsken helles utover en flate. Den kinematiske viskositeten ν defineres som der μ er den dynamiske viskositeten og ρ er væskens densitet i kg/m3. Kinematisk viskositet angis vanligvis i enheten mm²/s også kalt "centiStokes", forkortet cSt etter den irske fysikeren George Gabriel Stokes. Vann har en viskositet på 1 cSt ved 20,2 °C. "1 cSt = 10−6 m²/s = 1mm²/s" Bruk. Lava fra vulkaner er et eksempel på hvor beregninger av viskositet blir benyttet. Viskositet er et viktig mål for motoroljer og smøreoljer, hvor oljeindustrien nå produserer syntetisk olje for å tilfredsstille de krav moderne motorer med høyt indre arbeidstrykk stiller. Acid2. Acid2-testen er en omfattende teknologisk utfordring utarbeidet av The Web Standards Project for samtlige nettlesere på markedet, hvis mål er å avdekke svakheter i de respektive nettlesernes kode. Testen tar utgangspunkt i de åpne og anbefalte standardene fra W3C, med den hensikt å heve kvaliteten på dagens nettlesere og gjøre det enklere å utvikle nettsider på kryss av plattformer uten å måtte ty til nettleserspesifikk kode for å oppnå identiske resultater. Nettleserene som passerer Acid2 er Mozilla Firefox 3, Opera 9, Safari, Konqueror og Shiira. Av disse nettleserene er det kun Opera, Safari og Mozilla Firefox som er tilgjengelig for Windows. Internet Explorer 6 har en rekke problemer med testen, og selv om det i 7-versjonen er flere forbedringer siden 6, passerer den fortsatt ikke. Internet Explorer 8 passerer testen, men kun originalen – ikke kopier på andre nettsteder. For øvrig passerer også Prince Acid2. Prince er ikke en nettleser, men et verktøy som konverterer fra XML til PDF. Petter Jakobsen. Petter Jakobsen (født 1981) er en norsk regissør. Homofile i det nasjonalsosialistiske Tyskland og under holocaust. Homofile menn og i noe mindre grad, kvinner, var to av mange grupper som ble utpekt som uønskede av nasjonalsosialistene under holocaust. Nasjonalsosialismens framgang. Før det tredje riket var Berlin regnet for en liberal by med mange samlesteder for homofile. I tillegg til barer, nattklubber og cabareter fantes det dragbarer, frekventert av både heterofile og homofile turister. Mange av eierne av disse klubbene var jøder, noe Hitler senere nevnte i "Mein Kampf". Berlin hadde også den mest aktive bevegelsen for homofiles rettigheter i verden på den tiden. Den jødiske legen Magnus Hirschfeld var med å grunnlegge den Vitenskapelig-humanitære komité (Wissenschaftlich-humanitäres Komitee, WhK) i Berlin i 1897 for å bekjempe paragraf 175, loven som forbød sex mellom menn. WhK søkte også anerkjennelse av homofile og transkjønnede menn og kvinner, og var den første tyske offentlige organisasjonen som kjempet for homofiles rettigheter. I 1919 var Hirschfeld med å grunnlegge Institut für Sexualwissenschaft (Institutt for seksualvitenskap), et privat sexologiforskningsinstitutt. Det hadde et forskningsbibliotek og et stort arkiv, og omfattet også et kontor for ekteskaps- og sexrådgivning. Instituttet var også en verdenspionér når det gjaldt krav om borgerrettigheter og sosial aksept av homofile og transkjønnede. Disse framskrittene for homofile ble fort utvisket da Hitlers NSDAP kom til makten. Nasjonalsosialistene erklærte seg uforenlig med homofili, fordi homofile angivelig ikke reproduserte seg og dermed ikke videreførte den ariske rase. Av de samme grunnene ble masturbasjon sett på som skadelig for riket, men tatt litt lettere på. Nasjonalsosialistene fryktet også forurensning fra et «homo-gen». Hitler mente homofili medførte «degenerert oppførsel» som var en trussel mot staten og nasjonens «maskuline karakter». Homofile menn ble pekt ut som «statsfiender» og anklaget for å true offentlig moral og den tyske fødselsraten. Nasjonalsosialistiske ledere som Heinrich Himmler så på homofile som en egen rase, og fikk Nasjonalsosialistiske leger til å eksperimentere på dem for å finne den eugeniske svakheten mange mente var årsaken til homofili. Noen ledere ytret et klart ønske om å utrydde homofile, mens andre ville håndheve lover som forbød sex mellom homofile menn eller kvinner. Ernst Röhm, leder for SA, ble sett på av Hitler som en mulig trussel. Han var homofil, men levde svært diskret frem til 1925 da han ble avslørt av en avis tilhørende det sosialdemokratiske partiet, som publiserte en rekke kjærlighetsbrev skrevet av Röhm og andre SA-topper som Edmund Heines. Etter 1925 var Röhm åpen om orienteringen sin og var medlem i Ligaen for menneskerettigheter, Tysklands største homorettighetsorganisasjon. Tyske jøder som Magnus Hirschfeld ble sterkt kritisert for sine ideer som for mange europeere var svært sjokkerende. Selv om Sigmund Freud ikke hadde noe med den tyske homorettighetsbevegelsen å gjøre, ble han utpekt som mål fordi han var jødisk, og fordi han hadde kontroversielle ideer om seksualitet. Personer som framla kontroversielle seksuelle ideer ble sett på som avvikere av det tyske samfunnet og av nasjonalsosialistene spesielt. Freud ble spesielt sterkt kritisert for incestuøse konsepter som ødipuskomplekset og elektrakomplekset som han mente var utviklingspsykologiske fenomener der barn utviklet seksuelle følelser for forelderen av motsatt kjønn. Utrenskning av homofile. Sent i februar 1933, da Ernst Röhms modererende påvirkning avtok, startet det nasjonalsosialistiske partiet utrenskningen av klubber for homofile i Berlin, forbød publikasjoner som omhandlet seksuelle temaer og forbød organiserte grupper for homofile. Som en konsekvens av dette flyktet mange homofile som Erika Mann og Richard Plaut fra Tyskland. I mars 1933 ble hovedorganisatoren for Magnus Hirschfelds Institutt for seksualvitenskap, Kurt Hiller, sendt til en konsentrasjonsleir. Nasjonalsosialistiske studenter paraderer foran Institutt for seksualvitenskap før de plyndrer det 6. mai 1933 gjorde nasjonalsosialistisk ungdom fra Deutsche Studentenschaft et organisert angrep på Institutt for seksualvitenskap, og et par dager senere ble hele biblioteket og arkivet dratt ut på gatene og offentlig brent. Omtrent 20 000 bøker og journaler og 5 000 bilder gikk tapt. Instituttets omfattende lister over navn og adresser til homofile og transkjønnede personer ble konfiskert. Under brenningen holdt Joseph Goebbels en politisk tale for de 40 000 frammøtte. I utgangspunktet beskyttet Hitler Röhm fra andre elementer i NSDAP som mente at orienteringen hans var et brudd på partiets sterke anti-homofile linje, men Hitler skiftet senere kurs da han begynte å oppfatte Röhm som en trussel for sin egen makt. Under De lange knivers natt i 1934, en intern utrensking av dem Hitler mente truet makten hans, fikk han Röhm drept og brukte Röhms seksuelle orientering som forklaring for å unngå opprør innenfor SA. Etter å ha styrket sin egen posisjon, inkluderte Hitler homofile menn i listene over dem som skulle sendes til konsentrasjonsleirene. Himmler var til å begynne med en støttespiller for Röhm og mente at anklagene om at han var homofil var fabrikkert av jødene. Etter utrenskningen forfremmet Hitler Himmler, og han ble svært sentral i forfølgelsen av homofile. Han uttalte, «Vi må utrydde disse folkene fra rot til gren... de homoseksuelle må elimineres.» Kort tid etter utrenskningen i 1934 ble en egen avdeling av Gestapo gitt i oppgave å lage lister over homofile individer. I 1936 opprettet Himmler, da sjef for SS, «Rikets sentralkontor for bekjempningen av homoseksualitet og abort». Til å begynne med ble homofile ikke behandlet på samme måte som jødene; nasjonalsosialistene så i stor grad på tyske homofile menn som en del av den ariske rasen og prøvde heller å tvinge dem til seksuell og sosial konformitet. Homofile menn som ikke ville eller kunne rette seg etter dette og late som om deres seksuelle orientering ble endret, ble sendt til konsentrasjonsleirer under kampanjen "Utryddelse gjennom arbeid". Over en million homofile tyske menn stod på Gestapos lister, og av disse ble minst 100 000 arrestert og 50 000 dømt til fengselsstraffer. I tillegg til disse var et ukjent antall innlagt på statlige mentalsykehus, og hundrevis av homofile menn i andre europeiske land under tysk okkupasjon ble kastrert. Mange som ble forfulgt under disse lovene ville ikke identifisert seg selv som homofile. «Anti-homoseksuelle» lover som disse var vanlige i den vestlige verden fram til 1960- og 1970-tallet, så mange homofile menn følte seg ikke trygge nok til å stå fram før de fleste «sodomilovene» var avskaffet på 1970-tallet. Homofile kvinner ble ikke systematisk forfulgt av nasjonalsosialistene, da det ble sett på som lettere å tvinge dem til å avfinne seg med akseptert heterofil oppførsel. De ble likevel sett på som en trussel mot statens verdier og ble ofte stemplet som «antisosiale». Konsentrasjonsleire. Estimatene på hvor mange homofile menn som ble drept i konsentrasjonsleire under holocaust spenner mellom 15 000 og 600 000. Det er offisielt dokumentert drap på minst 15 000 menn, men dette tallet inkluderer ikke dem som var jødiske og homofile, eller til og med jødiske, homofile og kommunister. I tillegg til dette mangler i mange områder dokumentasjon av de spesifikke fengslingsgrunnene for fangene. Homofile menn fikk uvanlig hard behandling i konsentrasjonsleirene, der de ble forfulgt ikke bare av de tyske soldatene men også av medfanger. De mottok rutinemessig hardere og farligere arbeidsoppdrag enn andre ikke-jødiske fanger. Pierre Seel, en homofil fange som overlevde holocaust, forteller i sin bok om livet som homofil under det nasjonalsosialistiske regimet. I boken beskrives arrestasjoner fulgt av overgrep med torturmetoder som uttrekking av negler, voldtekt med brukne linjaler som førte til perforert tarm og store blødninger. Etter arrestasjonen ble Seel sendt til konsentrasjonsleiren Schirmeck, der han opplevde at hans tidligere kjæreste ble offentlig henrettet på morgenoppstilling ved å bli bitt til døde av schäferhunder. Opplevelser som denne kan forklare den relativt høye dødsraten homofile menn hadde i konsentrasjonsleirene, sammenlignet med andre «antisosiale» grupper. En studie av Rüdiger Lautmann konstaterte at 60 % av homofile menn i konsentrasjonsleire døde, sammenlignet med 41 % for politiske fanger og 35 % for Jehovas vitner. Studien viser også at overlevelsesratene for homofile menn var noe høyere for fanger fra middel- og overklassen og for gifte biseksuelle menn og de som hadde barn. Rolf Nesch. Rolf Nesch – "Bro over Elben I" - 1932 (335x595mm) Rolf (Emil Rudolf) Nesch (født 1893 i Oberesslingen i Württemberg, død 27. oktober 1975) var en tysk-norsk kunstner. Han er mest kjent for sine grafiske arbeider, men arbeidet innen flere disipliner. Nesch regnes som en av Europas fremste og mest banebrytende grafikere, med et særpreget kunstnerisk uttrykk. Nesch kom til Norge i 1933, etter at Hitler hadde tatt makten i hjemlandet. Før han forlot Tyskland hadde Nesch vakt oppmerksomhet med sin grafikk, og i Norge skapte han i 1933-34 serien "Snegrafikk", inspirert av norsk natur og arbeidsliv. Innenfor grafikken eksperimenterte han med plater påloddet netting, kobbertråd og metallbiter og fikk på den måten en dekorativ relieffvirkning. Han laget også karakteristiske skulpturer, mest hoder, i stein og bronse. Det de fleste først og fremst forbinder ham med er hans originale materialbilder, sammensatt av metallplater og metalltråd, netting, spiker, stein, glass, glimmer, kork, tau, treverk osv. I slutten av 1930-årene utformet han sine kjente fiskebilder, "Jukseflåten" og "Lofotfiskere trekker garn". Med utgangspunkt i en serie grafiske blad fra 1938 fullførte han i 1965 det 11 meter lange og 3 meter høye dekorative felt "Sildefiske" i Indekshuset i Oslo, et verk som på 70-tallet ble regnet som det rikeste arbeid i norsk monumentalkunst etter krigen. Under første verdenskrig var Nesch soldat og ble såret. Nesch kjøpte gården Rud ved Ål i Hallingdal i 1951, hvor han bodde og arbeidet resten av livet. I Ål ble det i 1993 åpnet eget Nesch-museum. Wally Schirra. Walter Marty Schirra, Jr. (født 12. mars 1923 i Hackensack, New Jersey, død 3. mai 2007 i Rancho Santa Fe, California) var en amerikansk astronaut. Han var en av de opprinnelige «Mercury Seven» utvalgt i 1959 til det amerikanske Mercury-programmet. Schirra var med på tre ulike NASA-prosjekter, hhv Mercury-programmet, Gemini-programmet og Apollo-programmet. Romferder. Schirra var backup for Mercury-Atlas 7 og Gemini 3. Ramsløk. Ramsløk ("Allium ursinum") er en plante som brukes i matlaging. Bladene kan brukes i salater og som krydder i suppe og til spinat. Ramsløk er en opp til 50 cm høy plante som lukter av hvitløk og brer seg som et hvitt teppe over skogbunnen. Den er en vårplante og skogen fylles med en intens lukt av hvitløk. Løken som hører til hver stengel har vanligvis bare to løkblader, og begge fortsetter oppover i urtebladsskiver. Ramsløkens blader er mye tynnere og dypere grønne enn hos andre løkvekster. Ramsløk vokser i skyggefulle bar- eller løvskoger. Finnes i lavlandet langs kysten fra Østfold til Trøndelag. Bruk. Den blir brukt i folkemedisin og til matlaging. Vær varsom når en plukker blader at de ikke forveksles med liljekonvallblader; de er giftige og lukter heller ikke hvitløk. Egenskaper. Blodrensende og kolesterol-senkende egenskaper, er det blitt hevdet at den har. Jeppe på bjerget (film). "Jeppe på bjerget" er en norsk film fra 1933. Filmen er basert på skuespillet "Jeppe på bjerget" av Ludvig Holberg. Regien var ved Per Aabel og Harry Ivarson. Pers far Hauk Aabel hadde hovedrollen som Jeppe. Det er ganske uvanlig i norsk film at sønnen har regien der faren har hovedrollen. Leif Sinding ledet produksjonen, Egil Sætren hadde ansvaret for dekorasjoner og Fritz Gebhardt for lyden. Handlingen. Jeppe på Berget er en stakkars bonde som drikker for mye. Hans kone, Nille, er streng og slår ham ofte med Mester Erik. En dag det er torvdag sier Nille til Jeppe at han skal dra å kjøpe to pund grønnsåpe. På veien går Jeppe innom skomaker Jacob, i håp om at han ville gi ham for en skilling brennevin i kreditt. Men skomaker Jacob vil ikke gi Jeppe kreditt, isteden bruker han av de pengene han skulle kjøpe grønnsåpe for. På veien fra skomaker Jacob tenker han at han gjerne skulle hatt brennevin for en skilling til og han drar tilbake. Der drikker han bort flere skilling og blir full. Da han blir ført ut av Jacob klarer ikke beina å holde ham mer. Han faller om og blir liggende. Baron Nilius og hans følge er ute og går da de oppdager Jeppe liggende på bakken. Erik lakei gjenkjenner ham og foreslår at de skal gjøre ap med Jeppe. Han foreslår at de skal kle helt av ham og legge han i baronens beste seng, og om morgenen når han våkner, skal de late som om han var baronen. Når han så forsto at han var baronen, skulle de drikke ham full og legge han i hans gamle klær på den samme møddingen. Da ville han innbille seg at han hadde vært i paradis. Baronen og de andre syntes ideen er god, så de gjorde det. Jeppe våkner opp i baronens fine seng. Han er forvirret og vet ikke hvem han er. Kan det være en drøm? Kan han være i paradis? Er han en keiser? Etterhvert sier han til kammertjeneren at han ikke er baronen, men Jeppe Nielsen. Da sender kammertjeneren bud på to doktorer. De to doktorene klarer å overbevise Jeppe at han er baronen, og at det andre bare er innbilning. Jeppe setter seg til bords for å spise. Han snyter seg med fingrene og spiser med hendene, store mengder mat går ned. Han er vond god mot baronens tjenere. Ringer som baronen har gitt, sier Jeppe de skal levere tilbake. Han sier at de ikke skal ha noe lønn og at ridefogden skal henges. Ridefogdens kone kaller han også inn, han vil spise med henne. Jeppe blir bare fullere og fullere, og til slutt faller han om snydens full. Da legger baronen, som har spilt tjener, og hans medhjelpere Jeppe på en mødding iført hans gamle klær. Jeppe våkner opp på møddingen. Skuffet konstaterer han at kjenner igjen den gamle Jeppe på Bierget. Nille er ute og leter etter Jeppe og finner han sovende. Hun klasker til ham med Mester Erik og vil ha et svar på hvorfor han ikke hadde kjøpt såpen. Han sier at han ble opptatt i paradis, men blir selvfølgelig ikke trodd. Jeppe blir hentet av tre bevæpnede menn og ført til retten hvor han beskyldes for å ha sneket seg inn i baronens hus, iført hans klær og tyrannisert hans tjenere. Jeppe dømmes til å omkomme av gift og så henges opp i en galge. Før han dør ber han om å få litt brennevin. Dommeren heller giften som egentlig bare er en dvaledrikk, inn i brennevinet. Mens Jeppe henger i galgen, gråter Nille og sier at hun angrer for at hun var så hard mot ham. Jeppe våkner opp fra dvalen og begynner å snakke til henne. Begge tror at han er et gjenferd, helt til dommeren sier at han virkelig lever. Jeppe blir glad, og dommeren gir ham fire riksdaler som han kan kose seg med. Samtidig sier han at han skal si fra hvis hans kone slår ham. Jeppe reiser så til Jacob hvor han drikker for tolv skilling. Erik Truffaz. Erik Truffaz (født 1960) er en sveitsisk jazzmusiker og trompetist. Edwin Tenorio. Edwin Rolando Tenorio Montaño (født 16. juni 1976 i Esmeraldas) er en ecuadoriansk fotballspiller. Han spiller på midtbanen i Barcelona Guayaquil. Tidligere har han spilt for Sociedad Deportiva Aucas. Tenorio har spilt 67 landskamper for, og var med i Ecuadors tropp under VM 2002 og 2006. Carlos Tenorio. Carlos Tenorio(født 14. mai 1979) er en fotballspiller fra Ecuador. Han har god erfaring, enorm hurtighet og er en sterk hodespiller, noe som gjør han utrolig målfarlig. Han spiller nå for Al-Sadd i Qatar. Han spiller også for det ecuadorianske landslaget og har fått en rekke landskamper. Klubb karriere. Startet karrieren i hovedstadsklubben LDU Quito. Dro raskt til Qatar og etter en kjapp visit i Al-Nasr dro han til Al-Sadd. Klubben har i flere år hvert med å kjempet i toppen. Og i 2006 ble Carlos Tenorio toppscorer i serien med 21 mål. Han har lenge vært interessant for en rekke europeiske klubber og det er et under at han ikke spiller i en av de store seriene i England, Italia eller Spania. Landslaget. Debuterte på landslaget i 2001. Året etter spilte han alle Ecuadors kamper i VM, men uten å score mål. Ble også med til VM-2006 i Tyskland, der han spilte to av gruppe spill kampene og 16-delsfinalen. Scoret i begge gruppespillkampene som forsåvidt var mot Polen og Costa Rica. Han har til nå spilt 44 landskamper og scoret 10 mål, men er fortsatt med og vi får håpe vi ser han i VM i Sør-Afrika 2010 Fosna. Fosna alternativt navn for byen Kristiansund, etter ladestedet Lille-Fosen som var navnet før stedet fikk bystatus i 1742. Det pågikk en heftig diskusjon omkring 1910 – 1920 om norske byer som hadde fått navn i dansketiden skulle få tilbake sine gamle navn. Kristiansund skulle eventuelt omdøpes til Fosna. Kristiania fikk tilbake sitt navn i middelalderen, Oslo, men byer som var grunnlagt i unionstiden, bl.a. Kristiansund, beholdt sine navn. Mange bedrifter og institusjoner i Kristiansund har "Fosna" i navnet, og en steinalderkultur, fosnakulturen der de første funn ble gjort i Kristiansund har navn etter ladestedet. Ladestedet på Nordmøre fikk i 1742 bystatus og nytt navn: Kristiansund. Navnet Lille-Fosen står trolig som en motsetning til Stor-Fosna som ligger litt lenger nord i skipsleia. Kristiansunds byvåpen viser en liten foss med hoppende lakser, men Fosna betyr sannsynligvis noe annet, trolig et sted man finner ly, dvs ei god havn. Stedet Lille-Fosen hadde i 1742 i atskillig tid vært ladested under Trondheim. Det var tollbod på stedet, for Lille-Fosen var et strategisk sted i forbindelse med tømmerhandel fra fjordbygdene på Nordmøre. Klippfiskproduksjon hadde også kommet igang, og en periode var det stor sildehandel. Galerius. Galerius Maximianus, byste i porfyr. Galerius Maximianus (ca 260 – slutten av april eller tidlig mai 311), formelt Gaius Galerius Valerius Maximianus, var romersk keiser fra 305 til 311. Han var underkeiser i Diokletians regjeringstid. Han styrte i Illyricum. Han ble også Diokletians svigersønn. Galerius skal ha drevet kraftige forfølgelser av de kristne. Etter at Diokletian gikk av ble han keiser i en del av riket. I den følgende tid med uroligheter kjempet han om makten inn til han døde i 311. Tidlig liv. Galerius ble født på en liten bondegård på det samme stedet hvor han senere bygde sitt palass, Felix Romuliana. Hans far var trakier og hans mor Romula var en dakisk kvinne som forlot hjemlandet grunnet angrep fra karpiene (en dakisk stamme). Han fulgte først sin fars yrke som gjeter, og derav fikk han sitt etternavn Armentarius (latin: "armentum", gjeter). Han tjenestegjorde med utmerkelse som soldat under keiserne Aurelian og Probus, og i 293 ved etableringen av Tetrarkiet var han utpekt keiser sammen med Konstantius I Chlorus og mottok Diokletians datter Valeria i ekteskap (senere kjent som Galeria Valeria), og på samme tid ble gitt ansvaret for provinsene i Illyricum. Kort tid etter at han ble utpekt ble Galerius sendt til Egypt for å nedkjempe de opprørske byene Busiris og Koptos. Optikk. Optikk er læren om lys. Det er et underområde av fysikk. Adjektivet optisk kan brukes om det som har med optikken å gjøre, om synsinntrykk og lys. Telekommunikasjon. I telekommunikasjon brukes ofte ordet optikk om alle temaer rundt fiberoptisk kommunikasjon (eller bare optisk kommunikasjon). Dette omhandler (1) laser for å lage optiske signaler, (2) optisk fiber som transkorterer signalet og (3) sensor som mottar det optiske signalet og omdanner/videresender signalet til det utstyret som skal behandle signalet. Optisk tetthet. Optisk tetthet er et mål for hvor mye lysets forplantningshastighet «bremses» i et stoff, og følgelig også en bestemmelse av hvor mye lyset brytes når en lysstråle sendes inn i eller ut av stoffet. Luft har lavere optisk tetthet enn glass, som igjen har lavere optisk tetthet enn diamant. Det vil si at diamant er det stoffet som bryter lyset mest, av de tre nevnte stoffene. Imaginisme. Imaginisme er en poetisk bevegelse i Russland som ble grunnlagt av Sergei Yesenin i 1919. Den baserer seg på en serie med bilder. Bevegelsen blir stundom kalt for imagisme, men oppsto uavhengig av den engelsk-amerikanske poesi-bevegelsen og har ulikt utgangspunkt. Det er en skrivestil som bruker mange ord med dypere mening. Søren Abildgaard. Søren Abildgaard (født 18. februar 1718 i Flekkefjord, død 2. juli 1791) var en dansk-norsk tegner. Han var sønn av toller Peder Abildgaard i Flekkefjord og Anne Sørensdatter, gikk på skole i Kristiansand og ble student i 1737. Noen eksamen tok han imidlertid ikke, men på grunn av et tidlig utviklet tegnetalent kunne han finne et nøysomt utkomme, og alt 1739 ble han gift med Anne Margrethe Bastholm. I 1751 malte han et portrett av Langebek, og i 1753 og 1754 fulgte han denne som ledsager på reise i Sverige og i Østersjøprovinsene, for å ta faksimiler av håndskrifter og tegne de segl og dokumenter som kunne ha interesse for Danmarks historie. Hans første interesser gikk i retning av naturvitenskapene, og han hadde en utviklet sans for deres praktiske anvendelse, slik det viser seg i en rekke økonomiske småskrifter, som «Om Kalk og Kalkbrænderi», «Om Mergel», «Om Tørveproduktion», «Om Bilantserts i Norge», «Om Stutteri og Fiskeri», osv. Selv under reisen med Langebek fikk han tid til å finne opp en leirblanding til porselen, som han lot brenne i Stockholm. I følge Langebek tilbød den svenske regjering ham et par hundre «plåtar» for oppfinnelsen, men han tok ikke imot dem. Da Abildgaard kom tilbake fra sin to års reise med Langebek, hadde en annen overtatt hans forrige stilling. Han søkte da i 1755 om å bli arkivtegnemester ved det kongelige Gehejmearkiv, inntil han kunne skaffe seg et levebrød. Ansøkningen, som var varmt anbefalt av Langebek, ble innvilget i september samme år, men embetet var ulønnet, og allerede i januar 1756 leverte Abildgaard en ny ansøkning om å få avtegne monumenter i København og i provinsene, mot et gratiale på 300 kr. og fri reise. Også denne ansøkningen fikk Langebeks anbefaling og ble innvilget i samme måned, til ergrelse for samleren, høyesterettsassessor Klevenfeldt, som tidligere hadde latt segl og gravstener avtegne, og derfor betraktet Abildgaards planer som et inngrep i sitt domene. Abildgaards reiser strakte seg gjennom et tidsrom av 21 år, mellom 1756 og 1776. Hans 918 tegninger er utført med tusj, enkelte med farge. De aller fleste forestiller gravmonumenter, siden man på den tiden var mest interessert i monumenter som bar årstall, navn og inskripsjoner. Tegningene viser en for sin tid banebrytende bestrebelse for korrekt gjengivelse av proporsjonene og for inngående detaljer. På reisene var ikke Abildgaard bare interessert i gravstener, men han spurte også etter gamle dokumenter og portretter på herregårdene han besøkte, og i kirkene gjorde han notiser om inventargjenstander, som bar navn og våpenmerker, om klokkeinnskrifter og om epitafier. Abildgaard var den første sakkyndige antikvar som reise gjennom Danmark og lette etter opplysninger om minnesmerker. Han var far til vitenskapsmannen Peter Christian og maleren Nicolai Abildgaard. Sverdlilje. Sverdlilje ("Iris pseudacorus") er en urteaktig plante som vokser i Norge. Utseende. Sverdlilje blir mellom en og halvannen meter høy, i sjeldne tilfeller to meter. Bladene blir opp til 90 cm lange og 3 cm brede. Blomstene er kraftig gulfargede, 7–10 cm på tvers, og med typisk iris-form. Frukten er en tørr kapsel som er 4–7 cm lang og inneholder mange blekbrune frø. Sverdlilje blir av mange regnet for å være en svært pen plante. Forekomster i Norge. Sverdlilje er i Norge først og fremst en kystplante. Den forekommer såvidt i innlandet, i noen kommuner i Hedmark, men ellers holder den seg stort sett til kysten og dalområder innafor. Sverdlilje har nordgrense i Andøy kommune i Nordland, men siden den er så pen har den ofte vært brukt som hageplante og siden naturalisert seg i strøk der den ikke naturlig hører hjemme. Det er antakelig tilfellet der den vokser på innergrensa i Sør-Norge, nærmere bestemt i Åmot kommune. Vårmarihand. Vårmarihånd ("Orchis mascula") er en plante i marihandfamilien (orkidéfamilien). Utseende. Vårmarihånd som blomstrer 4.mai 2008, Hurum. Vårmarihand er et fargerikt innslag i den norske orkidéfloraen, og blomstrer allerede i mai. Vanligvis har de relativt store blomstene en lilla farge, men de kan variere fra helt hvite til dypt purpurfarga. Blomstene har ofte en umiskjennelig, vond lukt som blir forsterket hvis blomstene plukkes og tas med inn. Vårmarihånd trives i god jord og er et tegn på fruktbart jordsmonn. En vårmarihandplante strekker seg som regel opp mot 40 centimeter, og den får brede, avrundede blader oppover hele stengelen. En sjelden gang kan bladene ha flekker, noe som er mye vanligere i "Dactylorhiza"-slekta enn i "Orchis"-slekta der vårmarihand hører til. Forekomster i Norge. Vårmarihand er en kystbunden orkidé i Norge. I tillegg foretrekker den at det er kalk i grunnen. Allikevel er planta ganske vanlig, muligens fordi den kan vokse både i skog, myr og på kulturmark. Vårmarihand er dermed ikke freda. I sør har Vårmarihand forekomster langs kysten inn til Ringerike, Kongsberg og indre Telemark og Aust-Agder. Faktisk vokser den til over 100 meter over havet i Bykle. Nordover følger den kysten sammenhengende til Bodø, med flere innlandsforekomster i Trøndelag. Fra Bodø finnes den spredt til Karlsøy i nord-Troms. Hernán Crespo. Hernán Jorge Crespo (født 5. juli 1975 i Florida i Argentina) er en fotballspiller for Parma. Han er kjent for sin styrke i hodedueller, og for å være en farlig måltyv. Biografi. Crespo debuterte for River Plate sesongen 1993/94, og scoret 13 mål på 25 ligakamper. Han bidro til at River Plate vant ligatittelen dette året, en bedrift laget gjentok i 1994. I 1996 vant klubben Copa Libertadores, det søramerikanske klubbmesterskapet, og scoret to mål i en av finalekampene Buenos Aires. Han dro til Italia og Parma i august 1996, etter at han hadde blitt toppscorer i OL 1996 i Atlanta, der vant gullmedaljene. I 1999 vant Parma både den italienske cupen og UEFA-cupen. I 2000 ble Crespo solgt til Lazio. Første sesong i Lazio ble han toppscorer i Serie A med 26 mål. I september 2002 signerte Crespo for Inter Milan, hvor han skulle erstatte Ronaldo. Overgangssummen var 40 millioner euro. I august 2003 flyttet han så til Chelsea. Her spilte han én sesong før han ble lånt ut til AC Milan i Serie A i 2004. Med Milan spilte han i Champions League-finalen mot Liverpool. Milan ledet 3-0 etter første omgang, og Crespo hadde scoret to av målene. Som kjent kom Liverpool sterkt tilbake i andre omgang, utlignet til 3-3 og vant straffesparkonkurranse. Crespo kom deretter tilbake til Chelsea FC, og var med i Argentinas tropp til VM 2006 i Tyskland. Sommeren 2006 ble Crespo lånt ut til Inter for en toårsperiode. Han har en fetter, Enrique Crespo, som også er fotballspiller. Agustín Delgado. Agustín Javier Delgado Chalá (født 23. desember 1974) er en ecuadoriansk tidligere fotballspiller. Han spilte midtspiss og var også en del av fram til 2006, hvor han passerte Eduardo Hurtado som toppscorer i 2002. Han fikk til sammen 71 kamper og scorte 31 mål for Ecuador. Under VM 2006 scoret Delgado i Ecuadors åpningskamp mot. James Dunn. James Howard Dunn (født 2. november 1901 i New York City i New York, død 3. september 1967 i Santa Monica i California) var en amerikansk skuespiller. James Dunn vant Oscar i 1945 i klassen for beste mannlige birolle som «Johnny Nolan» i filmen "A Tree Grows In Brooklyn". James Dunn har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame en for sitt bidrag innen filmen og den andre for TV. Dansk-svensk gårdshund. Dansk-svensk gårdshund (anerkjent av FCI siden 2009) er en liten–mellomstor terrierlignende hund som har oppstått i Danmark og Sverige, der den regnes som en typisk gårdshund. Rasen ble tidligere kalt skånsk terrier i Sverige. Opprinnelse og alder. Opphavet til denne hunden er uklart. Den minner ganske mye om en Jack Russell-terrier, men den skal ha en langt mildere gemytt. Rasen har trolig eksistert svært lenge, men akkurat hvor lenge vet man ikke. Typen har imidlertid vært alminnelig på gårdene i Skåne, Danmark og den nordlige Tyskland. Rasen ble anerkjent av SKK i 1987, og er trolig på vei til å bli anerkjent av FCI. Utseende, anatomi og fysikk. Dansk-svensk gårdshund er en liten lett rektangulær og harmonisk hund av ubestemmelig opphav. Kroppen er muskuløs og tørr i linjene. Hodet er relativt bredt og har et harmonisk snuteparti med kraftige kjever. Markert stopp. Dyp brystkasse, rett rygg og ikke for mye opptrukket buklinje. Halen er middels lang og bæres høyt i bøy over rygglinjen. Muskuløse bein. Den har kort, tilliggende glatt pels. Grunnfargen skal være hvit, med tegninger og flekker i sort, eller ulike nyanser av gul, brun og rød. Hannene blir ca. 34-37 cm (+/- 2 cm) i skulderhøyde. Tispene blir ca. 32-35 cm (+/- 2 cm) i skulderhøyde. Bruksområde. Dansk-svensk gårdshund er en typisk brukshund, en utpreget gårdshund som også fungerer som en god vakthund og en kjærlig familiehund. Den skal være en dyktig rottefanger. Lynne og væremåte. Dansk-svensk gårdshund er en livlig, modig og glad hund med masser av energi. Den har en hendig størrelse og passer godt for de fleste formål. Trenger en god del mosjon og psykiske utfordringer for å trives maksimalt. Passer derfor best i en aktiv familie. Annet. Pelsen bør børstes et par ganger i uken. Kaká. Ricardo Izecson dos Santos Leite (født 22. april 1982 i Brasília), bedre kjent som Kaká, er en brasiliansk fotballspiller. Han spiller for den spanske storklubben Real Madrid og på. Han blir regnet for å være blant verdens beste midtbanespillere, og ble i 2007 kåret til årets spiller av FIFA. Kaká fikk i 2008 prisen Samba d'Or. São Paulo. Kaká debuterte på det brasilianske laget São Paulo FC i 2001 som 19-åring. Den første sesongen scoret han 12 mål på 27 kamper, og fulgte opp med ti mål på 22 kamper den påfølgende sesongen. Dette genererte interesse blant europeiske klubber, og Milan vant kappløpet om Kakás underskrift. AC Milan. Debuten i Serie A kom mot Ancona 1. september 2003. Den første sesongen i Milan scoret han ti mål på 30 kamper, og klubben vant både Serie A og den europeiske supercupen. Kaká kom til finalen i 2005 men tapte for Liverpool på straffer. Kaká ble toppscorer i 2007 (ti mål) etter å ha spilt bra hele sesongen, og Milan vant 23. mai 2007 finalen mot Liverpool. Av den italienske spillerforeningen ble Kaká kåret til årets italienske spiller for 2007. Real Madrid. Sommeren 2009 signerte Kaká en seksårskontrakt med Real Madrid I følge italiensk media var overgangen på hele 68 millioner euro, nær 610 millioner norske kroner. Landslagskarriere. Kaká debuterte på landslaget 31. januar 2002 mot, og var med i Brasils tropp til VM 2002, men fikk kun 18 minutter spilletid. Personlig liv. Han fikk kallenavnet Kaká på grunn av at lillebroren Rodrigo ikke klarte å uttale hans egentlige navn. Barry Fitzgerald. Barry Fitzgerald (født som William Joseph Shields 10. mars 1888 i Dublin, Irland død 14. januar 1961) var en irsk skuespiller. Han vant Oscar i 1944 i klassen for beste mannlige birolle som «Father Fitzgibbon» i filmen "Going My Way". Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame, en for sin innsats innen filmen og den andre for TV. Anders Svensson. Anders Svensson (født 17. juli 1976 i Annedal i Göteborg) er en svensk fotballspiller. Han spiller på midtbanen for IF Elfsborg og. Svensson debuterte på landslaget i 1999. Han har en offensiv rolle på midtbanen. Svensson er en hvass frisparkskytter, mange husker frisparkmålet mot under VM-sluttspillet 2002. Svensson fikk sitt gjennombrudd i IF Elfsborg før han ble profesjonell i Southampton. Fra og med sommeren 2005 var Svensson tilbake i Elfsborg. Liste over Oslos gater. Dette er en liste over veier og gater (men også plasser som har husnumre) i Oslo pr. 10. juni 2006. Oslo kommune vedlikeholder en med alle gater, veier, plasser o.a. med husnummer (obs. noen feilstavinger forekommer versus Sentralt stedsnavnregister (SSR)). SSR vedlikeholder offisielt alle gatenavn i Norge. Disse kan aksesseres i. Listen for Oslo i finnes når man velger Oslo og trykker lenken «Gatenavn med gatekoder, fra GAB. Pr.03.nov.2005.». Her finner man blant annet gatens GAB-gatenummer. Eksterne lenker. Oslo Charles Coburn. Charles Douville Coburn (født 19. juni 1877 i Savannah i Georgia, død 31. august 1961 i New York) var en amerikansk teater- og filmskuespiller. Coburn vant Oscar i 1943 i klassen for beste mannlige birolle som «Benjamin Dingle» i filmen "The More the Merrier". Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame, for sin innsats innen filmbransjen. Charles Coburn var bestefar til skuespiller James Coburn. Coburn døde 30. august 1961 av et hjerteinfarkt. Religion i Storbritannia. Storbritannias religion er i høy grad preget av de mange historiske omveltninger som har hatt bakgrunn i religiøse konflikter. Siden lollardismen har man skilt mellom de såkalte «etablerte» kirkene, dvs. de som det offentlige bekjenner seg til, og dissentere, både kristne og ikke-kristne. De etablerte kirkene i Storbritannia består idag av den anglikanske kirken Church of England og den presbyterianske Church of Scotland. Det var tidligere en egen Church of Ireland og Church of Wales, men disse er oppløste henholdsvis i 1871 og 1920. I tillegg er det et stort mangfold av andre religiøse samfunn utenfor de offisielle kirkene, særlig katolske, muslimske, hindu, buddhistiske, og jødiske. Historie. Kristendommen kom til de britiske øyer gradvis, så det er vanskelig å tidfeste et bestemt år da området ble kristent. I tillegg til hedenske religioner, ble også den romerske religionen populær. Både keltiske og katolske misjonærer kom til øyene, og så tidlig som i år 664 kom det til et forlik mellom keltiske og katolske geistlige om at katolisismen skulle være enerådende. Storbritannia ble etterhvert et viktig knutepunkt for katolisismen – bl.a. var den norskinteresserte Nicholas Breakspear, senere Hadrian IV fra Storbritannia. Men om katolisismen ble sterk i Storbritannia, hadde også mange av reformasjonens krefter sitt opphav der. Lollardismen i det 14. og 15. århundre, og dissentere som Stephen Langton, John Knox og John Wyclif var britiske. Den største utfordringen til pavens autoritet kom imidlertid da Henrik VIII utropte seg til den engelske kirkens overhode. Trostilhørighet. Kilde: British Social Attitudes Surveys 2007. Pigg-trehoggorm. Pigg-trehoggormen (vitenskapelig navn "Atheris hispidis") er en av mer enn 200 arter i hoggormfamilien. Dette er en lite utbredt art som lever i Zaire og Uganda. Lengden til utvokste pigg-trehoggormer er 53–70 cm. Til å være en hoggorm er den relativt tynn. Hunnen er olivenbrun av farge, hannen er gulgrønn. Pigg-trehoggormen er nattaktiv og lever for det meste av små pattedyr, frosker og snegler. Hunnen føder 5–12 levende unger i hvert kull. Van Heflin. Emmett Evan «Van» Heflin jr. (født 13. desember 1910 i Walters i Oklahoma, død 23. juli 1971) var en amerikansk teater- og filmskuespiller. Heflin vant Oscar i 1942 i klassen for beste mannlige birolle som «Jeff Hartnett» i filmen "Johnny Eager". Van Heflin har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame, en for sin innsats innen filmbransjen og en for TV. Meteoritt. En meteoritt er et meteoroide som har falt ned på jorden som en meteor. Meteoritter består oftest av silikatmineraler (95 %) og ulike jern-nikkel-legeringer eller kombinasjoner av disse. Når en meteor av tilstrekkelig størrelse treffer landjorden, dannes et krater. Olof Mellberg. Olof Mellberg (født 3. september 1977) er en svensk fotballspiller som for øyeblikket spiller for den spanske klubben Villareal. Mellberg regnes som en av Sveriges beste backer. Tidligere har han spilt for Degerfors, AIK, spanske Racing Santander, Aston Villa og Juventus. Under oppholdet i Santander debuterte Mellberg på, og fikk sin mesterskapsdebut i EM 2000. Mellberg mottok Guldbollen i 2003. Han var tidligere kaptein på det svenske landslaget. Bulusan (vulkan). Bulusan er en vulkan som ligger på Filippinene, i regionen Bicol, sørøst for Manila, og er en av de seks mest aktive vulkanene på Filippinene. Vulkanutbrudd. Bulusan har hatt utbrudd 15 ganger siden 1886. 2006. 10. juni 2006 spydde Bulusan aske én kilometer opp i lufta, men det var ikke tegn til lava. Men likevel bad myndighetene innbyggerne i den nærmeste provinsen om å oppholde seg minst fire km unna vulkanen pga risikoen for et utbrudd. Bulusan har hatt seks tilsvarende askeutbrudd mellom mars og juni 2006. 18. juni sendte vulkanen ut en askesky, som gikk ca 2 km opp, og dekket både planter, hus og dyr i området rundt med et aske. Myndighetene har opprettet en sikkerhetssone på seks km rundt fjellet. Dwight Yorke. Dwight Eversley Yorke (født 3. november 1971 i Canaan på Tobago) er en tidligere fotballspiller fra Trinidad og Tobago. Han avsluttet karrieren klubbløs, etter at han ble frisilt fra kontrakten sin med Sunderland AFC. I tida i Sunderland ble han gjenforent med sin tidligere lagkamerat fra Manchester United, nemlig Roy Keane. Tidligere har han spilt for de engelske klubbene Aston Villa, Manchester United, Blackburn Rovers og Birmingham City. Yorke var den store stjernen og kaptein på, da han avsluttet sin karriere på landslaget etter VM 2006 i Tyskland. Yorke er også kjent for å ha vært samboer med glamour-modellen Jordan. Aston Villa. Dwight Yorke ble først oppdaget av Graham Taylor, den gang Aston Villa-manager, på en tur til de vestindiske øyer i 1989. Yorke dukket opp i et lag som spilte en vennskapskamp mot Aston Villa. Taylor ble imponert og tilbød Yorke prøvespill hos Villa. Yorke ble deretter tilbydd en permanent kontrakt og han fikk sin debut for Aston Villa mot Crystal Palace den 24. mars 1990. Kampen endte 0-1. I i sin tid i Aston Villa, fra 1989 til 1998, spilte Yorke høyre ving frem til 1995-96 sesongen, da han ble flyttet frem for å spille angriper. Yorke etablerte seg raskt som en av Premier League's beste angripere. Yorke ble en integrert del av Villa laget som nådde Liga-cupfinalen i 1996. Villa vant 3-0 med Yorke på scoringslisten. Den 30. september 1996 scoret han et strålende hat-trick mot Newcastle United. Newcastle ledet 3-1 til pause da Aston Villa ble redusert til ti mann da Mark Draper ble utvist sent i første omgang. Yorke viste stor klasse og førte Villa tilbake i kampen ved å score to mål i andre omgang, men det var til ingen nytte ettersom Aston Villa tapte kampen 4-3. Manchester United. I de tre første sesongene var Yorke en sentral aktør i å veilede sin klubb til tre suksessrike Premier League titler. I andre sesongen vant United "The Treble", Premier League, FA-cupen og Champions League. Yorke dannet et meget fryktet spisspar sammen med Andy Cole 1998-99 sesongen. Yorke avsluttet sesongen som toppscorer. Men i 2001-02 sesongen mistet Yorke sin plass i startoppstillingen etter ankomsten til Ruud van Nistelrooy. Det ble også rykter om at Yorke hadde en krangel med United-sjef Sir Alex Ferguson etter hans mye omtalte forholdet med den britiske modellen Jordan. Sommeren etter ble han solgt til Blackburn for 2 millioner pund. Alt i alt har han scoret 64 mål for Manchester United i 188 kamper. Hälleforshund. Hälleforshund (anerkjennes ikke internasjonalt) er en mellomstor-stor svensk jakthundrase av spisshundtype. Opprinnelse og alder. Hälleforshund er en hunderase skapt i moderne tid. Rasen er et resultat av krysninger mellom svenske, finske og russiske spisshunder fra 1930-tallet og et par tiår framover. Typen viste seg tidlig som en svært dyktig jakthund på elg og ble derfor raskt etterspurt av svenske jegere, som på denne tiden slet med en hurtig voksende elgstamme. Rasen ble anerkjent av SKK i april 2000, men mangler fortsatt anerkjennelse fra FCI og andre internasjonale kennelklubber. Utseende, anatomi og fysikk. Hälleforshund er en svakt rektangulær mellomstor-stor spisshund, tørr og kraftig med god reisning. Den gir et kraftfullt, energisk og modig uttrykk. Hodet er kileformet, langstrakt og tørt, og har tydelig markert stopp. Ørene er høy ansatt, stående spisse og rørlige. Halsen er muskuløs, har god lengde og reisning. Ryggen er rett og har kraftig muskulatur. Kraftig, dyb brystkasse og noe opptrukket buklinje. Beina er tørre, rette og kraftige. Halen er høyt ansatt og kan bæres i bue over rygglinjen eller ringlet over ryggen. Pelsen er tett, grov og noe strittende. Underulla er tett og myk. Fargen skal være gulrød i mørkere og lysere nyanser. Hannene blir ca. 55–63 cm i skulderhøyde og kan veie opp mot 30 kg. Tispene blir ca. 52–60 cm i skulderhøyde og veier gjerne omkring 5 kg mindre enn hannene. Bruksområde. Hälleforshund er en utpreget jakthund på elg, men den har også gode egenskaper som ledhund og ettersøkshund. Den regnes som hardfør, sterk og utholdende. Lynne og væremåte. Hälleforshund har tidligere gått for å være en svært dårlig familiehund, fordi den ofte hadde dårlig gemytt. Gemyttet har imidlertid bedret seg betraktelig fra 1980-tallet og framover, men den bør fortsatt regnes som en typisk enmannshund. Den trenger store mengder mosjon for å trives. Jelq. Jelqing er en teknikk for å forstørre penisen ved å øke blodtrykket i penisen, der målet er å permanent øke størrelsen på ereksjonen. Denne teknikken, også kalt «melking», går ut på å legge tommelen og pekefingeren rundt penisskaftet mens penisen er halvveis erigrert, for så å føre fingrene frem mot penishodet, og dermed blir blod presset fremover i penisen. Denne metoden kan være skadelig og blir derfor ikke anbefalt av skolemedisinere. Noen mener at en eventuell økning i størrelsen kommer av arrvev som kraftig reduserer seksualfunksjonen. Storvilt. Storvilt kan sies å være motsatsen til småvilt. Storvilt er et samlebegrep som brukes for å beskrive store ville placentale pattedyr som en gruppe. Begrepet kan brukes om større ville dyr, som elefanter, nesehorn, bøffeldyr og store kattedyr m.v. Begrepet "storvilt" er spesielt mye benyttet innen jakt. I Norge er storvilt definert som elg, hjort, dåhjort, villrein, rådyr, villsvin, muflon, moskusfe, brunbjørn, ulv, jerv og gaupe. For å jakte på storvilt i Norge, må jegerne ha godkjent skyteprøve for storviltjegere, ettersøkshund og fellingstillatelse. Det er etterskuddsvis betaling av fellingsavgift for elg, hjort og villrein. Muflon lever ikke vilt i Norge, men det er åpnet for jakt for å hindre eventuell etablering. Jakt på muflon er derfor tillatt i hele landet fra 25. september til 23. desember. Prestekrager. Prestekrager ("Leucanthemum") er en slekt av blomsterplanter innen korgplantefamilien (Asteraceae). Plantene er flerårige. Prestekrager er vanlig å se i enger og gresskledte skråninger Prestekrager har opprett stengel, spredte flikete blad, og få blomsterkorger. Dekkbladene til blomsterkorga ligger oftest i flere lag. Blomstene har normalt hvite tungekroner (kronblad), mens rørkronene (blomsterbunnen) er sterkt gul. Fruktene mangler fnokk. Av disse er prestekrage utvilsomt mest utbredt, den finnes over hele Norden unntatt indre Nordkalotten, og går opp til 1.100 moh. Prestekrage. Prestekrage (latin: "Leucanthemum vulgare") er en flerårig plante i prestekrageslekten, innen korgplantefamilien (Astreaceae). bestand av prestekrage, med både utspringende, blomstrende, og avblomstret korg på samme tid. Bladene er tannete, og lanse- eller spatelformede. Prestekrage har opprett stengel, og spredte blad som er smalt lanseformede eller spatelformede. De har tannete rand og kan vært litt flikete nederst ved bladfestet. Planten har 1-3 blomsterkorger,som er 3-6 cm brede. Blomstene blomstrer ikke samtidig, men strekker seg over perioden juni-august. Korgene har normalt hvite tungekroner, mens rørkronene er sterkt gule. Dekkbladene til blomsterkorga ligger oftest i 2-3 lag, og om høsten dannes en frukt som 2,5 mm i diameter, og lyst grå eller grågrønn. Fruktene mangler fnokk, men har lister og krage. I prestekrageslekta er prestekrage den eneste naturlig forekommende arten i Norge, den finnes over hele Norden unntatt indre Nordkalotten, og går opp til 1100 moh. Den trives på eng, skråninger, beitemark, veikanter, jernbanestrekninger, plener, skogbryn og i åpne skoggletter. Prestekrage er fortsatt en vanlig plante i Norge, men den har blitt mindre vanlig mange steder i seinere tid. Det eneste andre taksonet av denne slekta som kan finnes i norsk natur er den innførte hageplanta kjempekrage ("L. x superbum") som ligner prestekrage, men er mye større. Prestekrage skilles fra den mindre slektningen puslingkrage "(Leucanthemum paludosum)" (som ikke er funnet naturlig i Norge) ved at sistnevnte har blad som er grovt tannete på grensen til flikete, blir bare max 20 cm høy, og blomstrer fra august til september. Gaute Ormåsen. Gaute Ormåsen (født 20. april 1983 i Brumunddal) er en norsk musiker og skuespiller. Han er bror av Tjen Folkets talsmann Henrik Ormåsen og tvillingbror av Hogne Ormåsen, tidligere landsstyremedlem i SOS Rasisme. Musikkariere. Idol-deltakelsen ga ham kontrakt med plateselskapet BMG, hvorpå han ga ut albumet "New Kid in Town". Albumet solgte i omtrent 30 000 eksemplarer og ga opphav til singlene «Chasing Rainbows» og «Miss You When You're Gone». Albumet nådde 2. plass på VG-lista, og «Chasing Rainbows» gikk helt til topps. Etter denne utgivelsen tok Ormåsen en pause fra rampelyset. Han begynte så å skrive sanger på dialekt og skrev kontrakt med plateselskapet Tylden & co, og i 2006 kom plata "G for Gaute", med singlene «Kjærlighet er mer enn forelskelse» og «Sommer hele året». Disse to sangene har også musikkvideo. To år senere ga han ut sitt tredje album, "Drømmesang". Han gjestet også Kor-90s julealbum Time For Peace, hvor han bidro som vokalist på fire sanger. I senere tid har han opptrådt live sammen med koret. I 2009 takket han ja til å delta i Melodi Grand Prix 2010. Han deltok med låta «Synk eller svøm». Ormåsen gikk videre til «Siste sjansen», men kom ikke til finalen. Låta dukket opp på hans fjerde studioalbum, Oss imellom, som ble sluppet i 2010. Samme år spilte han inn duetten «To som vart by» sammen med Kaia Huuse som en markering på at hjembyen Brumunddal og nabobygda Moelv hadde oppnådd bystatus. Hans femte album ble annonsert i 2012 gjennom singelen «Hei sommer!». Skuespillerdebut. I 2008 debuterte han som skuespiller i TV 2-serien "Hotel Cæsar" der han spilte musikeren Marius Nordheim. Rollen hadde han i åtte måneder. Marius var en artistspire som gjennom serien utviklet seg til å bli en ekte musiker som ga ut plate. Gi meg et bilde. Karakteren han spilte endte opp med å spille inn en låt, «Gi meg et bilde», som senere har blitt gitt ut som singel. Den ble gitt ut under karakternavnet, Marius Nordheim. Sangen fulgte også med i samleplata "Absolute Music 58". Skal vi danse. Kort tid etter "Hotel Cæsar" ble han deltager i "Skal vi danse", hvor han sammen med partneren Elena Bokoreva Wiulsrud endte opp på en fjerdeplass. Zebra Grand Prix. Våren 2009 deltok han i TV 2s kjendisrally "Zebra Grand Prix". Han og partneren Lene Alexandra Øien ble slått ut allerede i de innledende rundene. Blue Diamond Society. Blue Diamond Society ("BDS" – "Blå Diamant-Selskapet") er en organisasjon for homofil og lesbisk frigjøring i Nepal. Organisasjonen blei stifta i 2001 av "Sunil Babu Pant". BDS skal ha fått navnet sitt fordi initiativtakerne tenkte at blå diamanter er sjeldne – like sjeldne som homofile og lesbiske i Nepal. Men organisasjonen viste seg å vokse raskt og få stor oppmerksomhet. «Meta (transer), Dohori, Ta, Homser, Biseksuelle, lesbiske, Hijra, Singaru, Fulumulu, Kothi, Kotha, Strian, Maugia, Panth og mange flere.» Nepal er et tradisjonelt, religiøst hinduistisk samfunn, der undertrykkelsen av lesbiske og homofile er sterk. BDS har lagt vekt på en offentlig profil med bl.a. homoparader og fester, protestbevegelser mot politiangrep og fengslinger av homofile osv. Reaksjonære krefter svarte i juli 2004 med å prøve få organisasjonen forbudt. I tillegg til å arbeide mot trakassering og for rettigheter for homofile og lesbiske, arbeider BDS bl.a. for homofiles helse og mot hiv/aids, og med forskjellige sosiale tiltak. Donald Crisp. Fra traileren til filmen "The Gay Sisters" Donald Crisp, (født som George William Crisp 27. juli 1880 i London, England død 25. mai 1974 i Van Nuys, California) var en engelsk filmskuespiller og regissør.2 Han vant Oscar i 1941 i klassen for beste mannlige birolle som «Gwilym Morgan» i filmen "Grønn var min barndoms dal, (How Green Was My Valley)". Donald Crisp har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame for sitt bidrag innen filmbransjen. Thomas Stafford. Thomas Patten Stafford (født 17. september 1930) var en amerikansk astronaut og general i flyvåpenet. Han var med på tre ulike NASA-prosjekter, henholdsvis to ferder i Gemini-programmet, Apollo-programmet og Apollo-Soyuz Test Prosjektet. Romferder. Stafford var backup for Gemini 3. Avl. Avl, som også kalles drett, oppdrett, kunstig utvalg og selektiv utvelgelse, er planmessig ledelse av dyrs formering. Walter Brennan. Walter Brennan (født 25. juli 1894 i Swampscott i Massachusetts, død 21. september 1974 i Oxnard i California) var en amerikansk skuespiller. Brennan har medvirket i over hundre filmer, mest i westernfilmer. Han vant tre Oscar i klassen for beste mannlige birolle, en i 1940 som «Dommere Roy Bean» i filmen "En mann fra Vesten, (The Westerner)". Walter Brennan har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame for sitt bidrag innen filmen. Frederik Adeler. Frederik Adeler (født 25. juli 1754 på Adelersborg i Danmark, død 23. mars 1816 i København) var en dansk embetsmann, og baron som bl. a. virket som stiftsamtmann i Trondheim. Han var sønn av kammerherre Conrad Vilhelm Adeler og Ulrika Helene Cicignon samt etterkommer av Cort Adeler. I en alder av bare 14 år ble han hoffjunker, 1781 kammerjunker, 1790 kommittert i Generaltollkammeret og 1792 kammerherre. I 1802 ble han utnevnt til stiftsamtmann i Trondheim og amtmann over Nordre og Søndre Trondhjems amt, men ble alt 1804 forflyttet som amtmann til Holbæk. I 1808 ble han stiftsamtmann i Fyn og amtmann over Odense amt og året etter geheimekonferensråd og overpresident i København. 1804 fikk han Storkorset av Dannebrog. 1. juli 1786 giftet han seg med Berta Moltke (1767–1846). Året før hadde han overtatt baroniet Adelersborg samt Gjemsø kloster i Norge. Baroniet ble 1810 byttet mot en fideikommisskapital, men gården og godset forble som et allodialgods hos etterkommerne av hans datter Sophie Hedevig Adeler. Akershus amt. a> kart over Akershus amt i 1785. Kart over Akershus amt i 1875 Akershus amt var en administrativ enhet (amt) i Norge 1682-1918, som i geografisk utbredelse tilsvarer dagens Akershus fylke og Oslo. Det var underamt til Akershus stiftamt. Etter innføringen av eneveldet i Danmark-Norge 1660 ble den gamle lensordningen avviklet og betegnelsene amt (underamt) og stiftamt (hovedamt) innført i takt med nye embetsutnevnelser i perioden 1662–71. Akershus amt ble skilt ut fra Akershus stiftamt 1682, men fikk ikke egen amtmann før 1750 og det var igjen felles amtmann i årene 1763-1810 og 1815-42. Fra 1. januar 1919 fikk Akershus amt navnet Akershus fylke. Kristians amt. a> kart over Christians Amt i 1785. Kristians amt "(Christians Amt)" var en administrativ enhet (amt) i Norge 1781-1918, som i geografisk utbredelse tilsvarer dagens Oppland fylke. Det var underamt til Akershus stiftamt, og gitt navn etter etter Christian VII. Etter innføringen av eneveldet i Danmark-Norge 1660 ble den gamle lensordningen avviklet og betegnelsene amt (underamt) og stiftamt (hovedamt) innført i takt med nye embetsutnevnelser i perioden 1662–71. Hedemarkens amt ble opprettet 11. april 1781, ved deling av Oplandenes amt i Hedemarkens og Kristians amter. Fra 1. januar 1919 heter det Oppland fylke. Gemini 8. Gemini 8 var en bemannet romferd i NASA sitt Gemini-program. Det var den sjette bemannede romferden i programmet, den 12. bemannede amerikanske romferden og den 22. bemannede romferd gjennom alle tider. Høydepunkter fra ferden. Gemini 8 docket med et "Agena Target Vehicle". Den første delen av dockingen var svært vellykket. Neil Armstrong styrte Gemini-kapselen til Agena, og sammenkobling med utført. Det som fulgte er noen av de mest skrekkfyllte minutter i romfarten og Gemini-programmet. Gemini 8, fremdeles sammenkoblet med Agena, begynte en kontinuerlig rotasjon. Mannskapet, som aldri hadde opplevd dette i simulator en gang, koblet Gemini-fartøyet løs fra Agena. Armstrong og Scott oppdaget så at problemet var en motor på Gemini-kapselen som hadde låst seg. Gemini 8 fortsatte roteringen, og ble bare raskere og raskere, med en rate på 1 omløp pr sekund. Den eneste måte å stoppe rotasjonen på, ble å bruke rakettene for re-entry. Dette medførte imidlertid at Gemini 8 måtte avbryte sin ferd lenge før planen, bare 10 timer etter oppskyting. Astronautene var fremdeles svimle og dårlige når de ble plukket opp, samt svært skuffet. Scott hadde bl.a gått glipp av sin planlagte romvandring. Romvandringer (EVA). En utvidet romvandring (EVA) var planlagt utført av Scott, men pga problemene med Agena ble den aldri gjennomført. Thomas Mitchell. Thomas Mitchell (født 11. juli 1892 i Elizabeth i New Jersey, død 17. desember 1962 i Beverly Hills i California) var en amerikansk filmskuespiller. Thomas Mitchell vant Oscar i 1939 i klassen for beste mannlige birolle som «Doc Boone» i filmen "Siste vogn til Lordsbury, (Stagecoach)". Thomas Mitchell har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame, en for sitt bidrag til filmen og en for TV. Nedenes amt. Nedenes amt fra kart 1785. Nedenes amt eller Nedenes og Raabyggelaget amt var et norsk amt fra 1662 til 1919. Det oppstod ved overgangen fra lensstyre til amtsstyre i 1660-årene. Tidligere hadde Nedenes len og Råbyggelaget len ofte vært forlent sammen, og dannet sammen med Mandal og Lister len et hovedlen fra begynnelsen av 1600-tallet. Bamble fogderi lå i årene 1680 – 1684 under Nedenes amt. Ved reskript 15.03.1684 ble Raabyggelaget fogderi lagt til Nedenes amt, som siden bestod av Nedenes fogderi og Raabygdelaget fogderi. Sammen med Mandals amt, Stavanger amt og Øvre Telemarkens fogderi utgjorde amtet Christiansand stift. Ved kgl. res. 06.05.1682 ble det bestemt at den nye stiftamtmannen i Kristiansand også skulle være amtmann i Nedenes og Råbyggelaget. Nedenes og Råbyggelaget amt ble på nytt eget amtmannsembete fra 22.05.1815, etter kgl. res. 16.03.1815. Senere, trolig en gang i andre halvpart av 1800-tallet, ble navnet forkortet til Nedenes amt. I Norge ble betegnelsen amt erstattet av fylke ved lov av 14.08.1918 (nr. 1), gjeldende fra 01.01.1919. Nedenes amt skiftet da navn til Aust-Agder fylke, og amtmannen endret tittel til fylkesmann. David R. Scott. David Randolph Scott (født 6. juni 1932 i San Antonio) var en amerikansk testpilot og astronaut. Han er mest kjent for å være et av de tolv menneskene som har satt fot på Månen, og han var det første mennesket som kjørte «bil» på månen. Sport Lunch. Sport Lunch er en svenskprodusert sjokolade, fra selskapet Cloetta Fazer Sverige. I Norge selges sjokoladen i mange butikker og kiosker. Den er 145 mm lang, ca 65 mm bred og ca 11 mm tykk. Sjokoladen er en kjekssjokolade med seks store, rektangulære biter. Sjokoladen er lys og karakteriseres som søt. Produktet markedsføres i Norge av Galleberg. Buskerud amt. Buskerud amt "(Buskeruds Amt)" var var en administrativ enhet (amt) i Norge. Det ble opprettet i 1679, da Ringerike og Hallingdal fogderi og Buskerud fogderi forlot Akershus stiftamt. I 1760 ble også Numedal og Sandsvær fogderi og Bragernes overført his fra Akershus stiftamt. Buskerud amt er oppkalt etter gården Buskerud i Modum, men da det i 1918 ble framsatt forslag om at stiftene skulle bispedømmer, ble det samtidig bestemt at amtene skulle bli til fylker. Stortinget bestemte da at Buskerud amt skulle hete Ringerike fylke, men dette ble aldri effektuert. Fra 1. januar 1919 ble derfor Buskerud amt til Buskerud fylke. Amtet var inndelt i fogderiene Hallingdal, Numedal og Sandsvær, Ringerike og Bragernes (Buskerud). Fra 1894 var det delt inn i 3 politimesterdistrikter, 5 sorenskriverier, 22 herreder og 26 lensmannsdistrikter. I geistlig henseende hørte amtet under Kristiania stift, hadde 3 prostier og 22 prestegjeld. Joseph Schildkraut. Joseph Schildkraut (født 22. mars 1896 i Wien i Østerrike-Ungarn, død 21. januar 1964 i New York City i New York) var en østerriksk-amerikansk teater- og filmskuespiller. Joseph Schildkraut vant Oscar i 1937 i klassen for beste mannlige birolle som «Kaptein Alfred Dreyfus» i filmen "Emile Zolas liv, (The Life of Emile Zola)". Joseph Schildkraut har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame for sitt bidrag innen filmindustrien. Søndre Bergenhus amt. Søndre Bergenhus amt var et norsk amt opprettet i 1763 ved delingen av Bergenhus amt i Søndre og Nordre Bergenhus amt. Amtmannen i Søndre Bergenhus var også stiftamtmann for Bergen stiftamt. Bergen ble skilt ut til eget amt i 1831. Fra da av var det amtmannen i Bergen amt som også var stiftamtmann, og det ble utnevnt egne amtmenn for Søndre Bergenhus amt. Bergen og Søndre Bergenhus fikk igjen felles amtmann i 1907, men bestod som to amter. Bergen stiftamt ble nedlagt i 1918. Søndre Bergenhus amt endret navn til Hordaland fylke 1. januar 1919. Samtidig endret Bergen amt navn til Bergen fylke. De to fylkene hadde felles fylkesmenn frem til 1972, da Bergen fylke ble innlemmet i Hordaland fylke. Nordre Bergenhus amt. Nordre Bergenhus amt var et norsk underamt under Bergen stiftamt, som ble skilt ut fra Bergenhus amt i 1763. Fra 1. januar 1919 heter det Sogn og Fjordane fylke. Østfoldhallen. Østfoldhallen er et kjøpesenter på Rolvsøy i Fredrikstad. Bygget ble bygd i 1990 og har et areal på 23 306 m², samt en årlig omsetning på kr 496 000 000. Kjøpesenteret ligger ved riksvei 109 mellom Fredrikstad sentrum og Sarpsborg. Senteret består per dags dato av 62 butikker, men er blitt utvidet den siste tiden med butikker på den andre siden av veien. Idrettshall. Senteret ligger på området hvor Hans Nielsen Hauge pløyde åkeren og hadde sin åndelige opplevelse. Butikkene er i første etasje, i andre etasje er det en stor idrettshall. Her hadde evangelisten Aril Edvardsen en møtekampanje 10. juni 2006 hvor også Burundis president Pierre Nkurunziza deltok. Tale. Tale er både handlingen å lage en språklyd og ordene som sies. Tale gjennomføres ved hjelp av ulike organer i taleapperatet. Taleorganet er tungen, leppene, stemmebåndene, de ulike delene i ganen og tennene. I et videre perspektiv er også røsten, lungene og luftvegene delaktig i produksjonen av tale. Tale (språk). Tale er som alle språk, inklusivt tegnespråk, en lingvistisk handling i en form for språk som kan kommunisere informasjon fra en avsender til en tilhører. Fonetikken er vitenskapen om den menneskelige tale. All former for tale, alle «talesignaler», har visse egenskaper som formidler den språklige budskapet, med andre ord det som sies. Det forutsetter at taleren benytter seg av et språklig system hvor man etter behov skiller mellom ulike språk, dialekter, sosiolekter og ideolekter. Om kommunikasjon skal lykkes forutsetter det dessuten en tilhører som kjenner det språklige system som taleren benytter seg av. Gjennom å bruke en fonetisk skrift kan man nedtegne det språklige budskapet tilnærmet nøyaktig. Utover tale finnes det også andre former for informasjon som tilhøreren kan oppfatte, men som ikke kommer med i en fonetisk transkripsjon. Det kan være det som framgår av talerens røst og hans måte å tale på. Man kan her skille mellom organisk betingende faktorer som er gitt av talerens anatomi og som avslører til en viss grad hans alder og kjønn, og ekspressivt betingede faktorer som i talerens attityde og emosjonelle tilstand og som påvirker styrken i røsten, røstnivået, livligheten, tydeligheten og hastigheten i talen. Foruten variasjonene av talerens presentasjon, som kan finnes hos talesignaler som i alle språklige avsendere er identiske, finnes det også transmisjonsbetingede eller «perspektivske» variasjoner som har sitt utspring i romlige og stundom også i tekniske forhold. Begrepet «perspektivske» benyttes først og fremst som det som kan oppfattes med øynene, men er også nyttig her ettersom synsinntrykket også kan spille en stor rolle i talekommunikasjonen (se McGurkeffekten). Tale kan også skje på innsiden av ens eget hode, intern eller personlig kommunikasjon, eksempelvis når en tenker eller ytrer lyder for bekreftelse eller avkreftelse. På et dypere nivå, kan en også ta den ubevisste prosessen i betraktningen, inkludert drømmer hvor aspekter av en selv kommuniserer med hverandre (se Sigmund Freud), som en del av en intern og personlig kommunikasjon, selv om de fleste mennesker ikke synes å ha direkte tilgang til denne kommunikasjonen. Tale er forbeholdt mennesker, skjønt noen få dyr er i stand til å imitere menneskelig tale. Det mest kjente eksempelet er papegøyer, skjønt noen hunder og delfiner har også i liten grad vist små eksempler på å kunne gjengi bestemte lyder fra menneskelig tale. Tale (offentlig, muntlig ytring). Begrepet «tale» kan også bety en lang eller kort muntlig, ofte høytidelig ytring framført for et publikum. Det er gjerne en poengtert, oftest skrevet framstilling som formidles ved visse anledninger, ved fester, tilstelninger og i andre spesielle situasjoner, for å hylle, minnes eller markere noen eller noe. Det kan også være for å oppfordre til en spesiell innsats eller handling. Talene kan for eksempel være radiotaler, nyttårstaler, politiske taler, åpnings- og velkomsttaler, fest- og skåltaler, takketaler, bryllups- eller gravtaler. Ved større fester er det vanlig i Norge å holde «Takk for maten-tale», men også «Herrenes tale» og «Damenes tale». Søndre Trondhjems amt. Søndre Trondhjems amt var et norsk amt som ble opprettet i 1804 ved at Trondhjems amt ble delt i to: Søndre Trondhjems amt og Nordre Trondhjems amt. Fra 1. januar 1919 heter det Sør-Trøndelag fylke. Nordre Trondhjems amt. Nordre Trondhjems amt var et norsk amt, og ble opprettet i 1804 ved at Trondhjems amt ble delt i to: Nordre Trondhjems amt og Søndre Trondhjems amt. Fra 1. januar 1919 heter det Nord-Trøndelag fylke. Stavanger amt. Stavanger amt fra kart 1785. Stavanger amt var et norsk amt fra 1662 til 1. januar 1919, fra denne dato heter det Rogaland fylke, mens det i lenstiden under unionen med Danmark het Stavanger len. Ved innføringen av amt i Danmark-Norge i 1662 ble Stavanger utpekt til ett av fire stiftamt i Norge, ved siden av Akershus, Bergenhus og Trondhjems. Administrajonen lå i Stavanger og var hovedamt også for Agdesiden og Bratsbergs amt. Stavanger forble ikke stiftamt lenge, ettersom stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve allerede i 1670 foreslo at Christiansand skulle være stiftstad. I 1680 ble amtmannen i Stavanger, baron Ludvig Holgersen Rosenkrantz, utnevnt som ny stiftamtmann, og i 1682 ble endelig bestemt at Stavanger stift heretter skulle hete Christiansand stift, og at både stiftamtmannen og biskopen skulle bo i byen. Amtet var igjen inndelt i Jederen og Dalernes fogderi og Ryfylke fogderi. Sammen med Mandals amt, Nedenes amt og Øvre Tellemarkens fogderi utgjorde amtet Christiansand stift. Bratsberg amt. Bradsberg amt fra kart 1785. Bratsberg amt "(Bradsbergs Amt)" var et norsk amt fra 1662. I middelalderen het området "Skienssysla", mens det i lenstiden under Danmark het "Bratsberg Len". Dette var fra før 1600-tallet et underlen under Akershus, men på begynnelsen av 1600-tallet ble Bratsberg et hovedlen. I utstrekning tilsvarte Bratsberg len med små endringer det som i dag er Telemark fylke. Fra tidlig på 1600-tallet var lenet delt i to fogderier, Bamble fogderi (som tilhørte Akershus stiftamt) og Telemark fogderi (som tilhørte Christiansand stift), som igjen var delt i fire sorenskriverier; Bamble, Nedre Telemark, Øvre Telemark østfjelske og Øvre Telemark vestfjelske. Ved Amtsinndelingen i 8. februar 1671 ble Bratsberg amt underlagt Kristiansand stiftamt, og i 1687 underlagt Akershus stiftamt. På 1800-tallet ble skrivemåten endret til Bratsberg amt (med t og uten genitivs-s), og fra 1. januar 1919 heter det Telemark fylke. Bratsberg amt grenset i syd og vest til Nedenes amt, i nordvest til Bergenhus amt og i nord og øst til Buskerud amt, i øst til Jarlsberg grevskap og Laurvig grevskap. Gemini 9A. Gemini 9A var en bemannet romferd i NASA sitt Gemini-program. Det var den syvende bemannede romferden i programmet, den 13. bemannede amerikanske romferden og den 23. bemannede romferd gjennom alle tider. Mannskap. Stafford og Cernan var opprinnelig backup-mannskap for Germini 9A, men måtte steppe inn da det opprinnelige mannskapet, astronautene Elliott See og Charles Bassett døde i et flykrasj fire måneder før ferden. Ironisk nok kræsjet See og Bassett i bygningen der Gemini 9A-kapselen i sin tid ble bygget. Romvandringer (EVA). Oppdrag: Dette var den andre romvandringen av en amerikanske astronaut. Planen for Cernan var å bevege seg til bakenden av kapselen. Der skulle han feste seg til en "Astronaut Maneuvering Unit (AMU)". Dette var den første "rakett-pakken", og en forgjenger til "Manned Maneuvering Unit (MMU)" som brukes av astronautene på romfergen. Det hadde sin egen fremdriftssystem, stabiliseringssystem, oksygen og telemetri. Det brukte hydrogen-peroksis dom drivstoff. Cernan's romvandring var imidlertid plaget av problemer. Visiret hans dogget, han svettet og strevde med oppgavene sine, og han opplevde store problemer med å bevege seg, Alt tok lengre enn forventet, og Cernan måtte returnere inn i romskipet før han fikk en sjanse til å fly AMU. Innretningen ble endelig testet i verdensrommet under Skylab-programmet, 7 år senere. Eugene Cernan. Eugene Andrew Cernan (født 14. mars 1934) er en amerikansk tidligere astronaut. Cernan var med på to ulike NASA-prosjekter, hhv Gemini-programmet og to ferder i Apollo-programmet. Cernan er en av tolv mennesker som har satt fot på Månen, og han er en av tre som har reist til månebane to ganger (de to andre er Jim Lovell og John Young) Energiovergang. En energiovergang finner sted når energi går over fra "en" energiform til en annen. Ifølge termodynamikkens 1. lov ("energiprinsippet") kan høyverdig energi verken forsvinne eller oppstå, men kun gå over i andre, mer lavverdige former. Energi i et system kan omformes slik at den forekommer som en annen energitype. Energi i ulike tilstander kan kan brukes til å gjøre forskjellige former for fysisk arbeid. Energi kan brukes i naturlige prosesser eller maskiner, eller sørge for å gi oss f.eks. varme, lys eller bevegelse. Eksempler. En forbrenningsmotor i en bil omformer den potensielle kjemiske energien i bensin og oksygen til varme, som deretter omformes (overføres) til akslene og hjulene som bevegelsesenergi (kinetisk energi som setter bilen i bevegelse). En solcelle omdanner solstråler til elektrisk energi som så kan brukes til å tenne en lyspære eller forsyne en datamaskin med elektrisk strøm. Et annet eksempel på en slik energiovergang er når en person løper en lengde og så hopper på et skateboard. Når personen gjør dette, vil energien i musklene (fra forbrenningsreaksjonene i muskelcellene) overføres til bevegelsesenergi. Her er musklene energikilde og skateboardet energimottaker. Energimottakeren vil i dette tilfellet settes i fart. Dersom flere ledd følger etter denne handlingen, vil vi få en energikjede. Da vil flere av leddene bli både energikilder og energimottakere. Eksplosjonen på stranda i Gaza 9. juni 2006. Eksplosjonen på stranda i Gaza 9. juni 2006 ble av palestinske kilder rapportert som et angrep på sivile palestinere fra israelske styrker, men omstendighetene omkring det som hendte er fortsatt uklare. Totalt ble 7 mennesker i familien Ghali, inkludert 3 barn og begge foreldrene, drept av det som kan ha vært en granat eller en bombe. I tillegg til de drepte ble nærmere 36 mennesker såret. Hendelsen skjedde på stranden ved Beit Lahiya. Det angivelige angrepet ble fordømt av den palestinske presidenten Mahmoud Abbas og vekte sterke internasjonale reaksjoner. Abbas omtalte eksplosjonen som "en blodig massakre" og oppfordret det internasjonale samfunnet til å gripe inn. Den islamistiske bevegelsen Hamas kunngjorde at de ville avslutte sin ensidige våpenhvile. Ifølge Hamas-talsmannen Ghazi Hamad hadde dødsfallene endret på det han kalte "the rules of the game" og nye selvmordsterrorangrep kunne komme i kjølvannet. Den umiddelbare responsen fra Hamas var at de gjenopptok sin kampanje med Kassam-rakettangrep inn i Israel fra Gaza. Israelske myndigheter var forsiktige med å kommentere hendelsen før hendelsesforløpet hadde blitt klarlagt. Israelske myndigheter utelukket ikke at det kunne være palestinerne selv som hadde skyld i hendelsen. "There is information indicating that it was an internal Palestinian incident," fortalte forsvarsminister Peretz til journalister under et besøk til den israelske Gaza-divisjonen. "There is new information, but we should wait until the end of the investigation since this incident has international ramifications.". En talsmann fra den israelske hæren uttalte at det var beordret en umiddelbar stopp i all artilleri-beskytning av Gaza, mens en etterforsking av hendelsen ble gjennomført. Selv om palestinere rapporterte at angrepet kom fra et krigsskip, konkluderte en israelsk undersøkelse med at ingen israelske krigsskip eller kampfly hadde løsnet skudd på denne tida. Israelerne fortsatte med å etterforske muligheten for at angrepet kom fra artilleri på bakken. En undersøkelse utført av den israelske hæren konkluderte med at det var helt usannsynlig at Israel stod bak noe artilleriangrep. Blant annet var metallrester funnet i kroppen til en av de skadede ikke konsistent med det metallet som blir brukt i israelsk artilleri. Det ble heller ikke funnet noe krater, hvilket man normalt ville regne med om det var snakk om et granatnedslag. Den tredje observasjonen som gjorde muligheten for et IDF-angrep lite sannsynlig, var det store tidsgapet fra IDF hadde avsluttet sine artilleriangrep mot mål i Gaza til det ble eksplosjonen på stranda. Den ledende israelske teorien i etterkant av undersøkelsene er at en eksplosiv ladning, gravlagt på stranda av militante palestinere for å hindre israelsk infiltrasjon fra sjøsida, var årsak til eksplosjonen. Dokumentar. Richard Landes, professor ved historisk fakultet ved Universitetet i Boston har laget en dokumentar om hendelsen. Den er tilgjengelig i en web-versjon Sonderabteilung Lola. Sonderabteilung Lola (SL), også kjent som «Rinnanbanden», var en gruppe under det tyske Sicherheitsdienst i Trondheim og besto av i alt rundt 70 norske angivere som jobbet for Henry Oliver Rinnan, men aldri stort flere enn 30 samtidig. Fra 1943 var mange av disse tidligere frontkjempere. Gruppa ble etablert i mars 1942 som en del av Sicherheitsdienst og gitt navnet Sonderabteilung Lola. Rinnan fikk etter hvert grad av SS-untersturmführer. Han utnyttet disse fullmaktene til blant annet å starte med egne avhør med tortur. Før dette hadde han rapportert inn motstandfolk til sine tyske kontaktoffiserer Gerhard Flesch og Walter Gemmecke, slik at disse ble arrestert, eventuelt torturert og drept; eller satt i konsentrasjonsleir. Totalt besto gruppen av over 60 medlemmer, og opererte i store deler av Trøndelag og Nordland. Arbeid. Under dekknavn kontaktet de folk som var anti-nazister og gjennom disse infiltrerte de den norske motstandsbevegelsen. Etter en periode med aktivt arbeid i motstandsgruppen, både for å samle informasjoner og opparbeide tillit, ble nettverket rullet opp og deltakerne arrestert og torturert hos Rinnan. Denne form for infiltrasjonsvirksomhet kalles "provokasjonsvirksomhet", i det en selv er med på å fremskynde handlinger som en senere skal arrestere de mistenkte for. Rinnan selv kalt dette «spill i den negative sektor». Gruppen arbeidet i hele midt-Norge, dvs Trøndelag og Møre og Romsdal. Rinnan selv ønsket å utvide virksomheten til Oslo, men ble i dette stoppet av sine tyske overordnede. Gruppen hadde fra september 1943 sitt tilholdssted i Jonsvannsveien 46 i Trondheim, etter krigen kjent som «Bandeklosteret», hvor det var innredet celler og torturkammer i kjelleren, hvor flere ble slått ihjel under tortur. Rinnan drev gruppen helt etter egne regler og ved et par anledninger likviderte den nordmenn uten tysk forhåndsgodkjennelse. Flere hundre ble torturert, og man regner med at gruppen selv drepte mer enn 80 mennesker. Oppgjøret. I maidagene 1945 forsøkte deler av gruppen å flykte til Sverige med gisler, men ble stoppet og arrestert halvannen mil fra grensen. Landssvikoppgjøret mot gruppen pågikk i løpet av 1945 og 1946 og resulterte i 7 livstidsdommer og 12 dødsdommer, hvorav 2 senere ble omgjort til livstidsdommer. Alle henrettede (Henry Rinnan, Bjarne Jenshus, Aksel Mære, Harry Rønning, Harry Hofstad, Olaus Hamrun, Per Bergeen, Kristian Randal, Harald Grøtte og Hans Egeberg) var menn. De kvinnelige medlemmene fikk inntil livsvarig tvangsarbeid. Medlemmer. Ivar Grande var Rinnans nestkommanderende, og ble likvidert av Hjemmefronten i Ålesund i desember 1944. Grandes kone Kitty Grande var også med i SL. Enkelte medlemmer av Rinnans egen familie var med i nettverket, mens en av brødrene var aktiv i motstandsarbeidet. Følgende medlemmer av Rinnanbanden ble domfelt i rettssaker i 1945, 1946 og 1947, døde før rettsoppgjøret, eller er nevnt i kilder om Rinnanbanden. San Fernando Valley. San Fernando Valley er en urbanisert dal i den sørlige delen av California, og ligger hovedsakelig innenfor den nordlige bygrensen til Los Angeles i Los Angeles County. Også byene Burbank, Calabasas, Hidden Hills, Glendale og San Fernando ligger i San Fernando Valley. De områdene som tilhører Los Angeles by er en rekke bydeler, som Granada Hills, Mission Hills, North Hollywood, Pacoima, Panorama City, Reseda og Van Nuys. Den kjente veien Mulholland Drive utgjør grensen mot Hollywood og det vestlige Los Angeles. I 2004 ble innbyggertallet beregnet til å være 1 808 599 og dalen er tett befolket med en blanding av villabebyggelse og blokkbebyggelse. Området har hatt en sterk prisvekst. «The Valley» som området ofte kalles, har en sosialt og etnisk blandet befolkning. Området huser en rekke bedrifter og er også kjent for sine mange bedrifter innen film- og underholdningsindustrien. Området har et typisk innlandsklima, med varme somre og mer kalde vintre. Dalen er ofte plaget av smog, og man har problem med inversjon da den forurensede luften kan legge seg som et lokk over bebyggelsen. Fram til spanierne etablerte misjonsstasjonen San Fernando i 1797 hadde området vært bebodd av indianerstammer i rundt 2 000 år. En av disse stammene ble også kalt "Fernandeño". Russisk-europeisk laika. Russisk-europeisk laika (FCI #304) er en gammel jakthundrase som tilhører spisshundene og er av russisk opprinnelse. Typen er svært vanlig i Russland, men mer sjelden i den vestlige delen av verden. Opprinnelse og alder. Hva som er det egentlige opphavet til russisk-europeisk laika har vært diskutert blant kynologer i lang tid. Av type er den svært gammel og tilhører spisshundene. Man vet imidlertid at opphavet til denne hunden i all hovedsak nedstammer fra laikaer som kom fra distriktene i og rundt Komi, Arkhangelsk og Perm. Stamboka for rasen var åpen i perioden 1951-1966. "Laika" (betyr den som skjeller) er en fellebetegnelse som dekker en rekke lokale varianter av denne hundetypen, men kun tre raser anerkjennes internasjonalt. Den russisk-europeiske er den mest vestlige og minste av disse. Man mener at de såkalte "komihundene" oppsto som følge av komifolkets migrering mot vest, over Uralfjellene, der de bosatte seg i det området man i dag kjenner som Republikken Komi. På veien har trolig de opprinnelige hundene parret seg med ulike andre lokale laikaer og jakthunder, og smått om sent blitt til den komihundet som til slutt dannet grunnlaget for hunderasen. På begynnelsen av 1900-tallet var det stor interesse i Russland for å klassifisere de forskjellige laikatypene, og samtidig bevare egenskapene som en allsidig jakthund. Fyrst "Shirinski-Shimatov" samlet inn et stort antall jaktlaikaer fra det europeiske Russland og Sibir, og delte dem inn etter eksteriørmessige kriterier. Arbeidet ble fortsatt etter annen verdenskrig. Utenfor Moskva ble det anlagt en stor kennel, og her ble den russisk europeiske laikaen avlet frem til en relativt homogen type, delvis gjennom innavl av hunder fra Komi-republikken og Arkangelsk, delvis ved innkrysning med vestsibirsk laika. En av stamhundene var den sort-hvite komihannen "Muzgarom". Den ble parret med en vestsibirsk tispe kalt "Pitjuuh". Et tilsvarende prosjekt i St. Petersburg var basert på hunder fra Arkangelsk, der hannhunden "Bublik I" og sønnen "Bublik II" dannet grunnstammen. Til slutt ble hunder fra Moskva-kennelen parret med hunder fra St. Petersburg, og resultatet ble dagens russisk europeiske laika. De første hundeutstillingene fant sted på begynnelsen av 1900-tallet, og jegerorganisasjonene gikk i spissen for utviklingen av rasene. En kynologisk konferanse inndelte i 1947 laikaene i fem raser, men dette ble ikke godkjent av laikatilhengerne. Det var først ved konferansen i 1949 at man kom frem til dagens fire raser: vestsibirsk laika, østsibirsk laika, "russisk-europeisk laika" og karelsk finsk laika (den siste ikke akseptert av FCI). Utseende, anatomi og fysikk. Russisk-europeisk laika er litt større en norsk elghund grå, og noe lengre i kroppen. Den ligner på karelsk bjørnhund, men er mindre og ikke så kraftig bygget. Hodet er kileformet og ganske spisst, med svakt markert stopp. Snutepartier er forholdsvis langt og kraftig. Ørene er triangulære, svært rørlige og stående. Kraftig, muskuløs kropp og markert manke. Bred og dyp brystkasse og vel opptrukket buklinje. Kort lend, som er en aning sluttet. Muskuløs rygg. Muskuløse bein og kraftig benstamme, med ovale kompakte labber. Halen bæres over rygglinjen i en bue eller ringlet mot låret. Pelsen er hard og slett. Kort på hodet og ørene, men ellers noe lenger og litt mer strittende. Semi-lang rundt halsen, manken og på buken. Tett underull. Farge er sort, grå, hvit, pepper og salt, mørk med hvite flekker, hvit med mørke flekker. Uønsket er kraftige "ticks" (små flekker) på bena og rød farge. Skulderhøyden hos hannhunder er ca. 52-58 cm, og hos tisper ca. 50-56 cm. Vekten ligger normalt omkring 25 kg, avhengig av kjønn og generell størrelse. Bruksområde. Russisk-europeisk laika er en utpreget brukshund, en jakthund som nok ligner karelsk bjørnehund av utseende, men som skiller seg godt fra denne i jaktformen. Rasen er også en ypperlig kløvhund og trekkhund, samt en stødig vakthund. For de rette menneskene kan den også bli en god og stødig familiehund. Lynne og væremåte. Russisk-europeisk laika er en livlig, våken og stabil hund med jevt godt gemytt. Den skjeller ofte og er gjerne mistenksom ovenfor fremmede. Den trenger mye mosjon for å trives maksimalt, og passer derfor best som familiehund for aktive friluftsfolk og jegere. Annet. Pelsen krever normalt vedlikehold. Rasen regnes som sunn. Passer dårlig som «innehund». Det andre slaget om Fallujah. Operasjon Al-Fajr (arabisk) også kjent som Operasjon Phantom Fury og Det andre slaget om Fallujah, var en felles amerikansk-irakisk offensiv mot opprørere i den irakiske byen Fallujah. Operasjonen var sanksjonert av den foreløpige irakiske overgangs-regjeringen. Det amerikanske forsvaret kalte Phantom Fury de hardeste by-kampene som US Marines har vært involvert i siden Huế City i Vietnam i 1968. Det var den andre operasjonen mot Fallujah; Det første slaget om Fallujah (Operasjon Vigilant Resolve) ble gjennomført syv måneder tidligere. Tidslinje. M-109A6 feltartilleri skyter mot Fallujah, november 2004 Fallujah var etter at krigen i Irak startet en meget rolig by. Det var lite plyndring, og byens nye borgermester var pro-amerikansk. Kontroversielle hendelser. Bakkeoperasjoner om natta 16. november 2004 da en irakisk militærstyrke angrep byen fra vest og sør og inntok et sykehus inne i Fallujah uten å avfyre et eneste skudd. Angrepet og den etterpåfølgende stengingen av sykehuset skapte masse kontrovers, da det ble hevdet at dette var et brudd på den fjerde Geneve-konvensjonen. 16. november viste NBC News film av en amerikansk soldat (fra 3rd Battalion 1st Marines) som skjøt og drepte en såret og forsvarsløs irakisk opprører. Marinesoldaten ble hørt (på filmen) utbryte at irakeren «lekte død». Etterforskere fra US Marines konkluderte senere med at den amerikanske soldaten angivelig handlet i selvforsvar. Røde Kors/Røde Halvmåne ble hindret av de amerikanske styrkene fra å gi nødhjelp til de sivile inne i Fallujah så lenge kampene pågikk. Situasjonen ble beskrevet som «en stor katastrofe». Hvitt fosfor. 9. november 2005 hadde den italienske TV-kanalen RAI en dokumentar som het "Fallujha, den skjulte massakren". I denne dokumentaren ble det hevdet at amerikanske styrker brukte hvitt fosfor i angrepene i Fallujah, noe som både drepte og såret, og ga kjemiske brannsår både på opprørssoldater og irakiske soldater. Resultat av operasjonen. Byen Fallujah fikk omfattende skader. Før krigen var det estimert at byen hadde 200 moskeer. Noen hevder at minst 60 av disse ble ødelagt under kampene. I minst 66 av moskeene ble det funnet omfattende våpendepoter for opprørerne, noe som er et brudd på Geneve-konvensjonen. Minst halvparten av hjemmene i byen fikk noen skader, mens en regner med at mellom 7000 og 10 000 av de rundt 50 000 bygningene i byen ble totalt ødelagt. Berlins historie. Berlins byvåpen fra 1839. Over bykronen ses Preussens og Brandenburgs våpner. Berlin er hovedstaden i Tyskland. Byen ble grunnlagt på 1200-tallet, men det var først som hovedstad i Kongeriket Preussen fra 1701 at den kom til å spille en stor rolle i europeisk historie. Etter istiden. Funn av bearbeidet flint og bein synes å tyde på en bosetning i området som utgjør dagens Berlin for omkring 60,000 år siden. På denne tiden, som faller inn under Weichsel-istiden (115,000-9,600 år siden), var store deler av dagens nordlige og østlige Tyskland dekket med is. I sin sørlige ekspansjon nådde isen sin maksimale utstrekning til Glogau-Baruther Urstromtal, rundt 75 km sør for Berlin, for omkring 20,000 år siden. For 19,000 år siden var lavlandet til de yngre morenene igjen isfritt. For 18,000 år siden ble dalen Berliner Urstromtal dannet av det flytende smeltevannet fra isbréene, og liksom alle urstrømdalene i det nordlige Mellom-Europa, ble den dannet av sanden fra enorme mengder smeltevann. Elven Spree benyttet dette dalsystemet til sin flyt nordover, fra det som nå er Ebersbach, Neugersdorf og Kottmar i Oberlausitz i Sachsen og nordover til dagens Spandau og ut i Nordsjøen. Her og der dannet de lavere elvedalene til Spree en Tundra, og i vest dominerte det fuktige lavlandet og våtmarker utseendet til dalen. Platåene Barnim og Teltow dannet seg i parallell med det senere løpet til Spree. Med isens tilbakegang begynte ville dyr som rådyr, hjort, elg og villsvin å komme inn i området og fortrengte reinsdyr. Følgene var at jegere begynte å etablere permanente bosetninger i området. Fra det 9. årtusen f.Kr. har jegere og fiskere etterlatt pilspisser, skraper og steinøkser. Fra det 7. årtusen f.Kr. er det bevart en maske, som trolig ble brukt under jakt og som ble ansett som magisk. Tidlig historie. I år 98 beskrev Tacitus området kalt Germania. Det som nå er Berlin befant seg utenfor grensene for Romerriket, og germanske stammer kontrollerte området. Under folkevandringstiden forflyttet de seg til nye områder, og ble mest sannsynlig herskere i de invaderte områdene i Vestromerriket. Slaviske folkegrupper fra øst bosatte seg i området mellom elvene Elbe og Oder på 500-tallet. Tidlig på 800-tallet grunnla lokale slaviske stammer en by som ble kalt «Berolina», som betyr «en dam på en elv». Det var en liten by på handelsveien mellom Sør-Europa og Østersjøen. I 948 tok Otto I den store kontrollen over den slaviske befolkningen i området og grunnla de tyske bispedømmene Havelberg og Brandenburg. Etter Ottos død i 983 gjorde slaverne opprør og drev germanerne ut fra det som er dagens Brandenburg. Klostrene ble brent og prestene og germanske myndighetspersoner ble drept eller forvist. Germanerne vender tilbake. På begynnelsen av 1100-tallet erobret saksiske konger de slaviske områdene i Brandenburg. De slaviske innbyggerne ble drevet ut, eller underlagt germanske føydalherrer. Mange etterkommere av overlevende slavere bor fremdeles i området, som sorberne i Brandenburg og Saksen. I 1150 tok Albrecht I av Brandenburg formelt over Berlin etter Prabislav, den siste vendiske kongen. Berlin og Cölln. Rundt 1200 ble to små byer grunnlagt ved elven Spree: Cölln (fra lat: "colona", «koloni») og Berlin. Cölln blir først nevnt i dokumenter fra 1237, Berlin i 1244. Den første kjente omtalen av Berlin med byrettigheter stammer fra 1251, tilsvarende 1261 for Cölln. I 1307 dannet de to byene et formelt samarbeid om politiske og militære saker, og deltakelse i Hansaen. Berlin og Cölln lå langs begge sidene av Spree, i det som i dag er Berlins Mitte-distrikt. Rundt 1400 hadde de to byene rundt 8000 innbyggere. I 1417 ble Fredrik I av Brandenburg av Hohenzollern-familien kurfyrste av Brandenburg. Hohenzollerne skulle regjere Berlin fram til 1918. Da Berlin ble residensby for Hohenzollerne måtte byen oppgi sin deltakelse i Hansaen, og hovednæringen gikk fra handel til produksjon av luksusvarer til hoffet. Berlinerne var ikke tilfredse med disse endringene, og de gjorde opprør mot kongen i 1447. Opprøret ble slått ned, og som et resultat mistet befolkningen mange av sine politiske og økonomiske rettigheter. I årene etter tredveårskrigen gav kurfyrste Fredrik Vilhelm av Brandenburg Berlins innbyggere stor religionsfrihet og oppmuntret til storstilt immigrasjon. Blant annet omfattet denne immigrasjonen franske hugenotter. I løpet av Fredrik Vilhelms regjeringstid økte Berlins befolkning til 20 000. Men det var først ved fremveksten av kongeriket Preussen på 1700-tallet at Berlin fikk en sentral rolle. Preussen. I 1701 kronet Fredrik I seg selv til konge i Preussen (ikke konge "av" Preussen, siden han ikke hersket over hele Preussen). Han var mest interessert i dekor, og beordret bl.a. byggingen av slottet Charlottenburg vest i byen. Fredrik I gjorde Berlin til hovedstad i Preussen. Sønnen, Fredrik Vilhelm I ("soldatkongen") var derimot en nøysom konge, som sentraliserte og forbedret den prøyssiske staten, og gjorde Preussen til en viktig militærmakt i Europa. I 1709 ble Berlin og Cölln, sammen med de omkringliggende forstedene Friedrichswerder, Dorotheenstad og Friedrichstadt slått sammen under navnet Berlin, med tilsammen 60 000 innbyggere. I 1740 ble Fredrik II ("Fredrik den Store") konge av Preussen. Fredrik II var lidenskapelig opptatt av musikk, poesi og filosofi, og under hans regjeringstid ble Berlin et senter i opplysningstidens Europa. Fredrik II fikk oppført flere kjente bygninger i Berlin. Nesten alle står den dag i dag, slik som de franske og tyske domene på Gendarmenmarkt, Sankt Hedwigkatedralen, og Statsoperaen i Berlin, det kongelige bibliotek (i dag Staatsbibliothek zu Berlin) og prins Henriks slott (nå Humboldt-universitetet) langs paradegaten Unter den Linden. Under den barnløse Fredrik IIs nevø, Fredrik Vilhelm II fulgte en stagnasjonstid for Berlin. Fredrik Vilhelm II var motstander av opplysningsideene, og innførte sensur som et undertrykkende maktmiddel. Berlin ble en kort periode i 1760 okkupert av den russiske hæren under sjuårskrigen I 1806 inntok Napoleon Bonaparte byen. Etter dette fulgte politiske reformer, og frie valg ble innført i 1807. I 1810 fikk Berlin sitt første universitet, det som nå er Humboldt-universitetet. Dets første rektor var Johann Gottlieb Fichte. I løpet av første halvdel av 1800-tallet økte Berlins innbyggertall fra 200 000 til 400 000, noe som gjorde byen til Europas fjerde største. Flere monumentale bygg av arkitekten Karl Friedrich Schinkel fra denne perioden preger Berlins historiske sentrum den dag i dag, som Neue Wache (1816–1818), Schauspielhaus på Gendarmenmarkt (1819–1821) og Altes Museum på Museumsinsel (1823–1830). Revolusjonene i 1848 nådde også Berlin, men Fredrik Vilhelm IV slo ned opprøret og svarte med å innføre innsnevringer i stemmeretten til kun å gjelde de mest velstående borgerne. Dette systemet ble stående frem til 1918. I 1861 ble Vilhelm I konge av Preussen. Han utnevnte liberale ministre og skapte et håp om nye reformer, men utnevnelsen av Otto von Bismarck til statsminister gjorde slutt på dette håpet. Det tyske riket. Preussen var den dominerende faktoren i samlingen av Tyskland. Da Det tyske riket ble grunnlagt i 1871 ble Vilhelm I keiser, Bismarck kansler, og Berlin rikshovedstad. På denne tiden hadde Berlin blitt en industriby med 800 000 innbyggere. Utbedring og utbygging av infrastrukturen var påkrevd, og i 1896 startet konstruksjonen av U-Bahn (ferdigstilt i 1902). Områdene rundt bysentrum, som Kreuzberg, Prenzlauer Berg, Friedrichshain og Wedding ble tett bebygd med bygårder for arbeiderklassen. Det forente Tyskland ble på mange måter mer demokratisk enn hva Preussen og de fleste andre tyske statene var før samlingen. Det ble opprettet en Riksdag, og alle menn hadde stemmerett i riksdagsvalget. Samtidig måtte lovforslag også godkjennes av et Bundesrat, som fungerte som et overhus. Her var den prøyssiske innflytelsen såpass stor at mange lovforslag kunne blokkeres. Første verdenskrig førte til sult i Berlin. Vinteren 1916/1917 var 150 000 mennesker avhengige av matforsyninger, og det brøt ut flere streiker. Etter at krigen var over abdiserte den reaksjonære og anti-demokratiske keiser Vilhelm II. Sosialdemokraten Philipp Scheidemann og kommunisten Karl Liebknecht proklamerte begge en tysk republikk. De neste månedene ble Berlin en kamparena for de stridende politiske grupperingene. Weimar-republikken. Tysklands nederlag i første verdenskrig hadde sendt landet ut i kaos. Utstrakt matmangel, store sosiale forskjeller, impulser fra den russiske revolusjonen og de store tapene i krigen gjorde at det var en reell fare for revolusjon etter russisk mønster også i Tyskland. Den 23. november 1918 gjorde soldatene i Berlin opprør. Opprøret ble brutalt slått ned. Dette førte til en splittelse på venstresiden, og kommunistene løsrev seg fra det sosialdemokratiske SPD og dannet sitt eget parti, KPD. Flere forsøk fra kommunistene på å skape en arbeiderstat ble slått ned av de sterkt høyreorienterte Frikorpsene. Kommunistlederne Rosa Luxemburg og Liebknecht ble drept av et frikorps den 15. januar 1919. Den 19. januar ble det avholdt valg i Tyskland. Ettersom både den ekstreme venstresiden og den ekstreme høyresiden var dårlig organisert, vant moderate krefter valget. På grunn av urolighetene i Berlin dro den nyvalgte nasjonalforsamlingen til Weimar, der en ny grunnlov, Weimarforfatningen, ble utformet. Denne grunnloven var i samtiden sett på som svært liberal og progressiv. 1400: 8 000 innbyggere (Berlin og Cölln) 1925: 4 036 000 (etter utvidelse av byområde i 1920) I 1920 utvidet man Berlins bygrenser til omliggende byer som Charlottenburg, Köpenick og Spandau og dannet «Stor-Berlin» ("Groß-Berlin"). Byens innbyggertall ble slik nesten doblet over natten, fra to millioner til nærmere fire millioner innbyggere. Den økonomiske situasjonen var vanskelig, ettersom Tyskland måtte betale store summer i krigserstatning etter Versaillestraktaten. Regjeringen reagerte med å trykke opp så mye pengesedler at inflasjonen kom ut av kontroll. På det verste var en amerikansk dollar verdt rundt 4,2 trillioner mark. Fra 1924 bedret situasjonen seg på grunn av nye forordninger fra de allierte maktene, amerikansk hjelp og en bedret økonomisk politikk. Berlins «gullalder» kunne begynne. Den ble kontinentets største industriby. Personligheter som Walter Gropius, Albert Einstein og Berthold Brecht gjorde byen til et kulturelt og intellektuelt senter i Europa. Byen kunne friste med forretninger på linje med London og et pulserende natteliv på linje med Paris, med utallige kaféer, nattklubber og teatre. I 1922 ble jernbanenettet som bandt sammen Berlin og de omkringliggende forstedene elektrifisert og ombygd til S-Bahn, og året etter åpnet Tempelhof lufthavn. I tiden før det økonomiske krakket i 1929 hadde Tyskland 450 000 arbeidsløse. Dette året vant det nasjonalsosialistiske partiet de første setene i byparlamentet i Berlin. Selv om den politiske situasjonen i andre deler av Tyskland var kaotisk, lyktes sosialdemokratene å danne et stabilt demokratisk styre i Preussen, og Berlin var hele tiden en sosialdemokratisk høyborg. Den 12. juli 1932 ble den sosialdemokratiske prøyssiske regjeringen under Otto Braun avsatt i et militærkupp. Republikken nærmet seg sammenbruddet under trykket fra ekstreme krefter både på høyre- og venstresiden. 30. januar 1933 ble Adolf Hitler kansler. Det tredje riket. Berlin var aldri noe senter for den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Tyskland, som hovedsakelig hadde sine røtter i Bayern og Østerrike. Som hovedstad for Weimar-republikken og en utpreget rød og liberal by sto Berlin for det meste av det nasjonalsosialistene ville nedkjempe, men byen fortsatte likevel å være hovedstad under det såkalte «tredje riket». Den 27. februar 1933 ble Riksdagsbygningen stukket i brann. Dette ga nasjonalsosialistene muligheten til å sette til side grunnloven, og åpne for forfølgelse og arrestasjon av NSDAPs motstandere. Massearrestasjonene som fulgte var begynnelsen på de dramatiske begivenhetene som i løpet av en knapp måned førte til at rikskansler Hitler kunne etablere seg som diktator. Den 10. mai 1933 gjennomførte SA og nasjonalsosialistiske ungdomsorganisasjoner den berømte bokbrenningen på Opernplatz (nå Bebelplatz) ved Unter den Linden, etter initiativ fra Joseph Goebbels, Hitlers propagandaminister. Nasjonalsosialistene brente denne dagen over 20 000 bøker av bl.a. jødiske forfattere, og kjente forfattere som Thomas Mann, Heinrich Heine og Karl Marx. I 1933 bodde rundt 170 000 jøder i Berlin. Dette utgjorde en tredjedel av hele den jødiske befolkningen i Tyskland, og 4 % av Berlins innbyggere. En tredjedel av disse var fattige innvandrere fra Øst-Europa, som hovedsakelig bodde i området nær Alexanderplatz kalt "Scheunenviertel". Rundt 1939 bodde fremdeles 75 000 jøder i Berlin. 50 000 av dem ble deportert til konsentrasjonsleirer, hvor de fleste ble myrdet. Over 1200 jøder overlevde den nasjonalsosialistiske terroren i skjul i Berlin. Tre mil nord for Berlin lå konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, som hovedsakelig holdt sovjetiske krigsfanger og politiske opponenter. Sachsenhausen hadde underleire i nærheten av fabrikker hvor fangene måtte arbeide. Flere av disse underleirene lå inne i selve Berlin. I 1936 ble de olympiske sommerlekene holdt i Berlin, og dette ble brukt som et utstillingsvindu for Hitler og det nasjonalsosialistiske riket. I denne forbindelse ble forfølgelser av forskjellige grupper dempet eller lagt på is, og mange lot seg imponere av den tyske statens sosiale ordninger. Hitler ville gjøre Berlin om til "Welthauptstadt Germania", en by ingen før hadde sett maken til, etter planer av i første rekke Albert Speer. Bare et fåtall av de enorme bygningene og monumentene ble påbegynt før alle ressurser måtte settes inn i det tyske krigsmaskineriet under 2. verdenskrig. Berlin under andre verdenskrig. Den allierte bombingen av Berlin startet i 1943 (et tidlig angrep ble gjennomført i 1940 som et ledd i britisk krigspropaganda). Bombetoktene på tyske storbyer økte i omfang, og i 1944 var det ikke uvanlig at over 1000 4-maskiners bombefly deltok i toktene. Den 18. mars 1945 alene deltok 1250 amerikanske fly i et angrep på Berlin. Den 20. januar 1942 sammenkalte Reinhard Heydrich femten høyt rangerte medlemmer av SS, NSDAP, den nasjonalsosialistiske politiledelsen og ledere av ulike departement til en konferanse i Berlin ved innsjøen Wannsee. Wannsee-konferansens formål var å samkjøre den allerede påbegynte utryddelsen av jødene i den tyske maktsfære, det som senere er kjent som holocaust. Den 16. april 1945 satte 2,5 millioner sovjetiske tropper i gang angrepet på Berlin. Hitler hadde bestemt seg for å bli i byen, samtidig som han erklærte at byen skulle holdes for enhver pris. Etter to ukers harde kamper hadde mesteparten av byen kommet på sovjetiske hender, og den 30. april begikk Hitler selvmord i førerbunkeren. Ødeleggelsen på bygninger og infrastruktur var nær total i store deler av bykjernen, og alt i alt en femtedel av byens bygningsmasse lå i grus ved krigens slutt i mai 1945. Delingen av Berlin. Oversiktskart over Berlin delt inn i soner mellom de allierte og Sovjet. Etter krigen ble byen delt mellom de seirende maktene. Bonn ble provisorisk hovedstad i Vest-Tyskland. Vest-Berlin ble delt inn i britisk, fransk og amerikansk sektor, mens Sovjet okkuperte den østlige delen av byen, og gjorde den senere til hovedstad i DDR. Den vestlige delen ble sett på som en demokratisk utpost midt inne i det som ble Østblokken, og fikk derfor stor betydning under den kalde krigen. Berlinblokaden. Den økende politiske forskjellen mellom de allierte og Sovjetunionen førte til at sovjeterne sperret av områdene rundt Vest-Berlin den 24. juni 1948 (den såkalte Berlinblokaden). Forsøket på å presse ut vestmaktene varte til 11. mai 1949, og innbyggerne i Vest-Berlin fikk i mellomtiden fløyet inn forsyninger via «luftbroen til Berlin». Totalt ble 2 250 000 tonn forsyninger levert til Berlin under blokaden, og på det meste landet et fly hvert minutt. Tilsammen ble det foretatt 277 804 flyvninger. Pilotene på fraktflyene, som hovedsakelig landet på Tempelhof lufthavn, pleide av og til å kaste ut søtsaker til barna når de gikk inn for landing. Flyene fikk derfor tilnavnet «Rosinenbomber» (rosinbombere) på folkemunne. 17. juni-opprøret. Under byggingen av prestisjeprosjektet Stalin Allee (nåværende Karl-Marx-Allee) i Friedrichshain gikk 60 arbeidere ut i streik med krav om opphevelse av pålegg om større arbeidsbyrde. Dagen etter, den 17. juni 1953 utvidet protesten seg til generalstreik, og protestmarsjer spredde seg til hele Øst-Tyskland. Sovjetiske tropper måtte tilkalles for å slå ned opprøret, noe de gjorde med vold etter å ha møtt innbitt motstand fra befolkningen. Minst 153 mennesker ble drept i kampene. Fortsettelsen av Unter den Linden fra Øst-Berlin inn i Vest-Berlin, den tidligere Charlottenburger Chaussee, ble omdøpt til Strasse des 17. Juni til minne om opprøret, og 17. juni ble gjort til nasjonaldag i Vest-Tyskland. Østtyske arbeidere bygger Berlinmuren i 1961. Checkpoint Charlie 27. oktober 1961. Berlinmuren. De første årene etter opprettelsen av staten DDR flyttet over tre millioner østtyskere til Vest-Tyskland, de fleste av dem via Berlin hvor det fremdeles var mulig å bevege seg fritt mellom de ulike delene av byen. For å stoppe det massive tapet av arbeidskraft, særlig blant de unge og utdannede, bygget det sovjetisk-innsatte regimet i 1961 en 43 km. lang mur som delte byen i to. De østtyske myndighetene kalte muren en «anti-fascistisk forsvarsmur», men for den vestlige verden ble den et symbol på «jernteppet» og delingen av Europa. Den 26. juni 1963, på 15-årsdagen for starten på luftbroen til Berlin, holdt USAs president John F. Kennedy sin berømte tale foran Vest-Berlins rådhus, til støtte for Berlins befolkning som opplevde en vanskelig tid etter delingen av byen. Presidentens berømte formulering «Ich bin ein Berliner» ble stående som et slagord for Berlin som symbol på frihet og demokrati. Berlinmuren ble et stadig mer effektivisert grensesystem som nærmest hermetiserte Vest-Berlin. Den ble voktet med minefelt, piggtråd, soldater og i en periode også med selvutløsende skudd. Grenseoverganger som Checkpoint Charlie mellom Mitte og Kreuzberg ble symboler i seg selv, og gjenstand for utallige scener i thrillere om den kalde krigen, på film og i litteraturen. Det var også ved Checkpoint Charlie at den dramatiske konfrontasjonen mellom sovjetiske og amerikanske stridsvogner fant sted den 27. oktober 1961, etter en tvist om hvorvidt diplomatisk personell fra vestmaktene kunne bevege seg fritt inn i Øst-Berlin. I ett døgn sto troppene mot hverandre med ordre om å skyte om det ble åpnet ild fra motparten, men konflikten løste seg til slutt på fredelig vis. Høsten 1989 måtte de østlige regimene som omtalte seg som kommunistiske gi tapt for presset fra befolkningen, etter omfattende demonstrasjoner bl.a. i Berlin og Leipzig. Berlinmuren falt natten til fredag 10. november 1989 etter en pressekonferanse holdt av politbyråmedlemmet Günter Schabowski, der han informerte om nye reiseforordninger for østtyske borgere gjennom muren. Det nye reglementet var på det tidspunktet ennå ikke vedtatt av DDRs nasjonalforsamling. Rundt 240 østtyskere ble drept og ca. 260 ble skadet under fluktforsøk gjennom muren. Etter DDR-statens sammenbrudd ble mange politiske ledere i Øst-Tyskland straffeforfulgt for bl.a. drapene på flyktninger og dømt til lange fengselsstraffer. Dagens Berlin. Fra 1990 har det foregått en omfattende byggeaktivitet og rekonstruksjon av byen slik den var før krigen. Berlin ble hovedstad i et gjenforent Tyskland i juni 1991. Ministeriene og statsbyråkratiet flyttet fra Bonn til Berlin i 1999, og byen fremstår igjen som et av Europas viktigste politiske og kulturelle sentre. Samus Aran. er en av de tidligste kvinnelige hovedfigurene i et videospill fra "Metroid-serien". Hun hadde sin debut i spillet "Metroid" til NES. I løpet av hele spillet trodde mange at hovedpersonen var en mann, slik alle liknende hovedpersoner i liknende spill var på denne tiden, og det var ikke før etter man hadde fullført spillet at man fant ut at Samus var en dame. Tyrkias flagg. Tyrkias flagg er rødt, men en stor halvmåne på og en stjerne ved siden av. Halvmåner og stjerner er gamle symboler som ble brukt i Lilleasia i fortiden, også før islamsk tid. Tyrkia brukte tidligere et grønt flagg med en stor halvmåne på. Lionel Messi. Lionel Andrés Messi (født 24. juni 1987 i Rosario i Argentina) er en argentinsk fotballspiller som spiller på FC Barcelona i Primera División. Messi regnes av mange som verdens beste fotballspiller, og han har vunnet Gullballen tre år på rad. Blant annet sa Wayne Rooney i et intervju tidligere i år, at Messi i hans øyne er den beste fotballspilleren gjennom tidene. Som femåring begynte han å spille fotball for Grandoli, som ble trent av faren hans. I 1995 skiftet han til Newell's Old Boys. Som elleveåring fikk han diagnosen veksthormonmangel, og foreldrene flyttet til Barcelona i Spania for at han skulle få best mulig behandling. Messi fant seg fort til rette og ble i ung alder en lovende rekrutt i Barcelonas store fotballag. I oktober 2004 debuterte Messi for førstelaget mot RCD Espanyol, og ble den tredje yngste spilleren som noensinne har spilt for FC Barcelona. Han scoret sitt første mål for klubben da han var 17 år og 10 måneder gammel, og ble dermed den yngste spilleren som har scoret mål for Barcelona (Bojan Krkić tok rekorden fra Messi i september 2007). Han ble tilbudt spill for, men valgte å vente til han eventuelt fikk muligheten til å spille for sitt fødeland. I august 2005 debuterte han på, men ble utvist etter bare tre minutters spill. 2005/2006-sesongen vant Messi La Liga og Champions League sammen med Barcelona. Messi har også scoret et av de vakreste målene i historien, da han mot Getafe driblet fire spillere, før han til slutt også rundet keeperen og satte ballen i det åpne målet. Målet er en nesten tro kopi av Diego Maradonas perle i VM 1986 da han rundet flere engelske spillere. Han har også scoret med hånden etter et innlegg, slik Maradona gjorde mot England i VM i 1986. Klubbkarriere. Messi fikk sin debut for FC Barcelona 16. oktober 2004 mot RCD Espanyol da han kom inn for Deco etter 83 minutter. Han scorte sitt første mål for klubben i hjemmekampen mot Albacete 1. mai 2005. Til sammen ble det 7 kamper og 1 mål i ligaen den sesongen for Messi, samtidig som det ble ligagull. Sesongen etter, 2005/2006, tok Messi enda flere steg opp mot toppen. Den nye publikumsfavoritten på Camp Nou begynte å etablere seg, og scoret også sitt første mål i Mesterligaen mot Panathinaikos 11. november på Camp Nou. Hans første kamp i Primera Division den sesongen kom hejmme mot Real Zaragoza, da han kom inn for Ludovic Giuly, og fikk sin første kamp fra start tre uker etterpå mot CA Osasuna. 19. novemeber var det duket for sesongens første El Clasico på Santiago Bernabeu mot Real Madrid, og Messi fikk spille fra start, en kamp Barcelona vant 3-0. Uken etterpå scorte han sitt første ligamål for sesongen da han fikk spille hele kampen mot Racing Santander på Camp Nou. Messi begynte å etablere seg på laget nå, og fikk også spille toppkampene mot Villarreal og Sevilla fra start de to neste rundene. Han fikk også spille fra start i sesongens første lokaloppgjør borte mot Espanyol. Hans neste ligamål kom hjemme i første halvdel av Primera Division sin siste kamp, hejmme mot Athletic Bilbao. Han fortsatte scoringsformen kampen etter, da han puttet mot lille Alaves. Kampen etterpå ble han tomålsscorer for første gang i Primera Division, da han scoret borte mot RCD Mallorca. Messi scorte sitt siste mål i Primera Division den sesongen mot Real Betis på Camp Nou, en kamp Barcelona vant 5-1. I 8. delsfinalen i Mesterligaen spilte Messi fra start i første kamp mot Chelsea, noe han også gjorde i returoppgjøret. På grunn av en skade mistet Messi resten av turneringen, som Barcelona senere vant. Det ble ligagull også denne sesongen, og etter som Barcelona også vant Mesterligaen, vant klubben «The Double.» I forkant av 2006/2007-sesongen fikk Messi tildelt draktnummer 19. Messi scorte i åpningskampen av Primera Division borte mot Celta Vigo i en kamp Barcelona til slutt vant 3-2. Messi scorte også mot CA Osasuna uken etter. Messi fikk ikke spille åpningskampen i Mesterligaen på Camp Nou, men i neste runde, to uker etterpå, kom Messi inn fra benken og scorte. Målet reddet ett poeng for FC Barcelona. På de ti første kampene av Primera Division, ble det tre mål på Messi. Selv om den lille argentineren viste fremgang, var det tydelig at Barcelona ikke var like gode som de hadde vært de to siste årene. Barcelona forbedret seg etter halvspilt sesong, men Messi virket litt tam. En skade hadde mye av skylden. 10. mars var det duket for El Clasico på Camp Nou mot Real Madrid. Messi scorte sitt første hattrick for klubben, men det holdt bare til ett poeng, for kampen endte 3-3. Messi var tilbake i form. Han scorte i de to neste ligakampene, og selv om han hadde en assist på Eidur Gudjohnsen sin 1-0 scoring mot Liverpool, var det ikke nok til at klubben gikk videre til kvartfinale i Mesterligaen. Da det sto igjen fire kamper av Primera Division, var det på tide med Messis beste formkurve sesongen 2006/2007. Først scorte han to mål mot Atletico Madrid, før han to uker senere scorte to mål mot byrival RCD Espanyol. Men det ble uavgjort, noe som gjorde att seriegullet ble tapt til erkerival Real Madrid, selv om Barcelona vant 5-1 siste serierunde og Messi scorte to mål. Messi endte opp på 14 scoringer på 26 kamper i Primera Division, og det eneste trofeet Barcelona vant var Supercopa de Espana. Sesongen 2007-08 var en skuffende sesong for Barcelona med tredjeplass i spansk Primera Division bak Real Madrid og Villarreal. Messi kom i skyggen av Manchester Uniteds Cristiano Ronaldo i kåringen FIFA World Player of the Year 2008. Ronaldinho dro fra klubben etter sesongen, og Messi ble tildelt trøye nummer 10. Etter å ha lagt to skuffende sesonger bak seg skulle Messi & Co. komme tilbake til Europatoppen. For at det skulle skje ble tidligere Barcelonaspiller Josep Guardiola ansatt som ny trener i klubben. Det ble tap i 1. runde av Primera Division, og i kampen etter 1-1. Messi scorte på straffespark. Han ble tomålsscorer runden etterpå. Hans neste mål i ligaen var i lokaloppgjøret mot RCD Espanyol, da han satte et straffespark 12 minutter på overtid. Messi scorte også da Barcelona knuste Atletico Madrid 6-1 en uke etterpå. I 16. delsfinalen i Copa del Rey scorte Messi på straffespark på Camp Nou. Han scorte fire mål til på de neste åtte kampene i Primera Division, før det var duket for El Clasico. Superduoen Messi og Samuel Eto`o scorte ett mål hver og Barcelona vant 2-0. Mot Atlético Madrid i 8. delsfinalen i Copa del Rey scorte Messi hat-trick. I denne kampen ble han klappet av banen da han ble byttet ut i sluttminuttene.Lionel Messi scorte Barcelonas mål nummer 5000 i den spanske ligaen mot Racing, i en kamp hvor Barca vant 2-1, begge mål av Messi. I sesongens siste El Clasico på Santiago Bernabeu ble det en knusende seier, 6-2 til Barcelona. Messi scorte to av målene. Han bøttet også inn med mål i Mesterligaen, der han blant annet scorte ett praktmål mot Lyon, hvor han driblet to-tre spillere før han spilte vegg med Samuel Eto`o, så satte han ballen lavt til høyre for keeper. Barcelona vant Primera Division og Copa del Rey, der Messi scoerte i finalen, og 6 mål totalt, mens i Primera Division scorte han 23 mål totalt. I Mesterligafinalen mot Manchester United scorte han ett fantastisk mål på hodet, en kamp Barcelona vant 2-0, og sikret seg «The Treble», mens Messi scorte 9 mål i turneringen og ble toppscorer. Til sammen i alle turneringer scorte han 38 mål på 52 kamper.Messi vant også senere "Ballon d’Or" (The Golden Ball), eller det som refereres til som FIFA World Player of the Year. Dette gjorde han med den største poengsummen som noensinne har vært vunnet med (473 poeng). Han vant også med rekordstor differanse til andreplassen som gikk til Cristiano Ronaldo med 233 poeng. Klubbkamerat i Barcelona, Xavi kom på tredjeplass med 170 poeng. Denne sesongen ble starten på Messis lange periode som verdens beste fotballspiller. Messi gikk inn i sesongen 2009/10 som verdens beste fotballspiller, noe han viste fra starten av. I Supercopa de Espana scorte han to mål mot Athletic Bilbao på Camp Nou, en turnering Barcelona vant 5-1 sammenlagt. På de fire første ligakampene scorte han 5 mål, og scorte 1 mål på de to første kampene i Mesterligaen. Litt ut over høsten fikk Messi litt formsvikt, men scorte fortsatt mål. I FIFA Club World Cup ble Messi kåret til turneringens beste spiller. I semifinalen kom han inn i starten av 2. omgang, scoret, og ble banens beste. I finalen scorte han matcvinnermålet i ekstraomgangene med brystet etter inlegg fra Dani Alves. Etter 16 ligakamper stod Messi bokført med 9 mål, noe som kanskje var hakket for lite. Men i den 17. runden av Primera Division, løsnet det totalt for «El Magico.» Barcelona skulle spille bortekamp mot Tenerife, og Messi hade en assist og scorte like så greit ett hattrick. Dette gjorde at han stod med 15 ligascoringer etter halvspilt sesong. Etter hvert som vinteren gikk, fortsatte Messi å score, og distansen ned til de andre på toppscorerlista ble lengre og lengre. I Mesterligaen ble det to mål mot VFB Stuttgart i 8. delsfinalen, og i kvartfinalen mot Arsenal scorte han fire mål i returoppgjøret på Camp Nou. Han scorte også mot Real Madrid i Primera Division åtte runder før slutt. I siste serierunde scorte Messi to mål, sikret seriegullet, og ble toppscorer i Primera Division med 34 mål på 35 kamper. Han scorte 47 mål totalt, og vant Gullballen for andre år på rad. Messi startet 2010/11 med hattrick og 5-3 sammenlagtseier over Sevilla i Supercopa de Espana. I åpningskampen av Primera Division scorte han etter bare tre minutter, og i åpningskampen av Mesterligaen scorte han to mål og hadde en assist. To uker etterpå scoret han mot Atletico Madrid. Hans neste ligamål kom mot RCD Mallorca. Han ble tomålsscorer mot både Sevilla og Real Zaragoza, før han scoret mot Getafe, for så å senke Villarreal med to mål. Uken etterpå scoret han hattrick og hadde to assist borte mot UD Almeria, en kamp Barcelona vant 8-0. Runden etterpå var det duket for El Clasico, et oppgjør Messi var meget sentral i da Barcelona knuste Real Madrid 5-0. I Mesterligaen var han ikke noe dårligere, der han scoret tre mål på to kamper mot FC København. Etter det scoret han to mål mot Panathinaikos. I 16. delsfinalen i Copa del Rey scoret han også et mål mot AD Ceuta. I resten av Copa del Rey bøttet han inn med mål, og var en viktig brikke i Barcelonas vei til finalen. Etter halvspilt sesong var Messi i storslag, og bare Real Madrids Cristiano Ronaldo hadde vært på samme nivå. Messi fortsatte å score. Først scoret han mot Racing Santander, kampen etterpå scorte han to, før han toppet med hattrick mot Atletico Madrid på Camp Nou. I 8. delsfinalen i Mesterligaen scoret han to i returoppgjøret mot Arsenal. I Primera Division scorte han et praktmål mot RCD Mallorca, der han dro en «chip» fra lagkamerat Seydou Keita med hodet, før han brukte den andre «touchen» på å nikke ballen i mål. En drøy uke etterpå ble han matchvinner i toppkampen på Mestalla. Slutten av april skulle nok bli ganske hektisk, da Messi & co. skulle møte erkerival Real Madrid fire ganger på 16 dager. Første oppgjør endte 1-1, Messi scorte på straffespark. Neste oppgjør vant Real Madrid 1-0, og ble dermed cupmestere. De to neste var semifinalen i Mesterligaen, der Barcelona vant første oppgjør 2-0, etter at Messi scorte to, der et av dem var et praktmål der han driblet fire Real Madrid-spillere og pirket ballen i mål. Siste oppgjør endte 1-1. I finalen skulle Barcelona møte Manchester United. FC Barcelona vant finalen 3-1. Messi scorte ett mål og ble banens beste spiller. Han ble toppscorer i turneringen med 13 mål på 13 kamper, og tangerte dermed Ruud van Nistelroys scoringsrekord. Messi scorte 53 mål totalt denne sesongen. 1 februar 2012 bommet Messi på straffe mot Valencia i første semifinale av Copa del Rey noe som ble hans 7ende straffebom noensinne i Barcelona, en kamp som endte 1-1 - Å nå i 2012 har han vunnet 3 gullballer til å være beste spiller. Meritter. Messi under en kamp i mars 2007. Ryssdalsnebba. Ryssdalsnebba (1618 moh) er et fjell i Sunndal kommune i Møre og Romsdal. Fjellet ligger mellom Jordalsgrenda i Sunndal og Eresfjord i Nesset kommune. Kim Källström. Kim Källström (født 24. august 1982 i Sandviken) er en svensk fotballspiller som spiller for og Olympique Lyon. Han begynte å spille profesjonelt for BK Häcken fra Göteborg, men det store gjennombruddet kom mens han var i Djurgården IF i 2002. Våren 2004 gikk Källström til den franske klubben Rennes, der han spilte sammen med den tidligere Djurgården-spilleren Andreas Isaksson. Källström fikk sin landslagsdebut i 2001 mot. Han spilte på Sverige under EM 2004, og er med i Sveriges tropp under VM 2006. Den 26. mai 2006 signerte han en kontrakt med den franske klubben Olympique Lyonnais. Maharashtra. Maharashtra (marathi: महाराषट्र, bokstavelig: "Stor nasjon") er Indias tredje største delstat etter areal og den nest største etter folketall. Delstaten grenser mot Gujarat, Madhya Pradesh, Chhattisgarh, Andhra Pradesh, Karnataka, Goa og forbundsterritoriet Dadra og Nagar Haveli. I vest grenser den mot Arabiahavet. Mumbai (tidligere Bombay), som er Indias største by, er hovedstad i delstaten. Aldo Bobadilla. Aldo Antonio Bobadilla (født 20. april 1976 i Pedro Juan Caballero) er en fotballspiller fra Paraguay. Han er keeper i den brasilianske klubben Corinthians og s landslag. Bobadilla startet karrieren i den paraguayanske klubben Cerro Porteño, og gikk deretter til den argentinske klubben Gimnasia y Esgrima de La Plata. Han dro tilbake til Paraguay for å spille for Club Libertad, inntil han i juli 2006 signerte for det argentinske laget Boca Juniors. Bobadilla ble tatt ut i Paraguays tropp til VM 2006 i Tyskland, som reserve, og regnet ikke med å få spille. Han måtte imidlertid hoppe inn da førstekeeperen ble skadet i Paraguays åpningskamp. Bobadilla spilte bra, og ble en av landets viktigste spillere i turneringen. Slørugler. Slørugler (Tytonidae) er en av de to familiene av ugler (Strigiformes). Alle sløruglene har en karakteristisk hjerteforma «ansiktsmaske». Familien forekommer på alle kontinenter med unntak av Antarktis. Det største mangfoldet av arter er i Australia, Ny-Guinea og Indonesia. Men de mangler fullstendig i Sentral-, Nord- og i store deler av Øst-Asia. Sløruglene er nattaktive jegere, hvor dietten består hovedsakelig av små pattedyr og små fugler. Slekter og arter. Ingen arter hekker i Norge, men tårnugle er en sjelden gjest i sør-Norge. Egentlige ugler. Egentlige ugler (Strigidae) er den største familien i ordenen ugler (Strigiformes), som også omfatter slørugler (Tytonidae). Familien omfatter cirka 180–200 arter, som er fordelt i 24 slekter. Systematisk inndeling. De som hekker i Norge er merket med *. Utdødde arter er merket med †. Roberto Abbondanzieri. Roberto Carlos Abbondanzieri (født 19. august 1972 i Bouquet, Santa Fe) er en argentinsk tidligere fotballspiller. Han stod i mål for, og hadde blant annet en suksessrik klubbkarriere i Boca Juniors. Yaya Touré. Gnégnéri Yaya Touré (født 13. mai 1983 i Elfenbenskysten) er en fotballspiller som spiller i den engelske klubben Manchester City og på. Han spiller midtbane, som regel defensiv midtbane. Han kom til Barcelona før 2007 sesongen, fra den franske toppklubben AS Monaco. Den 2. juli 2010 ble det meldt en overgang til Manchester City. Overgangsummen var på i underkant av 300 millioner kroner. Yaya Touré er en yngre bror av Manchester City-forsvareren Kolo Touré. Tomas Brolin. Tomas Brolin (født 29. november 1969 i Hudiksvall) er en tidligere svensk fotballspiller. Han spilte en viktig rolle på det som kom på tredje plass i VM 1994. Brolin startet karrieren med GIF Sundsvall i 1986. I 1990 gikk han til IFK Norrköping, og deretter til italienske Parma. Dette året mottok Brolin for første gang Guldbollen, kåret til årets beste svenske fotballspiller. Høsten 1994 ble Brolin utsatt for en alvorlig ankelskade under en EM-kvalifiseringskamp i Stockholm. I 1995 ble han solgt til Leeds United, men spilte bare 19 kamper i løpet av de to første sesongene. Brolin var på utlån til FC Zürich og Parma før han kom tilbake til England og et halvt års opphold hos Crystal Palace. Brolin spilte 47 landskamper for Sverige og scoret 26 mål. Nepal Kamyunishta Parti (Amatya). Nepal Kamyunishta Parti (Amatya) ("NKP(A)", "Communist Party of Nepal (Amatya)", "Nepals Kommunistiske Parti (Amatya)"). var navnet på et mindre kommunistparti i Nepal, leda av "Tutsi Lal Amatya", fram til 1994. Tutsi Lal Amatya blir NKPs generalsekretær i 1962. "Tutsi Lal Amatya" var den 4. generalsekretæren (dvs. partilederen) i Nepals Kommunistiske Parti (NKP). Han blei valgt på NKPs 3. landsmøte i 1962, der den 3. generalsekretæren, Keshar Jung Rayamajhi, blei ekskludert. Rayamajhi blei ekskludert for å støtte kong Mahendras statskupp 15. desember 1960. Hans fløy støtta også Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) i striden mot Kinas Kommunistiske Parti (KKP). Flertallet i partiet og den nye partiledelsen var mot kongens kupp og det kongelige diktaturet Mahendra skapte, og støtta KKP i striden mot SUKP. Dette gjaldt også "Tutsi Lal Amatya". Men ellers var han rekna som nokså politisk moderat, og det var kraftige politiske motsetninger innafor det antimonarkistiske og prokinesiske partiflertallet. Partistifter og partiets første generalsekretær, leder av venstrefløya i NKP Pushpa Lal Shresta, blei derfor på det 3. landsmøtet valgt til å lede partiet sammen med Tutsi Lal Amatya. I åra som fulgte gjorde den politiske undertrykkelsen at partiledelsen mista kontakten med de fleste grunnorganisasjonene. Fra om lag 1965 var det i praksis redusert til ei lita gruppe uten en effektiv landsomfattende organisasjon. NKP gikk gjennom flere politiske splittelser, og motsetningene mellom Tutsi Lal og Pushpa Lal blei større. Pushpa Lal bryter med Tutsi Lal. I mai 1968 stifta Pushpa Lal Shresta sitt eget komunistparti på en kongress i India. Han fikk støtte av et flertall av partimedlemmene, og NKP(Pushpa Lal) blei i de nærmeste åra Nepals største og viktigste kommunistparti. Partiet Tutsi Lal Amatya fortsatt leda, blei fra nå av kjent som NKP(Amatya). Tutsi Lal Amatya beholdt kontrollen over den gamle partiledelsen. Hans parti var altså formelt fortsettelsen av det gamle NKP, men i praksis var det nå bare ei mindre gruppe blant mange andre kommunistpartier. NKP(Amatya) under og etter demokratiopprøret i 1990. På slutten av peroiden med kongelig diktatur hadde NKP(A) utvikla seg i i prosovjetisk retning, og sto ikke så langt fra de to andre mindre partiene som hadde splitta seg ut av det nå oppløste NKP (Rayamajhi): NKP (Manandhar) og NKP (Varma). I motsetning til Rayamajhi var disse partiene mot det kongelige diktaturet. Disse tre partiene sto også nå politisk nærmere de moderate mer eller mindre prokinesiske partiene, med NKP (ML) og NKP (Marksbadi) i spissen. De gikk derfor alle tre inn i den moderate fronten av kommunistpartier som NKP(ML) og NKP (Marksbadi) tok initiativ til for å slåss mot diktaturet i 1990, Den Forente Venstrefronten (ULF). Etter seieren over diktaturet i Jana Andolan 1990, brøyt NKP (Amatya) med ULF, og deltok ikke i stiftelsen av det store, moderate kommunistpartiet UML i januar 1991. Ved parlamentsvalget i 1991 stilte NKP(A) 14 kandidater, fikk 4 846 stemmer og ingen valgt inn. To måneder etter gikk NKP(A) sammen med det mye større NKP (Lokatantra) og det lille NKP(Varma) inn i det nye NKP (Sanyukta) (parentesen betyr "forent"). Men både NKP(Amatya) og NKP(Varma) gikk nokså raskt ut igjen. NKP(A) gikk i 1994 inn i UML. Se også. Nepal Kamyunishta Parti (Amatya) Unrestricted Warfare. "Unrestricted Warfare" – uinnskrenket krigføring – er den engelske tittelen på en bok om militær strategi som ble skrevet i 1999 av to oberster i folkets frigjøringshær, Qiao Liang og Wang Xiangsui. Dens primære anliggende er hvordan en nasjon som Kina kan overvinne en teknologisk overlegen motstander (slik som USA) gjennom et spekter av virkemidler. Istedenfor å fokusere på direkte militær konfrontasjon undersøker denne boka isteden et spekter at andre midler. Slike midler inkluderer bruk av folkeretten ("se lovføring") og et menasjeri av økonomiske midler for å sette motstanderen i en dårlig stilling og omgå behovet for direkte militær handling. Den engelske oversettelsen av boka ble gjort tilgjengelig av CIAs Foreign Broadcast Information Service på internett det samme året. Etter sigende skal United States Naval Academy ha tilskrevet forfatterne for å anmode om tillatelse til å bruke boka som offisiell pensumlitteratur. Boka fikk lite omtale i Kina inntil 11 da uinnskrenket krigføring ble en realitet. Boka ble så utgitt i USA med undertittelen «Kinas mesterplan for ødeleggelse av Amerika» og et bilde av det brennende World Trade Center på forsiden. Det er antatt at disse tilføyelsene har vært misforståelser av teksten som ikke har vært tiltenkt av bokas forfattere. USAs svakheter. Boka bemerker at USAs viktigste svakhet når det gjelder militære forhold er at landet vurderer revolusjon i militær forstand utelukkende i relasjon til teknologi. For USA utvikler militær doktrine seg fordi ny teknologi tillater nye virkemidler. I dette perspektiv vurderer USA ikke det mer fullstendige bildet av militær strategi, som inkluderer rettslige og økonomiske faktorer. Ettersom disse aspektene ikke tas i betraktning er USA sårbart for angrep av denne karakter. Alternative angrepsmetoder. Boka anfører at reduseringen av ens motstander kan oppnås på en rekke andre måter enn direkte militær konfrontasjon. Boka bemerker at disse alternative metodene «har den samme og sogar større ødeleggende kraft enn militær krigføring, og de har allerede frambrakt alvorlige trusler som skiller seg fra fortidens og i mange retninger for…nasjonal sikkerhet.» Lovføring. Lovføring eller politisk handling gjennom transnasjonale eller ikke-statlige organisasjoner, kan bevirke endringer i politiske doktriner som ellers hadde vært umulige. På grunn av den moderne verdens og aktivismens internasjonale karakter er det mye enklere for nasjonsstater å innvirke på andre nasjonsstaters politiske doktriner via stedfortredere. Et eksempel på dette ville være instruksen gitt til al-Qaeda-aktivister om å hevde seg torturert mens de har sittet i vestlig fangenskap. Ofte vil de bli sluppet fri på grunn av politisk press utøvd av aktivister. Økonomisk krigføring. Takket være den globale økonomis sammenfiltrede karakter kan en nasjon påføre en annen nasjons økonomi store skader uten å benytte offensive virkemidler. Boka refererer George Soros’ rolle i den asiatiske finanskrisen i 1997. Soros som er en valutaspekulant, solgte en stor mengde aksjer i valutaer til flere øst-asiatiske nasjoner, noe som bidro til en stor devaluering. Liknende angrep kan tas av en nasjon av ideologiske årsaker. Nettverkskrigføring. Ett av de bedre kjente alternativer i denne boka er forestillingen om angrep på nettverk. Nettverk er stadig viktigere ikke bare for datautveksling men også transport, finansinstitusjoner og kommunikasjon. Angrep som setter nettverk ut av spill kan lett føre til at store deler av det livet som er avhengig av dem for koordinering kneler. Ett eksempel på nettverkskrigføring ville være å stanse et nettverk som leverer elektrisitet. Dersom det er en betydelig svikt i elektrisitetsnettet forårsaket av et angrep vil massive strømutkoblinger kunne bli resultatet, noe som ville lamme industri, forsvar, helsevesen og alle andre samfunnsområder. Nettverkskrigføring er mest kjent fra dataspillet "Tom Clancy's Splinter Cell" fra 2002 der den georgiske president Kombayn Nikoladze bruker nettverkskrigføring til å angripe USA og sette landets infrastruktur ut av spill. Terrorisme. Et annet kjent eksempel på "uinnskrenket krigføring" som doktrine er terrorisme. Terrorisme benyttes av en gruppe for å oppnå innfrielse av visse krav. Selv om disse kravene ikke blir innfridd kan et terrorangrep ha en voldsomt uproporsjonal virkning på nasjonens velferd. Man trenger bare ta en titt på den økonomiske krisen som etterfulgte terrorangrepene på USA eller de omfattende sikringstiltakene som ble instigert etter de samme angrepene. Terrorisme eroderer nasjonens trygghetsfølelse og velbefinnende selv om de direkte virkningene av angrepene bare omfatter en liten andel av befolkningen. Forsvar mot uinnskrenket krigføring. Forfatterne bemerker at en gammeldags mentalitet som betrakter militær aksjon som den eneste offensive handling er mangelfull gitt det nye spekter av trusler. I stedet taler forfatterne for dannelsen av en «sammensatt styrke i alle aspekter relatert til nasjonale interesser. Videre, gitt denne typen sammensatt styrke, er det dessuten nødvendig å ha denne typen sammensatt styrke som kan bli det virkemidlet som kan benyttes til reelle operasjoner. Dette ville innebære en ‘"stor krigførings"’-metode som kombinerer alle de dimensjoner og metoder i de to vesentlige områdene av militære og ikke-militære affærer som muliggjør krigføring. Dette er det motsatte av formelen for krigføringsmetoder som har kommet til anvendelse i tidligere kriger.» Implikasjoner. Som forfatterne uttrykker det fører den nye spennvidden av muligheter kombinert med de økende kostnadene (både politisk og finansielt) ved å føre tradisjonell krigføring til den voksende dominansen av de nye alternativene til tradisjonell militær handling. En stat som ikke tar disse advarslene på alvor er alvorlig truet. 3753 Cruithne. 3753 Cruithne (På engelsk crew-een'-ya) er en asteroide i omløp rundt solen. Den blir noen ganger beskrevet som «Jordens andre måne», selv om dette er teknisk feil. Banen til asteroiden har en litt uvanlig fasong, sett i relasjon til Jorden, men den er ikke i bane rundt Jorden. Cruithne ble oppdaget 10. oktober 1986 av Duncan Waldron. Den uvanlige banen ble oppdaget og fastslått av Paul Wiegert og Kimmo Innanen (begge ved York University i Canada) og Seppo Mikkola (ved Åbo universitet, Finland) i 1997. Heimevernets Utdanningssenter Værnes. Heimevernets Utdanningssenter Værnes (HVUV) var en utdanningsavdeling underlagt Heimevernet, som lå på Værnes garnison ved Værnes lufthavn i Stjørdal. Avdelingen utdannet soldater og befal til Heimevernet. Avdelingen besto av fire kompanier, hvor kompani A og B var vanlige geværkompanier. I tillegg var det et befalsutdanningskompani, og et garnisonskompani som tok seg av andre oppgaver i garnisonen, som kjøkken-, velferds- og vedlikeholdstjeneste. Fram til 2002 var det Luftforsvarets Skolesenter Værnes som holdt til i leiren. Da den ble nedlagt, flyttet Heimevernet inn. I 2007 ble det besluttet at HVUV skulle legges ned, men at utdanningen for utskrevet befal skulle bestå. HVUV ble lagt ned, og Heimevernets befalsskole ble underlagt Heimevernets skole- og kompetansesenter (HVSKS) og flyttet til Garnisonen i Porsanger i Finnmark. Benny Virik. Benny Virik (født 4. juni 1953) er en norsk sanger og skuespiller som er født og oppvokst i Sandefjord i Vestfold. Benny Virik er utdannet i klassisk sang ved Musikkkonservatoriet og har videreutdanning i drama. Hun er særlig kjent fra teater- og underholdningsmiljøet i hjembyen Sandefjord, der hun har spilt i og regissert en rekke musikaler, både på kulturhuset på Hjertnes og på SceneESS. Hun har tidligere jobbet ved Buskerud Folkehøyskole og som programleder i TV Vestfold der hun blant annet intervjuet kjente kulturpersonligheter fra Vestfold. Benny Virik har siden 2005 konsentrert seg om arbeidet som lærer ved teaterlinja på Skiringssal folkehøyskole i Sandefjord. Storflodugle. Storflodugle (vitenskapelig navn "Scotopelia peli") er ei ugle. Digte. Første Ring. Digte. Første Ring er Henrik Wergelands første diktsamling, som ble gitt ut 21. august 1829. Kjærlighetsdiktene til idealkvinnen Stella, dominerer samlingen. Det sentrale Stelladiktet er et helt lite syngespill, «En Sangfuld Sommermorgen paa Skreya». Det kaster lys over Stellaskikkelsens forvandlinger og utviklingen i Stellakjærligheten. Samlingen begynner og slutter med to dikt som begge bærer tittelen «Til Stella». Det første fungerer som prolog til hele samlingen, forteller om de emner den diktende sjel er opptatt av og presenterer de ulike dikt i samlingen i kosmiske bilder. Dikteren ber Stella om å velsigne hans skaperverk: «sign min Harpes Bliv!» Det siste fungerer som epilog, og skildrer diktersjelens og Stellas fart gjennom rummet, og slutter med sjelens bryllup med den himmelske Stella, som nå settes på linje med, eller litt over, kvinneskikkelser som andre diktere har besunget. Både i prologen og epilogen er Stellas funksjon som muse åpenbar. Også i dikt som tilsynelatende ikke er Stelladikt, kan Stella forekomme, som f.eks. i «Napoleon», som viser hvor langt den «mystisk-filosofiske åndelæren» er kommet. En del dikt kan være adressert til venner, kongelige personer eller ha et tydelig nasjonalt-politisk innhold. Felles for de fleste er at de gir et innblikk i Wergelands platonsk-romantiske orientering. «I Tordenen» peker fram mot dikt med religiøs toleranse som tema, som f.eks. «De tre» i "Jøden" (1842). Samlingen bærer preg av å være blitt til parallelt med verdensdiktet "Skabelsen, Mennesket og Messias", og det går mange linjer mellom de to arbeidene. Prologen til verdensdiktet er f.eks. et stort Stelladikt. Diktene er gjerne skrevet i en fri stil med skiftende rim- og rytmemønster, og av og til uten rim. Stilen kan virke modernistisk. For samtidens lesere som ikke var vant til slikt, kunne den være tung å svelge (jf. artiklene Romantikken og Konflikten mellom Wergeland og Welhaven). Med Wergelandtrokeen siktes det til rapsodiske dikt med fire takter i hver linje og trokeisk rytme, mye versbinding og fri rimstilling, av og til med innskudd av to-taktslinjer. Wergeland brukte formen med stor virtuositet. Jf. f.eks. «Følg Kaldet» fra 1844, der man også finner innslag av fint plasserte to-taktslinjer. Litteratur om "Digte. Første Ring", se Henrik Wergeland Ed Harris. Edward Allen «Ed» Harris (født 28. november 1950 i Tenafly i New Jersey) er en amerikansk skuespiller, filmregissør og produsent. Harris har en eldre bror, Robert, og en yngre bror, Spencer og vokste opp i en middelklassefamilie i New Jersey. Han ble uteksaminert fra Tenafly High School i 1969, der han spilte på fotballaget, og fungerte som lagkaptein i sitt siste år. Harris var også idrettsutøver på videregående skole og konkurrerte i friidrett ved Columbia University i 1969. To år senere flyttet familien til New Mexico og Harris ble med etter å ha oppdaget sin interesse for skuespill og teater. Harris ble immatrikulert ved University of Oklahoma der han studerte drama og skuespill. Etter flere suksessfulle roller ved det lokale teateret, flyttet Harris til Los Angeles, og han ble innrullert ved California Institute of the Arts. Hans kone er skuespillerinnen Amy Madigan. Paret giftet seg den 21. november 1983, mens de drev med innspilling av en film der de spilte et utro par. De har en datter, Lilly Dolores Harris, født i 1993. Hans første større rolle var i filmen Borderline sammen med Charles Bronson. Harris ble nominert til en Academy Award for beste mannlige birolle for sin tolkning av direktør Gene Kranz i NASA i filmen Apollo 13. Harris ble nominert til en Oscar-nominasjoner i 1999, 2001 og 2003, henholdsvis for filmene The Truman Show, Pollock og The Hours. Harris portretterte også en tysk snikskytter, Major Erwin König, i filmen Enemy at the Gates som er lagt til den andre verdenskrig. Mer nylig dukket han opp som en hevngjerrig gangster i A History of Violence og som en politibetjent sammen med Casey Affleck og Morgan Freeman i Gone, Baby, Gone, regissert av Ben Affleck. I 2007 dukket Harris opp i National Treasure: Book of Secrets som antagonisten Mitch Wilkinson. Harris og hans kone Amy Madigan spilte sammen i krimdramaet Once Fallen, sammen med Brian Presley, Sharon Gless og Ask Adams. Filmen ble utgitt i 2010. Pavel Popovitsj. Pavel Romanovitsj Popovitsj (russisk:; født 5. oktober 1930 i Uzyn, død 29. september 2009) var en sovjetisk kosmonaut. Popovitsj gikk ut fra Den militære pilotskolen i Groznyj i 1954. Han fortsatte deretter på Luftvåpenets Akademi i 1968. Han ble utvalgt som kosmonaut 7. mars 1960. Han ble etterhvert direktør i AIUS Agroresurs, Moskva. Nattsvermerugle. Nattsvermerugle (vitenskapelig navn "Ninox novaeseelandiae") er ei ugle. Marius Helgå. Marius Helgå (født 6. mai 1977) er en tidligere politiker (RV) fra Rana. Helgå var i perioden 2003 til 2007 medlem av Rana Kommunestyre for Rød Valgallianse. I 2008–2009 var han styreleder i Wikimedia Norge. Han er aktiv på bass-trombone i Mo Hornmusikk og Mo Orkesterforening, og jobber som produsent for Nordland Kretskorps hvor han også spiller perkusjon. Helgå jobber til daglig med filmrestaurering ved Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana hvor han også er tillitsvalgt i Norsk Tjenestemannslag. Graveugle. Graveugle ("Athene cunicularia") er en liten og langbeint ugle i slekten "Athene". Beskrivelse. Graveugla er en forholdsvis liten ugle. Den blir om lag 25 cm lang, og er dermed på størrelse med en trost. Den har et vingespenn på i overkant av en halv meter, men lever for det meste på bakken. Den veier om lag 170 g. Graveuglene har klart gule øyne. Nebbet er gult eller grønnlig avhengig av underart. Beina er delvis fjærkledte med grålige tær. De har ikke fjærdusker og et flatt ansikt med tydelige hvite øyenbryn og hvite kinnflekker som kan fremvises i enkelte sammenhenger. Voksne graveugler har brun overside med hvite flekker. Brystet og buken er hvit med varierende brune flekker eller bånd. Juvenile ligner, men mangler det meste av de hvite eller brune flekkene. Unge fugler har et lysebrunt over den øvre vingen og brystet kan være lysebrunt istedenfor hvitt. Kjønnene er like i størrelse og utseende, men hannene virker ofte lysere idet de er mer utenfor reirhulene på dagtid og fjærene deres blir bleket i solen. Habitat og utbredelse. Graveugla finnes ved gress- og beitemarker, jordbruksland, ørken og andre former for tørre, åpne slettelandskap i nord- og sør-Amerika. Den har antagelig vært utbredt over store deler av kontinentene tidligere, men har fått mer begrenset utbredelse i nyere tid. Den finnes fra det sørvestlige Canada til sørlige Mexico og det vestlige sentral-Amerika, men også i Florida og på flere øyer i Karibia. Den regnes som truet i Canada og Mexico. I sør-Amerika finnes den stedvis i nordvestlige områdene og i Andes, men er utbredt fra det sørlige Brasil til Patagonia og Ildlandet. Levevis. Til forskjell fra de fleste andre ugler er graveugla dagaktiv, selv om mesteparten av jakten gjøres i skumringen eller om natta. Den kan bli minst 9 år gammel i det fri, og over 10 år i fangenskap. Som navnet tilsier hekker graveuglene i huler i bakken. De bruker gjerne hi etter præriehunder, jordekorn eller andre huleboere, eller den kan grave sine egne huler om ikke bakken er for hard. De hekker i par eller i løst sammenknyttede kolonier. Hunnen legger 8–12 egg i løpet av to uker. Hun ruger deretter i tre til fire uker mens hannen bringer henne mat. Begge foreldrene skaffer ungene mat etter at de er klekket ut. Selv om de fleste eggene klekkes ut, vil vanligvis bare fire eller fem overleve til de kan forlate redet. Uglene lever for det meste av insekter og smågnagere, men kan også spise andre små pattedyr, øgler og firfisler, frosker, insekter og skorpioner. De lever gjerne i nærheten av jordekorn, men jakter sjelden på disse. Til forskjell fra andre ugler spiser de gjerne frø og frukter, spesielt kaktusfiken. Den jakter fra et utkikkssted hvor den kan slå ned på byttet, men kan også springe ned byttedyr. Brilleugle. Brilleugle (vitenskapelig navn "Pulsatrix perspicillata") er ei ugle. Gullbrød. Gullbrød er en sjokolade produsert av Nidar i Trondheim. Gullbrød var en av de første sjokoladene Nidar produserte og ble lansert i 1915. Gullbrød er råmarsipan overtrukket med mørk sjokolade. Amerikahubro. Amerikahubro ("Bubo virginianus") er en ugle i gruppen "Bubo". Den hører hjemme i både Nord- og Sør-Amerika, men er ikke fullt så vanlig som tårnuglen. Amerikahubro er aldri blitt observert i palearktis. Den er provinsfugl for den canadiske provinsen Alberta. Amerikahubro kan lett forveksles med "Bubo magellanicus", som man en tid trodde tilhørte denne arten. Beskrivelse. Amerikahubro måler fra 46 til 68 cm og har et vingespenn på 101 til 152 cm. En gjennomsnittlig størrelse er 55 cm med et vingespenn på 124 cm og vekt på 1400 gram. Hunnen er større enn hannen, og de største individene finnes i de nordligste regionene. Mot ekvator er de gjerne mindre. Voksne fugler har store øredusker, rødlig, brunt eller grått ansikt og en hvit flekk på halsen. Iris er gul, unntatt for arten "B. v. nacurutu", som har en amber farge på iris. Øreduskene er ikke ører, men fjærdusker. Legger og føtter er dekket av fjær. Undersiden av fuglen er lys med brune kanter. Det er både individuelle og regionale variasjoner i fargene; fugler fra nord har en lysebrun farge mens fugler fra Sentral-Amerika kan være mørk sjokoladebrune. Amerikahubroen har et ekstremt godt syn i lite lys, noe som er nødvendig for å se byttet også i mørke. Fordi den ikke kan bevege øynene, kan den vri halsen i 270 grader for å se i andre retninger uten å flytte hele kroppen. Øynene er nesten like store som menneskeøyne og ligger fast i øyehulen. Også hørselen er svært god. Hørselen oppfatter dybde bedre enn mennesket og fanger også opp høydeforskjell. Fordi ugleører ikke ligger likt på hver side av hodet, det høyre øret er litt høyere enn det venstre og har en litt annen vinkel i plasseringen, kan en ugle som snur og bikker på hodet, fastlegge både horisontal og vertikal retning av lyd. Ettersom de hører i stereo, kan de plassere byttet nøyaktig ut fra lyden. Habitat og utbredelse. Amerikahubro finnes nesten over hele Nord- og Sør-Amerika. De finnes i de fleste omgivelser, men er ikke så vanlige i de mest ekstreme områdene (tundra, sentrale ørkenområder og tykke regnskoger). Men den finnes i blandingsskog, tropisk regnskog, pampas, prærie, fjellområder, klippekyst og mangrovesumper, til og med i byområder. Levevis. Fuglene jakter om natten ved å vente på et utsiktspunkt og kaste seg ned på byttet, som kan variere mye, men for det meste er små til middels store pattedyr som rotter, ekorn, mus, kaniner, vånd, murmeldyr, skunker, spissmus, flaggermus, vaskebjørner, katter og til og med hulepinnsvin. Harer og kaniner kan også spises, så vel som fugler av ulike slag fra fuglekonge til hegre. Dette inkluderer sothøner og ender, men også rovfugler som snøugler og fiskeørn kan være på menyen sammen med krypdyr, amfibier, fisk, krepsdyr og insekter. I nord, hvor større bytte ikke spises opp med det samme kan den la maten fryse og siden tine den opp igjen med sin egen kroppsvarme. Det blir ofte sagt at amerikahubro er den farligste uglen, og det er rapportert at den har drept mennesker. Det bør i den forbindelse nevnes at slike angrep ikke er for mat og at det eneste kjente dødelige angrepet ble forårsaket av offeret selv, da han prøvde å stjele egg eller kyllinger fra reiret til hubroen. Reir og unger. Unger av amerikahubro i reiret Amerikahubro er en av de fugler som tidligst får unger i Nord-Amerika. Man hører fuglene kalle fra oktober, og i desember har de valgt make. Da kan man høre dem i duett. Kallingen er en dyp, men høylydt "«ho-ho-hoo hoo hoo»". Noen ganger er det bare fire stavelser i stedet for fem. Hunnens ligger høyere enn hannens og stiger i tone mot slutten. Ungfuglenes hissing og skrikende lyder blir ofte tatt for å komme fra tårnugler. Så legges eggene i januar eller tidlig i februar. For fugler i mer tropisk klima er sesongen mer ubestemmelig. Amerikahubro tar ofte over reir etter andre større fugler, noen ganger legger de fjær til i reiret, men til vanlig ikke mye mer. De kan velge seg gamle reir etter kråke, ravn, hauk eller store ekornreir. Men de er ikke avhengige av gamle reir og kan bruke huler i trær, stein, fraflyttede bygninger eller kunstige plattformer. Vanligvis er det to egg i hvert kull, men det er variasjoner mellom ett og fem. Gjennomsnittsegget er 46,5 mm bredt og 55,2 mm langt. Vekta ligger omkring 50 gram. Rugeperioden strekker seg fra 30 til 37 dager, i snitt 33 dager. Så følger en periode på to uker med kontinuerlig foring, siden reduseres matingen. Etter seks uker flytter unge ugler ut på greiner i nærheten, en uke seinere begynner de å fly. Men man har sett at de tigger foreldrene om mat sent i oktober, fem måneder etter at de forlot reiret. De forlater ikke foreldrene før like før disse starter med å forberede et nytt kull. Ungene kan bruke et par år på å etablere seg i egne territorier, som så blir deres permanente tilholdssted. Egg, unger og ungfugl er byttedyr for rødrever, coyoter, vaskebjørner, ville katter og huskatter. Det er nesten ingen som angriper voksne amerikahubroer, men de kan bli drept i konfrontasjoner med ørner, snøugler og andre amerikahubroer. Slike kamper kan ende med at seierherren spiser taperen. Sprøyte (kortspill). Sprøyte er et stikk-basert kortspill for tre personer. Å gi. Man gir 12 kort til hver spiller. De resterende 16 kortene legges til side for bytting. Bytting av kort. Hver spiller kan bytte til seg kort i henhold til deres posisjon i forhold til giveren. Første spiller til venstre for giveren kan bytte opp til 8 kort, neste spiller kan bytte garantert 5 kort, og giver kan bytte garantert 3 kort. Hvis en spiller velger å ikke bytte alle sine kort, kan neste spiller velge å bytte til seg disse kortene i tillegg til sine garanterte 5 eller 3 kort. Stikk. Spilleren til venstre for giver begynner det første stikket. Senere stikk begynnes av vinneren av det forrige stikket. Man må alltid følge farge, og fargen er bestemt av det første kortet spilt i hvert stikk. Hvis en spiller ikke har kort i fargen som er spilt, må han kaste et kort i en annen farge. Stikket vinnes av spilleren med det høyeste spilte kortet i spilt farge. Et vunnet stikk (altså 3 kort) samles inn av vinneren og plasses synlig, slik at alle kan se hvor mange stikk hver spiller har vunnet. Nullo. Når man spiller "Nullo" er det om å gjøre å samle færrest mulig stikk. Hvert stikk færre enn fire gir ett poeng. For eksempel gir 1 stikk 3 poeng. Trumf. Når man spiller "Trumf" er det om å gjøre å samle flest mulig stikk. Hvis et kort i trumffargen er spilt i et stikk, vil kortet vinne stikket uavhengig av hvilken farge som ble spilt, så sant ikke en annen trumf av høyere verdi ble spilt. Hvert stikk flere enn fire gir ett poeng. For eksempel gir 9 stikk 5 poeng. Grand. Når man spiller "Grand" er det om å gjøre å samle flest mulig stikk. Hvert stikk over minstegrensen på fire gir ett poeng, akkurat som i "Trumf". Gullfisken. "Gullfisken" er en publikumspris for reklamefilmer vist på de kommersielle TV-kanalene i Norge. Prisen deles ut i januar/februar. De tolv nominerte filmene er valgt ut av en jury som finner en såkalt «sølvfisk» hver måned gjennom året. Selve avstemningen og utdelingen skjer i et direktesendt TV-program. Det er TV-seerne som stemmer fram sin favoritt under sendingen, og vinnerfilmen blir kåret til årets «gullfisk». Vinnere. Programmet har de siste årene blitt sendt på TV 2 fra Edderkoppen Teater i Oslo. Monster Entertainment har stått for produksjonen. Gullfisken 2008 ble ledet av Solveig Kloppen og Helen Vikstvedt. Tidligere har programmet blitt ledet av Guri Solberg, og før det Sarah Natasha Melbye og Paal Tarjei Aasheim. Basim Ghozlan. thumb Basim Ghozlan (født 1965 i Jordan) er en norsk imam og forstander for Det islamske forbundet Som imam er Ghozlan tilknyttet Rabita-moskeen. Han er også ansvarlig for Den Islamske Informasjonsforeningens nettsted, islam.no. Aftenposten skreiv i 2012 at Ghozlan har kritisert en meningsmotstander i debatten om bønnerom i norske skoler, med ordene «Du taler ikke muslimenes sak og kan ikke kalle deg for muslim engang. Du taler bare djevelens sak.» Ordene var rettet mot Tina Shagufta Kornmo som er leder i nettverket LIM. Bakgrunn. Ghozlan er utdannet dataingeniør ved Høgskolen i Oslo, og har hovedfag i informatikk fra Institutt for Informatikk (UiO). Ghozlan er gift med Lena Larsen, tidligere leder av Islamsk Råd Norge. Han er født i Jordan og har bodd i Norge siden 1990. Angrepet mot norske soldater i Meymaneh. Angrepet mot norske soldater i Meymaneh var et angrep på norske ISAF-soldater i den afghanske byen Meymaneh 8. februar 2006. Totalt ble fire afghanske angripere drept, mange ble såret. Etter at Muhammed-karikaturene ble publisert, bl.a i en norsk avis, resulterte det i at en gruppe med afghanere ville vise sin avsky mot disse. De gikk til angrep på en militærleir tilhørende den internasjonale sikkerhets-styrken i Afghanistan (ISAF). Det er 45 i leiren, 25 nordmenn, 10 finner, 6 svensker, 3 latviere, og 1 islending, sammen med en gruppe av afghanske tolker. Forsvarssjef Sverre Diesen informerte etter hendelsen at det ble «avfyrt rettet ild» mot ulike personer som forsøkte å sette hovedbygningen i leiren i brann med brannbomber. Javier Bardem. Javier Ángel Encinas Bardem (født 1. mars 1969 i Las Palmas på Gran Canaria i Spania) er en spansk skuespiller. Han ble Oscar-nominert i 2000 for beste mannlige hovedrolle som den homoseksuelle cubanske poeten Reinaldo Arenas i filmen "Before Night Falls". En av Bardems nyeste filmer er "No Country for Old Men", et thrillerdrama der han spiller en hensynsløs leiemorder. Bardem ble tildelt både Oscar og Golden Globe for beste mannlige birolle for sin innsats i filmen. Dette var første gangen en spansk skuespiller ble tildelt denne prisen. Bardem ble også nominert til Oscar 2011 som beste mannlige hovedrolle for rollen som Uxbal i "Biutiful". Samme dag som denne nominasjonen ble kjent, ble Bardem far til sitt første barn som han fikk med kona Penelope Cruz. Anders Nummedal. Anders Johnsen Nummedal (født 27. januar 1867 i Vik i Sogn, død 6. mars 1944 i Oslo) var en norsk arkeolog, kjent for å ha oppdaget Fosnakulturen. Han var utdannet som geolog, og var ansatt som lærer ved Kristiansund høyere almenskole da han i 1909 fant spor etter folk som levde på norskekysten for ca. 8000 år siden. Nummedal fant disse boplassene fra Fosnakulturen da han studerte strandlinjene og landhevningen i tiden etter siste istid. Det første funnet ble gjort ved Vollvatnet på Nordlandet i Kristiansund. Seinere fant han en rekke fosnakulturboplasser andre steder på Vestlandet og Sørlandet. Nummedal ble utnevnt til statsstipendiat i 1917, og ble tilknyttet Universitetets Oldsaksamling i Oslo som konservator. I 1925 fant han de første spor av en liknende steinalderkultur i Nord-Norge. Den fikk navnet Komsakulturen etter fjellet Komsafjell, like ved der det første funnet ble gjort. Han var medlem av Det norske Videnskaps-Akademi, og ble i 1936 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Litteratur. Marit Holme Mehlum: Historien om oppdagelsen av de første Fosnaboplassene i Kristiansund. Årbok for Nordmøre Museum 1995. Ray (film). "Ray" er en amerikansk biografisk film fra 2004 som handler om musikeren Ray Charles liv og musikken. Emily Dickinson. Emily Elizabeth Dickinson (født 10. desember 1830, død 15. mai 1886) var en amerikansk forfatter. Selv om hun var nærmest ukjent i sin levetid, regnes hun nå som en av USAs viktigste diktere i det nittende århundre. Alt i alt skrev hun snaut 1800 dikt, hvorav de færreste ble publisert mens hun levde. Dickinson på norsk. "Mitt brev til verden" ble gjendiktet av André Bjerke og ble utgitt på Den norske bokklubben i 1977. Tone Hødnebø kom med en samling av Dickinsons dikt med tittelen "Skitne lille hjerte" i 1995. Dickinsons samlede dikt er oversatte av Kurt Narvesen. Narvesens oversettelse ble utgitt i to bind i 2008-2009 på Bokvennen forlag. Hadsel Folkehøyskole. Hadsel Folkehøyskole ble opprettet på Stokmarknes i 1969 av Den Norske Sjømannsmisjon, Den Norske Broderkretsen på Havet og Norges Kristelige Ungdomsforbund. Grunnsteinen til skolen ble lagt ned av biskop H. E. Wisløff Kristi Himmelfartsdag 1968, og biskopen var formann i skolens forstanderskap. Fra 1976 kom Den Indre Sjømannsmisjon med som eier. I utgangspunktet var Hadsel Folkehøyskole tenkt å være en folkehøyskole for sjøfolk i Nord-Norge på samme måte som Risøy Folkehøyskole i Sør-Norge. På folkemunne ble den derfor kalt "sjøguttskolen". Med årene fikk skolen også linjer uten sjøpreget innretning. I 1987 opprettet skolen Nord-Norges første asylmottak med driftsavtale med UDI. Dette ble nedlagt i 1991. Skolen ble nedlagt i 1999. Bygningene på Lille-Børøya ble overtatt av Hadsel kommune som leier ut anlegget til Høgskolen i Bodøs desentraliserte undervisning i Vesterålen. I dag holder til i lokalene. Ealing. Ealing er et sted i London. Det har gitt navn til bydelen det ligger i, Ealing, og er et forstadsområde omkring 12 km vest for Charing Cross. Navnet kommer fra angelsaksisk "Gillingas", som betyr «Gillas folk» og muligens viser til en bosetter fra tidlig middelalder. Navnet har gått gjennom flere forvanskninger, blant annet "Yealing", "Zelling" og "Eling", før det nådde frem til formen Ealing i det 19. århundre. Utdanningsinstitusjonene Thames Valley University og West London College ligger i Ealing. Historie. Arkeologiske funn viser at det har vært bosetning i området i minst 7000 år. På Horsenden Hill har man blant annet funnet keramikk fra jernalderen. Den angelsaksiske bosetningen er ikke klart dokumentert bortsett fra gjennom stedsnavnet, men fra det 12. århundre finnes det kilder som nevner en bosetning i Ealing, midt i det som da var et stort skogområde. I 1599 ble det foretatt en folketelling i Ealing, den eldste folketelling i England som er bevart. Den viser at det da var 85 husholdninger der. Alle innbyggernes navn, alder, famileforhold og yrke er bevart i dokumentene, som oppbevares i Public Record Office. Ealing var delt i flere mindre bosetninger, hvorav flere lå langs dagens St. Mary's Road, sentrert omkring sognekirken. Det var underlagt flere herregårder, blant annet Gunnersby og Pitshanger. Kirken, viet Jomfru Maria, er datert til begynnelsen av det 12. århundre, muligens også noe tidligere. De eldste kartene over Ealing er fra det 18. århundre, og viser at sognet da for det meste bestod av åpent landskap og jorder. Hovednæringsveien var jordbruk, men det var også fire vertshus der, The Feathers, The Bell, The Green Man og The Old Hats, som tok seg av reisende langs den viktige veien mellom London og Oxford. Den gamle veien heter nå Uxbridge Road på strekningen gjennom Ealing. Ealings rådhus, tegnet av Charles Jones Da London hadde vokst seg utover til Ealing ble området dominert av grønnsakdyrking. Ealing Broadway stasjon ble åpnet i 1838, og i årene som kom gav Great Western Railway og to grener av Grand Union-kanalen langt bedre kommunikasjonsmuligheter, og befolkningen begynte å øke. Landsbyene begynte å nå bystørrelse, og jordene forsvant ettersom boligområdene ble fortettet. Ealing ble etterhvert kjent som «Queen of the Suburbs», og var et attraktivt sted å bo for middelklassen. Flere områder ble omgjort til offentlige parker, slik at Ealing beholdt en del av sitt grønne preg. Det ble anlagt nye veier, lagt kloakkledninger og det ble åpnet skoler og offentlige institusjoner. Mye av dette arbeidet stod Charles Jones, som var "Borough Surveyor" (plansjef) for Ealing fra 1863 til 1913 for. Han tegnet blant annet rådhuset. Fra 1901 og en del år fremover gikk det trikker i Uxbridge Road. Det er pr. 2006 planer om å gjeninnføre trikkene som en del av initiativet West London Tram, noe mange av innbyggerne protesterer mot. Sentrum i Ealing ble drastisk forandret i 1985, da et nytt kjøpesenter ble åpnet der. Ved midnatt 2. august 2001 ble det utløst en bilbombe med 40 kg høyeksplosiver utenfor Ealing Broadway stasjon. Flere butikker i nærhetene ble ødelagt, men på grunn av tidspunktet ble personskadene begrenset; syv mennesker ble lettere skadet. Bomben var plassert der av nordirske terrorister, antagelig tilknyttet Real IRA. Ealing Studios. Ealing Studios er flere store filmstudioer hvor en rekke kjente filmer fra 1950-tallet ble produsert. Studiene ble tatt over av BBC i 1955, og de produserte blant annet Dr. Who og Monty Python's Flying Circus der. På grunn av dette er også mange av utendørsscenene i disse og andre serier tatt opp i gatene i Ealing. Mytem. Mytem er innenfor mytologi en sjelden gullklump av en myte som ikke kan reduseres; det uforanderlige elementet, ikke ulikt en kulturell mem; ett som alltid kan bli delt med andre, relaterte mytemer og settes sammen på ulike måter – «sammenbuntet» i Claude Lévi-Strauss' bilde – eller sammenkoblet i mer kompliserte forhold, som et molekyl i en sammensetning. Eksempelvis deler mytene om Adonis og Osiris mange av de samme elementene, noe som kan tyde på at begge mytene har en felles kilde. Vladimir Propp, som samlet folkeeventyr, mente at enheten av analyser var den individuelle fortelling: den felles mytem som i kontrast er ekvivalenten i myten av fonemer, morfemer, og sememer i det som strukturelle lingvister deler språket i: i den minste mulige enheter av mening innenfor et språksystem. På 1950-tallet innlemmet Claude Lévi-Strauss for første gang denne teknikken av språkanalyser for å analysere mytekritisismen. I hans forskning på mytesystemene til primitive stammesamfunn, ut ifra en analogi fra språkstrukturen adopterte han begrepet "mythème", med forfektelsen at meningssystemet innenfor mytiske ytringer er en tett parallell til et språksystem. Denne ideen er blitt til dels bestridt av Roman Jakobson som forholdt seg til at mytem er et konsept eller fonem som er uten betydning i seg selv, men dens betydning kan bli vist ved sosiologisk analyse. Finn Tschudi. Finn Tschudi (født 22. august 1935) er professor emeritus i psykologi ved Universitetet i Oslo, hvor han arbeidet i 36 år. Hans spesialemner der var psykologiens metode, personlighetspsykologi, kognitiv psykologi og sosialpsykologi. Tschudi er medlem av Transcend og er spesialrådgiver for Building Peaces. Raïs Neza Boneza. Raïs Neza Boneza (født 1979), æresdoktor ved ISGM inter Afrique in Burundi, er en kongolesisk fredsforsker og -praktiker som tidligere bodde i eksil i Norge. For tiden bor han i Trondheim. Han er også en skjønnlitterær forfatter med flere utgivelser av egne dikt bak seg. Videre er han medlem av stiftelsen Building Peaces og av Transcend. Cláudio Taffarel. Cláudio André Mergen Taffarel (født 8. mai 1966 i Santa Rosa) er en tidligere brasiliansk fotballspiller. Han spilte for da de vant VM i 1994 og da de tok sølv i 1998. Disclosure-prosjektet. Disclosure-prosjektet er en ideell organisasjon som er viet til avdekking, deklassifisering og avholdelse av høringer relatert til skyggeregjeringer, UFOer, utenomjordisk liv og avanserte teknologier. Mange (over 400) offentlig ansatte fra statsadministrasjonen, militæret og vitenskapelige offentlig ansatte sto fram den 9. mai 2001 på en pressekonferanse i den nasjonale presseklubben i Washington D.C. ledet av legen Steven M. Greer. Disclosure-prosjektet er en grasrotkampanje anført av dr. Steven M. Greer. Dens erklærte overordnede mål er å anmode og legitimt øve påtrykk overfor kongressen og alle amerikanske embedspersoner slik at det skal bli en fullstendig avdekking overfor det amerikanske folk av «alle fakta om UFOer (og) utenomjordisk intelligens...» Virksomhet. Fordi den amerikanske kongressen ennå ikke har åpnet for en høring, har Alfred Webre, den internasjonale leder for Institute for Cooperation in Space og Stephen Bassett, stifter av Paradigmeklokken, foreslått å skape en borgerhøring for vitnemål fra vitner som skal høres i offentlighet utenfor Kongressen. Liste over vitner. Ufullstendig liste over vitner som sto fram Informasjon fra mange ytterligere vitner finnes i "Oversiktsdokument" i seksjonen med eksterne lenker. Javier Saviola. Javier Pedro Saviola Fernández (født 11. desember 1981 i Buenos Aires) er en argentinsk fotballspiller (angriper) som for øyeblikket spiller for Sport Lisboa e Benfica i den portugisiske førstedivisjonen Liga Sagres. Han har også spansk statsborgerskap. Han er kjent for sin hurtighet og evne til å score mål fra nesten alle posisjoner. Han spiller som oftes spiss på Benfica, men han er også en god kantspiller på høyre. Han spiller også for, og er den yngste spilleren til å bli utnevnt som en av de 125 beste fotballspillerne gjennom tidene på Pelés FIFA 100 liste. Fra 2001 spilte han for FC Barcelona. I 2004 ble han lånt ut til AS Monaco og i 2005 ble han lånt ut til Sevilla FC. Han ble signert av Real Madrid på free transfer den 13. juli 2007 med utløp i 2011. River Plate. Med tilnavnet "El conejo" (kaninen), gjorde Saviola sin debut for River Plate i en alder av 16 år, og utviklet seg til å bli en effektiv målscorer for klubben. Han hjalp River til mesterskapet Apertura i 1999 og Clausura i 2000, og vant i 1999 prisen for beste søramerikanske spiller. Han var da 18 år gammel, og ble sett på som en fenomenal fotballspiller med stor fremtid. FC Barcelona. I 2001 flyttet Saviola til utlandet for å spille for FC Barcelona, som kjøpte ham fra River Plate for 195 millioner kroner. Han fikk spansk statsborgerskap kort tid etter, og ble dermed ikke lidende av den spanske ligaens lov om maksimalt antall på ikke-EU-borgere i hver klubb. Under trener Louis van Gaal, scoret han 17 mål i sin første sesong, og endte som tredje beste målscorer i ligaen. Real Madrid. Den 10. juli 2007, når kontrakten med Barcelona var utløpt, signerte Saviola på en treårig avtale med Real Madrid. Selv med en økonomisk lukrativ kontrakt, hadde han en vanskelig tid i Real. Han ble i hovedsak begrenset til cup kamper og sporadiske opptredener (hovedsakelig som innbytter) i ligaen og Champions League. Ankomsten av Klaas-Jan Huntelaar begrenset mulighetene hans enda mer, og Saviola avsluttet sin karriere i Real Madrid med totalt fem mål på 28 kamper. Benfica. 26. juni 2009 ble Sport Lisboa e Benfica og Real Madrid enige om en avtale på 5 millioner Euro, som sikret Saviola spill i Portugal de neste tre årene. Det ble opprettet en opsjon for ett år mer, mot en klausul på 30 millioner Euro. Saviola scoret sitt første mål for klubben på et straffespark i en vennskapskamp mot FC Sion, og den 16. juli 2009 scoret Saviola to ganger og sendte laget sitt til finalen i turneringen Guadiana. Den 22. oktober scoret Saviola ytterligere 2 mål for Benfica, som resulterte i en 5-0 seier over Everton. 26. oktober scoret han to nye mot Nacional. Den 5. november scoret Saviola ett av målene i en 2-0 seier mot Everton i UEFA-cupen. Saviola scoret et mål til i UEFA-cupen den 2. desember hvor Benfica slo Bate Borisov 2-1. Den 12. desember scoret Saviola med en spektakulær chip mot Academica. Benfica vant kampen 4-0. Internasjonal karriere. Saviola spilte i 2001 i turneringen World Youth Cup, som ble arrangert i Argentina. Han ble toppscorer og kåret til turneringens beste spiller, etter at Argentina vant turneringen. Med 11 mål på syv kamper, ble han den mest-scorende i World Youth Cups historie. Hans klassiske opptreden resulterte i mange tilbud fra europeiske klubber, men overraskende nok mistet han plassen sin i Argentinas landslagstropp til VM i 2002 til fordel for veteranen Claudio Caniggia. To år senere spilte Saviola i OL i 2004 og vant OL-gull. Under landslagstrener Marcelo Bielsa, fikk Saviola lite spilletid for Argentina. Bielsa ble erstattet i 2004 av Saviolas tidligere trener på ungdomsnivå, José Pekerman, som ga ham mer spilletid på A-laget. Saviola ble innkalt for å representere Argentina under fotball-VM i 2006. Luciano Figueroa og vingen Luciano Galletti var også med i kampen om en plass på laget, men Saviolas utmerkede form i Sevilla sikret ham plass i troppen. Han gjorde sin egen tilstedeværelse kjent under turneringen, da han scoret et mål mot Elfenbenskysten i Argentinas åpningskamp, og hadde to målgivende i Argentinas 6-0 seier mot Serbia og Montenegro. Holbergs gate (Oslo). Holbergs gate (1-23, 30) er en gate i Oslo. Den er ca. 600 meter lang og går fra krysset Stensberggata / Sofies gate nord for Pilestredet park, krysser Pilestredet og Holbergs plass, og ender i Wergelandsveien ved Slottsparken. Øst for Pilestredet (gatenr. 1-5) ligger gaten i bydel St. Hanshaugen, vest for Pilestredet (nr. 7-23 og 30) ligger gaten i bydel Frogner. Gaten fikk sitt navn i 1864 og er oppkalt etter Ludvig Holberg (1684–1754). Shaka Hislop. Neil Shaka Hislop (født 22. februar 1969 i Hackney i London) er en tidligere fotballspiller som var keeper for en rekke engelske klubber i løpet av sin karriere. Han voktet også målet for, som han var kvalifisert til å spille for på grunn av foreldrenes nasjonalitet. Hislop signerte for Reading FC i 1992. I 1996 ble han solgt til Newcastle United. Der fikk han etter hvert hard kamp om plassen, og gikk gratis til West Ham foran 1998/99-sesongen. I 2002 gikk Hislop til Portsmouth FC, som følgende sesong rykket opp til Premier League. Han ble værende klubbens førstevalg i to sesonger. Den 29. juli 2005 gikk han tilbake til West Ham, der han nå kjemper om keeperplassen med Roy Carroll. Den 10. juni 2006 spilte Hislop lagets første kamp i VM 2006 mot. Hislop startet i stedet for Kelvin Jack som var skadet, og storspilte i en kamp som endte 0-0. Marcus Allbäck. Marcus Allbäck (født 5. juli 1973 i Göteborg) er en tidligere svensk fotballspiller og nåværende fotballtrener. Han er for øyeblikket assistenttrener for Tidligere har han spilt for Örgryte IS, Lyngby i Danmark, SC Heerenveen i Nederland, AS Bari i Italia, Aston Villa i England og Hansa Rostock i Tyskland. Han debuterte på landslaget i november 1999 i en vennskapskamp mot Sør-Afrika. Han spilte for Sveriges landslag i EM 2000, VM 2002 og EM 2004, og er også med i VM 2006 i Tyskland. Hegdehaugsveien (Oslo). Hegdehaugsveien (1-35, 2-36) er en gate i Homansbyen i Oslo. Den går fra Pilestredet og krysser Parkveien ved Lorry og krysser siden Josefines gate og straks etter bytter den navn til Bogstadveien. Opprinnelig var det en gammel gårdsvei som er oppkalt etter plassen Hegdehaugen, tidligere Heidehagen etter en familie som het Heide. Kanadaskogen. Kanadaskogen ligger sør for Damsgårdsfjellet i Fyllingsdalen bydel i Bergen. Skogen har vært tumleplass for unger i generasjoner og er en viktig ressurs for turglade mennesker i bydelen. Skogen er forsynt med en badeplass i ferskvann. "Bergen paintballklubb", speideren, buekorps og orienterinsentusiaster er bare noen av de som til daglig benytter ressursene Kanadaskogen by på. Kanadaskogen er også en viktig del av kulturhistorien til Bergen, i tillegg til gamle steingjerder, hyttebebyggelse og terrasser som tidligere skilte innmark fra utmark, har skogen en rekke bygg som ble bygget og brukt under andre verdenskrig, bl.a. en fangeleir som ble brukt av tyskerene. Navnets historie. En lørdagskveld i 1918 er 1.Laksevåg speidertropp på tur til Tennebekkskogen. Speiderne sitter rundt leirbålet om kvelden og prater om litt av hvert, bl.a. om de store skogene i Canada. Plutselig sier troppsfører Wilhelm Wilhelmsen «Jeg foreslår at vi døper denne skogen for Canada». Det lød et enstemmig «JA» fra alle guttene. Lite ante vel de den gang at navnet «Canada» skulle bli så godt kjent at det ble det offisielle navnet på skogen. Josefines gate (Oslo). Josefines gate (1-41, 2-42) er en gate i Homansbyen i Oslo. Den går fra Pilestredet ved Bislett plass, krysser Hegdehaugsveien og Uranienborgveien og ender langs Uranienborgparken der Uranienborg kirke ligger. Josefines gate fikk sitt navn i 1864 og er oppkalt etter Oscar Is make dronning Josefine 1807-1876. Mellom Hegdehaugsveien og Bislet ligger flere fine villaer fra den opprinnelige Homansbyen (arkitekt G.A. Bull 1858–62). Nr. 16, nå "Josefine Vertshus", var boligen til Asbjørn Krag i Stein Rivertons kriminalromaner. Adresse til Josefines gate har også "Rudolf Steiner-huset", den tidligere "Oslo kommunale kvinneklinikk" og "arkitektenes hus". Bønes kirke. Bønes kirke er en kirke fra 1997 i Bergen kommune, Hordaland fylke, tegnet av arkitekt Helge Hjertholm (samme arkitekt har i Bergen også tegnet; Søreide kirke i 1973 og Fyllingsdalen kirke i 1976). Kirken på Bønes ble reist etter mange års kronerulling blant befolkningen på Bønes. Mye hardt arbeid ble lagt ned for å få bygget denne trekirken, og står i dag som et monument for pågangsmot, viljestyrke og samhold. Den 6. desember 2009 ble andre byggetrinn av Bønes kirke offisielt åpnet. Mauritz Hansens gate (Oslo). Mauritz Hansens gate (1-5, 2-8) er en meget kort gate i Oslo. Den går mellom Pilestredet og Welhavens gate parallelt med Parkveien. Den fikk sitt navn i 1864 og er oppkalt etter forfatteren Mauritz Hansen (1794–1842). Bønes. Bønes er et område i den sørlige delen av bydelen Fyllingsdalen i Bergen som ligger langs vestsiden av Nordåsvannet, med 6,15 km² landareal, 0,36 km² ferskvann og 10 178 innbyggere 1. januar 2012 fordelt på de seks grunnkretsene Kråkenes, Bønes, Kyrkjetangen, Bønesskogen, Straume og Knappen. Området tilhørte gamle Fana kommune før innlemmelsen i Bergen i 1972, var deretter en del av Fana bydel, etterfulgt av noen år i Løvstakken bydel, og endelig overført til Fyllingsdalen bydel i år 2000. Historie. Bønes har opplevd stor nybygging fra begynnelsen av 1980-tallet frem til i dag, og mange småbarnsfamilier holder til på stedet. Tidligere var området svært tynt befolket, og det var en del gårdsbruk der, noe man fortsatt kan se spor av. Kultur. Bønes har et bra kulturliv. Av tilbud til kreative sjeler kan nevnes Bøneskoret, Bønes skoleorkester og Bønes skolekorps. I Bønes kirke finnes også barnekor (MiniSing og TRIA) og ungdomskor (Bønes TenSing) med både kor, drama, dans og band. Åndelig. På Bønes finnes flere religiøse møtesteder. Bønes kirke er et av dem, og første byggetrinn av kirken ble reist etter mye arbeid fra lokale ildsjeler på midten av 1990-tallet. 6. desember 2009 ble byggetrinn 2 offisielt åpnet. Kirken er soknekirke for Bønes sokn under Fana prosti i Den norske kirke. I tillegg har Credokirken og Jehovas Vitner forsamlingslokaler på Bønes. Skoler. Bønes skole, Fjellsdalen skole og privatskolen Bergen kristne grunnskole ligger i området. Idrett. Bønes IL ble stiftet i 1995 og er idag et velrenommert idrettslag som satser på breddeiddrett. I sesongen 2005-2006 ble det opprettet et seniorlag, hvor Bønes ble slått sammen med Bjøllebotn. Laget spiller per dags dato i 6 div. Sommeren 2006 ble Fjellsdalen offisielt nyåpnet med kunstgress og en tribune. Bønes IL stiller mannsterkt på fotballsiden med ca. 60 lag i seriesystemet. Bergen Sør Fotballklubb ble stiftet i 2003. Klubben har vært aktiv med både junior- og seniorlag. Bønes Basketballklubb ble stiftet i 1994 og trener og spiller kamper i Bøneshallen. Se www.bonesbasket.no for mer informasjon. Bønes klubbhus ble den 30. desember 2004 brent ned som en følge av uvettig bruk av fyrverki. Synderen ble raskt funnet, og 20. august 2005 stod det nye klubbhuset klart igjen. 12. desember 2008 brant det igjen i klubbhuset til Bønes Idrettslag. Det ble også denne gangen store materielle skader. Bergen rackettsenter ligger på Bønes, og der blir det årlig avhold en hundeutstilling, samt en rekke andre aktiviteter. På Kyrkjetangen er det en populær badeplass. Industri og næringsliv. Området sørøst for Fjellsdalen er tilholdssted for en del bedrifter og næringslivforetak. Olaf Ellingsen A/S, trivielt kalt "krydderfabrikken", holder til i Bønesskogen 30. Også har du Bønes Gårdsmat AS, som holder til i Bønesstranden 50. De selger alt av kjøttprodukter. Linstows gate (Oslo). Linstows gate (3-5, 4-6) er en meget kort gate i Oslo. Den går mellom Wergelandsveien ved Slottsparken og Sven Bruns gate. Den fikk sitt navn i 1885 og er oppkalt etter slottets arkitekt Hans Ditlev Franciscus von Linstow (1787–1851). Sven Bruns gate (Oslo). Sven Bruns gate (1-9, 2) er en meget kort gate i Oslo. Den går mellom Holbergs plass og Hegdehaugsveien. Den fikk sitt navn i 1896 og er oppkalt etter Trefoldighetskirkens sogneprest Sven Brun (1812–1894). Welhavens gate (Oslo). Welhavens gate (1-21, 2-22) er en kort gate i Bydel Frogner i Oslo. Den går mellom Holbergs plass og Parkveien, parallelt med Pilestredet. Den fikk sitt navn i 1874 og er oppkalt etter dikteren Johan Sebastian Welhaven (1807–1873). Den het tidligere Asylgaten. Pilestredet (Oslo). Pilestredet (1-35, 39-109, 4-100) er en av de lengste gatene i Oslos bykjerne og strekker seg over bydelene St. Hanshaugen og Frogner. Den går fra Professor Aschehougs plass, videre over C.J. Hambros plass forbi Bislett stadion opp langs med Stensparken bort til Ullevålsveien. Gaten fikk navnet Pilestredet rundt 1820, ettersom det var mange piletrær langs veien. Den kaltes tidligere "Rakkerstrædet", fordi dette var veien til byens avfallsplass Nattmannshaugen (i dag øvre del av Pilestredet park). Assessor Jørgen Brochmann, som eide en løkke omtrent ved nåværende C.J. Hambros plass, fikk gjennomført navnebyttet da han ikke ville bo ved en gate med så simpelt navn. Gaten er representert i den norske utgaven av Monopol. Adonis. "Adonis", en romersk statue, restaurert og fullført av François Duquesnoy, Louvre MuseumAdonis (gresk: Ἄδωνις) er en gud i gresk mytologi. Ynglingen Adonis var berømt for sin skjønnhet og ble elsket av Afrodite. Han var en årlig plantegud for liv-død-gjenfødelse, spesielt dyrket av kvinner. Kvinnekult. Adonis kom fra syrisk mytologi og ble en del av den greske mytologien hvor han opprettholdt aspekter av sin semittiske opprinnelse og var en av de mest komplekse kultfigurer i klassisk tid. Adonis hadde mange roller og det har vært gjort mye forskning i mange år på hans mening og hensikt i det greske religiøse trossystemet. Hans semittiske motpart var Tammuz. Hans etruskiske motpart var Atunis. En del forskere er også av den mening at han kom inn i germansk og norrøn mytologi og hvor hans motpart der ble Balder. Adonis er en årlig fornyet, alltid ungdommelig gud, en guddom for liv-død-gjenfødelse, og hvis natur er knyttet til kalenderen. Hans kult tilhørte kvinner: kulten om den døende Adonis var fullt utviklet i sirkelen av unge kvinner rundt poeten og filosofen Sappho på den greske øya Lesbos rundt år 600 f.Kr., noe et fragment fra Sapphos diktning viser. Kultens opprinnelse. Adonis ble dyrket i tause eller uskrevne mysteriereligioner, og ikke før keiserlig romersk tid ved den greske dikteren Lukian av Samosata i «De Dea Syria», kapittel 6, finnes det noe skriftlig omtale av at kvinner ble trøstet av en gjenopplivet Adonis. Kvinner i Athen kunne plante «Adonishager» ved hurtigvoksende grønnsaker som sprang opp fra frø og visnet. Adonisfestivalen ble feiret av kvinner ved midtsommer ved å så fennikel og salat, og hvete og bygg. Plantene vokste opp hurtig, visnet tilsvarende hurtig, og kvinnene sørget for den altfor tidlig død til planteguden ("Detienne 1972"). Adonis' liv og død. En reproduksjon fra 1800-tallet av en gresk bronsjestatue av Adonis funnet i Pompeii.Adonis’ fødsel er dekket av forvirring for de som krever en enhetlig versjon. De patriarkalske som søkte etter en far for guden fant ham i byen Byblos og på øya Kypros som en sikker indikasjon på hvilken retning kulten hadde kommet. Walter Burkert, den mest profilerte forsker på gresk religion og kulter, har etterspurt om ikke Adonis helt fra begynnelsen komme til Hellas sammen med Afrodite ("Burkert 1985, side 177"). Det eksisterer utallige versjoner av fødselen til Adonis: Den mest aksepterte versjonen er at Afrodite overtalte Myrrha til begå blodskam med sin far Theias, kongen av Smyrna eller Syria (noe som bekrefter det geografiske området til Adonis' opprinnelse). Myrrhas pleier hjalp til med planen og Myrrah hadde sex med sin far i mørket. Da Theias til slutt oppdaget dette bedraget ved hjelp av en oljelampe ble han rasende og hogg etter sin datter med en kniv. Myrrah flyktet fra sin rasende far, men Afrodite komme henne til hjelp ved å gjøre henne om til et myrratre. Da Theias skjøt en pil inn i treet – eller skar opp barken på treet med en kniv – ble Adonis født fra treet. Denne myten sammenfaller med Adonis' natur som en plantegud og hans opprinnelse fra et varmt ørkenland hvor myrratreet vokste, i motsetningen til i Hellas. Den greske skribenten Apollodorus mente at Adonis var sønnen til kong Cinyras av Paphos på Kypros og hans hustru Metharme. Den greske poeten Hesiodos mente, fra et skriftfragment, at Adonis var sønnen til Føniks og Aephesiboea (Æphesiboea). Så snart som Adonis ble født var barnet så vakkert at Afrodite plasserte ham i en lukket kiste som hun overleverte til underverdens gudinne Persefone for sikkerhet. Persefone ble også betatt av hans overjordiske skjønnhet og nektet å gi ham tilbake. Striden mellom gudinnene ble avgjort og bilagt, enten av Zeus eller musen Kalliope, ved at Adonis tilbrakte fire måneder hos Afrodite – som forførte ham ved hjelp av sin venninne Helene, og fire måneder med Persefone, og fire måneder i året med hvem som han selv valgte. Adonis valgte alltid Afrodite ettersom Persefone var den kalde, ufølsomme gudinnen i Underverdenen. Apfrodite og Adonis, rødfigur på vase fra ca. 410 f.Kr., Louvre.Adonis døde av støttannen til et villsvin, sent enten av Artemis eller av Afrodites elsker Ares som var sjalu på Adonis' skjønnhet. Mens Afrodite drysset nektar på hans kropp ble hver dråpe av Adonis' blod omgjort til en blodrød anemone, og elven Adonis (dagens Nahr Ibrahim) som renner fra Libanonfjellet på kysten av Syria rant rød, i henhold til Lukian av Samosata som tilegner fargen til elveslam, men legger til «Uansett, der er noen beboere av Byblos som sier at Osiris av Egypt ligger begravd blant dem, og gråten og seremoniene alle gitt i ære til Osiris heller enn Adon». Det er mange paralleller mellom Osirismyten, omsluttet av en kiste, fanget i treet. «I Hellas», konkluderer Burkert, «er den spesielle funksjonen til Adoniskulten en mulighet for det utøylete uttrykket av følelser innenfor det strengt begrensete livet til kvinnene, i kontrast til den rigide orden av polis og familie som med de offisielle kvinnefestivaler til ære for Demeter.» Moderne metaforsk bruk av navnet. I moderne språkbruk er navnet «Adonis» ofte brukt som en allusjon for det ekstremt attraktive og tiltrekkende mannlige yngling, ofte i sammenheng med forfengelighet. I Arthur Millers skuespill «En handelsreisendes død» referer Willy Loman til sine to sønner Biff og Happy som ‘adoniser’. Det er representativt på den idealistiske måten han ser på dem. Giovan Battista Marinos mesterstykke, «Adone», utgitt i 1623, er et langt, sensuelt dikt som utvikler Adonismyten og representerer overgangen i italiensk litteratur fra manierisme til barokk. Theokritos' 15. idyll skildrer den praktfulle adonisfest i Alexandria. Av nordiske diktere har blant annet danske Frederik Paludan-Müller i sitt siste arbeid, «Adonis» fra 1874, behandlet sagnet om Adonis. Bryn stasjon. Bryn stasjon er en jernbanestasjon som ligger på Bryn på Oslos østkant. Stasjonen var fra Hovedbanens åpning i 1854 togstopp for å sette til bremser på vogner pga den bratte utforkjøringen ned mot Oslo, men ble stoppested med ekspedisjon av person- og godstrafikk i 1858. I 1860 ble Bryn fullverdig stasjon med mulighet for å sende togmeldinger og foreta kryssinger. Den første ekspedisjonsbygningen var en liten trebygning som lå på østsiden av sporet, den ble erstattet av en større murbygning rundt 1880. Utbyggingen av godssporet Loenga–Alnabrulinjen krevde at et tredje spor ble lagt nær veggen på ekspedisjonssiden av bygningen, og en ny stasjon ble derfor oppført på vestsiden av sporet i 1904. Bygningen fra 1880 ble bygget om til stasjonsmesterbolig, senere utleiebolig for NSB-ansatte. Fra 1993 har Norsk Jernbaneklubb hovedkvarter i bygningen. Bryn var tidligere en viktig stasjon med stor godstrafikk, og nord for stasjonsbygning 2 lå et større godsmagasin med kontorfløy. Stasjonen hadde også ilgodsekspedisjon. Fra 1970-tallet er vognlast og annen godstrafikk minimert, og bygningene revet. Det gjelder også en rekke sidespor til industri i området. Bryn ble fjernstyrt fra stillverket på Oslo Ø i 1972, men var betjent for billettsalg til 1975. Stasjonen med stillverksutbygg er fremdeles intakt og kan betjenes ved behov. Bryn stasjon er for øvrig også representert i den norske utgaven av Monopol Litteratur. Bjerke, Thor (red.) m.fl.: "Banedata '94." Norsk Jernbaneklubb 1994. ISBN 82-90286-15-5 Lukian. Avbildning av en byste av Lukian.Lukian (gresk Λουκιανὸς Σαμοσατεύς, latin Lūciānus; ca. 120 – etter 180 e.Kr.) var en assyrisk forfatter og retoriker som skrev på gresk. Han er mest kjent for sine satiriske tekster der han latterliggjør samtidens filosofer og motiver fra gresk mytologi og historie. Den første trykte utgaven av Lukians arbeid ble utgitt i Firenze i Italia i 1499. Biografi. Lukian ble født mellom år 115 og år 120 i Samosata i den romerske provinsen Syria (dagens Samsat i det sydøstlige Tyrkia). Restene av den antikke bosetningen gikk tapt i moderne tid da Atatürk-dammen oversvømmet området. Vi vet lite om Lukians liv, og det vi vet kommer utelukkende fra ting han selv har skrevet. I teksten "Drømmen" forteller Lukian at han kom fra en familie med små økonomiske ressurser, og at foreldrene ville at han skulle gå i lære hos onkelen for å bli billedhugger. På sin første dag i verkstedet ødela han imidlertid en marmorblokk og fikk bank av onkelen. Den påfølgende natten drømte Lukian at Billedhuggerkunsten og Dannelsen (gresk "paideia") kom til ham i skikkelse av to kvinner som ba ham velge én av dem. Lukian valge Dannelsen. Denne historien er nok i stor grad oppdiktet, men den viser at Lukian trolig kom fra en familie med relativt høy status: billedhuggerkunst var et høyt ansett og potensielt godt betalt yrke, samtidig som familien tydeligvis hadde råd til å la sønnen velge mellom dette og filologiske studier. Lukian overdriver derfor trolig familiens dårlige økonomi. Lukian fikk sin utdannelse innen retorikk, trolig i Jonia som var et av de viktigste sentrene for den intellektuelle bevegelsen som vanligvis går under navnet den annen sofistikk. Retorikk er et erverv hvor man argumenterer i forsamling, setter sammen innlegg for andre, og lærer om kunsten å argumentere. Men Lukians praksis var å reise rundt og gi underholdende foredrag som ble improvisert på stedet, og i den egenskap kan han ha hatt en tilstedværelse omtrent den som italieneren Dario Fo har i dag. På denne måten reiste Lukian rundt i Ionia (Tyrkia) og på fastlandet i Hellas, til Italia og helt til Gallia, og vant mye berømmelse og rikdom. Han døde en gang etter år 180, muligens i Egypt. Forfatterskap. Det er bevart vel 80 tekster under Lukians navn; av disse regnes vel 70 for å være ekte. Lukians forfatterskap kan grovinndeles i fire kategorier: dialoger, essays, prosatekster og biografier. Dialoger. Hovedtyngden av Lukians forfatterskap er hans vel 40 satiriske dialoger, for eksempel «Gudesamtalerne» og «Hetæresamtalerne». I hans «Symposion», så langt unna Platons forelesning som man kan komme, blir middagsgjestene fulle, forteller grove historier og oppfører seg dårlig og uverdig. Hans "Philopseuder" (gresk for «Elsker av løgner») er en rammefortelling som inkluderer den opprinnelige versjonen av «Trollmannens læregutt» (som kan gjenkjennes senere i Goethe og Walt Disneys film «Fantasia»). Dialogen «Erōtes» eller «Amores» som blir hevdet å være av Lukian er sannsynligvis ikke hans arbeid, men er skrevet av en ukjent forfatter som identifiseres som "pseudo-Lukian". Essays. Forfatterskapet inkluderer deklamasjoner, essay både av smigrende som av sarkastisk art, og komiske dialoger og symposia med satiriske roller, bestrødd med sitater i uvanlige sammenhenger, satt sammen for å overraske og provosere. Prosatekster. I «En sannferdig historie», kanskje hans mest kjente verk, parodier han noen underlige historier som Homer forteller om i Odysseen og noen ynkelige fantasier som var populære på hans tid. Han foregriper ‘moderne’ fiktive temaer som reiser til månen og Venus, utenomjordisk liv og kriger mellom planetene århundrer før Jules Verne og H. G. Wells. Lukian kan med rette bli kalt for Faren til science fiction. Biografier. Det er bevart 3 biografier skrevet av Lukian: "Aleksander eller Den falske profet", "Om Peregrinos' bortgang" og "Demonaks". I biografien "Aleksander eller den falske profet" redegjør han for karrieren til Aleksander fra Abonutekhos som grunnla kulten for slangeguden Glykon. Kulten var spesielt knyttet til helbredelse og spådommer, og blir av Lukian karakterisert som en svindel iscenesatt av Aleksander for å vinne rikdom og berømmelse. "Om Peregrinos’ bortgang" omhandler den kyniske filosofen Peregrinos, også kalt Protevs, som startet sin karriere som leder av en kristen gruppering hvor han dro fordel av kristnes sjenerøsitet og tillit inntil han ble avslørt som hykler. Dette skriftet er ett av de tidligste kildene til hedenske oppfatninger og beskrivelse av kristendommen. I "Demonaks" forteller Lukian om en annen kynisk filosof, men med en positiv vinkling. Demonaks framstår her som et filosofisk ideal og som en refser av dumskap og moralsk hykleri. Kongens gate (Oslo). Kongens gate (1-33, 2-24) er en gate i det sentrale Oslo. Den går fra Akershusstranda parallelt med Kirkegata forbi Bankplassen og krysser Rådhusgata, Tollbugata, Prinsens gate og Karl Johans gate til Stortorvet. Kongens gate fikk sitt navn 1624 av kong Christian IV og er ved siden av Akersgata den eneste gaten som har beholdt det opprinnelige gatenavnet fra byens anleggstid. Kongens gate var en hovedgate i Christian IVs by, antagelig anlagt med omtrent samme trasé som den gamle adkomstveien til Akershus festning nordfra. Den førte til festningen fra "Store Voldport" i byvollen. Vollporten lå på det nåværende Stortorvet, rett nord for krysset med Karl Johans gate. Gaten er representert i den norske utgaven av Monopol. Prinsens gate (Oslo). Prinsens gate (1-25, 2-26) er ei gate i Kvadraturen i det sentrale Oslo. Den går parallelt med Karl Johans gate mellom denne og Tollbugata, starter ved rundkjøring ved Christian Fredriks plass og går til Nedre Vollgate ved Wessels plass. Når det nye Bjørvika er bygd, vil Prinsens gate fortsette mot øst som Dronning Eufemias gate (dagens Bispegata mellom Sørenggata og Kvadraturen). Gata er drøyt 600 meter lang og trafikkeres blant annet av vestgående buss- og trikkelinjer. Bortsett fra ved Christian Fredriks plass og Wessels plass i hver sin ende består Prinsens gate av tett karrébebyggelse, i hovedsak større forretningsgårder fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Nummer 18 er gatas eldste hus, opprinnelig fra 1640. __TOC__ Historie. Fram til rundt 1700 het Prinsens gate "Øvre Stræte", mens nåværende Kirkegata het Prindsens Gade. Nederst i gata lå Christian Anchers palé fra 1744 til det brant i 1942. Fram til første halvdel av 1800-tallet var den øvre del den stort sett bebygd med en-etasjes bindingsverkhus bebodd av handverkere. Den var nokså bratt og smal og ganske kronglete og endte blindt på "Sverdfegerbakken", på høyde med der Stortinget ligger i dag. Denne øverste delen gikk da under navnet "Mariboebakken", oppkalt etter Mariboegården, som lå omtrent der Telegrafbygninga ligger i dag. Denne var fra ca. 1810 og med sine tre etasjer stakk den seg tydelig ut. Et viktig vendepunkt i gatas (og sentrums) historie er bybrannen i april 1858, da omtrent førti gårder i sentrum brant ned, herav flere kvartaler i Prinsens gate. Etter brannen kom det opp større gårder, tre og fire etasjer istedenfor de tidligere to. Vi fikk en ny og mer «storbyaktig» arkitektur. Bygningene blei med dette stadig mer beregna på kontorer og forretninger, og Kvadraturen fikk færre og færre innbyggere. Dette snudde igjen på begynnelsen av 2000-tallet, da flere av gårdene blei ombygd til boliger i de øvre etasjene. Det største prosjektet er det tidligere hovedpostkontoret, der det er blitt over 200 leiligheter. Området har også fått flere hoteller. Oppover langs Prinsens gate har det gjennom åra vært en rekke skjenkesteder, hvorav noen har en sentral plass i byens sosiale historie. Kafé L'Orsa på hjørnet av Prinsens gate og Kirkegata var et kjent kunstnersted, stamkafe blant annet for Henrik Ibsen i den til dels ulykkelige tida da han var sjef ved Christiania Theater. Halvorsens konditori på Wessels plass har holdt det gående på samme sted sia 1881. Av nyere etablissementer kan nevnes Sjømannsklubbens kro, som holdt til i Prinsens gate 7 på 1960- og 70-tallet. Det var da i samme gård et velferds- og servicesenter for sjøfolk, drevet av blant annet Fellesbanken og Statens velferdskontor for handelsflåten. Kulturelle referanser. Gata er representert i den norske utgaven av Monopol. Lyrikeren Pedro Carmona-Alvarez gav i 2004 ut diktsamlinga "Prinsens gate". Gatebeskrivelse. Den følgende gatebeskrivelsen går fra øst til vest, og betegnelsene høyre/venstre reflekterer dette. Hjørnegårder med adresse til andre gater, nevnes bare kort. For eventuell beskrivelse av disse vises til adressegatene (eller egne artikler). Før Strandgata. Her nederst i gata hadde byens første hestedrosjer fast holdeplass fra 28. januar 1852. Venstre side. Prinsens gate butter i Nedre vollgate 19 (Frimurerlosjen). Øvre Slottsgate (Oslo). __NOTOC__ Øvre Slottsgate (3-29, 2-20) er en gate i Oslo sentrum. Den går mellom Rådhusgata, parallelt med Nedre Slottsgate, til Grensen. Den fikk sitt nåværende navn rundt 1750, tidligere het den Raadhusgade. Nobels gate (Oslo). Nobels gate (1-45, 2-32) er en gate i Oslo. Den starter nede ved Frognerkilen, krysser Drammensveien, Bygdøy allé, Eckersbergs gate og Solheimgata og munner ut i Frognerveien ved Frognerparken. Den var opprinnelig alléen sørfra til innkjørselen til gårdstunet på Frogner hovedgård og hadde navnet Frognergaden mellom 1879 og 1901. Sitt nåværende navn fikk den i 1901, da den ble oppkalt etter den svenske industrimann og legatstifter Alfred Nobel (1833–1896). Gaten er representert i den norske utgaven av Monopol. Et trikkestopp med samme navn ligger i Drammensveien. __NOTOC__ Grensen (Oslo). Grensen (1-19, 2-18) er en gate i Oslo. Den går fra Stortorvet til Professor Aschehougs plass. Tidligere het gaten Grændsegaden som senere ble forkortet til Grændsen og som i dag skrives Grensen. Ruter As har lagt planer om å gjøre gaten bilfri. Gabels gate (Oslo). Gabels gate (1-49, 4-50) er en gate i Oslo. Den starter nord for jernbanens sporområde ved Frognerstranda på Skillebekk, krysser Drammensveien og ender ved Frognerveien på Frogner. Gabels gate ble i 1891 oppkalt etter visestattholder Frederik Gabel (ca.1645-1708). Gaten er representert i den norske utgaven av Monopol. Ringgata (Oslo). Ringgata (1-5, 2-4) er en gate i Oslo. Den ligger på Tøyen i bydel Gamle Oslo og går fra baksiden av Munch-museet til Hagegaten. Navnet har sin opprinnelse at den var tenkt å være en del av et større ringsveiprosjekt rundt Oslo sentrum, planlagt i 1880-årene i etterkant av den store byutvidelsen i 1878 og lagt i grenseområdene mellom Oslo og Aker kommuner. En senere versjon av prosjektet, den såkalte Kirkeveiringen (Ring 2) fra Skøyen til Galgeberg via Ullevål sykehus ble senere ferdigstilt i 1950-årene, men ble i dette området lagt til Finnmarksgata. Ringgata gjenstår nå som en kort gatestump med boligblokker fra slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet. Gaten er representert i den norske utgaven av Monopol Jørgen Moes gate (Oslo). Jørgen Moes gate (1-3, 2) er en kort gate i Oslo. Den går fra Holtegata ved Uranienborg kirke til Daas gate ved Briskeby brannstasjon, og ligger i bydel Frogner. Gaten fikk sitt navn i 1885 og er oppkalt etter biskop, eventyrsamler og dikter Jørgen Moe (1813–1881). Bygdøy allé (Oslo). Bygdøy allé (1-127, 135, 2-92; lokal form: Bygdø allé) er en gate på Frogner i Oslo som går fra Solli plass til Sjølystveien ved avkjøringen til Bygdøy. Opparbeidet fra 1890, navn fra året etter. Gaten er kjent for de store kastanjetrærne som pryder gaten, og særlig nedre del representerer også den raske byutviklingen som fant sted i Oslo frem til byggekrakket i 1899, med påkostede og fasjonable murgårder i fire etasjer. Senere ble det bygget en del gode eksempler på jugend-bebyggelse, blant andre nr. 47. Gaten er en hovedtrafikkåre ut av byen som blant annet den vestgående kollektive busstrafikken blir kanalisert gjennom. Trafikk og salting har gjort at kastanjetrærne dør. Det meste av Bygdøy allé ligger i bydel Frogner. Unntaket er nr 135 som ligger i Ullern. Gaten er representert i den norske utgaven av Monopol. Stortorvet (Oslo). Stortorvet eller Stortorget (1-13, 2-8) er et torg i sentrum av Oslo. I 1736 overtok det som byens sentraltorg etter Christiania gamle torg og det har siden dengang vært en viktig del av det offentlige rom i Oslo. Det har fungert som møteplass og sosialisering for byens befolkning, som handelsplass og som trafikknutepunkt. Når veiavstander til Oslo vises på veiskilt, er avstanden målt til Stortorget. Torget er Oslos blomstertorg, og er representert i den norske utgaven av Monopol. Rundt torget ligger blant annet Oslo domkirke med adresse Stortorvet nr. 1, Christiania Glasmagasin i nr. 9 og Stortorvets Gjæstgiveri som ikke har adresse til torget, men Grensen 1. Historie. a>s maleri av Stortorvet og domkirken fra 1830. Til høyre sees den offisielle stadsvekten som sto her til rundt 1870. Anleggelsen av Stortorvet har sin bakgrunn i byggingen av Vår Frelsers kirke - Oslo domkirke - hvor grunnstenen ble lagt ned i 1694. Kirken ble reist på en liten fjellknaus mellom daværende Store og Lille Voldport, i østenden av det som senere skulle bli Stortorvet. Området lå utenfor vollene, med andre ord utenfor selve byen. Der torget ligger var en stor vanndam og den ble først fylt igjen rundt 1700, to-tre år etter at Vår Frelsers kirke var innviet. Kong Christian V hadde i 1696 gitt sin tillatelse til at byens befolkning kunne ta jord fra byvollen for «... at jevne Pladsen med omkring Kirken og Graven at udfylde.» På samme tid som man fylte igjen området ble vollene revet ned. I 1717 ble det utstedt en forordning hvor det ble gitt tillatelse til å fylle opp området – som beskrives som et sumpområde – med søppel fra byen i tillegg til jord og stein. Først opp mot 1735 sto torget relativt ferdig og året etter ble Christiania marked arrangert her for første gang. Februar var fast markedsmåned og arrangementet ble innledet med at det ble ringt fra klokkene i domkirken. Mye senere – utpå 1800-tallet – utviklet det seg slik at skolene ikke hadde undervisning de dagene markedet varte, universitetet hadde ikke forelesninger og Høyesterett stanset forhandlingene for å kunne delta i folkelivet. Torget ble ikke bare benyttet under markedsdagene. Allerede på midten av 1700-tallet begynte bøndene å komme til torget og selge varene sine flere ganger i uken. I 1756 ble det satt opp en straffepåle på torget, en gapestokk. Byens offisielle stadsvekt var også plassert på torget i tillegg til en vannpost. Etter hvert fikk torget større og større betydning som trafikknutepunkt med hestedrosjer som det sentrale. På slutten av 1800-tallet kom det flere sporvognsruter og Ekebergbanen hadde endeholdeplassen i sentrum på Stortorvet. Den besto frem til 1960-tallet. Bygninger ved torget. Stortorvet nummer 1 er som nevnt Oslo domkirke som ble reist i årene frem mot innvielsen i 1697. Nummer 2 kalles Koppgården og ligger på hjørnet i den smale husrekken mellom Karl Johans gate og torget. Opprinnelig lå det en bygning fra siste del av 1700-tallet her, den ble revet i forbindelse med at gården ble reist for vinhandler Herman Kopp i 1880. Bygningen er i nyrenessanse og er tegnet av Wilhelm von Hanno.Bokhandelen Jacob Dybwad hadde butikk i første etasje fra 1852 til 1986. Nummer 3 ligger vegg-i-vegg med nummer 2 og er en forretningsgård fra 1926 tegnet av Christian Morgenstierne og Arne Eide. Gården ble oppført for Richard Andvord og hans papirfirma etter at den tidligere bygningen på stedet var offer for en brann. Den tidligere gården hadde blitt reist i 1860 etter tegninger av Emil Victor Langlet og papirfirmaet Rich. Andvord hadde hatt lokaler i bygningen siden grunnleggelsen i 1865. Stortorvet nummer 4 har også adresse Karl Johans gate 13, den ligger ved siden av nummer 3. Bygningen har en passasje mellom Stortorvet og Karl Johansgate som går langs apotekoffisinet. Dette er en forretningsgård fra 1896 tegnet av Ove Ekman. Den er særlig kjent for Svaneapoteket med sitt spesielle interiør. Apoteket har holdt til i bygningen siden 1896. Svaneapoteket er et fredet kulturminne. Nummer 5 omtales gjerne som Sandakergården etter herreekviperingen som har hatt lokaler i første etasje. Dette er en hjørnegård som ligger på hjørnet Karl Johans gate/Kongens gate. Dagens forretningsgård er i fem etasjer og er tegnet av arkitekt Bernhard Steckmest fra 1898. På stedet lå Store Voldport i årene 1624-1718. Etter at vollene ble revet fikk man reist en bygning her som ble benyttet som vakt av militæret.Huset ble kalt Kortegården, etter «Corps-de-garde». Kortegården fungerte også som byens brannvakt inntil Brannvakten ved Kirkeristen var klar til bruk i 1856. Nummer 7 ligger i torgets sydlige ende tvers overfor domkirken og er et moderne forretningsbygg oppført for Christiania Bank og Kreditkasse i 1971. Bygningen er tegnet av arkitekt Frithjof Stoud Platou og har fasadedekorasjon av Finn Christensen. Her lå i en tidligere periode Stortorvet nr.6, 7 og 8. Nummer 6 var en tre etasjers bygning i empire som ble slått sammen med Karl Johansgate 15 til ett kompleks i 1897.Samtidig som de ble slått sammen ble det foretatt radikale endringer under ledelse av arkitekt Henrik Nissen, den ble blant annet utvidet til fem etasjer. Etter sammenslåingen ble gården kalt Robsahmgården. Denne bygningen brant ned i 1959. Endringer i bygningsmassen på Stortorvets sydlige del. Bygningen som hadde adresse nummer 7 og som sees på bildet fra 1904 i midten over var Kreditkassens hovedkontor fra 1878. Den var tegnet av Jacob Wilhelm Nordan i samarbeid med H. Stammam og ble ferdigstilt året før. Den hadde et monumentalt preg, var i tre etasjer og fasaden var kledd i rød sandsten fra Brumunddal. På 1920-tallet ble bygningen endret. Nummer 8 var tegnet av Nordan i samarbeid med Herman Major Schirmer og sto ferdig ca.1876.Kreditkassen overtok denne bygningen i 1912. Stortorvets Gjæstgiveri ligger med hjørnet ut mot Stortorvet, men har adresse Grensen 1. Bygningen er i bindingsverk to etasjer. Den har saltak tekket med tegl og er fra 1700-tallet. Det har vært drevet restaurantvirksomhet i bygningen siden 1800-tallet. Stortorvets Gjæstgiveri er et fredet kulturminne. Kunst. Det står tre kunstverk på torget. Den eldste er statuen av kong Christian IV hvor kongen peker med høyre hånd: «Her skal byen ligge!». Statuen er utført av billedhuggeren Carl Ludvig Jacobsen og støpt i bronse med sokkel hugget i granitt fra Grefsen. Den ble avduket 28. september 1880. I avisene og under avdukingen var det kritikk mot at en «dansk konge» fikk sin statue satt opp i byen. På skrå overfor domkirken står en fontene hvor Skule Vaksviks «Dyrefontene» er plassert. Skulpturen har to høns og en hane på toppen. Den er fra 1955, utført i bronse og er bekostet av Christiania Bank og Kreditkasse og Selskabet for Oslo Byes Vel. Det siste tilskuddet i form av utsmykking er en vannkunst - «Vann i sten» - utført i rød granitt som et stort basseng. Verket er av Anne-Marie Backer Mohr og Bjart Mohr og var et resultat av en nasjonal utsmykkingskonkurranse avholdt i 1985. Skulpturen er bekostet av innsamlede midler samt tilskudd fra Oslo kommune. Trosterudveien (Oslo). Trosterudveien er en vei på Ris i Oslo ytre vest. Veien går fra Slemdalsveien til Melkeveien. Til Trosterudveien ligger en rekke flotte villaer. Flere profilerte mennesker bor i Trosterudveien, deriblant Orkla-sjef Dag Jakob Opedal, investor Jan Haudemann-Andersen, Storebrand-sjef Idar Kreutzer, skuespiller Mari Maurstad og skuespillerveteran Lasse Kolstad. Nederst i veien ligger det en transformatorstasjon, som av utseende lett kan forveksles med en kirke. Vegg i vegg med denne ligger Ris Pumpestasjon, som står for områdets vannforsyning. Veien fikk i 1917 navnet etter husmannsplassen Trosterud under Ris. Veien er representert i den norske utgaven av Monopol Skarpsno. Fil:Skarpsno (from OpenStreetMap).png|thumb|400px|Det røde området markerer Skarpsnos omtrentlige utstrekning. ( Skarpsno er et strøk i Oslo, mellom Skillebekk, Gimle og Skøyen beliggende i bydel Frogner. Skarpsno ligger langs Frognerkilens nordside, vis-à-vis Bygdøy, og har lystbåthavn langs sjøsiden. Gjennom strøket går Drammensveien, som de fleste har adresse til, og E 18 langs Frognerkilen nærmere sjøen. Bebyggelsen er i hovedsak fra 1890-tallet og består av en rekke flotte villaer. En bevaringsplan for området ble vedtatt i 1992. I strøket finnes parkene Frøyas have og Skarpsnoparken. Stedet er representert i den norske utgaven av Monopol. Skarpsno har trikkeforbindelse til Oslo sentrum ved Skøyenlinjen. Skarpsno hadde også togforbindelse ved Skarpsno stasjon på Drammensbanen, i drift fra 1882 til 1973. Timothy Leary. Timothy Francis Leary, (født 22. oktober 1920, død 31. mai 1996) var en amerikansk skribent, psykolog, aktivist for forskning på og bruk av psykedeliske stoffer og utvikler av dataprogrammer. Som ikon for sekstitallets motkultur er han mest berømt som talsmann for den terapeutiske og åndelige nytten av LSD. På sekstitallet oppfant han og gjorde slagordet «Turn on, tune in, drop out» berømt. Tidlig liv. Leary ble født i Springfield, Massachusetts som enebarn av en irsk-amerikansk tannlege som reiste fra familien sin da Timothy var 13. Leary studerte ved tre universiteter og høyskoler og ble gjenstand for disiplinære sanksjoner ved dem alle. Leary studerte i to år ved College of the Holy Cross i Worcester, Massachusetts, der han var kjent for å skulke timene, drikke og jage etter jenter. Han lot seg overføre til West Point for å tilfredsstille moren sin men ble tvunget til å slutte etter en hendelse som involverte smugling av brennevin under en feltøvelse og etter i lang tid å ha blitt frosset ut av sine medelever i en mobbeaksjon som omfattet hele akademiet. Han mottok bachelorgraden i psykologi fra University of Alabama i 1943, en mastergrad fra Washington State University i 1946 og doktorgrad i psykologi fra University of California i Berkeley i 1950. Under andre verdenskrig hadde Leary tjenestegjort i hæren, som sersjant i sanitetskorpset. Han fortsatte så til å bli amanuensis ved Berkeley (1950–1955), leder for psykiatrisk forskning ved Kaiser Foundation (1955–1958) og foreleser i psykologi ved Harvard University (1959–1963). I 1955 begikk hans første kone, Marianne, selvmord, og Leary satt igjen som alenefar for en sønn og en datter. Leary beskrev senere disse årene i nedsettende ordelag der han skrev at han hadde vært "en anonym institusjonstilsatt som kjørte til arbeidet om morgenen i en lang kø av bilister som skulle på jobb og kjørte hjem hver kveld og drakk martini … i likhet med millioner av intellektuelle, liberale roboter fra middelklassen. Utprøving av psykedeliske stoffer. Den 13. mai 1957 publiserte "Life" en artikkel av R. Gordon Wasson som dokumenterte (og populariserte) bruken av enteogener blant mazatekerne, en urbefolkningsgruppe i Mexico. Anthony Russo, en kollega av Leary, hadde nylig tatt det psykedeliske enteogenet psilocybe mexicana, mexicansk fleinsopp under sin reise til Mexico og delte sin opplevelse med Leary. Sommeren 1960 reiste Leary til Guernavaca i Mexico sammen med Russo, og etter å ha helt ned flere glass med tequila prøvde han fleinsopp for første gang, en opplevelse som skulle endre hans livsbane drastisk. (Ram Dass Fierce Grace, 2001, Zeitgeist Video). Leary har siden kommentert at fem timer på sopp hadde lært ham mer om sinnet og bevisstheten enn femten års kliniske studier i psykologi. Da han kom tilbake til Harvard den høsten startet Leary og hans kolleger (mest betydelig i den sammenheng er Richard Alpert eller Ram Dass som han senere ble hetende) Harvard Psilocybin Project. Målet var å analysere virkningene av psilocybin på forsøkspersoner ved å bruke en syntetisk versjon av stoffet – en av to aktive ingredienser i den såkalte mexikanske soppen – som var blitt laget i henhold til en oppskrift laget av Albert Hoffman, en forskningskjemiker ved Sandoz Pharmaceuticals. Eksperiementet involverte senere å gi LSD til doktorgradsstudenter. Leary framholdt at LSD kan forandre adferd i et omfang og på positive måter slik man aldri før hadde opplevd hvis det bare gis i riktig dose og i riktig atmosfære og omgivelser og med veiledning av profesjonelle. Hans eksperimenter førte ikke til noen drap, selvmord, psykoser og heller ikke til noen «bad trips». Målene for Learys forskning inkluderte å finne bedre måter å behandle alkoholisme og å forbedre dømte forbrytere. Mange av deltakerne i Leary forskning rapporterte om dype mystiske og åndelige opplevelser som de mente førte til varige, og svært ønskede forandringer i livene deres. Leary og Alpert ble oppsagt fra Harvard i 1963. Deres kolleger var urolige over måten de utførte sin forskning, og enkelte foreldre klagde til universitetets ledelse over utdelingen av hallusinogener til studenter. Leary og Alpert stiftet deretter International Foundation for Internal Freedom i 1962 i Cambridge, Massachusetts. I 1963 flyttet de til en stor herrskapsvilla i nærheten av Poughkeepsie, New York i en småby ved navn Millbrook der de fortsatte sine eksperimenter. Leary skrev senere, "Vi så på oss selv som antropologer fra det 21. århundre som bebodde en tidsmodul-anordning et eller annet sted i 60-tallets mørke middelalder. På denne romkolonien forsøkte vi å skape en ny paganisme og en ny hengivelse til livet som en kunstform." "En psykedelisk opplevelser er en reise til nye bevissthetsområder. Omfang og innhold av opplevelsen er uten grenser, men dens karakteristiske kjennetegn er overstigningen av språklige begreper, av rom-tid-dimensjoner og av ego eller identitet. Slike opplevelser av utvidet bevissthet kan forekomme på en rekke ulike måter: sansedeprivasjon, yoga-øvelser, disiplinert meditasjon, religiøse eller estetiske ekstaser, eller spontant. I det siste har de blitt tilgjengelige for enhver gjennom inntak av psykedeliske stoffer slik som LSD, fleinsopp, meskalin, DMT, osv. Det er selvfølgelig ikke stoffet som produserer den transcendentale opplevelsen. Det virker kun som en kjemisk nøkkel – det åpner sinnet, frigjør nervesystemet fra dets dagligdagse mønstre og strukturer." Gjentatte FBI-razziaer gjorde slutt på Millbrook-æraen. G. Gordon Liddy forteller i din selvbiografi «Will» om en razzia i Leary-residensen der de fant beboerne så steine at de rullet omkring i sin egen avføring og ufortrødent hadde avføring på golvet i andres påsyn. Leary selv har fotralt til Paul Krassner om denne politiaksjonen at, «Han var en regjeringsagent som kom inn på soverommet vårt ved midnattstid. Vi hadde full rett til å skyte ham. Men jeg har aldri eid et våpen i hele mitt liv. Jeg har aldri hatt og kommer aldri til å omgi meg med skytevåpen." Den 19. september 1966 dannet Leary League of Spiritual Discovery, en religion med LSD som hellig sakrament (gjennom å gjøre dette håpet han å få LSD legalisert utfra religionsfrihetsargumentet). Dette skulle siden bli til The Brotherhood of Eternal Love. På slutten av 1966 og tidlig i 1967 reiste Leary rundt på amerikanske universiteter for å spre sitt psykedeliske evangelium gjennom en multimedia-forestilling kalt «Sinnets Død» som forsøkte å gjenskape LSD-opplevelsen med kunstneriske virkemidler. Leary sa at League for Spiritual Discovery hadde en begrensning på 360 medlemmer og allerede ved oppstart var denne grensen nådd, men han oppfordret andre til å starte sine egne psykedeliske religioner. Han utgav en brosjyre i 1967 med tittelen "Start din egen religion" for å oppfordre folk til å gjøre det (se nedenfor under «Skriftlige arbeider»). Den 14. januar 1967 talte Leary under arrangementet Human Be-In, en samling av 30 000 hippier i Golden Gate Park i San Francisco og uttalte sin berømte setning, «Turn on, tune in, drop out.» Leary kom på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet til å utvikle sin åtte kretsers bevissthetsmodell (basert på sine psykedeliske erfaringer fra Millbrook-villaen) der han påsto at det menneskelige sinn/nervesystem besto av åtte kretser, som når de er aktivert produserer åtte nivåer av bevissthet. Han mente at de fleste mennesker kun har tilgang til de fire første av disse kretsene («larvekretsene») i løpet av sine liv. De fire andre («stellarkretsene») var ifølge Leary utviklingsmessige nye skudd fra de fire første og gjorde mennesket i stand til å leve i rommet, i tillegg til utvidelse av bevisstheten som ville være påkrevd for å gjøre ytterligere vitenskapelige og sosiale framsteg. Leary foreslo at enkelte mennesker kan gjøre overgangen til de siste fire nivåene gjennom å fordype seg i meditasjon og annen åndelig virksomhet slik som yoga eller gjennom å ta psykedeliske stoffer. Et eksempel på den informasjon som Leary henviste til som bevis for hensikten med de fire «høyere» kretsene var opplevelsen av å flyte og uhemmet bevegelse som brukere av marihuana opplever. I åtte-kretsersmodellen for bevissthet er en teoretisk hovedfunksjon for den femte kretsen (den første av de fire utviklet for liv i det ytre rom) å gjøre det mulig for mennesker å venne seg til liv i omgivelser med lav eller ingen gravitasjon. 8-kretsers bevissthetsmodell var uttømmelig formulert for første gang i Learys bok "Exo-Psychology" fra 1977. Problemer med rettsvesenet. a> (t.v.) arresterer Leary i 1972 Learys første sammenstøt med rettsvesenet skjedde i 1965. I forbindelse med kryssing av den mexicanske grensen på vei tilbake til USA ble hans datter pågrepet med marihuana. Etter å ha påtatt seg ansvaret for det narkotiske stoffet ble Leary dømt for besittelse etter Marijuana Tax Act og dømt til 30 års fengsel. Kort etter anket han imidlertid saken med påstanden om at den loven i realiteten var grunnlovsstridig fordi den forutsatte en viss grad av såkalt selv-inkriminering. Leary hevdet at dette sto i sterk kontrast til det femte grunnlovstillegget. Den amerikanske høyesteretten var enig. I 1969 ble loven erklært grunnlovsstridig og Learys domfellelse ble slettet. I 1970 mottok Leary en ti år lang fengselsdom for besittelse av to stumper av marihuana-jointer, noe han påsto var blitt plantet på ham av tjenestemannen som arresterte ham. Da Leary ankom fengslet måtte han gjennomgå psykologiske tester som ble brukt til å fordele arbeidsoppgaver til de innsatte. Ettersom han hadde utformet de fleste av testene selv svarte Leary på en måte som gjorde at han fremsto som en svært underdanig og ordinær person med stor interesse for skogbruk og hagearbeid. Som en følge av det fikk Leary tildelt arbeid som gartner i et lavrisikofengsel, noe som muliggjorde rømning. Leary så på sin uvoldelige flukt som et humoristisk pek og etterlot seg en utfordrende beskjed til myndighetene om å finne ham når han var borte. Mot en avgift betalt av The Brotherhood of Eternal Love smuglet undergrunnsorganisasjonen Weathermen Leary og hans kone Rosemary Woodruff Leary ut av USA og til Algerie. Parets plan om å søke tilflukt hos den svarte panteren Eldridge Cleaver mislyktes da Cleaver forsøkte å ta Leary som gissel. Leary beskrev sin forventing om «fornuftighet» fra en svart militant som «naiv». Paret flyktet til Sveits. I 1972 overtalte Nixons riksadvokat, John Mitchell den sveitsiske regjeringen til å fengsle Leary, noe de gjorde i en måned, men sveitserne nektet å utlevere ham til USA. Samme år skilte Leary og Rosemary lag, og Leary ble involvert med en groupie ved navn Joanna Harcourt-Smith. De reiste til Afghanistan, og i januar 1973 ble Leary «ulovlig tatt til fange» av amerikanske regjeringsagenter (en del ville hevde «kidnappet» ettersom USA ikke hadde noen utleveringsavtale med Afghanistan på det tidspunkt og amerikanske agenter hadde ingen juridisk myndighet på afghansk jord) på flyplassen i Kabul og derfra fløyet til USA. En transitt i Storbritannia ga ham anledningen til å anmode om politisk asyl fra hennes majestets regjering, men til ingen nytte. Kausjon ble satt til fem millioner amerikanske dollar ($21 mill. i 2006), den høyeste summen i amerikansk historie på det tidspunkt. President Nixon hadde tidligere beskrevet ham som «den farligste mannen i Amerika.» Dommeren bemerket, «Dersom han tillates å bevege seg fritt vil han tale til offentligheten og spre sine ideer.» Med en utsikt til 95 år bak murene ble Leary plassert i isolat i Folsom Prison, California hvor han på et tidspunkt ble plassert i cella siden av Charles Manson. Manson hadde vanskelig for å forstå hvorfor Leary ikke forsøkte å kontrollere folk han gav LSD til (slik MKULTRA forsøkte å gjøre). «De tok deg bort fra gatene,» skal Manson ha sagt, «for at jeg kunne fortsette ditt arbeid.» "The Weather Underground, den venstreradikale organisasjonen som var ansvarlige for hans flukt har ikke blitt påvirket av hans vitnemål. Historier som nedtegnes om the Weather Underground nevner vanligvis Leary-kapitlet i forbindelse med flukten de stolt tok æren for. Leary sendte informasjon til Weather Underground gjennom en velvillig innstilt fange om at han vurderte å gjøre en avtale med FBI og avventet deres godkjennelse. Tilbakemeldingen var «vi forstår.» Det synes som Leary har vært både smart og frekk nok til å spille ettergivende uten å kompromittere dem som hadde hjulpet ham. Denne slags eskapader en i tråd med andre han har gjennomført i sitt liv, slik som manipulasjonen av prøvesvarene på psykologitesten som gjorde at han havnet i et fengsel han kunne rømme fra og hans konfrontering av FBI-agenter som terroriserte en uskyldig hispanic-amerikansk kvinne i forbindelse med razziaen mot Millbrook (som ble anført av G. Gordon Liddy), omtalt i et øyenvitneintervju i DVD-filmen «Timothy Leary's Dead» (TLD) (se under). Leary ble sluppet fri 21. april 1976 av guvernær Jerry Brown. På det tidspunktet hadde Leary tilbrakt lenger tid i fengsel for innehav av cannabis enn noen annen i USAs historie. Flere beviser på Learys bravur var hans kultivering av et vennskap med sin tidligere fiende G. Gordon Liddy (hvis tidligere sjef, Richard Nixon, hadde gitt ham ordre om å ødelegge Leary) etter at han slapp ut av fengsel. På det tidspunktet var begge menn pengelense og i 1980 tjente de penger gjennom å turnere i egenskap av å være tidligere dømte og debatterte mot hverandre over temaet Amerikas sjel. Død. I de siste månedene før sin død som skyldtes inoperabel prostatakreft forfattet Leary en bok han kalte "Design for Dying," som forsøkte å gi folk et nytt perspektiv på død og dødsfasen. «Den viktigste tingen du gjør i livet ditt er å dø» påsto han lykkelig og ønsket døden velkommen med den samme energiske entusiasmen han hadde ønsket de fleste andre utfordringene i livet sitt velkommen. I sine siste måneder kom tusener av besøkende, folk som bare ville ønske ham alt vel såvel som gamle venner, til hjemmet hans i California. I en årrekke hadde Leary vært oppglødd over muligheten for å kunne fryse ned kroppen sin i kryonisk bevaring. Leary som selv var en vitenskapsmann trodde ikke at han ville gjenopplives i fremtiden, men han anerkjente viktigheten av kryoniske muligheter og var generelt en talsmann for framtidsvitenskaper. Han kalte det sin «plikt som en futurist» og hjalp til med å skape offentlighet omkring prosessen. Leary hadde forbindlser med to kryoniske organisasjoner, den originale ALCOR og det som den gang var av avløper, CRYOCARE. Da disse relasjonene kjølnet på grunn av manglende tillit, ba Leary om at kroppen hans skulle bli kremert, noe den ble, for deretter å bli fordelt blant venner og familie. Learys død ble tatt opp på video for ettertiden der hans siste ord ble bevart for all tid. Denne videoen har aldri blitt utgitt men vil bli inkludert i en dokumentar som for tiden er under produksjon. På et tidspunkt i sitt terminale delir sa han, «Hvorfor ikke?» til sin sønn Zachary. Han ytret frasen gjentatte ganger, i ulike stemmeleier, og døde like etterpå. Hans siste ord ifølge Zach Leary var «beautiful.» Med filmen "Timothy Leary's Dead" lagde filmmakerne en henvisning til hans opprinnelige ønske om kryonisk bevaring ved i hemmelighet å skape en fake dekapiteringssekvens. Hans venner ved Celestis fikk arrangert det slik at sju gram av Learys aske fikk en «begravelse» i verdensrommet, brakt dit i en rakett som bar med seg hans og 24 andre menneskers levninger inkludert Gene Roddenberry (skaperen av "Star Trek"), Gerard O'Neill (romfysiker), Krafft Ehricke (rakettforsker) og andre. En Pegasusrakett inneholdende deres levninger ble oppsendt den 9. februar 1997. Andre interesser. Leary flørtet ved flere anlednnger med det okkulte og var medlem av den magiske ordenen Illuminates of Thanateros. Leary var også av den tro at framskritt innen teknologi kunne skaffe innsikter som liknet dem man kan få via psykedeliske stoffer og foreleste på begynnelsen av 1990-tallet om virtual reality. Learys siste spådom for fremtiden blir beskrevet gjennom akronymet "SMI2LE" som står for «space migration», «intelligence increase» og «life extension» ("romutvandring, intelligensøkning og livsforlengelse") Innflytelse på andre. Learys bok «The Psychedelic Experience» var det som påvirket John Lennon til å skrive sangen «Tomorrow Never Knows» på The Beatles' album Revolver. Leary rekrutterte ved en anledning John Lennon til å skrive en temasang til hans valgkampanje for å bli guvernør i California (som ble avbrutt av hans fengselsdom), noe som inspirerte Lennon til å lage «Come Together», som Lennon selv siden gjorde hevd på. Leary var også til stede da Lennon og hans kone Yoko Ono spilte inn "Give Peace a Chance" under en av sine bed-ins i Montreal og blir nevnt i sangteksten. Leary var det eksplisitte subjektet i Moody Blues-sangen «Legend of a Mind», som minnet ham med ordene, «Timothy Leary's dead. No, no, no, no he's outside looking in.» I begynnelsen avskydde Leary den strofen men hadde siden humoristisk sans nok til å adoptere «Legend of a Mind» som sitt musikalske tema når han var på forelesningsturneer ved ulike universiteter for å skape blest om NASA-vitenskapsmannen Gerard O'Neills innovative planer om å bygge en gigantisk Edens hage-liknende orbiterende mini-jordklode ved anvendelse av eksisterende teknologi og råmaterialer fra månen. Fil:Jlbedin3.JPG|left|350px|thumbnail|Tim Leary og venner spiller inn Give Peace a Chance En rekke andre musikalske grupper har beundret og blitt påvirket av Leary, inkludert det progressive metal-bandet Tool, metal-bandet Nevermore, Marcy Playground og Dog Fashion Disco. Nevermore nevner Leary i sine tekster og kalte ett av sine album «The Politics of Ecstasy» (etter Leary bok med samme navn). Det psykedeliske trancebandet Infected Mushroom brukte et lydklipp av Leary som sier «Tune in, turn on, and drop out» i en sang. Leary hadde en cameo-opptreden i «STUFF», en kortfilm regissert av Johnny Depp og Gibson Haynes som handler om Red Hot Chili Peppers-gitaristen John Frusciante. er også med i «Gila Copter» fra "Linger Fickin Good"-albumet av Revolting Cocks og er også med i videoen til «Cracking Up». Leary er med i Suicidal Tendencies' video «Possessed to Skate» der han spiller faren. Han blir også nevnt i sangen «The Seeker» av The Who: «I asked Timothy Leary/ But he couldn't help me either». Timothy Leary blir nevnt i The Magnetic Fields sin sang «Technical (You're So)» fra albumet "The House of Tomorrow". I filmen The Ruling Class hevder figuren Jack Gurney (spilt av Peter O'Toole), som tror at han er Jesus, at stemmen til «Timothy O'Leary» sa til ham at han var Gud (film-klippet er tilgjengelig på nettet). Timothy Learys ideer har i stor grad påvirket arbeidene til Robert Anton Wilson. Denne påvirkningen gikk begge veier og Leary tok like mye fra Wilson. Wilsons bok «Prometheus Rising» er en dybdebeskrivelse, med svært detaljert og omfattende dokumentasjon av Learys åtte kretsers bevissthetmodell. Wilson og Leary pratet mye sammen om filosofiske, politiske og futuristiske ting og ble nære venner som holdt kontakten gjennom Learys tid i fengsel og fram til hans død. Wilson så på Leary so en briljant mann og er ofte sitert idet han uttaler (parafrase) «Leary hadde nokså mye ‘hilaritose’, den type munterhet og godt humør som det sies at man kan kjenne igjen en guddom på». Timothy Leary og hans anbefaling av LSD-bruk blir også gjenspeilet i Hunter S. Thompsons "Frykt og avsky i Las Vegas". «Først må jeg fortelle deg at i løpet av de tre årene jeg var involvert i Harvard-undersøkelsen var LSD ikke bare lovlig men også respektabelt. Før Tim satte ut på sin ulykksalige virrende kurs var erfaringen til Harvard-gruppen og erfaringene til mystikere umulig å skjelne fra hverandre – beskrivelsene gikk over i hverandre – men med det er ikke siste ord sagt om saken. Det gjenstår spørsmålet om avdekkingens sannferdighet.» Trivia. Termen Timothy Leary tickets er et positivt kallenavn på små firkanter av absorberende papir som har blitt påført flytende LSD. Formentlig skyldes dette at slike lapper fungerer som en «billett» til et helt nytt show: en «trip» til hittil uutforskede land. Filmrettighetene til biografien om Leary ble kjøpt av Miramax i april 2006. En spillefilm er nå under utvikling. Leary var gudfar for Winona Ryder, Uma Thurman (datter til hans eks-kone Nena), Joi Ito og Caresse og Genesse P-Orridge, døtrene til Genesis P-Orridge. Spill. Han fortalte senere at han hadde planer om en oppdatert versjon av programmet med avansert grafikk (inkludert Apple Macintosh- og Amiga-versjoner), men det ble aldri noe av. Falsk korallslange. Falsk korallslange er en eiendommelig slange som lever i Amazonas og på Trinidad. Den er middels stor, og blir 60–90 cm lang. Ryggsiden er rød med svarte tverrstriper, og buken er hvit. Tegningene minner om de giftige korallslangene som finnes i det samme området, men den falske korallslangen er helt harmløs. Arten har på samme måte som kvelerslangene rester av bakbein i form av to sporer på hver side av analåpningen. Begge lungene fungerer, men venstre lunge er redusert. Falsk korallslange lever i jordganger under bakken, og forekommer både i tropisk regnskog og i jordbruksområder. Viktige byttedyr er ormeøgler, andre slanger og ormepadder. Arten er nattaktiv, og jakter på marka og i vann. Falsk korallslange legger 3–13 egg i hvert kull. Arten regnes nå som det eneste nålevende medlemmet i familien Aniliidae. Tidligere ble de svært like valseslangene og dvergvalseslangene, som lever i Asia, regnet til den samme familien. Mange fossile arter regnes til Aniliidae, eller til den overordnede gruppen Anilioidea. En må være klar over at paleontologer ofte bruker disse navnene i en vid betydning. Noen av de fossile artene var sannsynligvis valseslanger, dvergvalseslanger, skjoldhaler, eller tilhørte grupper som er helt utdødd. "Australophis" levde i Argentina i sen kritt, og "Hoffstetterella" er kjent fra paleocen i Brasil. Den eiendommelige og storvokste "Colombophis" er kjent fra miocen i Venezuela. Den mest kjente europeiske representanten for gruppen er "Eoanilius", som er funnet i avsetninger fra eocen og oligocen. Slekten "Michauxophis" fantes i Europa helt fram til pliocen. Flere arter i slekten "Coniophis" er funnet i lag fra kritt, paleocen og eocen i Nord-Amerika, men fossiler som regnes til denne slekten, er også kjent fra Sør-Amerika, Afrika og Europa. "Coniophis dabiebus" fra Sudan er en av de eldste slanger som er kjent. "Coniophis" er sannsynligvis et para- eller polyfyletisk oppsamlingstaxon for ulike tidlige slanger. Malaysiavalseslange. Malaysiavalseslangen (vitenskapelig navn "Cylindrophis ruffus") er en slange som lever i Sørøst-Asia. Den blir 70–100 cm lang. Malaysiavalseslangen lever for det meste i jordganger under bakken. Storskjoldhale. En storskjoldhale (vitenskapelig navn "Pseudotyphlops philippinus") er en slange som lever på Sri-Lanka. Den blir 45–50 cm lang. Storskjoldhalen lever i jordganger under bakken, og går sjelden opp på bakken. Spisshodepyton. Spisshodepyton (vitenskapelig navn "Loxocemus bicolor") er en slange som lever i Mexico og Mellom-Amerika. Den blir 100–130 cm lang. Spisshodepytonslangen lever i jordganger under bakken. Den er den eneste arten i slekten "Loxocemus", og ligner mye på pytonslangene. Arten ble tidligere regnet som den eneste amerikanske pytonslangen, og ble plassert enten i familien Pythonidae, eller i en utvidet familie Boidae. De fleste forskere mener nå at det er riktigst å regne den til en egen familie, Loxocemidae. Take That. Take That er et britisk boyband fra Manchester, dannet i 1990 av musikkmanageren Nigel Martin-Smith. Gruppa debuterte i 1991 med singelen «Do what you like», som fikk en beskjeden suksess med 82. plass på de britiske hitlistene. Andre singler fra (det første) albumet «Take that & Party» krøp sakte, men sikkert oppover listene. Det store gjennombruddet kom i 1993 med albumet «Everything changes». Fem av seks singler som ble sluppet gikk til topps på de britiske hitlistene. Suksessen fortsatte med neste album, «Nobody Else», som inneholdt gruppens kanskje mest kjente låt, «Back for good». I perioden 1991-1996 solgte gruppen mer enn 25 millioner plater. Take That ble på den tiden beskrevet av BBC som Storbritannias mest suksessrike band etter The Beatles – elsket av både unge og gamle. Sommeren 1995 førte uenigheter innad i gruppen og i forholdet til manageren til at Robbie Williams forlot Take That. De fire andre fortsatte promoteringen av albumet «Nobody Else», men 7. februar 1996 annonserte allikevel de gjenværende medlemmene at gruppen valgte å løse seg opp. I ettertid ble samleplaten «Greatest hits», med det man trodde kom til å bli deres siste singel, en nyinnspilling av Bee Gees's «How deep is your love», utgitt. Gruppe gjenoppsto med fire av de fem opprinnelige medlemmene i 2005, riktignok uten Robbie Williams, som for lengst hadde oppnådd stor suksess med egen solokarriere. Høsten 2010 gjenoppsto imidlertid gruppa med sin originale besetning. Den 7. november slapp gruppa singelen «The Flood» og den 15. november kom albumet «Progress» i salg. Gruppa gjorde en også gjesteopptreden i TV-programmet Skavlan den 26. november. Round Island-kjølskjellboa. Round Island-kjølskjellboa (vitenskapelig navn "Casarea dussumieri") er en slange som lever på Round Island i Det indiske hav. Den blir 100–150 cm lang. Roundisland-kjølskjellboaen lever på bakken. Jordpyton. Jordpyton (vitenskapelig navn "Calabaria reinhardtii") er en slange som lever i Vest- og Sentral-Afrika. Den blir 90–110 cm lang. Jordpytonslangen lever i jordganger under bakken. Dumerilmarkboa. En dumerilmarkboa (vitenskapelig navn "Acranthophis dumerili") er en slange som lever på Madagaskar. Den blir 1,5–2,0 m lang. Dumerilmarkboaen lever på bakken. Mudderslange. En mudderslange (vitenskapelig navn "Xenopeltis unicolor") er en slange som lever i Sørøst-Asia. Den blir 100–130 cm lang. Mudderslangen lever på bakken. Indoiranske språk. De indoiranske språkene utgjør den østligste grenen blant de nålevende indoeuropeiske språkgruppene. Disse blir delt inn i to hovedgrupper, indoariske og iranske språk, men i overgangsområdet mellom disse hovedgruppene finnes det en del indoiranske språk som har vært vanskelege å klassifisere, nemlig nuristansk og dardisk, som av mange blir regna som to ekstra greiner i indoiransk. De nuristanske språkene har også blitt regna som en undergruppe i de dardiske språkene, men sistnevnte blir av mange rekna som en undergruppe av de indoariske språkene. Den norske språkforskeren Georg Morgenstierne (1892–1978) er en av dem som har arbeidet mest med de nuristanske og dardiske språkene. Vestsibirsk laika. Vestsibirsk laika (FCI #306) er en gammel jakthundrase som tilhører spisshundene og er av russisk opprinnelse. Typen er svært vanlig i Russland, men mer sjelden i den vestlige delen av verden. Opprinnelse og alder. Den vestsibirske laikaen kommer fra området mellom det østlige Ural og elven Ob i Russland, og avlsmaterialet er basert på såkalte "vogul-" og "ostjakhunder" (også kalt Mansi laika og Hanty laika). De første kom til Norden på 1970-tallet, da det var interesse for rovdyrskarpe bjørnehunder. På begynnelsen av 1900-tallet var det stor interesse i Russland for å klassifisere de forskjellige laikatypene, og samtidig bevare egenskapene som en allsidig jakthund. Fyrst "Shirinski-Shimatov" samlet inn et stort antall jaktlaikaer fra det europeiske Russland og Sibir, og delte dem inn etter eksteriørmessige kriterier. Arbeidet ble fortsatt etter annen verdenskrig. De første hundeutstillingene fant sted på begynnelsen av 1900-tallet, og jegerorganisasjonene gikk i spissen for utviklingen av rasene. En kynologisk konferanse inndelte i 1947 laikaene i fem raser, men dette ble ikke godkjent av laikatilhengerne. Det var først ved konferansen i 1949 at man kom frem til dagens fire raser: "vestsibirsk laika", østsibirsk laika, russisk-europeisk laika og karelsk finsk laika (den siste ikke akseptert av FCI). Utseende, anatomi og fysikk. Vestsibirsk laika er litt større en russisk-europeisk laika, men ligner ellers mye på denne. Hodet er kileformet og ganske spisst, med svakt markert stopp. Snutepartier er forholdsvis langt og kraftig. Ørene er triangulære, svært rørlige og stående. Kraftig, muskuløs kropp og markert manke. Bred og dyb brystkasse og vel opptrukket buklinje. Kort lend, som er en aning sluttet. Muskuløs rygg. Muskuløse bein og kraftig benstamme, med ovale kompakte labber. Halen bæres hardt ringlet over ryggen eller mot låret. Pelsen er hard og slett. Kort på hodet og ørene, men ellers noe lenger og litt mer strittende. Semi-lang rundt halsen, manken og på buken. Tett underull. Farge er hvit, salt og pepper, rød og grå i alle nyanser, sort, flerfarget med flekker i samme farger. Skulderhøyden hos hannhunder er ca. 54-60 cm, og hos tisper ca. 52-58 cm. Vekten ligger normalt omkring 27 kg, avhengig av kjønn og generell størrelse. Bruksområde. Vestsibirsk laika er en utpreget jakthund, men den er også en god kløvhund, trekkhund og vakthund. I hjemlandet brukes laikaen først og fremst som jakthund på mindre pelsdyr som ekorn, mår, røyskatt og mink. Det arrangeres imidlertid også løshundprøver på elg, reinsdyr, bjørn og villsvin. I Norden brukes den vestsibirske laikaen først og fremst som løshund på elgjakt, men den kan også stille bjørn og gaupe. Nordmenn bruker den både som løs- og bandhund. I hjemlandet lovprises laikaen for sin allsidighet og tette kontakt med jegeren, mens man i Norge premierer og avler på spesialister – elghunder som ikke skal være altfor kontaktsøkende. Lynne og væremåte. Vestsibirsk laika er en livlig, våken og stabil hund med jevnt godt gemytt. Den skjeller ofte og er gjerne mistenksom ovenfor fremmede. Den trenger mye mosjon for å trives maksimalt, og passer derfor best som familiehund for aktive friluftsfolk og jegere. Annet. Pelsen krever normalt vedlikehold. Rasen regnes som sunn. Passer dårlig som «innehund». Iranske språk. De iranske språkene utgjør en undergruppe av den indoiranske språkfamilien av de indoeuropeiske språkene. Ossetisk. Ossetisk (' eller ') er et iransk språk talt i Ossetia, et område i fjellene på grensen mellom Russland og Georgia. Det finnes omkring 500 000 brukere av språket. Grimms lov. Grimms lov (også kjent som den germanske lydforskyvning) var den første ikke-trivielle, systematiske lydforskyvning som noensinne ble oppdaget. Oppdagelsen av loven utgjorde et vendepunkt i språkvitenskapens utvikling, idet den innførte rigorøse metoder i den språkhistoriske forskningen. «Loven» ble oppdaget av Friedrich von Schlegel i 1806 og Rasmus Rask i 1818, men ble omarbeidet i 1822 av Jacob Grimm, den eldste av brødrene Grimm, i hans "Deutsche Grammatik". Loven fastslår at det finnes overensstemmelser mellom tidlige germanske lukkelyder og frikativer og lukkelydene i visse andre indoeuropeiske språk. Slik den er formulert i dag, beskriver Grimms lov utviklingen av nedarvede urindoeuropeiske lukkelyder i urgermansk. Den består av tre deler som må betraktes som tre påfølgende faser i en utviklingskjede. Kåre Bergstrøm. Kåre Bergstrøm (født 3. februar 1911, død 24. juni 1976) var en norsk filmfotograf, regissør og manusforfatter. Bergstrøm debuterte som filmfotograf i 1940 for "Tørres Snørtevold" og hadde etter det foto på en rekke norske filmsuksesser på 1940- og 1950-tallet, slik som "Den forsvunnede pølsemaker" (1941) og "To mistenkelige personer" (1950). Han regidebuterte i 1952 med "Andrine og Kjell", og hadde etter det regien på flere kjente norske filmer, som blant annet "Blodveien" (1955) og "De dødes tjern" (1958). I tillegg til dette hadde han også manus på tre filmer, blant dem "De dødes tjern". Priser og utmerkelser. En fagjury bestående av 101 filmfolk og kritikere kåret i 2001 "De dødes tjern" regissert av Kåre Bergstrøm i 1958 til en av de 5 beste filmene i Norge. Han fikk også Filmkritikerprisen i 1953 for filmene "Andrine og Kjell" og "Det kunne vært deg". Han ble i 1955 tildelt Aamotstatuetten. Bergenhus. Bergenhus er både en bydel og et strøk i Bergen. Bydelen Bergenhus omfatter strøkene Ytre Sandviken, Sandviken, Ladegården, Skuteviken, Bergenhus, Bryggen, Stølen, Eidemarken, Skansen, Fjellet, Vågsbunnen, Marken, Sentrum, Strandsiden, Nordnes, Verftet, Nøstet, Engen, Sydnes, Møhlenpris, Nygård, Kalfaret og Årstad, og er med unntak av sistnevnte identisk med Bergen by før byutvidelsen i 1915. Den strekker seg fra Haukeland Universitetssykehus i sør til Lønborg i nord, og omfatter hele Fjellsiden og halvøyen som avgrenses av Store Lungegårdsvann, Puddefjorden og Byfjorden som utgjør byens sentrum. Bergenhus er omgitt av av bydelene Åsane i nord, Arna i øst, Årstad i sør og Laksevåg i vest, og av Askøy kommune i nordvest. Selve bydelen har et landareal på 8,79 km², men dersom man legger til de tilhørende ubebodde deler av Byfjellene: Sandviksfjellet, Fløyfjellet og Ulriken (16,62 km²) og ferskvann (1,21 km²), er det totale arealet 26,62 km². Bydelen hadde 39 005 innbyggere 1. januar 2012, og en befolkningstetthet på 4 437 innbyggere per km² landareal. Til sammenligning var folketallet 76 867 i 1915 (da uten strøket Årstad), og 31 530 i 2001 (med Årstad). Strøket Årstad må her ikke forveksles med Årstad bydel som det grenser til i sør og vest. Strøket. Strøket Bergenhus omfatter Bontelabo med Norges Fiskerimuseum, Skoltegrunnskaien, Festningskaien, Bergenhus festning med Håkonshallen og Rosenkrantztårnet, Koengen som er et populært konsertområde, Underoffisersskolen og Sverresborg festning. Området ligger lengst nord på Vågens østside, nord for strøket Bryggen og vest for strøket Skuteviken. Grensene for strøket går fra Skutevikens grense mot Bontelabo, rundt Festningspynten, langs Vågens østside til Bradbenken, opp langs festningsvollene til Øvre Dreggsalmenning, langs denne og opp Sandbrogaten til Underoffisersskolen og tilbake til Skutevikens grense. Strøket utgjør totalt 0,15 km² i grunnkretsene Skoltegrunnskaien og Bergenhus, og har ingen boligbebyggelse. Strøket Bergenhus utgjør en liten del av bydelen med samme navn. Grunnkretser. Bydelen Bergenhus består av 99 grunnkretser som omfatter delområdene Sandviken, Bergen sentrum og Årstad. Giovanni van Bronckhorst. Giovanni van Bronckhorst (født 5. mai 1975 i Rotterdam) er en nederlandsk fotballspiller av indonesisk opprinnelse. Han spiller forsvar/midtbane for Feyenoord og. Tidligere har van Bronckhorst spilt for RKC Waalwijk (1993–94), Feyenoord (1994–98), Rangers (1998–2001), Arsenal (2001–03) og Barcelona (2003–2007). Han har spilt 96 landskamper for Nederland og scort 5 mål (per 30. mai 2010). Filmkritikerprisen. Filmkritikerprisen ble innstiftet av Norsk Filmkritikerlag den 9. juni 1948. Inntil 1997 ble den tildelt en fagperson som hadde utmerket seg. Fra og med 1997 deles den ut til beste norske langfilm i forrige kalenderår, og det er regissøren som mottar prisen. I tillegg er det mulig å fremheve spesielle fagfunksjoner i forbindelse med filmen. Laget deler ikke ut prisen dersom det et år ikke finner en verdig vinner. Årstallet i listen angir utdelingsåret. Pål Hanssen. Pål Hanssen (født i 1972) er norsk bandyspiller fra Bærum som spilte mange år i Stabæk og satte norsk scoringsrekord i 2001 med 84 mål på 18 kamper. Han begynte sin karriere i Frem-31 på Stabekk. Han er et av de største talentene Frem-31 har fostret frem. Som spiller har han vært innom Stabæk, Vänersborg, Västerås, Boltic, Kazan og Boltic/Göta. Han har også spilt 109 kamper på det norske herrelandslaget. Międzyrzecz. Międzyrzecz (polsk: "międzyrzecz", på historisk tysk "Meseritz") ligger i Lubusz voivodskap (23 km nord for Świebodzin, omgitt av skoger og sjøer. Byen ligger ved innsjøen Obra, der det er en bielv til Warta. Miedzyrzecz er en av de eldste befestede byer på polsk område. Gjennom byen gikk veiene fra Gniezno til Magdeburg, fra Szczecin til Wrocław og videre til Kraków. Den eldste befestning på stedet nevnes i Thietmars krønike i år 1005. Historie. Miedzyrzecz fikk ikke kjøpstadrettigheter før i 1248. Byens utvikling ble fremmet av den forsvarsmessige beliggenhet ved forgreningen av to elver: Obra og Paklica. Mot syd og øst var byen skjermet av en forsvarsvoll, der det lå en vollgrav; Miedzyrzecz spilte en viktig rolle som grensefestning ved den polske vestgrense. Ved siden av festningen utviklet den bymessige bebyggelse seg, som med tiden ble til et industrielt sentrum. Den godt oppbygde byen ble for svak for starostembede; starost (distriktsforstander) i Miedzyrzecz som var bl.a. kansler Jan Zamoyski. Planleggingen og oppbygningen av middelalderbyen var knyttet til veien som førte fra Poznań til borgen i Miedzyrzecz. I den gamle bydel har man til i dag i store trekk bevart det for middelalderbyens karakteristiske, vifteformede gateløp: de tre større gatene som holder broen, fører deg til borgen. Torvet befant seg ved byens hovedgate, den førte i retning av Poznań. Midt på torvet stod rådhuset med et tårn. Alle byer i Lubusz voivododskap er med i "Lubusz-avtalen" Borgen. Den første borgen var bygget av tre. En muret borg ble oppført i Kazimierz den Stores regjeringstid. Det presise tidspunkt kjennes ikke, men byggeriet antas å være påbegynt før 1340 og avsluttet etter 1350. Murene ble – med unntak av det nordlige avsnitt – reist på det gamle jordvolder. Der det var inngang til borgen fra østsiden. Beboelsesavsnitt fantes i den vestlige og sydlige del av borggården. I 1520 ble borgen inntatt og satt i brann av tyske nazi-styrker. I forbindelse med gjenoppbygningen etter ødeleggelsene fikk bygningen et "renessancepreg". En modernisering av anlegget fulgte i 1564. Dengang tilføde to sylindriske festningstårn. Det velbevarte sydlige festningstårn er oppført av mursten. Tårnets indre diameter er 10-11 m. og murtykkelsen er 3,5 m. Borgen var starostens residens. Under 30-årskrigen i det 17.årh. ble borgen ødelagt, og heretter varte det lenge, før noen igjen tok seg av bygningene. I 1954–58 gjennomførte det på stedet grundige undersøkelser av arkeologisk og arkitektonisk art. Starostens bolig fra begynnelsen av det 17.årh. Porthuset er gjenskapt i 1985 med utgangspunkt i den opprinnelige bindingsverksbygning fra det 18.årh., det ble ødelagt i 1945. Pr. idag er det et museum ved borgen. Rådhuset. Rådhuset ble oppført ved hjelp av et privilegium fra kong Stefan Batory i 1581. (Ombygget senest i 1813). Bygningen er i klassisk stil; klokketårnet krones av en neogotisk tårnhatt. Fortellingene sier at Napoleon I, overnattet i byen i 1806 i Centrum av Miedzyrzecz da han var på vei mot russerne i "Tredje koalisjonskrigen". Kirker. - Den jødiske synagoge stammer fra 1824. Flaggermusreservatet "Nietoperek" og "Nietoperek II". Ca. 12 km sør for Miedzyrzecz, i Pniewo nær landsbyen Kaława ligger et av de største overvintringssteder for flaggermus i Europa. Hvert år overvintrer det her ca. 30 000 flagermus, fordelt på 12 arter. Undersøkelser har vist, at noen flagermus flyr opp til 260 km for å overvintre på dette sted, f.ex. fra Mecklenburg og Brandenburg i Tyskland. I 1980 ble en del av Den Befestede Międzyrzecz-regionen anerkjent som et naturreservat. De underjordiske delene av festningsanlegget kan besøkes, men kun visse avsnit og kun med fører. Flaggermusreservatene var ment som underjordiske tunneler som ble brukt under 2. verdenskrig. Den største bade sjøen i Miedzyrzecz er Głębokie (112 ha; på Norsk: Dypsjø), den ligger 4 km nord for byen. Sjøen byr på utmerkede muligheter for en ferie ved vannet, og ikke minst for dykkere. Turister fra både Tyskland, Nederland og hele Polen besøker dette stedet årlig. Międzyrzecz kommune har en av de største skogområdene i landet. Mellom 49 og 50 prosent av arealet er skog. Idrett. Międzyrzecz har et idrettslag som heter " Orzeł Międzyrzecz" klubben ble stiftet 18 Desmeber 1994. Fotball-laget spiller i 4. divisjon Mig Selv. Avslutningsvis henvender han seg til journalistene. Han mener de ikke oppnår særlig ved å fornærme ham; han minner dem om at de aldri har fått tak i det underliggende poenget, det leende hjertet bak masken. Bakgrunn. a> som «i slet Lune» i nest siste hele linje Morgenbladet hadde i lengre tid i begynnelsen av 1841 angrepet Wergelands «Engelsk salt», som var en forsøksvis forsoning med Ludvig Kristensen Daa fra Wergelands side. Wergeland svarte også flere ganger, og det ble i løpet av februar og mars flere vekslinger mellom Wergeland og Morgenbladet. Temaet gikk utover Wergelands verk, og handlet i stor grad om Wergelands personlige gasje fra kong Karl Johan, som Morgenbladet konsekvent omtalte som «hoffpensjon». Også Wergelands jobb som riksarkivar og dermed forbigaaelsen av Daa ble tatt opp. Den 14. mars gikk Morgenbladet til angrep på Henrik Wergeland under foranledningen at Wergeland stilte som kandidat til å bli biskop. Avisen Moss Tilskuer mente at Wergeland burde stå først på listen over kandidater, men "Morgenbladet" mente at Wergeland ikke egnet seg. I et karaktermord av Wergeland omtalte Morgenbladet Wergelands framgangsmåte som med «"samme fine og dannede Stridsmaade, en elskverdig Individualisering med en ligesaa skiøn Tendens som nogen av vore smaa eller lange Drenges Stormløben"». I tillegg var Wergeland upassende da «"han er desuden opirret og i slet Lune"». Henrik Wergeland skrev så diktet som svar på beskrivelsen Morgenbladet kom med. Han ønsket opprinnelig diktet på trykk i Morgenbladet våren 1841, men redaktør Alfred Bredo Stabell refuserte diktet, med forklaringen at «Morgen­bladet vil ikke ha videre med deres hån og uhøfligheter mot redaksjonen å gjøre, enten de nu er i bunden eller ubunden stil. Derfor sendes Dem dette tilbake, med den erklæring at Morgenbladet herefter ikke opptar noe fra Dem der De på noen måte er uhøflig mot Morgenbladets redaksjon.» Wergeland reagerte. «Uslere adferd enn Morgenbladets har neppe noen avis i noe land gjort seg skyldig i. Det er nidings spill De driver med mig, Stabell! Angripe mig med å tilskrive mig de laveste motiver og handlinger – samtidig som De nekter mig å forsvare mig!» Wergeland var til slutt nødt til å publisere diktet i aviser utenfor Oslo. Det sto i Tiden, forløperen til Drammens Tidende, den 28. mars, i Chrstiansandsposten den 29. mars og i Lillehammer Tilskuer blant andre aviser. I 1844 var Wergeland atter en av Morgenbladets flittigste skribenter. Mig Selv. Jeg i slet Lune, Morgenblad? Jeg, som kun behøver et Glimt af Solen forat briste i høi Latter af en Glæde jeg ikke kan forklare mig? Naar jeg lugter til et grønt Blad, glemmer jeg bedøvet Min Kats Strygen mod min Kind udglatter alle Hjertesaar. I min Hunds Øje sænker jeg mine Sorger som i en dyb Brønd. Min Vedbende er voxet. Didudaf mit Vindu har den baaret paa sine brede Blade alle de Erindringer, jeg ikke bryder mig om at gjemme. Den første Foraarsregn vil falde paa Bladene og udviske nogle troløse Navne. De ville falde ned med Draaberne og forgifte Regnormens Huler. Jeg, som læser Henrykkelser paa hvert af Centifoliens, den Vaargaves, hundrede Blade -- mig skulde en slet Avis bringe til at qvæle en Sekund med Ærgrelse? Det vilde være som at dræbe himmelblaae og rosenrøde Sommerfugle. Den Synd gyser mit Hjerte for i sit Inderste. Det vilde være som at overøse mit endnu ugraanede Hoved med Aske, og at bortkaste de Diamanter af straalende Sekunder, Tiden endnu nedsaaer derover. Nei, frisk I Journalister! hvæsser eders Rævekløer kun paa Klippen. I rive kun Blomster løs og lidt Mos til en blød Grav. Som Insektets Stik i Muslingen, avler Fornærmelser kun Perler i mit Hjerte. De skulle engang pryde min Aands Diadem. Jeg hade? Naar en Fugl flyver over mit Hoved, er mit Had flux tusind Alen borte. Det flyder hen med Sneen, det gaaer med de første Bølger fra Land og langt ud i Havet. Men hvi skulde ikke mine Aarer vredes? Berøv ikke Landskabet dets brusende Bæk! Høistærede Vidjebusker, tillader Bækken at skumme, naar den gaaer imellem Stene. Jeg elsker ikke evindelig blaa Himmel, som jeg hader dumme glanende Øine. Har jeg ikke en Himmel, fordi den er fuld af drivende Skyer, Solens Eventyrslande? Og om jeg ingen havde, er Guds ikke stor og herlig nok? Klag ikke under Stjernerne over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv. Ha, de blinke jo, som om de vilde tale til dig! Hvor straaler Venus iaften! Har Himlen ogsaa Foraar? Nu have Stjernerne lyst hele Vintren; nu hvile de og fryde sig. Halelujah! Min Sjel fryder sig i Himlens Foraarsglæde, og skal deeltage i Jordens. Den tindrer stærkere end Vaarstjernerne, og den vil snart springe ud med Blomsterne. Herlige Aftenstjerne! Jeg blotter mit Hoved. Som et Krystalbad nedfalder din Glands derpaa. Der er Slægtskab mellem Sjelen og Stjernerne. Den triner i Stjernelyset udenfor Ansigtets Forhæng, hvis Folder ere forsvundne. Straalerne overgyde min Sjel med en Rolighed som af Alabaster. Som en Büste staaer den i mit Indre. Stirr i dens Træk! Nu ere de, som I ville have dem. De spodske ere stivnede. Min Sjel har kun Ligets milde Smiil. Hvi forfærdes I mere? Den Djævel! Büsten har et leende Hjerte under sin Rolighed. Ve eders matte Fingre, at I ikke kunne faae fat paa det! Kongeboa. Kongeboa (vitenskapelig navn "Boa constrictor") er en slange som lever i Mellom-Amerika, Sør-Amerika og på noen karibiske øyer. Den blir fra 2 til fire meter lang. Kongeboaen jakter både på bakken og i trær. Kostholdet består stort sett av fugler, mus, rotter og andre gnagere. Siden den ikke oppfører seg aggressivt er den vanlig å ha i fangenskap. Double Fantasy. "Double Fantasy" er et album av John Lennon og Yoko Ono. Platen ble spilt inn i august 1980 og utgitt 17. november 1980, bare 21 dager før Lennon ble skutt og drept utenfor sitt hjem i New York City. Yoko Ono synger på halvparten av albumet. Hvordan jeg vant krigen. "Hvordan jeg vant krigen" (originaltittel: "How I Won the War") er en britisk komedie fra 1967, regissert av Richard Lester. Filmen handler om løytnant Goodbody, spilt av Michael Crawford. Under andre verdenskrig beordres Goodbody (med det skjebnesvangre nummeret 1313) til å lage en cricketbane i Nord-Afrika. Den ambisiøse, entusiastiske og erfaringsfattige løytnanten tar med seg musketer Gripweed – hans trofaste høyrehånd, spilt av John Lennon – og resten av troppen mot Nord-Afrika. Fidjiboa. Fidjiboa (vitenskapelig navn "Candoia carinata") er en slange som lever i Sørøst-Asia, på Ny-Guinea og Salomonøyene. Den blir 70–100 cm lang. Fidjiboaen lever på bakken og i trær. Gummiboa. Gummiboa (vitenskapelig navn "Charina bottae") er en slange som lever i vestre deler av USA og Canada. Den blir 35–80 cm lang. Gummiboaen lever for det meste under bakken, eller under bunnvegetasjonen på bakken. Rosenboa. Rosenboa er en slange som lever i sørvestre deler av USA og nordvestre områder i Mexico. Den blir 60–110 cm lang. Rosenboaen lever under bakken. Arten er representert i Kristiansand dyrepark. Østsibirsk laika. Østsibirsk laika (Восточносибиpская лайка, FCI #305) er en gammel jakthundrase som tilhører spisshundene og er av russisk opprinnelse. Typen er svært vanlig i Russland, men mer sjelden i den vestlige delen av verden. Opprinnelse og alder. Den østsibirske laikaen er den mest østlige av de fire laikaene og stammer fra området mellom Jenisejelven og Stillehavet. Tidligere har nesten alle folkeslag i dette enorme området sin egen lokale laika, men under den russiske kynologiske konferansen i 1949 ble det bestemt at alle laikavariantene i dette området skulle slås sammen til en rase og kalles "østsibirsk laika". I hovedsak var det de fem laikaene Evenki laika, Irkutsk laika, jakutisk laika, Amurlaika og Tofolar laika som dannet grunnlaget for den nye rasen. Amurlaikaen, som stammer fra grenesestrøkene mot Kina, ble valgt som idealtype. Dette var en meget allsidig jakt- og trekkhund, men yrkesjegerne var bare interessert i jaktegenskapene og stilte seg negative til forsøket med å gjøre rasen mer enhetlig eksteriørmesig. Selv om det ble gjort forsøk på å få til dette også senere, har man ikke lyktes i særlig grad. Evenki laika er den varianten som har influert mest på typen, selv om også Irkutsk laika har vært betydningsfull for utviklingen. Derfor er den østsibirske laikaen mindre homogen som rase enn de tre andre anerkjente laikarasene. Manglende homogenitet har ført til at to varianter ble skilt ut som egne raser, nemlig jakutisk laika og tsjukotisk laika, som begge er fysisk større og har kraftigere pels en de andre. Det er forventet at disse i løpet av perioden 2009–2015 vil oppnå internasjonal anerkjennelse. Også Kamtjatka laika skiller seg fra idealtypen, men denne varianten har til nå ikke oppnådd lokal status som egen rase. På begynnelsen av 1900-tallet var det stor interesse i Russland for å klassifisere de forskjellige laikatypene, og samtidig bevare egenskapene som en allsidig jakthund. Fyrst "Shirinski-Shimatov" samlet inn et stort antall jaktlaikaer fra det europeiske Russland og Sibir, og delte dem inn etter eksteriørmessige kriterier. Arbeidet ble fortsatt etter annen verdenskrig. De første hundeutstillingene fant sted på begynnelsen av 1900-tallet, og jegerorganisasjonene gikk i spissen for utviklingen av rasene. En kynologisk konferanse inndelte i 1947 laikaene i fem raser, men dette ble ikke godkjent av laikatilhengerne. Det var først ved konferansen i 1949 at man kom frem til dagens fire raser: vestsibirsk laika, "østsibirsk laika", russisk-europeisk laika og karelsk–finsk laika (den siste ikke akseptert av FCI). Utseende, anatomi og fysikk. Østsibirsk laika er litt større en vestsibirsk laika, men ligner ellers mye på denne. Hodet er kileformet og ganske spisst, med svakt markert stopp. Snutepartier er forholdsvis langt og kraftig. Ørene er triangulære, svært rørlige og stående. Kraftig, muskuløs kropp og markert manke. Bred og dyb brystkasse og vel opptrukket buklinje. Kort lend, som er en aning sluttet. Muskuløs rygg. Muskuløse bein og kraftig benstamme, med ovale kompakte labber. Halen bæres over rygglinjen i en bue eller tett ringlet mot låret eller lendet. Pelsen er hard og slett. Kort på hodet og ørene, men ellers noe lenger og litt mer strittende. Semi-lang rundt halsen, manken og på buken. Tett underull. Fargen er salt og pepper, hvit, grå, sort, rød og brun i alle nyanser, herunder også med flekker. Små flekker, såkalte «ticks» er tillatt på bena. Skulderhøyden hos hannhunder er ca. 55-63 cm, og hos tisper ca. 53-61 cm. Vekten ligger normalt omkring 30 kg, avhengig av kjønn og generell størrelse. Bruksområde. Østsibirsk laika er en jakthund med stor jaktlyst, men den er også en god kløvhund, trekkhund og vakthund. I hjemlandet brukes denne laikaen først og fremst som jakthund på skogsfugl og mindre pelsdyr som ekorn, mår, røyskatt og mink, samt sørre vilt som elg, reinsdyr, bjørn og villsvin. I Norden brukes den denne laikaen først og fremst som løshund på elgjakt, men den kan også stille bjørn og gaupe. Nordmenn bruker den både som løs- og bandhund. I hjemlandet lovprises laikaen for sin allsidighet og tette kontakt med jegeren, mens man i Norge premierer og avler på spesialister – elghunder som ikke skal være altfor kontaktsøkende. Lynne og væremåte. Østsibirsk laika er en livlig, våken og stabil hund med jevt godt gemytt. Den skjeller ofte og er gjerne mistenksom ovenfor fremmede. Den trenger mye mosjon for å trives maksimalt, og passer derfor best som familiehund for aktive friluftsfolk og jegere. Annet. Pelsen krever normalt vedlikehold. Rasen regnes som sunn. Passer dårlig som «innehund». Public Record Office. Public Record Office (PRO) er en britisk etat. Den var tidligere en selvstendig etat, men er nå en av to deler av National Archives; den andre delen er Historical Manuscripts Commission. Navnet Public Record Office bruker ikke lenger offisielt, men blant forskere er det den vanligste betegnelsen, mest fordi det ellers er fare for sammenblanding med "National Archives" i andre land, og fordi registreringsnumrene på historiske dokumenter fortsatt viser til PRO. Etatens funksjoner er å arkivere dokumenter vedrørende offentlig virke i Storbritannia. Dette inkluderer rettsakter tilbake til middelalderen. Et av de mest kjente dokumentene PRO har i sine arkiver er originalmanuskriptet til "Domesday Book" fra 1086. Historie. PRO ble opprettet i 1838 for å sikre en forsvarlig oppbevaring av offentlige og rettslige dokumenter. Mange slike dokumenter var da i meget dårlig forfatning og var spredt på mange steder. Master of the Rolls ble utnevnt til sjef for etaten, og det første arkivet ble plassert i Rolls Chapel på Chancery Lane i London. Fra 1851 til 1859 ble et nytt arkivbygg reist av sir James Pennethorne ved siden av Rolls Chapel. Mellom 1895 og 1902 ble det utvidet, og det gamle kapellet ble revet fordi det hadde strukturelle skader. I 1958 kom Public Records Act, som fastla standardprosedyrer for hvilke dokumenter som skulle sendes til PRO. Samlingen fortsatte å vokse, og i 1977 ble et ekstra arkivbygg åpnet i Kew. Den ble utvidet i 1990-årene, og i 1997 ble alle arkiver overført fra Chancery Lane til Kew eller til Family Records Centre i Islington. Bygningen i Chancery Lane ble tatt over av King's College London, som har et bibliotek der. Tidligere ble de fleste av PROs dokumenter klausulert i tretti år. Dette endret seg da Freedom of Information Act trådte i kraft i 2000. Trettiårsregelen ble avskaffet, og dokumentene blir i stedet vurdert enkeltvis. Enkelte blir klausulert for lengre perioder, som for eksempel hundre år for individuelle svar på folketellinger. I 2001 ble svarene fra folketellingen i 1901 frigitt, og PRO gjorde dem tilgjengelig på internett. Sammenslåing. I april 2003 ble PRO slått sammen med Historical Manuscripts Commissions (HMC), slik at National Archives ble opprettet. HMC flyttet fra sine lokaler i Chancery Lane til Kew året etter. National Archives of Scotland og Puclic Record Office of Northern Ireland ble ikke innlemmet i den nye etaten. Thomas Cathinco Bang. Thomas Cathinco Bang (født 25. januar 1827 i Drammen, død 13. april 1902 sammesteds) var en norsk embetsmann og politiker. Han ble cand. jur. i 1849 og gikk inn i Indredepartementet, hvor han i 1867 rykket opp til ekspedisjonssjef. I 1872 ble han borgermester i Drammen, og var 1883–1884 amtmann i Buskerud. 1877–1894 satt han på Stortinget som representant for Drammen og var i denne tiden en av det konservative partiets ledende menn. I 1884 var han innenriksminister i det kortvarige ministerium Schweigaard. John Heitinga. John Gijsbert Alan Heitinga (født 15. november 1983 i Alphen aan den Rijn) er en nederlandsk fotballspiller. Han spiller høyreback og midtstopper for Everton FC og på. Heitinga debuterte på AFC Ajax' førstelag 26. august 2001 mot Feyenoord Rotterdam. Heitinga spilte seg snart til fast plass på laget, og var førstevalget inntil skadeproblemer satte ham utenfor en lengre periode. Han gjorde comeback ved starten av sesongen 2003-2004. Han spilte så godt for Ajax at han fikk sin debut på Nederlands landslag i en vennskapskamp mot i februar 2004. Heitinga er med i Nederlands tropp under VM 2006 i Tyskland. Han ble kjøpt av Atlético Madrid etter fotball-EM 2008. På transfervinduets siste dag, 1. september, ble Heitinga kjøpt opp av Liverpool-klubben Everton FC. Overgangssummen skal være £6 millioner, men den kan øke til £7 mill. Han overtar Lescotts trøyenummer 5. André Ooijer. André Antonius Maria Ooijer (født 11. juli 1974 i Amsterdam) er en nederlandsk fotballspiller. Han spiller for Ajax. Ooijer er forsvarsspiller, og kan operere både som midtstopper og høyreback. Han fikk sin landslagsdebut for i juni 1999 i en vennskapskamp mot. Ooijer har (per januar 2007) spilt 29 landskamper og scoret to mål. Han var blant annet fast på laget under fotball-VM 2006. Ooijer skrev kontrakt med Ajax som 12-åring i 1986, men klarte aldri å spille seg inn på førstelaget. I 1994 gikk derfor turen videre til FC Volendam på utlån, før det ble permanent overgang til Roda JC året etter. I Roda befestet han seg som et av lagets sentrale spillere, og dette førte til at storklubben PSV Eindhoven ble interessert i hans tjenester. Midtveis i 1997/98 sesongen signerte Ooijer for PSV, og han har etter dette vært en sentral brikke i lagets forsvar i over åtte sesonger, noe som etter hvert førte til at han spilte seg inn på landslaget. Høsten 2006 ville Ooijer ha nye utfordringer, og han takket ja til et kontraktsforslag fra Blackburn-manager Mark Hughes. Etter en litt trøblete start spilte han seg opp, og var etter hvert en sentral brikke i Blackburns forsvar inntil han pådro seg et beinbrudd i en kamp mot Manchester City 20. januar 2007 – en skade som holdt ham ute for resten av sesongen. Sommeren 2009 dro han vederlagsfritt tilbake til nederlandsk fotball og gamleklubben PSV Eindhoven. Smaragdboa. Smaragdboa (vitenskapelig navn "Corallus caninus") er en slange som lever i det nordlig Sør-Amerika. Den blir fra halvannen til to meter lang. Smaragdboaen lever i trærne. Joris Mathijsen. Joris Mathijsen (født 5. april 1980 i Goirle) er en nederlandsk fotballspiller. Han spiller i forsvaret for den spanske klubben Málaga CF. Mathijsen kom til HSV i 2006 etter seks sesonger i Willem II og to i AZ Alkmaar. Den 17. november 2004 debuterte Mathijsen for i en landskamp mot. Petter Jansen. Petter Jansen (født 30. august 1955) Jansen tiltro som administrerende direktør for det nye flyselskapet SAS Braathens 15. april 2004. Jansen er mannen som fikk i oppgave å få nordmenn til å akseptere at SAS overtok Braathens og lagde et nytt, sammenslått flyselskap. Med to svært ulike bedriftskulturer – to erkekonkurrenter som skulle trekke sammen – ble det en tøff jobb, men Jansen hadde opplevd fusjoner og endringer før. Jansens bakgrunn var først og fremst bank og forsvar, men han var heller ikke ukjent med luftfart før han overtok ledelsen av det nye selskapet. Før Petter Jansen ble sjef for SAS Braathens, var han konserndirektør i DnB med ansvar for personkundeområdet. Da DnB og Gjensidige Nor skulle finne ledere til den nye fusjonerte storbanken kom ikke Jansen opp. Da han ble ansatt i SAS våren 2004 hadde han permisjon fra konserndirektørstillingen i DnB Nor for å arbeide som stipendiat ved Europaprogrammet. Petter Jansen har også hatt ledende stillinger i Kredittkassen og Postbanken før han ble en del av DnB-ledelsen. - Petter Jansen har bred erfaring fra større endringsprosesser og har i sine tidligere stillinger vektlagt kompetanseutvikling og kundeorientering av serviceorganisasjoner. Han har vært med på en rekke større fusjoner innen norsk næringsliv, og har i den forbindelse vist gode resultater gjennom prestasjonsorientering av kulturer, skrev SAS i en pressemelding i forbindelse med ansettelsen av Petter Jansen. Jansen har også bakgrunn fra Forsvaret, hvor han sluttet som oberstløytnant. Han begynte som infanterist i hæren, og har både befalsskole, krigsskole og stabsskole. Han har også vært stabssjef i brigade og vært hovedinstruktør på stabsskolen. SAS Braathens-sjefen var heller ikke ukjent med luftfart da han ble valgt til den viktige stillingen for SAS-gruppens nye selskap i Norge – konsernets største selskap. Petter Jansen var i flere år sjef for den tidligere hovedflyplassen på Fornebu. Under Jansen – i 1995 – ble Fornebu utnevnt til ”Airport of the year in Europe”. - Vi lyktes med endringer på bakken. Nå synes jeg det skal bli spennende å gjøre tilsvarende i luften, sa Petter Jansen da han ble ansatt i SAS Braathens. Av annen luftfartsrelatert erfaring kan Jansen også se tilbake på en periode som regjeringsoppnevnt medlem av det nasjonale sikkerhetsutvalget for luftfart. Fra 1. november 2011 returnerer Petter Jansen til Forsvaret, når han tiltrer som ny sjef for Forsvarets Logistikkorganisasjon. Mark van Bommel. Mark Peter Gertruda Andreas van Bommel (født 22. april 1977 i Maasbracht) er en nederlandsk fotballspiller som for øyeblikket spiller for PSV Eindhoven. Han har tidligere spilt for FC Barcelona, FC Bayern München og AC Milan. Mark van Bommel spilte i flere år i PSV Eindhoven, og spilte seg etter hvert til fast plass på. Bommel regnes blant Nederlands fremste midtbanespillere, og scorer ofte på flotte langskudd. Etter å ha vært blant Eindhovens beste spillere da laget nådde semifinalen i UEFA Champions League i 2005, gikk van Bommel til FC Barcelona. Den 26. august 2006 signerte van Bommel for FC Bayern München. I januar 2010 signerte Mark Van Bommel under på en seksmånederskontrakt med den italienske klubben AC Milan, og etter å ha vært en vital del av klubben da laget vant sitt første seriegull siden 2004, valgte Milan å gi Van Bommel en ny ettårskontrakt. Etter sesongen 2011/2012 bekreftet Van Bommel at hans tid i AC Milan var over, og at han reiste hjem til Nederland, hvor han skrev under for gamleklubben PSV Eindhoven. Hagetreboa. Hagetreboa (vitenskapelig navn "Corallus hortulanus") er en slange som lever i Mellom- og Sør-Amerika og på enkelte av de søndre karibiske øyer. Den blir fra halvannen til to meter lang. Hagetreboaen lever i trærne. Wesley Sneijder. Wesley Sneijder (født 9. juni 1984 i Utrecht) er en nederlandsk fotballspiller, som spiller for klubben Internazionale og er kaptein for. Han ble kåret til en av de tre beste midtbanespillerne i 2010 av FIFA. Tidlig liv. Sneijder ble født inn i en fotballfamilie hvor hans far spilte profesjonelt. Hans bror Jeffrey spilte profesjonelt for Stormvogels Telstar og broren Rodney spiller for RKC Waalwijk. I 1991 ble Sneijder rekruttert til Ajax' juniorakademi. Han viste seg som en talentfull sentral midtbanespiller, og det tok ikke særlig lang tid før Sneijder ble tilbudt spill med Ajax. Ajax. Sneijder fikk sin første sjanse på A-laget til Ajax i en alder av bare 17 år, i en kamp mot Willem II der Ajax vant 6-0. Han etablerte seg på laget, hvor han på fem sesonger spilte 126 seriekamper og scorte 43 mål. Real Madrid. Real Madrid betalte 27 millioner euro for å sikre seg den nederlandske midtbanespilleren. Karrieren i spansk fotball startet godt, da han scoret vinnermålet mot Atletico Madrid og laget totalt ni mål den første sesongen. Neste sesong ble preget av flere skader for Sneijder, og han ble videresolgt til Inter for 15 millioner euro. Inter. Sneijder markerte seg umiddelbart i sin nye klubb, da han hjalp laget til 4-0 seier mot naborivalen AC Milan. 20. april 2010 scorte han Inters utligningsmål under Champions League-semifinalens første kamp mot FC Barcelona, en kamp Inter vant 3-1. Sneijder fikk kallenavnet «The Sniper» på grunn av sine presise pasninger og langskudd. 22. mai 2010 vant Inter finalen i Champions League mot Bayern München med 2–0. Begge målene ble scoret av Diego Milito, med Sneijder som assist på begge målene. 28. oktober 2010 forlenget Sneijder kontrakten med Inter med fem år, noe som holder han i klubben til 2015. Landslaget. Sneijder debuterte for 20. april 2003 mot, og hadde per 30. mars 2011 spilt 76 landskamper for Nederland og scoret 21 mål. Regnbueboa. Regnbueboa (vitenskapelig navn "Epicrates cenchria") er en slange som lever i Mellom- og Sør-Amerika. Den blir fra en til to meter lang. Regnbueboaen lever på bakken og i trærne. Bromsgrove Rovers FC. Bromsgrove Rovers Football Club er en engelsk fotballklubb fra Bromsgrove som spiller i Southern Premier League. Klubben ble stiftet i 1895. Digte. Anden Ring. "Digte. Anden Ring" var tittelen Henrik Wergeland ga sin andre diktsamling, som kom ut i 1834. Samlingen er sterkt preget av samtidens politiske situasjon, og spesielt av Julirevolusjonen og av opprøret i Polen i 1831. Derfor er diktene i samlingen svært politiske, og de fleste hyller idealene fra den franske revolusjonen, frihet, likhet og brorskap, med svært stor vekt på friheten. At det tok tid å få gitt ut samlingen skyldes blant annet at årene diktene ble til i var Wergelands mest stormfulle. Stokkebåt. Stokkebåt er en båt laget av en uthult trestamme, som oftest en kanolignende farkost. Konstruksjonsmetoden er grunnleggende og har trolig vært kjent gjennom mange tusen år i store deler av verden. Den defineres derfor gjerne som selve "urbåten". Om stokkebåten. En stokkebåt er en kanolignende farkost som består av en uthult trestamme. Typen har eksistert og vært i bruk gjennom tusener av år og helt fram til våre dager. I den ikke-industrialiserte delen av verden blir det fortsatt brukt og gjort nye stokkebåter mange steder. I Norden er det trolig gjort stokkebåter til langt inn på 1900-tallet. Verdens eldste båt er Pessebåten, en stokkebåt funnet i Nederland. Den er omkring 10 000 år gammel. Også i Norden er stokkebåtene de første farkostene man kjenner til. I Danmark er det funnet en rekke stokkebåter, hvorav tre som er omkring 6 000 år gamle. Disse var gjort av lind og padleårene av ask. Det er også funnet mange stokkebåter i Norge, men bare et fåtall av dem har blitt datert. Norges eldste båt er Sørumbåten, en cirka 2 200 år gammel stokkebåt. Den var omkring 11 meter lang. I snitt måler imidlertid norske stokkebåter bare omkring 4,5 meter. I Norge var stokkebåtene som regel gjort av furu, men både Sørumbåten og Siljanbåten (som er den nest eldste båten som er funnet i Norge) var gjort av eik. Noen av de norske funnene har dessuten spor etter utrigger. Głębokie. Głębokie er et sted i Polen som ligger 4 km fra Miedzyrzecz i Lubusz voivodskap. Navnet Głębokie uttales [Gwe:mboki] og betyr på norsk "dypsjø". Głębokie trekker hvert år mange turister bl.a tyskere, nederlendere og polakker. Karelsk-finsk laika. Karelsk-finsk laika (mangler anerkjennelse) og er den minst kjente av de fire laiakarasene. Det er en gammel jakthundrase som tilhører spisshundene og stammer fra Karelen i Russland og deler av Finland. Denne hunden er meget sjelden i den vestlige delen av verden. Opprinnelse og alder. Karelsk-finsk laika er så lik finsk spets at de fleste mener de har et felles opphav, og kanskje må regnes som varianter av samme rase. Trolig er også dette årsaken til at FCI ikke har anerkjent den karalsk-finske laikaen på linje med de tre andre laikaene. På begynnelsen av 1900-tallet var det stor interesse i Russland for å klassifisere de forskjellige laikatypene, og samtidig bevare egenskapene som en allsidig jakthund. Fyrst "Shirinski-Shimatov" samlet inn et stort antall jaktlaikaer fra det europeiske Russland og Sibir, og delte dem inn etter eksteriørmessige kriterier. Arbeidet ble fortsatt etter annen verdenskrig. De første hundeutstillingene fant sted på begynnelsen av 1900-tallet, og jegerorganisasjonene gikk i spissen for utviklingen av rasene. En kynologisk konferanse inndelte i 1947 laikaene i fem raser, men dette ble ikke godkjent av laikatilhengerne. Det var først ved konferansen i 1949 at man kom frem til dagens fire raser: vestsibirsk laika, østsibirsk laika, russisk-europeisk laika og "karelsk–finsk laika", som altså ikke ikke aksepteres som egen rase av FCI. Utseende, anatomi og fysikk. Karalsk-finsk laika er en liten mellomstor hund med nesten kvadratisk form og stolt reisning. Hodet er mellomstort, tørt og kileformet, og det gir hunden et revelignende utseende. Tydelig markert stopp, spisse stående og meget rørlige ører. Dyp brystkasse, noe opptrukket buklinje, kraftig rett rygglinje. Muskuløse bein og relativt små runde labber. Halen bæres ringlet over lende, med tuppen pekende mot låret. Pelsen er kort på hodet og beinas framsider, rett og noe lenger langs sidene, på halen og beinas baksider. Underullen er kort, tett og myk, og gjerne endel lysere enn grunnfargen. Grunnfargen er rødbrun eller gyllenrød, i skiftninger fra lysere nedover beina og i buken, til mørkere over ryggen. Små hvite tegninger, såkate «ticks», på labbene er vanlig. Hannene blir ca. 43–50 cm i skulderhøyde og veier normalt 13–15 kg. Tispene blir ca. 39–46 cm i skulderhøyde og veier normalt 10–12 kg. Bruksområde. Karalsk-finsk laika er en usedvanlig allsidig brukshund og en god familiehund. Den er en såkalt treskjellende hund og brukes først og fremst som jakthund på tiur og orrfugl. Den har imidlertid også utmerkede egenskaper til storviltjakt, f. eks. på elg, hjort og bjørn. I tillegg kan den brukes som trekkhund og kløvhund. Rasen er også en god vakthund. Lynne og væremåte. Karelsk-finsk laika skal ha gode egenskaper som familiehund, men den krever mye mosjon og passer derfor best i en aktiv familie. Den krever en streng, men meget varsom dressur, og den må aldri kues. Den er ofte svært mistenksom overfor fremmede og vil normalt bli en god vakthund. Den skjeller lett, men skal ikke være en like energisk skjeller som finsk spets. Rasen er også kjent for å være svært dominant overfor andre hunder. Annet. Rasen regnes som sunn og er svært renslig av seg. Pelsen trenger normalt vedlikehold. This is the world we live in. "This is the world we live in" er en sang av den svenske pop-discogruppen Alcazar. Sangen kom ut i 2004 og ble raskt en stor sommerhit i Europa, inkludert Norge. Sangen er skrevet av B.Edwards, N. Rogers, Phil Collins, Tony Banks, Mike Rutherford, A. Bhagavan, N. von der Burg samt J. von der Burg og inneholder deler av Diana Ross' "Upside Down" og sangen "Land of Confusion" fra Genesis. "This is the world we live in" inngår på Alcazars samleplate Dancefloor Deluxe, som single, maxisingle og på diverse sampleplater. Energiprinsippet. a>. En fallende vekt festet til en tråd får en åre nedsenket i vann til å rotere. Energiprinsippet, loven om at energi er konstant; sier at energi ikke kan skapes eller tilintetgjøres. Det er da underforstått at det er et lukket system, ettersom det i åpne system kan overføres eller hentes energi fra omgivelsene. Et åpent system og omgivelsene representerer riktignok et lukket system, og energiprinsippet gjelder igjen. Det innebærer at en minskning av en type energi alltid forårsaker en økning av en annen type energi. En (tenkt) maskin som bryter mot denne naturloven kalles gjerne en "perpetuum mobile av første slag". Energiprinsippet formuleres vanligvis med en ligning. Termodynamikkens første hovedsetning formulerer samme forhold som en verbal påstand. Energiprinsippet er et postulat som i følge Noethers teorem tilsvarer naturlovenes tidsinvarians. Historikk. Den greske filosofen Thales (635 f.Kr. – 543 f.Kr.) kan kanskje ses som en av de første som forestilte seg at naturen har noen form for konstanthet. Han var den første vi kjenner til som forsøkte å forklare naturens mangfold med noe innebygd i naturen og ikke utenfor. Men energiprinsippet ble først formulet av den tyske legen Julius Robert von Mayer (1814–1878) i artikkelen «Bemerkungen über die Kräfte der unbelebten Natur» i tidsskriftet "Annalen der Chemie und Pharmacie", 43, 233 (1842). Oppdagelsen gjorde han da han var på en sjøreise, da han fant at noen patienter hadde rødere blod, ettersom de konsumerte mindre syre, for å holde høyere kroppstemperatur i kaldere klima. Han innså at varme og arbeide begge er varianter av energi, og kunne senere beregne kvantitive forhold når han hadde begynt å sette seg inn i fysikken. Året etter, 1843, presenterte James Prescott Joule sine eksperimenter der han hadde kommet frem til samme slutninger. Klassisk mekanikk. I Newtons mekanikk er kinetisk energi "Ekin" = ½"mv"², der "m" er et legemes masse og "v" dets hastighet. Ved en elastisk kollisjon mellom to eller flere legemer er summen av alle kinetiske energier kontant. I kraftfelt finnes det også potensiell energi. Nær jordoverflaten kan denne stillingsenergien beskrivas med "Epot = mgh", der "g" er tyngedakselerasjonen og "h" høyden over en referaneslate. Ved fritt fall er summen av bevegelsesenergi og stillingsenergi konstant. En mekanisk pendel oscillerer mellom tilstand med høy potensiell energi og en tilstand med høy bevegelsesenergi. En annen form for potensiell energi er elastisk energi, som i en fjær. En kraft "F" utfører mekanisk arbeid på et legeme, betegnet som en energi "W = F s", der "s" er strekningen legemet forflyttes. SI-enheten for energi er joule = newton·meter = kg·m²/s². Friksjon gjør at mekanis energi ikke bevares, men går over i varmeenergi. Energi, varme og arbeid. Nå sier man at ulike former for energi er samme sak. Man har valgt å definere kraft ut fra at partikler vekselvirker med hverandre. Kraft oppstår gjennom utbytte av små energikvanta, for eksempel via fotoner eller en variant av fotoner, kalt fononer. Men tidligere har man, i hvertfall innen termodynamikken, via eksperimenter valgt å dele inn overføringen av energimengder i kvantitetene varme(t) og arbeid. Denne klassifiseringen er teknisk anvendbar, ettersom den angir hva som blir varme og hva som kan utnyttes. Varme tilsvarer en uordnet energimengde, representert av for eksempel gassmolekyler som beveger seg i tilfeldige retninger. Varme overføres naturlig fra det varmere mediet til det kaldere. I de fleste tilfeller vil man alltid minimere overføringen av varme. Samtidig vil man maksimere arbeidet, ettersom denne energimengden oversettes til bevegelse i motorer, elektrisitet i kraftverk o.s.v. Arbeid kan sies å være en "ordnet energimengde", vad det nå kan være. Systemets energi er summen av begge. Her representerer dE en infinitesimal forandring av systemets energi, framkalt gjennom en infinitesimal mengde av arbeid formula_3 og en infinitesimal varmeoverføring formula_4. Bruken av formula_5 forklares nedenfor. Et system som går over fra tilstand 1 til 2 forandrer sin energi med formula_6. formula_7 (og dermed formula_8) er helt klart bestembare – en fjellklatrer som starter fra bakken og skal opp til toppen øker sin energi uansett hvor han tar seg opp. Men hverken formula_9 eller formula_10 er alene fullt bestembare; om en klatrer tar helikoptertransport opp til fjelltoppen, og når den "tradisjonelle" klatreren tar seg opp for hånd, har begge forandret sin energi med formula_7, men helikopterferden har forbrukt større mengder. formula_9 og formula_10 er avhengig av hvordan tilstandforandringen fra tilstand 1 til 2 skjer, og derfor indikeres dette med formula_5. Symbolkonvensjonen her er (som normalt) at formula_9 er varme som tilføres systemet, formula_10 er arbeidet som utrettes i systemet (+ om systemet kan benyttes, – om systemet må lades opp). Aspekter. I et varmeaggregat eller kakkelovner er formålet å forvandle så mye som mulig av ilden til varme, istedet for arbeid som går til å løfte opp røyken gjennom skorsteinen. Men derimot en glødelampe skal optimeres motsatt: der vil man minimere formula_9 slik at lampen nytter så mye som mulig av elektrisiteten til å stimulere elektronene, som så sender ut lys. Ghost Light. "Ghost Light" er en Doctor Who-historie på 3 episoder, som ble vist på BBC One fra 4. til 18. oktober 1989. Den er den siste historien av den originale serien som ble produsert, og den siste scenen som ble filmet var den siste scenen mellom fru Pritchard og Gwendoline. Det var dog ikke den siste historien som ble vist på TV. "The Curse of Fenric" og "Survival" ble vist etter denne historien. 1. Episoden begynner ved solnedgang i huset Gabriel Chase. Året er 1883. Fru Pritchard og en hushjelp leverer mat og avis til en låst celle i kjelleren. Samtidig i første etasje kommer pastor Ernest Matthews fra Oxford på besøk mens hushjelpene som jobber der på dagtid er på vei hjem. Tardisen materialiserer i et observatorium i andre etasje og Ace skal ta en test funnet på av Doktoren. Ace er redd for at det er et spøkelseshus siden hun har blitt skremt i et tidligere. De utforsker og finner en radioaktiv snusdåse med initialene RFC og de møter på en oppdagelsesreisende. Han sier han ser etter Redvers Fenn-Cooper, en annen oppdagelsesreisende, som ble lurt til huset av skurken Josiah Smith. Matthews møter på Smiths niese, Gwendoline, som sier at Smith er snart klar til å ta imot ham. I et arbeidsværelse sikter plutselig oppdagelsesreiseren på Ace og Doktoren med en rifle. Han ser seg selv i et speil og gjenkjenner speilbildet som Fenn-Cooper. Pritchard og hennes hushjelp kommer og tar ham bort. Butleren, neandertaleren Nimrod, eskorterer Doktoren og Ace til salongen der de møter Matthews. Gwendoline tar med Ace for å skifte klær til middag og Smith kommer inn i salongen. Matthews vil diskutere evolusjonsteorien med Smith, som han er en motstander av. De blir alle avbrutt av Fenn-Cooper som skriker i rommet han ble sperret inne i med snusdåsen som har begynt å lyse. De blir forsikret om at Fenn-Cooper ikke vil bli skadet og Nimrod går til kjelleren hvor noe slå ham ned. Middagen blir avbrutt av at Smith får vite at skapningen i kjelleren, Control, har rømt. Ace finner ut via Matthews at dette er huset hun ble skremt i og Doktoren sier at han vil hjelpe henne med å overvinne hennes redsler. Pritchard bedøver Matthews med kloroform og Smith tilbyr Doktoren 5000 pund for å drepe skapningen. Ace blir redd og flykter. Hun ender opp i heisen som går til kjelleren og der blir hun angrepet av to monstre. Det ene ser ut som en firfisle og det andre et insekt. 2. Gwendoline forteller Doktoren at Smith vil sende Matthews til Java hvor faren hennes er. Nimrod hjelper Ace med å holde monstrene, som ledes av stemmen fra cellen, tilbake. I kampens hete blir et kontrollpanel i kjelleren knust og en alarm høres. Doktoren og Smith drar ned med heisen og Doktoren prøver å reparere panelet i rommet som viser seg å være et romskip. Monstrene, som er Smiths tidligere utseende, åpner cellen og de løper til heisen og drar opp igjen. I heisen begynner Smith å forandre utseende igjen og ødelegger heisen for å stoppe Control. Smith, Pritchard og Gwendoline trekker seg deretter tilbake til observatoriet fordi sola står opp og Smith forandrer Matthews til en ape slik at Gwendoline kan sende ham til Java. Ace sovner og Doktoren vekker opp inspektør MacKenzie som ligger i koma i en skuff. Han kom til huset for to år siden for å etterforske huseieren George Pritchards forsvinning. Doktoren har også reparert heisen i håp om at Control vil ta med seg noe opp. MacKenzie og Ace utforsker observatoriet hvor de finner Pritchard og Gwendoline som MacKenzie identifiserer som henholdsvis George Pritchards hustru og datter. En ny utgave av Smith dukker opp og tar dem med ned til første etasje hvor Control kommer opp via heisen sammen med noe som lyser. 3. En skapning kalt Light kommer ut av heisen og Doktoren forklarer at det er kommet til jorden for å katalogisere artene og at Smith, Control og Nimrod er forskjellige elementer i denne katalogiseringen. Light ble sint fordi etter at han laget oversikten, utviklet alle artene seg og den ble ruinert. Han falt deretter i dvale i skipet sitt og nå vil Smith gjenopprette det britiske imperiet. Smith forteller Gwendoline at hun skal sende Ace til Java og Redvers viser Control hvordan hun kan bli lik en lady, noe som Doktoren opprinnelig hadde lovt henne at hun kunne bli. Redvers spør Doktoren om hjelp til å drepe dronning Victoria for Smith. Ace slåss med Gwendoline, men blir hjulpet av Control og hun kommer seg unna. Light dreper og plukker fra hverandre en hushjelp og han dreper også MacKenzie for å stoppe ham fra å utvikle seg. Ace blir angrepet igjen av Gwendoline, men Doktoren og Redvers stopper henne og Doktoren bruker en medaljong med bilde av Gwendoline og hennes mor til å bringe begge to ut av hypnosen. Light dukker deretter opp og forvandler Gwendoline og fru Pritchard til stein for å stoppe dem fra å utvikle seg. Ved middagen viser Redvers frem en invitasjon til Buckingham Palace som Smith vil bruke til å komme nær nok dronningen til å drepe henne, men Redvers sier han vil ta med seg Control i steden. Hun får invitasjonen og brenner den. Light dukker opp og viser at suppen på bordet er MacKenzie. Han vil ødelegge jorden i en ildstorm for å stoppe all form for evolusjon. Doktoren lurer Light til å tro at han ikke har katalogisert alt liv og han begynner å sjekke listene sine. Doktoren og de andre kommer seg til kjelleren hvor Smith blir til den primitive skapningen Control var. Energien som skal brukes til ildstormen blir omkanalisert til å få skipet til å lette og det drar avsted med Control, Redvers, Nimrod og Smith for å katalogisere liv på andre planeter. I huset forsvinner den forvirrede Light og Ace forstår nå hva hun ble så skremt av at hun brente ned huset. Produksjon. Marc Platt hadde prøvd å selge flere manus til "Doctor Who" siden 1970-årene før han fikk solgt "Ghost Light". I 1984 sendte han et utkast til daværende manusredigerer Eric Saward kalt "Cat's Cradle", som ble forkastet. Da Andrew Cartmel tok over some manusredigerer, sendte Platt manuset inn igjen. Cartmel likte det, men historien var ikke mulig å få til med seriens budsjett. De møttes og sammen med Cartmel og en annen manusforfatter som jobbet på serien, Ben Aaronovitch, utviklet Platt to historier til. En inspirert av "Krig og fred" kalt "Shrine" og "Lungbarrow", der Doktoren drar hjem og møter søskenbarna sine. Produsent John Nathan-Turner syntes at "Lungbarrow" avslørte for mye om Doktorens bakgrunn. Historien handler om å stå ansikt til ansikt med det man er redd for, noe som Cartmel likte. Han likte også miljøet og atmosfæren i historien. Platt ga senere ut "Lungbarrow" i bokform i serien "Virgin New Adventures". Cartmel arbeidet sammen med Platt med å omskrive historien slik at den kunne brukes i TV-serien. De valgte å gjøre evolusjon til et sentralt tema og de ga Ace rollen som den som skal møte det hun er redd for. Arbeidstittelen på historien var først "The Bestiary", men ble forandret til "Life-Cycle" da den ble formelt bestilt 16. november 1988. I mai 1989 fikk den sitt endelige navn, "Ghost Light". Det ble opprinnelig planlagt at den skulle vises etter "Battlefield" og "The Curse of Fenric", men det ble senere bestemt at historien skulle vises mellom disse to actionfylte historiene. Platt fortsatte å omskrive manusene i denne perioden. Han brukte bakgrunnsinformasjon om Ace som Aaronovitch hadde inkludert i boken han skrev basert på "Remembrance of the Daleks". I de tidligere utkastene hadde Light vinger som han brukte til å kvele en hushjelp i episode tre. Dette ble forkastet da det ikke kunne bli gjort realistisk. Platt skrev også inn levninger som representerer Josiahs tidligere utseende etter at Nathan-Turner sa han ville ha monstre i historien. Platt lot seg inspirere av litteratur fra perioden historien er satt til, spesielt når det gjaldt å gi navn til figurene. Fru Grose er kalt opp etter hushjelpen i Henry James' roman "The Turn of the Screw" (1898). Controls ønske om å bli lik en lady er likt Eliza Doolitles forvandling fra George Bernard Shaws skuespill "Pygmalion" (1912). Gwendoline het opprinnelig Maud etter figuren Maud Ruthyn fra Sheridan Le Fanus roman "Uncle Silas", men det ble forandret fordi BBC holdt på med å filmatisere boken på samme tid. Redvers er basert på figuren Allan Quatermain fra romanen "King Solomon's Mines". Likt de to tidligere sesongene ble også sesong 26 planlagt slik at produksjonen av sesongen ble avsluttet med to tre episoder lange historier laget av det samme teamet. Også likt de to tidligere sesongene ble en historie, i dette tilfellet "Ghost Light", spilt inn i studio og den andre, "Survival", spilt inn på location. Alan Wareing ble valgt som regissør for disse to historiene. Han regisserte "Survival" først og deretter "Ghost Light". De eneste delene av "Ghost Light" som ble spilt inn på location er sekvensene som viser Gabriel Chase fra utsiden. De ble spilt inn i Weymouth i Dorset 21. juni 1989 samtidig som innspillingen av "Survival". Studioinnspillingen ble delt opp i to blokker: 18.–19. juli og 1.–3. august. Lydspor. Mark Ayres komponerte og spilte inn musikken til historien i perioden august–oktober 1989. Den ble utgitt av Silva Screen Records i 1993. Siden historien var den siste som ble spilt inn denne sesongen og den andre som skulle vises, fikk Ayres kort tid på seg til å skrive og spille inn musikken. John Nathan-Turner ville ha et lydspor spilt med orkesterinstrumenter. Ayres komponerte deretter musikken til den første episoden i kammermusikkstil. På grunn av at budsjettet var stramt, måtte han bruke synthesizere istedenfor ekte instrumenter og det hørtes ikke så bra ut. Ayres fikk derfor ekstra tid på seg til å komponere musikken til den første episoden på nytt i en annen stil før han tok fatt på resten av historien. Mye av lydsporet består av lyder istedenfor melodier. Alan Wareing ville ha en dyp basslyd for å representere innsiden av huset. De skrikaktige lydene i begynnelsen av den første episoden er lyden av en kasserolle som Ayres dro over kjøkkengulvet sitt og deretter samplet i en synthesizer. I lydsporet kan man også høre blant annet afrikanske blåseinstrument og orgelmusikk. Utgivelser. Historien ble utgitt på VHS av BBC Worldwide i 1994. En DVD-utgivelse fulgte i september 2004, med mange utvidete og slettede scener som ekstramateriale. I motsetning til "The Curse of Fenric", hvor de ekstra scenene ble inkludert i en utvidet versjon laget for DVD-utgivelsen, finnes ikke disse scenene i kringkastingskvalitet og de ble derfor inkludert separert fra episodene. Marc Platt skrev også boken basert på historien og den ble utgitt av Target Books i september 1990. Topol. En topol er en elektrisk komponent som har to tilkoplinger, eller poler. Typiske topoler er motstander og kondensatorer. En topol kan også bestå av et komplisert nettverk hvor kun to poler, eller noder, er ført ut. Andre lignende betegnelser er trepol og firpol. Sistnevnte er mye brukt i forsterkerteori hvor polene grupperes i inngangen og utgangen som hver har to poler. Med topolet bryter menes en bryter som bryter to ledere. Poesier. Poesier er navnet på en diktsamling Henrik Wergeland ga ut høsten 1838. Samlingen markerer en ny gruppe kjærlighetsdikt fra Wergelands hånd. De er sterkt inspirert av møtet med Amalie Sofie Bekkevold, som han snart etter giftet seg med. Det har vært sagt at mens hans tidlige kjærlighetsdikt har vært fulle av "stjerner", er disse diktene fulle av "blomster". Diktene er mer regelmessig oppbygd enn den tidlige produksjonen, og er gjennomført med faste rim og rytme. Wergeland i den sene fasen er en langt mer romantisk dikter, og de siste årene beveger han seg også inn i den poetiske realismen. Hoher Göll. Hoher Göll er et fjell i Berchtesgaden-Alpene, sørøst for Berchtesgaden. Det når en høyde på 2522 moh. Den første daterte bergbestigelse var ved Valentin Stanic i 1801, men antagelig har det vært jegere på fjelltoppen enda tidligere. Grensen mellom Tyskland og Østerrike forløper over fjellet. The National Archives. The National Archives (TNA, kalles ofte bare "National Archives", men fra offisielt hold legges det vekt på å få med artikkelen) er en britisk etat med ansvar for å ivareta offentlige arkiver. Det har ansvar for England og Wales og den britiske stat, mens Skottland og Nord-Irland har egne nasjonalarkiver. TNA hevder å ha en av de største arkivsamlinger i verden, som dekker over tusen år av britisk historie. Et av de meste berømte dokumentene er originalmanuskriptet til "Domesday Book" fra 1086. Hovedkontoret ligger i Kew i London. I tillegg eier TNA Family Records Centre i Islington. Begge er åpne for publikum. Historie. National Archives ble opprettet i 2003, ved at Public Record Office og Historical Manuscripts Commission ble slått sammen. De to eldre enhetene omtales ofte separat av forskere, selv om de offisielt ikke eksisterer som selvstendige enheter lenger. Oppgaver. TNA har også et museum, hvor en del historiske dokumenter er utstilt på rullerende basis. Tidlig i 2005 avslørte avisen Daily Telegraph at flere dokumenter knyttet til Heinrich Himmlers død var falske. TNA satte igang en intern granskning, og fant at fem dokumenter var falske. Som en følge av dette ble det satt igang utvikling av nye sikkerhetsrutiner for å hindre gjentagelser. Office of Public Sector Information, en myndighet som har ansvar for publikasjon av offentlige dokumenter, inngår i TNA. Adgang til arkivene. Tidligere ble de fleste av PROs dokumenter klausulert i tretti år. Dette endret seg da Freedom of Information Act trådte i kraft i 2000. Trettiårsregelen ble avskaffet, og dokumentene blir i stedet vurdert enkeltvis. Enkelte blir klausulert for lengre perioder, som for eksempel hundre år for individuelle svar på folketellinger. I 2001 ble svarene fra folketellingen i 1901 frigitt, og PRO gjorde dem tilgjengelig på internett. Folketellingen fra 1911 vil bli lagt ut på internett første arbeidsdag i 2011 Alle som er over 14 har rett til adgang til dokumentene i arkivet, etter å ha vist legitimasjon (to typer og helst også bevis for adresse) og blitt registrert og tildelt en gratis "Reader's Ticket". I lesesalen er det terminaler hvor man kan søke opp dokumenter og bestille dem opp fra arkivet ved hjelp av referansenummeret. Dokumenter som oppbevares i Kew vil normalt være hentet frem til leseren i løpet av en halvtime; gjennomsnittet ligger i 2006 på 17 minutter. Enkelte dokumenter oppbevares i et eksternt lager, kalt «Deep Store», en tidligere saltgruve i Cheshire. En del dokumenter som ofte er etterspurt er overført til mikrofilm. Det gjelder for eksempel dokumentene om Edvard VIIIs abdikasjon, og dokumenter om to millioner britiske soldater som gjorde tjeneste under andre verdenskrig. Sistnevnte dokumentsamling er bare delvis bevart, ettersom fire millioner dokumenter ble ødelagt av en bombe under krigen; resten ble lagt på mikrofilm med økonomisk støtte fra Heritage Lottery Fund. Referansenumre. Alle dokumenter har et referansenummer, som har tre deler: En avdelingskode, for eksempel WO for War Office; en kategorikode som normalt har tre sifre og et individuelt nummer som normalt har fire eller fem sifre. Eldre dokumenter kan avvike i antall sifre. Skottland og Nord-Irland. Det finnes mange dokumenter som berører Skottland og Nord-Irland hos TNA, da alt fra sentralregjeringen og departementene havner der. Dokumenter fra lokale myndigheter blir ikke sendt til TNA, men i stedet til henholdsvis National Archives of Scotland og Public Record Office of Northern Ireland. Eksterne lenker. National Archives National Archives Papist. Papist er et begrep som brukes, i hovedsak av reforminster og protestanter, for å referere til katolikker. Ordet er avledet av «pave» (latin "papa"), og oppstod under den engelske reformasjonen som betegnelse på personer som trodde på det pavelige primatet. I vår tid oppfattes det av mange som nedsettende. Ordet var i alminnelig bruk, særlig Storbritannia, frem til midten av det 19. århundre, og er fremdeles et juridisk begrep, i den forstand at personer som bekjenner seg til "«the popish religion»" eller gifter seg med en «papist» gjennom "Act of Settlement" fra 1701 er utelukket fra den britiske tronfølgen. Katolikker ble i Storbritannia (og en rekke andre land) ansett for å være anti-protestantiske. Begrepet brukes fremdeles av enkelte politikere i Det forente kongerike, spesielt i Nord-Irland (f.eks. av Ian Paisley), og i antikatolske kretser i USA. Kondensasjon. Vanndamp kondenserer over en kopp varm te Kondensasjon er en faseovergang fra gass (eller damp) til en væske. Vanligvis oppstår kondensasjon når gass blir avkjølt til væskeform, men kan også oppstå hvis gassen blir komprimert under høyt trykk. En væske som har kondensert fra en gass blir kalt kondensat. Utstyr eller ting som fører til at kondensert væske blir kalt kondensator. Kondensasjon av gass til væske er det motsatte av fordamping eller koking, og er en eksotermisk prosess, som betyr at varme blir frigjort. Vann som man kan se på utsiden av kaldt glass på en varm dag er kondensasjon. Kondensasjon av vann i naturen. Vanndamp fra lufta som kondenserer naturlig til vann på kalde flater blir kalt dugg. Vanndamp vil bare kondensere på en flate hvis flaten har lavere temperatur enn vanndampen eller når vanndampen er i likevekt i lufta (når lufta er mettet med fukt). Når vanndamp kondenserer på en flate, varmer den opp flaten den kondenserer på. Vannmolekylene bringer varme til flaten, og fører til at temperaturen i den omliggende atmosfæren faller litt. I atmosfæren er det kondensasjonsprosesser av vanndamp som produserer skyer. Duggpunktet til en luftpakke er temperaturen som luftpakken må avkjøles til for at lufta skal kunne kondenseres. Det oppstår også kondensasjon av vanndamp på en overflate når temperaturen på overflaten er like stor eller mindre enn doggpunkttemperaturen. Deposisjon er en form for kondensasjon, som rim og snø er eksempler på. Deposisjon er når vanndamp går direkte til is, uten å være innom væskefasen. Fraksjonert destillasjon. Fraksjonert destillasjon er en destillasjonsmetode som kan anvendes for å separere en blandning av mange stoffer med lignende kokepunkter. Ved fraksjonert destillasjon avdampes blandningen og får passere gjennom et rør eller tårn, kallt destillasjonskolonne, som har ulike temperatur ved ulike nivåer. I kolonnen finnes også plater på ulika nivåer, der en komponent (fraksjon) i blandningen kan kondensere om temperaturen på den nivå understiger fraksjonens kokepunkt. Fraksjonen tappes av og tas vare på. Fraksjonert destillasjon er blant annet en vanlig metode for å dele opp råolje i oljeraffinerier og for å rense fram ulike gasser fra flytende luft. Metoden skiller hydrokarbonene i petroleum/råolje fra hverandre for å framstille ulike foredlede petroleumsprodukter: bensin, parafin, dieseljolje, fyringsolje osv. Destilasjonen utnytter at de ulike hydrokarbonene kondenserer/koker ved forskjellig temperatur. Fraksjonert destillasjon benyttes også ved fremstilling av gasser som xenon, nitrogen og neon. Magnus Carlsson. Magnus Carlsson (født Lars Magnus Carlsson den 24. juni 1974 i Borås) er en svensk sanger og artist. Biografi. Magnus Carlsson er utdannet ved musikkgymnasiet i Göteborg hvor han gikk i to år, samt på Musikkhögskolan Artisten i samme by. Her gikk han i 4 år og studerte til å bli sangpedagog og musikklærer. Mens Magnus Carlsson gikk på Musikkhögskolan i Göteborg startet han og fire andre gutter bandet Barbados. Deres første plate kom ut i 1994 og Magnus Carlsson var bandets vokalist. Barbados ble etter hvert svært populære i Sverige og bandet ga ut hele 12 album. Vinteren 2002 bestemte Carlsson seg for å slutte som sanger i Barbados etter rundt 10 år som vokalist. Han meldte isteden 13. desember 2002 overgang til pop-discogruppen Alcazar. Alcazar bestod fra før av Andreas Lundstedt, Tess Merkel og Annikafiore. Alcazars første offisielle opptreden som en kvartett var i Sveriges Melodifestivalen 2003, med sangen "Not A Sinner, Nor A Saint". Alcazar var forhåndsfavoritter, og de endte på en tredjeplass. Med Alcazar opplevde Magnus Carlsson stor suksess, og de to albumene Alcazar gav ut etter hans ankomst solgte svært godt. Høsten 2005 bestemte Alcazar seg for å ta en pause, og med dette fulgte starten på Magnus Carlssons solokarriere. Høsten 2005 spilte han rollen som Teenage Angel i musikalen Grease i Stockholm, og julen 2005 var han en av hovedartistene i julegallaen "White Christmas" i Stockholm. Våren 2006 deltok Carlsson som soloartist i Sveriges melodifestival (Melodi Grand Prix) med sangen "Lev Livet!". Han vant delfinalen i Göteborg, og kom til finalen i Stockholm. "Lev Livet!" er en av sangene på hans første soloplate; "Magnus Carlsson" som kom ut våren 2006. Det er utgitt to singler fra dette albumet: "Lev Livet!" og "Mellan vitt och svart". Julen 2006 gav Carlsson ut sitt andre julealbum, "Spår i Snön", med en tilhørende single "Wrap myself in paper". Våren 2007 deltok Carlsson i Sveriges melodifestival (Melodi Grand Prix) med sangen "Live forever". Han konkurrerte i tredje delfinale den 17. februar, i Örnsköldsvik. Han gikk ikke videre til hovedfinalen med sitt bidrag "Live forever", likevel har han oppnådd spilletid på radio og gode listeplasseringer med denne singelen. Den har passert gull med over 14 000 solgte eksemplarer, har ligget på 1. plass på radiokanalen RIXfm daglige liste, og innehar en 3. plass på Sveriges singelliste. Privat. Magnus Carlsson lever i registrert partnerskap med Mats Carlsson (fd. Pelli) fra 29. januar 2006 etter å ha vært forlovet siden midtsommeraften 2005. De bor sammen i Stockholm og har fire svenske gårdshunder. Tjøme-Hvaler-trinnet. Tjøme-Hvaler-trinnet er en endemorene fra siste istid. Den er eldre enn det mer kjente Ra-trinnet, og dateres gjerne til ca. 11 200 år før vår tid. Tjøme-Hvaler-trinnet er synlig bl.a. i Moutmarka på Tjøme, på Hvasser og på Hvaler. Resten av denne endemorenen ligger dels på havbunnen i Oslofjorden og vestover utenfor Agderkysten, dels går den på land i Vest-Agder og Rogaland. Åreforkalkning. Åreforkalkning (aterosklerose) er en tilstand eller prosess hvor innsiden av blodårene blir tildekket av en blanding kalk, fett og kolesterol. Disse stoffene danner et aterosklerotisk plakk. Hvis det forekommer en rift i arterieveggen kan dette plakket sprekke, og plakkets innhold kommer i kontakt med blod. Dette kan føre til at det dannes en trombe som enten kan stenge for blodstrømmen der hvor plakket var lokalisert, eller vandre med blodstrømmen (embolisere) og sette seg fast i mindre arterier. Ved begge disse tilfellene vil det utvikles et infarkt, og vevet som er forsynt av arterien vil bli få mangel på blod (iskemi), og etterhvert dø. Hvis et infarkt inntreffer i muskelvevet i hjertet kaller vi det hjerteinfarkt. Et infarkt i hjernen kalles hjerneinfakt, som er det vi vanligvis forbinder med slag. Alternativt kan det aterosklerotisk plakket, før det eventuelt sprekker, kunne tilstoppe en del av en arterie og da vil vi få en delvis tilstopping av blodtilførselen, en såkalt stenose. Stenoser kan i noen tilfeller være gunstige å fjerne kirurgisk. Risikofaktorer. Arvelige faktorer, røyking, høyt blodtrykk (hypertoni) og ugunstig kolesterolprofil, spesielt høyt LDL, øker risikoen. Også alder, kjønn (menn rammes oftere), diabetes og overvekt påvirker. Om man slutter å røyke og bedrer kostholdet (og eventuelt medisineres) kan framtidsutsiktene bli lysere. Fysisk inaktivitet samt stressfyllt livsmønster innebærer også en risiko. Infarkt. Et infarkt innebærer at kroppsvev dør fordi blodtilførselen vedvarende er blitt hindret. Åreforkalkning er en risikotilstand som kan resultere i infarkt. Dødball (fotball). Dødball er en situasjon hvor ballen ligger stille for så å bli satt i gang igjen. Straffespark, frispark, hjørnespark og innkast er dødballer. Dødballer er kjent for å være farlige scoringsmuligheter. Ian Hogg. Ian Hogg (født 1. august 1937 i Newcastle upon Tyne i England) er en britisk skuespiller. Han har spilt i mange TV-serier og filmer, inkludert "Rasputin" (1996), som Mike Cherry i "EastEnders" (1999) og Alois Hitler i ' (2003). Han er mest kjent for hovedrollen i "Rockliffe's Babies" og dens oppfølger "Rockliffe's Folly". Han spilte Detective Sergeant Alan Rockliffe. Han spilte også i science fiction-serien "Doctor Who", som den minneverdige skurken Josiah Samuel Smith i historien "Ghost Light" (1989). Han har også vært med i "The Sandman", et hørespill basert på serien, produsert av Big Finish Productions. Anicetus av Pontus. Anicetus var en leder for mislykket anti-romersk opprør i Pontus ved Svartehavet i dagens Tyrkia i år 69 e.Kr. Anicetus var en frigitt, tidligere slave av Polemon II av Pontus. Han kommanderte den kongelige flåte inntil Pontus ble omgjort til en romersk provins under keiser Nero i år 63. I løpet av den borgerkrig som fulgte etter Neros død, holdt Anicetus seg på Vitellius' side og ledet et generelt opprør mot Vespasian i Pontus og Colchis i år 69. Opprørerne ødela den romerske flåten ("Classis Pontica") i et brått angrep på Trapezus, en by ved Svartehavet, og begynte deretter som pirater ved å bruke en båttype som var kjent som "camarae". Opprøret ble slått ned da romerne fikk forsterkninger under ledelse av Virdius Geminus, en løytnant av Vespasian. Fanget i en felle ved munningen av elven Cohibus (nå Khobi i vestlige Georgia) ble Anicetus overgitt til romerne av de lokale stammene. Han ble deretter drept. Kolesterol. Kolesterol er et lipid, (fettstoff) som finnes i alle mammalske celler. Navnet kommer fra gresk "chole" som betyr galle og "stereos", fast; når man først identifiserte stoffet, var det i fast form i gallesteiner. Det kjemiske suffikset "-ol" står for at stoffet er en alkohol. Fysiologi. Kolesterol er en sterol (undergruppe av steroider) som syntetiseres hovedsakelig i leveren. Det er en viktig byggesten for alle cellemembraner og forløper for kjønnshormoner, binyrebarkhormoner, gallesalter og vitamin D. Selv om kolesterol kan syntetiseres av kroppens egne celler, blir også noe tatt opp fra kosten. Kolesterol er nærmest uløselig i vann og følgelig også i blodet. For at kolesterol skal kunne transporteres rundt i kroppen pakkes det derfor inn i såkalte lipoproteinpartikler. Disse har en vannløselig overflate bestående av fosfolipider og proteiner (apolipoproteiner) og en hydrofob kjerne bestående av esterifisert kolesterol og triglyserider. De mest kolesterolrike av lipoproteinpartiklene er low-density lipoprotein (LDL), og disse inneholder 70% av kolesterolet i blodet. LDL-kolesterolet blir ofte referert til som "det dårlige kolesterolet" fordi forhøyet konsentrasjon av LDL-kolesterol er en viktig risikofaktor for hjerte- og karsykdom (Kannel et al., 1961). Arv og miljø. Det finnes flere former for arvelig høyt kolesterol. Den vanligste av disse er familiær hyperkolesterolemi (FH) som skyldes mutasjoner i LDL-reseptor genet (Goldstein et al., 2001). LDL-reseptorene har som oppgave å fjerne kolesterolholdige LDL-partikler fra blodet, og når disse ikke fungerer optimalt, vil LDL-kolesterolnivået i blodet bli forhøyet. Det er anslått at ca 1/300 nordmenn har FH (Leren et al. 2004). I tillegg til arvelige forhold, har kostholdet innvirkning på kolesterolnivået i blodet. Det ble kjent allerede i 1913 at kolesterolrik diett fører til økt kolesterolnivå i blodet og aterosklerose. I 1950 årene viste Ancel Keys i sin "Seven Countries Study" at det var en sammenheng mellom høyt inntak av mettet fett, høyt kolesterolnivå i blodet og høy dødelighet av hjerte- og karsykdommer (Keys et al., 1967). Transfett øker også LDL-kolesterolet i blodet, mens fiber og plantesteroler har en gunstig effekt på kolesterolnivået. Det er også gjort store studier som viser det motsatte. I en gjennomgang av tall fra WHO der man så på inntaket av mettet fett i 14 land, viste resultatene at de land med lavest inntak av mettet fett har betydelig høyere dødsrate enn hver enkelt av de syv landene med høyest inntak av mettet fett (Kendrick 2008). Behandling. Statiner er den vanligste formen for kolesterolsenkende medisiner. Disse virker ved å redusere cellene egen produksjon av kolesterol ved å inhibere enzymet HMG-CoA reduktase. Når cellene ikke er i stand til å produsere kolesterol selv, øker de i stedet opptaket av kolesterolholdige LDL-partikler fra blodet. En moderat dose statin kan redusere LDL-kolesterolet med 30% (Edwards and Moore, 2003). Andre kolesterolsenkende medisiner er ezetemibe, nikotinsyre og gallesyrehemmere. Referanser. Kannel WB, Dawber TR, Kagan A, Revotskie N, Stokes JI. Factors of risk in the development of coronary heart disease-- six year follow-up experience; the Framingham Study. Ann.Intern.Med. 1961;55:33-50. Goldstein JL, Hobbs HH, Brown MS. Familial hypercholesterolemia. In: The metabolic and molecular bases of inherited disease, edited by Scriver,C.R., Beaudet,A.L., Sly,W.S., Valle,D. New York: McGraw-Hill, 2001;2863-2913. Keys A, Aravanis C, Blackburn HW, Van Buchem FSP, Buzina R, Djordjevic BS, Dontas AS, Fidanza F, Karvonen MJ, Kimura N, Lekos D, Monti M, Puddu V, Taylor HL. Epidemiologic studies related to coronary heart disease: characteristics of men aged 40-59 in seven countries. Acta Med Scand 1967 (Suppl to vol. 460) 1-392. Leren TP, Manshaus T, Skovholt U, Skodje T, Nossen IE, Teie C, Sorensen S, Bakken KS. Application of molecular genetics for diagnosing familialhypercholesterolemia in Norway: results from a family-based screening program. Semin.Vasc.Med 2004;4:75-85 Edwards JE, Moore RA. Statins in hypercholesterolaemia: a dose-specific meta-analysis of lipid changes in randomised, double blind trials. BMC Fam Pract. 2003;1;4:18 Kendrick M. The Great Cholesterol Con, John Blake Publishing Ltd., London, 2008;6:88-89 Egil Sætren. Egil Sætren (født 11. mai i 1894, død ?) var en norsk filmdekoratør. Han debuterte som skuespiller og dekoratør i filmen Jomfru Trofast fra 1921. FILMOGRAFI – Skuespiller. Sætren,Egil Seierherren (Jordbær). Seierherren er en jordbærsort som kommer fra den tyske «Sieger». Denne sorten var kjent fra det 19. århundre. Den ble dyrket mye i Norge i mellomkrigstiden, hovedsakelig i bygder rundt Bergen. Derfor fikk den også lokalnavnene «Askøybær» og «Askebær» (etter øyen Askøy og bygden Ask). Denne jordbærsorten er kjent for sin søte smak og er gode bær til dessert. Den ble stort sett dyrket frem til midten av 1960-tallet. Den var ofte å se i salg ved Torget i Bergen. Enda finnes det noen planter rundt omkring i små hager, men andre jordbærsorter har tatt over fordi de er mer lønnsomme å produsere. Gul anakonda. Gul anakonda (vitenskapelig navn: "Eunectes notaeus") er en kvelerslange og hører til boaslangenes familie (Boidae). De holder hovedsakelig til i Sør Amerika i land som Bolivia, Paraguay, Uruguay, vest i Brasil og nordøst i Argentina. Arten er representert i Kristiansand dyrepark. Den er mindre enn den mer kjente grønne anakondaen, og de blir som regel rundt 3 meter lange, men det har vært registrert slanger opp til 15 meter lange. De er gule med svarte flekker. De lever for det meste i vannrike steder som myrvann og sumper, da de er meget dyktige svømmere. De jakter ofte ved å angripe fra underflaten, dette fordi de er tregere og mye mer klumsete på land. Kosten består blant annet av hjort, villsvin, fugler, små gnagere, men også dyr som lever i vann, som for eksempel fisk. Altötting. Altötting er en by og landkrets i Oberbayern, og ligger omkring 90 kilometer øst for München. Byen har et areal på 23,43 km², og har 12 755 innbyggere (2006). Landkretsen inkluderer småbyen Marktl, som er pave Benedikt XVIs fødested. Altötting er selv et betydelig Mariavalfartssted. Paven besøkte byen i 2006. Sortflekkete anakonda. Sortflekkete anakonda (vitenskapelig navn "Eunectes deschauenseei") er en kvelerslange og hører til boaslangenes familie (Boidae). Krishna Bahadur Mahara. Krishna Bahadur Mahara (født 29. juni 1958 i "Libang", Rolpa) er en kommunistleder i Nepal. Han er med i den stående komiteen (komite med 7 medlemmer som leder partiet fra dag til dag) i NKP(Maobadi). Maharas foreldre hørste til chhetri-kasten. Han studerte pedagogikk ved "Prithvi Narayan Multiple Campus" i Pokhara. Der blei han politisk aktiv som 20-åring, da han gikk inn i "All Nepal National Free Student Union" (Den All-Nepalske Nasjonale Frie Studentunionen). Han har en bachelor degree i pedagogikk fra Tribhuvan-universitetet. Etter det var han skolelærer i Rolpa i 12 år. I 1991 blei han valgt inn i parlamentet fra Rolpa. Han skal tidligere ha vært ansvarlig for arbeidet i India. Under den første våpenhvilen med regjeringa høsten 2001, leda han den 3. og siste runden med forhandlinger med regjeringa som blei avslutta 12. november. Da "Nepals Folkeråd", som maoistopprørerne anser som sin regjering, blei oppretta 23. november 2001, blei "K. B. Mahara" valgt til nestleder under Baburam Bhattarai. I 2003 deltok han i maoistenes gruppe leda av B. Bhattarai til fredsforhandlingene med regjeringa under statsministrene Chand og Thapa. Etter seieren i demokratiopprøret Jana Andolan 2006 blei Mahara utpekt til leder for NKP(Maobadi)s dialoggruppe, som i tillegg besto av Dinanath Sharma og Dev Gurung. Dialoggruppa starta diskusjonene med regjeringa fra Sjupartialliansen for demokrati i Nepal i mai. 26. mai avslutta de to partene første runde i forhandlingene etter et 5 timer langt møte, der de blei enige om en 25-punkts avtale som regulerer gjensidig oppførsel. 2. juni talte K. B. Mahara på et massemøte NKP(Maobadi) organiserte i Kathmandu, der minst 200 000 var tilstede. 15. januar 2007 blei Mahara leder av NKP(M)s gruppe i Nepals overgangsparlament 2007. 1. april blei han kommunikasjonsminister og NKP(M)s ledende representant i Nepals overgangsregjering 2007. Mahara har to døtre og to sønner. X-kromosom. X-kromosomet er det kvinnelige kjønnskromosomet hos mennesker og pattedyr. Kvinner har to X-kromosomer (XX). Det gjør dem til kvinner. Menn har ett Y-kromosom og ett X-kromosom. Det er den arvemessige kombinasjonen som gjør dem til menn. X-kromosom hos mennesker. Menn har arvet ett X-kromosom fra sin mor og Y-kromosomet fra faren. Kvinner har arvet ett av morens X-kromosomer og X-kromosomet fra faren. X-kromosomet dekker omtrent 152 millioner basepar som er byggetmaterialet til DNA. X-kromosomet står for omtrent 5% av den totale mengden DNA i cellene til kvinner og rundt 2,5% hos menn. Identifiseringen av genene på hvert kromosom har i lang tid blitt sett på som en av de viktigste forskningsområdene, og blitt viet mye tid og ressurser. Siden forskere bruker forskjellige metoder til å identifisere genene, har man ikke klart å stadfeste ett nøyaktig antall gen. X-kromosomet inneholder sannsynligvis rundt 1200 gen. Hele det menneskelige genom inneholder omtrent 25 000 gen. Sykdommer, fysiske og psykiske misdannelser. right Mange sykdommer forekommer grunnet mutasjoner på X-kromosomet. Disse sykdommene forekommer mye hyppigere hos menn siden de kun har en versjon av kromosomet. Dette betyr at menn kan arve en sykdom selv om genet er recessivt. Kvinner derimot må motta genet fra begge foreldre for å få sykdommen. Når en sykdom eller egenskap arves på grunn av et gen på X eller Y kromosomene kalles det kjønnsbundet arv. Klinefelter syndrom. Klinefelter syndrom som følge av ett eller flere ekstra versjoner av X-kromosomet hos menn. Det er denne ekstra biten med arvemateriale som skaper misdannelsene som er spesifikke for individer men Klinefelter syndrom. Siden cellene inneholder ekstra informasjon vil ikke menn med Klinefelter syndrom utvikle seg normalt. Dårlig eller ingen testikkelfunksjon og veldig lave testosteronverdier er de vanligste misdannelsene. Trippel X syndrom. Trippel X syndrom, også kalt Trisomi X forekommer av ett ekstra X-kromosom hos kvinner. Dette ekstra arvematerialet kan skape misdannelser som psykisk utviklingshemming og andre medisinske problemer. Denne kromosomfeilen kan derimot ikke arves, og de fleste individer med dette syndromet er meget velfungerende. Turners syndrom. Turners syndrom forekommer når en kvinne har en normal versjon av X-kromosom, mens det andre X-kromosomet er skadet eller savnet. Mangelen på arvemateriale hos individer med Turners syndrom påvirker utviklingen til personen. Dette gjør at individer med dette syndromet er lave og infertile. Svarthodepyton. Svarthodepyton (vitenskapelig navn "Aspidites melanocephalus") er en slange som lever i nordlige områder av Australia. Den blir fra halvannen til to og en halv meter lang. Svarthodepyton lever på bakken. Y-kromosom. Et Y-kromosom er et kjønnskromosom. Det er et kromosom som gjør at bæreren av det blir til en hann. Hos mennesker og de fleste andre pattedyr har vi et Y-kromosom. Menn har ett Y-kromosom og ett X-kromosom(XY). Kvinner har to X-kromosomer (XX). Y-kromosom hos mennesker. Menn har arvet ett X-kromosom fra sin mor og Y-kromosomet fra faren. Y-kromosomet dekker omtrent 59 millioner basepar som er byggematerialet til DNA. Y-kromosomet står for omtrent 0.9% av den totale mengden DNA i cellene til menn. Identifiseringen av genene på hvert kromosom har i lang tid blitt sett på som en av de viktigste forskningsområdene, og blitt viet mye tid og resurser. Siden forskere bruker forskjellige metoder til å identifisere genene, har man ikke klart å stadfeste ett nøyaktig antall gen. Hittil har man funnet 86 proteinkodende gener på Y-kromosomet. Hele det menneskelige genom inneholder omtrent 25 000 slike gener. Kjønnsbestemmende egenskap. Hos mennesker og de aller fleste pattedyr, med spesielt kloakkdyrene som unntak, finner vi et gen ved navn SRY på Y-kromosomet. Det er dette genet som gjør at Y-kromosomet blir kjønnsbestemmende. Om dette genet ikke virker vil vi få en hunn til tross for at Y-kromosomet er der. I de fleste tilfeller der barnet hannlig til tross for at han har to X kromosom og mangler Y-kromosom, har SRY ved en feiltagelse havnet på det ene X-kromosomet – det fra far. Y-kromosomet er ulikt i ulike arter. Det eneste de egentlig har til felles er det faktum at de bestemmer at organismen blir hannkjønn, og genet som avgjør dette kan være forskjellig fra art til art. Hos pattedyr stammer Y-kromosomet fra det samme kromosomet, og hos disse artene er det derfor likheter, selv om Y-kromosomet varierer både i størrelse og når det gjelder hvilke gen som er til stede. Det er spesielt stor ulikhet mellom y-kromosomene hos pattedyr i forhold til de andre kromosomene. Dette er på grunn av at det er svært få områder av y-kromosomet som har overkrysning med X-kromosomet, og evolusjonen av dette kromosomet går dermed raskere, siden mutasjoner kan hope seg opp. Gen som ikke er livsnødvendige kan bli omgjort til pseudogen, eller få nye funksjoner som da blir spesifikke for hannen, om de ikke er spesielt viktige for forplantningen. Sykdommer, fysiske og psykiske misdannelser. Y-kromosomet er det kromosomet med færrest sykdommer knyttet til sine gen. Det er antatt at dette kommer av kromosomets lille størrelse. Når en sykdom eller egenskap arves på grunn av et gen på X eller Y kromosomene kalles det kjønnsbundet arv. Australdvergpyton. Australdvergpyton (vitenskapelig navn "Liasis childreni") er en slange som lever i det nordlige Australia. Den blir 75–100 cm lang. Australdvergpyton lever på bakken. Teppepyton. Teppepyton (vitenskapelig navn "Morelia spilota") er en slange som lever i Australia og på Ny-Guinea. Den blir fra to til fire meter lang. Teppepyton lever mest på bakken. Arten er representert i Kristiansand dyrepark. Rockliffe's Babies. "Rockliffe's Babies" er en britisk TV-serie produsert av BBC i 1987. Serien er et populært politidrama med Ian Hogg som Alan Rockliffe. Alan har i oppdrag å trene en gruppe uerfarne konstabler: Steve Hood (Brett Fancy), Gerry O'Dowd (Joe McGann), David Adams (Bill Champion), Janice Hargreaves (Alphonsia Emmanuel), Paul Georgiu (Martyn Ellis), Keith Chitty (John Blakely) og Karen Walsh (Susanna Shelling). En spin-off kalt "Rockliffe's Folly" fulgte i 1988. Lyskilde. En lyskilde er et objekt som stråler ut synlig lys. Eksempler på lyskilder er sola, flammen fra et levende lys eller en en lyspære. I dagligtale brukes "lyskilde" oftest om menneskeskapte lyskilder, da særlig elektriske lyskilder. Uten lyskilder kunne vi ikke sett noenting. Alt lys må komme fra en eller annen lyskilde. Omar Bravo. Omar Bravo Tordecillas (født 4. mars 1980 i Los Mochis i Sinaloa) er en meksikansk fotballspiller. Han spiller for det amerikanske klubblaget Sporting Kansas City. Bravo ble tatt ut i til VM 2006, og scoret i Mexicos åpningskamp mot. Big Finish Productions. Big Finish Productions er et britisk selskap, etablert i 1998, som produserer hørespill som blir utgitt på CD. Hørespillene er basert på britisk science fiction. De er mest kjent for serien med hørespill basert på "Doctor Who". Andre hørespill er basert på Judge Dredd og Strontium Dog fra "2000 AD", "Dark Shadows", "The Tomorrow People", "Sapphire & Steel", "Dalek Empire" (basert på dalekene fra "Doctor Who") og "The Adventures of Luther Arkwright". Administrerende direktør er Jason Haigh-Ellery og Gary Russell er produsent for "Doctor Who"-hørespillene. Tittelen på selskapet kommer fra tittelen på en episode av "Press Gang". Yahya Golmohammadi. Yahya Golmohammadi (født 19. mars 1971 i Abadan) er en tidligere iransk fotballspiller og senere fotballtrener. På banen var han forsvarspiller. Han spiller for den iranske klubben Persepolis Teheran. Golmohammadi fikk sin landslagsdebut i en kamp mot 21. april 1997. Per mai 2006 hadde han scoret 4 mål på 70 kamper for. Han scorets Irans første mål under VM 2006 i lagets åpningskamp mot. Etter VM sluttet han å spille landskamper. Spiritisme. Spiritisme (av ordet for «ånd» på latin) er en tro på at det finnes en åndeverden, og at mennesker kan komme i kontakt med de avdødes ånder. Såkalte "seanser", hvor mennesker gjennom forskjellige ritualer skal komme i kontakt med avdøde mennesker inngår ofte som en sentral del. Historie. Spiritismen oppstod i 1848 da de to søstrene Margaret Fox og Kate Fox fortalte at de hørte bankelyder i veggen hjemme i byen Hydesville i staten New York. De hevdet at bankingen var signaler fra ånder, og kunne tydes. Søstrene begynte etter noen år å reise rundt i USA og holde opptredener hvor de angivelig kommuniserte med de døde. Interessen for fenomenet økte, og samtidig dukket det opp stadig nye medier. I 1888 innrømmet søstrene at det hele bare var noe de hadde funnet på, men forklarte også at bankelydene de hørte, kom fra en avdød persons ånd, og at det befant seg et skjelett begravd under huset. Dette skjelettet ble også funnet senere. Etter dette hadde de allerede overbevist tusenvis om at man kan kontakte de døde. Mot slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet spredte spiritismen seg til ulike samfunnslag i Europa, også i Norge, der cand.jur Bernt Torstenson i 1886 startet det spiritistiske tidsskriftet "Morgendæmringen". «Spritistisk forening» ble stiftet i 1887 med det formål å «undersøke og utbre kjennskapet til den åndelige verden og de materielle verdener». To år senere talte foreningen rundt hundre medlemmer. Da redaktør Torstenson mottok en pengegave «til fremme av arbeidet for studiet av spiritismen», tok han initiativet til å starte NSFPS (= Norsk Selskap For Psykiske Studier). Selskapets 299 medlemmer omfattet i 1922 folk som statsminister Gunnar Knudsen, "Aftenposten"s redaktør Frøis Frøisland og Freias direktør Johan Throne-Holst, samt i overveiende grad skipsredere, direktører, leger, ingeniører og professorer. Selskapet arrangerte nok foredrag og dannet sirkler som eksperimenterte med borddans og automatisk skrift, men størst oppmerksomhet vakte de kontrollerte forsøkene med innbudte medier fra utlandet. I 1912 var det mediet Etta Wriedt fra Detroit og hennes «åndetrompet» som ble avslørt. Mrs Wriedts «trompet» skulle ha vært talerør for ånden til blant andre Hypatia av Alexandria, men i Norge ble «trompetstøtene» avslørt som eksplosjoner fremkalt av kalium og vann. Et av kontrollkomitéens medlemmer, professor Kristian Birkeland, utbrøt i den anledning: «Jeg er visstnok en prinsipiell motstander av all heksebrenning, men et lite, bitte bål til ære for mrs Wriedt ville likevel ikke ha vært i veien.» Den første internasjonale konferansen for psykisk forskning fant sted i København i 1921. Hovedattraksjon var det danske mediet Ejner Nielsen. Han ble avfotografert i mørke på konferansen, med ektoplasma strømmende ut av munnen, og flankert av økonomiprofessor Oskar Jæger (NSFPSs formann) og den islandske teologen Haraldur Nielsson. Året etter inviterte selskapet Nielsen til Norge. Her ble også han avslørt. Komitéen sørget for å sy ham inn i en hvit drakt med hette, bare med huller til øyne og munn, og festet armer og ben til stolen han satt i. Likevel lyktes det for Nielsen å lirke fri en hånd, slik at han kunne få tekstilstoffet som han simulerte ektoplasma-frembringelsene med, ut av endetarmen der han gjemte det, og opp til munnen. Han ble avslørt av den brune stripen dette etterlot på drakten. Johan Scharffenberg, som satt i komitéen, gav ham diagnosen psykopat, anbefalte tørt at Nielsen burde slutte som medium av hensyn til sin helse. Nielsen på sin side unnskyldte, med støtte av NSFPSs formann, Oskar Jæger, sitt svindelforsøk med at det var fremkalt av en ond ånds innflytelse. Et annet kjent dansk medium var Anna Melloni Rasmussen, som ble avslørt da hun skrev på «åndetavlene» sine med føttene under bordet. Køber-saken skapte skandale på 1930-tallet. Mediet Ingeborg Købers far, byfogd Dahl i Fredrikstad, førte protokoller over seansene med datteren, der det hinsidige skildres som en avspeiling av familiens sommerferier på Hankø. Det er forelskelse og ekteskap blant åndene, konjakk etter kaffen, avdøde spiller golf på «de herligste marker», og da Dahls avdøde sønn Ragnar forlover seg med ånden Nanny, skryter han av den gode majonesen hun lager. Likevel ble Ingeborg Køber oppsøkt av justisminister Asbjørn Lindboe da han trengte råd fra avdøde statsminister Peder Kolstad i anledning Grønlandssaken. Også Ragna Nielsen sluttet seg til bevegelsen, og "Aftenposten" trykket en artikkel av henne, der hun fortalte om sine åpenbaringer med Ivar Aasens og Bjørnstjerne Bjørnsons ånder, noe som fikk enken Karoline Bjørnson til å utbryte til Francis Bull: «Det er svært så konservativ han er blitt der oppe i himmelen!» Seanser. Den påståtte kommunikasjonen med ånder, skjer angivelig under seanser, der "medier" bærer fram budskapet fra en ånd. Det kan også skje gjennom såkalt «automatisk skrift», der en ånd angivelig styrer mediets penn. Andre varianter er innringede bokstaver skrevet på et glatt ark, mens en varmer opp et glass med varmen fra et stearinlys, for så å hviske sitt spørsmål inn i glasset. På arket skal alle bokstavene i alfabetet, pluss tallene 1-9 og ordene «ja», «nei» og «avslutt» stå. Det sies at man ikke skal ta opp temaer angående død. Deretter holdes den enkelte finger/hånd eller deltagernes hender over glasset som står opp ned. Dette vil da bevege seg over de bokstavene og tallene som er svaret fra den ånden som svarer, og på den måten kan meddele seg til menneskene. Det er også mulig og få tak i såkalte Ouija-brett istedenfor ark. ("Ouija" = av de franske og tyske ordene for «ja».) Grupperinger. Spiritisme delte seg i to hovedgrupper: Kristne og ikke-kristne spiritister. Disse kan igjen deles inn i de som valgte å forholde seg mest til fysisk mediumisme, og de som sverget til utelukkende mental mediumisme. Noen av spiritistene tok til seg deler av tidligere hedensk tro og praksis, deriblant sjamanistisk praksis og filosofi, og utgjorde et av grunnlagene for deler av tenkningen som finnes i vise new age-miljøer i dag. Fysisk mediumisme vil si at man via et medium (og åndeverdenen) forårsaker fysiske hendelser i denne verdenen (jf. psykokinese), f.eks 'levitasjon' (mennesker eller objekter letter fra gulvet og svever), 'apport-fenomener' (objekter eller annet dukker opp fra intet), 'materialiseringer' (deler eller hele skikkelser materialiseres i et rom ut fra en påstått åndelig-fysisk substans spiritistene kaller 'ektoplasma'). Denne substansen dannes av mediumets kropp, av de andre i seansesirklen, samt av åndeverdenen. Kritikk. Påståtte medier som hevder å kunne komme i kontakt med døde, har blitt kritisert for å skade sine klienter psykisk, fordi de forstyrrer og stopper en nødvendig sorgprosess hos mennesker som har mistet noen av sine nærmeste. Dette kan sammenlignes med å holde et sår åpent ved å stadig pille i det. Skeptikere sammenligner gjerne mennesker som hevder å være medier, med vampyrer, fordi de parasitterer på sine villige og ofte betalende ofre. Jungelteppepyton. Jungelteppepyton (vitenskapelig navn "Morelia spilota cheynei") er en slange. Det er en underart av teppepyton. Den lever i regnskogen i Queensland i Australia, og tilbringer det meste av tiden i trærne. Aslan. Aslan er et tyrkisk navn som betyr «løve». Det var også en tittel som ble brukt av noen tyrkiske sultaner. Tom Kristensen (1967). Tom Kristensen (født. 7. juli 1967) er en dansk motorsportsutøver, og tidenes mestvinnende fører i 24-timersløpet på Le Mans. Kristensen satset tidlig i karrieren på formelbiler, og hadde betydelig suksess i Formel 3 og Formel 3000. I 1998 fikk han et konkret tilbud fra Formel 1-teamet Minardi, men hadde ingen muligheter til å skaffe pengene som behøvdes. Dermed droppet Kristensen planene om en Formel 1-karriere, og satset på standardbil- og sportsvognracing. 24-timersløpet på Le Mans. Tom Kristensen kjørte sitt Le Mans-løp i 1997. Han kjørte for Joest Racing med en Porsche WSC-95 og vant. I år 2000, som var hans første år som Audi-sjåfør, vant han løpet med en Audi R8. Han vant med Audi R8 også i 2001 og 2002, før han igjen byttet team. I 2003 kjørte han for Team Bentley med en Bentley Speed 8 og kom nok en gang på første plass. I år 2004 returnerte han for Audi og vant både i 2004 og 2005 med en Audi R8. 2005-løpet var en milepæl for Tom Kristensen, fordi seieren gjorde han til den mestvinnende i dette legendariske løpet med hele 7 seiere. 2005-løpet gjorde han også til den sjåføren som hadde vunnet Le Mans flest ganger på rad, hele 6 ganger. I 2006 lanserte Audi en helt ny racer, Audi R10 TDI, som var den første dieselbilen som noen gang har deltatt på Le Mans. Kristensen vant ikke i 2006, men det gjorde alikevel Audi med førere som Biela, Werner og Pirro bak rattet. Disse vant også i 2007. Men i 2008 kom Kristensen sterkt tilbake og vant sammen med Allan McNish og Rinaldo «Dindo» Capello i det som har blitt kalt tidenes løp. Peugeot hadde nettopp kommet ut med sin nye prototyperacer, som var raskere enn Audi sin bil, men pga. Audi sin strålende taktikk og gode førere vant Audi vel fortjent. Siden 2008 har han ikke vunnet Le Mans. I 2012 deltok Kristensen, McNish og Capello, som har kjørt sammen i 7 år, i den splitter nye Audi R18 E-tron quattro, som er den første hybrid-bilen i Le Mans. De vant heller ikke i år, men Audi vant alikevel med Marcel Fässler, André Lotterer og Benoît Tréluyer. Tom Kristensen er den mestvinnende racer-sjåføren som noen gang har kjørt Le Mans, og har derfor fått kallenavnet «Mr. Le Mans». Jared Borgetti. Jared Francisco Borgetti Echeverría (født 14. august 1973 i Culiacán i Sinaloa) er en tidligere meksikansk fotballspiller. Han er den mestscorende av de nåværende mexicanske landslagsspillerne (2007) med 46 mål på 89 landskamper. Borgetti startet sin karriere i CF Atlas, og har senere spilt for Santos Laguna, Dorados de Sinaloa, CF Pachuca (alle fra Mexico), Al Ittihad (Saudi Arabia) og Bolton Wanderers FC, før han i 2006 dro tilbake til Mexico. Rasmus Breistein. Rasmus Breistein (født 16. november 1890 i Åsane, død 16. oktober 1976 i Hollywood, USA) var en norsk filmregissør. Breistein var bondesønn og lærte seg å spille fele i ungdommen. Han spilte til dans ved brylluper på Vestlandet. Da Det Norske Teateret ble opprettet i 1913 startet han som skuespiller ved teateret. Han ble opptatt av det nye mediumet film, etter å ha sett Peter Lykke-Seest-filmene ville han lage film på en helt annen måte. Det startet med "Fante-Anne". I et intervju uttalte han «at filmen var jo begynnelsen på noe, til en norsk produksjon av mer nasjonal karakter.» Og det ble begynnelsen på den norske storhetstiden i stumfilmens alder. Rasmus Breistein regnes som stumfilmepokens betydeligste filmskaper. I perioden omtalt som "det nasjonale gjennombruddet for norsk film" (1920–1930), regisserte han hele fem spillefilmer; "Fante-Anne" (1920), "Felix" (1921), "Jomfru Trofast" (1921), "Brudeferden i Hardanger" (1926) og "Kristine Valdresdatter" (1930). Med disse filmene utfordret han svensk films daværende maktposisjon og begeistret både kritikere og publikum. Etter lydfilmens oppfinnelse, befestet han sitt ry som en folkekjær regissør med publikumssuksessene "Ungen" (1938) og "Trysil-Knut" (1942). Dokumentarfilmene "Jorden rundt på to timer" (1949) og "Tirich Mir til topps" (1952) er klassikere i norsk dokumentarfilmhistorie. 70-mm-film. 70mm-film (eller 65mm-film) er et bredt høyoppløst filmformat, med overlegen oppløsning i forhold til standard 35mm-film. Når den brukes i et kamera er filmen 65 mm bred; når den projiseres blir 2.5 mm lagt til på hver side av filmrullen for magnetiske striper som inneholder seks spor med surround-lyd. Nyere 70mm-opptrykk bruker digitale lydformater, men det store flertall av 70mm-opptrykk som eksisterer ble produsert før denne teknologien kom i bruk. Hvert bilde har en høyde som dekker fem perforeringer på filmrullen, og bredde/høyde-forholdet på filmene er 2.20:1 (med "anamorfotisk linse" 2.76:1, se "Ben-Hur"). Historie. Filmformater med en bredde på 70 mm har eksistert siden filmindustriens spede begynnelse. Det første som ble filmet i dette formatet var trolig opptak av Henley Regattaen, som ble projisert i 1896 og 1897, men som kan ha blitt filmet så tidlig som i 1894. Det krevde en spesialbygget projektor konstruert av Herman Casler i Canastota, New York, og hadde et bildeformat lignende fullformat, med en blenderåpning på ca 70 x 50 mm. Det fantes også en rekke filmformater av variende størrelser fra 50 til 68 mm som ble utviklet fra 1884 og utover, inkludert Cinéorama (som ikke må forvirres med det totalt ulike Cinerama-formatet), påbegynt i 1900 av Raoul Grimoin-Sanson. To andre formater, Panoramica og 20th Century Foxs Grandeur, ble distribuert fra henholdsvis 1929 og 1930. Todd-AO-formatet, som ble introdusert på 1950-tallet, gjorde formatet populært for bruk i helaftens spillefilmer. Grunnet kostnadene involvert ved bruk av 70mm-film og det dyre projiseringssystemet og lerretet krevet for å utnytte formatet, ble distribusjon av film i dette formatet begrenset, selv om dette ikke alltid hadde negative konsekvenser for lønnsomheten. Ofte, for eksempel når det gjelder ', ble 70mm-filmer relansert på 35mm-film for bredere distribusjon etter den første debuten til filmen. Utviklingen mot kinoer med flere, mindre saler som normalen, og tilgjengeligheten til digitale lydspor for billigere 35mm-film førte til en nedgang i bruken av dette dyre formatet på 1990-tallet. "Lawrence of Arabia" er en av de mest kjente filmene som ofte blir vist på 70mm; det klare bildet og de sterke inntrykkene er åpenbare på kino, i mye større grad enn på VHS og DVD, grunnet den lave oppløsningen og de små skjermene i hjemmene. 70mm har også vært problematisk i de senere år for VHS og DVD-utgivelser, fordi telecine-maskiner som er istand til å scanne formatet inntil nylig bare har vært tilgjengelig i begrenset antall. Dette har dessverre noenganger ført til at filmer ble overført til video via de nedskalerte 35mm-kopiene istedet for det høykvalitets fulloppløste kildematerialet; heldigvis har flere og flere DVD-utgivelser etter hvert brukt det fulloppløste kildematerialet. Filmer produsert i 70mm-formatet. Blant de mest kjente 70mm-filmene finner vi "Ben-Hur" (1959), "Lawrence of Arabia" (1962), "Cleopatra" (1963), "The Sound of Music" (1965), ' (1968) og "Patton" (1970). Det er også produsert en norsk film i dette formatet, kortfilmen "Året gjennom Børfjord" fra 1991. Se forøvrig Liste over 70mm-filmer. 70mm i Norge. Som nevnt kortfilmen "Året gjennom Børfjord". Hvis man vil oppleve filmer på 70mm i Norge, kan man besøke 70mm-festivalen på Norsk filminstitutts filmklubb Cinemateket i Oslo. De største kinosalene har som regel utstyr for framvisning av 70mm-film, i Oslo finner man 70mm-framvisere på ovennevnte Cinemateket, Colosseum kino og Klingenberg kino. På så store lerreter er det hensiktsmessig å forstørre 35mm-film til 70mm for at bildet skal være stødig og skarpt. Da "Star Wars" (1977) skulle ha nypremière i Oslo Spektrum i 1997, hadde man problemer med å få tak i en kopi i 70mm som ville være nødvendig på et så stort lerret. George Lucas selv grep til slutt inn og sørget for at en 70mm-kopi ble levert. Spesialeffekter. Noen ganger vil filmer, som for eksempel "Nærkontakt av tredje grad" (orig. "Close Encounters of the Third Kind", 1977), bruke 65mm-film-materiale for sekvenser med spesialeffekter fordi filmkvaliteten ikke blir synlig forringet når spesialeffektene blir lagt til i etterproduksjonen. London IMAX Cinema. IMAX-kinoer har svært store lerret og bruker mye 70mm-film IMAX. En horizontal variant av 65mm/70mm, med et enda bredere bildeområde, blir brukt for høy-kvalitetsformatene IMAX og Omnimax som er 15 perforeringer x 70 mm. Dynavision og Astrovision-systemene bruker hver litt mindre film per bilde og vertikal «pulldown» for å spare kostnader ved trykking, samtidig som de gjør det mulig å projisere på et IMAX-lerret. Begge systemene er sjeldne, Astrovision finner man nesten utelukkende i japanske planetarier. I den senere tid har Hollywood utgitt ekte «blockbusters» i et IMAX-oppblåst format. Tilogmed 3D-filmer blir vist på 70mm-IMAX-formatet. "Polar Express" vist på IMAX 3D 70mm tjente inn 14 ganger så mye, per lerret, som den samtidige 2D 35mm-utgivelsen av den filmen høsten 2004. Med den nye økte interessen for 3D, kan noen av de hundrevis av eksisterende 70mm-projektorene bli brukt til å vise 3D på lerreter med standard størrelse i multisals-kinoer. «Oppblåste» filmer. Fra 1950 og helt fram til midten av 1990-tallet ble mange 35mm-filmer konvertert til 70mm-kopier for premièrevisninger i store byer eller saler som passet for formatet. Denne praksisen fant sted av to grunner: Det økte bildearealet for hver bilde på 70mm-film fører til klarere, skarpere og stødigere bilder på lerretet, og de seks magnetiske lydsporene tilgjengelig på 70mm-kopier var kvalitetsmessig overlegne til to-kanals stereo-lydsporene på 35mm-kopier. Etter at de digitale lydformatene (DTS, SDDS og Dolby Digital) ble introdusert mistet 70mm en av sine hovedfordeler overfor 35mm-film. I tillegg er 70mm dyrere å trykke enn 35mm, og som et resultat av dette er antallet 70mm-kopier produsert betydelig lavere idag. Bruken av 65mm-negativer har også blitt dramatisk redusert i de seneste årene på grunn av de høye kostnadene. Kenneth Branaghs "Hamlet" var den siste filmen som ble filmet utelukkende på 65mm-rull. Terrence Malicks "The New World" (2005), som er den nyeste filmen som benyttet formatet, brukte det bare i noen få scener på grunn av de høye kostnadene på 65mm-råfilm og framkalling. Showscan. "Samme som Standard 65mm bortsett fra:" Omnivision Cinema 180. "samme som standard 65/70 bortsett fra:" Omnivision ble grunnlagt i Sarasota, Florida. Kinoene ble designet for å konkurrere med Omnimax men med mye lavere oppstarts- og driftskostnader. De fleste kinoene ble bygget i kuppelformede bygninger designet av Siemens. De siste kjente OmniVision-kinoene man finner i USA er The Alaska Experience Theatre i Anchorage, Alaska, bygget i 1981 og fremdeles i drift i 2006, og Hawaii Experience Theatre i Lahaina, Hawaii (stengt i 2004). Peter Pevensie. Peter Pevensie er den høyeste kongen av Narnia, av de fire barna. Peter er i Narnia i bøkene "Løven, heksa og klesskapet", "Prins Caspian" og "Den siste striden". Når han blir kronet i Cair Paravel får han tilnavnet Peter den Strålende. Prahas metro. Metroen i Praha består av tre linjer med tilsammen rundt 59,3 km spor, som for det meste går under bakken. Hvert år frakter metroen rundt 400 millioner passagerer. Metroen går fra fem om morgenen frem til midnatt, og går med korte intervaller. Det er planlagt en utvidelse med flere stasjoner og to nye linjer (D og E). Metroen blir drevet av "Dopravní podnik hlavního města Prahy a.s." som driver all kollektivtransport i Praha. Siden 1993 har metrosystemet fått overganger til busser og pendlertog og nye innfartsparkeringsanlegg. Flere av metrostasjonene er forholdsvis store med flere innganger over et større område. Dette kan ofte føre til forvirring hos turister og andre som ikke er kjent i byen. Spesielt ved stasjonene Můstek og Muzeum der de forskjellige utgangene er flere minutters gange fra hverandre. Dette problemet har blitt delvis løst med forbedret skilting. Nettverket er bygget etter modell av Moskvas metro. Fosen prosti. Fosen prosti er et prosti i Nidaros bispedømme i Den norske kirke som omfatter sju fellesråd og 14 sogn (menigheter) på Fosenhalvøya i Nord- og Sør-Trøndelag. Dev Gurung. Dev Gurung (også transkribert som "Deb") (av "gurung" nasjonalitet, født 1954 i "Manang") er en kommunistleder i Nepal. Han er med i politbyrået og den stående komitéen i NKP(Maobadi). Dev Gurung blei politisk aktiv som student, og blei president i det maoistiske studentforbundet ANNFSU(R). Han ser ut til å ha vært sentralkomitémedlem av NKP(Maobadi) fra starten. Han blei arrestert under maoistopprørets første år, 17. august 1996, anklaget for å ha trent opprørere, og frigitt 6. januar 2000. Regjeringssida framstilte det som et ledd i et politisk framstøt for å få til forhandlinger, men NKP(Maobadi) sa at det var et resultat av ei utveksling med en politimann maoistene hadde tatt til fange, "Thule Rai". Etter at han blei frigitt, skal han ha vært leder for partiets komité for arbeid med nasjonale minoriteter. Da det NKP(Maobadi) regner som regjeringa i områdene de behersker, "Nepals Folkeråd", blei oppretta 23. november 2001, blei Dev Gurung utnevnt til "sekretær" – en post som ser ut til å ha betydd at han var nr. 3 i folkerådet, etter leder (co-ordinator) Baburam Bhattarai og nestleder Krishna Bahadur Mahara. Dev Gurung var i 2003 med i NKP(Maobadi)s delegasjon, leda av Baburam Bhattarai, under fredsforhandlingene med den kongelige regjeringa i Nepal. Fra tidlig i 2004 var han statsminister i "Tamuwan Autonome Region", en av de 9 autonome regionene som Nepal er inndelt i, i følge planen fra "Nepals Folkeråd". Den autonome regionen er regna som et nasjonalt hjemland for nasjonaliteten "gurung", og dekker det som i følge Nepals offisielle inndeling er regionen "Gandaki" (se artikkel om Nepals geografi). Fra mars 2005 var han leder av den Vestlige Sentralkomandoen (en av de tre sentrale kommandoene) og medlem av den stående komitéen (komité med 7 medlemmer som leder NKP(Maobadi) fra dag til dag). Etter seieren i demokratirevolusjonen Jana Andolan 2006 blei Dev Gurung utnevnt til et av tre medlemmer av NKP(Maobadis) forhandlingsdelegasjon, som var leda av Krishna Bahadur Mahara. Delegasjonen starta fredsforhandlinger med regjeringa til Sjupartialliansen for demokrati i Nepal i mai, og kom den 26. mai fram til en 25-punkts avtale om partenes oppførsel under våpenhvilen. Han blei medlem av Nepals overgangsparlament 15. januar 2007. 1. april samme år fikk han ansvaret for lokal utvikling i Nepals overgangsregjering 2007, der han blei en av NKP(M)s 5 ministre. Vince Welnick. Vince Welnick (født 21. februar 1951, død 2. juni 2006) var en amerikansk keyboardist fra Phoenix, Arizona. Ble medlem av bandet Beans som flyttet til San Francisco og etterhvert ble til det kjente teaterrock-bandet The Tubes. Vince Velnick var medlem av Tubes gjennom 1970 og 1980 tallet, og deltar på alle deres utgivelser i denne perioden. I tillegg til the Tubes, er Velnick kjent for å spille med Grateful Dead fra 1990 til deres oppløsning i 1995. Suttungteatret. Suttungteatret er et egenartet teaterfenomen på Tangen i Hedmark utsprunget av Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid, Suttung, som hun gikk i gang med etter annen verdenskrig. Den delen av kulturarbeidet som satset på teateroppsetninger, kalte seg "Suttungteateret" da det flyttet inn på det nye Tangen Samfunnshus i 1965. Etter råd fra politikeren og tangsokningen Odvar Nordli, som kjente godt til Refling Hagens arbeid, ble samfunnshuset utstyrt med en scene som svarte til Riksteaterets behov. Det skulle vise seg at denne scenen i godt og vel 30 år kom til å bli fast arena for en pionertearvirksomhet av særegent slag med en lang serie av urframføringer. Mottoet for virksomheten var og er «Teateret for dikteren, og dikteren for folket». Det ble primært satset på dramatikk som var forsømt av institusjonsteatrene. Alle skuespill ble satt opp i full lengde uten strykninger, og med teksten som bærende element. Forestillingene ble til på dugnad, med helgeprøver, og spilt for et ikke-betalende publikum. All inntekt kom til å begynne med gjennom loddsalg, men teateret fikk etter hvert også noe offentlig støtte fra kommune og stat. Forhistorien. "De unge". "Suttungteateret" har imidlertid en forhistorie på 1920- og 30-tallet. Da oppsto det på Ekeberg i Østre Aker (nå innlemmet i Oslo) en aktiv gruppe kunstnere og kulturarbeidere som kalte seg «De unge» eller «Kinck-Wergelandteateret». Pressen gav den navnet «Ekebergkolonien». Ingeborg Refling Hagen var den drivende kraft i samarbeid med malerinnen Birgit Abrahamsen, som hadde teatererfaring. De prøvde å bevege Nationaltheateret til å sette opp Hans E. Kincks lyriske drama "Bryllupet i Genua", men da det ikke lyktes, gitt de uforferdet i gang med å sette det opp med egne krefter. Noen av disse hadde skuespillererfaring fra tidligere. Alle var unge og entusiastiske. Birgit Abrahamsen tok seg stort sett av instruksjon og regi, mens Refling Hagen trimmet diksjonen. I 1926 kom "Bryllupet i Genua" opp på Majol-teatret i Oslo. Billedhuggeren Gunnar Janson hadde ansvaret for kulisser, og Eivind Groven hadde komponert musikken. I 1930 fikk de opp Wergelands diktverk "Spaniolen". Om teaterarbeidet før okkupasjonen 1940-45, kan man bl.a. lese i Ingeborg Refling Hagens bok "De unge" (1979). Om arbeidet etter okkupasjonen har hun fortalt i "Løftet må holdes" (1981). Suttungs husteater. En del av Ingeborg Refling Hagens litterære arbeid med barn og voksne etter okkupasjonen besto i å lage sceneframføringer av dikt, prosatekster, (f.eks. noveller og romaner), scener fra skuespill, og hele skuespill. Dette var tida for "Suttungs husteater" som ambulerte mellom private hjem og offentlige lokaliteter. Stuegolvet i Refling Hagens hjem Fredheim, fungerte som scene for mange framføringer. Fra slutten av 1940-årene og framover ble teaterarbeidet drevet av Refling Hagen selv, men av og til var også Birgit Abrahamsen inne i bildet som instruktør. Hun døde i 1961. Tallrike framføringer så dagens lys på Fredheim som mer og mer utviklet seg til å bli et studie- og kultursenter. Her satte man blant annet opp Hans E. Kincks skuespill "Den siste gjest" i 1963. I tidligere år hadde man spilt første akt, deretter to akter, og endelig hadde man fått opp hele det enorme dramaet om den italienske skandaleskribenten Pietro Aretino (1492-1556). Refling Hagen var alene om instruksjonen og regien. Birgit Abrahamsen var imidlertid involvert i arbeidet med første akt. Neste kjempeprosjekt var "Mot karneval" av Kinck. Også denne forestillingen ble bygd gradvis opp nedenfra, – over to år. Det ble spilt i sin helhet ved urframføringen på Tangen samfunnshus ved Kincks hundreårsjubileum i oktober 1965. Nå hadde Refling Hagen fått en medarbeider i Torleif Kippersund som mer og mer var i stand til å gi henne avlastning med instruksjon og regi. I samband med det årlige Wergelandstevnet 17. juni, ble det ikke sjelden satt opp Wergeland-farser. Noen av disse ble også framført utendørs. Suttungteaterets glanstid. I løpet av 60- og 70-tallet ble flere av de «gamle» skuespillerne fullt voksne, og det kom nye krefter til. Noen viste etter hvert takter som fikk Refling Hagen til å slippe dem til som regissører, bl.a. Torleif Kippersund, Svein Gundersen, Gudmund Groven, Kjell Larsson, Kristin Lyhmann, Ingrid Elise Wergeland og Sigrid Salen. Anne Jorunn Kydland Lysdahl satte opp 17-juni-forestillinger, "Lyv ikke" fra 1976, Johanne Louise Groven Michaelsen satte opp Refling Hagens diktsyklus mot dødsstraff og Frøydis Alvær satte i 1978 opp H.C. Andersens skuespill "Lykkens blomst". Teaterarbeidet ekspanderte kraftig på denne tida. Billedkunstnere som Ingrid Book, Petr Klastersky og Tore Lahn arbeidet med scenografi til oppsetningene. Musikere, forfattere og studenter deltok side om side som skuespillere. Staben vokste, og flere fikk etter hvert teaterfaglig skolering. Men så lenge Ingeborg Refling Hagen levde, var hun Suttung-teatrets kunstneriske leder. Arbeidet og tidspresset var betydelig – med leseprøver og øving på kveldstid, prøver fra fredag-søndag gjennom hele året, og uker med prøver og studier i alle ferier. Teatret hadde i sin mest aktive periode rundt 4-7 premierer pr år. Skuespillerne kom til teaterprøvene fra hele østlandsområdet, og ble innlosjert på Fredheim og i hjemmene til de av skuespillerne som hadde slått seg ned i nærheten. Gudmund Groven, som var ansatt ved Telemark teater, nå Teater Ibsen i perioden 1975-80, pendlet ukentlig med kone og barn til prøver og forestillinger. Det samme gjorde andre sentrale skuespillere, som Torleif Kippersund med familie. Wergelands dramatikk, større Wergelanddikt, og store deler av Wergelands kosmologiske dikt "Mennesket", fikk også sceniske framføringer. Til forestillingene kom publikum fra fjern og nær. Det ble jevnlig satt opp busser fra Oslo. Til høydepunktene i teaterets historie hører to ulike oppsetninger av Kincks "Driftekaren", begge ganger med Torleif Kippersund i hovedrollen, Wergelands sørgespill "Barnemordersken" og en sceneframføring av Ingeborgs Refling Hagens oppvekstroman "Vi må greie oss selv", som Aslaug Groven Michaelsen satte opp. Virksomheten ble finansiert av en miks av kunstnerlønnen til Ingeborg Refling Hagen, støtte fra stat, fylke og kommune, honorarer for foredrag og opptredener fra skuespillerne – samt velvillige bidrag fra mange av foreldrene til de ungdommene som var tilknyttet virksomheten, og fra interesserte publikum'ere. Til enhver tid bodde det en «kjernestab» på Fredheim. Denne staben jobbet med studier, kultur og teaterarbeid. Driften av Suttung forlag, kultur- og teaterarbeidet var avhengig av den staben som til enhver tid holdt til på Fredheim. Nybrottsarbeid. Teateret hadde i alle år en fast innleder og publikumsveileder i Aslaug Groven Michaelsen. Hun representerte en litteraturfaglig ressurs ved siden av Ingeborg Refling Hagen selv.. Det stoffet som ble tatt opp var krevende, og stort sett ikke innarbeidet hos det lesende publikum i Norge. Groven Michaelsen lot etter hvert en del av sine innledninger trykke under fellestittelen "Velkommen til samarbeid". B.1 kom i 1985. I boka "Henrik Wergeland Såmannen" som kom ut i samband med Wergelandfeiringen i 2008, utarbeidet Kristin Lyhmann en oversikt over sceneframføringer av Wergeland. Den finnes også på nettstedet www.Wergeland2008.no Oversikten dokumenterer omfanget av Suttungteaterets arbeid bare med Wergeland. I tillegg kom nesten alle Kincks skuespill opp på scenen, blant dem de store skuespillene fra renessanse og tidlig barokk. Og det ble satt opp skuespill av andre diktere som Gunnar Heiberg, Jonas Lie, Amalie Skram og H. C. Andersen. Suttungteateret drev nybrottsarbeid på flere plan. En del av skuespillerne tok etter hvert embetseksamen og valgte da gjerne å gå videre med det stoffet de hadde satt seg inn i gjennom teaterarbeid, studieleirer, lesesirkler og individuelle prosjekter tilknyttet dette. Større og mindre avhandlinger på ulike nivå som er blitt produsert ved universitet og høgskoler har viktige forutsetninger i Suttungarbeidet. Nyere historie. Etter Ingeborg Refling Hagens død i 1989, arbeidet teatret videre, og virksomheten ble holdt oppe med store, nyskapende framføringer så lenge teatret hadde statsstøtte. Spesielt huskes nye og gjennomarbeidede framføringer av Wergelands fantasifulle eventyrfarse, "Lyv ikke!", et «Fugle- og blomsterstykke», "Christendommens første store Seier" fra "Mennesket", og ikke minst at det ble skapt teater av en serie Kinck-noveller som viste seg å være velegnede også for scenen. Arenaen for forestillingene var fortsatt Tangen samfunnshus. Fortellingen om "To byer" (av Charles Dickens) fikk imidlertid sin uroppførelse i Oslo, i Teatersalen i Rosenkrantz gt.. En drivende kraft var Aslaug Groven Michaelsen som også skapte museum av Ingeborg Refling Hagens hjem, og fikk reist en ny bygning til erstatning for det gamle uthuset på eiendommen. Denne kan best karakteriseres som et låveteater. I 1999 mottok hun Stangeprisen. Da statsstøtten falt bort, ble kreftene konsentrert om å holde oppe det årlige Wergelandstevnet 17. juni med noe offentlig støtte fra Stange kommune. Det nye uthuset, som er blitt kalt «Uteksti», danner en vakker ramme om opplesninger, sceneframføringer av ymse slag og foredrag. Wergelands tidlige skuespill, som det Holberg- og Cervantesinspirerte "Øllegaard Frøken", har vært gjengangere. Man antar at Wergeland var 12-14 år gammel da han skrev disse arbeidene, og de unge skuespillerne som har framført dem, har vært omtrent på samme alder. Wergelands mer avanserte farser er også spilt i «Uteksti», så som "Engelsk Salt", "Irreparabile Tempus" og "Lyv ikke!". Det store, vanskelige frihetsdiktet "Det befriede Eurpa", er også satt opp i nyere tid, og en særlig begivenhet var det da «Jan van Huysums Blomsterstykke» fikk sin sceniske urframføring i «Uteksti» Flere av skuespillerne fra Suttungteaterets glanstid driver i dag sin egen virksomhet. Eksempelvis har Torleif Kippersund og hans sønn Anders Kippersund, arbeidet videre med Ungdomsteatret på Tangen i en årrekke. Torleif Kippersund har også opprettet og drevet en novellesalong gjennom fleree år, der han jevnlig har framført Kinck-noveller. Et resultat av denne virksomheten er en rikt utstyrt lydbok med de elleve novellene fra "Flaggemusvinger"(1895). T. Kippersund har i senere år også være fast medarbeider ved Kinck-dagene i Strandebarm som oppleser, skuespiller/instruktør og foreleser. Anders Kippersund har vært leder for Turnekompaniet fra tidlig 80-tall, og driver i dag Hamar Teater. Svein Gundersen har bl.a. vært tilknyttet Hedmark Teater, Klomadu teater, Kulturproduksjoner og vært leder av UNIMA-Norge. Gudmund Groven er tilsatt ved Østfold Teater, Kristin Lyhmann er teaterhistoriker og dramatiker, mens Frøydis Alvær, Karin Sveen, Heidi Bonde, Kirsti Birkeland har fortsatt sin forfattervirksomhet. Andre er blitt profesjonelle musikere eller billedkunstnere. Skuespillerne Svein Hellesøy og Hilde Kveim startet i sin tid opp Teater 82 og drev denne gruppa i noen år, mens Karen Høie ble med i Teaterverkstedet i Oslo, senere i og. Mange av skuespillerne har drevet aktivt litteratur- og teaterarbeid med barn og unge ved siden av sin egen virksomhet, så som Ive Skalmerud Larsson, Anne Jorunn Kydland Lysdahl, Frøydis Alvær, Johanne Louise Groven Michaelsen, Brita og Oddvar Halrynjo, Beate Kraggerud og mange andre. Som det har vært sagt, er fruktene av Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid uoverskuelige. Värsta språket. "Värsta språket" var et svensk TV-program om det svenske språket. Programmet ble sendt på SVT i 2002 og 2003. Programideen ble senere kopiert i Norge med det norske språket i serien Typisk norsk. Domus Conversorum. Domus Conversorum ("Konvertitthuset") var en bygning i Chancery Lane i London, som fungerte som en institusjon for jøder som hadde konvertert til kristendommen i middelalderen. De fikk der et offentlig hjem og en lav lønn. Lederen for institusjonen var Master of the Rolls, og huset ble derfor også kjent som Rolls Chapel. Institusjonen ble etablert i 1253 av Henrik III. I 1290 kastet Edvard I ut jødene fra England, og eneste måte å få bli var å konvertere til kristendommen. Det var da omkring åtti beboere, hvorav den siste døde i 1356. Det var få som fikk plass dere senere, bare 48 mellom 1331 og 1608. Etter 1609 finnes det ingen registrerte beboere, men kapellanstillingen for institusjonen ble ikke avskaffet før parlamentet vedtok å gjøre det i 1891. På det tidspunkt hadde Master of the Rolls også blitt sjef for Public Record Office, som omkring 1838 tok i bruk bygningen som sitt første arkiv. På et tidspunkt mellom 1895 og 1902 ble bygningen, som hadde strukturelle svakheter, revet for å gi plass til en utvidelse av Public Record Offices nye bygning ved siden av. Kirkegata (Oslo). Kirkegata (1-25, 2-36) er en gate i det sentrale Oslo. Den går fra Bankplassen parallelt med Kongens gate til Stortorvet. Den fikk sitt navn i 1699 da Vår Frelsers kirke (Oslo domkirke) stod ferdig. Den het tidligere Prindsens gang og senere Prindsens gade. Norrøn litteratur. Röksteinen i Sverige med norrøn runeskrift Norrøn litteratur er diktning og litterære fortellinger på norrønt eller gammelnorsk språk fra den norrøne perioden ca. 800 e.kr. til 1350 e.kr. Norrønt språk ble skrevet og snakket i Norge, Sverige og Danmark og deretter på Island, Færøyene og Grønland. Før det latinske alfabetet kom rundt år 1000 ble svært lite nedskrevet. Det eksisterte et runealfabetet (fuþark), men det var bare egnet til kortere tekster. Før år 1000 ble det meste overført muntlig, og disse fortellingene ble senere skrevet ned. Det er all grunn til å tro at det ble diktet allerede i urnordisk tid. Det finnes enkelte runeinnskrifter som kan betraktes som vers. Det meste av hva som ble diktet på norrønt er gått tapt, men det som gjenstår og er blitt bevart for ettertiden har smidd seg en ærefull plass, ikke bare for den første skriftkulturen i Norden, men i verdenslitteraturen generelt. Viktigst av det som er bevart er "Eddakvadene", skaldediktene, sagalitteraturen, og ulike lærdomsbøker. Runene - den magiske kunnskap. a>s blod. Illustrasjon av Arthur Rackham. For et folk som aldri tidligere hadde opplevd et skriftsystem, må runene ha blitt oppfattet som en gave fra oven, slår Lars Magnar Enoksen fast i sin lærebok "Runor" Ettersom svært få hadde kunnskapen framsto den som magisk for de mange som ikke kunne den, og magien var knyttet til det guddommelige i henhold til norrøn mytologi. Allerede fra skriftspråkets begynnelse i Norden ble den behandlet med respekt, og lærdomsdiktet "Håvamål" har mange referanser til runenes betydning og kraft. Dødsguden Odin benyttet seg av runer, skriftspråket, for å få de døde i tale. Litteraturen var på mange måter et middel til å beholde fortiden i nåtiden, knytte forbindelsene bakover i tid til fordums hendelser og store menn og kvinner. Skaldenes oppgave var ved hjelp av diktningen å synge nåtidens bedrifter og storhet, hylle høvdingen, og knytte hendelsene tilbake i tid til ættens pris. Sigurd Fåvnesbane fra venstre planke av "Hyllestad I -portalen" Interessant nok har ordet bokstav samme språklige rot og betydning som ordet rune. Begge ordene betyr skrivetegn. Både i runeinnskriftene og i "Edda" benyttes ordet «stav» eller «staver» for å betegne en eller flere runer. Runenes kantete former vitner om at de var konstruert for å bli risset inn i tre eller stein. Ordet bokstav betyr egentlig «(rune)stav som risses inn i (bøk)tre». Selve ordet "bok" er avledet fra "bøk" da man risser runer på barken eller tavler av bøk.Ordet bokstav forteller noe om runenes form og dets materiale det ble risset inn på. Ordet rune har foruten betydningen skrivetegn også betydningen «kunnskap», «ferdighet», «hemmelighet», «fortrolig samtale», «trolldom», og «gåte». Runene kom sørfra til Norden og Norge. De ble først brukt av germanske folk en gang på 100-tallet e.Kr., kanskje tidligere, på det europeiske fastlandet. Fra 200-tallet finnes de også i Norden. Runene egnet seg ikke til lengre tekster, men passet til trylleformularer, beskjeder, og korte tekster. Det eneste kjente unntaket var på 1200-tallet; Skåneloven, lovverket innenfor en del av datidens Danmark, ble skrevet med runer. En del av de korte tekstene var i sin rytmiske form å betrakte som en form for poesi. Med den samme kulturutvekslingen som førte runene nordover kom antagelig også germanske myter og sagn, som blant annet sagnet om den germanske helt Siegfried som på norrønt språk ble Sigurd Fåvnesbane. Sigurd klarte å drepe dragen Fåvne med sverdet Gram og sikret seg dermed en stor skatt. Fortellingen om Sigurd var en del av den muntlige diktningen som eksisterte i Norden og nordlige Europa, og ble siden skrevet ned i ulike gjendiktninger i heltediktene i "Den eldre Edda", i det tyske "Nibelungenlied" og i "Volsungesaga". Det angelsaksiske diktet "Beowulf" fra 700-tallet har spor av dansk og svensk heltediktning. Nordisk felleskultur. Norrønt var det språket som ble snakket i Norden i middelalderen. Det hadde utviklet seg fra urnordisk, et språkstadium i tiden fra rundt 200 til 500 e.Kr. Etter 500-tallet kom synkopetiden fram til rundt år 700 da trykklette stavinger falt fra, språket ble smidigere og norrønt oppsto. I hele Norden var det enkelt forstå hverandre, dialektforskjellene var meget små og regionale, men etter 1050, i den samme perioden da nasjonal statsdannelse for Norge, Danmark og Sverige begynte å feste seg, begynte også norrønt i de tre nasjonene å skille seg i nasjonale dialekter av norrønt. Grovt sett skilte det seg i en vestlig og en østlig del, Norge og Island i vest, og Danmark og Sverige i øst. Før 1000-tallet hadde grensene mellom Norge og Sverige vært flytende, og i løpet av middelalderen var store deler av den svenske vestkysten ned til Göteborg norsk, mens hele Skåne var dansk så sent som til freden i Roskilde i 1658 da disse områdene overdratt til Sverige. Det litterære aktivitet som eksisterte på Island på 1100- og 1200-tallet er enestående. Det litterære livet i Norge var neppe i nærheten av samme kvantitet eller kvalitet, selv om mange skriftstykker av norsk opphav antagelig har gått tapt. Det var også et litterært miljø i både Bjørgvin (Bergen) og Nidaros (Trondheim) på samme tid, men hvor rikt det var er ikke lett å avgjøre. Det er tekstbevis i en del av de islandske manuskriptene som antyder norsk inspirasjon eller avskrift, men først og fremst er den norrøne litteraturen fra Island en del av felles kulturarv som innbefatter hele Norden, inkludert Danmark og Sverige. De kongesagaer som Snorre fikk skrevet er sjåvinistisk på Norges vegne, men også tidlig dansk og svensk historie ble definert her. Fra førkristen tid finnes det rundt 2500 runeinnskrifter i Sverige, noe som peker på en rik muntlig kultur bestående av sagn og myter. Det er først med at landet på begynnelsen av 1100-tallet legges inn under den katolske kirken at Sverige for en skriftkultur. Men det som er bevart er av religiøs litteratur er på latin og av liten betydning. Fra 1200-tallet finnes det en mystisk-religiøs tradisjon, nedtegnelser av lovverk, og en form for nasjonal historieskrivning på vers i form av "Erikskrøniken" (1320). På 1200-tallet var det et rikere litterært miljø i Norge sammenlignet med Sverige, og svenskene fikk kontakt med den europeiske kulturarven via hoffmiljøet i Bergen (se nedenfor). De svenske folkevisene står i den sammen tradisjonen som de norske og danske, og peker på en kulturutveksling i Norden. Innføringen av kristendommen på 900-tallet førte Danmark i kontakt med europeiske lærdom, inkludert det latinske alfabetet og det latinske språk, men det var ikke før på slutten av 1100-tallet at dette ga resultat i form av "Gesta Danorum" («Danernes bedrifter»), et ærgjerrig historieverk på latin om Danmarks fortid, skrevet av Saxo Grammaticus. Teksten er det mest ambisiøse litterære verket om dansk historie og bidro til å definere dansk nasjonalidentitet, men var ikke på morsmålet, og som historie er den heller ikke særlig etterrettelig sammenlignet med Snorre. Annen dansk middelalderlitteratur var danske ballader, mer enn 500 stykker er kjente. Balladene ble formidlet muntlig, hovedsakelige fortellende dikt, og ble diktet i tiden mellom 1200-tallet og 1400-tallet. Balladenes innhold omfattet ridderromanser og eventyr, men også svært burleske sanger. Danmark lå geografisk nærmere kontinentet enn Norge og Sverige, på godt og ondt, og denne betydningen fikk større betydning mot slutten av middelalderen. Eddadikt og skaldekvad. Heltekvadene er like gamle som gudekvadene, muligens tilbake til 800-tallet. Noen av de samme sagnene finnes i "Nibelungenlied". Eddadikt og skaldekvad hører også til den samme perioden. Den eldste skalden som vi kjenner navnet på er Brage Boddason som levde en gang etter 800. De yngste Eddakvadene er kanskje blitt til så seint som første halvdel av 1200-tallet. På den tiden, hvor kristendommen var blitt en etablert del av folks trosforestillinger og de gamle hedenske forstillinger tilhørte fortiden, var også skaldeskapens storhetstid forlengst over. Det er stor forskjell på Eddadikt og skaldediktning. Eddadiktene forteller om gamle dager. Deres emner er de gamle heltesagn og mytene, men kan også inneholde visdomsord som "Håvamål". Skaldekvadene inneholder levende eller nettopp avdøde personer, eller om hendelser som har nettopp skjedd. Eddadiktene er enkle versemål og med et lettfattelig billedspråk. Skaldekvadene er derimot som den norrøne kunstens treutskjæringer diktet med kunstferdige og komplekse former, og det antydende, allegoriske billedspråket forutsatte stor kunnskap hos tilhørerne. De som diktet Eddadiktene som de senere visene er anonyme diktere som selv antagelig ikke oppfattet seg som diktere. De bearbeidet og gjenfortalte gamle emner. De er objektive fortalt og dikteren tar selv sjelden eller aldri ordet. Skaldene er derimot meget selvbevisste og betraktet seg selv som kunstnere, skjønt de hadde ikke dette ordet. De var håndverkere med ordet som verktøy, de var diktere og "ordsmeder". Kvadet er subjektivt. Det er hans kvad. Han skildret, lovpriste, egget og hånet. Han var stolt av diktningen sin, gjorde kvadet så kunstferdig som han kunne, og ventet god skaldelønn hos den høvding eller konge som han tjenestegjorde hos. Helst kvedet han om det han hadde sett, han var både et vitne og en deltaker, og det er mange kampskildringer i kvadene. Brage diktet eksempelvis et "skjolddikt". Som skald priste han menn og store bedrifter som var framstilt på skjoldet, nærmest et "metadikt" om et annet kunstverk, og hyllet dermed indirekte den som eide skjoldet. I motsetningen til Eddadiktningen var det ikke emnet som var viktigst, men måten det ble diktet på og lovprisningen i seg selv. I Eddadiktningen var det vikinglivets patos som ble fremmet. Her er det «uro og spenning, dragningen mot det fremmede og eventyrlige, gleden over seilasen på langskipene, redselen for trolldom og mørkemakter, overmotet og trassen, sansen for ettermælet, troen på lagnaden i en merkelig og dypt menneskelig blanding med troen på hjelp fra høyere makter.» Utdraget gir et inntrykk av kompleksiteten. Her er det ikke bare bokstavrim, men også noe som ble kalt for innrim eller «hendelser». De kommer fram på den måten at den samme vokalen med den samme konsonanten kommer igjen i flere stavelser, såkalt «helhending» eller ulik konsonant som kommer etter, såkalt «halvhending». Tidvis kunne det også være enderim i tillegg. I skaldediktene er det ofte seks stavelser i hver linje, noe som gjorde linjene kortere og enda vanskeligere å få til rim, en vanskelighetsgrad som ble satt pris på. At det i det hele tatt var mulig å dikte innenfor de strenge, rigide reglene har sin årsak at norrønt har kasus, og da er ikke ordstillingen like viktig som på moderne norsk. Det er bevarte vers fra omkring 260 skalder, men av fullstendige dikt finnes det bare noen få. Den fremste skalden hos Harald Hårfagre var Torbjørn Hornkløve som i "Haraldskvedet" eller "Hrafnsmál" fortalte om kongens dåder og hånte kongens motstandere som skjulte hodet i kjølen og stakk bakenden opp i været. Hos Håkon den gode var Øyvind Skaldespiller den største skalden. Han var med på slaget ved Stord i 961 der kongen falt, og da var det Øyvinds oppgave å gi kongen et verdig minnedikt som han gjorde i "Hákonarmál", og som priste Håkons stor djervhet, død, og senere ankomst til Valhall. Et annet stort dikt av Øyvind var "Håleygjatal" hvor han skisserte opptil 27 slektsledd av ladejarlenes ætt fra Odinsønnen Sæming og til Håkon Ladejarl. Kanskje den største av alle skalder var Egil Skallagrimsson som ikke var hirdskald da han antagelig var for egenrådig til å være i tjeneste hos noen. Isteden diktet han noen meget personlige dikt om egen sorg som står seg den dag i dag. Sagalitteraturen. Det er flere grunner til at islendingene ble gode sagafortellere. På Island ble hver ætt et lite samfunn i seg selv. Samtidig var de utvandrede nordmenn som søkte å opprettholde slektsbåndene til gamlelandet. Det var viktig å vite hvor man kom fra, særlig når islendingene var på reise til Norge. Da en islending som kom til Harald Hardråde hadde kongen spurt om hva han dugde til, og han sa at han kunne sagaer. Da sa kongen at han ville ta imot ham, og som vederlag måtte han muntre kongens hoff med sagafortellinger. Det gjorde han og hirdmennene likte ham godt. Sagalitteraturen er et høydepunkt i verdenslitteraturen. På 1100-tallet begynte man å skrive ned prosatekster som ble kalt for sagaer, og særlig på 1200-tallet ble mange sagaer nedskrevne. Det norrøne begrepet saga kommer av «hva som er sagt», noe som har utviklet seg til å bety «fortelling» og «historie». Det kan skilles mellom kongesagaer, ættesagaer eller islendingesagaer, fornaldersagaer og lygesagaer, og siden ble det også forfattet kristne sagaer og hofflitteratur, herunder også gjenfortalte europeiske ridderromanser. Det meste ble skrevet på Island, men noe ble skrevet i Norge, antagelig langt mer enn hva som har overlevd til moderne tid. En nordmann som vi ikke vet navnet på skrev en kort oversikt over de norske kongene, "Ågrip" ("Ágrip af Nóregs konunga sögum"). Ættesagaene forteller hovedsakelig om stridene mellom de store høvdingættene på Island i det første hundreåret etter landnåmstiden. Det var før den kristne tiden og disse menneskene var ikke preget av kristne ideal, de viste hverken anger eller tilgivelse. Følelsene for ære og skam var lett å såre, og det ble krevd oppreisning for den minste krenkelse. I et samfunn uten politi var blodhevn det eneste svaret og slekt og venner var skyldige i å hjelpe den som var krenket. Helst skulle det gis mer enn likt for like, noe som økte antallet drap på begge sider. Slik var situasjonen i "Njåls saga", den fremste av alle ættesagaene. Kvinner var like harde og selvstendige som mennene, stundom mer. En av dem er Gudrun Osvivsdatter i "Laksdøla saga". Det er et trekantdrama mellom Gudrun, Kjartan og hans fetter Bolle, og minner mye om det tilsvarende trekantsdramaet mellom Helga, Gunnlaug og Ravn i "Gunnlaug Ormstunges saga". Hos Gudrun blandes elskov og hat seg i en slik grad at hun lar drepe den som hun elsket høyest, men som hun ikke kunne få. Det er logiske grunner for handlingsgangen i sagaene, men sentralt står skjebnen, drømmer og varsel. Personene handler slik som de må gjøre. De har intet annet valg. Mange av fortellingene enten siterer skaldekvad eller har en skald som hovedperson. En av de fremste er "Egils saga" om den tosidige Egil Skallagrimsson. Ved siden av "Njåls saga" er denne den største og mest verdifulle av samtlige ættesagaer, både som historisk kilde og som litterært kunstverk. Den er åpenbart skrevet av en kunnskapsrik og kultivert forfatter, og Snorre er blitt fremmet som en kandidat uten at det er bevist. Noen av sagaene har handling i Norge, eller i andre områder utenfor Island. I "Eirik Raudes saga" blir det fortalt om hvordan Grønland ble oppdaget og utbygd, og deretter om nytt land som ble kalt for Vinland. "Færøyingesaga" var en egen saga om Færøyene som fortalte om Sigmund Brestesson og Trond i Gata og stridene mellom dem. Snorre Sturlason. Av de som skrev norrøn litteratur er det et navn som ruver over de andre, islenderen Snorre Sturlason (1179–1241). Snorre var mer enn kun en historiker, han var også en dikter som dramatiserte sitt materiale. Både i fortellerkunst og menneskeskildring framstår han som en av de fremste forfatterne i middelalderens Europa. Han var også en kunnskapsrik og lærd mann, velinformert om både norrøn mytologi og den tradisjonelle skaldekunsten, foruten å være kyndig i lovene og var en driftig politiker. 36 år gammel ble han loveseiemann. 40 år gammel seilte han til Norge, ikke bare for å bli kjent med høvdingene, men også for å bli kjent med gamlelandet. Han besøkte Vestlandet, Østlandet og Trøndelag, og en tid var han også i Sverige. I Norge var det kommet nye moter og folket danset til visesang. Kunnskapen om den skaldekunsten var begynt å forvitre, og Snorre tok selv på seg oppgaven å få folk til å forstå den gamle diktningen. Som en rettledning til skaldene skrev han en lærebok i skaldeskap, "Den yngre Edda". Vesentlig for skaldekunsten er å kunne og forstå de hedenske gudelæren, som han beskrev i den første delen, "Gylvaginning", og noe av den andre delen, "Skaldskaparmål" (dikterspråket), mens den siste delen, "Háttatal", var en liste over versemål. Det verket som Snorre er mest kjent for hans "Sagaene om Norges konger", eller "Heimskringla" (ca. 1220–1235) en historiebok som handler om Norges konger fra Halvdan Svarte (850), Olav Tryggvason og til kong Sverre (1177). Verket har sitt navn etter åpningsordene i verket, "Kringla Heimsins" (= den runde jordskiva). I midten ruver Olav den helliges saga som fyller en tredjedel av verket. Som forfatter er det ikke løsrevne fortellinger om livene til kongene, heller ikke en krønike, men han forsøkte å finne årsakene og sammenhengen mellom hendelsene. Han forsøkte også å være en rettferdig skribent som fortalte like fordomsfritt om begge sider, både om kristne som om hedninger. Han er også en kritisk gransker, som velger ut sitt materiale, tar med noe, men forkaster annet, og står i så måte langt over den sin samtidige danske kollega Saxo som skrev det mer eventyrlige historieverket "Gesta danorum" («Danenes bedrifter») på latin. I tillegg dramatiserte Snorre sin historie ved å bruke direkte tale og gjengi samtaler, noe som selvsagt ikke er historiske korrekt, men som ikke minsker hans litterære kraft. For sin tid skrev han meget etterrettelig. Det var mange andre som skrev sagaer, både før og etter Snorre, men knapt noen kommer opp mot hans kvalitet. Historie og kongesagaer. Som nevnt over var Snorre den fremste forfatteren av kongesagaer, eller historiske sagaer, men han var ikke den eneste. Allerede rundt 1180 skrev munken Theodoricus en krønike om de norske kongene kalt for "Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium" («Historien om de gamle norske kongene»), etter mønster av anglo-normanniske forbilder. Det var ingen saga, men et lærd og fromt verk, så fromt at munken avslutter fortellingen da han nådde fram til den forferdelige borgerkrigen. Et annet verk, også på latin, er "Historia Norvegiæ" som risser opp historien om ynglingeætten og fram til Olav den helliges ankomst til Norge, men resten av verket har gått tapt. Dens latin er ikke god, men inneholder en del informasjon som åpenbart ikke var kjent av islendinger, noe som tyder på at boken var skrevet av en nordmann, kanskje i Danmark. Den eldste av alle de norske kongesagaene som kjennes er "Ágrip af Nóregs konunga sögum", det vil den noe misvisende tittelen «Utdrag fra Norges kongesagaer», skrevet en gang rundt 1190 av en ukjent forfatter, sannsynlig også av en nordmann i Nidaros. Den eldste historieforfatteren som er kjent etter Are Frode er Eirik Oddsson. Han skrev en gang rundt 1160 boken "Ryggjastykke", en saga om Harald Gille som har gått tapt, men innholdet er sitert og delvis opptatt i "Morkinskinna" («den morkne skinnboka») som forteller om de norske kongene fra rundt 1025 og til 1157. Boka ble skrevet på Island en gang rundt 1220. Snorre brukte denne delvis som kilde for "Heimskringla". "Morkinskinna" har fått sitt navn på grunn av en annen kongesaga, "Fagrskinna" («den fagre skinnaboka»). Titlene gjenspeiler utelukkende manuskriptenes beskaffenhet da de mange hundre år senere ble funnet igjen. "Fagrskinna" er skrevet i samme tidsrom og forteller historien om Norge fra 800-tallet og fram til 1100-tallet. Som de øvrige inneholder den unike skaldekvad som historiske vitnemål. Historikeren Peter Andreas Munch mente at det var mulig at "Fagrskinna" ble skrevet i Norge. De senere kongesagaene, som "Sverres saga", skrevet av Karl Jonsson, ble derimot gjort på kongens instruks, og det samme skjedde med "Håkon Håkonssons saga", som ble skrevet av Sturla Tordsson, faktisk en nevø av Snorre, noe som viser at ordets makt var viktig, for "ve" den konge som ikke fikk en saga etter seg. Til tross for de mange tekstene om norske konger ble det også gjort en om de danske. Det skjedde med "Knytlinga saga" helt i slutten av perioden. Den ble skrevet på Island ca 1260 (eller mellom 1235 og 1300). Sagaen handler om de danske kongene fra Harald Blåtann på 800-tallet til år 1187 da kong Knut Valdemarsson (død 1202) styrte. Slik Olav den hellige er sentral i "Heimskringla" får Knut den hellige en tilsvarende plass her. Hofflitteratur. Scene fra "Gralsfortellingen" med ridderen Parceval i en illuminasjon fra middelalderen. a> i Bergen er et stående symbol på norsk middelalder. I Norge ble det skrevet både latinske helgenbiografier og enkelte historieverk på 1100-tallet, men i det neste hundreåret fikk den europeiske middelalderkulturen sterkere fotfeste i Norge. Det er hovedsakelig det kongelige hoffet og kirken som formidlet kontakten. Det var kong Håkon Håkonsson (1217-1263), Norges store middelalderkonge, som synes å stå som både høydepunktet og vendepunktet. På hans initiativ ble mange europeiske ridderromanser oversatt til norrønt. «Oversatt» betydde her formidlet i en litterær form som var gjenkjennbar for nordmenn. Fransk diktning ble omskrevet til «sagaer». Kongens hensikt var ikke bare litterær, men også oppdragende: ridderromaner skulle spre høviskhet til det norske hoffet på 1200-tallet. Med ridderne i litteraturen som forbilde, skulle Håkons følgesmenn lære å oppføre seg korrekt, for eksempel overfor kvinner og i duellsituasjoner. Den gammelfranske romanen "Le Conte du Graal" ble oversatt og bearbeidet til norrøne "Parcevals saga" på en systematisk måte. Gjentatte endringer i oversettelsen fører til at kong Arthur og hans hoff er fremstilt mer positivt i den norrøne versjonen. Ferdighetene og prestasjonene til ridderen Parceval, og til og med hans motstandere, er dessuten lagt større vekt på enn i den franske originalen. Litteraturens hensikt var å knytte Norge til Europa også i ånden med referanse til kongemakt, ridderskap og religion. "Parcevals saga" og "Ivents saga" gjenfortalte dikt av Chrétien de Troyes med motiv fra Arthur-legenden. Den legendariske romansen om Tristan og Isolde fikk en norrøn prosaoversettelse i "Tristrams saga", noe som har vært betydningsfylt for litteraturforskningen, da denne boken er den eneste gjenværende komplette utgaven av den første versjonen av legenden. "Karlamagnús saga" om Karl den store bygde på det franske "Rolandskvadet" og ble meget populær, som "Tristrams saga". "Strengleikar", et verk bestående av 21 prosafortellinger på norrønt, var basert på de gammelfranske "Lais" av Marie de France. "Ivents saga" og "Flóres saga" ble senere oversatt til svenske vers i "Eufemiavisene" på begynnelsen av 1300-tallet. De har navn etter Eufemia av Arnstein, kong Håkon Magnussons dronning, som var meget kulturelt interessert. Foranledningen til at visene ble skrevet var at det svenske og norske kongehuset hadde inngått forlovelse mellom Eufemia og Håkons ett år gamle datter Ingebjørg og den tjue år eldre svenske hertug Erik. Dronning Eufemia fikk overført tre franske og tyske 1100-tallsromaner i den høviske sjangeren til knittelvers, lange fortellinger i verseform om riddere og jomfruer, og sendte dem til sin tilkommende svigersønn for å pleie forbindelsen. I følge teksten ble de oversatt fra tysk til svensk: "aff thysko och j swænskæ thungo". Det er første gang det svenske språket nevnes ved navn, og da senere ble oversatt til dansk er ordet "swænskæ" byttet ut med "danskæ". Sveriges først litterære tilknytning til europeisk litteratur gikk på den måten via Norge. Samtidig ser man at det norske hoffmiljøet på begynnelsen av 1300-tallet «regnet med et svensk skriftspråk og et dansk... På denne tiden var de to mye mindre utviklet enn det norrøne skriftspråket i Norge, for ikke å snakke om det på Island.» "Kongespeilet" (norrønt "Konungs skuggsjá", latin "Speculum Regale") er et læreskrift i samfunnskunnskap og samfunnsmoral. Det er et filosofisk-didaktisk skrift, forfattet i Norge, kanskje i Trøndelag, som ble til en gang mellom 1250 og 1260, er blitt karakterisert som det "eneste" monumentale verket fra norsk middelalder. Det er en dialogtekst, som Snorres "Gylvaginning" i "Den yngre Edda", formet som en samtale mellom far og sønn, og de snakker om kjøpmannsliv og deretter hirdmannsliv. Man bør lære seg andre folk skikker og språk, først og fremst latin og fransk, «de to mål som går lengst», men like viktig er det å kunne sitt eget språk: «en þó týn þú eigi at heldr þinni tungu». Faren slår fast at kongen ikke står ansvarlig for andre enn Gud, men trekker samtidig fram Guds ord om hvordan en konge skal leve og styre ved å verge både landet og kirken. Faren framstår som en from, belest og bereist mann, han forteller om astronomi, kan vise at jorden har form som en kule, og framhever ridderidealene. Antagelig er boken skrevet med tanke på sønnene til kong Magnus Lagabøte som en oppdragende lærebok. Verket fikk også betydning for Magnus Lagabøtes lovgivning. Forfatteren er ukjent, men er tydelig en lærd person, sannsynligvis knyttet til kongens hoff i en framtredende posisjon. Religiøs litteratur. Blant den tidligste litteraturen sto kristne tekster. Grunnen er at med kirkens menn kom det latinske alfabetet, og kirkens menn syslet med skriving. Prestene trengte bøker til opplesning i kirkene. Særlig viktig var det, både for kirkens menn og lekmenn, å formidle og forstå undrene med Olav den hellige. Av den grunn er de eldste sagaene og legendene de om Olav Haraldsson. Allerede kort etter hans død ble det skrevet ned en liten fortelling som kom til England en gang rundt 1050. En gang rundt 1170 ble det samlet en større legendesamling om ham, muligens av erkebiskop Øystein selv, "Passio et miracula beati Olavi", og ettersom den var på latin (og siden oversatt til norrønt) ble den spredt over hele det katolske Europa. Det ble oversatt en rekke tekster fra latin og til morsmålet, både av islendinger og nordmenn. Kong Håkon Magnusson, som selv behersket latin og dessuten var interessert i teologi, fikk satt i gang et stort arbeid med å oversette hele "Bibelen" til norrønt språk, med kommentarer: "Stjórn". Det var enestående i europeisk sammenhang da komplette oversettelser av "Bibelen" ikke kom for lenge senere. Beklageligvis ble arbeidet avbrutt ved kongens død i 1319 da arbeidet var bare kommet et stykke inn i "Andre mosebok". På begynnelsen av 1100-tallet ble "Gregors dialoger" og "Gregors homilier" oversatt og før 1200 kom også en lærebok i kristen tro, "Elucidarius" («Opplyseren»). Mest interessant er likevel "Gammelnorsk homiliebok", en samling prekener på norrønt, som antagelig er det eldste norske håndskriftet som er bevart, nedskrevet en gang rundt 1200. Selv om de er basert på utenlandske tekster, blant annet av angelsakseren Alkuin av Tours, er de personlig farget og tilpasset norske forhold, særlig den merkelige «Stavkirkeprekenen». Produksjonen var stor, særlig av det som er bevart fra Island. Det finnes aposelsagaer og over hundre helgensagaer, saga om jomfru Maria, en saga om erkeengelen Mikael, "Barlaams ok Jósaphats saga", oversatt fra latin, kanskje for Håkon unge, som framstår som en mellomting av helgensaga og en roman. Motivet er østerlandsk hvor det egentlig er Buddhas liv som er skildret i kristen drakt og med norsk tone og farge. En særegen og merkelig kristen oppbyggende litteratur var den europeiske visjonsdiktningen. Kong Håkon Håkonsson lot en fortelling om en irsk ridder ved navn Tundalus, som i 1149 hadde en visjon om en himmel og helvete, bli gjendiktet på norsk, "norræna", en gang rundt 1250 i form av "Duggals leiðsla" («Duggals visjon»). Hovedpersonen ble revet bort og i løpet av noen dager får han oppleve de pinslene som de syndige må gjennomgå. Det er mulig at denne romanen satte merker i det senere norske "Draumkvedet". Lovene. Mer verdslig var lovoppskriftene som ble nedskrevet en gang på slutten av 1000-tallet. Lovene var regler for kjøp og salg, giftemål, arv og odel, straffer for drap, tyveri og lignende. De bygde på gammel sedvanerett, men fikk nye tillegg etter hvert. Ølbrygging var eksempelvis viktig i den hedenske religionen, og det ble videreført i kristendommen. Gulatingsloven hadde bestemmelser med strenge straffer for den som unnlot å brygge øl: «Ølet skal signes til takk for Kristus og Sankta Maria, til godt år og fred. Om noen ikke brygger til den tid, skal han bøte 3 øre til biskopen.» Gammelnorsk bokavl dør ut. Alle språk endrer seg med tiden. Også det norrøne ville ha endret seg, men ytre omstendigheter førte til norrønt døde ut i Norge. Grunnene var mange. Mot slutten av 1200-tallet ble Norge påvirket av utenlandske språk. Nedertysk kom med hanseatene. I 1319 døde den norske kongeætten ut. Det fantes ikke lenger et norsk kongehus som kunne samle det politiske og kulturelle livet omkring seg. Unionen med Sverige mellom 1319 og 1380 brakte inn en del svensk innflytelse, og dansk fikk stadig større betydning etter Svartedauden i 1349. Det norske riket ble oppløst i en samling med bygdelag. Språket som ble resultatet av oppløsningen kalles for mellomnorsk og varte omtrent til 1525. På mellomnorsk ble det ikke diktet litteratur, men av de dokument som finnes, "diplom", kan man se at de gamle formene gikk i oppløsning, og ble preget av dansk og svensk innflytelse. Ved riksmøtet i København i 1536 foranlediget av Christian III, ble Norge et lydrike under Danmark. Den lutherske reformasjonen i Norden skjedde på et tidspunkt da Norge stod uten eget lederskap, og den 1. april 1537 ble den katolske erkebiskop Olav Engelbrektsson tvunget til å flykte fra landet. Med reformasjonen kom også "Bibelen" på dansk. Det presset norsk språk tilbake og la, sammen med dansk forvaltning, grunnlaget for moderne riksmål. Epoken for norrøn litteratur i Norge var over. Dirty Oppland. Dirty Oppland er en rap-gruppe bestående (ved utgivelse i 2002) av Jaa9, OnklP, A-Kjeft, Sjakk-Mats, Defekt, Abu, Empefem, Pi, Bj Ørnar, Dj Buckmann, Eddie Torres & Lav-Tekk. Gruppen fikk navnet når OnklP helt tilfeldig ropte «Dirty Oppland» i slutten av sangen «Digger Det». Gruppen har siden brukt det. Flere av medlemmene kommer fra de tidligere gruppene Ridderne av det norske hus og Verbal SNC's. Gruppen har gitt ut to CD-er som heter "Dirty Oppland Demo" og "Dirty Oppland Greatest Hits". Gruppens mest profilerte artister er Jaa9 & OnklP som har gitt ut en CD ved navn "Sjåre Brymæ" og "Sellout". Onkl P har også gitt ut et soloalbum kalt "Det kunne vært deg", som ble nominert til årets hip-hop album. Family Records Centre. Family Records Centre er en britisk offentlig etat som administreres av The National Archives (TNA) og General Register Office (GRO). Dens oppgave er å gi allmennheten adgang til historiske dokumenter av interesse for slektsforskere. Arkivet ligger i Myddelton Street i Clerkenwell, nær London Metropolitan Archives. Det har indekser over registreringsdokumenter for fødsler, ekteskap og dødsfall, og folketellinger som er mer enn hundre år gamle. Folketellingene ivaretas av TNA, mens resten er GROs ansvar. Indeksene gir referansenumre, slik at man kan bestille kopier av fødsels-, vigsels- og dødsattester. Det finnes også andre indekser, blant annet for fødsler i utlandet, adopsjon, testamenter og registre over dissentere. Tekstilvev. Vev er et tøystykke bestående av en sammenfletning av tråder på tvers og på langs, eller redskapet som brukes til å veve veven, for eksempel en vevstol eller en vevemaskin. Selve tekstilet kalles gjerne "vevnad". Renning er de langsgående tråder i en tekstilvev som innslaget føres inn i. Renning eller varping som metode innebærer at tråder legges regelmessig ved siden av hverandre og man vil del dele dem i to halvdeler ved et skill. Det kreves både nøyaktighet og regneferdighet. En bruker som regel egne redskaper til renning. Etter renningen følger overføringen til vevstolen, sveipingen. Vanligste redskap til renning her i landet fra 1800-tallet er en roterende rennebom. Den består av to rammer som settes sammen så de danner et kryss. En loddrett stang holder dem sammen. Vev (biologi). Vev er en sammenkobling av celler som utfører samme oppgave i en organisme. Dyrevev. Det er fire hovedtyper vev i kroppen hos alle dyr, inkludert mennesker og mindre flercellede organismer som insekter. Mettet fett. Mettet fett er fett hvor fettsyrene kun inneholder enkeltbindinger. Mer presist er det triglyserider som bare inneholder mettede fettsyrer og det er ingen dobbeltbindinger mellom karbonatomene i fettsyrekjeden; dermed er de fullstendig mettet med hydrogenatomer. Bortsett fra karboksylgruppen (COOH) i enden av molekylet, som gjør molekylet til en organisk syre, er molekylstrukturen til en mettet fettsyre den samme som hos hydrokarboner av typen alkaner. Det fins mest mettet fett i kjøtt og melkeprodukter. Enkelte mener at høyt inntak av mettede fettsyrer øker kroppens produksjon av kolesterol og dermed øker også risikoen for hjerte- og karsykdommer. Mettet fett har høyere smeltetemperatur enn umettet fett som ofte blir betegnet som olje og kan ha en eller flere dobbeltbindinger. I herdeprosesser kan oljer varmes opp og tilføres hydrogengass. For hver dobbeltbinding som brytes, bindes to hydrogenatom kjemisk. Margarinproduksjon benytter vegetabilske oljer, fiskeoljer og hvalolje. Herdeprosessen er nødvendig for å gjøre ferdigproduktet hardt nok til å være smørbart. Fett som er herdede oljer, betegnes som transfett. Transfettet antaes å øke faren for hjerte-karsykdommer mer enn annet mettet fett. Det anbefales ikke å bruke meierismør, men det er muligens mindre skadelig enn transfett som ofte er i margarin. Fast fett og oljer er meget energirikt i forhold til vekten. Personer som trenger mye energi i arbeide, for eksempel når de går over Grønland eller liknende strabaser, bør ha med mye smør som energitilskudd som veier lite. Når de kommer tilbake til et vanlig rolig levesett er det viktig å redusere energiinntaket i kostholdet for å unngå overvekt samtå redusere risikoen for hjerte-karsykdommer. Fett som forekommer i levende vev som planter og dyr, brukes vanligvis som mat. Det inneholder varierende mengder av mettet/ummettet fett. Matvarer med høyt innhold av mettet fett er smør, melk, fløte, ost, kjøtt, flesk, talg, sjokolade, iskrem og endel ferdigmat. I deklarasjonen av næringsinnhold på matvarer angis ofte mengden fett i gram pr.100 gram og mengden umettet fett i gram pr. 100 gram. Laurinsyre med 12 karbonatomer (finnes i brystmelk, kokosolje, palmeolje), tetradekansyre med 14 karbonatomer (finnes i kumelk og melkeprodukter), palmitinsyre med 16 karbonatomer (finnes i palmeolje, derav navnet, og kjøtt), og stearinsyre med 18 karbonatomer (finnes også i kjøtt og kokossmør). Mens merking av næringsstoffer vanligvis slår dem sammen, forekommer mettede fettsyrer i ulike mengder i ulike matgrupper. Laurin- og myristic syre finnes oftest i "tropisk" olje (e.g. palm kjerne, kokosnøtt) og melkeprodukter. Mettet fett i kjøtt, egg, sjokolade og nøtt er vesentlig palmitinsyre og stearinsyre. Fettsyre. Fettsyrer tilhører de organiske syrene (karboksylsyrer). Fettsyrer består av lange hydrokarbonkjeder (typisk 12-20 karbon-atomer) med en karboksylgruppe (COOH) i enden. Et fettmolekyl består av tre fettsyrer og ett glyserolmolekyl, satt sammen ved at et vannmolekyl avspaltes for hver fettsyre som «kobles» til glyserolmolekylet. Fett som består av mettede fettsyrer, har en fastere konsistens enn umettet og flerumettet fett, og størkner i kjøleskapet. Ernest Rude. Ernest Rude (født 23. januar 1871, død i Oslo 22. mars 1948) var en norsk fotograf. Gift med Margrethe Arneberg (1876–1954), sammen fikk de barna Ingerid, Rolf (1899–1971), Alfhild, Kari og Aase. Etter utdannelse hos sin far, fotograf Christoffer Gade Rude (1839–1901), hos Dahllöff i Stockholm og senere i Tyskland kom han hjem og bestyrte sin fars fotoforretning i Christiania, «Rude Foto». Fra 1907 overtok han denne sammen med en kompanjong. Fra 1910 var han alene og flyttet forretningen senere til Tordenskjoldsgate 7. Rude arbeidet blant annet med teaterfotografering på Det norske teateret sammen med fotografen John Riise. Han var en av stifterne av Fotografernes Forening i 1894, formann i perioden 1912 til 1927 og æresmedlem av Norges Fotografforbund i 1946. Han hadde utallige premier og utmerkelser. Oslo Bymuseum har firmaets arkiv fra før 1952. Rude Foto var en av Oslos mest tradisjonsrike fotoforretninger med aner tilbake til tiden før fotografiets oppfinnelse. Forretningen ble i 1990 kjøpt opp av Japan Photo, som flyttet forretningen til Akersgata. Japan Photos videreføring av navnet Rude Foto opphørte i 2006. Rude, Ernest Rude, Ernest Rude, Ernest Zinha. Antonio Naelson Matías (født 23. mai 1976 i São Paulo), bedre kjent som Zinha, er en meksikansk fotballspiller. Han spiller for klubben Club Toluca og for Zinha Zinha Karboksylsyre. Karboksylsyre er en organisk forbindelse, karakterisert ved at molekylene inneholder en COOH-gruppe, det vil si et oksygenatom forbundet med en dobbeltbinding til et karbonatom, og et oksygen-atom til forbundet til samme karbonatom med en enkeltbinding og på motsatt side til et hydrogenatom med en enkeltbinding. Karboksylsyrene blir derfor ofte referert til som organiske syrer. Når atomene er sammenbundet på denne måten, vil hydrogenet kunne løsrive seg som et hydrogenion når stoffet løser seg i vann. Det er det som gjør stoffet til en syre. Den funksjonelle gruppen i karboksylsyre, -COOH, er satt sammen av en >C=0 som kalles karbonylgruppe og hydroksylgruppen -OH, og navnet karboksyl kommer av det. Den enkleste karboksylsyren har -COOH gruppen bundet til et H-atom. Formelen er HCOOH. Den heter metansyre, og trivialnavnet er maursyre. Den neste karboksylsyren er CH3COOH. Når vi forlenger kjeden trinn for trinn med atomgruppen -CH2-, får vi nye karboksylsyrer som tilhører samme homologe serie. Molekylene til disse karboksylsyrene har bare enkeltbindinger mellom C-atomene, og vi kaller dem mettede karboksylsyrer. Fordi mange av de mettede karboksylsyrene med mer enn tre C-atomer i molekylene inngår i fett, kaller vi dem også mettede fettsyrer. De umettede fettsyrene har en eller flere dobbeltbindinger i molekylene. Liste over 70mm-filmer. Disse filmene ble filmet "utelukkende" i 65/70mm-format. Listen har som mål å inkludere alle helaftens spillefilm-utgivelser og et utvalg av betydelige kortfilmer. Titlene er etterfulgt av de fotografiske framstillingsmetodene som ble benyttet. Denne listen inkluderer "ikke" filmer som ble optisk forstørret for 70mm-distribusjon. Denne listen ble tatt fra engelskspråklige Wikipedia, men hadde kun amerikanske filmer. Foreløpig er det lagt til den norske kortfilmen "Året gjennom Børfjord" og en rekke filmer fra Sovjetunionen som også hadde en betydelig produksjon av filmer i dette formatet. Sovjet-filmene er i en egen seksjon. Tidlige 70mm-utgivelser. Disse tidlige bredfilm-prosessene benyttet en rekke ulike bildestørrelser og perforeringer per bilde. Standard 65/70mm-utgivelser. Utgivelser produsert i Todd-AO, Todd-70, Super Panavision 70, Dimension 150, Panavision System 65 og Arri 765 ble fotografert med sfærisk optikk på 65mm-film med fem perforeringer per bilde, som ga et bildeformat på 2,20:1. Kopiene trykket for kinoene var 70 mm brede, med den ekstra plassen brukt til å lagre de magnetiske lydsporene. Utgivelser på MGM Camera 65 og Ultra Panavision 70 brukte det samme filmformatet, men bruken av 1,25X anamorfotiske linser ga et super-bredt format på ca 2.75:1. 70mm Cinerama-utgivelser ble projisert med spesiell optikk på et dypt kurvet lerret i et forsøk på etterlignende effekten til den originale 3-stripete Cinerama-prosessen. Nesten alle disse utgivelsene benyttet seks-kanals stereofonisk lyd: fem kanaler med full frekvens-bredde (venstre, venstre-senter, senter, høyre-senter og senter) satt opp bak lerretet, med den sjette kanalen benyttet for surround-effekter. Première-utgivelser av "Scent of Mystery" og den tilhørende kortfilmen "The Tale of Old Whiff" (begge fra 1960) ble presentert i Todd-Belock 8-kanals lyd, som brukte et kontrollsignal for å «styre» den ene surround-lydkanalen til ulike deler av auditoriet. Disse filmene hadde også Smell-o-vision, som sendte ut synkroniserte utbrudd av duft til tilskuerne via et nettverk av rør installert i auditoriet. Kortfilmen "Symbiosis" fra 1982 benyttet et uvanlig 12-kanals lydsystem utviklet for den spesielle Epcot Center-kinoen som den ble vist i. "Far and Away" (1992), "Baraka" (1993) og "Hamlet" (1996) benyttet en modifisert høyttaler-konfigurasjon, med venstre, senter og høyre kanaler bak lerretet, venstre og høyre surround-kanaler og en lav-frekvent effekt-kanal. Bernt Ulrik August Müller. Bernt Ulrik August Müller (født 11. april 1837, død 19. november 1898 i New Orleans) var skipskaptein og Amalie Skram sin første ektemann. Han kom fra en velstående familie og han var sønn av brigadelege Jacob Worm Skjelderup Müller (f. 27. april 1793, d. 9. mars 1863) og Birgitte Ulrikke Aug. Stenersen (f. 22. september 1799, d. 8. juni 1860) Kaptein August Müller var gift med Amalie Skram fra den 3. oktober 1864 til skilsmissen i 1882. Sammen fikk de barna Jacob i 1866 og Ludvig August i 1868. Müller var ordfører i Askøy herred i perioden 1886 til 1887. Roger Danielsen. Roger Danielsen (født 22. juni 1968) er en norsk forfatter og journalist. Han arbeider i avisen Fremover, og ga høsten 2005 ut den humoristiske boka "Schnakkes" om ord og uttrykk i Narvik-dialekten. Boka er illustrert av Roland Palmes fra Harstad. Høsten 2007 ga Roger Danielsen ut oppfølgeren "Samme" – også den illustrert av Roland Palmes. Baidarka. Baidarka er navnet på den aleutiske kajakken. Ordet har sin opprinnelse hos tidlige russiske nybyggere i Alaska. Ordet er diminutiv av russisk for båt, "baidar". På aleutisk ("unangan") kalles den "Iqyax". Nintendo Wi-Fi Connection. Nintendo Wi-Fi Connection er Nintendos egen internettjeneste hvor spillere verden rundt kan spille med hverandre. Tjenesten er rask, enkel i bruk og helt gratis. Det første spillet som støtter Nintendo Wi-Fi Connection er Nintendo DS-spillet, Mario Kart DS. Tusj. Tusj er svart tegneblekk. Tusj som fargepigment har tradisjonelt funnes i form av tørkede stenger eller kaker som rives i vann før bruk, men selges nå stort sett alltid som ferdig flytende tusj. Ordet "tusj" eller "tusjpenner" brukes i moderne norsk ofte om forskjellige typer penner med forskjellige fargestoff i en porøs beholder i skaftet, med filt- eller fiberspiss og med hette. Ordhistorie. Ordet "tusj" kom på 1700-tallet fra det tyske "Tusche" eller "Tuschfarbe", et ord som igjen er avledet av det franske verbet "toucher", som betyr «å legge på farge», «overtrekke med sverte» eller egentlig «berøre». Samme ord ligger til grunnlag for «retusjere». Som handelsvare ble tusj tidligere kalt "kinesisk tusj", på tysk "chinesische Tusch" eller "chinesische Dinte", fransk "encre de la Chine", engelsk "china-ink" eller "indian ink". Ordet tusj ble lenge, og særlig på tysk, brukt om alle slags farger som forekom i tørkede klosser som skulle rives i vann. Historie. Tusj ble brukt i Kina allerede fra 2500 f.Kr., men særlig etter at papir ble oppfunnet på 100-tallet. Tusj ble opprinnelig laget av sot fra reint kullpulver blandet med et bindemiddel, for eksempel fiskelim eller gummi, og ofte også tilsatt en parfyme, som moskus eller kamfer. Tusj ble fremstilt og brukt over store deler av verden, men ble avløst av mindre ressurskrevende væsker etter hvert. Begrepet tusj ble stående som særlig varig og lysekte, såkalt dokumentekte. Det tyske firmaet Pelikan og andre leverte flytende tusj som kunne brukes i spesielle fyllepenner og penner med rørspiss, mens når man ellers skulle skrive eller tegne med tusj, brukte man en spesiell penn med pennesplitt som gjorde at man måtte dyppe ofte. Oppskrift. Tusj ble opprinnelig laget av lampesot som ble samlet opp, finknust, blandet med vann til en deig som fikk tørke i form av små blokker eller kaker. Når man skulle skrive, dryppet man en dråpe eller tre med vann på blokken, gnidde til vann og sot var blitt suppelignende og lot det trekke opp i busten på en skrivepensel. Skrifter og tegninger med denne soten hadde svartbrune streker som ikke bleknet vekk. De var heller ikke løselige i vann, selv om de nok kunne gnis utover. Tusjpenner. Tusjpenner, også kalt fiberpenner og filtpenner, omfatter forskjellige typer skrive- og tegnepenner som inneholder forskjellige fargestoffer. Fargestoffet sitter i en porøs beholder i penneskaftet og pennene har en filt- eller fiberspiss og er utstyrt med en tett plasthette for at ikke fargestoffet skal tørke fast i den fuktige spissen. I norsk dagligtale blir ofte alle skriveredskaper med hette, det vil stort sett si alle penner som ikke er tørre blyanter eller kulepenner med blekk og hard kule i spissen, litt upresist omtalt som "tusj". Enkelte mener at da fargepenner ble vanlige i barnehager, ble begrepet "tusj" en glob som kan bety alt som kan skrive eller tegne dersom det er en hette som må taes av før bruk. Begrepsutvidelsen har spredt seg, tross riktig varemerking fra fabrikantenes side. Sprittusj er en merkepenn med filttupp og med fargestoffet oppløst i sprit. Den gir vannfast, delvis vaskeekte merking, og fester også på glatte, ikke-porøse materialer som plast og glass. Det finnes for øvrig en mengde tusjpenner i forskjellige størrelser og farger og med ulike farge- og festeegeneskaper. Tekniske tusjpenner er rørpenner av metall der flytende tusj oppbevares i en plastpatron i skaftet. Slike penner finnes i forskjellige strektykkelser og brukes i ulike typer teknisk tegning der streken skal være tydelig, skarp og jevn. Atomreaktor. Atomreaktor er en innretning hvor en kjernefysisk reaksjon foregår under kontrollerte forhold. I forbindelse med strømproduksjon er det til dags dato kun snakk om spaltbart materiale som undergår kontrollert kjernespaltning (fisjon). Reaktorer hvor den motsatte prosessen, kjernesammensmelting eller fusjon, finner sted er under utvikling, men disse returnerer for øyeblikket mindre energi enn man tilfører dem. Spaltbart materiale kan være anriket uran, naturlig uran, eller plutonium. Det knytter seg forhåpninger til bruk av thorium i atomreaktorer, men dette er foreløpig ikke blitt realisert. De aller fleste atomreaktorer drives med lavanriket uran, der ca. 3% av uranet i brenselet utgjøres av isotopen 235U. Formålet med en atomreaktor er som regel å produsere varmeenergi som igjen omdannes til elektrisk energi i et system der varmen brukes til å koke vann, og dampen ledes gjennom turbiner koblet til generatorer. Atomreaktorer brukes også til å produsere plutonium til bruk i atomvåpen. Det finnes idag i overkant av 400 operative, strømproduserende reaktorer i verden. Prinsipp. Det underliggende prinsippet for både atomvåpen og atomreaktorer er kjernespaltning. Enkelte tunge radioaktive grunnstoffer har isotoper der atomkjernen kan brytes ned ved at den deler seg og gir opphav til to nye atomer (spaltningsprodukter), i tillegg til noen nøytroner (som regel 2-3) med høy energi. Dette skjer svært sjeldent spontant, men for uranisotopene 233U, 235U og plutoniumisotopen 239Pu vil bestråling av atomkjernene med nøytroner med nokså lav energi få en relativt stor andel av de bestrålte atomkjernene til å spaltes. Kjernespaltningen frigjør store mengder energi som omdannes til varmeenergi, og der er denne energien som brukes i et atomkraftverk. Ved å utforme brenselselementer og reaktor på en slik måte at de høyenergetiske nøytronene som dannes ved kjernespaltningen får redusert sin energi kan man oppnå en kjedereaksjon. For å redusere energien til nøytronene bruker man moderatorer. Stoffer med lav atomvekt, f.eks. vann, tungtvann og grafitt er gode og mye brukte moderatorer. Det finnes også reaktorer der høyenergetiske nøytroner blir brukt. For at en kjedereaksjon skal komme i stand må hver kjernespaltning gi opphav til minst det antallet nøytroner som er nødvendig for å skape en ny kjernespaltning. Dersom det produseres flere nøytroner enn dette, kan kjedereaksjonen løpe løpsk, noe som kan føre til en kjernefysisk nedsmelting, eller i verste fall en kjernefysisk eksplosjon. For å kontrollere kjedereaksjonen, kan overskuddet av nøytroner fanges opp av regulerbare reaktorkomponenter, kontrollstaver, som kan føres inn og ut av reaktorkjernen og dermed regulere nøytronfluksen. Kontrollstavene er laget av stoffer med god evne til å ta opp nøytroner, f.eks. kadmium. Klassifikasjon. Atomreaktorer kan klassifiseres på bakgrunn av bl.a. konstruksjon, reaksjonstype, moderatorstoff, kjølemiddel og formål. Under følger en liste over noen reaktortyper klassifisert etter konstruksjon. I tillegg til disse finnes det bl.a. enkelte reaktorer, såkalte formeringsreaktorer, som er i stand til å produsere mer spaltbart materiale enn det som kreves for å drive dem, hovedsakelig ved at 238U, som utgjør hoveddelen av uranet omdannes til 239Pu ved at 238U tar opp et nøytron og omdannes til 239U, som i sin tur nesten umiddelbart henfaller til 239Pu ved dobbelt betahenfall. Det finnes også reaktorer som bruker flytende metall, f.eks. natrium og flytende salter som kjølemiddel. Disse drives ved en langt høyere temperatur enn alminnelige reaktorer. Trykkvannsreaktor. Animert Diagram av en Trykkvannsreaktor Trykkvannsreaktor (PWR – Pressurized Water Reactor) utgjør et flertall av alle vestlige kjernekraftverk og er én av to typer lettvannsreaktorer (LWR), den andre typen er kokevannsreaktor (BWR). I en trykkvannsreaktor blir den primære kjølevæsken (overopphetet vann) pumpet under høyt trykk til reaktorkjernen, og det oppvarmede vannet overfører termisk energi til en dampgenerator. I motsetning til kokevannsreaktor, hindrer trykket i den primære kjølevæskesløyfen vannet i å koke i reaktoren. Trykkvannsreaktorer ble opprinnelig laget for å betjene atomubåter med elektrisitet og ble brukt i den opprinnelige utformingen av den første kommersielle kraftverket på Shippingport Atomic Power Station. Reaktoren tilhører kategorien generasjon II reaktor. VVER er det russiske begrepet for den russisk-designede trykkvannsreaktoren. Kjernefysisk brensel i reaktorbeholderen blir aktivert i en fisjonskjedereaksjon, som produserer varme, og varmer vannet i den primære kjølevæskesløyfen ved varmeledning gjennom drivstoffkappen. Den varme primære kjølevæsken pumpes til en varmeveksler kalt dampgenerator, der varmen overføres gjennom et sett med rør til en sekundær kjølevæske under lavere trykk, som fordamper til trykksatt damp. Overføringen av varme gjøres uten å blande to væsker, som er ønskelig fordi den primære kjølevæsken kan bli radioaktiv. Kokvannsreaktor. Animert Diagram av en Kokvannsreaktor Kokvannsreaktoren (BWR – Boiling Water Reactor) har også svært stor utbredelse på verdensbasis. Også denne reaktoren blir både kjølt og moderert av lettvann. Slik navnet kan tyde på, utgjøre kjølemiddelet her av vann som koker. Dampen ledes til turbinene før den kondenserer og ledes tilbake til reaktortanken. RBMK-reaktor. RBMK er en forkortelse for russisk "Reaktor Bolschoj Moshnosti Kanalnij" (Russisk: Реактор Большой Мощности Канальный) som betyr «reaktor med høy effekt av kanaltype», og beskriver en klasse for grafittmoderert kjernekraftreaktor, som ble bygget i Sovjetunionen, for bruk i kjernekraftverk til å produsere kjernekraft fra atombrensel. Denne reaktortypen stod i Tsjernobyl kjernekraftverk da ulykken oppstod 26. april 1986, og per 2009, finnes det minst 12 stykker av denne typen som er i drift i Russland og Litauen. Det finnes imidlertid ingen planer om å bygge nye reaktorer av denne typen. RBMKs teknologi ble utviklet på 1950-tallet, og denne teknologien anses i dag som utdatert. I tillegg er der et internasjonalt press for å få stengt ned de gjenværende reaktorene av denne typen. RBMK var en kulminasjon av det sovjetiske programmet for å produsere vannkjølte kraftreaktorer basert på deres grafittmodererte plutoniumproduksjon fra militære reaktorer. Den første av disse, AM-1 ("«Атом Мирный»", russisk for "«Atom Mirny»", "«fredelig atom»") produserte 5 MW med elektrisitet (30 MW termisk) og leverte kraft til Obninsk fra 1954 til 1959. Ved å bruke lettvann for kjøling og grafitt som moderator, er det mulig å bruke naturlig uran som brensel. Derfor kan en stor strømreaktor bygges uten at det kreves deling av isotoper, som anriket uran eller tungtvann. Reaktoren er konstruert slik at bytte av brensel kan skje mens reaktoren er aktiv. Dette gjør reaktoren til et attraktivt alternativ for fattige land som vil produsere atomvåpen, ettersom utvinning av plutonium fra reaktoren kan skje løpende, slik at det ikke er nødvendig med et stort antall reaktorer. Reaktoren er bygget i 3 størrelser, hvor den største finnes ved Ignalina kjernekraftverk i Litauen. Disse ble vurdert til 1 500 MW hver. Den minste er i Obninsk utenfor Moskva. Reaktoren er konstruert av grafittblokker og en grafittsylinder med en diameter på ca 11,8 meter. I denne er det boret mellom 1661 og 1693 kanaler til brenselselementer. Sylinderen er ca 7 meter høy og omgitt av en tynn stålbeholder til å sikre mot utsiving av luft fra reaktorkjernen. I alle kanalene er det trykkrør med hvert brenselselement bestående av to ledd i forlengelse, hver med 18 brenselsstaver. Brenselstavene består av metallrør som fylles med pellets av uran i keramisk form. Brensel er uran anriket til 2% 235U. En reaktor som ligner på RBMK er den kanadiske CANDU-reaktoren. VVER-reaktoren. Reaktor på høytrykksvann og finnes i tre generasjoner. Russlands første 440/230 ble utviklet på 60 tallet og er av internasjonale eksperter regnet som den farligste reaktortypen i drift. Neste generasjon 440/213 ble satt i drift tidlig på 80 tallet, og den siste generasjonen 1000 ble utviklet på slutten av 80 tallet. Ingen av reaktorene møter vestlige sikkerhetsstandarder. De to første reaktorene hadde ingen spesielle former for sikkerhet og ble levert med dårlig kjølesystem. Dette er en Russisk type reaktor som ligner trykkvannsreaktorer. CANDU-reaktor. CANDU-reaktoren er en canadisk-oppfunnet, trykk tungtvannsreaktor, utviklet sent på 1950- og 1960-tallet etter et samarbeid mellom Atomic Energy of Canada Limited (AECL), Hydro-Electric Power Commission of Ontario (omdøpt Ontario Hydro i 1974, og siden 1999 kjent som Ontario Power Generation), Canadian General Electric (nå kjent som GE Canada), samt flere private næringslivsdeltakere. Forkortelsen «CANDU», et registrert varemerke for Atomic Energy of Canada Limited, står for «Canada Deuterium Uranium». Dette er en referanse til sin dideuteriumoksid (tungtvann) moderator og bruken av uran som brensel (opprinnelig, naturlig uran). Alle nåværende kraftreaktorer i Canada er av typen CANDU. Fisjonsreaksjoner i reaktorkjernen varmer opp en væske, i dette tilfellet tungtvann. Denne kjølevæsken holdes under høyt trykk for å heve kokepunktet og unngå betydelige dampdannelse i kjernen. Det varme tungtvannet generert i denne "primære kjøleloopen" går inn i en varmeveksler, og varmer lettvann i "sekundære kjølelooper" med mindre trykk. Dette vannet blir til damp og driver en tradisjonell turbin med en elektrisk generator knyttet til den. Eventuelle overskytende varmeenergi i dampen, etter at den har strømmet gjennom turbinen, blir sluppet ut i naturen på en rekke måter, mest typisk i en stor mengde kaldt vann, for eksempel en innsjø, elv eller hav. Varmeenergien kan også fjernes ved at man benytter et kjøletårn, men de unngås når det er mulig fordi de reduserer anleggets effektivitet. En CANDU-drivstofforsamling består av en rekke rør som inneholder keramiske pelleter med drivstoff, sammensatt i en sylinder som passer innenfor drivstoffkanalen i reaktoren. I eldre design hadde forsamlingen 28 eller 37 drivstoffrør, hver med en lengde på en halv meter, med 12 slike forsamlinger liggende ende til ende i en drivstoffkanal. Den relativt nye CANFLEX har 43 rør, med to størrelser på pelletene. Det er ca 10 cm i diameter, 0,5 m lang og veier ca 20 kg, og erstatter bunten med 37 rør. Den er designet spesielt for å øke drivstoffytelsen ved å utnytte to forskjellige pelletdiameter. En rekke lettvannsavdelinger kalt "flytende sonekontrollører", hjelper til med å kontrollere hastighet på fisjonen. De "flytende sonekontrollørene" absorberer overflødige nøytroner og reduserer hastigheten i fisjonsreaksjonen, i sine regioner av reaktorkjernen. CANDU-reaktorer har installert to uavhengige, hurtigvirkende systemer for nedstenging. Utkoblingsstaver penetrer reaktorkjernen vertikalt og lavere inn i kjernen i tilfelle en feil i sikkerhetssystemet. Et sekundært sikkerhetssystem innebærer innsprøyting av en gadolinium-nitratløsning under høyt trykk, direkte til lavtrykks-moderator. Brenselstav. En brenselstav på 4 meter vil romme ca 200 pellets. En ferdig pellet på 15 gram trenger ca 78 gram natur-uran, eller opptil 200 kilo malm. Ett tonn malm vil gi 200 gram til 2 kilo natur-uran. Malmen blir blandet med svovelsyre, for å danne gult pulver (yellow-cake). Ved rike malmforekomster kan en utvinne over 100 kilo uran pr tonn malm. Noe som gir mindre avfall. Atomreaktorer i Norge. I Norge er det to forskningsreaktorer som drives av Institutt for Energiteknikk: en på Kjeller og en i Halden. Hopsvassdraget. Hopsvassdraget kalles også for Hopsvannet (hopsvatnet) og Strømsnesvannet (Strømsnesvatnet) og det er et vann som befinner seg like sør for Askevatnet i Askøy kommune i Hordaland. Edvard Storms gate (Oslo). Edvard Storms gate (3-5) er en kort gate i Oslo. Den går mellom Pilestredet og Holbergs plass. Den fikk sitt navn i 1866 og er oppkalt etter dikteren og sogneprest Edward Storm (1749–1794). Kermanshah (provins). Kermanshah (kurdisk: "Kirmaşan", persisk: كرمانشاه) er en av de 30 provinsene Iran. Den ligger i vest Iran, i det kurdiske området. Mellom 1979 og 1990-årene var provinsen kjent som Bakhtaran. Hovedstaden Kermanshah har 690 000 innbyggere og ligger midt i den vestlige delen av Iran. Historie. a> og under ham en persisk ridder til hest. Funn antyder at denne provinsen har vært menneskers hjem siden paleolitisk og neolitisk tid. Med tanke på de historiske monumentene som finnes i Kermanshah, hadde området sin storhetstid i akamenidisk og sassanidisk tid og det var høyt verdsatt av kongene på de tidene. Kermanshah er en av de antikke byene i Iran og det er sat at Tahmores Divband, en mytisk hersker, grunnla den. Noen tillegger byggingen av den til Bahram IV av sassanidedynastiet i det 4. århundre. Under styret til Hormizd IV og Khosrau I, hadde Kermanshah sin storhetstid og ble den andre kongelige residensen. I den arabiske invasjonen ble den hardt skadet, men gjorde store fremskritt under safavidene. Samtidig med det afghanske angrepet og Isfahans fall, ble Kermanshah ødelagt under den ottomanske invasjonen. Under Iran-Irak-krigen ble det utkjempet harde kamper i regionen. De fleste byer og landsbyer ble hardt skadet. Noen, som Zar-e Pol-e Zahab og Qhasr-e Shirin, ble praktisk talt ødelagt. Player's Choice. Player's Choice er en serie billige spill, som er å få kjøpt til Nintendos spillkonsoller. Disse spillene kjennes igjen på sine sølvfargede esker og lave prisnivå. Felix. Felix er et mannsnavn av latinsk opprinnelse og betyr lykke. Navnet "Feliks" brukes om én person i Bibelen, Antonius Feliks, en romersk landshøvding i Judea, som dommer i en rettssak mot Paulus. Utbredelse. I Norge i 2006 er det 614 menn som har Felix som første fornavn og 391 menn som har Felix som eneste fornavn. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Felix og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. /* Felix Baumgartner */ eneste som har brutt lydmuren ved å hoppe ut i fritt fall fra stratosfæren Tullins gate (Oslo). Tullins gate (5, 2-6) er en kort gate i Oslo sentrum. Den går mellom Holbergs plass og St. Olavs gate. Den fikk sitt navn i 1864 og er oppkalt etter dikter Christian Braunman Tullin (1728–1765). Bybrua (Gjøvik). Bybrua er et tettsted i Gjøvik kommune i Oppland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ca. seks kilometer vest for Gjøvik sentrum. Bybrua er først og fremst et boligområde, med arbeidsplasser knyttet til bygdeskolen og øvrig handelsnæring. I tettstedet er det en dagligvareforretning med postkontor samt barneskolen Grande skole. Bybrua er en typisk "veirandbebyggelse". Stedet har grodd fram langs riksvei 33, og innbyggertallet er økende år om annet ettersom stedet etter hvert blir en forstad til Gjøvik by. Krasnojarsk. Krasnojarsk (russisk: Красноярск) er en industriby i Sibir og hovedstad i Krasnojarsk kraj. Den transsibirske jernbanen passerer byen som ligger på begge sider av elven Jenisej. Byen ble grunnlagt i 1628, nå har den ca. 912 000 innbyggere (2002). Historie. Byen ble grunnlagt i juli 1628 som et fort ved den russiske østgrense. Kosakken Andrej Dubenskoj ankom med en militærstyrke der elvene Katja og Jenisej flyter sammen, og anla der festningsverk i den hensikt å beskytte østgrensen mot angrep fra folkegruppene som bodde langs Jenisej og dens bielver. Fortet fikk navnet "Krasnyj Jar" (russisk: Кра́сный Яр) etter det lokale tyrkiske navnet for stedet, "Kyzyl Yar", med betydningen «rød malm». Navnet Krasnojarsk ble senere gitt da stedet fikk bystatus. Byen begynte å vokse ordentlig da Moskvas postvei (dagens M53) ble anlagt mellom 1735 og 1741, noe som koblet sammen de nærliggende Atsjinsk og Kansk med Krasnojarsk og resten av Russland. Veksten fortsatte i og med oppdagelsen av gull i området og da jernbanen ble bygd i 1895. I 1749 ble det oppdaget en meteorittmasse på omkring 700 kilogram 233 kilometer sør for byen. Krasnojarskmeteoritten var den første pallasitten som noensinne ble gransket. Under 1800-tallet ble Krasnojarsk sentrum for de sibirske kosakker. I 1822 fikk stedet bystatus og var blitt hovedstad i Jenisejs militærdistrikt. Ved slutten av 1800-tallet hadde Krasnojarsk flere manufakturer og jernbanefabrikker. Under Tsarrussland ble også mange politiske dissidenter ført til byen i eksil. Etter den russiske revolusjon under femårsplanene ble det bygget mange store fabrikker i byen, for eksempel et rederi, en papirfabrikk, et vannkraftverk (i dag Russlands femte største) og en stor havn. I 1934 ble Krasnojarsk kraj grunnlagt. Krasnojarsk ble krajets administrative sentrum. Under stalinismen var Krasnojarsk et sentrum for gulagsystemet. Den viktigste arbeidsleiren var Kraslag som var i bruk mellom 1938 og 1960, med to enheter i Kansk og Resjoty. I byen selv var Jenisejlag aktiv under annen verdenskrig (1940–1941). Under annen verdenskrig ble mange fabrikker flyttet fra Ukraina og det vestlige Russland til Krasnojarsk og nærliggende byer, noe som stimulerte byens industrielle vekst. Etter krigen ble det bygget mange ytterligere fabrikker i byen, som for eksempel et aluminiums- og et metallurgibruk. Etter Sovjetunionens fall da fabrikkene skulle privatiseres, ble mange kjøpt av kriminelle organisasjoner og oligarker, mens andre gikk konkurs. Den økonomiske overgangen resulterte i en stor økning av arbeidsløsheten og mange streiker. Eierskapsproblemene fortsatte etter årtusenskiftet, da nesten samtlige eies av monopolistiske finansgrupper. Etter att Pjotr Pimasjkov ble valgt til borgermester i 1996 har byens utseende langsomt blitt forbedret. For eksempel er eldre historiske bygninger blitt tilbakestilt til sin opprinnelige stil og flere torg med fontener er blitt bygd. Nå (2010) minner ikke så meget av byen om sovjettiden. Kreml. Kreml er det russiske ordet for festning, borg eller citadell, og henviser til et stort befestet anlegg som finnes i historiske russiske byer. Mest kjent er Kreml i Moskva, byens eldste kjerne med monumentalbygninger fra 1400-tallet. St. Olavs gate (Oslo). St. Olavs gate (1-35, 2-32) er en gate i Oslo. Den går fra Ullevålsveien, over St. Olavs plass, til Wergelandsveien ved Slottsparken. Den fikk sitt navn i 1864 og er oppkalt etter kong Olav den Hellige (995–1030). Den het tidligere "Ny Slots Gade", og var knyttet til en plan om tre akser som går ut fra Slottet; de to andre er Karl Johans gate og Haakon VIIs gate. Det hevdes at dronning Josefine, som var katolikk, var opptatt av å få gaten anlagt, fordi den gav fri sikt fra Slottet til St. Olav kirke. Dronningen var den største bidragsyteren under byggingen av denne kirken. Active Denial System. Active Denial System (ADS) er et ikke-dødelig våpen under utvikling av det amerikanske forsvaret. Våpenet er basert på mikrobølger som volder smerte i huden. Mikrobølgene penetrerer 0,04 cm inn i huden og varmer opp til 55 grader celsius. Strålen kan treffe ting opptil 500 m unna og trenger gjennom tjukke klær, men ikke vegger. Foreløpig utvikles våpenet kun for montering på kjøretøy, men man vil også utvikle bærbare systemer etterhvert. Nordbyen (Gjøvik). Nordbyen er en stor bydel i Gjøvik som innbefatter mesteparten av byens sentrum og alle byområdene nord for Hunnselva. Hoveddelen av Gjøvik sentrum ligger i Nordbyen – i tillegg til storsenteret CC Gjøvik. Tradisjonelt har Nordbyen vært befolket av borgerskapet i Gjøvik by, mens arbeiderne har hatt tilhold i Sørbyen og Hunndalen (sør og vest for Hunnselva). Navnet brukes mest om villastrøket nord for Gjøvik sentrum.. Gjøvik sykehus, Fylkesbiblioteket i Oppland, Gjøvik rådhus, ærverdige Grand Hotell og Strand hotell, samt Tinghuset og Gjøvik videregående skole ligger alle i Nordbyen. Se også. Nordbyen studenthjem Sørbyen. Sørbyen er navnet på bydelen sør for Hunnselva i Gjøvik. Gjøvik gård er hovedattraksjonen i det området av bydelen som ligger i Gjøvik sentrum. Det er kun marginale sentrumsområder i Gjøvik som kan regnes til Sørbyen, men i bydelen er det likevel en rekke industribedrifter og skoler (blant annet Høgskolen i Gjøvik, Viken folkehøgskole og Bondelia videregående skole inntil denne ble sammenslått med Tranberg og Gjøvik videregående skoler). Bydelen har tradisjonelt vært befolket av arbeiderfamilier fra Mustad og Hunton fabrikker – mens borgerskapet har hatt tilhold i Nordbyen. Kaupanger. Kaupanger er et tettsted og en havn i Sogndal kommune i Sogn og Fjordane. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger i en vik i det indre fjordbassenget av Sognefjorden. Her ligger Kaupanger stavkirke som ble bygget på 1100-tallet. I 2005 ble trevirket til stavkirken tidfestet til 1137, så Fortidsminneforeningen mener det er grunn til å anta at den ble bygget rundt 1140. I Kaupanger er også De Heibergske Samlinger - Sogn Folkemuseum. Historie. «Kaupang» er en norrøn betegnelse for "handelsplass". Kaupangers navn er sammensatt av "kaup-" ("kjøpe") og "-angr" ("fjord", "havn") – «Kjøpehavna». Sjøveien var en viktig ferdselsåre for 1000 år siden. Slik kan Kaupanger ha blitt et knutepunkt mellom inn- og utland. Kaupanger og andre steder langs Sognefjorden var sannsynligvis ofte utgangspunkt for vikingtokter. Kaupanger var for 1000 år siden tingstad. Det var altså et slags administrasjonspunkt for Sogn og brukt som sete for skattefutene. Kaupanger ble omtalt med bytermer i middelalderkilder, som en av 16 tettsentre som nevnes i Norge. Kaupanger ble også omtalt som Lusakaupang, som kan tyde at Kaupanger var en av de minste tettsentrene/kjøpsstedene. Kjøpstaden kan på et senere tidspunkt ha blitt flyttet lenger inn i Sognefjorden og blitt formet som Lærdalsmarknaden på Lærdalsøyri i Lærdal. Man vet ikke når Lærdal tok over, men Lærdalsmarknaden nevnes første gang i 1596. Da hadde den pågått en stund allerede. John Neergaard. John Gundersen Neergaard (født 1795 i Rindal, død 1885) var en norsk politiker og lensmann. Han ble gift med enke Kirsten Iversdotter Dønnem i Øre herred på Nordmøre. Han var lensmann i Øre og bonde på Dønnem. Neergaard var ordfører i Øre. Han var stortingsmann i flere år mellom 1827 og 1854. Neergaard var en radikal opposisjonspolitiker mot embetsmennene. Han reiste rundt og agiterte for at bønder skulle bli valgt inn på Stortinget. Bondestortinget i 1833 var i stor grad hans fortjeneste. Han gav ut agitasjonsboka «En Odelsmanns Tanker om Norges nærværende Forfatning» ("Ola-boka"). Nord-Trøndelag fylkes kulturpris. a> i Vikna ("bildet") da hun fikk prisen i 2004. Nord-Trøndelag fylkes kulturpris deles ut av Nord-Trøndelag fylkeskommune og ble første gang delt ut i 1982. Prisen skal tildeles noen som har gjort en «særskilt og fremragende innsats for kulturlivet i Nord-Trøndelag». Prisen består av skulpturen "Jækta" laget av Nils Aas, et diplom formgitt av Steinar Berg og 30 000 kroner (per 2008). Jury for prisen er fylkestingets tildelingskomité, og prisen deles vanligvis ut på årets siste møte i fylkestinget. Alle kan foreslå kandidater til prisen. «Opp gjennom årene har en rekke av fylkets mest kjente kulturpersonligheter mottatt prisen», skrev Trønder-Avisa i 2008. Trønder-Avisas journalist Guri Hjulsted skrev før prisutdelingen i 2010 at «lista over prisvinnere forteller at musikk og scenekunst er dominerende kunstsjangere i Nord-Trøndelag.» Da Frode Estil fikk prisen i 2010, var han den første idrettsutøveren som fikk den. Wergelandsveien (Oslo). Wergelandsveien (1–29, 2) er en gate i Oslo. Den går fra Nordraaks plass langs Slottsparken til Parkveien. Gaten ble anlagt etter at Det Kongelige slott ble oppført, som del av byvillaområdet Bak Slottet, og het opprinnelig Lille Parkvei. Den fikk sitt nåværende navn i 1864 og er oppkalt etter Henrik Wergeland (1808–1845), som bodde i Grotten 1841–45 ved enden av gaten. Khatlon. Khatlon er den største og mest folkerike provinsen i Tadsjikistan. Provinsen ligger i den sørvestlige delen av landet på grensa til Afghanistan. Innbyggertallet var 2 579 300 i 2008. Provinshovedstad er Qurghonteppa. Khatlons areal er 24800 km² og består av 24 distrikt. Innbyggerne i Khatlon er stort sett sysselsatt i jordbruk, spesielt med bomullsdyrking og kvegdrift. Bare to prosent av befolkningen arbeider i industrien. 29. juli 2006 var det to jordskjelv i Khatlon, hvert skjelv målte 4,5 på Richters skala. Tre personer ble drept og 19 skadd. Totalt ble det anslått at 15 000 ble berørt. Qurghonteppa. Qurghonteppa eller Kurganteppa (tadsjikisk: Қурғонтеппа, tidligere kjent som Курган-Тюбе – Kurgan-Tjube, persisk: قرغان‌تپه, tyrkisk: "Kurgantepe") er en by i Vakhsj-dalen i den sørvestlige delen av Tadsjikistan. Den er hovedstad i provinsen Khatlon og ligger 100 km sør for hovedstaden Dusjanbe. Byens innbyggertall er estimert (2007) til rundt 71 000, og den er med det landets fjerde største by. Den politiske opposisjon i Tadsjikistan kommer primært fra Qurghonteppa. I likhet med Dusjanbe er Qurghonteppas etniske sammensetning mye mer mangfoldig enn i andre større byer, som Khujand, Kulob og Istaravshan. Befolkningen omfatter tadsjiker, usbekere, russere, tatarer, ukrainere, kasakher, grekere og mange andre grupper. Byen hadde tidligere et stort antall russere som arbeidet i industri- og jordbrukskompleksene i og rundt byen. Qurghonteppa ble sterkt ødelagt under borgerkrigen i Tadsjikistan i 1992-1997, og 85 % av russerne forlot byen under og etter krigen. Byen anses som senteret for bomullsdyrkingen i Tadsjikistan. Tadsjikiske fremmedarbeidere (hovedsakelig i Russland) har siden 2000 bidratt betydelig til den lokale økonomien. Omtrent 12,5 km fra Qurghonteppa ligger Ajina-Teppe hvor man bl.a. har funnet skulpturen av Buddha i Nirvana. Sughd. Sughd på kart over Tadsjikistan Sughds historiske museum i Khujand Sughd er en provins i det nordvestlige Tadsjikistan. Provinsen har et areal på 26 100 kvadratkilometer. Befolkningen er på 1 870 000 (2000), og provinshovedstad er Khujand. Provinsen har 30% av of Tadsjikistans befolkning og en tredel av landets dyrkbare areal. Sughd produserer 2/3 av Tadsjikistans bruttonasjonalprodukt. Sughd har grense mot provinsene Jizzax, Namangan, Samarqand og Farg`ona i Usbekistan, og mot provinsene Osj og Batken i Kirgisistan. Elven Syr Darya renner gjennom Sughd. Gjøvik gård. I eldre tid var Gjøvik en gård i Vardal sogn, og i 1801 bodde det på Øvre og Nedre Giøvig gård til sammen 19 personer. "Gjøvik gård" nevnes første gang i Diplomatarium Norvegicum med papir fra 1432. Senere er det funnet flere beretninger om "Jøvik Nedre". I 1612 var Niels Gjøvig bruker av gården, og etter ham kom sønnen Peder Gjøvig. Flere Gjøviger kom ikke på gården. I 1804 kjøpte Caspar Kauffeldt eiendommen, og det var han som bygde den vakre hovedbygningen og anla parken i tilknytning til denne. I 1860 ble gården solgt til lensmann John Mjøen fra Oppdal. Han overlot den til sin datter Augusta og hennes mann statsagronom Niels Hansen. Hansen bygde mølle på Gjøvik gård. Hans Petter Hagen fra Biri, far til forfatter og kulturarbeider Ingeborg Refling Hagen, var forpakter og møller på Gjøvik gård mellom 188? og 1889. I 1894 overtok sønnen, Alf Hansen Jørgensen Veum Mjøen, gården. Alf H. J. V. Mjøen var offiser og politiker. Han representerte Det radikale venstre – og var representant til Stortinget i perioden 1913–1936. Han var også ordfører i Gjøvik i perioden 1902–1904 og testamenterte Gjøvik gård til kommunen i 1952. Han ga stedet navnet "Gjøvik gårds kultursentrum – grunnlagt av generealkrigskommisær Alf Mjøen." Gjøvik by vokste fram rundt Gjøvik Glassverk som hadde blitt etablert av Caspar Kauffeldt i 1807. Byen fikk status som kjøpstad fra 1 januar 1861. I dag er gamle Gjøvik gård fortsatt et viktig kultursenter for byen. Hvert år siden 1962 avholdes Gjøvik-Marken på Gjøvik gård, et tivoli og en stor messe/fest som feires i hele Gjøvik og omland i slutten av september. Caspar Kauffeldt. Caspar Kauffeldt (født 1773 på Biri, død 1843 på Gjøvik) etablerte Gjøvik Glassverk – og ble internasjonalt anerkjent – både for kvalitet og for den spesielle fargen Gjøvikblå. Kauffeldts entrepenørskap la grunnlaget for det som i dag er innlandets største by, Gjøvik. Kauffeldt, Caspar Nordraaks plass (Oslo). Parkanlegget midt på plassen med bautaen Nordraaks plass er en plass i Oslo ved Slottsparken oppkalt etter komponisten Rikard Nordraak (1842–66). Bautaen i klebersten med portrettstatuen av Nordraak som står på plassen, er laget av Gustav Vigeland og ble avduket da barnetoget marsjerte forbi 17. mai 1911. Bautaen er laget av Gustav Vigeland og var hans første offentlige verk. Rundt bautaen står et gjerde i smijern, utført i art nouveau-stil, og anlegget voktes av to sittende drager ved trappen foran monumentet, et høydepunkt i norsk smijernskunst. Smijernsarbeidene ble utført av kunstsmedmester C.F. Andersen. Edvard Grieg tok initiativ til monumentet i 1902, og dannet en komité med Erik Werenskiold som sakkyndig. Følgende gater går til Nordraaks plass: Holbergs gate, Wergelandsveien, Kristian IVs gate og St. Olavs gate. Æsop. a>, viser den vanskapte historiefortelleren og symboler og detaljer fra livet hans a>" i tysk klesdrakt fra 1493. Æsop, på norsk også skrevet Esop og Aesop, fra gresk Αἴσωπος, Aísōpos og latin Aesopus, var en gresk fabeldikter som har gitt navn til "Æsops fabler". En kjenner ingenting til livet hans fra troverdige kilder, og antakelig har Æsop ikke eksistert, men blitt diktet opp som opphavsmann til flere urgamle greske fabler. Ifølge folketradisjonen skal han imidlertid ha vært en frygisk slave som levde fra rundt 620 til 560 f.Kr. på øya Samos i oldtidens Hellas, der han ved et tidspunkt ble løslatt fra slaveriet og til slutt drept av folk i Delfi. Æsops korte, poengterte fabler har imidlertid vært populære helt siden antikken, både som underholdning og belærende moralfortellinger. De blir fortsatt fortalt over store deler av verden, utgitt som barnebøker og framstilt i barnefilmer, skuespill og tegneserier. Æsops liv. Fødestedet for Æsop er uklart – Trakia, Frygia, Etiopia, Samos, Athen og Sardis har alle krevd æren. I henhold til den sparsommelige informasjon som er samlet om Æsop fra referanser til ham i flere greske manuskripter (han er nevnt av Aristophanes, Platon, Xenophon og Aristoteles), var Æsop en slave for en gresk mann ved navn Iadmon som bodde på øya Samos. Æsop må ha blitt løslatt ettersom han kunne stille opp og ledet et offentlige forsvar for en viss demagog ("Aristoteles, «Retorikken», ii 20"). Han levde deretter ved hoffet til Krøsus hvor han møtte Solon og var middagsgjest i selskap med De Sju Vise sammen med Periander i Korint. I løpet av regimet til Peisistratos ble det sagt at han besøkte Athen hvor han fortalte fabelen om "Froskene som begjærte en konge" for å råde borgerne fra forsøk på å avsette Peisistratos for en annen hersker. En annen historie med motsatt forløp forteller at Æsop talte ut for vanlige folk mot tyranniet gjennom sine fabler, noe som opprørte Peisistratos, som var motstander av ytringsfrihet. I henhold til historikeren Herodot fikk Æsop en voldelig død av borgerne av Delfi, men en grunn for dette er ikke oppgitt. Ulike forslag er blitt gitt siden, som hans fornærmende sarkasmer, et underslag av penger som Krøsus hadde tiltrodd ham for å gi til Delfi, og hans påståtte helligbrøde av en sølvkopp. En syndebukk fikk skylden for hans henrettelse og borgerne i Delfi erklærte at de var villige til å gi erstatning til Iadmon, en sønnsønn av Æsops tidligere herre. Æsop har blitt beskrevet som en særdeles stygg og deformert person, hvilket han ble representert i en marmorstatue i Villa Albani i Roma. I henhold til en annen gresk historiker, Plutark, som har gitt en opptegnelse av symposiet med De Sju Vise hvor Æsop var gjest, var det mange vitser om hans tidligere status, men ingenting nedsettende ble sagt direkte til ham. Æsops misdannelser eller vanskapthet ble bestridd av borgerne i Athen som lot en statue reise til hans ære, skapt av skulptøren Lysippus. Æsops fabler. "Three Hundred Aesop's Fables", en engelsk bokutgave av Æsops fabler fra 1867, gjendiktet av George Fyler Townsend "Æsops fabler", eller på latin "Æsopica", refererer til en samling med fabler som blir tilskrevet Æsop. "Æsops fabler" har også blitt et generelt begrep for samlinger med korte fabler som vanligvis involverer dyr med menneskelige egenskaper. Fablene er fortsatt populære, blant annet for å belære barn moral og god oppførsel. Mange av historiene i Æsops fabler, "Reven og druene" («høyt henger de og sure er de!»), "Skilpadden og haren", "Hyrdegutten og ulven" (eller "Gutten som ropte ulv") er velkjente fortellinger i dag. Æsop har alltid vært populær i muntlig fortelling, men den første samlingen vi kjenner til og som siden har gått tapt ble nedskrevet av Demetrius Falarius på ca 400-tallet f.Kr. og var nedtegnet på prosa. Den romerske fabeldikteren Babrius satte fablene på vers i det gresk språket på 100-tallet e.Kr. og denne samlingen eksisterer fortsatt. Det eksisterer også en latinsk utgave av den romerske fabeldikteren Fædrus som gjorde dem til en del av sine egne samlinger på vers en gang mellom år 1 og 50 e.Kr.. Hans samling ble toneangivende for all senere fabeldiktning. En munk fra 1300-tallet, Maximus Planudes, ordnet en biografisk samling av Æsops fabler. Det moralfilosofiske sluttpoenget i fablene til Æsop ble lagt til i ettertid (gr. epimythian, etter fabelord) av andre enn opphavsmannen selv. Ifølge Platon versifiserte Sokrates Æsops fabler tiden før sin henrettelsen og dermed kan være opphavsmannen til det moralfilosofiske sluttpoenget. Det har blitt foreslått at en sura eller et kapitel i Koranen ved tittelen "Luqman" kan referere til Æsop, som var en velkjent figur i Arabia på Muhammeds tid. Kristian IVs gate (Oslo). Kristian IVs gate (1-15, 4-12) er en gate i Oslo sentrum. Den går fra Professor Aschehougs plass, hvor den er fortsettelsen på Grensen. Den går parallelt med Karl Johans gate, til Nordraaks plass. Den fikk sitt navn i 1852 og er oppkalt etter kong Christian IV (1577–1648). 70mm-festivalen. 70mm-festivalen er en filmfestival på Norsk filminstitutts filmklubb Cinemateket i Oslo. Den varer som regel i en uke, og viser en rekke filmer som har det til felles at de er på filmruller med 70 mm bredde. Festivalen har vært arrangert hvert år fra 2000. I 2009 ble festivalen holdt fra 20. februar til 3. mars. De fleste filmene som blir vist, er opprinnelig filmet på 65mm-filmnegativer, men noen er også såkalte «oppblåste» kopier fra 35mm. Den norske kortfilmen Året gjennom Børfjord fra 1991 er tradisjonelt åpningsfilm på festivalen. Cinerama. Cinerama er et varemerke for en bredformatsteknikk hvor tre synkroniserte 35 mm-prosjektører viser en film på en bueformet skjerm. Buen er totalt 146°. Det er også navnet på selskapet som markedsførte teknikken. Det var den første av flere slike teknikker som ble introdusert på 1950-tallet, da filmindustrien tapte publikum til TV. Cinerama-skjermen består av tre tilliggende, vertikale panel og de er vendt mot publikummet for å forebygge at lys fra den ene siden av buen blir reflektert av den andre siden. Den spektakulære fremvisningen er akkompagnert av et høykvalitetes, seks-spors, stereofonisk lydsystem. Det opprinnelige systemet bestod av at man filmet med tre synkroniserte kamera som delte en lukker, men dette ble senere forlatt til fordel for et 65 mm-system hvor man filmet med et enkelt kamera. Entusiaster insisterer på at sistnevnte system er dårligere. Hverken det opprinnelige tre-films Cinerama eller dets 65 mm-etterkommer, Super Panavision 70, brukte anamorfotiske linser. Den andre etterkommeren kalt Ultra Panavision 70 og 35 mm forminskningskopier av Cinerama-filmene brukte anamorfotiske linser for framvisning. Historie. Cinerama ble utviklet av Fred Waller og Meridian C. Cooper. Det var resultatet av flere år med utvikling. En forløper var den siste sekvensen i Abel Gances Napoléon (1927), som også brukte tre prosjektører. Denne filmen var sett på som tapt på 1950-tallet og Waller kunne derfor ikke ha sett den. Waller hadde tidligere utviklet et system med 11 prosjektører kalt Vitarama for oljeindustriens utstilling hos 1939 New York World's Fair. En versjon med 5 prosjektører, kalt Waller Gunnery Trainer, ble brukt under andre verdenskrig. Ordet Cinerama kombinerer "cinema" med "panorama" og er opphavet til alle «-orama»-neologismene. Cinerama er også et anagram for american. Cinerama ble introdusert 30. september 1952 hos Broadway Theatre i New York. Det fotografiske systemete bestod av tre synkroniserte 35 mm-kamera utstyrt med 27 mm-linser, som er omtrent brennvidden på et menneskeøye Hvert kamera filmet en tredjedel av bilde i et kryssmønster, hvor det høyre kameraet filmet venstre del og venstre kamera filmet høyre del av bildet. Det midtre kameraet filmet rett fram. De tre kameraene ble stilt opp som en enhet, og de ble satt 48 grader mot hverandre. En enkel, rotterende lukker ble plassert foran alle tre linsene for å forsikre om at hver film ble eksponert samtidig. De tre kameraene filmet både et bilde som var tre ganger så bredt som en vanlig film og et bilde i en 146 graders bue, som er nær det menneskelige synsfeltet. Hvert bilde var seks perforeringer høyt istedenfor fire, som var vanlig. Det ble også filmet 26 bilder per sekund istedenfor 24. Ifølge Martin Hart var høyde/bredde-forholdet i det opprinnelige systemet 2:59.1. Det optimale forholdet, med ingen arkitektoniske restriksjoner, var rundt 2.65:1. Han kommenterer også på det at mange internettsider og andre feilaktig sier at Cinerama hadde et høyde/bredde-forhold opp til 3:1. I kinoen ble Cinerama projektert med fra tre prosjektører i samme oppsett som kameraene. Bildet ble projektert på en buet skjerm, som bestod av over 1100 remser av stoff, som var montert som et sjalusispjeld i en sjalusirist. En visning var en stor begivenhet med reserverte seter og prosjektørene var finjustert og operert av erfarent personell. Vibrerende kammer kalt «gigoloer» ble brukt til å fjerne ujevnheter i kantene på hvert bilde slik at de ble forbundet uten noen sømmer eller linjer. Det ble arbeidet mye med å gjøre fargene og lysstyrken lik når de produserte filmkopiene. Likevel ble linjene mellom de tre bildene merkbare. Optiske begrensninger i kameraene betydde at hvis scener med fjerne objekter så bra ut, gjorde scener med nære objekter ikke det. Et nært objekt kunne bli splittet i to når det gikk over en søm. For å minimalisere dette ble scener ofte satt opp slik at uviktige objekter, slik som trær og stenger, var der sømmene var og skuespillerne ble avgrenset til å bevege seg innenfor hvert bilde. Dette gjorde at filmene hadde et triptych-utseende. Det var nødvendig å få skuespillerne i de forskjellige delene til å jukse når det gjaldt å se på hverandre. De måtte se en annen vei slik at når filmen ble projektert så det ut som at de så på hverandre. Entusiaster sier at sømmene er iøynefallende, andre sier at de er. Lowell Thomas, en investor i selskapet med Mike Todd, roste fremdeles teknikken i sine memoarer 30 år senere. I tillegg til det visuelle, var Cinerama et av de første formatene som brukte multikanals magnetisk lyd. Systemet, som ble utviklet av Hazard Reeves, en av oppfinnerne av Cinerama, ble spilt av fra en 35 mm, 6-spors (og senere 7-spors) lydfilm gjennom fem høyttalere bak skjermen slik at man fikk retningsbestemt lyd. Et surround-spor (og senere 2) ble spilt av gjennom høyttalere i auditoriet med en lydingeniør som styrte lyden mellom surround-høytallerne etter et manuskript. Proskjektørene og lydsystemet var synkronisert med et system som brukte selsynmotorer. Systemet hadde noen mangler. Hvis en av filmene ble brast og måtte repareres ved at man kuttet ut de skadede bildene, måtte de samme bildene bli kuttet ut av de andre tre filmene (de andre to bildefilmene og lydfilmen) slik at de fremdeles var synkroniserte. Bruken zoomlinser var umulig siden de tre bildene ikke ville passe hverandre. Den største begrensningen var kanskje det at bildet så naturlig ut bare fra et begrenset «sweet spot». Hvis man så på filmen fra et annet sted var bildet forvrengt. Disse problemene stoppet likevel ikke publikummet fra å verdsette denne nyskapende bredformatsteknikken. Designet av Cinema-skjermen eliminerte kryssrefleksjoner og noen folk synes at IMAX-kuppelen, noen ganger kalt OMNIMAX, er dårligere på dette feltet. De synes at bildet ser utvasket ut. Innvirkningen disse filmene hadde kan ikke bli fastsatt med TV eller video. Heller ikke med scope-kopier, som sammenføyer de tre bildene til et med synlige sømmer. Fordi de ble vist på en buet skjerm, blir bildene forvrengt på en TV. Det ser ut som at noen som går fra venstre til høyre går mot kameraet i en vinkel, går fra kameraet i en annen vinkel og repeterer prosessen på andre siden av skjermen. På 50-tallet ble Cinerama-visningene presentert som en stor hendelse med reserverte plasser og opptrykkede program. Publikum hadde på seg finklærne når de møtte opp. Selv om de fleste filmene produsert med den opprinnelige tre-films-teknikken var av samme lengde som spillefilmer eller lengre, var de reiseprogrammer eller samlinger av korte sekvenser, slik som "This is Cinerama" (1952). Det var den første filmen som ble filmet i Cinerama. De andre reiseprogrammene var "Cinerama Holiday"(1955), "Seven Wonders of the World" (1955), "Search for Paradise" (1957) og "Cinerama South Seas Adventure" (1958). Det ble også filmet en reklame, "Renault Dauphin" (1960). Selv om reiseprogrammene ble sett av mindre på slutten av 50-tallet, ble "Windjammer" (1958) gitt ut i en konkurrerende teknologi kalt Cinemiracle, som hevdet at den hadde mindre merkbare linjer mellom bildene fordi sidebildene ble reflektert med speil (på grunn av dette kunne også alle tre prosjektørene være i samme rom). På grunn av et lavt antall Cinemiracle-kinoer ble konvertert filmkopier av "Windjammer" vist i Cinerama-kinoene i byene som ikke hadde Cinemiracle-kinoer. Cinerama kjøpte til slutt opp teknikken. Bare to filmer med en vanlig historie ble laget: "The Wonderful World of the Brothers Grimm" og "How the West Was Won". Disse filmene ble filmet i 24 bilder per sekund slik at de kunne bli konvertert og vist på enkeltprosjektørsystemer senere. I 1961 og 1962 bygde Cooper Foundation fra Lincoln i Nebraska tre nesten identiske «super-cinerama»-kinoer som ble ansett som de beste stedene for å se Cinerama-filmer. Den første kinoen, Cooper Theater, ble bygd i Denver, Colorado og den ble revet ned på 1990-tallet slik at man kunne bygge en bokhandel. Den andre kinoen, Cooper Theater, ble bygt i St. Louis Park, Minnesota og den ble revet ned og byttet ut med et kjøpesenter. Den tredje kinoen, Indian Hills Theater, ble bygt i Omaha, Nebraska. Den ble stengt i 2000 og, etter lokale og nasjonale protester, ble den revet ned av Nebraska Methodist Health Systems Inc. for å bygge en parkeringsplass. Enkelt-films Cinerama: Ultra Panavision 70 og Super Panavision 70. Det ble dyrere å lage filmer med tre kamera og Cinerama sluttet med det kort etter at "How The West Was Won" kom til kinoene. Bruken av Ultra Panavision 70 for noen av scenene viste at man kunne få en mer eller mindre tilfredsstillende bredformatsbilde uten tre kamera. Cinerama sluttet derfor med tre-filmsprosessen bortsett fra en enkel visning på McVicker's Cinerama Theatre i Chicago, Illinois i 1966, som viste "Cinerama's Russian Adventure". Det var en amerikansk og sovjetisk samproduksjon laget fra opptak av flere sovjetiske filmer filmet i det sovjetiske tre-filmsformatet Kinopanorama. Cinerama fortsatte som et merkenavn resten av 1960-tallet, som først ble brukt med Ultra Panavision 70 (som hadde et likt høyde/bredde-forhold som Cinerama, men med flat skjerm). Optisk «rektifiserte» filmkopier og spesielle linser ble brukt for å vise 70 mm-kopier på den buete skjermen. Filmene laget i dette formatet er "It's a Mad, Mad, Mad, Mad World" (1963), "Battle of the Bulge" (1965), "The Greatest Story Ever Told" (1965), "The Hallelujah Trail" (1965) og "Khartoum" (1966). Etter Ultra Panavision 70 ble Super Panavision 70 brukt for å filme "Grand Prix" (1966), ' (1968), "Ice Station Zebra" (1968) og "Krakatoa, East of Java" (1969). To filmer ble laget i Super Technirama 70, en teknikk med lavere oppløsning, for en Cinerama-utgivelse. Disse var 'Circus World" (1964) og "Custer of the West" (1967). Cinerama var på dette tidspunktet en blek kopi av den opprinnelige tre-filmsprosessen. På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet, ble navnet Cinerama brukt for et distribusjonsselskap, som ironisk nok ga ut 70 mm- og 35mm Cinemascope-kopier av "This is Cinerama" (1972). Cineramas première. Cinerama premierte 30. september 1952. New York Times hadde det på forsiden. Viktige personer som deltok var guvernøren i New York, Thomas E. Dewey; fiolinist Fritz Kreisler; James A. Farley; direktør i Metropolitan Opera, Rudolph Bing; formann i NBC, David Sarnoff; formann i CBS, William S. Paley; Broadway-komponist Richard Rodgers og Hollywoodmogul Louis B. Mayer. Crowther var skeptisk til om systemet kunne brukes for å fortelle historier slik andre filmer på denne tiden gjorde. Han skrev følgende: «the very size and sweep of the Cinerama screen would seem to render it impractical for the story-telling techniques now employed in film... It is hard to see how Cinerama can be employed for intimacy. But artists found ways to use the movie. They may well give us something brand-new here». En teknisk omtale av Waldemar Kaempffert ble trykt i "Times" samme dag og hyllet også systemet. Han roste lydsystemet og skrev: «the fidelity of the sounds was irreproachable. Applause in La Scala sounded like the clapping of hands and not like pieces of wood slapped together." He noted, however that "There is nothing new about these stereophonic sound effects. The Bell Telephone Laboratories and Prof. Harold Burris-Meyer of Stevens Institute of Technology demonstrated the underlying principles years ago». Det er usannsynlig at Cinerama ble presentert bedre enn på dens première. Kaempfert skrev likevel følgende: «There is no question that Waller has made a notable advance in cinematography. But it must be said that at the sides of his gigantic screen there is some distortion more noticeable in some parts of the house than in others. The three projections were admirably blended, yet there were visible bands of demarcation on the screen». Cinerama i dag. I 1998 kjøpte Microsofts medstifter Paul Allen Martin Cinerama i Seattle, som så ble restaurert og oppgradert. I 1999 ble den gjenåpnet med et program, som gikk over flere dager, som bestod av de fleste, største Cinerama-klassikerne. Folk fra hele verden møtte opp til visningene. Dokumentaren "The Cinerama Adventure" (2003) så tilbake på Cinerama-teknikken og den gjenskapte Cinerama-opplevelsen digitalt med klipp fra Cinerama-filmer. Turner Entertainment har også laget nye filmkopier av "How The West Was Won" for visninger i ekte Cinerama-kinoer. Cinerama er ansett for å være den mest imponerende bredformatsteknikken som har hatt kommersiell suksess og for å være en teknikk forut for sin tid. Alle andre system, slik som Todd-AO, Cinemascope og til og med IMAX, kan beskrives som forsøk, med forskjellige grader av suksess, for å tilnærme seg Cinerama på en billigere måte. Cinerama, videostrekkemodus. RCA brukte ordet Cinerama for å referere til en skjermmodus som fyller en 16:9 skjerm med en video tatt opp i 4:3, med, ifølge fabrikanten, bare litt forvrengning. Manualene for disse produktene gir ingen detaljert forklaring. Det viser seg at modusen kutter bildet litt på toppen og bunnnen og strekker det ut til sidene av skjermen. Andre fabrikanter tilbyr slike egenskaper under andre navn. Det er ingen tydelig forbindelse mellom denne videomodusen og Cinerama-prosessen. Det er ikke klart hvorfor navnet ble brukt, hvis ikke den noe ulineære strekkingen av bilde er likt en buet skjerm. Ironisk nok så har noen bredformatsteknikker en feil kalt «», hvor noen objekter blir strukket horisontalt når de er nær kameraet. I USA har ikke RCA registrert ordet Cinerama som et varemerke. Flere varemerker på Cinerama, for eksempel SN 74270575, er fremdeles eid av Cinerama, Inc. Nokre vener slæst. «Nokre vener slæst» er blitt en frase som gjerne trekkes frem for å demonstrere de store valgmuligheter som finnes i det nynorske språk. Frasen kan skrives på 48 forskjellige måter, hvorav «noen venner slåss» (som tilsvarer skrivemåten på bokmål) og «nokre vener slæst» er de to alternativer som skiller seg mest fra hverandre. Phillip Cocu. Phillip John William Cocu (født 29. oktober 1970 i Eindhoven) er en tidligere nederlandsk fotballspiller. Nå er han assistentmanager for PSV Eindhoven og. Han begynte å spille profesjonelt i AZ Alkmaar sesongen 1988/89, da han var bare 17 år gammel. Han gikk til Vitesse Arnhem i 1990, og til PSV Eindhoven i 1995. Etter å ha hatt stor suksess i PSV, ble Cocu solgt til den spanske storklubben FC Barcelona etter VM 1998. Louis van Gaal, som var Barcelonas trener, hentet flere nederlandske stjerner til klubben, blant andre Frank de Boer, Ronald de Boer, Patrick Kluivert, Boudewijn Zenden og Marc Overmars. Barcelona vant den spanske ligaen i sesongene 1997-1998 og 1998-1999. Cocu ble værende i Barcelona frem til 2004, da han dro hjem for å avslutte karrieren for PSV. Landslagskarrieren. Cocu debuterte på 24. april 1996 i en vennskapskamp mot, og han ble også tatt ut i troppen til EM 1996. I VM 1998 hadde han fast plass på landslaget, og scoret to mål i gruppespillet. Nederland tapte semifinalen for på straffesparkkonkurranse, etter at det stod 1-1 ved full tid. Skuffelsen ble ekstra stor for Cocu, siden han brente sitt straffespark, Brasils keeper Claudio Taffarel reddet Cocus svake skudd i tillegg til Ronald de Boers skudd fra ellevemetersmerket. Brasilianerne scoret på alle sine straffer, og gikk til finalen. Cocu spilte også for landslaget under EM 2000 på hjemmebane og EM 2004 i Portugal. Med Cocu som en sentral brikke på midtbanen, vant Nederland 10 av 12 kvalifiseringskamper på vei mot verdensmesterskapet i Tyskland. I april 2006 kunngjorde Cocu at han ville trekke seg fra videre landslagsspill etter VM 2006. Dolsvåg. Dolsvåg er et sted i Randesund som ligger i nærheten av Kristiansand. Stedet er kanskje mest kjent for fjelltoppen Dolsveden som var et gammelt vardested (bål som ble tent langs kysten for å varsle om fiender), og i dag for en høy radiomast brukt til distribusjon av TV, radio og mobilsignaler. Ullevålsveien (Oslo). Ullevålsveien (1-117, 2-116) er en ganske lang gate i Oslo. Den går fra Akersgata forbi Vår Frelsers Gravlund, krysser Waldemar Thranes gate, videre forbi St. Hanshaugen over Adamstuen til Vestre Aker kirke. Gaten ble anlagt av John Collett og fikk navnet i 1879 og er oppkalt etter gården Ullevål. Kortfilmfestivalen. Den norske kortfilmfestivalen, Kortfilmfestivalen i Grimstad eller bare Kortfilmfestivalen, er en norsk filmfestival for norsk og utenlandsk kortfilm. I tillegg til konkurranseprogrammene for kortfilmene viser festivalen blant annet eldre kortfilmer, internasjonale dokumentarfilmer og nyere film- og videoeksperimenter. festivalen arrangerer dessuten flere filmfaglige seminarer. Kortfilmfestivalen er en viktig debutarena for unge filmskapere i Norge og en av de viktigste visningsstedene for fri og uavhengige film, også for etablerte filmfolk. Historie. Festivalen ble arrangert for første gang i 1978, i en liten kinosal på Røros. I 1982 flyttet festivalen til Trondheim, før den i 1988 fikk sin endelige base i Grimstad. Priser. Under festivalen blir det delt ut en rekke priser. Gullstolen for beste kortfilm har blitt delt ut siden 1982 (navnet «Gullstolen» ble først tatt i bruk i 1990) er den mest prestisjetunge prisen. Terje Vigen-prisen har blitt delt ut siden 1988. Gullstolen for beste dokumentarfilm har blitt delt ut siden 1999. Lilian Thuram. Ruddy Lilian Thuram-Ulien (født 1. januar 1972 i Pointe-à-Pitre, Guadeloupe) er en fransk tidligere fotballspiller som spilte for Barcelona. Thuram var med på å vinne VM 1998 og EM 2000 og vant sølv i VM i fotball 2006 for. Han blir regnet for å være blant verdens fremste forsvarsspillere. Thurams fotballkarriere begynte hos Monaco i 1991. Senere har han spilt for Parma (1996–2001) og Juventus (2001–2006) i italienske Serie A før han 21. juli 2006 gikk til Barcelona for 5 millioner euro. Thuram fikk tilsammen 142 landskamper for Frankrike, og han scorte to mål. Utrolig nok kom begge målene i samme kamp – i semifinalen mot i VM 1998, en kamp Frankrike vant 2-1. Han spilte også i VM 2002, VM 2006, EM 1996 og EM 2004. Rotatorier. Rotatorier ("Brachionus sp.") er et hjuldyr på mellom 50-100 mµ. Blir oppdrettet i koniske tanker med en temperatur på 28 grader som optimalt. Optimal salinitet er et par og tjue promille. Rotatorier blir brukt til oppfôring av torsk og andre fiskearter. Tetthet i tanker kan være opptil 10 000 dyr per ml. Clerkenwell. Clerkenwell (uttales som "clarkenwell") er et sted i den sørlige delen av Islington i London. Området er kjent som "Little Italy" fordi det i perioden fra 1850- til 1960-årene hadde en stor gruppe italienske innbyggere. Historie. Navnet Clerkenwell kommer fra "Clerk's Well" i Farringdon Lane. I middelalderen fremførte sogneskriverne, "clerks", mysteriespill basert på bibelske temaer der hvert år. Deler av brønnen er synlig i bygningen "Well Court". Det lå flere klostre i området. Benediktinersøstre holdt til der St James's sognekirke nå ligger. Johanitterne hadde sitt engelske hovedkvarter i Clerkenwell; St. John's Gate som ble reist i 1504 av sir Thomas Docwra er bevart i ombygget form som Priory Gate. I begynnelsen av det 20. århundre ble bygningen hovedkvarter for organisasjonen St. John Ambulance. Under kirken St. John ligger en tidlig krypt, hvor et berømt spøkelse, "Cock Lane Ghost", ble avslørt som en bløff. Samuel Johnson, som arbeidet i området, var svært opptatt av denne saken. En bygning kjent som "Charterhouse" var opprinnelig et karteuserkloster, og ble senere brukt som skole og almissehus. Etter reformasjonen hadde jesuittene et novisiat i Clerkenwell, hvor blant annet Edmund Arrowsmith bodde. I det 17. århundre ble Clerkenwell et fasjonabelt boligområde. Et fengsel ble bygget der i samme period. Det ble senere brukt som varetektsfengsel. I 1867 ble deler av fengselsbygningen sprengt av irske opprørere som forsøkte å befri fanger. Før den industrielle revolusjon var området kjent som et sted med kurbad, tehager og teatre. Sadler's Wells har overlevd som et eksempel på dette. Med industrialiseringen av England kom bryggerier, destillerier og trykkerier. Området ble også kjent for sine klokkemakere og gullsmeder. Mange av de gamle industribygningene har i nyere tid blitt omgjort til leilighetskomplekser. Det har også kommet nye håndverkere til område som opprettholder tradisjonelle yrker, spesielt gullsmeder. Midt i den gamle landsbyen, ved sognekirken, ligger Clerkenwell Green, stedet gamle "village green". Dette området regnes som et av de best bevarte landsbysentra i indre London. Clerkenwell Green er kjent fra litteraturen; det var der Fagin og the Artful Dodger lærte Oliver Twist lommetyvkunsten i Charles Dickens' roman. Dickens kjente området godt, og var kunde hos Finsbury Savings Bank på Sekforde Street. I 1899 ble Clerkenwell innlemmet i bydelen Finsbury, som senere ble innlemmet i Islington. Vladimir Lenin flyttet i 1902 kontoret til "Iskra" til kontorene til British Social Democratic Federation på Clerkenwell Green 37a. Utgave 22 til 38 ble redigert der. Lenin bodde selv på Percy Circus, noen hundre meter unna, og det sies at han skal ha møtt Stalin på puben Crown and Anchor (nå The Crown Tavern) i 1903. Avisene The Guardian og The Observer hadde frem til 2008 sine kontorer rett i nærheten, hvilket av mange ble ansett som en fortsettelse av tradisjonen for ventreorienterte aviser i området. Mount Pleasant sorteringssentral, Londons største postsorteringssentral, ligger i Clerkenwell. Klaus Störtebeker. Statuen av Klaus Störtebeker i HamburgKlaus Störtebeker (dansk "Klaus Størtebeker") (født ca. 1360 – død 20. oktober 1401) var en piratleder for en sammenslutning av kapere kjent som «fetaljebrødrene» eller «Vitaliebrødrene» (fra latin "victualia") og som drev kapervirksomhet i Østersjøen. Vitaliebrødrene ble opprinnelig hyret under en krig mellom Danmark og Sverige for å kjempe på svensk side, og til å seile forsyninger til den beleirete svenske hovedstaden Stockholm. Etter at krigen sluttet fortsatte Vitaliebrødrene å kapre handelsfartøyer for egen regning og kalte seg så for «Likedeeler» (= lik andel) ettersom de delte byttet innbyrdes. Vitaliebrødrene ble støttet av den mecklenburgske adel. Vitaliebrødrene oppsto etter at den svenske konge Albrecht av Mecklenburg ble tatt til fange av dronning Margrete I i 1389. Deres mål var å bringe det beleirede Stockholm forsyninger (= viktualier). Senere plyndret de danske kjøpsteder og slo seg ned på Gotland. Selv om det er mange myter og legender om Klaus Störtebeker finnes det svært lite faktisk kunnskap om livet hans. Selv navnet «Störtebeker» er sannsynligvis bare et kallenavn fra gammeltysk i betydningen «tøm begeret», noe som referer til piraters antatte evne til å tømme fireliters kanne med øl i en svelg uten å sette ned kannen eller begeret. Störtebeker begynte å bli kjent rundt år 1398 etter at Vitaliebrødrene ble utvist fra Gotland hvor de hadde overtatt festningen i Visby. I løpet av de følgende årene kapret Störtebeker og hans medsammensvorne (de mest kjente var Gödeke Michels, Hennig Wichmann og Magister Wigbold) hanseatiske handelsskip uansett hvor de kom fra. I 1401 klarte en flåte fra Hamburg ledet av Simon av Utrecht å nå Störtebekers flåte i nærheten av Helgoland. I følge enkelte historier hadde Störtebekers skip blitt gjort sjøudyktig ved hjelp av en forræder som hadde kastet flytende bly på kjettingen som holdt styreroret. Störtebeker og hans mannskap ble overmannet og fraktet til Hamburg for å dømmes. Legenden vil ha det til at Störtebeker tilbød et kjede av gull langt nok til å ringe inn hele Hamburg by for sitt liv og løslatelse, men Störtebeker og samtlige av 73 medsammensvergede ble dømt til døden ved halshugging. Den mest berømte legenden om Störtebeker er om henrettelsen: Det ble sagt at Störtebeker ba borgermesteren av Hamburg å løslate så mange av hans menn som han kunne gå forbi etter at hodet hans var blitt hogd av! Forslaget synes å være risikofritt og ønsket ble derfor innvilget. Etter at han ble halshugget ble det påstått at kroppen hans klarte å gå forbi tolv av hans menn før bøddelen spente bein på ham. Disse tolv ble uansett henrettet sammen med de andre. I Hamburg er det en statue av Klaus Störtebeker, og legenden om ham er også grunnlaget for det årlige festspillet i Ralswiek på Rügen, som har blitt spilt årlig siden 1997. Ekstern lenke. Störtebeker, Klaus Harlan Coben. Harlan Coben (født 4. januar 1962 i New Jersey) er en amerikansk krim/ spenningsroman- og thrillerforfatter. Flere av hans romaner har flere samtidige handlinger, og de har ofte lokalisering i og rundt New York og New Jersey. Hans kjennetegn er at den mystiske saken blir dreid fullstendig rundt under oppklaringen. Bøkene hans er blitt utgitt på mer enn 22 språk. Hemmeligheter og familiebånd er temaer i endel av hans bøker. Bilder av kirker i Vest-Agder. Dette er et galleri over kirker i Vest-Agder, Norge. Kapeller. Vest-Agder Smell-o-vision. Smell-o-vision er navnet som er gitt på en type film hvor tilskueren kan «lukte» hva som skjer i filmen. Teknikken ble utviklet i 1960 av Mike Todd, Jr., sønn av filmprodusenten Mike Todd. Metoden sendte 30 ulike dufter mot kinoens seter, utløst av filmens lydspor. Historie. Filmen "Behind the Great Wall" (1959), benyttet en metode kalt "Aroma-Rama" til å sende dufter gjennom air conditioning-anlegget til en kinosal. Todds film "Scent of Mystery" (1960) sendte lukter ut til tilskuerne i løpet av filmen ved å bruke en mer avansert prosess kalt «Smell-o-vision». Problemer med å få ut duftene synkront med filmen og å fjerne lukten mellom hver forestelling førte til Smell-o-visions snarlige endelikt. Aprilspøk. I 1965 spilte BBC TV seerne sine et puss, med en aprilspøk. Fjernsynskanalen sendte et "intervju" med en mann som hadde oppfunnet en ny teknologi kalt «Smell-o-vision» som gjorde det mulig for TV-seere hjemme å oppleve dufter som ble produsert i fjernsynsstudioet. For å demonstrere kuttet mannen opp noen løk og kokte en kanne kaffe. Seere ringte inn for å bekrefte at de hadde luktet duftene som ble «overført» gjennom fjernsynsapparatene deres. Responsen fra noen av seerne på denne spøken kan muligens være et eksempel på et psykosomatisk fenomen. Odorama. I en hyllest til Smell-o-vision, slapp den amerikanske filmregissøren John Waters en forbedret «Odorama»-versjon av sin film "Polyester" i 1982. Waters inkluderte «skrap-og-lukt»-kort som tilskuerne brukte mens de så på filmen. Fred. Olsens gate (Oslo). Fred. Olsens gate (1-11, 2-6) er en gate i Kvadraturen i Sentrum i Oslo. Den går fra Rådhusgata forbi Oslo børs til Jernbanetorget. Den fikk sitt nåværende navn i 1934 og er oppkalt etter skipsreder Thomas Fredrik Olsen (1857–1932), den het tidligere Store Strandgate. Gemäldegalerie Alte Meister. Semperbygningen ved Theaterplatz, omkring 1900 Gemäldegalerie Alte Meister i Dresden er en verdensberømt samling av malerier fra renessanse til barokk. Samlingen ble grunnlagt mellom 1694 og 1733 av de saksiske kurfyrstene og polske kongene August den sterke og August III. Etter å ha vokst raskt, særlig gjennom innkjøpet av 100 mesterverker i 1746, flyttet bygningen i 1747 inn i de tidligere stallene ved Neumarkt, som var ombygget til galleri. På 1800-tallet bygget Gottfried Semper den nåværende galleribygningen ved Zwinger («Semperbygningen»), som ble ferdigstilt i 1855. Public Record Office of Northern Ireland. Public Record Office of Northern Ireland (PRONI) er en offentlig etat i Nord-Irland, med lokaler i Belfast. Den skiller seg fra andre offentlige arkivetater i Det forente kongerike ved at det har både offentlige og private dokumenter. Etaten fungerer som arkiv for offentlige dokumenter, tilsvarende Public Record Office i England og Wales, som manuskriptarkiv med nasjonalbibliotekfunksjon og som arkiv for tidligere grevskap i Nord-Irland. Dette inkluderer også en stor mengde kirkelige og private dokumenter. London Metropolitan Archives. Bygningen til London Metropolitan Archives London Metropolitan Archives er hovedarkivet til Corporation of London. Det ligger i Northampton Road 40 i Clerkenwell, like ved Family Records Centre og Society of Genealogists. Arkivet er det største tilhørende en lokal myndighet i Storbritannia, med dokumenter som går opptil 900 år tilbake. Det meste av materialet kommer fra det gamle Londons grevskapsråd og fra myndigheter i Middlesex. Society of Genealogists. Society of Genealogists («Slektsforskernes selskap») er en ideell organisasjon i Storbritannia. Den ble grunnlagt i 1911 med formålet å «fremme, oppmuntre og fremelske studiet, vitenskapen og kunnskapen om slektsforskning». Organisasjonens bibliotek, som ligger i Clerkenwell i London, har en stor samling med slektsforskningsrelatert materiale, inkludert en stor samling av avskrifter fra kirkebøker og indekser til annet relevant materiale. Like i nærheten ligger Family Records Office og London Metropolitan Archives, som også er viktige arkiver for slektsforskere. Selskapet holder foredrag og kurs, og gir ut tidsskrifet "Genealogists' Magazine" fire ganger i året. Munchs gate (Oslo). Munchs gate (5-9, 2-4) er en gate i Oslo. Den går fra Apotekergata til St. Olavs plass. Den fikk sitt navn i 1864 og er oppkalt etter professor Peter Andreas Munch (1810–1863). Eskil (biskop). Eskil (ca. 1100–1181/1182) var en dansk erkebiskop. Han var erkebiskop i Lund i datidens Danmark, nå i Sverige fra 1137 til 1177 og kjent som en stor kirke- og klosterbygger. Biografi. Han var sønn av den mektige jyske høvdingen Christiern Svendsøn. Dermed var han født inn i den mektige stormannsslekten "Thrugotsønnene". Disse kjempet på 1100-tallet med Hvide-slekten om kongemakten i Danmark. Erkebiskop Absalon hørte blant annet til Hvite-slekten. Eskil ble som ungdom sendt til Hildesheim i Sachsen for å studere. Målet var en geistlig karriere. Han flyttet tilbake til Danmark rundt 1130, og ble da domprost ved Lund domkirke, der også hans onkel, erkebiskop Asser var erkebiskop. Etter "slaget ved Fodevig" i 1134 i Skåne, der Erik Emune drepte det andre danske kongsemnet, Magnus Nilsson, og rett etterpå når gamlekongen Nils av Danmark ble drept, ble Eskil utnevnt til biskop i Roskilde på befaling av Erik Emunde. I strid med kongene. Freden mellom Eskil og den nyvalgte kong Erik Emune varte ikke lenge. Eskil og stormannen "Peter Bodilsen" startet et opprør på Sjælland. I første omgang ble kong Erik fordrevet fra Sjælland, men Eskil og Peter greide ikke å beseire kongen i det lange løp. Eskil måtte på grunn av dette opprøret betale store bøter til kongen. Grunnen til at de startet opprøret er ikke kjent den dag i dag. Etter Assers død i 1137 overtok Eskil, etter stridigheter med kongen, erkebispesetet. Dette skjedde med støtte fra den allierte Peter Bodilsen. Eskil satt som erkebiskop i 40 år, og var i denne perioden en forkjemper for de gregorianske kirkeidealer. Håndhevelsen av disse idealene gjorde at han til tider havnet i strid med Valdemar den store, men inngikk aldri noen kompromisser på kirkens og hans egne interesser og ambisjoner. Dette bragte ham da også til toppen av hierarkiet innenfor den europeiske geistligheten. Bl.a. omgikk han Pave Alexander III og Bernhard av Clairvaux. Selv da kongen anerkjente Alexander III sin motpave, Viktor IV, reiste han til Frankrike for å følge den fordrevne paven i 6 år. Under sin erkebispetid ble Eskil en av de fremste kirkebyggere og klostergrunnleggere. Flertallet av romanske kirker i Skåne og Halland ble oppført under Eskils tid. Han grunnla blant andre klostrene i Øved, Tommerup og Lund og hadde stor innflytelse på grunnleggingen av klostrene i Alvastra, Herrevad og Væ. Eskil valgte å trekke seg fra stillingen som erkebiskop i 1177, dermed overtok Absalon bispesetet. Han var da erkebiskop både i Lund og Roskilde. Etter at han abdiserte trakk han seg tilbake til et liv i cictercienserklosteret i Clairvaux, der han levde som vanlig munk. Etter sin død i 1181 eller 1182 ble han begravd ved alteret i klosterkirken i Clairvaux. Brabant (landskap). Brabant er et landskap i Nederlandene. Maya (programvare). Maya er et kraftig animasjonsverktøy brukt av mange profesjonelle animasjonsstudioer rundt om i verden. Det er mest brukt for å produsere spesialeffekter og lignende i filmer, som for eksempel i Star Wars, Ringenes Herre og Narnia. det blir også brukt av spillutviklere til å lage 3d-modeller for dataspill, som for eksempel i Tomb Raider-serien. Maya er, som de fleste andre profesjonelle 3D-animasjonsprogrammer, svært omfattende, og har en høy læringskurve. Maya er et tilsvarende dyrt program. Man kan laste ned læreversjon på Alias' hjemmesider gratis, med alle mulighetene til fullversjonen bortsett fra at den ikke kan brukes kommersielt. Jennifer Beals. Jennifer Beals (født 19. desember 1963 i Chicago i Illinois) er en tidligere tenåringsmodell og amerikansk skuespillerinne, best kjent for rollen som Alex Owens i filmen "Flashdance" (1983) og som Bette Porter i TV-serien "The L Word". Hun har opptrådt i mer enn 50 filmer. Beals var gift med Alexandre Rockwell fra 1986 til 1996, og siden 1998 har hun vært gift med Ken Dixon. Hun og Dixon fikk en datter i oktober 2005. Den apostel-like fyrstinne hellige Olga menighet i Oslo. Vår Frelsers ortodokse kirke i Akersveien, Oslo Den apostel-like fyrstinne hellige Olga menighet i Oslo er en russisk-ortodoks menighet tilknyttet Moskva-patriarkatet. Den har sine gudstjenester i Vår Frelsers ortodokse kirke i Akersveien, ved den østre hovedport til Vår Frelsers gravlund. I 2012 har den hellige Olga menighet registrert 2300 medlemmer. Størstedelen er russere som har kommet til Norge i de senere tiår. Også nordmenn og andre nasjonaliteter er representert. Iker Casillas. Iker Casillas Fernández (født 20. mai 1981 i Móstoles, Madrid) er en spansk fotballkeeper. Han er førstekeeper og kaptein både på Real Madrid og. Casillas har tilbrakt hele karrieren sin i klubben i hjembyen, som han meldte seg inn i som åtteåring. Han fikk sitt gjennombrudd i sesongen 1999/2000, da han erstattet den skadde Bodo Illgner i Champions League-finaleseieren mot Valencia CF. I en periode mistet han førstelagsplassen til César Sánchez, men vant plassen tilbake etter at han kom inn som reserve for veteranen i Champions League-finalen i 2002 mot Bayer Leverkusen, og bidro sterkt til Real Madrids seier med en rekke fine redninger. Etter landslagsdebuten mot var Casillas ubenyttet reserve under EM 2000. Under VM 2002 i Korea og Japan var han førstekeeper, og fikk stor oppmerksomhet etter at Spania slo ut på straffespark og avanserte til kvartfinalen. Han spilte alle kampene i kvalifiseringen til EM 2004, og slapp bare inn fire mål. Han har per 18. november spilt 116 kamper for Spania. Casillas var førstekeeper da Spania vant EM i 2008, og var svært delaktig i at Italia ble slått ut i kvartfinalen. Etter 120 målløse minutter reddet han to straffer i straffesparkkonkurransen som ble vunnet 4-2. Både i semifinalen mot Russland og i finalen mot Tyskland holdt han buret rent. I 2008-sesongen ble han kåret til verdens beste keeper, fremfor profiler som Buffon, van der Sar og Čech. Hans fremragende spill i EM og for Real Madrid ble også belønnet med «Zamora-prisen» der han har minst baklengs i ligaen. Casillas var førstekeeper da Spania vant VM i 2010, og var også kaptein for landslaget. Han var også førstekeeper da Spania vant EM i fotball 2012, også her bar han kapteinsbindet. Casillas ble i 2012 tildelt Fyrsten av Asturias' pris for sport. Alexander McCall Smith. Alexander McCall Smith (født 1948 i Zimbabwe) er en skotsk forfatter og professor eremitus i medisinsk juss ved University of Edinburgh i Edinburgh. McCall Smith vokste opp i Zimbabwe. Han flyttet først til Skottland for å studere, deretter til Botswana hvor han underviste i juss ved University of Botswana før han igjen flyttet til Skottland. Han er tidligere leder av British Medical Journals etikkomite, viseformann av britiske Human Genetics Commission, medlem av UNESCOs International Bioethics Commission og medlem av Royal Society of Edinburgh. I tillegg til faglitteratur har McCall Smith siden 1980-tallet vært en produktiv forfatter av barnebøker, kriminallitteratur og humor. Hans gjennombrudd som forfatter kom imidlertid først med serien om "The No. 1 Ladies' Detective Agency" som begynte med romanen av samme navn i 1998. I 2007 ble Alexander McCall Smith utnevnt til Commander of the Order of the British Empire. På fritiden er McCall Smith amatørmusiker. Han spiller fagott i "The Really Terrible Orchestra". Harry Fett. a>, var Harry Fetts bolig. Her er bygningen sett fra nordvest Harry Per Fett (født 8. september 1875 i Christiania, død 13. september 1962 i Oslo) var kunsthistoriker, riksantikvar og fabrikkeier. I 1891 ble "Høienhall fabrikker" etablert av faren Eduard Fett, opprinnelig tysk og som tidligere hadde startet fabrikkvirksomhet i 1871 på Vallø utenfor Tønsberg. Høienhall fabrikker lå på området som i dag er mellom dagens Bryn Senter og Østensjøveien. Fabrikken var landets eldste takpappfabrikk, og hadde på det meste 200 ansatte. Harry Fett var en fremsynt fabrikkeier og var tidlig ut med sosiale tiltak og velferdstilbud for fabrikkens arbeidere. Fabrikken ble nedlagt i 1973. Han samlet en betydelig malerisamling på eiendommen "Christinedal", i tilknytning til fabrikken, og gjorde Christinedal til et kultursentrum, med samlinger av blant andre Christian Krohg, Erik Werenskiold og Gerhard Munthe. Fett grunnla tidsskriftet "Kunst og kultur", sammen med Haakon Shetelig, i 1910. Han ga ut en mengde bøker og skrifter med et sterkt kulturfilosofisk preg, blant annet "Norges malerkunst i middelalderen" (1917) og "Vort nationale enevelde" (1925). Harry Fett var riksantikvar fra 1913–1946 og kan sies å være den som bygde opp dette embetet. Hans forgjenger, Herman Major Schirmer fikk bare sitte i embetet i fem måneder før han døde og det blir derfor ofte feilaktig hevdet at Fett var landets første riksantikvar. Harry Fett ble av arkitekt Håkon Christie blant annet karakterisert som en energisk, handlingsorientert, lekende virvelvind. Han tok initiativ til det mobile galleriet Kunst på Arbeidsplassen (1950) og mottok St. Hallvardsmedaljen i 1959. Harry Fetts sønn, Per Fett, ble arkeolog og en markant kartlegger av vestnorske fornminner i sitt arbeid for Bergen Museum. Sønnesønnen Tryggve Fett er seniorrådgiver ved Bergen Museum I 1965 ble Gamle Østensjøvei omdøpt til Harry Fetts vei. Marco Rodríguez. Marco Antonio Rodríguez Moreno (født 10. november 1973 i Mexico by) er en meksikansk fotballdommer. Han har dømt internasjonalt siden 2000, og var dommer under VM 2006 i Tyskland. Den meksikanske pressen har gitt ham kallenavnet «Chiquidrácula» fordi det påstås at han ligner på en barneillustrasjon av grev Dracula. Khujand. Khujand (tadsjikisk Хуҷанд eller خجند, også skrevet "Khudzhand", russisk Худжанд, tidligere Khodjend fram til 1939 og Leninabad til 1992), er den nest største byen i Tadsjikistan. Byens innbyggertall er på 149 000 innbyggere (2000), en nedgang fra 160 000 i 1989. Byen er også hovedstaden i Sughd, den nordligste provinsen i Tadsjikistan. Byen ligger ved bredden av elven Syr Darja ved enden av Ferganadalen. Historie. Khujand er en av de eldste byene i Sentral-Asia. Den lå langs Silkeveien fra Kina til Europa, og markerte en av ytterpostene til Aleksander den store. Aleksander den store bygde her festningen Alexandria Eskhat (det ytterste Aleksandria). Byen ble tatt av araberne i 711, av Djengis Khans styrker i 1220, og som en del av Kokand-khanatet av russerne i 1866. Byen og området rundt tilhørte Usbekistan fra 1924 til 1929. Tidligere gikk all handel mellom khanatene Bokhara og Kokand gjennom byen, men dette endret seg etter den russiske okkupasjonen i 1866. Byen spilte en viktig rolle i russernes krig mot Kokand i 1875. Mye av byen er blitt ødelagt gjennom årenes løp, og få gamle bygninger er igjen. De to mest kjente er Sheikh Muslihiddins mausoleum og det gamle citadellet. Av nyere monument var den største statuen (24 m høy) i Sentral-Asia av Lenin. Den ble revet i 2011, og skal etter planen erstattes av en statue av tadsjiken Ismail Samani. Míchel Salgado. Miguel Ángel Salgado Fernández (født 22. oktober 1975 i As Neves) er en spansk fotballspiller som for øyeblikket står uten kontrakt. Salgado begynte karrieren i 1994 hos Celta Vigo. I 1996 ble han lånt ut til UD Salamanca, før han spilte ytterligere to år for Celta. I 1999 gikk så Salgado til Real Madrid for om lag 6 millioner euro. Michel Salgado ble offisielt Rovers spiller den 19. august 2009. Han skrev under på en kontrakt som binder han til klubben i to og et halvt år. Salgado debuterte på den 5. september 1998 i et svært overraskende tap mot (2-3). Pedro Pauleta. Pauleta, egentlig Pedro Miguel Barreiro Resendes, (født 28. april 1973 i Ponta Delgada) er en portugisisk tidligere fotballspiller. Han spilte blant annet spiss i Paris Saint-Germain og på. den 12. oktober 2005 gikk Pauleta til topps på tidens toppscorerliste for landslaget, med 43 mål på 80 kamper (mai 2006) har han slått rekorden til fotballegenden Eusébio. Langes gate (Oslo). Langes gate (1-13, 4-6) er en cirka 250 meter lang gate på Meyerløkka i nordenden av Oslo sentrum. Den går fra St. Olavs plass nordover til Frimanns gate. I øvre del grenser gaten mot Pilestredet park, nytt strøk på Rikshospitalets gamle tomt. Gaten fikk sitt navn i 1864 og er oppkalt etter riksarkivar Christian Christoph Andreas Lange (1810–61). Frimanns gate (Oslo). Frimanns gate (16-26) er en kort gate på Meyerløkka i Oslo. Den går fra Ullevålsveien ved Oslo katedralskole til Langes gate. Nord for gaten ligger Pilestredet park. Den fikk sitt navn i 1864 og er oppkalt etter dikteren og sogneprest i Davik i Nordfjord i perioden 1781–1822 Claus Frimann (1746–1829). Frimann var kjent for sin skrivekunst, diktet om fjellet Hornelen fra 1776 og hans skildringer om sjøfolk og fiskerens liv og virke "Poetiske Arbeyder" fra 1788 og 1826. "Almuens Sanger" kom i 1790, "Den syngende Søemand" i 1792 og "Søekabinet" i 1793. Kabalmysteriet. "Kabalmysteriet" er en roman av Jostein Gaarder og er hans første ungdomsroman. Med denne romanen, fikk Gaarder sitt første store litterære gjennombrudd. Sammen med de to senere romanene, "«Sofies verden»" og "«Julemysteriet»", er romanen blitt betraktet som «filosofi»-trilogien hans. Romanens betydning. «Kabalmysteriet» fikk stor betydning på en rekke felt da den ble sluppet i 1991. Det var denne romanen som gjorde at Jostein Gaarder ble kjent, som før denne hadde han gitt ut en novellesamling og to barneromaner som ikke fikk så mye oppmerksomhet, blant et brett av norske lesere i alle aldersgrupper. Dette til tross for at romanen var ment som en ungdomsroman. «Kabalmysteriet» åpnet dessuten opp en folkelig interesse i filosofi, som for mange før ble betegnet som tørt og kjedelig for mange, som skyldes den perfekte sammenblandingen av virkemidler som han hentet fra fantasyromantradisjonen og filosofiskromantradisjonen. Med utgivelsen av romanen åpnet det en ny marked etter slike bøker og inspirerte Jostein Gaarder til å gi ut romaner som «Sofies verden» (som blir ofte tolket som en kommentarbok til «Kabalmysteriet») og «Julemysteriet». «Kabalmysteriet» ble også kjent for utlandet etter suksessen med «Sofies verden» og er ofte betegnet som Gaarder beste roman. Handling. «Kabalmysteriets» handling er en todelt fortelling med flere felles punkter og sammenhenger. I den første fortellingen møter man den 12 år gamle Hans Thomas og faren hans på biltur ned til filosofiens hjemland, Hellas. Bakgrunnen er at moren til Hans Thomas forlot dem for å finne seg selv, og har siden da ikke gitt noe livstegn fra seg før far og sønn kom over et moteblad der moren var avbildet som modell. På turen nedover og under rastene diskuterer de filosofiske spørsmål som "hvem vi er" og "hvor vi kommer i fra". På en bensinstasjon møter Hans Thomas en liten skjeggete mann som gir ham en lupe som han "vil få god bruk for". Da de kommer til den lille sveitsiske alpelandsbyen Dorf, som vise seg å være en lang omvei fra Europaveiene, møter Hans Thomas bakerhans og av han får han tre boller. Inne i en av de finner han en liten bok, med skrift så liten at den ikke kan leses med det blotte øyet. Takket være forstørrelsesglasset får han lest bolleboken. Den andre delen av fortellingen får man gjennom bolleboken. Den viser seg å være skrevet av den tyske soldaten Ludwig som rett etter annen verdenskrig har kommet til Dorf og møter bakeren Albert. Her forteller Ludwig om møtet med bakeren og smaken av den merkelige Purpurbrusen som bakeren lot ham smake. Vi får også høre fortellingen om bakeren Hans (bakeren før Albert) og hans opphold på en mystisk øy som han hadde havnet på etter et skipsforlis i 1842. Tolkning. «Kabalmysteriet» blir først og fremst tolket som en filosofiskroman med sine filosofiske spørsmål som skal vekke undring og kritisk syn hos leseren. På den måten håper antakelig Gaarder at vanlig folk blir mer interessert i filosofi ved å vekke opp undringen ved leseren og lage grunnlaget for at leseren stiller spørsmål om alt det som finnes på jorden og komme til egne svar. De to mest sentrale temaene som blir tatt opp i roman er begrepene liv, sannhet og skjebne der livet er for kort, åpenhet om sannheten og godkjennelse av sin skjebne blir filosofert. Kortstokket med sine 52 kort og en joker har en sentral rolle i romanen for å illustrere de filosofiske undringene. I Norge. I Norge ble romanen første gang utgitt i 1990 på Aschehoug forlag. For romanen fikk han Norsk litteraturkritikerlags barnebokpris og Kritikerprisen i 1990, Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur i 1991 og Skolebibliotekarforeningens litteraturpris i 1993. Kaori Ekuni. Kaori Ekuni (江國 香織 "Ekuni Kaori", født 21. mars 1964) er en japansk forfatter. Hun ble født i Setagaya, Tokyo. Onkel Oswald. "Onkel Oswald" (engelsk "My Uncle Oswald") er en roman av den norsk-engelske forfatteren Roald Dahl og er hans eneste roman for voksne. Hovedpersonen i romanen er onkel Oswald, en karakter som har dukket opp tidligere i et par noveller i novellesamlingen "Bytt Beite". Ifølge fortelleren er onkel Oswald «historiens overlegent største horebukk», der hans motto er aldri sov med samme kvinne to ganger, og skal være i slekt med han. «Onker Oswald» er fortellerens fiktive onkel Oswald Hendryks Cornelius, en mann som kan forføre kvinner, samler på edderkopper, skorpioner og spaserstikker, elsker opera og kinesisk porselen og er en meget god businessmann. I historien møter man Oswald som ung mann i 1912, og om hvordan han slår seg sammen med sin kjæreste, den uimotståelige Yasmin Howcomely, og kjemilæreren hans ved Cambridge, A.R. Woresley. Sammen planlegger de å starte verdens første og meget lukrative sædbank ved å stjele sæd fra de rike og berømte. Av en knust skarabébille, lager de et kraftfullt afrodisiakum som får hver person som tar den til å bli et villdyr. Kjendiser de møter er bl.a Albert Einstein, Sigmund Freud, Igor Stravinskij, Pablo Picasso, Haakon VII av Norge og mange av samtidens konger. Teksten er formet som onkel Oswalds etterlatte brev og dagbøker. Tyholttunnelen. Tyholttunnelen er en 2760 meter lang jernbanetunnel i Trondheim. Tunnelen ble bygget av tyskerne under andre verdenskrig, men åpnet offisielt først i 1956. Den var en av de første anvendelser av frysestabilisering ved bygging av tunneler i løsmasser (leire) i Norge. Tyholttunnelen er en del av Stavne–Leangenbanen. De syv søstre (sagn). De syv søstre er et kjent opphavssagn om dannelsen til mange av Nordlands mest kjente fjellformasjoner. Det finnes utallige versjoner av dette sagnet. Ofte skiftes fjell og navn ut, men oppbygningen er den samme. En variant av sagnet. Vågakallen og Suliskongen hadde hver sine sorger. Den første hadde sønnen Hestmannen som var ulydig, og den andre 8 viltre døtre. Suliskongen var streng og nektet døtrene å være ute. Da han sovnet en kveld, lurte de seg allikevel ut. De ville ned til kysten for å danse og bade i måneskinnet. Hestmannen så søstrene bade i sjøen ved Landegode. Han ble forelsket i Lekamøya og bestemte seg for å røve henne samme natt. I full rustning og med flagrede kappe om skuldrene jager han sørover i et vilt midnattsritt. De badende søstrene får øye på han og tar på flukt sørover alt de orker. Utmattet gir De syv søstre opp og kaster seg ned på øya Alsten mens den eldste flykter videre. I et veldig sprang hopper hun over Velfjord til Brønnøy akkurat som røveren nærmer seg Polarsirkelen. Nå blir det håpløst for Hestmannen. Han ser at han ikke kan nå henne igjen. Da bestemmer han seg for at i stedet for at hun skulle slippe unna vil han se henne død. Omkring i fjellene sitter trollene og følger med i spenning på den ville jakten. Kongen i Sømnafjellet ved Brønnøysund – Skarsfjellgubben – sitter også oppe og ser fram under hattebremmen på det som foregår mens dagen tar til å gi skyene et gyllent skjær. Når Skarsfjellgubben ser at Hestmannen tar etter buen sin kaster han hatten i veien akkurat idet pilen er på vei mot Lekamøya. Pilen traff hatten og den falt ned på Torget rett sør for Brønnøysund med et stort hull igjennom, mens pilen endret retning og falt ned i havet ved Vikna. Lekamøya tok et kjempehopp og landet på Leka. Der snublet hun og mistet møssmørdunken som hun bar med seg. Møssmøret rant ut over fjellene på nordvestsiden av Leka. Derav den gule fargen på fjellene. Lekamøya kom seg til sørspissen av Leka før sola rand og alle ble til stein, og kan ses den dag i dag. "Lekamøya" på fart sørover, står som en liten tind og sees når en reiser langs Lekafjorden. "Torghatten" – med det markerte hullet – er et kjent fjell og seilingsmerke sør for Brønnøysund. "De syv søstre" sitter sammen og ser utover Sandnessjøen og omegn. "Hestmannen" står på øya Hestmannøy som ligger rett under Polarsirkelen. "Suliskongen" troner høyt inne ved svenskegrensen innerst i Salten. "Vågakallen" vokter sine rikdommer ved Henningsvær i Lofoten. Andre varianter. En annen variant av sagnet går ut på at Suliskongens døtre skulle på dans, og at Suliskongen i den anledning fikk Dønnamannen til å følge dem for å beskytte dem mot farer på ferden. I løpet av festen blir Dønnamannen full og sovner. Dermed kan ikke han beskytte Lekamøya mot Hestmannen, og hun legger på flukt sørover. De siste Syv Søstre danser videre i det sola renner, og alle blir til stein. Dønnamannen synes svært godt fra Leirfjord. Han ligger på rygg med hendene kneppet over brystkassen, mens på andre siden av fjorden har søstrene stivnet i dansen. Nordisk Kennelunion. Nordisk Kennelunion (NKU) er en samarbeidsunion mellom de nordiske lands nasjonale kennelklubber, som hver i sær er stambokregister for de hunderaser som registreres i det enkelte land. Hensikten med unionen er å standardisere og forenkle regler og retningslinjer omkring nasjonale registereringer, hundeutstillinger og konkurranser m.v. Alle kennelklubbene i NKU er individuelle medlemmer av Fédération Cynologique Internationale (FCI) og anerkjenner derfor også automatisk de hunderaser, regler og retningslinjer som inngår på tvers av landegrensene i FCI-samarbeidet. Hvert lands stambokregister har anledning og makt til å arrangere utstillinger og konkurranser, samt anerkjenne nye hunderaser i eget land. Hunderaser som blir anerkjent hos en av de nasjonale kennelklubbene i unionen, anerkjennes også automatisk av unionen som helhet, men ikke nødvendigvis av FCI. Unionsarbeidet krones gjennom årlig å arrangere "Nordisk Vinner", en stor internasjonal hundeutstilling som gjerne går over tre dager og mønstrer flere tusen hunder. Utstillingen arrangeres vekselvis mellom kennelklubbene i Finland, Norge og Sverige. The Bride. "The Bride" er en filmversjon av Mary Shelleys "Frankenstein". Filmen er fra 1985 og er regissert av Franc Roddam, og har Sting i hovedrollen som Baron Frankenstein og Jennifer Beals i rollen som monsteret han lager på samme måte som sitt berømte monster fra boken. Handling. Filmen begynner med at Baron Frankenstein, hans monster (Clancy Brown), Dr. Zalhus (Quentin Criso) og hans assistent Paulus (Timothy Spall) lager et kvinnelig monster ved navn Eva til det opprinnelige monsteret. Eva er fysisk sett identisk med et menneske, og mangler deformitetene til det opprinnelige monsteret. På grunn av dette frastøtes hun fra monsteret og avviser ham. Dette fører til at det opprinnelige monsteret blir rasende og ødelegger Frankensteins laboratorium. Frankenstein, som tror de eneste overlevende etter raserianfallet er han selv og Eva, flykter fra Castle Frankenstein. Der blir han forelsket i Eva og forsøker å ferdigstille sitt prosjekt med å gjøre henne til det perfekte mennesket. Monsteret, som også overlevde, vandrer rundt på landet der han blir venn med dvergen Rinaldo (David Rappaport). De kommer i kontakt med en sirkuseier som ender med å ta livet av Rinaldo, noe som fører til at monsteret går inn i en tilstand av dyp depresjon og raseri. Han bestemmer seg for å returnere til Castle Frankenstein for å hente sin påtenkte kone, Eva. Omtrent samtidig oppdager Eva at hun deler en psykisk lenke med monsteret. Hun avviser Frankenstein i det monsteret er på vei tilbake for å redde henne. Sperillbanen. Sperillbanen åpnet til Finsand 31. juli 1926. Den greiner av fra Randsfjordbanen på Hen stasjon. Den ble vedtatt bygget av Stortinget 20. juli 1921, men alt den 1. juli 1933 ble det vedtatt å nedlegge persontrafikken ved banen. Godstrafikken ble lagt ned i 1957. Jernbanen gikk igjennom Ådal og var 24,9 km. Den hadde 5 stasjoner, alle bygget i 1926: Grønvold, Hallingby, Somdalen, Ringmoen og Sperillen (Finsand). De fire første stasjonsbygningene var flyttede og ominnredede lembarakker fra Norsk husbygningskompani, mens stasjonsbygningen ved Finsand ble tegnet av NSB Arkitektkontor og ble oppført i to etasjer. Dampskibet DS «Bægna» hadde gått i trafikk fra Hen til Sørum fra 1868. Ved Finsand ble det kai for omlasting fra jernbane og «Bægna» fortsatte i trafikk frem til 1929. Deretter motorbåt frem til 1932. Okutama. Okutama (奥多摩町　"Okutama-machi") er en by i Nishitama, Tokyo. Med et areal på 225,63 km² er byen størst på utstrekning i Tokyodistriktet. I Okutama ligger også de nordligste og vestligste punktene i Tokyoregionen, det samme gjør også Okutamasjøen som er en viktig vannkilde for Tokyo. Hovedattraksjonen i Okutama er foruten Okutamasjøen de lokal varme kildene og kalksteinsgrotten i Nippara. Øystein Baadsvik. Øystein Baadsvik (født 14. august 1966) er en norsk tubaist som startet med tuba i Spongdal skoles musikkorps på Byneset ved Trondheim. Han er utdannet ved Musikhögskolan i Stockholm og har gjennomført private studier med en rekke tubaister fra Sverige, England og USA. Øystein Baadsvik har som solist turnert med en rekke internasjonale ensembler og orkestre i både Europa, USA, Asia og Australia. Han har utgitt 4 soloplater så langt. Fram mot 2009 vil han slippe fire nye plater som allerede er innspilt. Baadsvik er verdens eneste heltids freelance tubasolist og regnes som en av de aller fremste utøverne på sitt instrument. Han har gjennom sin kunstneriske virksomhet også et sterkt fokus på barn og unge. Han har i den sammenheng gjennomført en rekke turneprosjekt for Rikskonsertene og skole- og familiekonserter med Trondheim Symfoniorkester. Stromboli. Stromboli er en vulkanøy i Italia som tilhører De eoliske øyer. Stromboli er svært aktiv. Stromboli er kjent for sine flotte utbrudd som inngår ca. hvert 20-30 minutt. Utbruddene består av små mengder med lava som sprutes ut. Det arrangeres turer opp mot toppen med guide, hvor man bokstavelig talt går mellom elver av lava. Man kan se toppen på vulkanen gløde om natten. Det høyeste punktet er 926 moh. og diameteren er ca. 2km. Zapotekere. Zapotekerne er et indianerfolk som hovedsakelig bor i Oaxaca i Mexico. Zapotekiske språk tilhører den otomangueanske språkfamilien. Zapotekernes kultur er variert. Noen bor i fjellet og noen ved kysten, og de er tildels urbane og tildels jordbruksfolk. Islandske hunderaser. Det finnes kun en islandsk hunderase med internasjonal anerkjennelse, nemlig den islandske fårehunden. Om islandsk fårehund. Opprinnelig kom trolig denne hundens forfedre til sagaøya med norske vikinger på 800-tallet. På Island har den så utviklet seg til dagens hund gjennom århundrene, gjennom krysning med ulike andre hunderaser som har blitt ført til øya. Man kan i så måte tenke seg at det tidlig også ble ført hunder dit fra både Storbritannia og Irland. Rasen kan snarere kalles en landrase enn en hunderase. Den er ikke like homogen som de hunderaser folk flest forestiller seg, i det en rekke relativt ulike varianter eksisterer. Hinohara. Hinohara (檜原村 eller 桧原村 "Hinohara-mura") er en landsby i Nishitama, Japan som ble grunnlagt i 1889. Hinohara er den eneste gjenværende administrative enheten i Honshudelen av Tokyodistriktet som fortsatt er klassifisert som en landsby. Landsbyen hadde per 1. januar, 2006 et folketall på 3.043, et areal på 105,42 km², og en befolkningstetthet på 28.9/km². Hinohara ligger ved den øvre delen av Akigawaelva, ei bielv til Tamaelva. Hovedindustrien i landsbyen er skogbruk. Enzan. Enzan (塩山市 "Enzan-shi") var en by i Yamanashi, Japan. Byen ble grunnlagt 5. april 1954. I 2003 hadde byen 25.856 innbyggere og en befolkningstetthet på 139,96 personer per km². Byarealet var på 184,74 km². 1. november 2005 ble Enzan slått sammen med byene Katsunuma og Yamato i den nye byen Koshu. Hen (Ringerike). Hen eller Heen (av norrønt "Hávin") er et lite tettsted ved Ådalselva i Ytre Ådal, i Ringerike kommune i Buskerud. Stedet ligger mellom Hønefoss og det gamle kommunesenteret Hallingby i tidligere Ådal kommune. Tettstedet Hen. Tettstedet Hen har navnet sitt etter den gamle storgården med samme navn. Trolig stammer navnet av norrønt "Hávin", som kan bety "stille" (vann) og ha sammenheng med hvordan Ådalselva (nedre del av Begnaelva) flyter på dette stedet. Hen var før i tiden et viktig knutepunkt og industrisentrum på Ringerike, ikke minst med tanke på trafikken opp dalføret mot Valdres. Selve grunnlaget for tettstedet var Hensfossen og tømmerfløtingen på Ådalselva, som også hadde både sagbruks og treforedlingsindustri i tidligere tider. Hensfossen er dessuten utbygd som kraftverk – Hensfoss kraftverk. I 1868 ble DS «Bægna» satt inn i person- og godstrafikk på Ådalselva og Sperillen. Dampbåten anløp en rekke plasser langs både elva og i Sperillen, først opp til Nes i Ådal, men fra 1869 også opp Begna fra Nes til Sørum i Begnadalen. Hen fikk eget poståpneri fra 1. januar i 1871, men den 31. oktober i 1972 ble dette nedlagt. Hen stasjon. Hen ble også jernbanestasjon på Randsfjordbanen da denne ble åpnet i 1868, noe som i seg selv var selve grunnlaget for båttrafikken opp dalføret. Den 20. juli 1921 vedtok også Stortinget å bygge Sperillbanen, som ble åpnet for trafikk fra Hen til Finsand ved Sperillen den 31. juli 1926. Samtidig ble person og godstrafikken med båt på elva nedlagt. Man skulle kanskje tro at Hen da var sikret en lysende framtid, men slik ble det ikke. Alt den 1. juli 1933 ble det besluttet å legge ned persontrafikken på Sperillbanen, som fortsatte med godstrafikk fram til 1957. Da ble også denne nedlagt. Noe av årsaken var sikkert økt persontrafikk på Valdresbanen, som fra 1906 gikk helt til Fagernes, men også bilen ble stadig mer aktuell på denne tiden. På Randsfjordbanen ble persontrafikken nedlagt fra 26. mai 1968. Hensmoen. På åsen øst for Hen ligger Hensmoen, et betydelig industriområde som har utviklet seg etter at jernbanen ble nedlagt på Hen. I dag finner man en rekke større industribedrifter i dette området, som Spenncon og Unicon som lager betongprodukter. Sofies gate (Oslo). Sofies gate (1-83, 6-88) er en gate i Oslo. Den begynner ved krysset Holbergs gate og Stensberggata, krysser Dalsbergstien og går langs østsiden av Bislett stadion, krysser Louises gate ved Martinus Lørdahls plass og passerer Bolteløkka skole før den ender ved Ullevålsveien. Gaten fikk sitt navn i 1871 og er oppkalt etter Oscar IIs dronning Sofie av Norge og Sverige (1836–1913). I Sofies gate 15 åpnet Chen Te Hu fra Shanghai i 1963 Norges første kinarestaurant, «China House». Sofies gate er en av de lengste gatene innenfor Ring 2, hele 1200 meter lang. Yamanashi (prefektur). Yamanashi (山梨県, "Yamanashi-ken") er et politisk prefektur og geografisk område i Chuburegionen på øya Honshu, Japan. Administrativt sentrum for området er Kofu. Per 1. oktober, 2005 hadde Yamanashi et folketall på 884.531 innbyggere, en befolkningstetthet på 198/km² og et areal på 4.465,37 km². Med dette er Yamanashi Japans 32. største distrikt i utstrekning og det 41. største distriktet når det kommer til antall innbyggere. Fjellet Fuji, et turistmål og landemerke, ligger i distriktet. Chūburegionen. Chūburegionen (中部地方 "Chūbu-chihō") er den midterste regionen på Honshu, Japan. Chuburegionen ligger vest for Kantoregionen og er delt opp i følgende ni prefekturer: Aichi, Fukui, Gifu, Ishikawa, Nagano, Niigata, Shozuoka, Toyama og Yamanashi. Karakteristisk for regionen er fjellene. Kantōregionen. Kantōregionen (関東地方, "Kantō-chihō") er et geografisk område på Honshu, Japans største øy. De følgende 7 distriktene utgjør regionen: Gunma, Tochigi, Ibaraki, Saitama, Tokyo, Chiba og Kanagawa. Dette er Japans tettest befolkede område og økonomiske hovedstadsregion rundt Tokyo. Kantōsletta ligger i regionen og utgjør om lag 40 % av arealet. De resterende 60 % består av ås- og fjellandskapet som utgjør grensene mot Chubu og Tohoku. Fjellene Kantō-sanchi i vest er utbygd med betydelig vannkraftproduksjon. Sørum (Sør-Aurdal). Sørum (middelaldersk: «Sudreim», sørgården) er ei grend i Begnadalen og en grunnkrets i Sør-Aurdal kommune i Oppland. Historie. Tidligere var det en skysstasjon på stedet. Dette var mens det var båttrafikk på Begna og Sperillen. DS «Bægna» trafikkerte en rekke anløpsteder, fra Hen i Ytre Ådal via Ådalselva og Sperillen til Sørum i perioden 1869–1929, deretter overtok en motorbåt fram til ferdelsåra ble nedlagt i 1933. Videre oppover dalen gikk transporten med hest og kjerre. Fra 30. til 31. august 1901 overnattet norges første bilturist, nederlenderen Petrus Scheltemer Beduin, på Sørum skysstasjon. Han og hans følge var på vei fra fra Kristiania og til Lærdal. De kjørte en Panhard et Levassor. Næringsliv. På andre siden av elva ligger Begna med det største industrifeltet i kommunen. Sørum Gjestehus som er en fortsettelse av den tidligere skysstasjonen driver hotell og har egen campingplass med hytter. På bilder fra 1880-1890 av Axel Lindahl kan en se bygningen på den tidligere skysstasjonen, og denne finnes fortsatt. Grenda har en av Valdres eldste landhandler, "Stømmen og Thorsrud assorterte landhandel". Kvikk Lunsj. Kvikk Lunsj er produktnavnet for en kjekssjokolade som ble lansert av søtsakprodusenten Freia i 1937 og har vært i salg siden. Sjokoladen er i reklamen blitt framstilt som «tursjokoladen», og mange forbinder den med skiturer, spesielt i påskeferien, der sjokolade ofte brukes som energigivende niste. Sjokoladen består av fire avlange kjeksbiter omgitt av sjokolade, og mellom kjeksbitene er sjokoladelaget tynnere slik at det er lettere å dele sjokoladen. I løpet av ett år spiser hver nordmann i gjennomsnitt ni Kvikk Lunsj-sjokolader. Tre av disse blir spist i løpet av påsken. Det blir hvert år produsert om lag 50 millioner plater, hvorav 4-500 tonn av disse selges i påsken. En liten produksjonandel selges på Tax-Free handelen i Sverige og Danmark. For mange har Kvikk Lunsjen blitt et symbol på norsk kultur, og det vakte derfor sterke reaksjoner da Freia for få år siden besluttet å fjerne sølvpapiret rundt sjokoladen. Det ble blant annet opprettet Facebook-grupper for å vise sin avsky. En gang på 60-tallet trykte Freia de berømte fjellvettreglene på baksiden av kjekssjokoladen. Kvikk Lunsj blir i dag produsert av Kraft Foods, og solgt i Norge, Sverige og Danmark. Innpakningen var stort sett uendret siden 1938, fram til nylig da folien og papiret ble byttet ut med lufttett emballasje lignende Freias andre sjokolader. Varianter. Sjokoladen finnes nå også som sjokoladebar, den selges under navnet Kvikk Lunsj XXL. Tidligere har det også blitt solgt Kvikk Lunsj med blåbærsmak, og nå er Kvikk Lunsj med appelsinsmak å få kjøpt. Ellers har sjokoladen stort sett vært uforandret etter det andre partiet. De første sjokoladene som ble produsert var nemlig trukket med mørk sjokolade, og det ville ikke det norske folket ha. Partiet ble, nærmest i sin helhet, trukket tilbake, og det ble deretter prøvd med lys sjokolade. Det ble den suksessen man kjenner i dag. Kit Kat. Kvikk Lunsj tilsvarer kjekssjokoladen Kit Kat eller KitKat, et sjokoladeprodukt som selges i mange land og som ble introdusert på det engelske markedet av Rowntree Limited som "Rowntree’s Chocolate Crisp" allerede i 1935. Selskapet ble kjøpt av Nestlé i 1988. Kvarven fort. En kanonstilling på fortet. Kanonen ble produsert av Fried. Krupp i 1914, serienummer 1025 L. __NOTOC__ Kvarven fort er et fjellfort i Laksevåg bydel strategisk lagt ved skipsleden inn til Bergen. Bygging. Mot slutten av 1800-tallet ble forholdet mellom de to landene i unionen mellom Norge og Sverige stadig kjøligere. Nordmennene var misfornøyde og ønsket uavhengighet. I forberedelse til en eventuell voldelig oppløsning av unionen, ble penger bevilget til et nytt kystforsvar i Norge. I Bergen ble flere fort bygget for å beskytte havnen og marineinstallasjonene på Marineholmen og Wallemsviken fra svenske angrep fra sjøen. Kvarven fort var ett av disse, sammen med Hellen fort og batteriene i Sandviken. Bygging av Kvarven fort begynte i 1895. Militæret kjøpte den tilliggende gården Bakke i 1898, og den staselige hovedbygningen ble til Kommandantboligen. Fortet stod ferdigstilt i 1899. Et torpedobatteri var også på plass i 1902. Denne, og Haubits L/14-kanonene, gjorde Kvarven til et toppmoderne fort i sin tid, men ble ikke tatt i bruk da unionen ble oppløst på fredelig vis i 1905. Første verdenskrig. Norge var nøytralt under første verdenskrig. Kvarven fort var fullbemannet med soldater på nøytralitetsvakt. Andre verdenskrig. Norge ønsket nøytralitet også i andre verdenskrig, men ble overraskende invadert av tyske tropper i deres Operasjon Weserübung den 9. april 1940. Bergensdelen av operasjonen ble frontet av de tyske krysserne Königsberg og Köln, og bestod av rundt 1900 soldater. Kvarven fort var bemannet med 33 offiserer og 279 korporaler og menige. Fortet skjøt mot skipene da de seilte inn mot Bergen kl. 3:58 om natten. Det ble umiddelbart innlysende hvor utdatert og dårlig vedlikeholdt kanonene var; en av de få granatene som traff, gikk ikke av, for eksempel. Skipene besvarte ikke ilden med annet enn den morsekodete meldingen "stop shooting!" telegrafisten ringte til kommandanten og spurte om de skulle stoppe å skyte og kommandanten svarte med "Visst faen skal dere skyte". Kvarven fort ble tatt kort tid etter, delvis grunnet soldatenes dårlige kamptrening. Tysk marinepersonell bemannet fortet resten av krigen, og gjorde det til del av Festung Bergen, som skulle forsvare den strategisk viktige byen mot allierte angrep. I denne perioden ble fortet utvidet og modernisert. Dagens fort. Kvarven fort ble åpnet på tidlig nittitallet som et fredet kulturområde åpent for allmennheten. Det er et populært område å utforske både for turister og lokalbefolkning, og området er også en inngangsport til Lyderhorn og Ørnafjellet for turgåere. De aller fleste bunkere og ganger er dog murt igjen av sikkerhetsmessige hensyn. Fredning. Fortet er beskrevet i landsverneplanen for forsvaret. Det høyestliggende moniermagasinet, oppført 1898-1899, ble fredet ved forskrift, 6. mai 2004. Louises gate (Oslo). Louises gate (9-29, 2-30) er en gate i Oslo. Den går fra Bislett plass forbi Bislett stadion over Martinus Lørdahls plass til Ullevålsveien ved parken St. Hanshaugen. Den fikk sitt navn i 1871 og er oppkalt etter Karl XVs dronning Louise (1828–1871). Våre verste år. "Våre verste år" (også kjent som "Bundy", orig.tittel "Married... with Children") var en situasjonskomedie som gikk 11 sesonger i USA om en dysfunksjonell familie fra Chicago i Illinois. Serien ble sendt på FOX fra 5. april 1987 til 5. mai 1997, og den ble skapt av Michael G. Moye og Ron Leavitt. I løpet av sine elleve sesonger ble det totalt spilt inn 264 episoder av serien, noe som gjør den til den serien som har vart nest lengst på Fox (nest etter "Simpsons"). Sangen «Love and Marriage» ble benyttet som temasang. Handling. Serien handler om livet til Al Bundy, en tidligere fotballspiller på high school, som ble skoselger. Man møter også hans kone Peggy, en jålete, uutdannet husmor som er kjent for sitt store, røde hår og sine tøsete klær, samt deres to barn, Kelly, den attraktive men dumme datteren, og Bud, den dustete, upopulære og jentegale sønnen. Naboene er de oppadstormende Steve og Marcy Rhoades (Steve stikker etterhvert av fra Marcy, og hun gifter seg med den unge Jefferson D'Arcy etter en fuktig kveld på byen). De fleste episodene handler om at Al pønsker ut en eller annen lur plan, enten om å bli rik raskt, eller om å hevne seg på de suksessrike naboene, bare for å mislykkes på grunn av sin tegneserieaktige dumhet og sin uflaks. Peter Robinson. Peter Robinson (født 1950 i Castleford, Yorkshire i England) er en engelsk-kanadisk forfatter. Før han emigrerte til Canada i 1974, studerte Robinson til Bachelor of Arts ved University of Leeds. Han tok mastergraden i engelsk og kreativ skriving ved University of Windsor og ble dr.philos ved York University i Toronto. Han har undervist ved universitet i Toronto, og var i perioden 1992–93 Writer-in-Residence ved University of Windsor. Robinson er best kjent for sine kriminalromaner med handlingen lagt til den oppdiktede byen Eastvale i Yorkshire, men har også utgitt poesi og romaner utenfor krimsjangeren. Ali Gerba. Ali Gerba, (født 4. september 1981) er en kanadisk fotballspiller som spiller for Milton Keynes Dons FC. Gerba er angriper og spiller på. Etter å ha spilt for Montreal Impact og Toronto Lynx i Canada og Pittsburgh Riverhounds og Miami Fusion i USA kom han til Sverige og GIF Sundsvall i 2005 uten at han var nok til at klubben reddet plassen. Han gikk så til IFK Göteborg, der han slet med å få spilletid. Det resulterte i at han ble utlånt til Odd Grenland i 2006. Etter at han spilte for Odd har han vært innom danske AC Horsens og tyske FC Ingolstadt 04, før han i 2008 signerte for Milton Keynes Dons. Han har tidligere vært i søkelyset til Valencia, Rosenborg, Lillestrøm og AIK. Louise av Norge og Sverige. Louise av Norge og Sverige, eller Louise av Nederland) (Vilhelmina Fredrika Alexandra Anna Lovisa) (født 5. august 1828, død 30. mars 1871), var nederlandsk prinsesse, og ble med tiden dronning av Norge og Sverige ved sitt ekteskap med Karl IV av Norge (Karl XV av Sverige). Louise var datter av prins Fredrik av Nederland (1797–1881) og Louise av Preussen (1808–1870). Hun ble gift med Karl IV av Norge (Karl XV av Sverige) 19. juni 1850. Hun ble kronet til dronning av Sverige 3. mai 1860 i Storkyrkan i Stockholm og deretter kronet til dronning av Norge på sin fødselsdag 5. august 1860 i Nidarosdomen i Trondheim. Hun hadde utdannelse i språk og historie. Hun oversatte flere bøker. Dronning Louise er gravlagt i Riddarholmskyrkan i Stockholm. Mikael Lindqvist. Mikael Lindqvist (født 2. april 1974) er en norsk musiker fra Øksnes i Nordland. Han er utdannet fra musikkonservatoriet i Rotterdam på piano og elektronisk komposisjon. Han har laget flere album, blant annet med duoen Løkbrød, han har laget hørespill til radio, storbandkomposisjon og ledelse, også i samarbeid med samtidskomponist Lars Skoglund. Lindqvist var også pianist og keyboardist i bandet Madrugada mellom 2002 og 2004, samt at han har samarbeidet med Sivert Høyem, Robert Burås, Frode Fivel og Vidar Vang på noen av deres album. Lindqvist ble sent våren 2008 hyret som keyboardist i Dum Dum Boys, og turnerte med dem sommeren 2008. Katey Sagal. Katey Sagal (født Catherine Louise Sagal 19. januar 1954 i Hollywood i California) er en amerikansk skuespillerinne, sangerinne og forfatter, mest kjent som Peggy Bundy i "Våre verste år" og Leela i "Futurama". Tidlig karriere. Sagal kommer fra en jødisk-amerikansk artistfamilie, hun er datteren til regissøren Boris Sagal, mest kjent for sitt arbeide med TV-dramaer på 1960-tallet, inkludert "The Twilight Zone". Sagal begynte sin karriere i Hollywoodkretser. Hun opptrådte i flere TV-filmer mellom 1971 og 1975, inkludert Columbo-filmen "Candidate for Crime". I 1973 arbeidet hun i tillegg som kordame for diverse artister, blant annet Bob Dylan, Gene Simmons og Tanya Tucker. Senere karriere. Sagal returnerte til TV-en i 1985, da hun hadde en rolle i fiaskoserien "Mary" med Mary Tyler Moore i hovedrollen. Dette førte til at hun ble ansatt i sin hittil mest kjente rolle, som Peg Bundy i "Våre verste år". Etter at "Våre verste år" ble avsluttet, opptrådte Sagal i flere TV-serier. I 1999 ansatte Matt Groening henne som stemmen til Turanga Leela i "Futurama". I det "Futurama" ble nedlagt fikk Sagal rollen som konen til John Ritter i situasjonskomedien "8 Simple Rules for Dating My Teenage Daughter" i 2002. Etter Ritters uventede død i september 2003 fikk Sagal plutselig hovedrollen i serien, som ble sendt fram til 2005. Sagal er også en anerkjent tekstforfatter. I 1976, mens hun var medlem av The Group with No Name, bidro hun til albumet «Moon over Brooklyn». Hun var også kordame i soloalbumet til KISS-bassisten Gene Simmons. Den 19. april 1994 ga hun ut sitt første soloalbum, «Well...». Ti år senere, den 1. juni 2004, ga hun ut sitt andre album, «Room». I 2005 gjorde Sagal to gjesteopptredener i TV-serien "Lost". Fra 2008 spilte hun fast i dramaserien "Sons of Anarchy". Søre Syndin. Søre Syndin er et vann som ligger i Vestre Slidre kommune i Oppland. Søre Syndin renner ut i Krokåne og videre ned i Vasetvatnet. Tidligere (før 1750?) rant vannet fra Nørdre Syndin og Midtre Syndin ned i Søre Syndin. Rundt Søre Syndin ligger stølslagene Kvisslasyndin i nord og Viksyndin og Jomssyndin i sør. DOOM. "DOOM" er et amerikansk førstepersonsskytespill fra 1993, opprinnelig utviklet av id Software til MS-DOS og forøvrig ett av de viktigste spillene som har blitt gitt ut i denne genren, sammen med forgjengeren Wolfenstein 3D, bruker DOOM banebrytende 3d-grafikk og flerspillerfunksjonalitet, samt støtte for at spilleren selv kan utvide spillet med egne brett og dessuten fengslende spillmusikk og varierte våpen. Spillet ble opprinnelig distribuert som shareware, og ble lastet ned av så mange som 10 millioner mennesker i en periode på to år. Dette ble starten på en betraktelig bølge innenfor dataspillindustrien som førte til at en rekke tilsvarende spill oftest ble sett som rene kloner av det opprinnelige spillet. Spillets svært voldelige natur har også vist seg svært kontroversielt, og DOOM er utvilsomt blant de dataspill som oftest har blitt nevnt i denne sammenheng. Suksessen fortsatte med oppfølginger som ' (1994) og diverse utvidelser som "The Ultimate Doom" (1995), "Master Levels for Doom II" (1995), og "Final Doom" (1996). I løpet av midten av 90-tallet ble teknologien i DOOM overgått, men den dag i dag finnes det en lojal fanskare som lager egne brett og modifiserer kildekoden som ble sluppet i 1997. Dessuten har DOOM-serien blitt gjenopplivet i 2004 med utgivelsen av "DOOM 3". Spillets historie. DOOM har et tema av typen science fiction. Spillerens rolle er en navnløs (blir ofte kalt Doomguy av noen spillere) og usedvanlig tøff romsoldat som har blitt deportert til Mars for å ha angrepet en kommanderende offiser som beordret ham til å drepe ubevæpnede sivile. Han tvinges til å jobbe for "The Union Aerospace Corporation" (UAC), et konglomerat i militærindustrien som utfører hemmelige eksperimenter med teleportering mellom månene på Mars – Phobos og Deimos. Plutselig går noe galt slik at vesener fra Helvete kommer ut; et mislykket forsøk på å stoppe invasjonen fører til at basene raskt overkjøres av demoner slik at all personell drepes eller gjøres til Mutanter. Samtidig forsvinner Deimos. Et UAC-lag fra Mars sendes til Phobos for å etterforske hendelsen, men radiokontakt opphører raskt og kun ett menneske er fortsatt i live — dette er selvfølgelig spilleren, som nå må unnslippe i live. Bjerregaards gate (Oslo). Bjerregaards gate (1-13, 2-14) er en gate i Oslo. Den går fra Ullevålsveien parallelt med Waldemar Thranes gate til Uelands gate. Den fikk sitt navn i 1871 og er oppkalt etter dikteren Henrik Anker Bjerregaard (1792–1842). Den norske forfatteren Johan Falkberget levde i en periode i nummer 17, hvor han skrev flere historier. I forordet til "Runer på Fjellveggen" heter det: "Runer på Fjellveggen" er et nek sagn og fortellinger som ble til ved Ruglsjøen, gruvene og oppe på en kvist i Bjerregaards gate 17 i Oslo." Fredrik Vilhelm av Brandenburg. Fredrik Vilhelm (født i Cölln ved Spree (idag Berlin), død i Potsdam) var kurfyrste av Brandenburg og hertug av Preussen, og blir også kalt "den store kurfyrsten". Han var sønn av kurfyrst Georg Vilhelm av Brandenburg og prinsesse Elisabeth Charlotte av Pfalz, og tilhørte huset Hohenzollern. Mo kirkeruin. Mo kirkeruin, kanskje den minste middelalderkirke av stein i Norge, bygget 1200–1250. Trolig ute av bruk etter reformasjonen. Kirken omtales av sokneprest Herman Ruge 1750 kirken som ruiner. Restaurert 1972–1977 som et samarbeidsprosjekt mellom Riksantikvaren og Vestre Slidre ungdomsskole. Lokalhistoriegruppa ved skolen vant en nasjonal konkurranse i 1975 basert på restaureringen. Lærer Jahn Børe Jahnsen var primus motor for arbeidet. Kirken ligger på vestsiden av Slidrefjorden, syd for Einangsundet i Vestre Slidre kommune. Bjørn Berland. Bjørn Berland (født 14. april 1977) er en tidligere fotballspiller fra Sandnes. Han spilte for Viking i perioden 1997-2005 og fikk 153 seriekamper og scoret 31 seriemål. Før 2006-sesongen var han aktuell for en overgang til Sandefjord, men valgte i stedet å legge opp. Sandved. Sandved er en bydel i Sandnes i Rogaland, sør-vest for Sandnes sentrum. Bydelen har 5 031 innbyggere (2006) og et areal på 2,5 km². Sandvedparken, som ligger i bydelen, er den største og mest brukte parken i parkdraget Gandsparkene. Sandved er et norsk slektsnavn med opphav fra gården "Sandved". 68 personer har "Sandved" som etternavn (2006). Kjæledyr. Kjæledyr eller selskapsdyr er et samlebegrep som benyttes for å beskrive dyr som holdes av mennesker for fornøyelsens skyld, snarere enn for å produsere mat av, utnytte arbeidskraft fra, eller som holdes av økonomiske grunner. I prinsippet kan derfor alle dyr som lar seg kjæle og stelle med av mennesker kalles et kjæledyr, også ville dyr. Kjæledyr har eksistert nesten like lenge som mennesker og dyr har hatt omgang med hverandre. Typiske kjæledyr. Hunder og katter har tradisjonelt vært skandinavenes viktigste kjæledyr, men etter hvert som sjøfarten bredte om seg, kan man regne med at også mer eksotiske dyr ble bragt med hjem. Små og store papegøyer og andre småfuglerer som kunne holdes i bur var nok populære gaver. I Skandinavia var hesten først og fremst et nyttedyr, men etter hvert som motorisert redskap tok over hestens funksjoner, har den mer og mer fått preg av å være et kjæledyr. De senere års utvikling mot et stadig mer fritidsorientert samfunn har ledet til at stadig flere domestiserte arter benevnes som kjæledyr. Eksempler på dette er store dyr som hest og reinsdyr, og mindre dyr som marsvin, hamster, chinchilla, kanin, ilder, tamrotte, mus og degus. Også dyr som ikke er domestiserte kan i en viss utstrekning kalles kjæledyr, f.eks. noen arter eksotiske insekter, edderkopper, krypdyr, amfibier og fiskearter som kan holdes i et mindre akvarium. Også mer typiske produksjonsdyr kan utgjøre gode kjæledyr, f.eks. geit og gris. Fakta om kjæledyr. Det eldste beviset man har for kjæledyr i Norge er den såkalte varangerhunden, som skal være omkring 5 000-7 000 år gammel. Den har nok allikevel først og fremst vært et nyttedyr, men man kan anta at den også fungerte som kjæledyr. Varangerhunden var en spisshundlignende hund av relativt liten størrelse. I Norge antar man at omkring 800 000 hjem har ett eller flere kjæledyr. Moderne forskning mener å kunne slå fast at det å holde kjæledyr kan påvirke menneskene positivt. Slett ikke alle dyr kan holdes lovlig som kjæledyr i Norge, og for de dyr som kan holdes gjelder gjerne særlige bestemmelser om innførsel til landet. Innførsel av kjæledyr til Norge. Hund, katt, ilder, kanin, burfugl, hamster, marsvin, rotter, mus, chinchilla, skilpadde, minigris og akvariefisk er tollfrie ved ordinær innførsel til Norge, men det må betales merverdiavgift. I tillegg kommer særlige bestemmelser om karantene og vaksinasjoner. Reptiler og amfibier er forbudt å kjøpe, selge og eie i Norge. Det er mulig å søke om dispensasjon fra Mattilsynet til å eie enkelte dyr. I en slik søknad må man skrive detaljert om hva slags dyr og art man ønsker, grunnlag samt vedlegg av eventuelle legeattester. Den mest vanlige årsaken til dispensasjon er allergi, og det vanligste dyret som blir gitt dispensasjon for er gresk skilpadde. Det er også ulovlig å fange ville dyr i naturen. Det er kun tillatt å ha rumpetroll til undervisningsformål. Mattilsynet jobber for tiden med en ny liste over hva som skal bli lovlig å eie som kjæledyr, og rapporten vil bli lagt fram i løpet av 2010. Det mest omstridte temaet er burfugler, som vanligvis lever under veldig dårlige forhold i for små bur, og derfor risikerer å bli forbudt. Sogndalsfjøra. Sogndalsfjøra er et tettsted og administrasjonssenteret i Sogndal kommune i Sogn og Fjordane. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. På folkemunne kalles imidlertid dette tettstedet bare for Sogndal, og Sogndalsfjøra regnes da som kun en liten del av kommunesenteret, nærmere bestemt den delen av Sogndal som ligger mellom Gravensteinsgata (rv5) og fjorden. Klima. Klimaet i Indre Sogn er vidt forskjellig fra Vestlandskysten. Årsnedbøren i Sogndalsfjøra er 1000 mm, altså litt mer enn i Oslo og rundt 40% av Bergen. Temperaturmessig er det lengre og kaldere vintre enn på kysten og varmere og tørrere somre. I likhet med andre steder innerst i fjorder kan det bli svært varmt mellom fjella. Et tegn på det er at det frem til midten av forrige århundre ble dyrket tobakk både i Sogndal og andre nabobygder. Produksjonsdyr. Produksjonsdyr er tradisjonelt bufe som nyttes i produksjon av primærprodukter som kjøtt, melk, pels, skinn, ull og en rekke andre produkter, eksempelvis biprodukter som ost, smør, fløte, rømme, sko, klær, tepper, lim m.v. Folldal Idrettsforening. Folldal Idrettsforening (stiftet i 1916) er et idrettslag fra Folldal i Nord-Østerdalen. Idrettslagets aktiviteter består av fotball, håndball, skiskyting, langrenn, hopp og orientering. Vinteren 2007 arrangerte Folldal norgesmesterskapet i skiskyting for senior på Stormoegga Skiarena. Einangsundet. Einangsundet et et smalt sundt midt på Slidrefjorden i Oppland. Det krysses av Einangsundet bru, som ble bygget i 1963. Tidligere var det kabelferge her. Ferga var viktig for å flytte folk og dyr over sundet til og fra stølene i Vestfjellet. Kabelen var spent opp mellom to betongtårn, begge står fortsatt. Ferge, kabel og diverse tilbehør er nå på Valdres Folkemuseum på Fagernes. Lomen kirke. Lomen kyrkje ble innviet 29. juli 1914 da den erstattet Lomen stavkirke der kirkegården ble alt for liten. Arkitekt Holger Sinding-Larsen tegnet kirken. Kampfakta sluttspillet VM i fotball 2006. Sluttspillet i VM i fotball 2006 foregår mellom 24. juni 2006 og 9. juli 2006. New Providence. Kart over Bahamas og New providence New Providence er den mest befolkede øya i Bahamassamveldet. Hovedstaden er havnebyen Nassau med om lag av øyas innbyggere. New Providence utgjør også et av Bahamas administrative distrikter. Øya, som har et areal på bare 207 kvadratkilometer og har sitt høyeste punkt tre meter over havet, hadde den beste naturlige havn for småbåter i hele Karibia og ble derfor populær allerede på 1600-tallet. Siden 1969 har øya vært et populært feriested med mange etablissementer for turister. Man har fått en dypvannshavn som kan ta imot cruiseskip, og hotellene tilbyr gambling. Gunma (prefektur). Gunmas plassering er markert med grønt Gunma (eller Gumma 群馬県 "Gunma-ken") er et politisk prefektur og geografisk distrikt i Kantoregionen på Honshu, Japan. Det er også navnet på et mindre distrikt i selve området. Administrativt senter for prefekturet er Maebashi. Gunma er det nordvestligste prefekturet i Kanto, og den nordlige delen av prefekturet består for det meste av fjell mens hoveddelen av befolkninga bor i den sørlige delen av prefekturet mot grensen til Saitama. Klimaet i distriktet er kaldere enn i de nedre delene av Kanto. Tidligere utgjorde Gunma og Tochigi en provins kjent som Kenu. Denne provinsen ble senere delt opp i Kami-Kenu ("Øvre Kenu", Gunma) og Shimo-Kenu ("Nedre Kenu", Tochigi). Området blir noen ganger kalt Jomo (上毛, "Jōmō"). I største delen av Japans historie var Gunma kjent som provinsen Kozuke. Økonomi. Det moderne næringslivet i Gunma inkluderer produksjon av transportutstyr og elektriske artikler. Industriområdene i provinsen finnes først og fremst rundt Maebashi og i den østlige delen mot Tokyo. Mer tradisjonelle næringskilder i Gunma er jordbruk og silke. Turisme. Mange steder i Gunma er berømte for sine varme kilder, såkalte "onsen". Andre populære turistmål i området er de mange skistedene. Amsterdamskolen (internasjonale relasjoner). Amsterdamskolen er en særlig retning innenfor studiet av internasjonale relasjoner som har sitt utspring ved Vrije Universiteit Amsterdam. Den legger særlig vekt på at politikken i globaliseringens tidsalder foregår på flere nivåer, og at det er i ferd med å vokse frem en transnasjonal klasse av kapitalister som gjør at det nasjonale nivået ikke lenger kan studeres isolert. Retningen er sterkt inspirert av arbeidene til Robert W. Cox, og legger, i tråd med dette, vekt på at den anglo-amerikanske varianten av kapitalisme, såkalt nyliberalisme, har vunnet hegemoni i dagens verden. Markante representanter for Amsterdamskolen er Kees van der Pijl, Bastiaan van Apeldoorn, Henk Overbeek og Otto Holman. Paul Olaf Bodding. 200px Paul Olaf Bodding (født på Gjøvik 2. november 1865, død 25. september 1938 i Odense, Danmark) var en norsk misjonær og førstesekretær for Santalmisjonens arbeid i India. Bodding arbeidet for Santalmisjonen i Santhal Parganas, India, fra januar 1890 til april 1934. Bakgrunn. Paul Olaf Bodding var sønn av Gjøviks første bokhandler, Edvard Olsen Bodding, som (ifølge Vardal kirkebok) kom flyttende til Gjøvik fra Nes på Romerike 3. januar 1863. I oktober 1862 startet E. O. Bodding som bokbinder og ikke lenge etter etablerte han Gjøviks første bokhandel. Forretningen eksisterer fortsatt, men under et annet navn. Etter Boddings driftsperiode ble handelen i mange år videreført av familien Landmark. I dag eksisterer virksomheten som del av Nordlis bokhandlerkonsern på Gjøvik. Den verdenskjente misjonæren Skrefsrud (fra Fåberg/Lillehammer) oppsøkte flere ganger familien Boddings forretning i Gjøvik og kom til å bety mye for innehaveren og medarbeiderne i bokhandelen, spesielt Johanne Hagen, mor til Ingeborg Refling Hagen, grunnlegger av suttung-bevegelsen. Johanne fikk arbeid i bokhandelen som tenåring, og hadde anledning til å følge undervisningen Paul Olaf fikk av Skrefsrud. I Santhal Parganas, India, videreførte Bodding arbeidet som hadde blitt påbegynt av misjonens stiftere, Lars Olsen Skrefsrud og Hans Peter Børresen. Bodding er, ifølge sin biograf Olav Hodne, langt bedre kjent internasjonalt enn han er i Norge pr. idag. I Dumka, Jharkhand i India, ligger hovedkontoret for NELC – og Boddings botaniske samlinger ble lenge oppbevart i kirkens hovedkvarter. I dag er de flyttet til Oslo. Den indiske lokalbefolkningen minnes fremdeles Boddings liv og hans dødsdag. Også på Gjøvik markeres Boddings fødselsdag hvert år blant misjonsvenner. Språkforsker. Bodding brukte mye tid på å nedtegne det indiske santalfolkets folklore. I tillegg til å være misjonær, var han imidlertid først og fremst kjent som språkforsker. Han dannet grunnlaget for santalfolkets grammatikk – og etablerte et latinsk alfabet for santali som fortsatt benyttes av majoriteten av befolkningen (minoriteten benytter samme alfabet som hindi). Han oversatte Bibelen til santali og utarbeidet også et omfattende leksikon for santalfolket. Ettermæle. Bodding var involvert i det som på hans tid ble regnet som en skandale da hans andre kone, Ingeborg (f. Børresen), forlot ham – og rømte fra hjemmet i Benagaria (Santalmisjonens første misjonsstasjon i Santhal Parganas, Jharkhand) med en indiskfødt muslim. Etter at Bodding og hans tredje kone, Christine Larsen Bodding forlot India i 1934, forsøkte de først å etablere seg i Norge. Motviljen blant misjonsfolket mot Bodding som fraskilt og gjengift, bidro til at ekteparet ble tvunget til å reise fra Norge til Odense i Danmark, der Christine hadde sin familie. Bodding ble i 1938 begravet på Assistens Kirkegård i Odense. Utenfor Gjøvik kirke står det i dag et minnesmerke over Paul Olaf Bodding. I Gjøvik finnes også P. O. Boddings veg i Sørbyen ved bolig- og skoleområdet Viken. Santaler. Santaler er en indisk urbefolkning som snakker et austro-asiatisk språk, santali. Tradisjonelt har santalene hatt tilhold i delstatene Jharkhand, Bihar og Bengal. En del santaler bor også i Bangladesh, og i Nepals tre sørøstlige grensedistrikter mot India, Jhapa, Morang og Sunsari. I India har santalene blitt regnet som kasteløse – og har opplevd massiv undertrykkelse av hinduistiske og muslimske bengaler i deres egne kjerneområder. Ettersom santalenes tradisjonelle områder var overbefolket, gjennomførte den norske misjonæren Lars Olsen Skrefsrud og den danske misjonæren Hans Peter Børresen en storstilt folkeforflytning av santaler til delstaten Assam, som tradisjonelt var bebodd av folkegruppen boro/bodo. Santalmisjonen (som har forgreininger både til Norge, Danmark, Sverige og USA) bygde opp en koloni rundt Mornai tehage i Goalpara, Assam. En rekke santaler etablerte seg i området, og har i 1990-årene vært del av en borgerkrig i delstaten. I Nepal har santalene (også kjent som "satar" og "hor") hatt vanskelig for å få statsborgerskap før i 2007. Dette har ført til at mange har utvandret til India. Tiwanaku. Kart som viser Tiwanaku-kulturens utbredelse Tiwanaku (spansk: Tiahuanaco) er et viktig arkeologisk sted sør for Titicacasjøen i Bolivia. Tiwanaku var en viktig by som sannsynligvis var senteret for et stort rike. Forskere tror at det var forfedrene til det nåværende Aymara-folket i Sør-Amerika som bodde i byen. Stedet står på UNESCOs verdensarviste. Arkeologer trodde tidligere at Tiwanaku hovedsakelig var et tilbedelsessted. Utgravninger i de senere tiår har vist at det er snakk om en storslått by med mange innbyggere og kanaler for å gjøre jordbruket enklere. Byen dekket kanskje 6 km². Tiwanaku ligger et stykke sør for sjøen, men i tidligere tider rakk sjøen etter alt å dømme helt ned til byen. Deler av byen kan tyde på at det en gang var en havn der. Byens ruiner viser storslått arkitektur som på visse områder overgår senere arkitektur i Inkariket. Store firkantede stenblokker som er nøye tilpasset bygningene er et viktig kjennetegn. Et av de viktigste landemerkene er den såkalte solporten, som i moderne tid er blitt satt opp igjen selv om den var rast sammen da arkeologer begynte å utforske området. Også store statuer kan ses på stedet. Man tror at byen ble grunnlagt som en landsby omkring 200 f.Kr., at den vokste til en høyt utviklet by omkring 600 e.Kr., og at den ble forlatt omkring år 1000. Tim Cahill. Timothy Cahill (født 6. desember 1979 i Sydney) er en australsk fotballspiller som spiller for New York Red Bulls. Han spiller på midtbanen, og regnes som et av australias største fotball-idoler. Sesongen 2003/04 var Cahill en viktig brikke på Millwall, som for første gang spilte seg fram til en FA-cupfinale og en plass i UEFA-cupen. Totalt spilte Cahill 250 kamper for Millwall, og scoret 57 mål. Før sesongen 2004/05 signerte han for Everton, der han på 8 sesonger spilte 278 kamper og scoret 68 mål. I juli 2012 kjøpte New York Red Bulls han og med det avsluttet han en lang og tro tjeneste i Everton. Cahill debuterte på i 2004. Han spilte for Australia under OL 2004. I landets første kamp under VM 2006, mot, kom Cahill inn som reserve i annen omgang, da Japan ledet 1-0. To mål av Cahill snudde kampen, og Australia vant til slutt 3-1. Han ble kåret til Årets fotballspiller i Oceania i 2004. Lars Olsen Skrefsrud. Lars Olsen Skrefsrud Lars Olsen Skrefsrud (født 4. februar 1840 på Engesveen i Fåberg, død i landsbyen Benagaria i India 11. desember 1910) var en norsk misjonær og språkforsker i India. Han regnes, sammen med Hans Peter Børresen, som grunnlegger av den norske misjonsorganisasjonen Santalmisjonen (etter en fusjon i 2001 del av Normisjon). Navnet skyldes misjonærenes virke blant det indiske folkeslaget santalene. Skrefsrud, som i sitt tidlige voksenliv ble arrestert for tyveri og sonet for det som straffange i Christiania i tre år, regnes også som en av de største lingvister Norge har fostret. Misjonsarbeidet han var med på å starte har i dag (2005) ført til en kirke bestående av mer enn 150 000 kristne santaler i de indiske delstatene Jharkhand, Bihar, West Bengal og Assam, alle i det nordøstre India. Bakgrunn. Skrefsrud kom fra husmannsplassen Engesveen i Fåberg prestegjeld nær Lillehammer, og vokste opp under fattige kår. Han hadde åtte søsken, moren var en sterk, ivrig og svært religiøs kvinne og faren snekker og smed. Familien Skrefsrud kunne levd som familier flest, hadde det ikke vært for farens alkoholproblem. Familien til Lars hadde ikke råd til skole for Lars, men han fikk allikevel gå på omgangsskole. Omgangsskolelæreren mente at Lars kunne bli klokker. På denne tiden var klokker et yrke med høy status. Tretten år gammel reiste Lars hjemmefra for å tjene penger, etter hvert fikk han venner som dro ham inn i fyll- og festmiljø. Han gikk i lære på et mekanisk verksted på Lillehammer, og tok deretter arbeid hos en kobbersmed i Brumunddal. På en haugianersamling som Lars og noen venner hadde kommet på for å lage bråk og for å kikke på jentene, fikk Lars en trang til å lære mer om kristendommen. Lars leste mye om kristendommen og forkynte for vennene sine. Til slutt bestemte Lars seg for å reise til Christiania og ta seg jobb som mekaniker. Høsten 1857 kom han i dårlig selskap og begynte å stjele. Han ble arrestert sommeren 1858 og idømt fire års fengsel. Under fengselstiden i Botsfengelet i Christiania (Oslo) fikk han en religiøs nyorientering, han ble omvendt og gikk bort fra sitt tidligere liv. Under fengselsoppholdet lærte Skrefsrud seg språk, både tysk og engelsk. Språkinteressen skulle følge ham hele livet, i vesentlig grad inspirert av hans misjonærkall. Dette gjorde ham med tiden svært språkmektig, og han behersket over atten ulike språk. Som en følge av denne interessen utviklet han også en religiøst preget språkfilosofisk tenkning, som han gjerne formidlet til andre. Han ble kjent som en dyktig og inspirerende folketaler. Utdanning. Da han ble løslatt fra fangenskapet i oktober 1861, var det ingen misjonsbevegelse som ville ta imot en tidligere straffange. Like etter reiste han til Anna Onsum, en gårdsmanndatter fra Fåberg som han hadde brevvekslet med i fengselet, og forlovet seg. (Det skulle gå helt til 1865 til de fikk giftet seg). Han ble ønsket velkommen hos bokhandleren Bodding på Gjøvik – og brukte tiden hos bokhandleren til å gjøre seg kjent med mange sider av datidens teologi og misjon. Skrefsrud fikk deretter arbeid ved Nylands verksted i Christiania (senere Oslo), og fortsatte ved siden av dette arbeidet med språkstudier i fransk, latin og gresk. Sommeren 1862 dro han til Stavanger og søkte om opptak ved Misjonsskolen. Han fikk avslag – antakelig på grunn av sin kriminelle bakgrunn. Skrefsrud hadde et brennende kall – og lot ikke avslaget stanse sin vei mot misjonsgjerningen. Han fulgte derfor et råd om å dra til Berlin. I datidens europeiske hovedstad ble han kjent med familien Hans Peter og Caroline Børresen, som i sin tur satte ham i forbindelse med Gossnermisjonen. Etter den korte opplæringen Gossnermisjonen gav ham, som omfattet bl.a. språkstudier i gresk og hebraisk i tillegg til noe teologi frem til våren 1863, ble han sendt til India der han virket blant kolerne, en folkegruppe som holdt til i egnene nordvest for Calcutta. Planen var at hans forlovede Anna skulle komme etter, noe som tok svært lang tid. Den tysk-danske krig gjorde samarbeidsforholdene mellom de tyske og skandinaviske misjonærene anstrengt, og et åpent brudd kom i januar 1866. Tidlig virksomhet. Skandinavene dro til Calcutta, og etter noen forgjeves forsøk på å bli antatt som misjonærer for Det danske Missionsselskab, fikk Skrefsrud og ekteparet Børresen etablert et samarbeid med den engelske misjonæren E. C. Johnson, som var tilknyttet The Baptist Missionary Society. Dermed ble Skrefsrud og ekteparet Børresen med som misjonærer blant santalene i området "Santhal Parganas" i den nåværende delstaten Jharkand. Santalene var et gammelt minoritetsfolk hvis tradisjonelle religion var en slags animisme. Arbeidet ble snart organisert som «The Indian Home Mission to the Santals». Dette var utgangspunktet for Santalmisjonen, som har forgreninger til flere land, foruten Norge også Danmark (ved Hans P. Børresen), Sverige og USA (i tidlig periode også til Storbritannia). Santalmisjonen grunnlegges. Den 26. september 1867 ble grunnsteinen lagt til det første huset på misjonsstasjonen "Ebenezer" i Benagaria (*). Den datoen regnes vanligvis som Santalmisjonens grunnleggingsdag. Samarbeidet med misjonæren E. C. Johnson var snart over i og med at han etter en jaktulykke ble så skadet at han måtte reise hjem til England i 1869. Våren 1868 lot Skrefsrud seg gjendøpe ved baptistisk voksendåp. Han var lenge inspirert av de baptistiske misjonskirkene i India, men kom imidlertid etter hvert på avstand fra baptistiske synsmåter. Misjonsvirksomhet. Skrefsrud fortsatte sine språkstudier, og utviklet et verk om santalspråkets grammatikk som utkom i 1873: "«A Grammar of the Santhal Language»". Året før kom det en ny jordlov som Skrefsrud hadde gjort mye av forarbeidet for. Den knekket godseiernes og ågerkarlenes enevelde og lettet dermed santalenes levekår. Skrefsrud fikk høy anseelse blant folket for sin innsats. I 1873 og 1874 var Skrefsrud på rundreise i Europa, blant annet i Storbritannia og Tyskland, og to ganger i Norge. Da begynte han å legge et tryggere grunnlag for Santalmisjonens finansiering. Besøket vakte stor interesse om misjonen. Herr Børresen fulgte opp med en Europareise i 1876. Skrefsrud reiste en annen gang rundt i Europa fra 1881 til 1883; i Norge reiste han rundt i syv måneder. Resultatet ble både kraftig økede inntekter til misjonen, og et nettverk av komitéer for Santalmisjonen både i statskirkelige og frikirkelige miljøer. Siste gang Skrefsrud besøkte Norge, ble et dagsbesøk i 1894 mens hans skip på vei til USA lå til kai i Kristiania. Assam. I India ble arbeidet mer og mer utbygd med tilstrømning av flere misjonærer. Arbeidet ble også utvidet til nye områder der santaler oppholdt seg eller flyttet til. Misjonen ervervet også et område på ca. 100 km² med uoppdyrket mark i delstaten Assam, og dit – til "Assamkolonien" – flyttet fra 1881 santalske nybyggere. Misjonen opprettet også en rekke skoler. Skrefsrud opprettet også Mornai Tea Estate i samme området. Denne virksomheten har inntil i dag sikret inntekter til misjonsarbeidet i NELC, som nå er en selvstendig kirke – uavhengig av den norsk-danske historien. Språkarbeid. Skrefsrud egnet seg mer og mer til språkarbeid. Han oversatte Luthers lille katekisme og Vogts bibelhistorie, endel evangelietekster til gudstjenestebruk og nedla et stort arbeid for å skaffe santalene en salmebok. Den første utgaven kom i 1886 med 171 nummer, hvorav hele 68 var salmer forfattet av Skrefsrud selv. En systematisk oversettelse av Bibelen ble påbegynt i 1890, og han ferdigstilte de fire evangeliene. Men det var en annen misjonær, Paul Olaf Bodding, som videreførte og fullendte dette prosjektet. Frimurer. Med sine språkkunnskaper og internasjonale erfaring var det ikke unaturlig at Skrefsrud kom i kontakt med frimureriet, og han ble tatt opp i Frimurerordenen i København. Han ble kritisert for dette, og forsvarte seg i skriftet «Basis er vor Fristentro» (København, 1883), der han hevdet at det nordiske frimureri hviler på kristendommen og Bibelen, på dåpsbekjennelsen og troen på forløsningen i Kristus. Denne oppfatning ble angrepet av den danske kirkehistoriker professor Frederik Nielsen i flere skrifter. Diskusjonen medførte at Skrefsrud oppgav å være aktiv i losjen. Ved sin død hadde han VI grad. Død. Skrefsrud døde den 11. desember 1910 i Benagaria i India. Det siste året han levde, var han delvis lam. Gravstedet ligger like utenfor kirken i Benagaria, og pleies fortsatt av menigheten. Gravstedet kan tydelig sees på satellittbilder (f.eks. Google Maps) ved søndre langvegg av den store misjonskirken i Benagaria: *. Etter Skrefsrud. Paul Olaf Bodding videreførte Skrefsruds og Børresens arbeid. Tilknytningen til familien Bodding i Gjøvik hadde allerede tidlig hatt stor betydning for Skrefsrud. Edvard og Betzy Emilie Bodding spurte tidlig Skrefsrud om å være lærer for sønnen Paul Olaf, en kontakt som senere skulle vise seg å videreføre språk- og misjonsarbeidet i Santhal Parganas. Mine. Miner er eksplosiver som utløses av en tredjepart, som et menneske, et kjøretøy eller et fartøy uten at den som har plassert minen må foreta seg noe. Miner skiller seg dermed fra de fleste andre kategorier av militære våpen der brukeren av våpenet foretar en bevisst vurdering av situasjonen før våpenet tas i bruk. Landminer. thumb Landminer kan være antipersonellmine, stridsvognmine, eller sektormine. Personellminer ble totalforbudt i 1997 på grunn av de skadene som sivile ble utsatt for. Koalisjonen av frivillige organisasjoner som jobbet for dette forbudet (ICBL), mottok i 1997 Nobels Fredspris for arbeidet. Personellminer er aktive i flere tiår etter de er utplassert, og eksperter har registrert 473.000 nålevende ofre for landminer. 156 stater har sluttet seg til forbudet mot personellminer. Det finnes ikke noe tilsvarende forbud mot kjøretøyminer selv om også disse utgjør en trussel mot sivile lenge etter at krigshandlingene er over. De siste årene har sett en økning i bruken av improviserte eksplosive innretninger (Improvised Explosive Devices – IED), særlig i Afghanistan og Irak. Varianter av slike som er laget for å utløses uforvarende av personer, regnes som personellminer, og er forbudt etter internasjonal lov. Sjøminer. thumb Sjøminer kan kategoriseres ut fra hva som utløser dem. Den eldste typen er berøringsmine (hornmine) som ble ankret opp like under havoverflaten. I dag finnes miner som blir utløst av lyd (akustiske miner), endring i magnetfelt, eller trykkforandringer. Fordi hvert fartøy sender ut sin spesielle lyd eller magnetfelt (akustisk eller magnetisk signatur), kan en ved hjelp av elektronikk programmere en mine til å gjenkjenne et bestemt fartøy eller fartøystype. Sjøminer blir brukt til å blokkere eller stenge av havner og kystlinjer ved å sperre veien for skip eller undervannsbåter. Hans Peter Børresen. Hans Peter Børresen (født 29. november 1825, død 23. september 1901) etablerte «The Indian Home Mission to the Santals» (Santalmisjonen) sammen med nordmannen Lars Olsen Skrefsrud. Børresen var dansk statsborger, og gift med misjonær Caroline Børresen. Den danske Santalmission er i dag fusjonert med det danske Misjonsselskap til Danmission. Børresen døde i den indiske landsbyen Benagaria i 1901. Sammen med sin kone er han gravlagt like utenfor menighetskirken i Benagaria – der santalmenigheten fortsatt pleier gravstedet. Børresen, Hans Peter Børresen, Hans Peter Børresen, Hans Peter Børresen, Hans Peter Børresen, Hans Peter Sand (roman). "Sand" (originaltittel "Dune") er første bok i en serie sciencefictionbøker av forfatteren Frank Herbert. "Dune" blir ofte omtalt som verdens mest solgte science-fiction-roman. Boken omhandler de politiske, religiøse og etniske maktfeidene om ressursene på ørkenplaneten Dune, også kjent som Arrakis – det eneste stedet i universet man kan finne krydderet «melange», som er essensiell for oppbyggingen av alle samfunnsformer i det kjente univers. Boken følger hovedpersonen Paul Atreides gjennom hans vekst til manndom og lederskap i en ny og betydelig tørrere verden enn han opprinnelig kom fra. Det rivaliserende familien Harkonnen går snart til angrep på hans familie, og Paul må søke tilflukt hos de ikke alt for positivt innstilte innfødte, hvor han blir kjent som Muad'Dib. Herbert skrev fem oppfølgere til "Dune": "Dune Messiah", "Children of Dune", "God Emperor of Dune", "Heretics of Dune", og '. Etter Herberts død har hans sønn Brian Herbert i samarbeid med forfatteren Kevin Anderson skrevet flere oppfølgere til den opprinnelige bokserien. Det er laget både film og dataspill basert på bøkene. David Lynch laget en langfilm basert på romanen, Dune (Lynch, 1984), og i tillegg er det laget en miniserie i tre deler for Sci-Fi Channel, Dune (Harrison, 2000). Bakgrunn for boken. a>, med sanddyner som ble Herberts inspirasjon for Dune-historiene Etter at Herbert hadde skrevet "The Dragon in the Sea" i 1957 drog han med fly til Florence i Oregon, nord for sanddynene i staten der USAs landbruksdepartement eksperimenterte med gresstyper som kunne stabilisere de ødeleggende sanddynene, sanddyner som kunne «svelge hele byer, tjern, elver, veier.» Herberts artikkel «They Stopped the Moving Sands» ble aldri fullført (utkastet ble publiserte tiår sendere i «The Road to Dune»), men undersøkelsene han gjorde ga ham interesse for økologi. Herbert tilbrakte de neste fem årene med å forske, skrive og lage utkast til det som til slutt ville bli romanen "Dune", og som først ble trykket i magasinet "Analog" mellom 1963 og 1965 som to korte verk, «Dune World» og «The Prophet of Dune». Herbert dediserte sitt arbeid til «de menneskene som arbeider bortenfor ideene, i riket av virkelige materialer-til økologene som arbeider med tørt land, uansett hvor de er, uansett når de er, dette forsøk på forutsigelse er dedisert i ydmykhet og beundring.» Denne versjonen ble utvidet og gjennomarbeidet, og refusert av mer enn tyve forleggere, før den ble trykket av Chilton Books, et lite kjent forlag best kjent for å trykke instruksjonsbøker for bilreparasjoner. Trivia. Heavy metal-bandet Iron Maiden har også laget en sang basert på bøkene, som opprinnelig skulle hete «Dune», men etter at Herbert truet med å anmelde dem og i verste fall stoppe utgivelsen av hele plata, fordi de hadde brukt hans boktittel som tittel på sangen, ble bandet tvunget til å bytte navn på den – til «To Tame a Land». Dune på norsk. Første bok (Dune) er oversatt til norsk av Torstein Bugge Høverstad under tittelen "Sand" (Del 1 & Del 2). Maebashi. Maebashi (前橋市 "Maebashi-shi") er administrativt sentrum i Gunma prefektur, Japan. Byen ble grunnlagt 1. april, 1892. 5. desember, 2004 ble Ogo, Kasukawa og Miyagi slått sammen med byen. Byområdet hadde per 2003 et folketall på 321.813 (inkludert Ogo, Kasukawa og Miyagi), en befolkningstetthet på 1334 personer per km² og et areal på 241,22 km². I 1999 var Maebashi arrangørby for IAAFs innendørs-VM i friidrett. Danmission. Danmission ble etablert 1. januar 2000 ved fusjon av Dansk Santalmission (stifter Hans Peter Børresen) og Det Danske Missionsselskab (forkortet DMS). Danmission er dermed det yngste danske misjonsselskap og samtidig den misjonsorganisasjonen i Danmark som har lengst historie. Ogo (Gunma). Ōgo (大胡町; "Ōgomachi") var en småby i distriktet Seta i Gunma prefektur, Japan. 5. desember, 2004 ble byen innlemmet i Maebashi. I 2003 hadde Ogo et folketall på 17.048, en befolkningstetthet på 862,75 innbyggere per km², og det totale arealet til byen var på 19,76 km². Tōhokuregionen. Tōhokuregionen (東北地方 "Tōhoku-chihō") er en geografisk region på Honshu, Japan. Navnet betyr "nordøst" på japansk, og regionen utgjør den nordøstlige delen av øya Honshu. Området er også kjent som Michinoku (みちのく). Akita, Aomori, Fukushima, Iwate, Miyagi og Yamagata. Jan Koller. Jan Koller (født 30. mars 1973 i Smetanova Lhota) er en tsjekkisk fotballspiller som spiller for den franske klubben AS Cannes. Han spilte spiss for, og spilte i 2009 for det russiske klubblaget Krylya Sovetov. På seniornivå har han tidligere også spilt for Sparta Praha, Lokeren, Anderlecht, Borussia Dortmund, Monaco og Nürnberg. Han er tidenes toppscorer for Tsjekkia eller det tidligere Tsjekkoslovakia, med imponerende 55 mål (per 15. juni 2008). Koller har en imponerende fysikk (2,02 meter høy og en vekt på over 100 kilo) Akita (prefektur). a> hvor Akita prefektur er markert med rødt.Akita prefektur (秋田県 "Akita-ken") ligger i Tohokuregionen i det nordøstlige Japan. Administrativt sentrum i prefekturet er byen Akita. Prefekturet dekker 11 636 km² og har 1 096 000 innbyggere (2009). Geografi. Prefekturet ligger på den nordøstlige delen av øya Honshu og grenser i vest til Japanhavet, i nord til Aomori prefektur, Iwate prefektur i øst, Miyagi prefektur i sørøst, og Yamagata prefektur i sør. Selve prefekturet er rektangulært formet og er om lag 181 km langt fra nord til sør og 111 km bredt fra øst til vest. Oufjellene utgjør de østlige grensetraktene i prefekturet, og Dewafjellene går parallelt med disse opp gjennom midten av Akita. Som store deler av det nordlige Japan er vinteren kald i Akita, spesielt på innlandet. Økonomi. Som mesteparten av Tōhokuregionen så er økonomien dominert av de tradisjonelle industriene som jordbruk, fiskeri og skogbruk. Dette har ført til at mange unge mennesker velger å flytte fra området og til større byer som Tokyo. Turisme. Ved Tazawasjøen finnes det en rekke steder med varme kilder – såkalte onsen. I tillegg arrangeres det hvert år mange folkefester – såkalte matsuri. Byen Kakunodate er berømt for sine velbevarte gamle samuraihus. Her finnes Aoyagihuset som var hjemmet til Odano Naotake, illustratøren til den første moderne japanske oversikt over menneskets anatomi. Idag finnes det et museum og et galleri for medisinske illustrasjoner og tradisjonelt håndverk i bygget. Den danske Santalmission. Den danske Santalmission ble etablert av Hans Peter Børresen. Sammen med nordmannen Lars Olsen Skrefsrud bygde Børresen opp en omfattende misjon i santalenes kjerneområde, den nåværende indiske delstaten Jharkhand. I 2000 gikk Den danske Santalmission sammen med Det danske Missionselskab – og etablerte Danmission. Portobelo. a>. Portobelo er øverst og litt til høyre. Portobelo (tidligere Puerto Bello) er en havneby i Colón-provinsen i Panama. Den har en befolkning på 2820 mennesker og har en dyp, naturlig havn. Byen ble grunnlagt i 1597 og frem til 1700-tallet var det en viktig havn for eksport av blant annet sølv. I 1668 ledet piraten Henry Morgan 450 privateerer et angrep mot byen, som på den tiden var svært godt befestet. Han beleiret byen i to uker og ranet til seg alt han kunne av verdisaker. Den 21. november 1739 ble byen igjen angrepet, denne gangen av en britisk flåte under kommando av admiral Edward Vernon. Angrepet viste hvor sårbare de spanske handelsrutinene var, og førte til forandringer i måten de ble gjennomført. Spanjolene forandret nå taktikk, og gikk fra større flåter som besøkte få havner til mindre flåter som var fleksible og besøkte en videre spekter av havner. De gikk også nå rundt Kapp Horn for å handle i havner på vestkysten. Angrepet ødela Portobelos økonomi, noe som ikke skulle forandre seg før byggingen av Panamakanalen. I 1980 ble Fort San Lorenzo i Portobelo oppført på UNESCOs Verdensarvliste. Japanhavet. Japanhavet er et randhav vest i Stillehavet som grenser til Japan, Nord-Korea, Russland og Sør-Korea. I Sør-Korea blir havet kalt for "Østhavet". Som med Middelhavet er det nesten ikke noe tidevann siden det nesten er helt lukket. Geografi. Japanhavet grenser til det russiske fastlandet og øya Sakhalin i nord, Koreahalvøya i vest og de japanske øyene Hokkaidō, Honshū og Kyūshū i øst. Japanhavet har forbindelse til Stillehavet gjennom Tsugarustredet, til Østkinahavet gjennom Koreastredet og til Okhotskhavet gjennom La Pérouse-stredet og Tatarstredet. Japanhavets dypeste punkt er 3742 meter, og gjennomsnittsdybden er 1752 m. Arealet er på 978 000 km². Japanhavet er delt inn i tre store basseng: "Yamotobassenget" i sørøst, "Japanbassenget" i nord og "Tsushimabassenget (Ulleungbassenget)" i sørvest. Japanbassenget er den dypeste delen av havet, mens Tsushimbassenget er det grunnaste. På østkysten er kontinentalsokkelen bred, mens den på vestsiden, særlig langs kysten av Korea, er smal, om lag 30 km bred i snitt. Den varme Tsushimastraumen, en gren av Kuroshiostrømmen, strømmer nordover gjennom Koreasundet langs kysten av Japan, den kalde Limanstrømmen strømmer sørover gjennom Tartarsundet langs kysten av Russland. Japanhavet var en gang omgitt av land da det eksisterte en landbru i Øst-Asia. Økonomi. Området i nord og sørøst er de rikeste fiskeområdene. Fiske i havet er økonomisk svært viktig, noe som kommer til syne i striden om Liancourt-øyene mellom Sør-Korea og Japan. Havet har òg viktige mineralforekomstar, særlig magnetittsand. En mener òg at det kan være naturgass og petroleum under havbunn. Med vekst i økonomien til Øst-Asia har Japanhavet blitt en stadig viktigere ferdselsåre. Navnestrid. Navnet på havområdet er omstridt og betegnelsen «Japanhavet» er relativt ny. Japan mener at navnet var i bruk tidlig på 1800-tallet, mens en i Nord-Korea og Sør-Korea mener at navneendringen ble tvunget fram under kolonitiden. Ved en offisiell bekreftelse i 1929 ble ikke havområder, som de fleste andre navn påtvunget nye japanske navn eller navneformer i perioden, tilbakestilt i etter kant. Både Sør-Korea og Nord-Korea har prøvd å få en slutt på det de mener er en arv fra kolonitiden og Sør-Korea ønsker å få navnet «Østhavet» tilbake og mener at «Japanhavet» ikke var i bruk før «Koreahavet». Nord-Korea ønsker navnet Øst-Korea-havet tilbake. Som følge av denne striden benytter enkelte publikasjoner begrepet «Japanhavet (Østhavet)» når de skriver om havstykket. 27. august 2008 kom begge de koreanske statane med separate forslag til den niende konferansen om standardisering av geografiske navn hos Forente Nasjoner. Konferansen kom ikke med en løsning på konflikten, men oppfordret alle parter til å komme fram til en akseptabel løsning. Ordstyreren for møtet sa at «individuelle land kan ikke påtvinge spesifikke navn på det internasjonale samfunnet og en standardisering kan bare finne sted når en har fått konsensus». I praksis betyr dette at FN vil fortsette med å benytte «Japanhavet». Koreahalvøya. Den politisk delingen av Korea. Koreahalvøya er en halvøy i Øst-Asia. Den strekker seg vel 1100 km fra det kontinentale Asia og sørover inn i Stillehavet og er omkranset av Japanhavet i øst og Gulehavet i vest og Koreastredet i sør. Halvøya har en grense på 1 416 km mot Kina og 19 km mot Russland på fastlandet i nord, og har en maritim grense mot Japan i sørøst. Mot Kina fungerer Yalu som grenseelv og renner ut i Koreabukta. I nordøst er grenseelva Tumen. Innenfor disse grensene utgjør halvøya et areal på 220 874 km². Den sørlige og vestlige delen av halvøya er flatt jordbruksland, mens det i øst og nord er fjellrikt. Høyeste fjell er Paektufjellet (2744 moh), som også er en del av grensen til Kina. Fjellområder utgjør over 70 prosent av landarealet. Politisk var halvøya lenge hjem for den koreanske nasjonen, men er siden 1945 delt i Nord-Korea og Sør-Korea. Denne delingen var meni å være midlertidig, men har blitt permanent som en følge av våpenhvileavtalen som gjorde slutt på Koreakrigen. Koreansk er det offisielle språket i begge landene. Halvøya kalles for "Chosŏn Pando" (조선반도) i Nord-Korea og "Han Bando" (한반도) i Sør-Korea basert på hva en kaller sine respektive land. «Korea» benyttes av begge land som det offisielle navnet på engelsk, samt i internasjonale sammenhenger. Den koreanske halvøy er befolket av en nesten eksklusiv etnisk folkegruppe, koreanere. Den eneste etniske minoriteten av betydning er kinesere som utgjør vel 20 000 og har sitt tilhold i Sør-Korea. Mindre minoriteter av kinesere og japanere skal eksistere i Nord-Korea. Utenlandsk arbeidskraft i Sør-Korea er beregnet å utgjøre en halv million. Samlet befolkning på den koreanske halvøy er rundt 71 millioner. Geografi. I motsetning til fastlandets gamle fjell, ble flere av de største øyene rundt Korea til i nyere Kenozoikum og ble til som en følge av vulkansk aktivitet. Øya Jeju sør for halvøya er Koreas største øy, med Hallafjellet (1950 moh) som høyeste punkt. Ulleungdo og Dokdo er også vulkanske øyer i havet øst for halvøya. Øyene har en tendens til å bli yngere jo lenger vest de ligger. Grunnet den enorme fjellryggen på østsiden av halvøya, har de fleste elvene en tendens til å renne vestover. De to unntakene er Nakdong og Seomjin som renner sørover. Store elver som renner vestover er Yalu, Cheongcheon, Daedong, Han, Geum og Yeongsan. Disse elvene har slamførende elvedaler noe som gir grubunn for en rik risproduksjon. Halvøya har en samlet kystlinje på 8 460 km, og kysten er svært oppstykket i sør og vest, der en finner de fleste av de 3 579 øyene som ligger utenfor den koreanske kysten. Den sørlige og sørvestre kystlinje er kjent som Dadohae på koreansk. Kystlinja gir et godt klima som sikrer gode navigasjonsforhold, fiskeressurser og havbruk. Den vestvendte kysten har et svært høyt tidevann. Forskjellen på høy- og lavvann ved Incheon som ligger omtrent midt på vestkysten, er 9 meter og lavvannet avslører store lavvannsflater både vest og sør for halvøya. Klimaet på halvøya varierer sterkt fra sør til nord. I sør er det relativt varmt og fuktig, mens en i nord har det kaldere og tørrere. Undersøkelser viser at det finnes over 3000 ulike plantearter halvøya, hvorav 500 bare har lokal utbredelse. Forvaring. Forvaring er en av de såkalte strafferettslige særreaksjonene som ble innført i det norske rettssystemet i 2001. Lovbrytere som av en rett ansees for tilregnelige, kan bli dømt til forvaring dersom det er stor fare for at lovbryteren kan komme til å gjenta forbrytelsen eller regnes som en fare for samfunnet. Forvaring er i dag det eneste virkemidlet det norske rettsvesenet har til disposisjon for å idømme lovbrytere en reell livstidsdom, da det ikke er noen øvre grense for en slik doms varighet. Straff. Forvaring regnes som straff og erstattet vanlig utmålt straff overfor personer som har begått alvorlig kriminalitet og hvor risikoen for tilbakefall oppfattes som stor. Hjemmel. Forvaring kan kun idømmes dersom vedkommende har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som har krenket samfunnets fundamentale rettsgoder, andres liv, helse eller frihet. Eksempler på slike forbrytelser kan være drap, vold, seksualforbrytelser og ildspåsettelser. I tillegg må det være en reell fare for at vedkommende vil komme til å gjenta den handlingen han eller hun er dømt for. Personer som oppfattes utilregnelige i gjerningsøyeblikket kan ikke idømmes forvaring, men kan i stedet idømmes tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Forvaring erstattet den tidligere juridiske betegnelsen sikring ved lovendring den 1. januar 2002. Tidsrammer. I en forvaringsdom skal retten fastsette en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige 15 år, og ikke kan overstige 21 år. Etter begjæring fra påtalemyndigheten kan retten likevel ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil 5 år av gangen. Sak om forlengelse reises ved tingretten senest tre måneder før forvaringstidens utløp. Det bør også fastsettes en minstetid for forvaringen som ikke må overstige 10 år. Forvaring er i dag det eneste virkemidlet det norske rettsvesenet har til disposisjon for å idømme lovbrytere en reell livstidsdom, da det ikke er noen øvre grense for en slik doms varighet. Sakhalin. Kart som viser Sakhalins plassering nord for Japan Sakhalin (russisk: Сахали́н), på japansk kalt Karafuto (japansk: 樺太), er en russisk øy i den nordlige delen av Stillehavet. Øya er Russlands største med et areal på 78 000 km², en lengde på 948 km og en bredde på mellom 25 og 170 km. Et jordskjelv målt til 7,5 på Richterskalaen inntraff 28. mai 1995, og 2000 mennesker omkom i byen Neftegorsk. Historie. Sakhalins urbefolkning var Xianbei og Xiazhe-stammene, som livnærte seg av fiske. Kineserne i Ming-dynastiet kjente øya som Kuyi (kinesisk: 苦夷, pinyin: "Kǔyí"), og senere som Kuye (kinesisk: 庫頁, pinyin: "Kùyè"). I følge Shengmu's bok (kinesisk: 聖武記, pinyin: "Shèngwǔjì"), sendte Ming-Kina 400 soldater til Sakhalin i 1616, men trakk dem senere tilbake ettersom de ikke anså at det eksisterte noen trussel mot kinesisk kontroll over øya. En Ming-grensestein finnes fremdeles på Sakhalin. Kina under Qing-dynastiet krevde også suverenitet over øya, og Sakhalin var formelt under kinesisk styre fra og med Qing-dynastiet. Men ettersom de kinesiske styresmaktene ikke hadde en militær tilstedeværelse på øya, forsøkte folk fra både Japan og Russland å kolonisere øya. Den japanske bosetningen Ootomari ble etablert i 1679. Kartografer fra den japanske Matsumae-klanen laget et kart over øya, og kalte den «Kita-Ezo» (Nordre Ezo, Ezo er det gamle navnet på Hokkaidō). Nertsjinsk-traktaten i 1686 bekreftet Sakhalin som kinesisk territorium. Men Russland startet uansett å okkupere øya, med en hær dannet av straffanger, fra og med 1700-tallet. Sakhalin ble kjent for europeere fra reisene til Ivan Moskvitin og Martin Gerritz de Vries på 1600-tallet, og enda mer gjennom Jean-François de La Pérouse (1787) og Ivan Krusenstern (1805). Begge betraktet imidlertid Sakhalin som ei halvøy, og var ikke klar over eksistensen av Tartarstredet, som ble oppdaget i 1809 av Mamiya Rinzo. Japan erklærte ensidig suverenitet over hele øya i 1845. Men den russiske sjøfareren Gennadij Nevelskoj bekreftet i 1849 endelig eksistensen og farbarheten til Tartarstredet, og — trass i kravene fra Japan og Qing-Kina — russiske nybyggere etablerte kullgruver, administrasjon, skoler, fengsler og kirker på øya. Xiazhene ble drept eller tvunget til å flytte til det asiatiske fastlandet. I 1855 underskrev Russland og Japan Shimoda-traktaten, som erklærte at begge lands borgere kunne bosette seg på øya, russere i nord og japanere i sør, uten en klar grense mellom dem. Russland gikk også med på å avvikle militærbasen sin ved Ootomari. Etter opiumkrigen tvang Russland Qing-herskerne til å undertegne Aigun-traktaten og Pekingkonvensjonen, hvor Kina mistet alle territorier nod for Heilongjiang (Amur) og øst for Ussuri, inkludert Sakhalin, til Russland. Russerne opprettet en straffekoloni i 1857, men den sørlige delen av øya ble holdt av japanerne til Sankt Petersburg-traktaten i 1875, da de avsto den til Russland i bytte mot Kurilene. Etter Den russisk-japanske krigen undertegnet Russland og Japan i 1905 Portsmouth-traktaten, som resulterte i at den sørlige delen av øya, sør for 50° N, igjen tilfalt Japan. Russerne beholdt de øvrige tre-femtedelene av området. Sør-Sakhalin ble administrert av Japan som Karafuto-chō (japansk: 樺太庁), med hovedstaden Toyohara, nå kjent som Juzjno-Sakhalinsk. I august 1945 tok Sovjetunionen kontroll over Sakhalin. Det sovjetiske angrepet på Sør-Sakhalin begynte 11. august 1945, rundt en måned før Japans kapitulasjon. Selv om Den røde arme hadde tre ganger flere styrker enn japanerne, så klarte de ikke å rykke frem grunnet kraftig japansk motstand. Det var ikke før de fikk ytterligere forsterkninger den 16. august at de sovjetiske styrkene brøt gjennom de japanske forsvarslinjene. Den japanske motstanden ble svakere etter dette, men mindre kamper fortsatte helt til 21. august. Fra 22. til 23. august erklærte de fleste av de gjenværende japanske styrkene våpenhvile. Sovjeterne fullførte erobringen av Sakhalin 25. august ved okkupasjonen av hovedstaden, da kjent som Toyohara. Japanske kilder hevder at 20 000 sivilister ble drept under invasjonen. Sakhalin ble etter andre verdenskrig integrert som en del av Russland. De aller fleste japanerne som hadde bodd der tidligere flyttet tilbake til Japan, men av koreanerne ble minst en tredjedel nektet repatriering, og de og etterkommerne ble kjent som sakhalinkoreanere. Japan har for tiden en generalkonsul i Sakhalins hovedstad, noe som ses på som en anerkjennelse av Russlands suverenitet. Japan trakk tilbake sitt suverenitetskrav over sør-Sakhalin i San Francisco-traktaten (1952), men anerkjente ikke russisk suverenitet over øya. Japans offisielle posisjon er at Sakhalins tilhørighet ennå ikke er bestemt, og den er merket med «ingenmannsland» på japanske kart. Pr. 2005 er temaet fortsatt en stor belastning på forholdet mellom Russland og Japan. Selv nå er ennå ingen offisiell fredsavtale undertegnet mellom de to landene. Martin Bormann den yngre. Martin Adolf Bormann (født Adolf Martin Bormann 14. april 1930) er den eldste av Martin Bormanns ti barn. Adolf Hitler var hans fadder. Han er dermed oppkalt etter sin far og gudfar. Han ble kalt 'Kronzi', eller "kronprinsen" og var en ivrig nazist som barn og gikk på nazipartiet partiakademi i Bayern under krigen. Hans første opplevelse av nazistenes grusomheter var i 1944, da han sammen med sin mor og søster besøkte Heinrich Himmlers elskerinne Hedwig Potthast. Hun viste dem et loftsrom med møbler laget av menneskeknokler og et eksemplar av "Mein Kampf" innbundet i huden fra ryggen til et menneske. I 1947 konverterte han til den katolske kirke og ble i 1953 prest. Han sluttet seg til "Ordensgemeinschaft der Herz-Jesu-Missionare" i Kongo i mange år. Han søkte senere om overføring til tjeneste i Sør-Amerika, men dette ble avslått i Vatikanet, da de fryktet for at farens renommé ville skade tjenesten, og på grunn av ryktene om at faren skulle ha greid å flykte til Sør-Amerika. Skuffet over dette forlot han prestegjerningen, og etter en alvorlig skade etter en bilulykke i 1969, ble han pleiet av nonnen Cordula, som også ble fritatt fra sine klosterløfter da de giftet seg i 1971. Han ble teologilærer og pensjonert i 1992. Så sent som i 2001 reiste han rundt i Tyskland og Østerrike og snakket om Det tredje rikets redsler. Han besøkte til og med Israel og møtte overlevende fra holocaust. Hans far var kjent som en rå og brutal mann, og sønnen kommenterte lakonisk at han hadde hatt grunn til å være redd hvis faren hadde overlevd krigen, for «det var bare en gruppe hans far hatet mer enn jødene, og det var katolikkene». Northern Evangelical Lutheran Church. Northern Evangelical Lutheran Church (NELC) omfatter ca 100 000 santaler, bengaler og boroer/bodoer i de indiske delstatene Jharkhand, Bihar, Bengal og Assam. Kirkens hovedadministrasjon ligger i Dumka, Jharkhand. En rekke kirkemedlemmer finnes også i Bangladesh. Disse er organisert i BNELC. Misjonskirken ble etablert av nordmannen Lars Olsen Skrefsrud og dansken Hans Peter Børresen – begge tilknyttet Santalmisjonen. Kirken har utgangspunkt i The Indian Home Mission to the Santals. Northern Evangelical Lutheran Church Instrument. Et instrument (fra latin "instrumentum") er et konkret eller abstrakt verktøy en bruker for å se, måle eller produsere noe. Som regel fungerer et instrument som et mellomledd og et middel for å oppnå noe man ellers vanskelig kunne fått til. Dermed kan et instrument sies å være noe som forenkler en vanskelig oppgave, eller noe som muliggjør noe som ellers ville vært umulig. Wilhelm Braune. Wilhelm Braune (født 20. februar 1850 ved Liebenwerda, død 1926 i Heidelberg) var en tysk germanist. Han studerte ved universitetet i Leipzig 1869–74, mottok et ekstraordinært professorat 1877 og virket som professor i tysk språk og litteratur i Gießen fra 1880. Sammen med Hermann Paul utga han «Beiträge zur Geschichte der deutschen Sprache und Literatur». Eksterne lenker. Braune, Wilhelm Braune, Wilhelm Braune, Wilhelm The Aviator. "The Aviator" er en amerikansk biografisk film fra 2004 i regi av Martin Scorsese. Den handler om Howard Hughes liv. Meteora. Meteora (gresk: Μετέωρα, «svevende i luften») er klostre i det nordøstlige Hellas bygget på høye naturlige klipper av sandstein. Jordskjelv har med tiden skapt loddrette sprekker i de opp til 400 meter høye klippene. Klostrene ble en del av UNESCOs liste over verdens natur- og kulturarv i 1988. Bygningene ble started i det 15. århundre som et tilfluktsted i vanskelige tider. Det var svært vanskelig å komme til klostrene, og man måtte gjerne sette sammen lange stiger for å komme seg til dem. Først på 1920-tallet ble adgangen til klostrene forenklet. I dag er det bare noen få klostre igjen. De er bebodd av munker og nonner, med mange turister. Klostrene er derfor brukt som museumer i dag. Klosteret "Agia Triada" (gresk: Αγία Τριάδα, «Hellig Treenighet») ble brukt i de avslutningsscenene til James Bond-filmen "Kun for dine øyne". Ski-VM 2009. Kart over Liberec og omegn. Ski-VM 2009 ("tsjekkisk" Mistrovství světa (MS) v klasickém lyžování Liberec 2009) ble arrangert i Liberec i Tsjekkia 18. februar til 1. mars 2009. Det var det 48. ski-VM som arrangeres, og for andre gang i det området som i dag er Tsjekkia. I 1925 ble det aller første ski-VM arrangert i Janské Lázně (Johannisbad på tysk) i det daværende Tsjekkoslovakia. For første gang sto skihopping for damer på programmet i et verdensmesterskap. 10 km klassisk. Dato: 19. februar 2009 15 km dobbel jaktstart (7,5 km klassisk + 7,5 km fristil). Dato: 21. februar 2009 Sprint fristil. Dato: 24. februar 2009 Sprintstafett klassisk. Dato: 25. februar 2009 4 x 5 km stafett (2 x 5 km klassisk + 2 x 5 km fristil). Dato: 26. februar 2009 30 km fristil, fellesstart. Dato: 28. februar 2009 15 km klassisk. Dato: 20. februar 2009 30 km dobbel jaktstart (15 km klassisk + 15 km fristil). Dato: 22. februar 2009 Sprint fristil. Dato: 24. februar 2009 Sprintstafett klassisk. Dato: 25. februar 2009 4 x 10 km stafett (2 x 10 km klassisk + 2 x 10 km fristil). Dato: 27. februar 2009 50 km fristil, fellesstart. Dato: 1. mars 2009 Normalbakke (HS100). Dato: 20. februar 2009 Normalbakke (HS100). Dato: 21. februar 2009 Stor bakke (HS134). Dato: 27. februar 2009På grunn av dårlig vær ble 2. omgang avlyst, og 1. omgang ble tellende. Laghopp stor bakke (HS134). Dato: 28. februar 2009 Fellesstart (10 km langrenn + skihopping normalbakke HS100). Dato: 19. – 20. februar 2009Langrennet gikk som planlagt, men hopprennet kunne ikke avvikles på grunn av tett snedrev. Hopprennet ble gjennomført fredag 20. februar. Individuelt, 10 km - Normalbakke (skihopping normalbakke HS100 + 10 km langrenn). Dato: 22. februar 2009 Lagkonkurranse (skihopping stor bakke HS134 + 4 x 5 km langrenn). Dato: 26. februar 2009 Individuelt, 10 km - Stor bakke (skihopping stor bakke HS134 + 10 km langrenn). Dato: 28. februar 2009 Liberec. Liberec ("uttales" liberets) (tysk Reichenberg, romani: "Libertsis") er en by i Liberec regionen i Böhmen i Tsjekkia ved elven Neisse. Byen ligger helt nord i landet, rundt 90 km nordøst for Praha, nær grensen til både Polen og Tyskland, og er den sjette største byen i Tsjekkia med nesten 100 000 innbyggere. Byen har universitet og egen opera, samt en teknisk høyskole. Byen, under det tyske navnet Reichenberg, ble allerede på 1300-tallet kjent som den første sudettyske by. Liberec har en tekstil- og maskinindustri, blant annet en av Škodas bilfabrikker og en teknisk høyskole. Byen er også et sentrum for papir–, maskin– og skotøyindustri. I samband med den nazistiske annekteringen av områder i Tsjekkoslovakia ble Liberec hovedstad i Sudetenland med Konrad Henlein somgauleiter. Da andre verdenskrig var over i 1945 ble den tysktalende befolkningen i disse områdene utsatt for en av de mest omfattende blodige etniske rensinger som har funnet sted i nyere europeisk historie. Nærmere 2,5 millioner tyskere ble fordrevet fra Tsjekkoslovakia. Denne brutale utrensningen skjedde etter ordre av Tsjekkoslovakias president, Edvard Beneš, som hadde kommet tilbake fra eksil i London, med støtte fra de allierte seiersmakter. Byen er arrangør for Ski-VM 2009. Liberecs omegn har mange vintersportssteder. Adolf Noreen. Adolf Gotthard Noreen (født 13. mars 1854 i Östra Ämtervik i Värmland, død 1925) var en svensk språkforsker. Han ble student i Uppsala 1871, dr. philos. 1877, dosent samme år, og professor i nordiske språk ved universitetet i Uppsala 1887. Fra 1919 var han leder for Svenska Akademien. Han var far til språkforskeren Erik Noreen. Som forfatter utøvet Noreen en flersidig og i flere henseender banebrytende virksomhet. Til å begynne med viet han seg til studiet av svenske dialekter, som av ham for første gang ble behandlet ved hjelp av den nyere språkvitenskapens historiske og fonetiske hjelpemidler. Senere behandlet han oldspråkenes lydforhold i flere verker, særlig gjennom sine lærebøker. Den overveiende del av Noreens forfatterskap omhandler imidlertid nyere svensk språk. Som ordfører i Rättstavningssällskapet gikk han inn for forandringer av stavemåten i svensk. Nortraships ansatte. Oversikt over Nortraships ansatte, gir navn på endel av de som arbeidet for den norske organisasjonen Nortraship under andre verdenskrig. Alfabetisk liste over Nortraships utestasjoner. Hver stasjon er angitt om den ble styrt fra London (L), eller New York (NY) Cádiz. Cádiz er hovedstad i provinsen Cádiz i regionen Andalucía i Spania. Den ble anlagt ca. 1100 f.Kr. på en øy foran Cadizbukta på den spanske atlanterhavskysten og er en av verdens eldste havnebyer. Sundet ble senere fylt opp, og byen ligger i dag på en halvøy. Historikk. Byen ble grunnlagt rundt år 1100 f.Kr. som "Gadir" av fønikerne. Disse drev handel med Tartessos, en bystat som skal ha ligget nær munningen av Guadalquivir, omtrent 30 km nord for Cádiz. Grunnleggelsen er nevnt av den romerske historikeren Velleius Paterculus som «80 år etter den trojanske krig». Arkeologiske funn er imidlertid bare gjort fra og med midten av det 8. århundre f.Kr.. Cádiz fungerte som base for vikingflåter etter 844, da de første toktene til Spania tok til. Da Olav den hellige var der, stod fremdeles de fønikiske fyrtårnene som ble kalt Herkulessøylene. Ifølge sagaene drømte Olav under oppholdet der at en mann kom og befalte ham å dra hjem til Norge og kreve kongemakt der. Noe kan det være i dette, for på toppen av det ene fyrtårnet stod en gigantisk mannsfigur med ansiktet vendt mot nordvest. Da de store europeiske oppdagelsesreisene begynte i det 15. århundre ble Cádiz en af Spanias viktigste byer. To av Columbus' reiser startet herfra. Under Napoleonskrigene var det meste af Spania under keiserens kontroll og, beskyttet av den engelske flåten, ble Cádiz sete for den spanske nasjonalregeringen. Den liberale grunnloven fra 1812 ble utropt her. Etter at kong Ferdinand VII hadde gjenvunnet makten, fornektet han grunnloven og gjenopprettet eneveldet. I 1820 gjorde Cádiz oprør, og under den følgende borgerkrigen ble kongen fanget og fengslet i byen. Med de europeiske regjeringenes velsignelse ble opprøret knust i 1823 av en fransk hær. Et opprør i 1868 førte til dronning Isabella IIs fall. Infrastruktur. Cádiz er Andalusias største havneby på Atlanterhavskysten. Herfra går det blant annet en ferge til Santa Cruz de Tenerife på Kanariøyene. Det går dessuten regelmessig persontrafikk med båt til El Puerto de Santa Maria og Rota. Jernbanestasjonen ligger direkte ved havnen og har direkte forbindelser til Sevilla og Madrid, og derfra videre til resten av jernbanenettet. Den nærmeste internasjonale lufthavnen er Jerez lufthavn og ligger 35 km fra sentrum. Den betjenes av flybuss. Cádiz ligger på en halvøy og er knyttet til veinettet kun via to veier: Autovía CA-33 i retning San Fernando og nasjonal vei N443 i retning Puerto Real hvor de har forbindelse til det internasjonale veinettet gjennom europavei 5. Tomáš Rosický. Tomáš Rosický (født 4. oktober 1980 i Praha) er en tsjekkisk fotballspiller. Han spiller nå for Premier League-klubben Arsenal. Klubbkarrieren. Rosický startet karrieren hos Sparta Praha i 1998. Med klubben vant han tre ligamesterskap. I 2001 gikk han til Borussia Dortmund, og hjalp klubben til en Bundesligatittel i 2002, og kom til UEFA-cupfinalen (der Dortmund tapte 3-2 for Feyenoord) samme sesong. I alt spilte han nesten 150 Bundesliga-kamper for Dortmund, og 23 kamper i Champions League og UEFA-cupen. 23. mai 2006, bekreftet Arsenal at de hadde sikret seg Rosickýs underskrift. Landslagskarrieren. Rosický debuterte på i 2000, bare 19 år gammel, og står nå (juni 2006) med over 50 landskamper. Han spilte i EM 2000 og EM 2004, og var med på å sikre Tsjekkia en plass i sluttspillet i VM 2006. Han scoret blant annet vinnermålet i den andre kampen i playoff-oppgjøret mot. Mandag den 12. juni 2006, i Tsjekkias første VM-kamp mot, scoret han to mål, det første på et langskudd fra nesten 30 meter. KNM «Utvær». KNM «Utvær» er en norsk undervannsbåt i Ula-klassen. Den ble sjøsatt 20. april 1990 og er en del av en flåte på seks undervannsbåter i Ula-klassen. KNM «Utvær» har hovedbase på Haakonsvern orlogsstasjon i Bergen. Utvær Gjøvik kirke. Gjøvik kirke ble bygd i tre (arkitekt: Jacob Wilhelm Nordan). Samtidig som ny-kirken ble bygget i Gjøvik sentrum ble den gamle Hunn kirke revet. Gamlekirken sto like i nærheten av der dagens gravkapell ligger i Føllingstadvei. Derfor leder også Kirkevegen i Gjøvik fram til det gamle kirkestedet ved Hunn gravlund. Som prostikirke har Gjøvik stor kirkesøkning. I tillegg til Den norske Kirke, som har flere menigheter i Gjøvik prestegjeld, finnes det en rekke frikirkesamfunn i byen. Under byggingen av den nye kirken raste det uferdige kirketårnet sammen ved en storm i julen 1881. Gjøviks Blad skrev om ny-kirken like etter denne hendelsen: «Hvis bare tårnet man får til å stå, den ferdig og prektig snart kneiser.» I dag står et monument over den berømte misjonæren Paul Olaf Bodding like utenfor kirkens hovedinngang. Bernhard av Clairvaux. thumb Bernhard av Clairvaux ("St. Bernhard eller Den hellige Bernhard"; født 1090, død 1153) var en fransk kirkelærer og abbed, og er kjent som grunnleggeren av den kristne ordenen Cistercienserordenen i 1098. Han ble kanonisert i 1174. Han var også den som skrev ordensreglene for Tempelridderne. Katolsk festdag: 20. august Thereses gate (Oslo). Thereses gate (1-51, 4-52) er en gate i Oslo. Den går fra Adamstuen til Bislett plass. Den fikk sitt navn i 1864 og er oppkalt etter prinsesse Therese av Sachsen-Altenburg (1836–1914). Hun var gift med en sønn til Oscar I. Gaten het tidligere Gartnergaten. Margrethe Munthes plass - Thereses gate til høyre og Stensgata til venstre Ifølge avisen Aftenposten er Thereses gate gaten som har «alt» (se lenke). Langs hele gaten fra Bislett Stadion og opp til Adamstuen finner du et bredt utvalg av forretninger. Alt fra dagligvarebutikker, bakeri, klesforretninger, skobutikk, frisører, designerbutikker, spisesteder og bakeri. Hunn kirke. Hunn kirke (bygd 1968) er en kubisk arbeidskirke av rød teglstein. Arkitekt: Helge Abrahamsen. Kirken ligger i Åsveien 35 – mellom Nordbyen i Gjøvik og Hunndalen. Gamle Hunn kirke i Gjøvik (1821–1881) lå der Gjøviks gamle kirkegård ligger i dag. Kirken var en avlang, åttekantet tømmerbygning med sentraltårn. Østre tilbygg var sakristi, det vestre hovedinngang med våpenhus. Hunn kirke ble revet da Gjøvik kirke skulle bygges. Kirken har vært regnet for å være tegnet av byggmester Svend Aspås fra Røros, men er snarere en forenklet utgave av Abraham Pihls kirke på Vang ved Hamar. Tilsvarende kirker står fortsatt på Jevnaker og Åmot i Torpa. Kirkevegen i Gjøvik har navn etter Gamle Hunn kirke – og fortsetter som Føllingstads veg opp mot det gamle kirkestedet. Ludvig den fromme. Karl den store kroner Ludvig den fromme. Ludvig den fromme (fransk "Louis le Débonnier") (født 778, død 20. juni 840), var den tredje sønnen til Karl den store og hans tredje gemalinne Hildegard. Han ble innsatt av sin far som konge i Aquitaine i 781 og etterfulgte ham som enehersker over frankerne i 814 etter å ha vært medregent i ett år. Han fjernet straks sin fars dyktigste minister – Karl Martells barnebarn Mala, og lot seg krone på nytt i Reims av pave Stefan IV. Ødslet bort sine krongods, og sin nevø, Bernhard av Italia, som følte seg tilsidesatt ved å ha blitt forbigått ved delingen av riket i 817 og gjorde opprør, lot han blinde. Det året hadde han nemlig innsatt sin eldste sønn Lothar som medkeiser. Av hans to andre, yngre sønner, ble Pippin konge over Aquitaine, mens Ludvig fikk seg tildelt Bayern. Senere endret han imidlertid dette til fordel for en sønn han hadde med sin andre gemalinne, Judith. Hun fødte ham en fjerde sønn, Karl den skallete, og han ble i 829 innsatt som hersker over Allemain. Men med dette fikk han sine tre eldste sønner mot seg. De gjorde opprør og fratok ham all makt. Da Ludvig i 832 overlot Aquitain til sin sønn Karl, sendte de tre eldre sønnene faren til Coiffons, etter å ha beseiret ham på Rotfeld ved Colmar. I Coiffons ble han i oktober 833 tvunget av Lothar til offentlig kirketukt (pønitens). Denne skammelige behandling av faren gjorde Pippin så forbitret at han slo seg sammen med Ludvig mot Lothar, og i 834 ble faren innsatt som hersker igjen. Lothar fikk bare beholde sin del av Italia. Da Ludvig etter Pippins død i 838 ville foreta en ny fordeling av makt slik at hans sønn Ludvig av Bayern fikk sitt herredømme innskrenket, drog denne i hærtog mot sin far. Men allerede før slaget skulle stå, døde Ludvig og ble gravlagt i kirken hvor en gang Arnulf av Metz var blitt bisatt. Sirkelens ende. "Sirkelens ende" er en norsk roman av Tom Egeland. Boken ble utgitt i 2001 og handler om den albinoide arkeologen Bjørn Beltø som på Værne kloster i Østfold finner et 2 000 år gammelt gullskrin med et innhold av verdenshistorisk interesse. Boka er oversatt til 23 språk og har fått oppmerksomhet, da den ble sammenlignet med "Da Vinci-koden", som utkom to år senere. De to bøkene har mange tematiske – men ikke stilistiske – likhetstrekk. Da boka første gang ble utgitt i 2001 og solgte den ca. 10 000 eksemplarer. Boka fikk derimot økt oppmerksomhet, da "Da Vinci-koden" kom ut i 2003. Dette fordi romanens handling ligner mye på "Da Vinci-kodens" handling. Enkelte hevdet til og med at "Da Vinci-koden" var et plagiat av "Sirkelens ende", noe som ble gjendrevet først og fremst fordi "Sirkelens ende" ennå ikke var oversatt til engelsk. Begge romanene handlet om gåter knyttet til Jesus som en vitenskapsmann skulle løse ved en reise i Europa, og satte spørsmålstegn ved Bibelens fremstilling av Jesus som kanskje var påvirket av kirkefedrenes syn. Begge var basert på konspirasjonsteorier og andre teorier, blant annet at Jesus var gift med Maria Magdalena. På tross av dette, skiller romanene seg fra hverandre i skrivestilen. Tom Egeland har selv også avvist at "Da Vinci-koden" skulle være et plagiat av "Sirkelens ende". I dag er romanen blitt oversatt til 20 språk. Handling. Arkeologen Bjørn Beltø; albino og vegetarianer, får i oppdrag å overvåke et arkeologisk utgraving ved Værne kloster i Østfold ledet av den kjente engelske arkeologen og professor Graham Llyleworth på vegne av SIS. Men Beltø finner fort ut at meningen med utgravingen er noe helt annet enn det de går ut med og særlig når et skrin med noe hemmelig i blir så å si stjålet uten at reglene for nytt funn blir fulgt. Han bestemmer seg for å finne ut hvorfor det er så viktig å holde innholdet i skrinet så hemmelig og tar den fra dem. Noe som sender ham ut på en lang og eventyrlig reise. Underveis må han slite med sine egne problemer også. Kuriosa. Forfatteren er oldebarnet til folkedikteren Jon Flatabø. I et intervju med Aftenposten fortalte Egeland at hovedpersonen Bjørn Beltø i "Sirkelens ende" er oppkalt etter to av Flatabøs pseudonymer: Bjørn Botnen og Sven Beltø. Umettet fett. Umettet fett er fettsyre som inneholder umettede fettsyrer og hvor det ett eller flere steder i karbonkjeden er en dobbeltbinding mellom to av karbonatomene. Disse har en dobbeltbinding mellom karbonatomer. Disse har da «umettet» antall karbonatomer fordi isteden for en dobbeltbinding kunne det vært andre atomer, da karbon bare kan ha fire enkeltbindinger. Vi finner umettet fett i fisk, planter og grønnsaker, men også i kjøtt og animalske matvarer. Umettede fettsyrer gir mindre kolesterol i blodet enn mettede fettsyrer. Umettet fett kan deles inn i "cisfett" og "transfett". Mexicos historie. Mexico var åstedet for oppblomstringen av flere høykulturer gjennom 3000 år før den spanske erobringen fra 1519 av. I 300 år var Mexico en av Spanias viktigste kolonier i den nye verden, før landet fra 1821 av har vært et selvstendig land. Mens 1800-tallet var preget av omfattende politisk ustabilitet, var perioden etter den meksikanske revolusjonen 1910-20 preget av partiet Partido Revolucionario Institucionals maktdominans. Denne varte fram til presidentvalget i år 2000. Førkolumbisk historie. Menneskene nådde Mexico fra nord for kanskje 18 000 år siden. På dette tidspunktet var klimaet fuktigere i det sentrale høylandet, og tilgangen på mat var bedre enn i dag, blant annet jaktet man på mammut, hester og andre dyr som senere døde ut. En gradvis opptørking fant sted som følge av issmeltingen lenger nord på kontinentet. De første eksperimenteringene med jordbruk fant sted ca. 9000 f.Kr., mens maisdyrkingen begynte ca. 5000 år før Kristus i Tehuacán-dalen i Puebla. Etterhvert utviklet det seg en bofast kultur i de sentrale og sørlige delene av landet, og dyrking av kulturplanter som chili, tomat, grønn tomat og avokado var karakteristisk for jordbruksproduksjonen, i tillegg til mais. En rekke høykulturer utviklet seg fra 1200 f.Kr og framover. Vår kunnskap om disse kulturene bygger på arkeologiske funn, og vi kjenner ikke deres språk eller etniske opphav. Alle høykulturene ble utviklet i det kulturgeografiske området Mesoamerika, som strakk seg fra en linje mellom Guadalajara og Tampico i nord gjennom hele det sentrale og sørlige Mexico, Belize, Guatemala, El Salvador og Honduras. Kulturene her påvirket hverandre gjensidig, og religion, verdensbilde, kunst, kultur, teknologi viser mange fellestrekk i hele perioden. Nord for linja mellom Guadalajara og Tampico bodde en lang rekke stammer og folk som ble kalt "chichimecas" av aztekerne, eller barbarer. Her levde de fleste som jegere og sankere, og kun få og spredte jordbrukskulturer oppsto. Olmekerne. Den eldste høykulturen, fra mange århundrer før Kristi fødsel, var den olmekiske, og blomstret på kysten ved Den meksikanske gulfen. Olmekerne hadde sine kjerneområder i de nåværende delstatene Veracruz og Tabasco. Deres direkte kulturelle innflytelse rakk imidlertid mye lenger, og kan spores så langt sørøstover som til El Salvador. Olmekerne dominerte i sine områder fra omkring 1200 f.Kr. til ca 400 e.Kr.. Olmek-kulturen gjenfinnes først og fremst i form av de store steinhodene. Teotihuacán. I perioden 100-600 e.Kr. blomstret storbyen Teotihuacán i området rett nord for Mexico by. Innbyggertallet i Teotihuacán er anslått til 200 000, og den var dermed en av verdens største byer. I sin storhetstid på 500-600-tallet kontrollerte Teotihuacán store deler av Mesoamerika. Vi kjenner i dag ikke til den etniske tilhørigheten til innbyggerne, men mye taler for at ulike etniske grupper bodde i byen. Rundt år 750 ble imidlertid Teotihuacán plyndret av chichimekere («barbarer») fra nord, muligens etter intern strid i byen. Årsakene til Teotihuacáns sammenbrudd er gjenstand for diskusjon, en av de framherskende teoriene er at press på ressursene skapte erosjon. Dette førte til matmangel, og da vendte byens befolkning seg mot herskerne som ikke kunne beskytte dem mot gudenes vrede. Toltekerne. Denne kulturen ble etterhvert avløst av toltekerne, som hadde sin hovedstad i det som nå er ruinbyen Tula. De kom til å dominere mye av det sentrale Mexico fra 900-tallet til 1100-tallet. Opprinnelig var dette et miliaristisk nomadisk folk, og det var antagelig de – eller deres forløpere – som plyndret byen Teotihuacan (ca. 750). Etter at de slo seg mer til ro, samlet de under seg en rekke småstater. De ble drevne tempelbyggere, og deres innflytelse strakte seg langt. Det kan belegges en kraftig toltekisk innflytelse på den postklassiske mayakulturen, noe som er særlig påtakelig i Chichen Itza. Toltekiske gjenstander er blitt funnet så langt unna som i Costa Rica. Det antas at toltekernes rike ble knust omkring år 1200 av et nomadisk krigerfolk som, i likhet med rekke andre slike folk, ble kalt "chichimekere" (et aztekisk ord som betyr barbarer). Aztekernes herskerslekt regnet seg som etterkommere av toltekerne via den hellige by Colhuacán. Mayaene. I relativ avstand fra det sentrale Mexico blomstret maya-kulturen på Yucatán-halvøya og i lavlandet i Chiapas, samt i Belize, Guatemala, Honduras og El Salvador. Mayaene er kjent for sine store tempelkomplekser med kompliserte vannanlegg, for sin skrift og for sin avanserte astronomi og kalender. Denne kulturen nådde sitt høydepunkt på 900-tallet, da den av omdiskuterte årsaker ser ut til å ha brutt sammen, noe som førte til at mange av mayabyene ble overlatt til jungelen. Det ser ut til at tolkerne fra høylandet invaderte delere av Maya-områdene på 900-tallet. I noen deler av området overlevde imidlertid mayakulturen, eksempelvis i høylandet i Chiapas. Mayaene gjorde f.eks. sterk motstand mot den spanske erobringen i 1540-årene. Aztekerne. Den siste kulturen som blomstret i det sentrale høylandet, var nettopp aztekerne, fra 1326 av. Aztekerne, eller som de selv kalte seg; mexica'ene (utt: mesjíka), vandret sannsynligvis inn fra nord, i en sagnomspunnet vandring fra Aztlán, et mytisk sted som av og til stedbindes til øya Mexicaltitán i Nayarit. Vandringen endte der de så en ørn ete en slange på en kaktus. Dette så de på øya Tenochtitlán i Texcoco-sjøen, og dermed endte vandringen her. Den lille øya vokste utover på grunn av jordbruket på chinampas, flytende hager på flåter. Til å begynne med måtte aztekerne godta overherredømme fra sterkere naboer, men de klarte snart å sette seg i respekt. Utover 1400-tallet tok de kontroll over store deler av Mesoamerika, fra Bajío-området i nord til Tehuantepec-eidet i sør. Også Soconusco, kystsletta i Chiapas, ble underlagt aztekerne på slutten av 1400-tallet. Imidlertid var det noen som klarte å stå imot; zapotekerne på Tehuantepec-eidet avviste en omfattende invasjon i 1496, og purépecha-folket i Michoacán klarte med sine metallvåpen å stå imot aztekerne. Tlaxcala i det sentrale høylandet beholdt også sin uavhengighet, men mange forskere tror dette skyldes at aztekerne ønsket å beholde en fiende som kunne levere kandidater til menneskeofringene. Alle de meksikanske folkeslagene og kulturene praktiserte menneskeofringer. Hos aztekerne hadde imidlertid dette stort omfang, og ofrene ble funnet blant nabofolkene, slik som det uavhengige Tlaxcala. De undertvungne folkeslagene måtte også sende noen av sine som offergaver til aztekerne. I 1487 ble kanskje 20 000 mennesker ofret ved innvielsen hovedpyramiden i det store templet i Tenochtitlán. a>"-stativer bidro til å fremme dødsangsten hos nye menneskeofre. Mens hodeskallene ble stilt ut på egne stativer, ble kjøttet spist av befolkningen. Det hatet de omliggende stammer hadde bygget opp mot aztekerne gjennom generasjoner var en viktig årsak til at den spanske erobring av landet lot seg gjennomføre med relativ letthet. De så på spanjolene med deres rustninger, skjegg og hester som guddommelige redningsmenn. Andre kulturer. Også i andre områder av Mexico oppsto det høykulturer. I Oaxaca blomstret Zapotek- og Mixtec-kulturene, sentrert rundt Monte Albán. Michoacán var åsted for purépecha-riket, som sto i mot aztekisk dominans. Nord-Mexico, nord for en linje mellom Tampico og Guadalajara, var befolket av "chichimekere" – aztekernes ord for barbarer, og var stort sett preget av jeger- og samlerkulturer. Imidlertid blomstret byen Paquimé helt nord i Mexico fra 900-tallet til 1340. Ny-Spania. I perioden 1521 til 1821 inngikk Mexico i det spanske verdensimperiet. Kolonien ble kalt "Nueva España", eller Ny-Spania. Spansk erobring. Den europeiske erobringen begynte i 1519, da den spanske conquistadoren Hernán Cortés gikk i land det sted som i dag er kjent som Veracruz. Etter noen innledende slag ved kysten og ved Cholula ble Hernán Cortés invitert til å komme til Tenochtitlán som Moctezumas, aztekerkongens, gjest. Sammen med flere hundre spanske soldater og mange tusen allierte styrker, først og fremst totonakere og tlaxcaltekere, ble han innkvartert i byen. Vinteren 1519-20 ble tilbragt i Tenochtitlán, mens forholdet mellom aztekerne og spanjolene ble stadig dårligere. Aztekerne reagerte på den privilegerte posisjonen europeerne og de tidligere fiendene nøt, mens spanjolene var sjokkerte over menneskeofringene som regelmessig fant sted ved helligdommene rundt om i byen. Midt oppe i dette forholdt Moctezuma seg svært lojal mot spanjolene. Hans oppførsel fremstår som en gåte i historien, men blir ofte forklart med sagnet om gudekongen Quetzalcoatl som skulle komme tilbake. Det har blitt foreslått at han trodde at Cortés var Quetzalcoatl. Den spanske guvernøren på Cuba sendte en straffeekspedisjon for å arrestere Cortés. Cortés dro da med ca. 2/3 av sin styrke tilbake til kysten, tok opp kampen med soldatene, beseiret dem og overtalte dem til å bli med på erobringen. Vel tilbake i Tenochtitlán toppet det seg mellom aztekerne og spanjolene, og Montezuma ble drept. Det er usikkert om det var spanjolene eller misfornøyde aztekere som gjorde det. Spanjolene flyktet natta til 30. juni, og fullastet med gull og skatter som mange av dem var, ble mange drept eller fanget og ofret til gudene. Denne natta kalles for "la noche triste", den triste natta. De som overlevde, inkludert Cortés, tok tilflukt i Tlaxcallān. En av Cortés' soldater etterlot imidlertid den farligste suveniren, nemlig koppesmitte. Koppeepidemien herjet i Tenochtitlán og utover i aztekerriket, men nådde ikke Tlaxcallān. Våren 1521 kom så spanjolene og tlaxcaltekerne tilbake. De bar med seg båter som ble satt sammen og sjøsatt på Texcoco-sjøen. Dermed kunne de isolere hovedstaden og sulte den ut. Aztekerne gjorde imidlertid sterk motstand, og lot heller hovedstaden bli mast i stykker av spanske kanoner enn å overgi seg. Til slutt, 13. august 1521, opphørte motstanden, og de fleste av de resterende innbyggerne ble massakrert av spanjolene. Den sentrale delen av Mexico ble så erobret i løpet av 1520-tallet, og ca. 1540 ble Yucatán-halvøya erobret av Francisco Montejo. Dermed var hele Mexico sør for Chichimec-linja erobret. Erobringene videre nordover skulle imidlertid bli mer krevende og langvarige. Massedød. Spanjolene betraktet sine menneskeofrende motstandere som onde og demoniske, og slaktet ned store antall aztekere. Andre ble drevet til hardt slavearbeid med høy dødelighet. Men aller flest liv blant indianerne krevde sykdommer som fulgte med europeerne, og som befolkningen i «den nye verden» ikke hadde utviklet noe immunforsvar imot. I Europa relativt harmløse sykdommer som vannkopper, meslinger osv. drepte svært mange mennesker i Mexico, enda flere døde av sykdommer som kopper og tyfus. Beregninger anslår at i den regionen som kalles Mesoamerika bodde det 18 millioner mennesker i 1519. Ved århundrets slutt var tallet redusert til ca. 2 millioner urfolk. Kolonien Ny-Spania. Etter erobringen fikk conquistadorene tildelt hver sine områder, kalt «encomiendas». Conquistadoren fikk da ansvaret for å kristne «sine» urfolk. Til gjengjeld måtte de arbeide for ham. Dette systemet var så nært slaveri som det går an å komme. Etterhvert virket prester og munker mot encomienda-systemet, og biskopen av Chiapas, Bartolomé de las Casas og andre gjorde en utrettelig innsats for urfolket. Han foreslo som den første å innføre afrikanere for å avhjelpe mangelen på arbeidskraft i den nye kolonien. Etterhvert ble et stort antall afrikanere brakt som slaver, spesielt til sukker- og kaffeplantasjene i de tropiske kystområdene. Katolisisme og lærdom. Jomfruen av Guadalupe i reproduksjon Den katolske religionen fikk fotfeste, særlig etter at den mørkhudete Jomfruen av Guadalupe viste seg i 1531, samtidig som tiggermunker som fransiskanere, dominikanere, augustinere og mercedarianere opprettet misjonsstasjoner og skoler over hele landet. Det ble tidlig opprettet skoler for indianerne. Biskop Zumárraga av Mexico by opprettet allerede i 1534 det berømte "Collegio de Santa Cruz" for aztekerne og andre indianere i Tlaltelolco. I 1540-årene var leseferdigheten blant utbefolkningen såpass fremskreden at biskop Zumarraga lot utvikle en katekisme på nahuatl-språket. Samtidige kilder bærer vitnesbyrd om den temmelig raske inkulturasjon av kristendommen i forhold til indiansk kultur innen den nye spanskpregede katolske ramme, både som forfattere (på nahuatl, spansk og til og med latin) og komponister og musikanter. I 1553 var det tre viktige kollegier i kolonien: Den før nevnte i Tlaltelolco for indianerne, "San Juan de Letrán" for mestisene (begge under fransiskanernes ledelse), og et tredje for spanjoler og "criollos" som ikke ønsket å menge seg med de andre. Samme år, den 3. juni 1553, åpnet også universitetet i Mexico, med alle de fakulteter og privilegier som hjemlandets mest prestisjefylte universitet, det i Salamanca, nøt godt av. De fremste lærekrefter var medlemmer av dominikanerordenen. Kolonisering nordover. Munkeordnene var en viktig del av koloniseringen, fordi de arbeidet for å omvende urfolket til katolisismen, og dermed passiviserte dem. De eldste finnes i og rundt Mexico by. Etterhvert ble også mer fjerntliggende områder nådd av munkenes misjonsiver. De første områdene i nord var gruvebyer som Zacatecas og San Luis Potosí. Nye kolonier kom også til i fjerntliggende områder i nord som Monterrey og Saltillo i 1577 og Santa Fe i dagens New Mexico i 1608, og på begynnelsen av 1700-tallet nådde også misjonærene langt inn i Texas. Fransiskanernes misjonsstasjoner nordover langs Stillehavskysten inkluderte slike som senere ble storbyer i den amerikanske delstaten California. "Mision San Francisco de Asís" ble til San Francisco, "Mission San Diego de Alcalá" ble til San Diego. Storbyen Los Angeles vokste opp rundt en kirke som var påtenkt som kjernen i en fransiskanermisjon, "Nuestra Señora La Reina de Los Angeles de Porciúncula" (misjonen ble til slutt anlagt like i nærheten, med et annet navn). De nordligste misjonene ble anlagt på slutten av 1700-tallet nord for San Francisco, hvor de etterhvert støtte sammen med russisk fremrykking. Befolkningen i disse nordlige områdene var imidlertid svært liten gjennom hele kolonitida. Krigerske folkegrupper som apachene og comanchene lå i konstant krig med de små koloniene, og ørkenstrøkene ga mindre utbytte enn de rikere områdene i sør. De spanske koloniene i nord hadde en blandet befolkning av europeere og urfolk fra de sentrale områdene, slik som de lojale tlaxcaltekerne. Raseskille. De tre hundre år med spansk velde hadde et klart skille mellom rasenes innbyrdes stilling og rettigheter. Nederst sto de afrikanske slavene, så urbefolkningen, deretter fulgte mestisene, og så "criollos", europeere født i Mexico. De eneste som kunne inneha offentlige posisjoner var imidlertid "peninsulares", ofte kalt med skjellsordet "gachupines", folk født i på den iberiske halvøya, selv om de ofte hadde en sosialt sett beskjeden bakgrunn fra Spania. I kolonitida fantes det svært presise betegnelser på de ulike raseblandingene, betegnelser som i dag er helt ute av språket fordi meksikanerne har mistet oversikten over sitt genetiske opphav. Når man ser på klasseforskjellene mellom gruppene og sammenligner med det som var det fremherskende i for eksempel de britiske og de nederlandske kolonier, må det likevel sies at det ikke dreide seg om en så klar rasisme. Både engelskmenn og nederlendere holdt en langt større avstand til de "innfødte" enn tilfellet var i de spanske kolonier. Der var raseblanding langt vanligere og mer akseptert, noe som bevitnes av de relativt store befolkningssegmenter som åpenbart har blandet europeisk-indiansk bakgrunn. Geografiske fordrivelser og "apartheid"-lignende praksis var relativt sjeldne foreteelser. Økonomi. Mexico var blant Spanias rikeste kolonier, og bl.a. sølvgruvene i den sentrale delen av landet, f.eks. i Taxco og Guanajuato, ga grobunn for økonomisk vekst. Jordbruk og fedrift var viktig, spesielt i det fruktbare beltet Bajío, samt de store plantasjene for sukker og kaffe i Veracruz. Oaxaca ble en viktig by takket være handelen med cochinille, en rødfarge utvunnet av lus på kaktus. Store byer som Mexico by, Puebla, Guadalajara og andre var sentra for lærdom, kunst og handel. Kolonien Filippinene ble fra 1572 av kolonisert fra Mexico, og handelen Filippinene-Spania gikk via Mexico, over havnene Acapulco på stillehavssiden og så Veracruz på den karibiske siden. Allerede tidlig ble denne blomstrende handelen truet av engelske, nederlandske og franske pirater. Viktige havner som Veracruz og Campeche ble sterkt befestet etter flere ødeleggende piratangrep. Uavhengighetskamp. I 1767 ble de innflytelsesrike jesuittene utvist fra det spanske rike, noe som sterkt preget kolonien. Jesuittene hadde lånt ut penger til kjøpmenn og jordeiere, og den påfølgende gjeldsinndrivelsen var smertelig for store deler av befolkningen. Motsetningsforholdet mellom "criollos" og "peninsulares", sammen med generell misnøye, skattetrykk og til sist Napoleons inntog i Spania, utløste uavhengighetskampen fra 1810 av. Oppdagelsen av en sammensvergelse i flere byer i "Bajío"-området førte til at presten Miguel Hidalgo i sin "grito de la independencia" i kirken i Dolores Hidalgo erklærte Spania krig, og fikk med seg store menneskemengder. En hær på 80 000 mann gjorde etterhvert store landevinninger og erobret alle byene i den rike, vestre delen av landet. Avgjørelsen om ikke å ta Mexico by i 1811 var imidlertid skjebnesvanger, og snart slo de spanske regjeringsstyrkene tilbake og erobret de fleste byene. I den opprørske byen Guanajuato trakk spanjolene lodd om hvem av byens borgere som skulle tortureres og henrettes. Miguel Hidalgo og en rekke opprørsledere ble drept, og hodene ble utstilt til skrekk og advarsel. Motstandskampen fortsatte imidlertid i avsidesliggende områder, og i 1813 møttes en riksforsamling i byen Chilpancingo i Guerrero for å bli enige om en grunnlov for den framtidige staten. Her ble blant annet kravet om opphevelse av slaveriet fremmet. Den nye lederen for motstanden var Jose Maria Morelos y Pavon, som ble skutt i Ecatepec i 1815. Omslaget kom endelig da den spansktro generalene Vicente Guerrero skiftet side, og dermed framtvang en spansk evakuering i 1821. Uavhengighet. Etter uavhengigheten erklærte Agustín de Iturbide seg som keiser av Mexico i 1822. Allerede i 1823 ble han avsatt, og republikken ble gjeninnført. Samtidig pågikk det krigføring om Mellom-Amerika, som ikke ønsket å være en del av Mexico. Det endte med at Yucatán-halvøya og Chiapas forble meksikansk, mens Guatemala og de øvrige landene dannet en egen republikk. Territorielle tap. Også i Texas, som hadde tilhørt den meksikanske kolonien siden 1600-tallet, var det uro, og i 1836 erklærte teksanerne seg uavhengig som Republikken Texas under sterkt påtrykk fra den nyankomne engelsktalende befolkningen i staten. General Antonio López de Santa Anna, som var en sentral figur i politikk førte an i en mislykket militærmanøver for å slå ned opprørerne. I 1841 brøt også Yucatán-halvøya med sentralregjeringen, og ble først gjeninnlemmet i Mexico i 1848. I 1846 til 1848 førte Den meksikansk-amerikanske krigen mot USA til at store deler av landet, inkludert hovedstaden, ble okkupert, og i fredsavtalen måtte Mexico avstå Øvre California, det som i dag er Utah, Nevada, Colorado, New Mexico, Arizona og Texas til USA. Dette området var på ca. 2 millioner kvadratkilometer, og utgjorde halvparten av Mexico. Territorier avstått til USA i 1848. Gadsden-kjøpet fra 1853 i gult I 1853 kjøpte USA en del av dagens Arizona og New Mexico i det som kalles Gadsden-kjøpet. Pengene gikk stort sett rett i lommen til general SantaAnna, noe som skapte stor misnøye i Mexico, og bidro til å marginalisere ham innen politikken. Fransk invasjon. I 1863 ble Mexico erobret av franske tropper, som innsatte Keiser Maximilian som meksikansk keiser. Bakgrunnen for invasjonen var Mexicos manglende evne og vilje til å betale utenlandsgjeld. Under ledelse av den karismatiske reformatoren zapotek-indianeren Benito Juárez ble imidlertid Maximilian drevet tilbake, og ble til slutt tatt til fange og henrettet i 1867. Henrettelsen av Maximilian og støttespillere i Santiago de Queréraro. El Porfiriato. Etter en reformperiode ble Mexico mot slutten av 1800-tallet styrt av den diktatoriske Porfirio Diaz, som gjennomførte storstilte utbygginger av veier og jernbaner, samt prestisjeprosjekter i Mexico by og andre storbyer. Mye av midlene til investeringen kom fra utlandet. Rikdommen ble imidlertid stadig skjevere fordelt, og småbønder i store deler av Mexico ble fratatt jorda, noe som førte til utbredt sosial misnøye. Porfirio Diaz benyttet også svært hardhendte metoder for å holde på makten, og gikk ikke av veien for arrestasjoner og politiske mord. Den meksikanske revolusjonen. I 1910 utbrøt Den meksikanske revolusjonen. Den liberale opposisjonsføreren Francisco I. Madero vant overraskende årets presidentvalg, som ble underkjent. Et bredt, folkelig opprør sørget imidlertid for å få Madero til makten igjen. Porfirio Diaz ble avsatt og dro i eksil i 1911, og Mexico ble kastet ut i en endeløs kamp mellom ulike opprørsgrupper og regjeringssoldater. To av revolusjonens største motstandskjempere er Pancho Villa, som dannet en kraftfull hær i den nordlige delen av landet, og Emiliano Zapata som opererte i den sentrale delstaten Morelos. I 1913 grep den konservative Victoriano Huerta makten, avsatte Madero, som så ble henrettet. I 1917 ble hovedstaden tatt av opprørerne, og en ny grunnlov som fortsatt gjelder, ble utarbeidet. Revolusjonen spiser imidlertid sine barn, og i 1919 ble Zapata myrdet, Pancho Villa døde i 1923. Revolusjonen kostet sannsynligvis en million liv i Mexico, og var preget av stor brutalitet. Mexico etter revolusjonen. Siden revolusjonen ble avsluttet i 1920, har Mexico vært preget av politisk ro under partiet PRIs maktdominans. Dette hegemoniet ble først brutt i år 2000. Mellomkrigstid og etterkrigstid. Etter revolusjonen holdt opprørerne sitt løfte til folket om jordreformer, og i løpet av årene etter revolusjonen ble de store jordegodsene, haciendaene, i all hovedsak oppstykket og gitt til småbønder. Unntaket var delstaten Chiapas, hvor jordeierne klarte å holde tett kontroll over samfunnet. De revolusjonære dannet i 1929 partiet Partido Nacional Revolucionario (PNR), som senere ble omdøpt til Partido Revolucionario Institicional (PRI). Dette partiet holdt på makten fram til valget i 2000. I noen perioder har PRI vært svært populært i brede lag av befolkningen, i andre perioder har PRI brukt udemokratiske metoder som valgfusk og politisk vold for å holde på makten. Religionsstrid. Grunnloven av 1917 var sterkt anti-katolsk, og ble fulgt opp med en rekke anti-katolske tiltak. i 1924 ble disse tiltakene ytterligere skjerpet, slik at man kunne tale om en regulær forfølgelse. Dette utløste en katolsk-konservativ geriljabevegelse, cristeros, som på 1920-tallet fikk sterk støtte i Jalisco, Michoacán og delstatene rundt. Fra myndighetenes side ble forfølgelsene ytterligere skjerpet, med en serie av massehenrettelser, blant annet i Guadalajara, også av prester som ikke hadde vært involvert i de væpnede konflikter verken med råd eller dåd. Den katolske kirke fikk på denne måten en rekke martyrer. Den kanskje best kjente var pater Miguel Pro. Denne jesuittpresten ble henrettet uten rettergang eller dom i november 1927, fordi regjeringen mente at han i sin prestegjerning hadde trosset myndighetene. Regjeringen spredte fotografier av henrettelsene for på den måten å skremme opprørerne til underkastelse, men bildene virket tvert imot oppflammende. Cristerosene ble inspirert til å følge pater Pro inn i martyriet, opprøret grep mer om seg. Det var ikke før i 1929 at stridighetene ble avsluttet, etter megling fra både Vatikanet og USA. Den katolske kirken truet etter hvert med ekskommunisering av katolikker som ikke rettet seg etter myndighetene. Nasjonaliseringen av oljen. President Lázaro Cárdenas erklærer eksproprieringen av oljen Økonomisk vekst og en utbygging av industri for å skaffe landet arbeidsplasser og velstand var prioritert i 1930-årene. Dette førte til større politisk ro i landet. President Lázaro Cárdenas del Río nasjonaliserte landets oljeressurser i 1938, noe som førte til internasjonal boikott av landet. Det varte imidlertid ikke lenge, da Mexicos samarbeid ble nødvendig da 2. verdenskrig brøt ut. Cárdenas utviklet også dedazo-skikken, (av dedo, finger), som betød at den sittende presidenten pekte ut den neste presidenten. Dette sementerte ytterligere PRIs dominans i politikken. 1940- og 50-tallet var preget av økonomisk oppsving, blant annet drevet fram av eksportmulighetene som følge av USAs krigsdeltakelse, samt mangelen på importvarer som igjen fremmet innenlandsk industriutvikling. Mexico deltok også i 2. verdenskrig på alliert side, og sendte mindre troppestyrker til krigen i Stillehavet. Etterkrigstiden var preget av fortsatt økonomisk vekst. Olympisk uro. I 1968 arrangerte Mexico by OL, og i forkant ble hundrevis av studenter massakrert under en demonstrasjon i Tlatelolco i Mexico by. Mexico arrangerte Fotball-VM i 1970 og i 1986. Fra boom til pesokrise. 1980-årene var preget av de høye oljeprisene. Dermed blomstret økonomien, og man snakket om at Mexico kunne ta steget fra å være et utviklingsland til et industriland. En del av den økonomiske framgangen var imidlertid basert på lån fra det internasjonale pengemarkedet. I 1994, ved utgangen av Carlos Salinas' presidentperiode, falt pesoen kraftig i verdi, noe som førte landet ut i dyp krise, en krise som Carlos Salinas fikk skylden for, og meksikanerne er overbevist om at dette skyldes at presidenten beriket seg personlig i forbindelse med en valutareform. Et kraftig fall i kjøpekraften, stor arbeidsledighet og en eksplosjonsartet økning i kriminalitet og utvandring til USA var følgene av krisen. Denne krisen førte i sin tur til allmenn diskreditering av partiet PRI og undergraving av PRIs maktmonopol. De store 1. mai-paradene på Stortorget, Zócalo, i Mexico by, som tidligere hadde vært velregisserte oppvisninger, måtte nå tones kraftig ned, da man ikke lenger kunne være sikker på hvordan folkemengden skulle oppføre seg. Krise i Chiapas. 1. januar 1994 startet også Zapatista-opprøret i den sørlige delstaten Chiapas. I denne delstaten, som ikke hadde gjennomgått noen jordreform i revolusjonsårene, var misforholdet mellom det fattige urfolket og den rike overklassen spesielt graverende. Okkupasjonen av byen San Cristóbal de las Casas ble snart opphevet av regjeringsstyrker, men opprørerne lyktes i å rette verdens oppmerksomhet mot urettferdigheten i delstaten. PRIs fall. President Ernesto Zedillo gjennomførte i sin periode 1994-2000 en omfattende økonomisk snuoperasjon som langsomt fikk landet på beina igjen. Desillusjonerte meksikanere ventet seg den tradisjonelle krisen ved slutten av "el sexenio" (seksårsperioden), men dette inntraff ikke. Imidlertid fikk ikke PRI uttelling for økt stabilitet ved neste presidentvalg. Et stridsspørsmål i perioden var også tilslutningen til TLCAN (på engelsk NAFTA, den nordamerikanske frihandelstraktaten) som trådte i kraft 1. januar 1994, og som i årene etterpå på den ene sida utsatte jordbruksprodusenter og beskyttet industri for konkurranse, men som på den andre sida etablerte en omfattende industri av "maquiladoras", forbruksvarefabrikker, langs grensen til USA. I 2000 måtte PRI gi fra seg makten til Vicente Fox fra det konservative partiet PAN. Nytt presidentvalg fant sted i juli 2006, med Felipe Calderón fra samme parti som vinner. I Fox' presidentperiode har Mexico langsomt bygd seg opp igjen etter peso-krisen. Politisk har PRI fortsatt holdt på makten i mange av delstatene, og fortsetter å vinne guvernørvalg. Ved presidentvalget i 2006 klarte de imidlertid ikke å få mer en vel 22% av stemmene. Også det venstreorienterte partiet, PRD, anført av Mexico bys tidligere ordfører Andrés Manuel López Obrador står politisk sterkt, og tapte presidentvalget med knapp margin. Utviklingen i Mexico går mot en politisk landskap som ligner det søreuropeiske, med et stort kristeligdemokratisk parti og et stort sosialdemokratisk parti, slik som i land som Spania og Italia. Politisk innhold og politisk retorikk er dermed svært annerledes enn i USA, som både er nærmeste nabo og overlegent største handelspartner. Flerumettet fettsyre. En flerumettet fettsyre er en fettsyre hvor karbonkjeden inneholder mer enn én dobbeltbinding, det vil si at den er "umettet" på flere steder i karbokjeden. Hvis fettsyren kun har én dobbeltbinding i karbonkjeden (det vil si er umettet på ett sted), kalles den en enumettet fettsyre. Av de flerumettede fettsyrene er det først og fremst linol- og alfa-linolensyre som er av størst ernæringsmessig betydning, Årsaken til dette er at disse fettsyrene ikke kan lages i vår egen kropp. De kalles essensielle fettsyrer, og vi må få dem tilført fra kosten. Linolsyre (18:2 N-6) er en omega-6-fettsyre og alfa-linolensyre (18:3 N-3) er en omega-3-fettsyre. Begge finnes i plantefett som for eksempel soyamargarin, soyaolje, olivenolje etc. Begge disse fettsyrene har kolesterolsenkende effekt. Teorien om alt. Teorien om alt (eng. "Theory Of Everything", ofte forkortet TOE) brukes om en framtidig teori innen fysikk, som om mulig vil forene teorien om kvantemekanikk med Einsteins genererelle relativitetsteori og forutsi verdier som i dag må skrives inn manuelt i fysikerenes teorier, da spesielt de forskjellige elementærpartiklenes masser. Det har inntil i dag ikke vært mulig å utvikle en teori som beskriver rom, tid og materie både på svært små skalaer, på størrelse med atomer og på svært store skalaer, i sterke tyngdekraftfelt som rundt svarte hull. Mens kvantemekanikken skildrer all påvirkning og kraftoverføring som utveksling av boson beskriver generell relativitetsteori tyngdekraften som en effekt av krumming av rom og tid. Kvantemekanikken kan ikke reprodusere denne krumningen mens relativitetsteorien på sin side ikke inneholder partikler som "forårsaker" krumningen. Merk at Einsteins spesielle relativitetsteori, som ikke inkluderer tyngdekraft, lett kan kombineres med kvantemekanikk. Dette gjøres blant annet for å studere partikler under stor hastighet i partikkelakseleratorer. En teori som kan skildre gravitasjonsfeltet sammen med kvantemekanikkens sterke, svake og elektromagnetiske krefter slik at disse framstår som aspekter av ett felt, kalles en Grand Unified Field Theory (GUT). En Theory of Everything ønsker også å oppnå denne foreningen, men krever ikke at det skal gjøres ved å bruke konseptet felt. En TOE skal i tillegg kunne forutsi det frie parameterene i dagens standardmodell, en teori som skildrer oppførselen til elementærpartiklene, byggesteinene i universet. Standardmodellen har bestått et utall eksperimentelle tester men krever samtidig at flere eksperimentelt målte verdier mates inn. Disse inkluderer styrken til kreftene som utveksles av bosonene og alle massene til alle partikler. De fleste fysikere betrakter slikt som en svakhet ved en teori. Målet for mye av dagens eksperimentelle partikkelfysikk er å påvise effekter eller nye fenomen som avviker fra standardmodellen. Et av målene med partikkelakseleratoren Large Hadron Collider (LHC) ved CERN og andre partikkelakseleratorer er å finne bevis for Higgs-bosonet, en uoppdaget partikkel som er foreslått som den som gir de andre partiklene masse. Dette vil forhåpentlig gi en større forståelse av hva masse er og siden masse skaper tyngdekraft kan dette kanskje vise veien mot en felles forståelse av kvantemekanikk og generell relativitetsteori. Ledende kandidater til TOE. En av det mest studerte kandidatene til en TOE er superstrengteorien, men bruk av denne teorien kan ligge noe fram i tid siden ingen til nå har kunnet utføre et eksperiment som kan teste denne teorien opp mot standardmodellen. En annen kandidat er loop quantum gravity. Et annet problem med superstrengteori er at dagens teori kan formuleres på et utall måter, tilsvarende et utall typer fysiske lover eller univers. Dette har hos noen blitt kombinert med det antropiske prinsipp, som i dette tilfellet postulerer at det eksisterer et uendelig antall univers med litt forskjellige lover men bare få av disse kan gi grobunn for liv. De uforklarte parameterene i standardmodellen blir da slik det er fordi «hvis det var annerledes kunne vi ikke ha vært her». Dette synet studeres av flere seriøse fysikere men konsensus blant de aller fleste er å ikke støtte seg på det antropiske prinsipp. Av flere avvises dette også som å «gi opp for tidlig». TOE og reduksjonisme. Reduksjonismen hevder at alle fenomen i prinsippet kan reduseres til å beskrive hvordan komponentene i systemet oppfører seg. Eksempelvis at all kjemi kan forklares og bli forutsagt av fysikken som skildrer atomer, som igjen kan forklares av fysikken som skildrer elementærpartiklene som et atom er bygd opp av. Antagelsen om at en TOE kan finnes, bygger på antagelsen om at forskjellige fysiske fenomen kan vises å ha en felles årsak. Eksempler på dette er Newtons teori om gravitasjon som forklarte bevegelsen til epler og planeter med samme formel, eller Maxwells teori som forklarer elektrisitet, magnetisme og lys som aspekt ved elektromagnetisme. Imidlertid påstår ingen seriøse forskere at TOE i seg selv vil kunne forklare alt av kjemi, biologi eller psykologi. Navnet «teorien om alt» er i så måte noe misvisende. Mall of America. Fornøyelsesparken midt i Mall of America Mall of America er et kjøpesenter i Bloomington, en forstad til tvillingbyene Minneapolis og Saint Paul i staten Minnesota, USA. Mall of America ble det største kjøpesenteret i USA i totalt areal da det åpnet i 1992. I butikkareal har det aldri vært verdens største, faktisk ikke USAs største engang. Større kjøpesentre finnes både i Kina, India, Japan, Canada og Filippinene. Mall of America er likevel det mest besøkte kjøpesenteret i verden, med over 40 millioner besøkende årlig. Det tilsvarer omtrent åtte ganger befolkningen i staten Minnesota. Bruttoarealet til Mall of America er på 390 000 m², med ca 230 000 m² butikkareal fordelt på over 520 butikker. Hvis en besøkende ved senteret skulle bruke 10 minutter i hver av butikkene ville det tatt tre dager og 14 timer å komme seg gjennom senteret. Over 12 000 mennesker har sin arbeidsplass på senteret. De to parkeringshusene på øst- og vestsiden har plass til om lag 13 000 biler, og legger man til andre parkeringsplasser i nærheten kommer antallet bilplasser opp i 20 000. I tillegg til butikker ligger det også et en kino med 14 saler, et dinosaurmuseum, et akvarium med over 4 500 fisker og sjødyr og et bryllupskapell inne i Mall of America. Og sist, men ikke minst, midt inne i kjøpesenteret ligger det en fornøyelsespark med blant annet et pariserhjul og to berg- og dalbaner. I 2007 skulle etter planen byggingen av Fase II settes i gang. Med dette ville en nærliggende IKEA-butikk bli integrert i Mall of Amerika, og det vil bli tre hoteller og en innendørs skøytebane der. Planene er nå utsatt på grunn av manglende finansiering. Navnet "Mall" brukt om et kjøpesenter stammer fra det gamle europeiske ballspillet paille-maille og henspiller på banen hvor det ble spilt. «Fjord Cat». MS «Fjord Cat» (tidligere «Master Cat») er en hurtiggående bilferge som tidligere trafikkerte strekningen Kristiansand-Hanstholm og nå trafikkerer strekningen Kristiansand-Hirtshals i perioden medio mai til primo september. Den er en av verdens raskeste bilførende passasjerbåter med en marsjfart på 45 knop. Overfarten tar 2 timer og 15 minutter og er den hurtigste fra Norge til Danmark. Båten vant i 1998 Atlanterhavets Blå Bånd. Historie. Juni: Sjøsatt som «Cat Link V», levert til Nordic Catamaran Ferries K/S, Århus i Danmark. Utchartret til Cat-Link/Scandlines, Danmark. Juli: Ankom New York. Dro fra New York mot Europa for å erobre Atlanterhavets Blå Bånd (The Blue Ribbon), som raskeste fartøy over Atlanterhavet. Ankom Bishops Rock. Med en snitthastighet på 41,025 knop så lykkes fartøyet i å erobre Hales Trophy. Innsatt i Cat-Link/Scandlines trafikk mellom Aarhus – Kalundborg. Januar: Charteret overtatt av Mols Linien, Århus, Danmark. April: Satt inn mellom Århus-Sjællands Odde. Desember: Fartøyet tatt ut av trafikk og lagt opp i Århus, Danmark. April: Satt inn igjen i ruten Århus-Sjællands Odde. Juli: Siste dag i trafikk mellom Århus-Sjællands Odde, deretter opplagt i Århus November: Kjøpt av Master Ferries April: Satt inn i ruten Kristiansand-Hanstholm 1. januar fusjonerte Masterferries og Fjord Line AS. Det sammenslåtte selskap Fjord Line AS skiftet båtens navn til «Fjord Cat». 13. mars ble «Fjord Cat» flagget ut til Danmark for å spare 5 millioner årlig på reduserte lønnsutgifter. 20. oktober 2008 vedtok Kristiansand Havnestyre at fergerederiene må ha helårlig drift for å kunne benytte havnen. Og da katamaran-fergen kun går i sommerdrift har Fjord Line nedlagt ruten og lagt HSC «Fjord Cat» i opplag i Marvika ved Kristiansand og ruten Kristiansand-Hanstholm er nedlagt. Kystverket gav i mai 2009 ikke Kristiansand havn medhold i kravet om helårsdrift og Fjord Line fikk således mulighet til å drive ruten igjen. Men først i september meddelte Fjord Line at de vil gjenåpne ruten fra våren 2010. Ruten kalles Fjord Line Express og drives i sommerhalvåret (april–september). György Ligeti. György Sándor Ligeti (født 28. mai 1923 i Dicsőszentmárton (i dag Tîrnaveni) i Transilvania i Romania, død 12. juni 2006 i Wien) var en ungarsk-jødisk komponist. Han var regnet som en av de største komponistene i det 20. århundre. Trolig er hans musikk likevel mest kjent fra Stanley Kubricks film, Ondskapens hotell og Eyes Wide Shut. Biografi. Da Ligeti ble født i 1923 i Dicsőszentmárton, hadde denne byen i Romania for det meste ungarsk befolkning, med en stor jødisk koloni. Sin musikalske utdannelse fikk han på konservatoriet i Cluj-Napoca, men i 1943 måtte han avbryte studiene fordi han var jøde. Han ble internert i en arbeidsleir. Familien i hjembyen ble sendt til Auschwitz, hvor alle unntatt hans mor omkom. Etter krigen fortsatte han studiene i Budapest og tok eksamen ved Franz Liszt-akademiet i 1949. Samme år giftet han seg med Birgitte Löw, men ekteskapet ble oppløst i 1952. Ligeti giftet seg for andre gang i 1952 med psykoanalytikeren Vera Ligeti, født Spitz. Etter to år ble det en ny skilsmisse, men i 1957 giftet de seg igjen. Sammen med Vera fikk han sønnen Lukas Ligeti. Det første året etter studiene brukte han til å arbeide med romansk folkemusikk. Deretter fikk han jobb som lærer ved Franz Liszt-akademiet i Budapest, hvor han underviste i harmonilære, kontrapunkt og musikkanalyse frem til desember 1956. På dette tidspunktet, to måneder etter russernes invasjon i Budapest, flyktet han til Wien av kunstneriske og politiske grunner. Selv om han i lange perioder var borte fra byen, så han fra da av på Wien som sin hjemby, og han ble østerriksk statsborger. I Wien fikk Ligeti kontakt med samtidsmusikken i Vesten. Skjønt Karlheinz Stockhausens elektroniske musikkstudio i Köln ble en plattform, og Ligeti produserte noen stykker der (f. eks., "Artikulation" [1958,), ble musikken hans likevel ikke elektronisk, men instrumental og vokal. Darmstadt, Paris, Stockholm og San Francisco er byer som han ble knyttet til gjennom kortere opphold som komponist og lærer. Fra 1973 til 1989 var han lærer ved Hamburg Hochschule für Musik und Theater. I denne tiden studerte den norske pianisten og komponisten Wolfgang Plagge med ham. Også den norske komponisten John Persen har studert under Ligeti. De siste årene av sitt liv hadde han problemer med hjertet. Likevel fortsatte han å komponere helt til det siste. Årene i Ungarn. Mange av hans tidligste verk ble komponert for kor, og var oppsettinger av folkesanger. Hans største verk fra denne periode var artiumsstykket for musikkakademien i Budapest, "Kantate for ungdomsfest", for fire syngere, kor, og orkester. En av hans tidligste komposisjoner fremdeles i repertoiret er er hans Sonate for Cello Alene, et verk i to kontrasterende satser skrevet henholdsvis i 1948 og 1953. Det var opprinnelig bannlyst av den sovjetisk-styrte komponistforeningen, og måtte vente kvart århundre for første fremførelse. Ligeti's tidligste verk er ofte en videreførelse av Béla Bartóks musikalsk stil. Til og med hans klaversyssel, "Musica ricercata" (1953), dog skrevet etter Ligeti's utsagn med cartesiansk komposisjonsmetode hvori han "betraktet all musikken jeg kjente og elsket som å være … irrelevant", har blitt beskrevet av en biografer som å bo i en verden meget nær til Bartók's klaversett "Mikrokosmos". Ligeti's sett utgjøres av i alt elleve stykker. Verket er grunnlagt på en enkel innskrenkelse: det første stykket bruker kun én note, A, hørt i flere oktaver, og bare ved stykkets slutt høres en annen note, D. Det annet stykke bruker da tre noter (Ess, Fiss, og G), det tredje fire, og så videre, slik at i det siste brukes alle tolv noter av den kromatiske skala. En kort tid etter dets komposisjon arrangerte Ligeti seks av satsene av "Musica ricercata" for blåserkvintett under titelen "Seks Bagateller for Blåserkvintett." Bagatellene ble først fremført i 1956, men ikke i sin helhet: Siste sats ble sensurert av sovjetiske myndigheter for å ha vært "for farlig." Fordi av sånn sovjetisk sensur, ble hans mest vågsomme verk fra denne perioden, som innkluderer "Musica ricercata" og hans første strykerkvartett "Métamorphoses nocturnes" (1953–1954), skrevet for 'den nederste skuffen.' Komponert i én sats oppdelt i sytten kontrasterende, motivlinkede seksjoner, er denne første strykerkvartetten Ligeti's første verk som viser en unik, personlig komposisjonsstil. Den ble ikke fremført til 1958, etter han hadde rømt fra Ungarn til Wien. Fra 1956 til "Le Grand Macabre". Da han ankom til Köln begynte han å lage elektronisk musikk med Karlheinz Stockhausen og Gottfried Michael König ved den Vesttyske Radios elektroniske studio. Han fullførte bare to verk i dette medie, stykkene "Glissandi" (1957) og "Artikulation" (1958) — før han vendte seg igjen til instrumental musikk. Et tredje verk, til å begynne med ved tittel "Atmosphères", men senere kjent som "Pièce électronique Nr. 3", var planlagt, men den tids tekniske begrensninger hindret ham fra å virkelliggjøre det helt. Det ble endelig i 1996 av de hollandske komponistene Kees Tazelaar og Johan van Kreij av Sonologiinstituttet. Musikken hans synes å ha blitt påvirket i tidens løp av hans elektroniske eksperimenter, og mange av klangene han laget ligner elektroniske teksturer. "Ramifications" er et stykke for to strykergrupper, hvori én er stemt en kvarttone annerledes, noe som Krzysztof Penderecki også eksperimenterte med i sitt stykke "Emanations." "Apparitions" (1958–59) var det første verk som brakte ham kritisk oppmerksomhet, men det var hans neste, "Atmosphères", som er kjent bedre nå. Teksturen brukt i "Apparitions annen sats og "Atmosphères" ville Ligeti senere betegne som "mikropolyfoni". "Atmosphères" (1961) er skrevet for digert orkester, men er ikke det tidligere elektroniske verk av samme navn beslektet, skjønt at noen av dets estetiske hensikter ligner. Utav de fire musikalske elementene — melodi, harmoni, rytme og klang — forlater stykket de første tre nesten helt, og satser seg på lydens tekstur, en teknikk som heter "lydmasse." Det åpner med hva nok er en av de største klase-akkordene noen gang skrevet – hver note i den kromatiske skala over fem oktavers rekkevidde spilles samtidig. Utav de femtiseks strykere som bringer inn denne første akkord, spiller ingen to samme note. Stykket synes å vokse utav denne opprinnelige digre, men ytterst tålige, med teksturene i stadig bevegelse. "Requiem" (sjelemessen) er et verk for sopran og mezzo-sopran soloister, tyve-delt kor (fire hver av sopran, mezzo-sopran, alto, tenor, og bass), og orkester. Skjønt det varer omtrent en halv time, og er det det lengste stykke han hadde komponert til da, setter Ligeti bare omtrent halve tradisjonelle teksten: "Introitus", "Kyrie", og "Dies irae" — og skiller den siste sekvensen i to deler: "De die iudicii sequentia" (dommedagssekvensen) og "Lacrimosa" (sørging). Stykket tar til med den samme mikropolyfoniske stilen som "Atmosphères". "Kyriet" er en diger, tyve-delt kvasi-fuge for kor hvor kontrapunkt omtenkes i innholdet utgjort av melismatiske masser som sammeninntrenger hverandre og veksler med innviklede hoppende parter. "De die iudicii sequentia" er en "montasje" av kontraster: "fff" høy mot "ppp" tålig, lydmasser mot solostemmer, osv. I "Lacrimosa" er koret stumt, og kun redusert orkester akkompagnerer solostemmenes klagende sang. "Lux Aeterna" er et 16-stemmig "a cappella" stykke hvis tekst også hører til det latinske Reqviem. Det er mønstret strengt etter Johannes Ockeghems mesterlige mensurasjonskanoner, og tilvirker meget lignende effekt, men med sekundal, heller enn tersial harmonikk, i en paradoksalig tykk-men-gjennomsiktig sekstenstemmig tekstur. "Aventures" og "Nouvelles Aventures" er "mimodramaer" for tre syngere og syv intrumentalister hvori teksten ytret av de forrige utgjøres kun av fonetiske lyder, og skildrer forskjellige abstrakte emosjononer og interpersonal interagering. "Noe skjer, men jeg vet ikke hva det er, og du vet ikke hva det er," sa Ligeti. Emosjonelle utbrudd fra fullstendig hysteri klamres sammen med og overlegges med banal samtale i disse stilisertet stykkers presentasjon. Sammen med instrumentenes akkompaniment, ulik hans musikk hittil ymtet om, er inntrykket et av porøsitet heller enn densitet. Det er også en koralparodi, og lyd-effekter som revet papir og klinkekuler i skål, som gir et latterlig absurd inntrykk av stykkene, og kan gjenspeile innvirkninger fra verkene av Mauricio Kagel og Dieter Schnebel, samt Stockhausens kantate, "Momente". Fra 1970-årene vendte Ligeti seg fra total kromatisisme, og begynte å satse seg på rytme. Slike stykker som "Continuum" (1968, for harpsikord) og "Clocks and Clouds" (1972–73) ble skrevet før han hørte Steve Reichs og Terry Rileys musikk i 1972. Men det annet av hans "Three Pieces for Two Pianos", ved tittel "Self-portrait with Reich and Riley (and Chopin in the background)," bekrefter denne hevdelse og influens. I denne tidsrammen ble han også interessert i den polyfoniske pipemusikken av Banda-Linka stammen fra Den sentralafrikanske republikk, som han hørte i en av hans studenters opptak. I 1977 fullførte Ligeti sin eneste opera, "Le Grand Macabre", tretten år etter at den ble bestilt. Operaen er løst basert på Michel de Ghelderodes skuespill "La Balade du grand macabre" fra 1934, og er et absurd teaterverk — Ligeti kalte det en "anti-anti-opera" — hvor Døden i egen person (Nekrotzar) ankommer til den fiktive byen Breughelland og gir beskjed om at verden skal gå under ved midnatt. Musikalsk anvender Ligeti teknikker i "Le Grand Macabre" som man ikke finner i hans tidligere verk, samt sitater og pseudo-sitater fra andre verk, og bruk av samklingende terser og sekster. Etter "Le Grand Macabre" ville Ligeti avstå fra slik pastisj, men ville i større grad anvende samklingende harmonier (til og med treklanger i dur og moll) i sine verk, men ikke i en diatonisk kontekst. Etter "Le Grand Macabre". Etter "Le Grand Macabre" strevde Ligeti lenge med å finne en ny stil. Med unntak av to korte stykker for harpsikord, fullførte han ikke noe fremragende verk til "Trio for fiolin, horn og piano" i 1982, over fire år etter operaen. I sin musikk fra 1980- og 1990-årene vektla Ligeti fortsatt avanserte mekaniske rytmer, ofte i et mindre tykt kromatisk idiom, til en viss grad med vekt på forskutte dur- og moll treklanger, og strukturer med polytonalitet (flere samlåtende tonearter). På denne tiden begynte han også å eksperimentere med andre stemmingsystemer ved bruk av naturlige overtoner for horn (som i Horntrioen, dobbelkonserten for fløyte og obo, og Pianokonserten) og scordatura for strykere (som i Fiolinkonserten). De fleste av hans verk i denne perioden er også flersatsige, heller enn bestående av én utstrakt sats, som "Atmosphères" og "San Francisco Polyphony". Fra 1985 til 2001 ferdigstilte Ligeti tre bøker med pianostudier (Bok I, 1985; Bok II, 1988–94; Bok III, 1995–2001). Disse består av i alt atten stykker, og trekker på et bredt spekter av kilder, inkludert gamelan, afrikanske polyrytmer, Béla Bartók, Conlon Nancarrow, Thelonious Monk, og Bill Evans. Bok I ble opplagt skrevet som forberedelse til pianokonserten, som har noen lignende motiviske og melodiske trekk. 1988 fullførte Ligeti sin pianokonsert, et verk han beskrev som at det utgjorde hans "estetiske kredo". De første skissene for Konserten kom i 1980, men det var ikke før 1986 han kom i gang for alvor og arbeidet gikk raskere. Konserten utforsker mange ideer utarbeidet i studiene, men i en orkesterkontekst. 1993 fullførte han Fiolinkonserten, etter fire års arbeid. I likhet med Pianokonserten bruker Fiolinkonserten det brede tekniske spektret han hadde utviklet til da, samt de nye ideene han var beskjeftiget med på den tiden. Blant andre teknikker benytter han "mikrotonalitet, raskt skiftende tekstur, komiske forvekslinger... ungarsk folkemusikk, bulgarske danserytmer, sitater fra middelalder- og renessansemusikk, og solofiolinmusikk som strekker seg fra langsom og velklingende til kantet og brennende." Andre anselige verk fra denne perioden er Fiolinsonaten (1994) og "Nonsense Madrigals" (1993), seks a cappella stykker som tonesetter engelske tekster av William Brighty Rands, Lewis Carroll og Heinrich Hoffman. Den tredje Madrigalen er basert på alfabetet. Ligetis siste verk var "Hamburg Concerto" for horn og kammerorkester (1998–99, revidert 2003, dedisert til Marie Luise Neunecker), sangsyklusen "Síppal, dobbal, nádihegedüvel" ("Med fløyter, trommer, feler", 2000), og den åttende pianostudien, "Canon" (2001). Etter "Le Grand Macabre" planla Ligeti å skrive en annen opera: Først skulle den være basert på Shakespeares "Stormen", og senere på Lewis Carrolls "Alice i Eventyrland", men ingen av de to ideene ble realisert. Verker. Han har skrevet en rekke verker. Mexicos delstater. Mexico er inndelt i 31 delstater ("estados") og ett føderalt distrikt ("Distrito Federal"). Denne inndelinga er bestemt av grunnloven av 1917, som definerer landet som en føderasjon som styres som en republikk. De 31 delstatene har status som frie og uavhengige, men hver sin kongress og grunnlov. Det føderale distriktet, hvori de sentrale delene av landets hovedstad, Mexico by, ligger, har bare begrensa autonomi med en lokal kongress og regjering. Historie. Mexicos forente stater ble opprettet som en uavhengig union etter konstitusjonen den 4. oktober 1824. Hanstholm fyr. Hanstholm fyr ble oppført i 1843 og var det første fyr på Jyllands vestkyst. Det ble forhøyet i 1889 og da ble det også utstyrt med elektrisk kullbuelampe. Den gang var det også verdens kraftigste fyr. I 1924 ble kullbuelampen erstattet med glødelampe. Lykta er 65 meter over havet, noe som gjør fyret til Danmarks høyest plasserte lykt. I sommersesongen er det åpent for publikum og entré til fyret er med i billetten til MuseumsCenter Hanstholm. Hanstholm fyr er bygget av entreprenøren G. N. Sibbern fra København, mannen som også bygget Thorvaldsens museum. Hanstholm fyr som fastmerke. Kart over Skagerrak og Nordsjøen med Hanstholm og Lindesnes Hanstholm fyr er et fastmerke. Grensen mellom Skagerrak og Nordsjøen er en linje som trekkes mellom Hanstholm fyr og Lindesnes fyr. Gravitasjonskonstanten. Gravitasjonskonstanten, "G" er en konstant i fysikken som opptrer i Newtons gravitasjonslov. Denne loven sier at den tiltrekkende tyngdekraften mellom to legemer er proporsjonal med produktet av deres masser og omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden mellom dem Proporsjonalitetsfaktoren formula_2 er gravitasjonskonstanten. Tidligere ble den greske bokstaven "γ" brukt som symbol for gravitasjonskonstanten. Gravitasjonskonstanten er vanskelig å måle nøyaktig. Den anbefalte verdien er i følge CODATA Måling av gravitasjonskonstanten. Apparatur for måling av formula_5 Henry Cavendish gjennomførte i 1798 en rekke målinger som senere er kjent som Cavendish-eksperimentet. Cavendish forsøkte via målinger å bestemme Jordens tetthet. Selv regnet han aldri ut noen verdi for gravitasjonskonstanten, men den lar seg enkelt beregne ut fra Cavendish' resultater. Metoden som ble utviklet har senere dannet grunnlag for alle målinger av gravitasjonskonstanten og Cavendish tilskrives ofte, noe feilaktig, æren for å være den som bestemte den for første gang. Newtons gravitasjonslov. Loven gjelder bare for legemer som ikke går inn i hverandre. En sten og et sementrør som sveveer adskilte i rommet dras mot hverandre i følge denne loven, men om steinen befinner seg inne i røret vil kraften fra ulike delere av røret dra i ulike retninger, noe som svekker den totale kraften. Da kan man regne som om røret var delt nøyaktig der steinen befinner seg; den ene delen av røret gir en kraft til venstre og den andre delen en kraft til høyre. Den virkelige kraften blir da forskjellen mellom de to motrettede kreftene. Om steinen befinner seg nøyaktig i midten blir kraften lik null. Gravitasjonskraften mellom lette objekter er svært liten. To mennesker som står tett sammen dras mot hverandre med en kraft på i størrelsesorden 0,01 millinewton – sammenlignbart med tyngdekraften til et sukkerkorn. Jordens gravitasjon. Regner man ut denne konstanten fra de gjeldende verdiene på "G", "mj" og "rj", går man en verdi på mellom 9,800–9,865 m/s². Jordradien er større og gravitasjonen er derfor mindre ved ekvator enn ved polene. Disse verdiene er imidlertid noe for høye sammnelignet med tyngdeakselerasjonen "g". Dette kommer av at sentrifugalkraften fra jordens rotasjon motvirker tyngekraften og gjør "g" noe mindre. Samme type spesialisering av gravitasjonsloven kan man gjøre for månen eller andre planeter. Man må bare sette inn andre verdier på planetens masse og radius. General Register Office. General Register Office (GRO) er en britisk offentlig etat med ansvar for registrering av fødsler, ekteskaps og dødsfall i England og Wales, og arkivering av disse opplysningene. Etaten ble opprettet i 1836, og begynte sitt arbeid i 1837. Den ledes av Registrar General. I 1972 ble GRO en del av Office of Population Censuses and Surveys (OPCS), med Registrar General som sjef for hele etaten og GRO som en av flere avdelinger. Alle statistiske oppgaver ble da flyttet vekk fra GRO og over til andre avdelinger. Neste endring i strukturen kom i 1996, da OPCS, og dermed også GRO, ble innlemmet i det nye Office for National Statistics. Sjefsstillingen i Government Statistical Service ble da innlemmet i embetet Registrar General. Man kan bestille kopier av fødsels-, vigsels- og dødsattester fra GRO, enten på internett, på Family Records Centre i Clerkenwell eller fra et lokalt GRO-kontor. Skottland og Nord-Irland har egne etater som ivaretar de samme funksjonene. Meksikanske fester. Meksikanske fester er med på å lyse opp livet for meksikanerne, som ellers gjerne har to jobber og sliter for å få endene til å møtes. Mest liv og moro blir det under de religiøse festdagene, mens de mer nasjonale festdagene er en unnskyldning for å være hjemme. Møte med døden. Blant de mest spesielle høytidene i Mexico er allehelgensdag 1. november, og alle sjelers dag, 2. november. Da smelter katolsk tro sammen med førkolumbiansk forferdredyrking, og mange tar med mat til familiegravstedene og har en hyggelig stund i samvær med forfedrene. Det settes opp alter med bilder av forfedrene i alle hjem, og man kan kjøpe hodeskaller i sukker eller sjokolade med sitt eget navn på. Meksikanernes utvungne omgang med døden er et kapittel for seg, og kommer fram i denne helt spesielle feiringen. Maraton Guadalupe-Reyes. 12. desember til 6. januar går festdagene slag i slag, og de alltid humoristiske meksikanerne kaller denne lange rekka av festdager for Maraton Guadalupe-Reyes, etter den første og siste av festene. Andre festdager. Kyndelsmesse, "candelaria", 2. februar, feires alltid med tamales, maismasse med kjøtt og saus pakket inn i maisblader. Seint i februar feires det et heidundrende, fargerikt og lett erotisk karneval i Veracruz. Påsken, semana santa, er preget av pasjonsspill og religiøse opptog. Påskedagene er ikke offisielle fridager, men skolene tar fri, og mange benytter sjansen til å reise til kysten på ferie, så hoteller etc. er fullpakkede. 10. mai feires morsdag. I et land hvor mamma er en helgen, bes hun naturligvis på restaurant av ektemenn og sønner med klump i halsen, og telefonlinjene fra USA gløder når gråtkvalte sønner ringer "mamacita". Fiestas patronales. Enhver landsby eller by har en skytshelgen, som ofte feires med opptog og påfølgende fest på denne helgenens dag, en "fiesta patronal". Typisk blir en statue av skytshelgenen båret ut av kirken og rundt i den festpyntede byen etter et nøye fastsatt rituale. I Guadalajara blir helgenen plassert på en bil, som så trekkes i tau gjennom gatene uten at tenninga noen gang vris om. I de selvbevisste industribyene i nord er denne dagen en fin dag for borgermestre osv. å vise fram byens fortreffelighet med festtaler og kulturarrangement, gjerne i følge med varemesser og tivoli. I fattige urfolkslandsbyer overdynger folket sitt enkle helgenbilde utskåret i tre med sterke farger med blomster og gaver som tequila og mat. Meksikanere har ingen problemer med å kombinere det dypeste alvor og den inderligste innlevelse med masse god mat, generøse mengder pulque og dans til langt på natt. Reidar Lund. Reidar Lund (født 3. juni 1897, død 19. mars 1978) var en norsk filmfotograf. I 1921 ble den unge tittelfotografen Reidar Lund forfremmet til aktualitetsfotograf og sendt med en ekspedisjon til Novaja Zemlja, noe som resulterte i filmen Under polarkredsens himmel i 1922. Dette førte så til at han ble med på Roald Amundsen sin Nordpolekspedisjon i 1922. Reidar Lund laget etter dette en helaftens spillefilm, Med Roald Amundsens Nordpolsekspedition til første vinterkvarter, som hadde premiere i 1923. Han fortsatte å produsere en rekke filmer. Den mest kjente var Jeppe på bjerget (1933) Mikrobryggeri. Mikrobryggeri kalles et lite lokalt bryggeri som i forbindelse med produksjon av øl bruker håndverksmetoder som baserer seg på den klassiske bryggeritradisjonen. Trenden med mikrobryggerier kommer fra Storbritannia (se CAMRA) og USA, som en motreaksjon mot internasjonal lager og bryggerikjemper som Interbrew. I USA er det maksimale produksjonsvolumet for et mikrobryggeri 600 000 liter pr. år. Det første mikrobryggeriet i Norge var "Oslo Mikrobryggeri", grunnlagt i 1989 (det eneste bryggeriet i Norge som er grunnlagt på 1900-tallet). Fred Astaire. Fred Astaire (født Frederick Austerlitz 10. mai 1899, død 22. juni 1987) var en amerikansk skuespiller, scenedanser og sanger. Han forbindes gjerne med Ginger Rogers, som han laget ti filmer sammen med. Gene Kelly, en annen viktig innovatør innen dans, sa: «Historien om dans på film starter med Astaire.» Klassiske dansere og koreografer som Rudolf Nurejev, Mikhail Baryshnikov og Jerome Robbins anerkjente også hans betydning og innflytelse. Han var ranket den femte største mannlige stjerne noensinne av American Film Institute. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Rolf Kirschner. Rolf Steinar Kirschner (født 17. juli 1946) er en norsk lege og spesialist i gynekologi. Han er seksjonsoverlege ved Kvinneklinikken på Rikshospitalet, og formann for Norsk gynekologisk forening. Han er også formann og forstander for Det mosaiske trossamfund i Oslo. Santali. Santali, et austro-asiatisk språk, tales av mellom fem og ti millioner santaler i områdene nord for Calcutta (delstatene Jharkhand, Bihar og Vest-Bengal) og flere områder i Bangladesh og Nepal. En stor gruppe santaler befolker også delstaten Assam etter at norske og danske misjonærer (bl.a. Lars Olsen Skrefsrud og Hans Peter Børresen) i siste halvdel av 1800-tallet besørget en folkeforflytning til områdene omkring Mornai Tea Estate i Gualpara-distriktet, Assam. Den norske misjonæren Paul Olaf Bodding forfattet grammatikker og ordbøker for santalspråket på 1920-tallet, og etablerte et skriftspråk for folkegruppen. Santalene har blitt regnet som kasteløse i sine nærmiljø – og derfor blitt utsatt for massiv undertrykking av hindumajoriteten i India og muslimene i Bangladesh. Den norske Santalmisjon har drevet omfattende arbeid blant folkegruppen siden ca 1870. Fremtredende santalmisjonærer er foruten Paul Olaf Bodding, Lars Olsen Skrefsrud og Hans Peter Børresen. Okutamasjøen. Okutamasjøen (奥多摩湖 "Okutama-ko") er en kunstig innsjø i prefekturene Tokyo og Yamanashi i Japan. Sjøen er et resultat av ei oppdemming av elva Tama som ble fullført i 1957. Innsjøen er også kjent som Ogōchireservoaret etter Ogōchidammen. Okutamasjøen er en viktig drikkevannskilde for Tokyoområdet. Fra vest renner elva Taba inn i sjøen og renner videre ut i østenden hvor den skifter navn til Tama. Fra sørvest renner elva Kosuge inn i sjøen. Området rundt Okutamasjøen er berømt for kirsebærblomstring (hanami) om våren. Mornai Tea Estate. Mornai Tea Estate eller Mornai Tehage i Goalpara-distriktet i Assam i India, ble kjøpt av Lars Olsen Skrefsrud - og ble i mange år drevet av The Indian Home Mission to the Santals. Tehagen er nå overtatt av santal-kirken, NELC (Northern Evangelical Lutheran Church). Den store te-plantasjen har i noen år slitt med dårlig økonomi etter påstått korrupsjon blant delstatsmyndighetene og illojale administratorer. Kirken satt derfor plantasjen under direkte administrasjon i 2002 og forsøker å nedbetale gjeld. Den lokale kirken er avhengig av inntektene fra plantasjen for å kunne drive sitt arbeid. På grunn av de økonomiske problemene har NELC ikke utbetalt lønn til sine ansatte, og en rekke prosjekter, blant annet utdannings- og sykehus-tilbud for den fattige lokalbefolkningen, har blitt avviklet. Eksterne lenker. Mornai Erik Skram. (Asbjørn Oluf) Erik Skram (født 10. mars 1847, død 21. november 1923) var en dansk journalist og forfatter. Foreldrene hans var jernbanedirektør Gustav Skram (tidligere Schram) og Ida Johanne Hoë. Han var også lillebroren til Henriette Skram (f. 1841, d. 1929). Erik Skram fikk sin utdannelse fra Metropolitanskolen. Erik Skrams første roman var "Herregaardsbilleder" fra 1877. Romanen "Gertrude Coldbjørnsen" fra 1879 ble den mest kjente romanen han skrev. Han giftet seg med Amalie Müller (Kjent som Amalie Skram) rundt 1884. Sammen fikk de datteren Johanne Skram Rørdam i 1889. Amalie og Erik Skram ble separert rundt januar 1900. Amalie og Erik Skram ble aldri skilt, men Amalie Skram døde i 1905. Etter dette giftet Erik Skram seg med skuespillerinnen Caroline Kirstine Aagaard. (født 1872 død 1932). Erik Skram ble utnevnt til ridder av Dannebrog i 1908. Eksterne lenker. Skram, Erik Skram, Erik Skram, Erik Storbritannias finansministre. a>, nåværende "Chancellor of the Exchequer" Storbritannias finansministre kalles "Chancellor of the Exchequer", dvs. skattkansler. Finansministeren refereres ofte til som bare kansleren (eng. "The Chancellor"). Dette er det tredje eldste offentlige embete i England og Storbritannia. Roller og ansvarsområder. George Osborne tok over som finansminister for Alistair Darling i mai 2010. En av kanslerens nøkkelroller er å utarbeide det årlige statsbudsjettet som blir oppsummer i en tale til det britiske underhuset. Tradisjonelt ble statsbudsjettalen holdt på en tirsdag (dog ikke alltid) i mars da det britiske skatteåret følger den Julianske kalederen. Fra og med 1993 har budsjettet blitt etterfulgt av årlig årsberetning, som nå kalles for-budsjettrappoeren. Denne forutsier offentlige utgifter for det neste året og blir normalt laget i november eller desember. Denne forsmak på nest års budsjett er også nevnt som et "mini-budsjett". I 1997, 2001, 2002, 2003 og 2006 ble budsjettet presentert på en onsdag. Selv om Bank of England, den engelske sentralbanken, er ansvarlig for å sette lånerenter, så spiller kansleren også en viktig rolle i pengepolitikken. Han setter inflasjonsmålet som sentralbanken må justere rentene for å oppnå. I henhold til Bank of England loven av 1998 har kanseleren makt til å utnevne fire av de ni medlemmene av sentralbankens Monetary Policy Committee (pengepolitikkommiteen), de såkalte eksterne medlemmer. Han har også en høy grad av innflydelse over utnevnelsen av sentralbankens guvernør og vise-guvernør og har rett til å bli konsultatert ved utnevnelsen av de to siste medlemmene av pengepolitikkomiteen som kommer fra selve sentralbanken. Loven også gir regjeringen rett til å gi instruksjoner til sentralbanken angående lånerenten for en begrenset periode i ekstreme tilfeller. Denne rett har aldri blitt benyttet. I tillegg til hans spesifikke makt, kan kansleren ha stor kontroll over andre departement da det er finansdepartementet som setter utgiftsgrensene. Hvor mye makt dette gir kansleren avhenger mye av hans personlige kraft, hans status innen hans parti og hans forhold til statsministeren. I finansdepartementet er kansleren understøttet av et politisk team av fire underministre og en permanent statsansatt. Den viktigste underminister er Chief Secretary to the Treasury som er delegert til å står for forhandlingene med de andre departementene angående det offentlige forbruket. Deretter følger Financial Secretary to the Treasury og Economic Secretary to the Treasury. De andre to offentlige postene har tittelen Secretary to the Treasury, dog ingen av disse er ministere i finansdepartementet: Parliamentary Secretary to the Treasury er en offentlig Chief Whip i underhuset; stillingen "Permanent Secretary to the Treasury"er ikke en politisk utnevnt stilling, men en senior statsansatt i finansdepartementet. Innehaveren av kanslerkontoret er "ex-officio" Second Lord of the Treasury (andre Lord av finansdepartementet). Som andre Lord er hans offisielle bolig i nummer 11 Downing Street i London, nabo til bostedet til First Lord of the Treasury (første Lord av finansdepartementet), en post som vanligvis holdes av den britiske statsministeren, dog ikke alltid, som bor i 10 Downing Street. Mens begge husene tidligere var private boliger, brukes de idag som sammenkoblede kontorer, mens innehaverne bor i en liten leilighet som er laget til i loftområdet som tidligere var bosted for tjenestefolket. Kansleren er pålagt å være medlem av Privy Council of the United Kingdom, og blir dermed stilet som Right Honourable (Rt. Hon.). Da det britiske overhuset er ekskludert fra finansielle forordninger, så har departementet kun underhuset å forholde seg til. Skattkanslere i Storbritannia. Mange kanslere var også statsministre av Storbritannia for deler eller hele deres periode som kanslere. Disse er indikert med en *. Skattkanslere i Det forente kongerike. Finansministre Mizuho. Mizuho (瑞穂町 "Mizuho-machi") er en by i distriktet Nishitama, Tokyo, Japan. Byen ble grunnlagt 10. november, 1940 som følge av ei sammenslåing av fire landsbyer i området, og i 1958 utvidet byen sitt areal. I 2006 hadde byen et folketall på 34.778, et areal på 16,83 km² og en befolkningstetthet på 2066 personer per km². I Mizuho ligger Rokudoyamaparken som på grunn av sine mange kirsebærtrær er et utfartssted under kirsebærblomstringa om våren. USAs herrelandslag i fotball. USAs herrelandslag i fotball representerer USA i fotballandskamper på seniornivå for menn. Selv om fotball ikke er en stor profesjonell sport på linje med amerikansk fotball, baseball, basketball og ishockey, har USA vært med i ni av 19 verdensmesterskap, og har som beste prestasjon en semifinaleplass i 1930. USA har også vunnet det nordamerikanske mesterskapet tre ganger. Ifølge FIFA-rankingen var laget verdens femte beste fotballandslag i juni 2006, rett før VM 2006 tok til. Flest Landslagsmål. Landslaget for herrer Andrea Pirlo. Andrea Pirlo (født 19. mai 1979 i Brescia, Italia) er en italiensk fotballspiller. Han spiller nå for den italienske storklubben Juventus og. Karriere. Pirlo har tidligere spilt for Brescia, Internazionale, Reggina og AC Milan før han kom til Juventus i 2011. Med Milan har han vært med på å vinne et ligamesterskap og en Champions League-tittel. Pirlo spilte for Italia i EM 2004, og var med på laget som tok bronse under OL 2004 i Athen. I Italias åpningskamp mot under VM 2006 i Tyskland, scoret han det første målet på et nydelig langskudd fra 20 meter (Italia vant 2-0). Andrea Pirlo startet sin karriere som et bindeledd mellom midtbanen og spissene, men grunnet lite spilletid fikk han sjansen som sentral midtbanespiller. Dette gjorde han så bra at han har fast plass både på det og på AC Milan. Pirlo er regnet som en av verdens beste sentrale midtbanespillere, og denne statusen bygget han opp ved sin presise og kreative pasningsfot, ro og en god skuddfot. Har i mange år dannet en balansert midtbane for Milan sammen med Gennaro Gattuso og Clarence Seedorf. Et samarbeid som har fått det virkelige potensialet til Pirlo frem. Hinode. Hinode (日の出町 "Hinode-machi") er by i distriktet Nishitama, Tokyo, Japan. I 2005 hadde byen 16.023 innbyggere, et areal på 28,08 km², og en befolkningstetthet på 570,6/km². Hinode ble grunnlagt i 1955 ved ei sammenslåing av landsbyene Hirai og Ōguno, og i 1974 fikk den bystatus. Viktige næringsveier i Hinode er skogbruk og produksjon av tømmer hvor de viktigste tresortene er solsypress og kryptomeria. Byen er også Japans største produsent av kister med om lag 200.000 per år. Viktige attraksjoner i Hinode er Hinodefjellet, de varme kildene og lokale jordbruksprodukter som selges i Hinode Kanyō no Sato. Assam. Assam (assamesisk:, hindi:; ') er en delstat i det nordøstlige India. Assam ligger ved foten av Himalaya. Delstaten grenser mot delstatene Arunachal Pradesh, Nagaland, Manipur, Mizoram, Tripura og Meghalaya. Assam har internasjonale grenser mot Bhutan og Bangladesh. Hovedstad i Assam er Dispur. Geografi. I likhet med i de øvrige nordlige delstatene finnes det store fjellområder. På tross av fjellene er det Brahmaputradalen som dominerer delstaten. Nattevakten (Rembrandt). Nattevakten, nederlandsk tittel "De compagnie van kapitein Frans Banning Cocq en luitenant Willem van Ruytenburgh maakt zich gereed om uit te marcheren" (Kaptein Frans Banning Cocq og løytnant Willem van Ruytenburghs kompani gjør seg klare til å marsjere), er et maleri av den nederlandske kunstneren Rembrandt, malt i 1640-42. Det monumentale bildet, som er malt på bestilling av kaptein Banning Cocq, fremstiller øyeblikket da hans skytterkompani får marsjordre. På grunn av at bildet hadde mørknet med tiden, fikk maleriet på 1800-tallet tilnavnet «Nattevakten». Et kobberstikk av "Nattevakten" slik bildet var før beskjæringen i 1715. Bildet er et av Rembrandts mest kjente malerier, og det er hovedverket i samlingen til Amsterdams Rijksmuseum. "Nattevakten" er berømt for sin dramatiske fremstilling av lys og skygge, i tillegg til sin dynamiske og originale komposisjon innenfor en tradisjonelt formell sjanger (en militær portrettscene). I tillegg til dette er bildet kjent for sin kolossale størrelse. "Nattevakten" målte opprinnelig ca 500 x 387 cm. Etter flyttingen til det nye rådhuset ved "de Dam" i 1715 ble lerretet beskåret til 437 x 363 cm, for at det skulle passe inn mellom to vinduer. Aalborgtårnet. Aalborgtårnet er et tårn på 54,9 meter, beliggende i Aalborg i Danmark. Det ble bygget til en kunstutstilling (Nordjysk Udstilling) i 1933. Tårnet står på en bakke og rager 105 meter over Limfjorden. Det er det høyeste utsiktspunkt i området, og fra toppen kan en se store deler av Nord-Jylland. I sommersesongen er det mulig for publikum å nyte utsikten, og på toppen finnes også en restaurant med plass til 50 personer. Tårnet skulle egentlig rives umiddelbart etter utstillingen i 1933, men dette ble for kostbart for arrangørene. I stedet solgte man tårnet til Det Broderlige Skydeselskab, som senere har drevet det. Det var lenge i dårlig stand, men det ble restaurert i 2005. Vincenzo Iaquinta. Vincenzo Iaquinta (født 29. november 1979 i Cutro i Crotone) er en italiensk fotballspiller. Han spiller for Cesena, på lån fra Juventus i Serie A. Iaquinta kom til Juventus fra Udinese. I 2004 ble han for første gang kalt inn til. Han deltok i VM 2006 i Tyskland, og scoret Italias andre mål i åpningskampen mot. Andreas Isaksson. Andreas Isaksson (født 3. oktober 1981) er en svensk fotballspiller. Han er målvakt for og PSV Eindhoven. Andreas Isaksson er førstevalget på Sveriges landslag. Han fikk sitt gjennombrudd i 1999, da han spilte for Trelleborg. Etter et halvt år i klubben ble han kjøpt av Juventus FC, der han ble til 2001, da han gikk til Djurgårdens IF Fotboll. Sommeren 2004 reiste han igjen utenlands, denne gang til Stade Rennais FC. I 2006 gikk han videre til Manchester City, hvor han fikk 20 kamper. Fra og med 2008/09 sesongen spiller han i PSV Eindhoven. Cristian Zaccardo. Cristian Zaccardo (født 21. desember 1981 i Formigine i Modena) er en italiensk fotballspiller. Han spiller for den italienske klubben Parma FC og. Han debuterte på førstelaget til Bologna i 2001, og ble der til 2004, da han gikk til Palermo. Europa (mytologi). Europa (gresk: "Ευρώπη") var en fønikisk kvinne i gresk mytologi, hvorfra navnet på kontinentet Europa stammer fra. Det var to konkurrerende myter om hvordan Europa kom inn i den hellenistiske verden. De var imidlertid enig om at hun kom til Kreta, der den hellige oksen var den overordnede. I den vanlige beretningen ble hun forført av guden Zevs i form av en okse, og ført til Kreta på hans rygg, der hun ble møtt av kong Minos, mens i en annen fortelling av Herodot, forteller at hun ble kidnappet av minoerne, som også skulle ha ført henne til Kreta. Den mytiske Europa kan ikke adskilles fra mytologien om den hellige oksen, som ble tilbedt i Levanten. Den tidligste litterære referansen til Europa er i "Iliaden" som er blitt datert tilbake til slutten av 800-tallet f.Kr. En annen tidlig referanse er i et fragment i diktet "Katalog over kvinner" (gresk γυναικῶν κατάλογος, "gynaikōn katalogos"), som kanskje er skrevet av Hesiod, og som ble oppdaget ved Oxyrhynchos, et gresk område i oldtidens Egypt. Det tidligste vasemaleriet som er sikkert identifisert som Europa er datert til midten av 600-tallet f.Kr.. Etymologi. Navnets etymologi ("εὐρύς" «vidt» eller «bredt» + "ὤψ" «øy(n)e» eller «ansikt») legger til grunn at Europa trolig representerte en ku, i allefall på et symbolsk nivå. Metaforisk kan det bety «den intelligente» eller den «vidsynte», synonymt med "glaukopis" ("γλαυκώπις"), tilegnet Athena. Europas familie. Kildene er ulike i detaljene om Europas familie, men de enes i at hun var fønikisk og fra en slekt som nedstammet fra Io, den mytiske nymfe som ble elsket av Zevs, og som ble omformet til en kvige. Hun er generelt sagt å være datter av Agenor, den fønikiske kongen av Tyr. Moschos, en poet fra Siracusa, gjorde hennes mor til fønikiske dronning Telephassa, men i andre tekster er hennes mor Argiope. Andre kilder, som i "Iliaden", hevder at hun er datteren av Agenors sønn, den «solrøde» Foinix. Det er generell enighet om at hun hadde to brødre, Kadmos som førte alfabetet til det greske fastlandet, og Kilix som ga sitt navn til Kilikia i Lilleasia. Etter å ha kommet til Kreta fikk Europa tre sønner: Minos, Rhadamantys, og Sarpedon, og de ble alle tre dommere i underverden etter at de døde. Hun giftet seg med Asterios (også skrevet Asterion), men i henhold til mytologien var alle hennes barn avlet med Zevs. Shunsuke Nakamura. Shunsuke Nakamura (japansk 中村 俊輔 "Nakamura Shunsuke", født 24. juni 1978) er en japansk fotballspiller. Han spiller for Yokohama Marinos og på. Han hadde en liten periode i Espanyol i 2009, men oppholdet der ble forferdelig så han gikk tilbake til sin gamle klubb Yokohama Marinos. Under VM 2006 i scoret Nakamura det første målet i lagets åpningskamp mot (Japan tapte kampen 1-3). Archway. Archway er et sted i Islington i London. Det ble tidligere kalt Upper Holloway, og er det nordligste av de tre delene av Holloway. Området er et av de minst utviklede og mest nedslitte i bydelen. Området fikk sitt nåværende navn etter at en bro som dominerer landskapet ble konstruert der. Det skulle egentlig vært en tunnel under stedet, men på grunn av flere kollapser gav man opp dette. Broen fører Hornsey Lane mellom Highgate og Crouch End. Den opprinnelige broen ble tegnet av John Nash og bygget i 1813; i 1893 ble den nåværende broen reist, og i 1900 ble den gamle revet. På gaten Highgate Hill gikk den første kabeltrukne banen i Europa mellom 1884 og 1909. I 1907 åpnet Highgate undergrunnsstasjon, som nå heter Archway undergrunnsstasjon (det finnes en ny Highgate undergrunnsstasjon, omkring to km unna). Den skulle egentlig betjene trikker. Whittington Hospital, som har navn etter Richard Whittington, ligger i Archway. Den mest synlige bygningen er det omkring 60 meter høye kontorbygget Archway Tower, som ikke er spesielt populært blant lokalbefolkningen. MGM Camera 65. MGM Camera 65 var et widescreen-format utviklet av Metro-Goldwyn-Mayer på 1950-tallet, som en enkeltfilms-erstatning for Cinerama. Den bruker 65 mm-film og en spesiell anamorfisk linse utviklet av Panavision, som presset bildet horisontalt sammen med en faktor på 1.25x. Dette gjorde at bildet fikk et sideforhold på 2.76:1, som var atskillig bredere enn tre-films Cinerama. Formatet ble brukt på mindre enn et dusin filmer fordi kameraene var ekstremt store og tunge og på grunn av det uvanlig brede sideforholdet, som var ukompatibelt med de fleste kinoene. 35 mm anamorfiske filmkopier fra Camera 65-negativer ble vanligvis kuttet ned til 2.55:1. På produksjoner av andre enn MGM, var systemet kjent som Ultra Panavision 70. Ultra Panavision 70. Ultra Panavision 70 var et merke brukt for å identifisere 65/70 mm-filmer filmet med anamorf optikk av Panavision mellom 1962 og 1966. Konfigurasjonen av bildedimensjonene og det seks-spors stereolydsporet var praktisk talt identisk med Todd-AO, en annen 65/70 mm-prosess fra 1955. Optikken i systemet presset dog sammen bildet horisontalt med en faktor på 1.25x, slik at man fikk et sideforhold på 2.76:1. Den spesielle optikken ble opprinnelig utviklet i samarbeid med Metro-Goldwyn-Mayer, som brukte det til å filme to filmer, "Raintree County" (1957) og "Ben-Hur" (1959). Det ble reklamert med at disse filmene var filmet i MGM Camera 65. Denne prosessen ble forbedret og omdøpt til Ultra Panavision 70. Under dette navnet ble det laget sju filmer til. Mange av filmene i Ultra Panavision 70 ble presentert som 70 mm Cinerama i utvalgte kinoer. Spesielle linser ble brukt til å projektere en «rektifisert» (optisk førkorrigert) 70 mm filmkopi på en dypt buet skjerm for å imitere tre-films Cinerama. Deler av Cinerama-filmen "Vi vant Vesten" (1962) ble filmet med Ultra Panavision 70 og optisk konvertert til tre-films Cinerama. Mackenzie Crook. Mackenzie Crook (født 29. september 1971) er en engelsk skuespiller, mest kjent for rollen som «Gareth Keenan» i TV-serien "Kontoret". Crook ble født i Maidstone i Kent. Han opptrådte i ' fra 2003, i rollen som «Ragetti», piraten med et treøye. Denne rollen gjentok han i "Dead Man's Chest" fra 2006. Han har også opptrådt i Michael Radfords filmversjon av William Shakespeares "Kjøpmannen fra Venedig" fra 2004, der han hadde rollen som «Launcelot Gobbo». I tillegg hadde han en liten rolle i filmen "Finding Neverland". Hilmar Reksten. Hilmar August Reksten (født 29. oktober 1897, død 1. juli 1980) var en av Norges største skipsredere gjennom tidene. Han vokste opp i en arbeiderklassefamilie, men satset i voksen alder på å gjøre karriere innen shipping. På egen hånd og med en beskjeden egenkapital etablerte han sin rederivirksomhet i 1929. I løpet av de neste mellomkrigsårene bygget han seg opp til å bli en av Bergens mellomstore skipsredere. Da krigen kom til Norge flyktet han utenlands og ble tidlig en av Nortraships markante personligheter. I etterkrigstiden fortsatte veksten til det som skulle bli Bergens største rederi og et verdensomspennende forretningsimperium. Sine største forretningsmessige suksesser opplevde Reksten i forbindelse med Suezkrisen i 1956 og Seksdagerskrigen i 1967. Oppsvinget etter sistnevnte krig gjorde Reksten til en av verdens mest betydningsfulle skipsredere. Han forsøkte å bli verdens største reder, og nærmet seg målet, men mistet skipsflåten sin under skipsfartskrisen på midten av 1970-tallet. I løpet av få år gikk han fra å være milliardær til å nærme seg konkurs. Mot slutten av sitt liv ble han stilt for retten for skatte- og valutasvindel, men ble i det vesentligste frifunnet. Unge år. Hilmar Reksten ble født i Bergen og vokste opp i bydelen Nordnes under enkle kår. Han var eldstemann i en søskenflokk som ellers bestod av Hjalmar (1900–1961) og Sofie (1899-1974). Moren, Helene Monsen Søndervåg (1869–1902), døde da Hilmar Reksten bare var fire år gammel. Faren, Erik Reksten (1873–1963), var fyrbøter og senere maskinist og tilbragte mesteparten av tiden til sjøs. Derfra sendte han penger hjem til barnas forsørgelse. Først i 1907 hadde faren spart opp nok penger til at han kunne tilbringe mer tid med familien. Samme år giftet han seg med den jevnaldrende Hanna Gregoriussen (1873-1947), som Hilmar Reksten etter hvert begynte å kalle for «mor», og som skapte et enda tryggere hjem for barna. Sammen med Erik Reksten fikk hun sønnen Karl (1909–1999). Som ansatt hos en kjøpmann tilførte hun også familien en noe bedre økonomi, mens Erik Reksten fortsatte med å arbeide til sjøs. Hilmar Reksten (bak i midten) som fanebærer i det tradisjonsrike buekorpset Nordnæs Bataillon, ca. 1914. Nettopp sjøen fanget tidlig Hilmar Rekstens oppmerksomhet og beholdt grepet om ham livet ut. Han gikk på Nordnes skole og deretter på Baldersheim middelskole på Sydnes. Riktignok tilhørte han ikke noe akademisk miljø, men han viste seg som en begavet elev. Likevel valgte han å prøve seg i yrkeslivet allerede etter avsluttet middelskoleeksamen i 1912. Han klarte å få arbeid i det velrenommerte grosserer- og eksportfirmaet Johan C. Martens & Co. I fritiden engasjerte han seg i buekorpset Nordnæs Bataillon, hvor han som førstemann oppnådde å bli fanebærer i tre år. Årene hos Martens & Co. overbeviste Reksten om at praksis alene ikke var nok dersom han skulle gjøre forretningskarriere. Tilstrekkelige teoretiske kunnskaper måtte også til, særlig følte han behov for å lære fremmedspråk. I 1915 begynte han derfor som elev ved Bergen Handelsgymnasium, hvor han lærte seg å beherske språkene engelsk, tysk og fransk. To år senere tok Reksten sin avsluttende eksamen. Han innstilte seg på å gjøre karriere innen shipping. Første verdenskrig pågikk fortsatt og skapte ustabile forhold i shippingbransjen. Det var vanskelig, særlig for en nyutdannet uten kontaktnett, å få arbeid i bransjen. Reksten prioriterte derfor å få arbeidspraksis i stedet. Han henvendte seg til flere rederier og tilbød seg å arbeide for dem som volontør. Positivt svar fikk han fra det nystartede bergenske smårederiet A/S D/S Birkelund. Der begynte Reksten som praktikant i 1917. Rederiet ble kjøpt opp av skipsrederen Thoralf Holta i 1918 og Reksten fulgte med på flyttelasset til Nordstrand, denne gangen som ansatt. Holta ga dessuten Reksten en plass i styret i sitt rederi, og skulle mer enn 55 år senere omtale Reksten som det største aktivum han fikk gjennom sin investering i Bergen. Men rederiets konkurs i 1919, fremkalt av den økonomiske nedgangstiden som shippingbransjen opplevde etter første verdenskrig, tvang Reksten til å søke andre utfordringer.a>, slik det fremstår idag. Familien bodde i andre etasje. Han gjennomførte Marinens Befalskole, der ble han uteksaminert som premierløytnant, og gikk inn i intendanturkorpset. Gjennom tjenesten i marinen ble det tallrike reiser til sjøs for Reksten. Etter at tjenestetiden var over i 1920, forsøkte han forgjeves å få arbeid igjen. De neste ni månedene var Reksten arbeidsledig. I denne vanskelige perioden ba han Holta om råd. Det endte med at han søkte og fikk studieplass ved Handelshochschule, Universität zu Köln. 5 000 kroner ble gitt ham i stipend fra Hans Westfal-Larsens rederi. Men denne kapitalen ble snart, mot slutten av 1921, kraftig forringet i verdi som følge av hyperinflasjonen i Tyskland. Tross akutte økonomiske problemer klarte Reksten seg likevel gjennom de tre gjenværende årene av økonomistudiene. Litt inntekt skaffet Reksten seg gjennom en rekke korrespondentbrev som han skrev fra Tyskland og fikk publisert i Bergens Tidende under studietiden. Han bodde i Trajanstrasse i Kölns gamle romerbydel. Det var her hans livslange fascinasjon for Romerriket ble vakt. Reksten etablerer seg som skipsreder. Som ferdigutdannet diplomøkonom reiste Reksten tilbake til Bergen høsten 1924, men arbeidsmarkedet viste seg fortsatt svært vanskelig. Nok en gang kom Thoralf Holta ham til hjelp. Reksten fikk arbeide på rederikontorene ved Borgestad i Skien, først som sekretær og siden som kontorsjef for Holta. Oppholdet i Skien ga Reksten uvurderlige kunnskaper om shipping. Han kjøpte også aksjer i andre rederier og engasjerte seg til en viss grad i deres anliggender. Da han så tidlig i 1929 fikk muligheten til å bli skipsreder, helt uventet, grep han sjansen. Det skjedde da Bergens-rederne Klaus Wiese Hansen og Christian R. Torp avsluttet sitt kompaniskap og sistnevnte forespurte Reksten om han ville overta etter Wiese Hansen. Dette sa Reksten ja til, men samarbeidet ble aldri realisert. Reksten valgte da heller å satse på egen hånd. Ved hjelp av svigerfaren, Anton Johannesen (1873–1958), og andre forbindelser fikk han nødvendig startkapital. Reksten dro hjem til Bergen, som han var begynt å savne, og startet den 8. mai 1929 sitt eget skipsaksjeselskap, Trajan, hvor D/S «Doris» ble hans første skip. Umiddelbart etter kjøpet omdøpte han skipet til D/S «Trajan». Det var oppkalt etter en romersk keiser, slik de aller fleste av hans senere skip skulle bli. D/S «Trajan», på 1400 dødvekttonn (dvt), ble satt i fart både i Nord-Europa og på de store sjøer i USA. Faren, som hadde gått arbeidsledig i over et år i Bergen, ble skipets første maskinsjef. Rederivirksomheten drev Reksten fra hjemstedet Minde, hvor han bodde frem til 1932. Reksten gikk klar av de verdensomspennende konsekvensene av børskrakket i 1929 og maktet til alt overmål å konsolidere sitt nystartede rederi. I disse trange tidene valgte han å leie inn flere skip, som han satte inn i certepartier til gunstige rater. Reksten fikk et stort antall oppdrag i USA, i sterk kontrast til de fleste andre bergensrederne, og opplevde et oppsving som ga grunnlag for nye investeringer. I 1933 tok Reksten sjansen på å kjøpe enda et skip, som han ga navnet D/S «Hadrian». Reksten hadde i forkant analysert seg frem til at markedet ville gå lysere tider i møtet. Spådommene holdt stikk, Reksten gikk offensivt til verks, og i 1935 og 1936 kjøpte han henholdsvis M/S «Titanian» og D/S «Nerva».Hilmar Reksten med sin kone Bjørg Elisabeth (til venstre) og sønnen Tore utenfor deres hjem på Minde i 1931. Gradvis trådte Reksten ut av de ukjente Bergens-redernes skygger. Etter hittil å bare ha kjøpt eldre, kullfyrte skip, fikk han i 1938 levert sitt første nybygg fra Akers Mekaniske Verksted i Oslo: det oljefyrte D/S «Octavian». Samme år overtok han enda et nytt skip, D/S «Julian», denne gangen fra Fredrikstad Mekaniske Verksted. Reksten solgte imidlertid raskt skipet, til god fortjeneste. Kontraheringene demonstrerte at Reksten hadde opparbeidet seg god kredittverdighet hos bankene. Økt oljeforbruk ga tankmarkedet medvind, noe som motiverte Reksten til å satse på tankfart. Inntil da hadde han holdt seg til trampfart. Han kontraherte sitt første tankskip i Sverige i 1938, med sikte på levering i 1941, men krigsutbruddet førte til at leveransen måtte utsettes. Tre nye skipseiende aksjeselskap ble stiftet av Reksten, og innen 1939 hadde han seks skip i drift. Alle Rekstens skip seilte under samme rederiflagg, og det ble vanlig å omtale rederiene hans under fellesbetegnelsen Hilmar Rekstens rederi. Reksten var på dette tidspunktet den 13. største skipsrederen i Bergen, og hadde som et synlig tegn på fremgangen blitt tredje varamann i Bergens Rederiforenings styre. Også i næringslivet utenfor shippingmiljøet var hans stjerne stigende. I 1939 ble han valgt inn i styret til Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Den 23. august dette året døde hans kone Bjørg Elisabeth etter kortere tids sykdom, 36 år gammel. De hadde vært gift i 14 år. Reksten ble dermed alene med sine fem barn, født i årene 1930-1939. Familien Reksten hadde flyttet ut til en villa i Fjøsanger utenfor Bergen i 1935, etter å ha hatt Strandkaien som adresse de siste årene. Villaen var todelt og hadde navnene «Einbu» og «Nordbo». Rekstens svigerfar bodde i sistnevnte del. Helt i starten hadde også Rekstens lille rederiadministrasjon sine arbeidslokaler i «Einbu», noe som understreket det mildest talt utydelige skillet mellom privatmennesket og forretningsmannen Reksten. I 1937 stod imidlertid en hvit liten treetasjers murbygning, «Solbakken», ferdig på samme eiendom, like ved siden av villaen, og ble da de nye kontorene til rederiets administrasjon. Etter å ha fulgt opp de praktiske følgene rundt sin kones dødsfall, ventet ikke Reksten med å ofre seg for arbeidet. Et innhogg i hans arbeidsrutiner kom derimot like etter, i september 1939. Andre verdenskrig hadde da startet, og som vernepliktig løytnant ble Reksten innkalt til tjeneste i det gjenopprettede norske nøytralitetsvernet. Her tjenestegjorde han på marinebasen Marineholmen i Bergen sentrum i tiden fremover. Innimellom fikk han fri slik at det i en viss utstrekning ble mulig for ham å samtidig ta hånd om rederidriften. Krigstid. Ved det tyske angrepet på Norge i 1940, var Reksten stadig tjenestegjørende på Marineholmen i Bergen. Senest den 8. april tilbrakte han dagen der. Tidlig om morgenen den 9. april dro han derfor tilbake til Marineholmen i Bergen, kledd i sivil, bløffet seg forbi de tyske vaktene ved inngangen og fikk smuglet ut den norske kommandanten, samt viktige, hemmelige papirer. De neste dagene konsentrerte Reksten seg om mer motstandsarbeid. Han knyttet til seg et lite nettverk av kontaktpersoner, med Fjøsanger som samlingspunkt. Informasjon ble formidlet til og fra norske militærstyrker utenfor tysk-okkupert område, og møter holdt med flere skipsredere og andre nøkkelpersoner i det som tyskerne senere døpte «Reksten-kretsen». Men snart satte Rekstens anti-nasjonalsosialistiske aktiviteter ham i en svært utsatt stilling, og av frykt for sitt liv, men også for å kunne fortsette å arbeide som skipsreder, valgte han å forlate sine fem mindreårige barn hjemme på Fjøsanger for å reise over til Storbritannia. Derfra dro han videre til New York i den hensikt å være med på å organisere og bygge opp Nortraships virksomhet i USA. Fem av skipene hans var i utlandet, og kunne stilles til disposisjon for de alliertes krigsinnsats. Men det ene av dem, D/S «Hadrian» ble internert i juli 1940 i Dakar etter den tysk-franske våpenstillstanden. Senere ble «Hadrian» ført til det uokkuperte Sør-Frankrike, men ble der tatt som krigsbytte av tyskerne etter deres invasjon i november 1942. Skipet var i tysk tjeneste frem til det ble senket av sovjetiske fly utenfor Sevastopol den 11. mai 1944. Det sjette skipet, D/S «Nerva», havnet derimot straks under tyskernes kontroll hjemme i Norge, og gikk senere ned utenfor Rørvik i 1943. Samtlige fire av Rekstens medarbeidere, under ledelse av kontorsjef Rasmus Wilhelmsen (1903–1984), ble værende igjen på Fjøsanger for å ta seg av den hjemlige delen av rederivirksomheten og opprettholdt de daglige kontorrutinene, selv om det etterhvert ble stadig mindre for dem å gjøre. Reksten ble snart befraktningssjef i Nortraship, men fikk en kortvarig karriere på kontoret i Broad Street på Manhattan: Høsten 1940 overførte Reksten et av skipene sine, D/S «Octavian», fra Nortraship til det Panama-registrerte selskapet East and West Shipping, som han selv kontrollerte. Han brøt dermed regelen om at alle norske skip skulle underlegges Nortraship, selv om han hevdet å ha fått dispensasjon fra norske myndigheter. Han unngikk å bli avskjediget fra Nortraship, men ble den 17. september 1940 overflyttet til sjefsstillingen ved Nortraships avdeling for skipsregnskap. Imidlertid hadde Reksten havnet på kant med flere av Nortraships ledere, og hans kommende tid i New York ble preget av en rekke konflikter. I september 1941 reiste Reksten tilbake til London, hvor han ble knyttet til den norske eksiladministrasjonen, og samarbeidet tett med statsminister Johan Nygaardsvold, utenriksminister Trygve Lie, forsyningsminister/skipsfartsminister Arne Sunde og andre regjeringsmedlemmer. Forsyningsdepartementet engasjerte Reksten til å forhandle med det britiske Ministry of War Transport om fordelingen av norsk-britiske linjeinteresser og overføring av britisk tonnasje som erstatning for norske skipstap. Men protester fra Nortraships London-sjef, Ingolf Hysing Olsen, som mente disse forhandlingene var å blande seg i Nortraships egne saker, førte til at Reksten ble satt på andre oppdrag, men ikke i London. Følgelig sendte Forsyningsdepartementet ham i februar 1942 tilbake til New York bl.a. for å evaluere Nortraships organisasjon der og ledernes funksjon. Særlig kritisk var han mot Nortraship-sjefen Øivind Lorentzen, samt Hysing-Olsen. Reksten erklærte at han følte seg mer kompetent til å styre Nortraship enn disse to. I krigens første år slo Reksten seg opp i Nortraship. Denne fremgangen blir vanligvis forklart med hans dyktighet og sjarm. Særlig hans evne til å skaffe og utnytte informasjon kom ham til god hjelp. Men til syvende og sist var han en nykommer i det etablerte redermiljøets øyne. Han var kritisk til satsingen på linjefart, som også utgjorde den mest prestisjetunge delen av norsk skipsfart. Dermed la Reksten seg ut med mektige aktører, og til slutt kunne heller ikke hans viktige politiske støttespillere hindre at han ble skjøvet i bakgrunnen. Reksten fikk et engasjement ved Nortraships kontor i Montreal, hvorpå han førte forhandlinger med amerikanske myndigheter om fornyelse av den norske flåten, samt reparasjoner og erstatningsutbetalinger. Det var et arbeid som ga ham mange verdifulle kontakter, og forhandlingenes vellykkede utfall beviste at Reksten fortsatt var en viktig ressurs for Nortraship. Men da han i mars 1943 dro tilbake til London igjen, var han i realiteten helt ute av Nortraship. Fra nå av begynte Reksten å konsentrere seg om Svalbard-spørsmål, ikke minst fordi han siden 1941 hadde vært formann i Store Norske Spitsbergen Kulkompanis London-styre. Han dro til Svalbard i juni 1943 på vegne av selskapet og som hærens representant; Reksten hadde nå graden major. På Svalbard fikk Reksten, siden han behersket tysk, være med på en ekspedisjon hvor målet var å erobre en hytte som fungerte som tysk værstasjon. Stasjonen ble erobret, men de fem tyskerne der hadde flyktet på forhånd. Da Reksten deretter var på vakttjeneste utenfor hytten, dukket det opp en tysk ubåt i bukten. Ubåten åpnet ild mot den norske vaktstyrken, men Reksten slapp under mye dramatikk uskadet fra trefningen. Etter dette dro han tilbake til Storbritannia. Der planla han i 1944 gjenoppbyggingen av Svalbard sammen med britiske og norske myndigheter. Reksten reiste selv med skip over Atlanterhavet flere ganger, og fikk på nært hold se påkjenningene og risikoene som norske sjøfolk levde under. Han sørget for at mannskapenes familier hjemme i Norge mottok lønn punktlig gjennom hele krigstiden. Blant skipsrederne utmerket han seg positivt med sin omtanke for sjøfolkenes ve og vel. Tre av Rekstens fire skip i uteflåten ble senket i løpet av krigen. I slutten av august 1943 søkte Reksten derfor Skipsfartsdepartementet i London om forskudd på krigshavarierstatningen. Han fikk £70 000 til å kjøpe et britisk dampskip, som fikk navnet D/S «Marsden». Britene godtok dette under betingelse av at skipet seilte under britisk flagg. Han fikk i mars 1945 kjøpe et nytt skip D/S «Hampshire Coast», med finansiering fra Hambros Bank i London. Reksten kjøpte selskapet Thornhope Shipping Co., om enn uten å få tillatelse til å tilføre det skip. Han kjøpte også aksjemajoriteten i meglerfirmaet Clarkson & Co.T «Julian», som Reksten først fikk overta etter at krigen var over. Ved siden av sine arbeidsoppgaver for Forsyningsdepartementet, bygget Reksten opp en britiskbasert forretningsstruktur som ga ham et grunnlag til å fortsette rederivirksomheten etter krigen. Thornhope Shipping Co. ble da aktivert, og fikk over tid vokse seg til et stort rederi. Gjenoppbyggingstid. Etter freden i 1945 vendte Reksten tilbake til Norge og Bergen. I gjensynet med villaen på Fjøsanger fikk han seg en ubehagelig overraskelse: Den tyske okkupasjonsmakten hadde rekvirert Rekstens hjem i 1943 og brukt det til egne formål de neste to årene. «Tyskerne har griset til overalt», skrev han, «hvor jeg enn beveget meg, vasset jeg i skitt og rot.» Reksten innrømmet at han var «fristet til å sette fyr på hele stasen.» Men han bestemte seg for å bli værende i Bergen, restaurerte villaen og tok utfordringen med å gjenoppbygge sin skipsfartsvirksomhet fra Fjøsanger, enda han innså at byer som New York, London og Oslo ville være mer egnet som forretningsbase. I første omgang var målet hans å gjenreise handelsflåten sin til førkrigsstandard. Men i likhet med andre skipsredere fikk Reksten erfare at norske myndigheter nedprioriterte skipsfarten til fordel for andre samfunnsformål. Det ble derfor vanskelig å få bygget nye skip. Til tross for dette klarte Reksten raskt å gjenoppta virksomheten. I tillegg til sine to skip innkjøpt under krigen, fikk han i 1945 omsider overta tankskipet, M/T «Julian», som han hadde bestilt i Sverige. Optimismen rådet derfor når Reksten igjen ønsket å konsentrere seg for fullt om shippingvirksomheten. De ødelagte dokkene, bombeherjede havneanleggene og ruinerte skipsverftene innbød imidlertid ikke til å drive shipping fra Norge. Bare et mindre skip, D/S «Trajan», fikk Reksten bygget i Norge, i 1947. Samme år ble M/S «Titanian», det eneste av hans skip som hadde overlevd hele krigen, totalskadet etter å ha gått på en mine utenfor Rotterdam. Det tok tid å bygge opp igjen organisasjonen på Fjøsanger. De første etterkrigsårene rettet Reksten derfor fokuset mot Storbritannia, hvor han investerte i rederivirksomheter og engasjerte seg i skipsmegling. Engasjementet for Svalbard fortsatte også. Han ble i 1945 styreformann for Store Norske Spitsbergen Kulkompani, og mye takket være Reksten kom virksomheten på Svalbard i gang allerede 1946-1947. Som takk fikk Reksten, som hittil eneste person, oppkalt en vei etter seg i Longyearbyen.S «Trajan» døpes ved Fredrikstad Mek Verksted i 1947 av Rekstens 12 år gamle datter Astrid. En potensielt alvorlig hindring i Rekstens gjenoppbyggingsarbeid kom i 1948, da den norske regjeringen innførte forbud mot å kontrahere skip ved utenlandske verft. Denne kontraheringsstoppen varte i tre år fremover. Men Reksten hadde allerede rukket å kontrahere skip i utlandet, og klarte dermed å øke sin tonnasje betraktelig. M/T «Nerva» og M/T «Aurelian» ble levert fra det svenske verftet Kockums i 1950. Den norske verftsindustrien var i 1949 igjen kommet på beina, og verftene begynte å bygge skip, men disse skipene var ikke store nok og heller ikke lønnsomme nok for Reksten. Frem til 1953 fikk han levert ytterligere to skip, M/T «Majorian» og M/T «Octavian», fra henholdsvis Wickers Yard og Swan Hunter i England, foruten at han kjøpte T/T «Arrian» brukt samme år. Dette var et resultat av den stigende etterspørselen av tonnasje under Koreakrigen. Dermed passerte han med god margin sitt første etterkrigsmål, og suksessen skulle fortsette. Reksten kjøpte M/T «Titanian» brukt i 1954 og fra verftene Kockums i Malmö og AG Weser i Bremen bestilte han ytterligere to tankskip: T/T «Vespasian» og T/T «Hadrian», som ble levert i henholdsvis 1955 og 1959. Dette var Rekstens første tankskip med turbinmaskineri. Han hadde stor tro på slike skip, og tankskipene hans hadde heretter utelukkende turbinmaskineri. Bunkersforbruket var riktignok høyere, men Reksten la større vekt på at turbinmaskineriet var rimeligere både i anskaffelse og vedlikehold. Han bestilte også fire tørrlastskip fra A/G Weser: M/S «Trajan», M/S «Justinian», M/S «Gordian» og M/S «Numerian», som ble levert i årene 1957 til 1960. Rekstens internasjonale rykte som skipsreder var nå så solid at hans personlige underskrift var god nok garanti for finansieringen av skipene. Vanligvis krevde verftene at skipsrederne kunne vise synlige tegn på sin betalingsevne, slik som langsiktige fraktavtaler og bankgarantier. Dette fordi verftene løp en stor økonomisk risiko ved å bygge skipene. Uvanlig nok ble kontraktene om byggingen av skipene inngått med Hilmar Reksten personlig, fremfor med rederiet. Først etter at Reksten overtok skipet fra verftet, avgjorde han hvilket av sine rederiaksjeselskap som skulle eie skipet. I 1952 giftet Hilmar Reksten seg med den tjue år yngre Carol Mowinckel (f. Montgomery), enken etter Jens Gran Mowinckel, som var sønn av Johan Ludwig Mowinckel. Med seg hadde Carol barna Christine (1945–1993) og Johan (f. 1948), som begge ble adoptert av Reksten i 1965. Skipsreder Reksten. Reksten stiftet i 1952 Firma Hilmar Reksten, et familieselskap som hadde Fjøsanger som kontoradresse. Hans rederier A/S Hadrian, R/A Trajan, R/A Julian, R/A Diocletian og R/A Appian var underlagt selskapet. Bare førstnevnte var børsnotert. Administrasjonen ble over tid utvidet, i takt med fremgangen. Like etter krigen hadde Reksten bare rundt fem ansatte, men på midten av 1950-tallet bestod administrasjonen av flere titalls ansatte. Det måtte av den grunn bygges en større bygning til rederikontorene. Den ble bygget på samme sted som de opprinnelige rederikontorene, «Solbakken», i Statsminister Michelsens vei 38. Bygningen var påkostet, med et unorsk interiør som gjenspeilte Rekstens internasjonale referansepunkter og sterke interesse for kunsthistorie. Rederiets øverste ledere fikk sine kontorer i tredje etasje, med ett unntak: Hilmar Reksten selv installerte seg i et svært romslig kontor i bygningens fjerde og øverste etasje. Fra kontoret hadde han direkte utsikt mot Gamlehaugen, hjemmet til skipsrederen Chr. Michelsen, mannen som til en viss grad var Rekstens inspirasjonskilde.Baksiden av Rekstens rederikontorer, ved siden av villaen. Dette var inngangen Reksten benyttet når han skulle til sitt kontor. For Reksten føltes det praktisk å ha en kort avstand mellom hjem og kontor. Han utviklet en fast dagsrytme. I 10-tiden var han på plass på kontoret. Kl. 15.00 dro han hjem for å spise middag, før han en time senere dro tilbake til kontoret. Der ble han værende for å arbeide frem til kl. 21.00, gjerne avbrutt av en ettermiddagstur. Resten av kvelden benyttet han vanligvis til å dyrke sin interesse for bøker om historie og kunst. Et karakteristisk trekk ved Reksten som arbeidsgiver kom klart til syne allerede på 1950-tallet. Han holdt bevisst avstand til de ansatte på rederikontorene. Ofte søkte han ensomhet, og mente selv at han arbeidet best på den måten. Reksten begrenset seg til å holde jevnlig kontakt med bare 2-4 utvalgte nære medarbeidere i rederiet. Dette var i hovedsak personer på økonomi- og regnskapssiden som Reksten følte det helt nødvendig å stå i løpende forbindelse med. Det øvrige personalet, også ansatte i lederstillinger, så sjelden eller aldri noe til ham. Etter eget utsagn foretrakk han å styre eneveldig. Diskuterte skipsrederen saker med noen av sine medarbeidere, var det vanligvis ikke for å høre deres meninger; det ble gitt lite rom for eventuelle motforestillinger fra medarbeiderne. Diskusjonene kunne fort få preg av å være rene enetaler, der Reksten snakket og medarbeiderne lyttet. Til Rekstens kontor dro bare den som var blitt bedt dit. Ingen ansatte var noen gang dus eller på fornavn med Reksten. Samtidig må det understrekes at organisasjonens ansatte, og da særlig hans medarbeidere på ledernivå, ga uttrykk for til dels sterk beundring av Reksten. De viste ham full lojalitet, i medgang som i motgang. Privat fremstod Hilmar Reksten derimot markert forskjellig fra skipsrederen. Som privatperson pleide han omgang med mange venner både i inn- og utland, deriblant en rekke mennesker utenfor shippingmiljøene. Mot nye høyder. Etter at Reksten hadde bygget opp en stor tankflåte, begynte han for alvor å satse på spotmarkedet. Dette innebar at Reksten avslo å binde flåten sin til langsiktige fraktavtaler (certepartier), noe som ville ha sikret faste og stabile inntekter over lengre perioder. Skipene ble i stedet bare bortfraktet på kortvarige oppdrag. Når det var stor etterspørsel etter tanktonnasje, kunne han på denne måten presse oljeselskapene til å betale høyest mulige priser. Men ulempen var at skipene hans risikerte å bli liggende uvirksomme i opplag når de dårlige tidene kom.T «Octavian» sjøsettes i 1953. Hilmar Reksten står til høyre. Datteren Bjørg Nora (1939-2006) til venstre. Det var økonomisk farlig for et rederi å ha skip liggende i opplag særlig lenge: Ikke tjente skipene inn penger, og mannskaper, vedlikehold, reparasjoner og havneleie krevde store utgifter. Rekstens tanke var at han skulle tjene så godt i de gode tidene at han med god margin ville klare seg gjennom de dårlige tidene, og likevel sitte igjen med et høyere overskudd enn sine konkurrenter. Reksten viste med dette at han var en svært risikovillig skipsreder. Hans aktive kontraheringer av skip førte til at han i 1955 ble Bergens fjerde største skipsreder. Under Suez-krisen i 1956 fikk han via radioen vite om den britisk-franske invasjonen, tidsnok til at han rakk å kalle det fullastede tankskipet M/T «Octavian» tilbake før det gikk inn i Suez-kanalen. Skipet gikk i stedet rundt Afrika, og unngikk dermed å bli innesperret i Suez-kanalen sammen med mange av skipene til Rekstens konkurrenter, deriblant norske «Eli Knutsen» og «Hektoria». Inntektene som «Octavian» seilte inn, oversteg byggeprisen 4-5 ganger. Men i årene etterpå gikk tankmarkedet inn i en ny bølgedal. Rekstens nye skip, T/T «Hadrian», som med sine nesten 50 000 dødvekttonn var hans til da største skip, ble for eksempel liggende uvirksom etter overtakelsen i 1959. Denne uvirksomheten tvang Reksten bl.a. til å bruke en av sine turbintankere til å frakte korn. Men grunnet de dårlige tidene kunne Reksten bygge billig. I 1963 bestilte han syv nye skip, de største av dem på 95 000 dvt. Dette gjorde Reksten fordi han hadde regnet seg frem til at markedet ville flate ut. Samme år passerte Reksten både Westfal-Larsen & Co. og J. Ludwig Mowinckels rederi i tonnasje. Han ble med det Bergens største skipsreder. Like fullt ble ikke Reksten fullt og helt tatt inn i varmen i Bergens etablerte redermiljø. Der ble han gjerne sett på som en oppkomling og et uromoment. Han ønsket anerkjennelse, men fikk til sin skuffelse ikke noen høyere tillitsverv i Bergens Rederiforening. Reksten fortsatte som medlem av foreningen, etter at Norges Rederiforbund i 1957 satte en stopper for hans planer om en rederiforening i Fana, men han holdt seg heretter borte fra Bergens Rederiforenings offisielle tilstelninger. De syv skipene som Reksten hadde bestilt, ble levert i årene 1964-1966. Disse tilvekstene til Rekstens flåte fikk navnene T/T «Valentinian», T/T «Lucian», T/T «Cyprian», T/T «Gratian», T/T «Julian», T/T «Winston Churchill» og T/T «Clementine Churchill». De to siste skipene, bygget ved Swan Hunter, brøt med Rekstens navnetradisjon. Reksten var en beundrer av Winston Churchill og fikk tillatelse av Churchills kone Clementine til å kalle opp skipet etter den britiske statsmannen. I takknemlighet for dette kalte han også opp et skip etter Clementine. T/T «Julian» ble i 1966 ferdigbygget ved Akers mekaniske verksted på Stord, noe som ble starten på et omfattende samarbeid med Aker. Konsernet la samme år frem sine planer om å bygge turbintankere på 200 000 tonn ved Aker Stord. Ideen om at et skipsverft på Vestlandet kunne bygge skip i internasjonalt konkurransedyktige størrelser, tiltalte Reksten; han ønsket primært å støtte lokal og hjemlig industri. Men ennå slet han i motbakke, og i første halvdel av 1967 seilte bare to av skipene hans, til fraktrater som såvidt var nok til å dekke bunkersutgiftene. Selv mente han likevel å ha tilstrekkelig økonomisk styrke til å kunne ri stormen av. En vurdering av de politiske forholdene i Midtøsten ga ham også tro på at det snart ville bli stor etterspørsel etter hans tankflåte. Gullalder. Da Seksdagerskrigen mellom Israel og Araberstatene i juni 1967 førte til stengingen av Suez-kanalen, fikk Reksten sin gylne sjanse. Etterspørselen etter tanktonnasje steg dramatisk, fraktratene ble nesten femdoblet, og hele Rekstens tankflåte på totalt 800 000 dvt befant seg ubeskjeftiget i Persiabukten, klar til å seile for nye oppdragsgivere. For å kompensere for den ekstra reisetiden rundt Kapp det gode håp, begynte rederne å bygge supertankere, også kjent som Very Large Crude Carriers (VLCC), i store antall. Reksten ville også være blant dem som bygget stort. Dette året bestilte han fem tankskip på 220 000 dvt fra Aker Stord. I 1968 fulgte Reksten opp med å bestille to tankskip på 280 000 dvt. Reksten fylte 70 år i 1967, men viste ingen tegn til å ville trappe ned. Hans arbeidsinnsats ble tvert imot trappet opp. Da hans fillenevø, Johny Danielsen (1919–2002), som fungerte som daglig leder, ble tvunget til å slutte i 1967 etter over 27 års fartstid i rederiet, valgte Reksten å involvere seg enda mer i det daglige arbeidet på rederikontorene. I praksis var han fra nå av både styreformann, administrerende direktør og befraktningssjef i rederiet. Dette ble også starten på perioden da Reksten for alvor fremstod som en av de internasjonalt store skipsrederne, slik som Aristoteles Onassis, Yue Kong Pao, Daniel K. Ludwig, Stavros Niarchos og Tung Chao Yung. Eventyrlige inntekter strømmet inn. Rekstens første supertanker, T/T «Kong Haakon VII», ble i august 1969 levert fra skipsverftet på Stord. Han beundret den forrige norske kongen, og hadde fått kongefamiliens samtykke til å kalle skipet sitt opp etter ham. Senere samme år, i desember, inntraff det en kraftig eksplosjon ombord på T/T «Kong Haakon VII» utenfor Sør-Afrika. Store ødeleggelser på skipet ble resultatet, selv om ingen om bord ble drept eller skadet. Etterpå hadde Reksten en del problemer med å finne et verksted som kunne reparere skipet. Denne erfaringen ga ham ideen til å bygge et stort skipsverft utenfor Bergen. Han kjøpte opp store arealer på Hanøytangen på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Her tenkte Reksten at det med tiden skulle skapes 2600 arbeidsplasser og bygges tankskip på oppimot 800 000 dvt. Selv begynte Reksten å drømme om å bygge tankskip på en halv million tonn til sin egen flåte. Dette var nesten dobbelt så stort som det andre norske skipsverft ville være i stand til å bygge. Ved japanske skipsverft kunne Reksten ha bygget mye større og billigere enn det Aker tilbød, men disse skipsverftene foretrakk å levere skip til redere som opererte med langsiktige fraktkontrakter. Slik krav var ikke Reksten beredt til å møte. Han var desto mer iherdig opptatt av å rettferdiggjøre sin befraktningspolitikk i offentligheten og overfor andre skipsredere. Reksten satte i stedet sin lit til at det forespeilede skipsverftet på Hanøytangen skulle levere supertankerne han ønsket. I mellomtiden fikk Reksten i rask rekkefølge levert de neste supertankerne: T/T «Aurelian», T/T «Nerva», T/T «Octavian» og T/T «Hadrian». Enda bedre tider for forretningsvirksomheten var i vente. For da Syria i 1970 sprengte den transarabiske oljeledningen til Libanon, og Libya reduserte sin oljeeksport, nådde fraktratene sitt høyeste nivå siden Suez-krisen. Tilbudene strømmet inn til Reksten, men han holdt tilbake inntil det best mulige tilbudet kom: En fraktavtale med British Petroleum som omfattet 12 av Rekstens tankskip, og innbragte en nettofortjeneste på 500 millioner kroner. For å møte etterspørselen etter ledig tonnasje, leide Reksten også inn fire tankskip på management: T/T «Havkong», T/T «Titan», T/T «Falkefjell» og T/T «I D Sinclair». Ytterligere fem tankskip på 285 000 dvt ble dessuten bestilt fra Aker Stord, tre i 1970 og to året etter. Reksten gjorde dette etter å ha fått forsikringer fra Aker om at de hadde kapasitet til å bygge disse skipene. Med det hadde Reksten fylt nesten halve ordreboken til Aker Stord. Suksessen, som blant annet medførte at aksjekursen i A/S Hadrian steg fra 250 kroner til 50 000 kroner, styrket Rekstens tro på fremtiden og håp om en gang å bli verdens største skipsreder.T Kong Haakon VII repareres ved skipsverftet Lisnave i Lisboa i 1970 etter eksplosjonsulykken utenfor Sør-Afrika. Men markedet snudde mot slutten av 1971. Fraktbehovet ble redusert grunnet kutt i oljeproduksjonen og politisk uro i Midtøsten. Samtlige av Rekstens fem supertankere gikk da i opplag. Disse hadde kostet Reksten 685 millioner kroner, mens han i tillegg hadde syv bestillinger fra Aker til en pris av 1,4 milliarder kroner. For å klare å betale på disse avdragene, måtte Reksten selge to av sine tankskip på 90 000 dvt: T/T «Valentinian» og T/T «Gratian». Et likviditetslån på 25 millioner U.S. dollar reddet Reksten fra de stigende problemene. Mot slutten av 1972 snudde også markedet seg til det bedre. Etter dette ville Reksten ekspandere videre. Han fikk våren 1973 vite at konsernet Zapata Næss Shipping Company var til salgs. Konsernet, som var bygget opp av Erling Dekke Næss, en kjenning av Reksten fra Nortraship-tiden, bestod av 37 tankskip og tørrlasteskip på til sammen 2 250 000 dvt. Reksten regnet Zapata Næss som «det største egenverk jeg har sett», og klarte ikke å motstå fristelsen da han fikk muligheten til å kjøpe dette shippingimperiet. Helst ville Reksten kjøpe hele flåten selv, men han måtte inngå forlik med Peninsular & Oriental Steam Navigation Company (P&O) om 50/50 deling av konsernet. Aksjekjøpene i Zapata Næss, gjennomført i samarbeid med Næss' nevø Arne Næss jr., kostet Reksten over 700 millioner kroner. Sammen med P&O, som Reksten allerede eide 25 % av, omdøpte han Zapata Næss til Anglo Nordic Shipping Company. Navnet ble valgt for å symbolisere det britisk-norske shippingsamarbeidet. Sommeren 1973 kom det et tilbud fra et amerikansk selskap om kjøp av Anglo Nordic Shipping Company. Reksten ville fått en fortjeneste på flere hundre millioner ved et salg, men takket nei. På dette tidspunktet var det blitt viktigere for ham å kontrollere en størst mulig skipsflåte. Som et tilsvar til det Reksten så på som den truende konkurransen fra shippingindustrien i Det fjerne Østen, arbeidet han for å opprette storrederiet North Sea Shipping Company, med god hjelp fra skipsmeglerfirmaet Clarksons. Prosjektet strandet da Reksten ikke fikk den nødvendige støtten fra andre rederier. På topp som næringslivsmann. Reksten fylte 70 år i 1967, og måtte på grunn av oppnådd aldersgrense tre tilbake fra flere av sine styre- og representantskapsverv i norsk næringsliv, deriblant vervet i Bergens Privatbank. Paradoksalt nok var det i tiden som fulgte at Rekstens engasjement i norsk forretningsliv nådde sine høydepunkt. Reksten kjøpte opp 100 % av aksjene i entreprenørselskapet Høyer-Ellefsen, som med sine 1 500 ansatte var og er Norges tredje største, og kontrollerte det dermed direkte. I andre selskaper nøyde Reksten seg derimot med å forsøke å oppnå indirekte makt, eller innflytelse som han kalte det: Han kjøpte opp 37 % av aksjene i Bergen Mekaniske Verksted. Som aksjonær engasjerte han seg særlig aktivt i Norsk Hydro, men kjøpte også aksjeposter i Saga Petroleum, Elkem og Sør-Norge Aluminium. Hans aksjeandel i Store Norske Spitsbergen Kullkompani utgjorde 25 %. Orkla eide han 10 % av. Reksten kjøpte seg også inn i rederier som S Kosmos, tilhørende Anders Jahre, foruten Waages Tankrederi A/S og Biørn Biørnstad & Co. Men hans engasjementer her kunne imidlertid til tider skape interne friksjoner, noe som nok var medvirkende til at Reksten ikke fikk oppfylt sine ønskemål om å få styreverv i A/S Kosmos og Norsk Hydro. Han hadde for eksempel blitt nødt til å trekke seg fra styreledervervet i Store Norske Spitsbergen Kullkompani i 1962, som følge av konflikter som oppstod etter hans kamp mot statens økende makt i selskapet og hans kritikk av andre tillitsvalgte for å ha sammenblandet egne økonomiske interesser med selskapets. Etter brannen på Bryggen i Bergen, der flere av husene strøk med, kjøpte han deler av branntomten og begynte tidlig på 1970-tallet forberedelsene til byggingen av et hotell og konferansesenter der. Men senere hendelser skulle torpedere Rekstens planer for området, og han måtte overlate hotell-prosjektet til andre. Skjebnesvangert overmot. Tidlig i 1972 forhørte Reksten seg om muligheten for å utvide størrelsen på sine to siste bestilte skip til 350 000 dvt, for i internasjonal sammenheng begynte tankskip på denne størrelsen å gjøre sitt inntog. Ideen ble imidlertid forkastet av Reksten, ettersom de to skipene ville bli mye dyrere, og Aker ville måtte utsette leveringen. Men senere dette året inngikk rederiene Hagb. Waage og Biørn Biørnstad avtale med Aker om bygging av fire tankskip på 370 000 dvt. Reksten likte dårlig at hans konkurrenter hadde fått sjansen til å bestille supertankere av typen Ultra Large Crude Carrier (ULCC) hos Aker og ikke ham selv. Han følte at han dermed ble utelukket fra å få levert konkurransedyktige skipsstørrelser i mange år fremover. Aker ble kontaktet av Reksten, og de diskuterte i januar 1973 muligheten for å bygge enda større tankskip. Aker utarbeidet etterpå planer om å bygge tankskip på 420 000 dvt, men Aker Stord måtte i så fall investere i en ny og større dokk for å bygge slike tankskip. Styret i Aker sa først nei til å utvide dokken, som ville koste 250 millioner kroner, men gjorde helomvending den 19. juni 1973. Aker inntok sitt nye standpunkt under forutsetning av å kunne fremvise nye byggekontrakter for myndighetene, som måtte godkjenne utvidelsen av dokken. En avtale med Reksten ble sett på som en brekkstang for å få myndighetenes godkjennelse. Dagen etter mottok Reksten et tilbud på fire 420 000 tonns tankskip.Rederikontorene på Fjøsanger sett fra forsiden. Bygningen fikk sin nåværende form i 1971. Reksten fikk forhandlet seg frem til at størrelsen, hvis mulig, kunne utvides til 495 000 tonn, som han mente var den optimale og mest lønnsomme driftsstørrelsen. Han slo til på tilbudet. Med tanke på fjorårets hendelser var dette et risikabelt trekk av Reksten. Men han lot seg friste fordi gjelden hans i Norge nå utgjorde en tredjedel av hans skipsflåtes samlede verdi. Dessuten fryktet han at oljeselskapene skulle slutte seg sammen i enda større konstellasjoner og dermed bli enda farligere konkurrenter. Kontrakten ble inngått den 5. juli. Det hørte også med at Aker så med uro på Rekstens planer om skipsverft på Hanøytangen. Engstelsen for konkurranse var en medvirkende faktor da Aker tilbød Reksten å bygge hos dem. I juli 1973 mottok Reksten sitt tredje tankskip på 285 000 tonn fra Aker Stord, T/T «Sir Charles Hambro». Skipet kalte han opp etter Hambros Banks formann og direktør, som en gest til sin mangeårige bankforbindelse. De to andre tankskipene, T/T «Fabian» og T/T «Julian», hadde blitt levert det siste året. Dermed hadde Reksten åtte supertankere, og de var nå omsider blitt det helt dominerende innslaget i skipsflåten hans. Reksten var opptatt av til enhver tid å ha en mest mulig moderne og attraktiv tankflåte. Eldre skip ble solgt etter hvert som de ble umoderne. Den rivende utviklingen de siste seks årene innebar at tankskipene ble foreldet raskere enn noen gang, noe Reksten tok konsekvensen av. I juli og august 1973 solgte Reksten henholdsvis T/T «Cyprian» og T/T «Clementine Churchill», og dermed var T/T «Winston Churchill» det eneste gjenværende av skipene han hadde kontrahert før 1967. Høsten 1973 eide Reksten skip på til sammen to millioner dødvekttonn og han hadde med det den nest største flåten i Norge; bare Bergesen var større i tonnasje. Men på verdensmarkedet var en overkontrahering av tankskip nå på gang. Som følge av redernes iver etter å bygge stadig flere tankskip, var tilbudet av oljetankere i ferd med å overstige etterspørselen. Det kom enkelte advarsler om at shippingindustrien gikk krisetider i møte, og et fåtalls skipsredere tok dem til følge. Det gjorde derimot ikke Reksten. I stedet fortsatte han sine bestrebelser på å bli verdens største reder. Han gjorde det med en klokketro på at løsfrakt var veien å gå. Krise. Yom Kippur-krigen startet den 6. oktober 1973. Reksten forventet at dette ble begynnelsen på en ny boom. I virkeligheten var det begynnelsen på slutten. Riktignok forekom det et kort oppsving i etterspørselen som følge av krigen, og den 15. oktober fikk Reksten personlig forhandlet frem en avtale som ga en nettoinntekt på 42 millioner kroner for å frakte olje til Polen med T/T «Kong Haakon VII». Dette var historiens høyeste fraktrate. Reksten selv omtalte det som et av høydepunktene i hans shippingkarriere. Men helt uventet for Reksten innførte OPEC den 17. oktober oljeboikott av USA, for å straffe landet for krigsstøtten til Israel. OPEC-landene stod også samlet mot de vestlige oljeselskapene, slik at forhandlingene mellom dem brøt sammen. På kort tid sørget OPEC-landene for å fordoble oljeprisene. Etterspørselen etter tanktonnasje falt dermed dramatisk. Fraktratene stupte, fra indeks 249 i november 1973 til indeks 16 i april 1975. Like før oljekrisen hadde Reksten fått et tilbud fra BP om en langsiktig fraktavtale, men avslo fordi han ikke var fornøyd med prisen. I mangelen på langsiktige fraktavtaler oppdaget Reksten nå at det var lite etterspørsel etter hans tankskip. Fraktratene til de fåtalls av skipene hans som fikk transportoppdrag, var dessuten så lave at turene gjerne ga underskudd. En etter en gikk tankskipene i opplagsbøyene utover i 1974 og 1975. Inntektskildene til Reksten tørket inn. Dette var ekstra skjebnesvangert ettersom alle kontraheringene hadde gjeldstynget ham. Denne gjelden ble Reksten stadig dårligere i stand til å betjene, noe kreditorene hans så på med stigende bekymring. Nå var også staten havnet blant kreditorene etter å ha garantert for Akers lån til Reksten. De fire tankskipene kostet 430 millioner kroner hver. Reksten hadde betalt første avdrag på 86 millioner kroner den 1. august. Men da andre avdraget forfalt den 5. april 1974, hadde ikke Reksten betalt de neste 86 millionene. Etterpå møttes partene til forhandlinger. Disse brøt sammen, og den 19. september 1974 kansellerte Aker byggekontraktene på de fire tankskipene. De krevde deretter erstatning av Reksten for påståtte byggekostnader og inntektstap. Reksten nektet å betale Aker noe som helst. Han mente at Aker hadde misligholdt sin del av avtalen. De fire supertankerne skulle leveres innen 1978, men Aker hadde ennå ikke begynt byggingen av dem. Reksten konstaterte i august 1974 at Aker ikke en gang hadde påbegynt byggingen av de to siste av de fem supertankerne på 285 000, bestilt i 1970 og avtalt levert i juni og desember 1975. Reksten trodde ikke lenger at Aker Stord var i stand til å bygge skipene han bestilte sommeren 1973. Han mente også at Aker hadde brukt de innbetalte pengene til helt andre formål enn byggingen av skipene hans. Tvert imot krevde Reksten erstatning fra Aker for avtalebrudd. Partene ble enige om å prøve saken for en voldgiftsdomstol bestående av tre dommere. En dom i voldgiftsretten kunne ikke ankes, men Reksten tok sjansen på å få en kjennelse i sin favør her, fremfor å gå langvarige og kostbare runder i rettsvesenet. Fall. Rekstens sjansespill straffet seg hardt. Voldgiftsdommen tok utelukkende hensyn til at han ikke hadde innbetalt det avtalte beløpet. Rekstens påstander om Akers mislighold av avtalen og innvendinger om at verftet ikke kunne dokumentere at de hittil hadde hatt utgifter i forbindelse med byggingen, fikk ingen betydning for kjennelsen av den 30. mai 1975: Reksten måtte betale Aker 320 millioner kroner i kanselleringsavgifter, inkludert de 86 millionene han allerede hadde betalt. Dommen var i realiteten et ødeleggende slag mot Rekstens rederivirksomhet. På den første telexen med meldingen om kjennelsen, håndskrev Reksten bare et eneste ord: «Dommedag». Han var på forhånd sterkt gjeldstynget, tvilen var stor om han kunne betale beløpet, og konkurstrusselen var i rask anmarsj. De to siste tankskipene på 285 000 tonn, T/T «Vespasian» og T/T «Cyprian», som ikke hadde latt seg avbestille, ble overlevert til Reksten i henholdsvis 1974 og 1975. Begge skipene gikk rett i opplagsbøyene i Tysnes og Halsnøy, sammen med så godt som resten av Rekstens flåte. Dette gjorde skipene til et enormt tapsprosjekt. Reksten kansellerte byggingen av de to siste 285 000-tonnerne, og måtte etterpå gå med på å betale ytterligere 200 millioner kroner i kanselleringsavgifter. Den totale gjelden hans steg snart til 750 millioner kroner. Formuen hans, som i 1972 hadde vært anslått til omtrent tre milliarder kroner, hadde skrumpet kraftig inn under oljekrisen, og blitt for liten til at han klarte å betjene sin gjeld. Helt siden første halvdel av 1950-årene hadde Reksten bygget opp en utenlandsformue, nettopp for å beskytte seg under kriser som dette. Disse midlene var plassert i en rekke utenlandske Reksten-kontrollerte selskaper, som omkring 1960 hadde blitt underlagt en trust i Lichtenstein: Først «Anstalt Jason», og deretter fra 1970 «Establissement Lascaux». Denne forretningsløsningen, valgt etter råd fra advokatfirmaet Kramer, Marx, Greenlee & Backus i New York, sikret Reksten anonymitet som eier. Men også disse hemmelige utenlandsreservene hadde fått hard medfart som følge av skipsfartskrisen, og blitt kraftig redusert i verdi. Deler av utenlandsformuen hadde dessuten blitt brukt til kjøpet av Anglo Norness, og dens størrelse var nå for beskjeden til å kunne berge Reksten ut av uføret. Forhandlinger startet mellom Reksten og kreditorene Aker, Hambros Bank, Norsk Skips Hypotekbank og Låneinstituttet for skipsbyggeriene. Sluttresultatet ble en avtale av den 19. september 1975, der de fire kreditorene forpliktet seg til ikke å slå Reksten og hans rederier konkurs. En medvirkende årsak til dette utfallet var Akers frykt for at en Reksten-konkurs ville gi et dårligere økonomisk resultat, gitt de mange andre kreditorene i saken. I verste fall kunne det ende i konkurs også for Aker, som selv slet med likviditeten. Dessuten mistenkte Aker-ledelsen at Reksten hadde skjulte midler i utlandet. Kreditorene engasjerte det britiske revisjonsfirmaet Coopers & Lybrand til å kartlegge Rekstens forretningsvirksomhet og redegjøre for hans økonomiske situasjon. Problemene syntes å stå i kø for Reksten: Han hadde i april 1975 erklært at han ikke lenger klarte å betale leien for fire tankskip, langtidsinnleid i perioden 1970-1973. Eierne sa da opp leieavtalene og krevde 61 millioner dollar i kompensasjon. En av skipseierne, Ocean Steamship Company, truet Reksten med konkurs dersom deres krav ikke ble betalt innen august. Saken løste seg da et Panama-registrert selskap i Sveits, Iceland Shipping Corporation, kjøpte opp skipseiernes krav for 20 millioner dollar. Dette oppkjøpet av Rekstens gjeld vakte oppsikt, siden det ble foretatt av et ukjent og stort sett inaktivt selskap. Raskt meldte mistanken seg blant de andre kreditorene om at det var Reksten selv og Hambros Bank som stod bak Iceland Shipping Corporation. Deres overbevisning om at Reksten faktisk disponerte over en utenlandsformue, ble med dette styrket. Imidlertid forsøkte verken myndighetene eller kreditorene å hindre transaksjonen, ettersom de anså gjeldsoppkjøpet for å være i deres interesse. Senere skulle det også bekreftes at Reksten hadde brukt av midlene fra sin utenlandsformue til å kjøpe opp egen gjeld. Denne operasjonen, likesom de andre forhandlingene med kreditorene, inngikk i det Reksten selv kalte for Nero-planen. Men utenlandsformuen ble slik sett anvendt i henhold til sitt formål, idet konkurs ble unngått. Under de rådende forholdene døde Hanøytangenprosjektet hen i all stillhet, etter at Reksten hadde investert omtrent 50 millioner kroner i en påbegynt byggedokk på 100 x 500 meter. Hanøytangen ble i stedet den tredje opplagsplassen for Rekstens skip. Begivenhetene hadde på dette tidspunktet fått en tydelig politisk dimensjon. Myndighetene fryktet at en konkurs kunne skade Norges internasjonale omdømme som stor og seriøs shippingnasjon. Staten ville også hindre at Rekstens skipsflåte ble solgt til utlandet til bunnpriser. Videre ville staten hindre at aksjer ble solgt til utlandet, etter at kreditoren Hambros Bank gikk inn for å selge Hilmar Rekstens aksjeposter, verdt 200 millioner kroner, for å styrke hans betalingsevne. Stortinget besluttet deretter i hemmelig møte den 31. mai 1975, etter forslag fra Handelsdepartementet, å kjøpe Rekstens aksjer. Myndighetenes neste trekk kom med opprettelsen av det halvstatlige selskapet Norsk Garantiinstitutt for Skip og Borefartøyer den 5. desember 1975. Garantiinstituttet skulle tilføre den kriserammede shippingindustrien kapital i påvente av bedre tider i bransjen. 12 av de 22 skipene som ble omfattet av ordningen tilhørte Reksten-rederiene, som fikk statlige garantier for lån på 741 millioner kroner og dermed forlenget liv. Men myndighetene stilte som betingelse at den over 78 år gamle Hilmar Reksten ble fratatt ledelsen og styringen over rederiene. Til sin store bitterhet så Reksten ingen annen utvei enn å måtte bøye seg for dette. Alle skipene i Firma Hilmar Reksten ble våren 1976 overført til det nyopprettede rederiaksjeselskapet Trajan og datterselskapet A/S Hadrian, med Johan Reksten som forretningsfører. Forretningsfirmaet som administrerte de to selskapene fikk i 1978 navnet Rederiet Johan Reksten. Dette statlige inngrepet i rederivirksomheten betydde i praksis også slutten på Hilmar Rekstens skipsrederkarriere. Reksten beholdt bare en plass i R/A Hadrians styre, og sluttet mer eller mindre å befatte seg med forretningsvirksomheten. Under generalforsamlingen i 1978 kunngjorde Reksten at han også trakk seg fra dette styrevervet. Han fortsatte imidlertid med å være på sitt kontor daglig, om enn på en enda mer tilbaketrukken måte enn før. Men nå var det også helt andre anliggender som krevde hans tid og oppmerksomhet. Straffesak, sykdom og død. Norges Bank og Handelsdepartementet begynte våren 1974 å interessere seg for Rekstens forretningsinteresser i utlandet, men november samme år grep handelsminister Einar Magnussen inn og frifant Reksten for uregelmessigheter. Etter at rapporten fra Cooper & Lybrands ga indikasjoner på at Reksten hadde betydelige pengereserver i utlandet, iverksatte Norges Bank og skattemyndighetene bokettersyn i rederikontorene på Fjøsanger. Underveis, før bokettersynet ble stanset etter protester fra rederiet, ble Reksten anmeldt til Riksadvokaten av Skattedirektøren og Norges Bank, henholdsvis den 31. mai og 1. juni 1976. Disse hevdet at det hadde skjedd overføringer av midler til utenlandske selskaper i strid med valuta- og skattelovgivningen. Saken ble oversendt Bergen Politikammer, hvor siktelse ble tatt ut mot Reksten den 4. juni 1976. Fire dager senere gikk politiet til aksjon på Fjøsanger, etter beslutning fra Bergen forhørsrett, og gjennomførte beslag av en rekke dokumenter, samt skipsrederens pass. Passet ble imidlertid tilbakelevert etter at Reksten anket beslaget inn til lagmannsretten. Tidlig i etterforskningens gang viste en legeundersøkelse at Reksten var rammet av kreft i tykktarmen. Han ble operert, men uten hell på lengre sikt: Legene konstaterte sommeren 1978 at sykdommen hadde spredt seg til andre organer, og utsiktene til å bli helbredet forsvant fort. Reksten forventet at en kjennelse i byretten ville bli anket, uansett utfall, men regnet ikke med å være i live når ankesaken kom opp. Han søkte derfor om å få saken ført direkte for lagmannsretten, fremfor i byretten først. Da dette ble avslått av regjeringen, protesterte Reksten ved å nekte å forklare seg for byretten. Han hadde på forhånd gjort det kjent at de utenlandske selskapene, som han ifølge tiltalen stod bak, var blitt opprettet med norske myndigheters velsignelse. I tillegg mente han at selskapene hadde blitt tilført midler fra Norge på lovlig vis. Da rettssaken startet den 20. august 1979 i Bergen Tinghus, fremstod Reksten som kampvillig, til tross for at han var hardt rammet av sykdom og måtte til behandling på sykehus etter rettsmøtene. Forsvaret hans ble ført av advokatene Erik M. Martens (1906–1991) og Per Hagelien (f. 1943). Den gamle rivalen Erling Dekke Næss dro på eget initiativ til Bergen og vitnet til Rekstens forsvar, noe som vakte en del oppsikt. Rettssaken endte med at Reksten den 17. desember ble frifunnet på alle åtte punkter unntatt ett. For dette, som gjaldt utelatelsen av 13,6 millioner kroner i 1973-selvangivelsen etter salget av T/T «Clementine Churchill», fikk han en bot på en million kroner. Reksten så likevel på dommen som en seier og vedtok den. På den andre siden ville han ikke akseptere den ene domfellelsen, og mente den hadde sammenheng med at han ikke hadde forklart seg. Etterpå gjorde Reksten et kortvarig forsøk på å engasjere seg i rederidriften igjen. Dessuten utkom hans erindringsbok, "Opplevelser", som tok for seg hendelsene i perioden 1966-1979, foruten å inneholde nye opplysninger om Fred. Olsens hittil ukjente utenlandsimperium. Boken fikk en blandet mottakelse, mye preget av de nå polariserte oppfatningene av Reksten i det offentlige rom. Imidlertid var opinionen i Bergen i overveiende grad og på en svært synlig måte på Rekstens side. Støtteerklæringene var tallrike både før og etter rettssaken. I 1980 ble Rekstens sykdom ytterligere forverret, og han ble etter hvert innlagt på Haukeland Sykehus. På bakgrunn av dette valgte påtalemyndighetene å trekke tilbake sin anke til lagmannsretten. Før det hadde Høyesterett forkastet Riksadvokatens anke. Sine svinnende krefter brukte Reksten på å forberede utgivelsen av sin dagbok fra krigsårene. Han var ellers opptatt av sin omfattende kunstsamling, som på slutten av 1970-tallet hadde kommet på plass i lokaler som Reksten hadde kjøpt eller latt bygge like ved villaen sin. Lokalene fikk navnet Rekstensamlingene. Det var i den forbindelse, under det norske kronprinsparets Bergensbesøk og tur til Rekstensamlingene i juni 1980, at Reksten valgte å forlate sykehuset og reiste tilbake til Fjøsanger for personlig å vise kronprins Harald og kronprinsesse Sonja rundt i kunstsamlingene. Omvisningen maktet han å gjennomføre stående. Det ble Rekstens siste offentlige opptreden. Han døde en måned senere. Gravstedet på Fjøsanger. I parken utenfor redervillaen og rederikontorene ble urnen hans murt inn i en steinvegg. Dette ble også gravstedet til hans kone Carol etter hennes død i 1990. Bare tre andre bergensere er begravet på egen eiendom: Edvard Grieg, Harald Sæverud og Chr. Michelsen. Konkursoppgjøret. Dødsboet etter Hilmar Reksten ble slått konkurs den 17. november 1980. Bakgrunnen var et skattekrav, etter salget av T/T «Clementine Churchill», som myndighetene hadde fremmet da Reksten lå på dødsleiet. Rederiet Johan Reksten ble fra nå av i realiteten styrt av jurister. Forsøkene på å redde rederiet og å tilføre kreditorene de utestående beløpene hadde heller ingen produktiv virkning. Rederidriften viste seg snarere som et stadig økende tapssluk for staten. De bedre tidene i skipsfartsnæringen uteble. I 1981 stoppet staten sine lånegarantier. Gjelden var da på 1,5 milliarder kroner. Den 8. november året etter ble Johan Reksten slått konkurs, på konkursboets begjæring. Rederiet ble da tvangsavviklet, og omtrent 300 ansatte mistet arbeidet. Rederiflåten ble solgt av kreditorene, til bunnpriser ettersom markedet da var på sitt laveste. Tankskip som var verdt oppimot 400 millioner kroner i 1973, hadde nå en verdi på 15-20 millioner kroner. De fleste av de solgte skipene gikk til opphugging. Like etter konkursen gjenoppstod Johan Reksten som skipsreder og drev, sammen med en håndfull av sine gamle rederimedarbeidere, shippingvirksomhet gjennom disponentfirmaet Reksten Management. Også noen av Hilmar Rekstens forhenværende skip hørte innledningsvis til rederiets flåte, men i 1986 var det siste av dem, T/T «Sir Charles Hambro», blitt solgt. Staten og konkursboet brukte i tidsrommet 1980–1990 mer enn 250 millioner kroner på å finne igjen pengene de mente Reksten hadde gjemt i utlandet. Til slutt ble omtrent 300 millioner kroner bragt tilbake til Norge, hvorav 240 millioner ble tilbakeført allerede i 1981 etter et forlik med Hambros bank, som ble anklaget for å ha bistått Reksten med forvaltningen av utenlandsformuen. Disse 240 millionene gikk i sin helhet med til å finansiere konkursboets jakt på den øvrige utenlandsformuen. Justert etter renter brukte følgelig konkursboet flere penger enn de fikk inn. Imidlertid hadde konkursboets overskudd i 2003 steget til godt over en milliard kroner, ettersom de hjemførte beløpene ble satt på en høyrentekonto med et uvanlig sjenerøst rentenivå, foruten at konkursboet hadde innkassert 80 og 300 millioner kroner etter forlik med henholdsvis Hambros Bank og Garantiinstituttet på midten av 1990-tallet. Rekstens kunstsamling ble trukket inn i konkursoppgjøret og tvangservervet av konkursboet etter kjennelse i Høyesterett i 1988, etter at både byretten og lagmannsretten hadde avvist konkursboets krav. Høyesterett felte sin dom til tross for at Reksten hadde donert kunstsamlingen til offentligheten i 1972, på et tidspunkt da Reksten stadig var milliarder. Konkursboet hadde derimot gjort et poeng av at deler av kunstsamlingen ble fysisk overført til sine nye utstillingslokaler i årene 1974-1979, og hevdet at han i denne perioden hadde vært insolvent. Kunstsamlingen, som hadde vært den største privateide i Norge og verdsatt til 160 millioner kroner, ble splittet opp og auksjonert bort i utlandet. Bare deler av sølvsamlingen, samt de antikke persiske teppene, forble værende i Bergen. At det skulle gå slik med kunstsamlingen etter Rekstens død, var stikk i strid med de forventningene han selv hadde hatt. Kunstsamlingen skulle ifølge statuttene bevares og forvaltes som en samlet enhet. Selv skrev Reksten i 1979: «For meg er kunstsamlingene toppen av alt. Skip og aksjer er forgjengelige verdier. Men innholdet i mitt «kunsttempel» har evig verdi. De gjenstander som finnes der, er samlet med kjærlighet og interesse gjennom nær et halvt århundre.» Konkursboets advokater hadde tidligere hevdet at utenlandsformuen omfattet en milliard kroner, men den langvarige og nitide jakten på utenlandsformuen bragte ikke for dagen funn som tydet på at denne påstanden stemte. Revisjonsfirmaet Ernst & Young hadde på oppdrag fra boet beregnet størrelsen på utenlandsformuen, og kom da frem til at den i august 1975 hadde vært på ca. 213 millioner kroner. Funnene som ble gjort utover 1980-tallet var også langt mer beskjedne enn dette. Et endelig forlik i 1990 mellom boet og Rekstenfamilien ved enearving Grace Reksten avsluttet jakten på de skjulte midlene: 60 millioner kroner ble overført til boet, sammen med et helsesenter på Lanzarote verdsatt til 10-12 millioner kroner. Utenlandsformuens videre skjebne, om den idag i det hele tatt fremdeles eksisterer, forblir ukjent. Samfunnsborgeren og velgjøreren. Hilmar Reksten føyde seg inn i rekken av skipsredere og forretningsfolk som donerte betydelige summer til veldedige formål. Dette medvirket til å gjøre ham til en populær og respektert mann, særlig i Bergen. Hans ambisjoner om bli en slags mesén kom for alvor til uttrykk da han i 1951 ble bedt av Bergens ordfører, Nils Handal, om å være fødselshjelp for Festspillene i Bergen. Reksten bidro økonomisk og var i fem år styreformann for Festspillene, som åpnet første gang i 1953. Da hadde han allerede, i 1950, gitt et atelier i gave til billedhuggeren Emil Lie. Han donerte senere bl.a. vesentlige beløp til krigsveteranenes ervervelse av Kronstad hovedgård, kulturhuset i Leirvik på Stord, det innovative alderssenteret Havglytt i Florø, samt en bygning som skulle huse kunstsamlingen til Rolf Stenersen i Bergen. Han brukte dessuten ca. 7,5 millioner kroner til å kjøpe opp tomter og saneringsklare hus rundt den planlagte Grieghallen, slik at byggingen av dette konserthuset kunne starte. Han ga ellers økonomisk støtte til Det norske institutt i Roma. I 1967, da det var utsikter til at det bergenske skoleskipet «Statsraad Lehmkuhl» ville bli solgt til utlandet, kjøpte Reksten seilsskipet og sørget på den måten for at det også for fremtiden forble i Bergen. To år senere ordnet Reksten en donasjon som muliggjorde opprettelsen av et sjøfartshistorisk forskningsfond ved Bergens Sjøfartsmuseum. I 1971 opprettet han stiftelsen Hilmar Reksten Almennyttige Fond, med et grunnfond verdsatt til 80 millioner kroner. Fondets hovedfokus var på kulturelle og humanitære oppgaver, først og fremst på Vestlandet, med bidrag til økonomisk vekst og menneskelig trivsel som mål. «Hilmar Rekstens fond til Bergen bys vel» ble opprettet i 1974 og hadde de samme formålene, denne gangen riktignok avgrenset til Rekstens hjemby. Rekstens ambisjoner om å bli en dynamisk faktor som skapte varige verdier på handelens og kulturens område, kom til syne gjennom opprettelsen av de to fondene. Hans fall som skipsreder satte imidlertid en stopper for videre forsetter om å la sine ervervede rikdommer komme en større del av samfunnet til gode. Familie. Grace Reksten Skaugen (f. 1953) er datter av Hilmar Reksten og hans eneste barn fra andre ekteskap. Hun var hans arving og ble eneste medinnehaver av Firma Hilmar Reksten i 1979. På dette tidspunktet hadde de av Rekstens øvrige barn som hadde vært engasjert i rederivirksomheten, blitt utstøtt fra firmaet etter uoverensstemmelser med ham. Hans nest eldste sønn Rolf Reksten (1932–1999) hadde en fremtredende plass i rederivirksomheten i årene 1956-1962 og var en stund utsett til å bli Hilmars etterfølger, men ble ugjenkallelig skjøvet ut i 1964 etter en forretningsmessig og familierelatert konflikt. Sønnen Audun Reksten (1936–2007) var blitt opptatt som medinnehaver i firmaet i 1971, for så å få sparken fem år senere. Adoptivsønnen Johan Reksten var blitt opptatt i 1974, men fjernet fire år senere. Eldste sønn Tore Reksten (1930–1957) hadde tidlig i barndommen blitt syk av rakitt og såpass kognitivt svekket at han manglet forutsetningene for å kunne gå inn i virksomheten. Hans interesser og evner gikk heller i praktisk retning. Faren fikk derfor i 1951 ideen om å kjøpe en større bondegård på Slattum i Nittedal til Tore. Løsningen skulle vise seg å bli ulykkelig. Bare seks år senere omkom Tore i en traktorulykke på gården. Datteren Astrid (f. 1935) er den eneste gjenlevende av Rekstens fem barn fra første ekteskap. Hun bor i dag i Florida i USA. Annet. Hugo Wathnes byste av Hilmar Reksten, avduket på Fjøsanger i 1997. Hilmar Reksten ble i 1956 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for Festspillene i Bergen. I 1976 ble Reksten utnevnt til æresmedlem i Aktive Krigsdeltakeres Forening og tildelt plakett og diplom, som andre person, for sin mangeårige støtte til norske krigsveteraner. I 1979 ble han tildelt Norges Skibsførerforbunds plakett, som tredje person og første skipsreder, for sitt forhold til norske sjøfolk. Samme år som Reksten døde havnet han i Guinness Rekordbok, ettersom han i 1974 hadde betalt 491 % av sin inntekt i skatt. Hans verdensrekord i skattelegging stod oppført der så sent som i 1993. Et museum om Hilmar Reksten ble i 2005 åpnet på Fjøsanger og inngår i det som kalles for Rekstensamlingene. Rekstensamlingene. Rekstensamlingene fungerer idag som et viktig galleri og kultursenter i Bergen. Lokalene er de samme som Hilmar Reksten lot bygge ved siden av sin villa, nærmere bestemt Pentagon, Sølvsalen og Hetlandhallen, i tillegg til villaen Ekhaug, i sin tid et eksklusivt aldershjem som Reksten kjøpte for å gi plass til kunstgjenstandene og som ved underjordiske ganger ble knyttet til de andre eiendommene. Aktivitetene ved Rekstensamlingene, opprinnelig åpnet for publikum i 1979, ble trappet opp på slutten av 1990-tallet og utover 2000-tallet, etter at stedet lenge hadde ligget brakk som følge av konkursboets omfattende kunstbeslag. Rekstensamlingene eies av Hilmar Reksten Almennyttige Fond og omfatter Nord-Europas største samling av persiske tepper, en sølvsamling av engelsk og bergensk sølv fra 1600-1700 tallet og frem til nåtiden, en betydelig Nikolai Astrup-samling, unike arbeider av Lars Hertervig, notable verk av norske kunstnere som Harriet Backer, Per Krohg, Frans Widerberg, egen Audun Hetland avdeling med mange av hans viktigste arbeider, foruten hans festspillutstilling «Festspillene i Bergen gjennom 50 år», skulpturer av Ingebrigt Vik og Per Ung, og internasjonal kunst og ambulerende salgsutstillinger. Samlingen omfatter også Annie og Birger Mowinckels samling "Fra Dahl til Dolk" som omfatter 170 malerier fra 130 ulike kunstnere fra 1840 til 2010. Hvem var Jason Bourne (film). "Hvem var Jason Bourne" (orig.tittel: "The Bourne Identity") er en film fra 2002, basert på boken ved samme navn av Robert Ludlum. Filmen er løst basert på boken, og gjort om til filmmanus av Tony Gilroy. I 2004 kom oppfølgeren "Gåten Jason Bourne" (orig.tittel: "The Bourne Supremacy"). "The Bourne Identity" ble filmatisert første gang i 1988. Handling. I tillegg til å oppdatere politikken og teknologien, gjør filmen handlingen mer strømlinjeformet enn den i romanen, spesielt ved å fjerne all handling rundt personen Carlos. Filmen begynner med at kroppen til Jason Bourne, som har to kulehull i ryggen, flyter i Middelhavet. Han blir plukket opp av en fransk fiskebåt og hjulpet med å få igjen styrken. Bourne husker imidlertid ikke hvem han er, og han vet ingenting om fortiden sin. Et av mannskapet på fiskebåten finner en beskjed som er kirurgisk implementert i kroppen til Bourne mens han gir ham førstehjelp. Beskjeden inneholder detaljer om en sveitsisk bankkonto. Da båten kommer til havn reiser Bourne til Zürich for å finne ut om sin fortid, forhåpentlig fra det som skjuler seg i den mystiske bankkontoen. I banken oppdager Bourne at han blir forfulgt av politiet, og han greier å riste dem av seg ved å gå inn i den amerikanske ambassaden. Ute av ambassaden møter han Marie Helena Kreytz, en sveitsisk-tysk jente med bohemaktig livsstil og pengeproblemer. Han betaler henne 20 000 dollar for å kjøre ham til Paris. I Paris fortsetter han jakten på sin identitet. Ole Lund. Ole Lund (født 8. juli 1934) i Hammerfest er en norsk høyesterettsadvokat. Erik Glosimodt. Erik Waldemar Glosimodt (født 19. desember 1881 i Kristiania, død 19. september 1921 i Trondhjem) var en norsk arkitekt. Glosimodt studerte først under Herman Major Schirmer ved Den kongelige Tegneskole i Kristiania og ble gjennom dette påvirket av byggeskikken på landsbygda på Østlandet. Han gikk også på Kunstakademiet i København. Som utdannet arkitekt arbeidet Glosimodt hos Ole Sverre fra 1904 til 1907. Deretter var han i København, hvor han blant annet tegnet Paladshotellet (med Anton Rosen). Tilbake hos Ole Sverre bidro han ved ombyggingen av Grand Hotel. I 1911 etablerte han egen praksis i Kristiania. Han vant konkurransen om Sparebanken i Haugesund i 1913. Omtrent samtidig fikk han oppdraget med det som nok har gjort ham mest kjent: en rekke stasjoner langs Dovrebanen: Fokstua, Vålåsjø, Hjerkinn, Kongsvoll og Drivstua, alle i nasjonal stil og med barokk- og rokokkoornamentering. Glosimodt tegnet også flere mindre stasjoner i hovedstaden, langs Holmenkollbanen og Ekebergbanen. Videre tegnet han kiosker for Narvesens Kioskkompani, for eksempel den som fortsatt står på hjørnet av Karl Johans gate og Rosenkrantz' gate. Glosimodt omkom i Nidareid-ulykken i 1921, bare 40 år gammel. GAU-8 Avenger. GAU-8 er en gatlingkanon fra amerikanske General Electric med kaliber på 30 mm. Den ble utviklet for å monteres i Fairchild-Republic A-10 Thunderbolt II, hvor hele flyet var bygget rundt den kraftige 30 mm GAU-8. Flyet ble tatt fram spesielt for å bekjempe sovjetiske stridsvogner. Historie. Fairchild allierte seg med General Electric for å bygge en prototype av et fly for et program kalt A-X (forkortelse for "Attack Experimental") fra midten av 1960-tallet. Dette ble senere kalt A-10. GE tok fram en svært mye kraftigere versjon av den gamle M61 Vulcan i 30 mm kaliber. Flyprøvene viste at A-10 var et bedre fly enn konkurrentene, og endte opp med å vinne prøvene i 1972. Et antall på 600 fly ble planlagt bygget. På 1970-tallet utviklet nederlandske Signaal (nå Thales Nederland) Goalkeeper CIWS, et system for å montere på krigsskip for å skyte ned innkommende sjømålsmissiler, sammen med GE. Systemet er i bruk i den nederlandske og britiske marinen, og bruker GAU-8 som våpen. Teknisk. Kanonen GAU-8/A er en syvløps gatlingkanon med hydraulisk drift og dobbelt ammunisjonsmating fra to tønner. Totalvekt med full ammunisjonslast er rundt 1770 kg, eller omtrent 20% av startvekten til flyet. Kanonen er montert midt i senterlinjen til flyet for å motvirke den kraftige rekylen. When the Levee Breaks. «When the Levee Breaks» er opprinnelig en bluessang fra 1929 ved ekteparet Kansas Joe McCoy og Memphis Minnie. Sangen er basert på en historie om den store Mississippi-flommen i 1927. Sangen er imidlertid best kjent i form av Led Zeppelins delvis omskrevne versjon på albumet "Led Zeppelin IV", lagd som et resultat av at vokalisten Robert Plant hadde platen i sin personlige samling. «Stairway to Heaven» er utvilsomt albumets mest kjente spor, men «When the Levee Breaks» huskes av mange som en passende avslutning på albumet. Videre er Led Zeppelins versjon kjent for en særdeles tung og resonant trommeintro av John Bonham som er blant de mest brukte musikkbitene i populærmusikkens historie (eksempelvis av Beastie Boys på deres debutalbum). Den akustike kvaliteten ble oppnådd ved å plassere trommesettet i en trappegang og én enkelt mikrofon flere etasjer over settet. Robert Plant spiller også munnspill, og Jimmy Page benyttet seg av en unik teknikk med baklengsekko for å gi instrumentet et distinkt lydbilde. En «slide»- eller «bottleneck»-gitar bidrar også til et bestemt særpreg. Som en kraftig studioprodusert sang var den vanskelig å reprodusere live, noe som medførte at bandet kun forsøkte dette noen få ganger i løpet av deres USA-turné i 1975. Pernille Sørensen. Pernille Sørensen (født 15. september 1977 i Bærum) er en norsk komiker og skuespiller. Hun er en av skaperne og skuespillerne i den norske humorserien "Melonas" som gikk på NRK1 fra 2002 til 2006. Hun er også kjent fra andre programmer på NRK, blant annet som paneldeltaker i "20 spørsmål" og "Løvebakken" og for enkelte roller i "Uti vår hage". Hun fikk prisen som årets nykommer under Komiprisen 2003. Hun hadde en statistrolle i Hotel Cæsar høsten 2001 som TV-reporter. Høsten 2009 spillefilmdebuterte hun i Knerten, som ble regissert av Åsleik Engmark. Hun spilte også i oppfølgeren, Knerten gifter seg, i 2010. Hun har vært sammen med komikerkollega Dagfinn Lyngbø siden 2000 og giftet seg med ham i august 2006. Den 28. august 2007 fødte hun en sønn. Hogmanay-avtalen. Hogmanay-avtalen var en avtale mellom USA, Storbritannia og Norge om bruk av en stor gruppe norske skip under andre verdenskrig. Avtalen ble undertegnet nyttårsaften 1942, og fikk senere navnet Hogmanay-avtalen etter den skotske betegnelsen på en nyttårsgave. Avtalens praktiske konsekvens for Norge og Nortraship var at de siste deler av den norske «frie tonnasje», ble samordnet og stilt til alliert disposisjon. Selv om befraktningsratene var tilfredsstillende, var det norsk frykt for at avtalen ville ødelegge for linjefarten etter krigen. Bakgrunn for avtalen. Da Nortraship ble opprettet etter den tyske invasjonen i Norge var USA nøytralt, og fortsatte å være det i halvannet år. Nortraship dro nytte av det gjennom sitt kontor i New York, fraktratene i amerikansk fart var gode, mens risikoen var minimal. For Norge som alliert av Storbritannia var det en vanskelig balansegang; man måtte bidra med felles tonnasje krigsviktig materiell, samtidig hadde Norge egne kommersielle interesser å ivareta. Blant disse var opprettholdelse av norsk linjefart, og her var norske redere også redd for å bli presset ut av USA og Storbritannia etter fredsslutningen. Da USA kom med i andre verdenskrig etter angrepet på Pearl Harbor ble situasjonen straks endret. Britisk og amerikansk skipsfartspolitikk ble samkjørt og skipsfarten på USA ble straks mer risikofylt. I november 1942 dro den norske skipsfartsminister Sunde til USA for å diskutere ulike problemer vedrørende den nylig ingått «Lend-lease» avtalen mellom USA og Norge; reisen utløste britisk aktivitet som kulminerte i tresidige skipsfartsforhandlinger mellom USA, Storbritannia og Norge. Da War Shipping Administration, WSA den 26. november skriftlig ble orientert om det norske utspillet ble det reagert; spørsmålene var allerede diskutert og klarert med britene og man hadde lagt opp en felles strategi mot nordmennene. Etter flere møter fikk WSA presset State Department og nordmennene så de uløste spørsmålene skulle forhandles av WSA, MOWT og Nortraship. Trepartsforhandlingene. De reelle forhandlingene startet den 10. desember 1942, fra Nortraship stilte Erling Dekke Næss, David Scoll fra US Maritime Commission (WSA) og William Weston fra britiske MOWT. Scoll var jurist og uten erfaring fra området, mens Næss var mangeårig skipsreder og Weston en erfaren britisk skipsfartsbyråkrat. Næss som Nortraships forhandler forsøkte dels å oppnå amerikanske betingelser der det var gunstig (som i valuta for fraktratene og i off-hire bestemmelser), og dels britiske betingelser der det var mest attraktivt (som i forsikringsverdier). Sammenlignet med det opprinnelige forslaget til avtale var det bruk av linjeskipene hvor Næss oppnådde mest. Av 12 linjeskip britene og amerikanerne krevde å få på timecharter fikk de bare tre; de ni andre fikk fortsette i sine ruter. Det ble også tatt inn en klausul om at norske linjer ikke skulle diskrimineres mot. Etter harde forhandlinger, hvor både briter og nordmenn måtte gi etter, men hvor amerikanerne til sist betalte gildet ble avtalen undertegnet nyttårsaften 1942. Hogmanay-avtalen. Fordelen for britene var at de fikk tilgang til hele den norske handelsflåten, og fraktbetaling og betingelser ble ens på begge sider av atlanteren. Det viktigste var at de fikk disponere en rekke norske tankskip som ble betalt med amerikanske «lend-lease» midler. Selv om Nortraship tapte disposisjonsrett og således mulighet for høyere frakter på det amerikanske markedet, så var allikevel avtalen akseptabel fra norsk side. Det viktigste var at både frakt og forsikringsoppgjør ble i amerikanske dollar, og ikke den mer usikre britiske valutaen. Amerikanerne fikk større kontroll over de samlede skipsfartsressurser; gjenytelsen var at det var de som fikk regningen. De tildels harde diskusjonene i forhandlingene må sees i lys av de tre landenes ulike interesser. Selv om de var allierte i kampen mot aksemaktene hadde de hver sine mål ved forhandlingene. For Norge var Nortraship både landets viktigste bidrag til alliert krigføring og samtidig tilnærmet den eneste kilde for inntjening; noe landet trengte både under krigen og med tanke på freden. Diskusjonene rundt linjeskipene var et klart uttrykk for at norsk skipsfart var i ferd med å posisjonere seg for etterkrigstiden. Hogmanay-avtalen var den siste av en rekke tilsvarende tonnasjeavtaler Norge inngikk under andre verdenskrig, og med denne avtalen var hele handelsflåten omfattet av slike avtaler. Dovregubben. Dovregubben er en skikkelse i Henrik Ibsens Peer Gynt fra 1867, et dramatisk dikt som er inspirert av norsk folkediktning. Dovregubben blir i 2. handling i Peer Gynt framstilt som en mektig trollkonge og et familieoverhode som bor med sitt hoff av underjordiske vesener inne i «Dovregubbens Hall» i «Ronden». Hovedpersonen Peer Gynt møter Dovregubben på nytt i 5. handling, da som en gammel, utplyndret omstreifer. Den grønnkledte, Dovregubbens datter, omtaler ham først også som Dovrekongen. Bakgrunn. Selv om Dovregubben bygger på norske eventyr og sagn med røtter tilbake til hedensk tid, er navnet og figuren sannsynligvis Ibsens egen konstruksjon. Dovregubben representerer i Peer Gynt det trangsynte og selvgode og kan tolkes som et satirisk symbol både på det avstengte og på overdreven norsk selvhevdelse. Det mest berømte sitatet fra Dovregubbens munn i Peer Gynt er «troll vær deg selv – nok». Dette er svaret på en gåte om skillet mellom troll og mann, og Peer Gynt, som er kommet inn i Dovregubbens hall, går med på å ha «nok» stående i sitt våpenmerke. I et annen kjent sitat forklarer Dovregubben Peer, som synes alt er stygt, at han bare kan rispe Peer litt i øyet, så vil alt synes vakkert. Dette siste motivet skriver seg fra den eldgamle tanken om synkverving, noe de underjordiske var kjent for. Dovregubben avslører underveis stor innsikt i menneskenaturen, men sier også at operasjonen vil koste Peer evnen til anger: «Kom dog i hug at synet er kilden til gråtens argende, beske lut». Når Dovregubben dukker opp igjen i siste akt av skuespillet, kan han avsløre for Peer at han gjennom sin livsferd har levd etter «nok»-prinsippet hele sitt liv – som den internasjonale kapitalisten han utviklet seg til: «Vårt "Nok" gir trollets stempel til mannen – og så nevner han deg som eksempel». Dovregubben avslører ellers at den sønnen Peer fikk med den grønnkledte har fått «gilde barn over hele landet», og disse, insinuerer han, viderefører Nok-holdningen mellom menneskene i Norge. Ibsens Dovregubbe bor ikke i Dovrefjell, men i «Ronden», antakelig Rondeslottet, den høyeste toppen i Rondane i Oppland og Hedmark fylker. Det er grunn til å tro at dovregubben er basert på «Trollgubben» i H. C. Andersens eventyr "Elverhøj", som er en satire over danskenes syn på nordmenn. Trollgubben, som kommer fra Dovre, har med seg fire sønner til den danske alvekongen for å fri til en av døtrene hans. De norske trollene avslører en skremmende mangel på dannelse i de danske alvenes øyne, men den yngste datteren til alvekongen blir med trollgubben tilbake til Norge. Dovre og Dovrefjell har ellers i lang tid hatt en viktig posisjon i norsk eventyrtradisjon og landets nasjonale bevissthet. I Asbjørnsen og Moes eventyramling fra 1845 er Dovrefjell nevnt i eventyrene "Høna som skulle til Dovre forat ikke allverden skulle forgå" og "Kjetta på Dovre". I eventyret "En aften i nabogården" heter det at «(...) på Dovrefjell har der naturligvis alle dager vært like så gode trollkjerringmøter som på Bloksberg.» Dovrefjell representerer også det evige, uforanderlige, trygge og grunnfestede. Det kommer blant annet til uttrykk i det løftet som representantene ved Riksforsamlingen på Eidsvoll avla 20. mai 1814, nemlig «Enige og tro inntil Dovre faller». Senere bruk. Dovregubben har ellers gitt navn til alt fra barnehager og borettslag til lokomotiver. Dovregubben var kallenavn på en type lokomotiver som ble produsert i Norge fra 1936. Dette var Norges siste damplokomotiv og NSBs kraftigste modell. En av «dovregubbene» er i dag utstilt på Norsk Jernbanemuseum på Hamar. Annet. Det tradisjonsrike skjenkestedet Dovrehallen i Oslo er oppkalt etter Dovregubbens hall. Det åpnet med revyscene og festsal jula 1900. Fra 1951 til 1971 var det kro og møtelokaler for Det norske Studentersamfund. Nordiske hunderaser. Nordiske hunderaser er en gruppe med nasjonale hunderaser som opprinnelig har oppstått i et eller flere av de fem nordiske landene: Danmark inkludert Færøyene og Grønland, Finland inkludert Åland, Island, Norge og Sverige inkludert Gotland. Om Nordens hunderaser. Hvert av de nordiske landene har en nasjonal kennelklubb, et nasjonalt stambokregister for registrering av hunderaser i det enkelte land. Nordisk Kennelunion (NKU) er et overnasjonalt forum for samarbeid mellom de nordiske lands nasjonale kennelklubber, der man søker å standardisere og forenkle saker som angår alle medlemmene. Hvert land er også individuelt medlem i Fédération Cynologique Internationale (FCI). De første hundene. Man kan tenke seg at både den såkalte varangerhunden ("Canis lupus varangensis") og den såkalte torvhunden ("Canis lupus palustris") har bidratt til det nordiske utvalget av spisshunder. Funnet av varangerhunden er datert omkring 7000 år tilbake i tid, så man kan også slutte at hunder har eksistert i Norden svært lenge. Om den først innvandret fra nord eller sør er imidlertid et åpent spørsmål. Utvalget av nordiske hunderaser er uten unntak brukshundorientert, men Finland, Norge og Sverige domineres av jakthundraser. Eksport av hunder. Mot slutten av 700-tallet startet vikingene med sine plyndringsferder, både østover, vestover og sørover. Plyndringstoktene tok etter hvert mer form av rene handelsferder. De bragte med seg både gull og sølv tilbake, og sågar av og til også hester og annet nyttig, men det kan se ut som om vikingene ikke var særlig imponert av andre lands hunder. Det er nemlig få eller ingen spor av mer eksotiske hundetyper å finne i Norden. Derimot kan det se ut som om nordiske spisshunder kan ha vært en eksportartikkel under store deler av vikingtiden. Likeledes kan man tenke seg at hunder i Norden i de første hundreårene etter vikingtiden neppe hadde noen særlig utvikling. Import av hunder. Trolig har hunder i Norden i all vesentlighet bestått av spisshunder fram mot midten av 1700-tallet. Disse hundene har tradisjonelt vært kombinerte jakthunder, gjeterhunder, vokterhunder, vakthunder, og trekkhunder, og spesielt i nordområdene har samene hatt behov for hunder med et slikt mangfold av bruksegenskaper. Lenger mot sør har nok hunden på et tidligere tidspunkt blitt mer spesialisert for enkelte oppgaver, selv om gårdshundtypen nok har vært dominerende mange steder. Mange av spisshundene var ypperlig egent til storviltjakt. Fram mot 1800-tallet og i tiårene etter århundreskiftet fikk folk i Norden mer tid til overs, noe som resulterte i et økende antall nye hunderaser. Det var dårlige tider over store deler av Norden. Befolkningsøkningen var større enn den teknologiske utviklingen i jordbruket, noe som blant annet bidro sterkt til den stor utvanningen til Nord-Amerika. Gårdene var ikke lenger store nok til å bli delt ytterligere, noe som resulterte i at stadig flere mennesker sultet. Befolkningen var derfor mest opptatt av matauk, så økningen i hundeholdet kom i form av nye jakthundraser som ble krysset fram på bakgrunn av hunder importert fra Europa. Den dominerende typen var drivende hunder av støvertypen. Disse hundene var mer småviltorienterte i jaktformen. Det er grunn til å anta at de første støverne kom til Norden alt på 1400-tallet, men i de første 3-400 åra var nok disse utpregede jakthundene forbeholdt rikfolk. Organisering av hunder. Den økende interessen for hunder i Norden resulterte i økt avl og raffinering av eksisterende hundetyper, som etter hvert ledet til det man i dag kaller renrasende hunder. Mot slutten av 1800-åra førte dette til dannelsen av nasjonale stambokregistre i både Danmark, Finland, Norge og Sverige. Island hadde imidlertid ikke en tilsvarende utvikling på denne tiden, noe som trolig skyldtes en kombinasjon av det lave befolkningsgrunnlaget og et manglende behov for jakthunder på øya. På Island hadde man i større grad bruk for gode gjeterhunder. Danmark. Danske hunderaser finnes det flere av. Man kan tenke seg at de første hundene må ha kommet til Jylland i Danmark via Tyskland. Når det skjedde vet man ikke, men det må være svært lenge siden. En teori er at hunden har spredd seg fra Jylland og til øyene i øst. Det er funnet bevis for såkalte torvhunder i Danmark, en liten spisshundlignende hund, men dagens danske hunderaser reflekterer ikke denne typen hund lenger. Hvorfor vet man ikke, men det kan ha sammenheng med at Danmark alltid har hatt enkel tilgang på slike hundetyper gjennom sin fastlandsforbindelse mot kontinentet i sør, og derfor ikke har brydd seg med å avle fram en egen spisshundrase før innpå 1700-tallet. Før 1814 var jo dessuten Danmark mye større enn i dag, da også store områder i dagens Nord-Tyskland inngikk i det danske kongeriket. Dansk Kennel Klub (DKK) ble stiftet i stiftet i 1897 og er nasjonalt stambokregister i Danmark. DKK er medlem av NKU og FCI. Finland. Finske hunderaser finnes det flere av. Man tenker seg at hunden opprinnelig kom til Finland fra Russland, men når det skjedde vet man ikke. De opprinnelige hundene var med stor sannsynlighet spisshundtyper med polare trekk, og kan ha kommet dit med både samer og finner. Dagens utvalg av finske hunderaser er utpreget jakt- og bruksorientert, der spisshundtypen dominerer. Finske spisshundraser har trolig et felles opphav med tilsvarende hundetyper i det fennoskandiske nordområdet. Man kan her tenke seg at den såkalte "varangerhunden" er en slags stamfar for disse spisshundene. Suomen Kennelliitto-Finska Kennelklubben (SKFK) ble stiftet i 1889 og er nasjonalt stambokregister i Finland. SKFK er medlem av NKU og FCI. Island. Islandske hunderaser finnes det kun en av. De første hundene kom trolig til Island med båtfarende keltere, fra Irland og Skottland, og skandinaviske vikinger på 800-tallet. Man har grunn til å tro at keltiske gjeterhunder og norske spisshunder i all hovedsak har blandet seg, og smått om sent formet en særegen islandsk landrase, som sikkert også har fått tilført andre blodslinjer opp gjennom årene. Denne landrasen defineres nå som en egen hunderase, men den er ikke like homogen som folk flest forventer at en hunderase skal være. Den eksissterer i en rekke lokale varianter og kan derfor kalles en landrase. Hundaræktarfélag Islands (HRFÍ) ble stiftet i 1969 og er nasjonalt stambokregister på Island. HRFÍ er medlem av NKU og FCI. Norge. Norske hunderaser finnes det flere av. Det er mest sannsynlig at hunden kom til Norge via nordgrensen mot Finland, Russland og Nord-Sverige, men det er også en viss mulighet for at den kom via Sverige fra sørøst. Også det norske utvalget av hunder er svært jakt- og bruksorientert. De eldste hundene var utvilsom spisshunder av nordisk type. Norsk Kennel Klub (NKK) ble stiftet i 1898 og er nasjonalt stambokregister i Norge. NKK er medlem av NKU og FCI. Sverige. Svenske hunderaser finnes det flere av. Om de første hundene kom til Sverige via Danmark og kontinentet eller via Finland og Russland er et åpent spørsmål. Man kan faktisk tenke seg begge deler. Sveriges utvalg av hunderaser er det største og bredeste i nordisk sammenheng, men også svenske hunderaser bærer preg av å være svært jakt- og bruksorientert. Man kan altså slutte at svenskene ikke har holdt hund for fornøyelsens skyld, selv om jakt utelukkende var forbeholdt rikfolk før 1789. Svenska Kennelklubben (SKK) ble stiftet i 1889 og er nasjonalt stambokregister i Sverige. SKK er medlem av NKU og FCI. Adhesjonsbane. Adhesjonsbane er en jernbane der materiellets framdrift skjer kun ved hjelp av friksjon mellom drivhjulene og skinnene. Siden de fleste jernbaner er adhesjonsbaner brukes begrepet bare når det er viktig å presisere denne teknikken til forskjell fra andre framdriftsformer, som tannstangbane og kabelbane. Adhesjonsbaner er mye enklere å bygge enn andre framdriftsformer, men har en begrensing i hvor stor stigning baner kan bygges. Friksjonsprinsippet setter begrensing både med å klare å få ønsket vekt av ikke-selvdrevne vogner i forhold til lokomotivenes trekkevne, og med tanke på togets evne til bremse ved fall. I Norge har største stigning på hovedlinje tradisjonelt vært satt til 25 ‰ (1:40), men Flåmsbana er bygget med hele 55 ‰ (1:18) stigning. Materiellet som trafikkerer Flåmsbana er da også utstyrt med flere bremsesystemer enn vanlig. Noen sporveislinjer i Norge skal ha hatt stigninger opp i 70 ‰ Stigningsforholdene er en ting som påvirker hvor mye et lokomotiv kan trekke med adhesjonsmetoden. Noe annet som påvirker og endre friksjonen, er skinnenes beskaffenhet som følge av regn, oljesøl eller hvis det ligger løv på skinnene. De fleste lokomotiver og motorvogner har med seg sand som kan sprøytes ut rett foran drivhjulene for å motvirke at hjulene begynner å spinne. Slik sanding skjer automatisk ved nødbremsing. Cave (musikkgruppe). Cave er en technoprodusent og DJ fra Bergen. Han har gitt ut plater på velkjente technolabler som Ingoma, Terminal M, Intec, Primate, G-Force og Spilo (hans eget plateselskap). Han har hatt spillejobber i inn- og utland siden 1999 og har på denne tiden vært i store deler av verden, innbefattet turnéer i Sør-Amerika, Japan og Europa. Den første platen han ga ut på Ingoma-labelet til Ben Sims het "Carne Levale EP" og endte opp med å bli en kjempesuksess som etter hvert fikk regelmessig spilletid av kjente techno-DJs. Etter dette har han jevnlig gitt ut nye plater som han får mye skryt for i technomiljøet. Militære kjøretøy. Militære kjøretøy er kjøretøy for bruk i krig eller andre operasjoner utført av militærvesen. Kirkelærer. Kirkelærer ("Doctor Communis Ecclesiae") er en tittel innen den katolske kirke. Tittelen gis særlig teologer og andre som anses for forbilder for de troende. Kravet er at hele den kristne kirke drar nytte av deres virke. Tittelen gis svært sjelden og kun til avdøde personer. Kun personer som er kanonisert og saliggjort kan bli opphøyet til kirkelærer. Tittelen gis innen den katolske kirke til forfattere som har skrevet autoritative skrifter, uten at disse tilskrives ubetinget autoritet. Det er kun paven eller det økumeniske konsil som kan gi en slik tittel, men hittil er det kun paven som har gjort det. De første og opprinnelige kirkelærerne ble oppnevnt i 1298. Disse var Den hellige Ambrosius, Den hellige Augustin, Den hellige Hieronymus og pave Gregor I. Kirkelærernes virke har variert mye i både område og form. Noen, som pave Gregor I og Den hellige Ambrosius, var prominente brevskrivere. Andre har vært mer mystikere, som Den hellige Katarina og Johannes av Korset. Den hellige Augustin og Den hellige Robert Bellarmin beskyttet kirken mot kjetteri. Først i 1970 ble den første kvinne opphøyd til kirkelærer. Med utnevnelsene 7. oktober 2012 er det oppnevnt til sammen 35 kirkelærere. Dalet. Dalet (også stavet dāleth, daleth eller daled) er den fjerde bokstaven i mange semittiske språk, inkludert fønisk, arameisk, hebraisk, syrisk ܕ og arabisk dāl 'ﺩ (i abjadi-rekkefølge; 8. i moderne rekkefølge). Hebraisk Daleth. Denne bokstavens navn er "Daleth" i følge gammel hebraisk uttale, og "dalet" i følge moderne israelsk hebraisk, selv om "dales" blir brukt av mange Ashkenazi-jøder og "daleth" av noen jøder med bakgrunn i midtøsten. Lydverdien til dálet er i utgangspunktet stemt dental lukkelyd når den har dagésj, og bokstaven blir da gjerne transkribert som «dd» eller «d». En dálet uten dagésj kan uttales enten som «d» (vanlig blant de fleste europeiske sefardím, alle askenasím og i moderne israelsk hebraisk) eller som en stemt dental frikativ (blant mizrahím og enkelte sefardím). Dálet har tallverdien fire. Anamorfisk bredformat. Anamorfisk bredformat er en film- og fotografi-teknikk for å fange et bredformatsbilde på en standard 35mm-film, eller andre bildeopptaksmedier som ikke har bredformat som standard bildeformat. Det kan også referere til en lignende teknikk for å gi best mulig bildekvalitet på en DVD-film. Bakgrunn. Figur 1. Uten en anamorfotisk linse blir ikke hele bilderuten på filmen benyttet; deler av filmens overflate forblir sort og ubrukt. Figur 2. Med en anamorfotisk linse blir bildet optisk «presset» sammen horisontalt for å dekke hele bilderuten på filmen, noe som gir bedre bildekvalitet. Når filmen blir projisert må projektoren bruke en komplementær linse med samme anamorfiske egenskaper for å strekke bildet horisontalt så det får tilbake sine opprinnelige proporsjoner. Anamorfisk bredformat i filmteknikken (spesifikt det som på engelsk kalles "cinematography") ble først popularisert med CinemaScope, som var en av mange bredskjermsformater som ble utviklet på 1950-tallet. "The Robe" var den første spillefilmen lansert som brukte anamorfotiske linser og hadde première i 1953. Behovet for anamorfisk bredformat oppstod på grunn av et misforhold mellom bredde/høyde-forholdet på den fotografiske filmen og det bildeformatet man ønsket å oppnå på lerretet. Det moderne anamorfiske bredformatet har et bildeforhold på 2,39 til 1, som vil si at bredden på bildet er 2,39 ganger høyden. «Academy-formatert» 35mm-film (standard ikke-anamorfisk fullt bilde med lyd) har et bildeforhold på 1,37 til 1, som er langt smalere. I konvensjonell sfærisk («flat») bredformatsfotografi er bildet fanget på film slik at den fulle bredden til bildet passer innenfor bilderuten på filmen, og betydelige deler av det tilgjengelige bildearealet blir kastet bort på deler som vil bli dekket til innen filmen blir projisert, enten i den trykkede filmen eller i projektoren, for å vise et bilde i bredformat på kinolerretet. (Figur 1). For å gjøre full bruk av den tilgjengelig filmen blir en "anamorfotisk linse" brukt under opptaket; denne linsen strekker bildet vertikalt slik at det fyller hele bilderuten (Figur 2). Siden et større område av filmen blir brukt for å projisere det samme bildet, blir kvaliteten høyere. (Selve bilderuten på filmen er også en liten smule større.) Forvrengingen som er i bildet som en følge av dette må korrigeres når filmen blir spilt av, så en annen linse blir brukt under projeksjonen som får bildet tilbake til de korrekte proporsjonene. Det kan kanskje virke som om det ville vært lettere å simpelthen bruke en bredere film til opptakene, men 35mm-film var allerede den dominerende filmtypen i bruk. Det var mer økonomisk for filmprodusentene og kinoene å sette på en spesielle linse på kameraet eller projektoren enn å investere i et nytt filmformat, i tillegg til nye kameraer, projektorer og klippeutstyr. Cinerama var et tidligere forsøk på å løse problemet med høykvalitets bilder i bredformat, men anamorfisk bredformat viste seg til slutt å være mer gjennomførbart i praksis. Cinerama predaterte anamorfiske filmer, men var satt sammen av tre projiserte bilder side-ved-side. Problemet med dette var at bildene gikk aldri helt perfekt over i hverandre, og det krevde tre projektorer, og en høyere bilderute som dekket 6 perforeringer på filmrullen. (Det vanlige er 4 perforeringer.) Dette betydde fire ganger så mye film, og tre kameraer (dog etter hvert bare ett kamera med tre linser). Likevel var formatet populært nok blant publikum til å få filmstudioene til å satse på utvikling av bredformater tidlig på 1950-tallet. Anamorfisk bredformat var attraktivt for studioene på grunn av et nesten like bredt bilde (Cinerama var 2,59:1) uten ulempene som kom med Cinerama-formatets bruk av tre filmruller samtidig. Det vanligste anamorfiske bredformatet i filmer i dag blir vanligvis kalt «*'Scope'» (av CinemaScope) eller 2,35 (the siste er egentlig en feilbetegnelse; se «2,35, 2,39, eller 2.4?» under). «Filmet i Panavision» er en betegnelse som gjennom kontrakt er påkrevet for filmer filmet med Panavisions anamorfotiske linser. Dette og andre betegnelser betyr det samme: det ferdige trykket av filmen bruker en 2:1 anamorfotisk projektorlinse som utvider bildet nøyaktig to ganger så mye horisontalt som vertikalt. Dette formatet er i hoveddrag det samme som under CinemaScope, bortsett fra mindre tekniske endringer. Det er artefakter som kan oppstå når man bruker an anamorfotisk kameralinse som ikke forekommer når man bruker en ordinær sfærisk linse. En av dem er en type linseskjær som har en lang horisontal linje, vanligvis med et blåskjær, og det er oftest synlig når det er skarpt lys, som for eksempel fra en bils frontlykter når bildet for øvrig er mørkt. Denne artefakten blir ikke alltid sett på som et problem. Den har blitt assosiert med et visst kinematisk uttrykk og er faktisk noen ganger etterlignet ved å bruke et spesialeffekt-filter i scener som ikke ble filmet med en anamorfotisk linse. Et annet fenomen ved bruk av anamorfotiske linser er at lysrefleksjoner i linsen vil bli elliptiske, i stedet for runde som de er i sfærisk filmteknikk. Et annet særtrekk ved anamorfotiske kameralinser er at elementer som er ute av fokus blir mer utydelige vertikalt. Et lyst punkt som er ute av fokus i bakgrunnen vil framstå som en vertikal oval istedet for en sirkel. Når kameraet endrer fokus er det ofte en merkbar effekt hvor bildeelementene ser ut til å strekke seg vertikalt når de går ut av fokus. En anamorfotisk linse vil også ha et grunnere dybdefelt sammenlignet med en sfærisk linse for en gitt blenderåpning. Derimot er et anamorfisk bildeformat som et trykket filmformat veletablert som standard for "projeksjon" i bredformat. Uavhengig av kameraformatet som blir brukt under selve filmingen, vil de distribuerte opptrykkene av en film med et 2,39:1 bildeformat alltid være anamorfiske. Dette kommer neppe til å endre seg i den nærmeste fremtid fordi kinoer verden rundt ikke trenger å investere i noe spesielt utstyr for å vise dette formatet; alt som trengs er en anamorfotisk projeksjonslinse, som har vært sett på som standardutstyr svært lenge. Mange regissører og filmteknikere/filmfotografer som bruker det anamorfiske formatet sverger til det, og filmer mesteparten om ikke alle filmene sine på denne måten. Regissører som er kjent for lojaliteten sin til det anamorfiske formatet, omfatter Clint Eastwood, Wes Anderson, John McTiernan, Jan de Bont, Mel Gibson og Michael Bay. Mange av verdens mest anerkjente filmteknikere/filmfotografer, som f.eks. Donald McAlpine, Vilmos Zsigmond, László Kovács og John Schwartzman, bruker den anamorfiske teknikken ved enhver anledning. Maskering. Andre brede filmformater (mest vanlig er 1,85:1 and 1,66:1) blir simpelthen redusert i vertikal størrelse for å produsere bredformatseffekten, en teknikk kjent som "maskering" (eng. "masking", eller "hard matte"). Dette kan gjøres enten under filmingen, hvor deler av bildet blir maskert ut i kameraåpningen, eller i et laboratorium som optisk kan framstille maskering på filmtrykkene. Begge metoder gir en bilderute lignende denn sett i figur 1. Mange filmtrykk idag har ingen maskering, men filmen er rammet inn for det ønskede bildeformatet; denne fremgangsmåten blir kalt "helrute"-filming (eng. "full frame"). Med denne fremgangsmåten fanger film ekstra bildeinformasjon som blir maskert, altså dekket til, i projektorens åpning, kjent som "mykmaskering" (eng. "soft matte"). Denne fremgangsmåten gir filmskapere friheten til å inkludere dette ekstra bildematerialet i en 4:3-overføring, for slik å unngå pan & scan. Problemet er at å gjøre dette kan føre til at deler av bildet som det ikke var meningen at man skulle se kommer med, som for eksempel mikrofoner eller annet filmutstyr som ikke ville vært synlig i bredformatsruten. På grunn av dette vil produksjoner ofte «beskytte for 4:3» ved å forsikre seg om at hele bilderuten ikke inneholder noen slike objekter selv om den delen av bildet ikke vil være synlig på kino. 2,35, 2,39, eller 2,4? En vanlig misoppfatning om det anamorfiske formatet vedrører det faktiske bildeforholdet. Siden de anamorfotiske linsene i så å si alle 35mm anamorfiske systemer gir en 2:1 sammenpressing ville en logisk konklusjon være at en bilderute på 1,37:1 på filmen ville føre til et 2,74:1 bildeformat når man bruker anamorfotiske linser, men grunnet forskjeller i kameraets blenderåpning og maskestørrelsene for anamorfisk film blir dimensjonene på bildet brukt for anamorfisk film annerledes enn de tilsvarende «flate» (sfæriske) motstykkene. For å ytterligere komplisere ting så har -standardene for formatet endret seg over tid; og ikke nok med, trykk laget før 1957 brukte også den delen av filmen som skulle brukes for det optiske lydsporet (og hadde istedet magnetiske lydspor på sidene), som førte til et bildeformat på 2,55:1. Den første -definisjonen for anamorfisk projeksjon med et optisk lydspor langs siden (PH22.106-1957), laget i desember 1957, standardiserte blenderåpningen til 0,839 x 0,715 tommer (ca 2,131 x 1,816 cm - 1,17:1). Breddeforholdet til denne blenderåpningen, etter en 2x utstrekking, blir avrundet til 2,35:1. En ny definisjon ble skapt i oktober 1970 (PH22.106-1971) som gjorde den vertikale utstrekning litt mindre for at spleising av filmen ikke skulle være så lett å legge merke til (siden anamorfiske trykk bruker mer av filmnegativens bilderute enn noe annet moderne format) når det ble projisert. Denne nye blenderåpning-størrelsen, 0,838 x 0,7 tommer (ca 2,129 x 1,778 cm - 1,19:1) fører til et format på 2,39:1 når utstrukket. Den nyeste revisjonen, fra august 1993 (SMPT:E 195-1993) endret såvidt på dimensjonene for å standardisere en vanlig blenderåpningsbredde (0,825 tommer, ca 2,096 cm) for alle formater, anamorfiske og flate. Ved disse moderne dimensjonene (0,825 x 0,690 tommer, ca 2,096 x 1,753 cm - 1,19:1), forblir det utstrukne breddeformatet 2,39:1. Anamorfiske trykk blir fremdeles ofte kalt «Scope» eller 2,35 av kinomaskinister, filmfotografer (eng. cinematographers), og andre som arbeider på dette feltet, om enn bare av gammel vane. 2,39 er faktisk det de stort sett refererer til (bortsett fra når de diskuterer filmer som brukte teknikken mellom 1958 og 1970), som noen ganger blir rundet opp til 2,4. Bortsett fra ved noen spesialist- og arkivar-felt, betyr generelt sett 2,35, 2,39 og 2,4 det samme til de fleste i bransjen, enten de selv er klar over endringene eller ikke. Super 35 og Techniscope. Selv om mange filmer som blir projisert anamorfisk har blitt filmet med anamorfotiske linser, så er det ofte estetiske og tekniske grunner som gjør at å filme med sfæriske linser blir foretrukket. Hvis regissøren og filmfotografen fremdeler ønsker å beholde formatet på 2,39:1, så kan anamorfiske trykk bli laget fra sfæriske negativer. Fordi 2,39-bildet kuttet fra et Academy-format negativ med 4 perforeringer fører til betydelig reduksjon i bruk av bilderuten, og siden kuttingen og anamorfosen av en sfærisk print krever et mellomledd i et laboratorium, er det ofte gunstig for disse filmene og bruk en annen negativ pulldown-metode (mest vanlig er 3 perforeringer, men avogtil Techniscope med 2 perforeringer) som regel i kombinasjon med den økte bilderuten en Super 35-negativ tillatter. DVD-video. En lignende anamorfisk teknikk blir brukt for å lagre video på DVD. DVDer som bruker anamorfisk bredformat utnytter den tilgjengelige oppløsningen effektivt, i tillegg til å få en film til å automatisk strekkes ut for å passe på fjernsyn i bredformat. DVDer i anamorfisk bredformat lagrer et strukket bilde, for å utnytte den vertikale oppløsningen bedre, dvs å redusere eller forhindre helt bortkastede linjer med oppløsning på de sorte ("letterbox") feltene. Kilder som ligger nært til 16:9 kan bli overført til DVD for å fylle hele 16:9-ruten uten å kaste bort noe oppløsning, men kilder som er bredere enn 16:9, som f.eks. 1,85:1 eller 2,39:1-video, må fremdeles innrammes innenfor 16:9-ruten med sorte felter av varierende størrelse. Når en DVD blir satt inn i en spiller vil spilleren gjøre en av to ting avhengig av den typen TV som blir brukt: Hvis DVD-spilleren er satt opp for å vise et bredformats-bilde bil spilleren sende et signal til TV om at videoen er anamorfisk, og sender så videoen, fremdeles presset sammen horisontalt, til TV-en, som strekker bildet horisontalt for at det skal fylle skjermen. Kombinasjonen av denne press-og-strekk-teknikken gjenoppretter videoen tilbake til sitt opprinnelige bredformat, samtidig som tap av bildekvalitet er minimalt. Hvis DVD-spilleren er satt opp til å vise et letterbox'et bilde vil spilleren komprimere bildet vertikalt for å få tilbake det opprinnelige breddeformatet, og vil så legge på de sorte feltene i letterbox-stil før den sender signalet til TV-en. Den teknikken blir ikke brukt på alle DVD-discer; noen bruker den vanlige letterbox-teknikken. De som bruker den anamorfiske teknikken spesifiserer typisk «anamorphic widescreen», «enhanced for 16x9», «enhanced for widescreen televisions» eller noe lignende på innpakningen. Det er dog ikke noen bredt akseptert standard for denne merkingen. Hvis en DVD hevder å være «widescreen», uten å ha noen av de nevnte betegnelser, så kan det hende at den bruker den vanlige letterbox-teknikken, som fører til redusert bildeoppløsning for bredformatsbilder. Noen DVD-innpakninger nevner eksplisitt at denne teknikken av lavere kvalitet blir brukt; når man ser en slik letterbox'et DVD på en bredformatsskjerm kan det være nødvendig å zoome inn på bildet for å utnytte skjermens fulle bredde. Forbedret bilde med anamorfotisk linse. Forbedret DVD-Video ved å bruke en anamorfotisk linse Siden den anamorfiske bredformatsstandarden for DVD inkluderer letterboxing for å formatere bredere enn 16:9 vil bildet fremdeles miste litt oppløsning til de sorte feltene for skikkelig brede formater som 2,39:1-filmer. Denne tapte oppløsningen kan bli eliminert ved å bruke en front-projektor sammen med en anamorfotisk linse og en video-behandler: Først vil video-behandleren eller skalereren (f.eks. en HTPC) strekke bildet ut til projektorens fulle oppløsning, slik elimineres den tapte oppløsningen, men forvrenger også bildet vertikalt. Når det forvrengte bildet blir projisert går det gjennom en anamorfotisk linse som enten vil krympe videoen vertikalt eller utvide den horisontalt. I begge tilfeller blir det opprinnelige breddeformatet vist. Avhengig av kvaliteten på skalereren og linsen er det endelige resultatet potensielt et bedre bilde på grunn av den økte vertikale oppløsningen. Hvis den anamorfotiske linsen kryper bildet vertikalt er det en ytterligere fordel med økt lysstyrke siden lyset blir tettere. Til motsetning vil en anamorfotisk linse som strekker bildet horisontalt redusere lyssterken. En lignende fremgangsmåte kan brukes for å konvertere en 4:3-projektor til en 16:9 projektor, eller en 16:9 projektor til en 4:3-projektor (ved å rotere en anamorfotisk linse 90 grader). Jason Bournes ultimatum (film). "Jason Bournes ultimatum" er en film fra 2007, løst basert på Robert Ludlums roman "Jason Bournes ultimatum". Filmen er en oppfølger til filmene "Hvem var Jason Bourne" og "Gåten Jason Bourne". Filmen hadde norgespremiere den 14. september 2007. Matt Damon returnerte i hovedrollen som Jason Bourne, Paul Greengrass er regissør og Tony Gilroy (som skrev manus til de to første filmene) skrev manus sammen med Tom Stoppard. "Jason Bournes ultimatum" er tredje film i rekken om Jason Bourne, og Matt Damon gjentar sin hovedrolle fra de to første filmene. Filmen ble produsert av Universal Pictures og hadde Norgespremiere den 14. september 2007, og den 3. august i USA. Handling. Filmen begynner der "Gåten Jason Bourne" sluttet, med en skadet Jason Bourne som stikker av fra Moskvas politistyrker. Han blir trengt opp i et hjørne i det han bryter seg inn på en medisinsk klinikk for å behandle skadene sine, men slår ned politimennene og stikker av. Seks uker senere reiser Bourne til Paris for å fortelle Maries bror om at hun er død. På veien leser han en artikkel i "The Guardian" der journalisten Simon Ross beskriver Jason Bourne som en CIA-agent. Bourne avtaler å møte Ross i London på Waterloo station. Ross er imidlertid overvåket av CIA på grunn av at han nevnte ordet «Blackbriar» i en telefonsamtale med redaktøren sin. På stasjonen ser Bourne CIA-agentene, og greier å plante en mobiltelefon på Ross og ringe ham for å fortelle ham hvordan han skal riste av seg agentene. CIA beordrer imidlertid en leiemorder om å ta livet av Ross og hans kilde. De kjenner igjen Bourne på et overvåkningskamera, og antar at han er Ross' kilde. Bourne råder Ross om å være i skjul, men Ross får panikk og avslører seg selv. Leiemorderen tar livet av ham, og i det påfølgende kaoset stjeler Bourne Ross' notater fra liket. Notatene avslører at kilden virkelig er Ross Daniels, CIAs sjef i Madrid. CIA-direktør Pamela Landy bringes inn for å hjelpe til i jakten på Bourne. Med hennes hjep finner de ut at Daniels var kilden. De sender et lag til kontoret hans, men Bourne kommer dit først og bekjemper CIA-laget i det de dukker opp. Mens de er der kommer Nicky Parsons. Nicky forteller at Daniels stakk av til Tanger, og hjelper ham å stikke av. I Tanger forstår det at CIA har sendt leiemorderen Desh etter Daniels. Nicky bruker sin offisielle tilgang til å sende en beskjed til Desh, der hun sier at han skal møte henne for å få en ny telefon. Dette gjør at Bourne kan følge etter Desh til hans mål. CIA forstår at Nicky har forrådt dem, beordrer han Desh til å ta livet av Nicky og Bourne etter at han har tatt seg av Daniels. Bourne følger etter Desh, men greier ikke å unngå at Daniels dør. Når Desh kommer etter Nicky, løper Bourne fra politiet i Tanger og slåss mot Desh, og vinner til slutt ved å kvele ham med et håndkle. Bourne undersøker Daniels papirer og finner adressen til CIAs understasjon i New York. Mens Bourne reiser til USA må Nicky skjule seg. I New York ringer Bourne til CIA mens han observerer dem fra over gaten. Slutten i "Gåten Jason Bourne" gjentas, de forteller ham at han egentlig heter David Webb, og at han ble født 15. april 1971. Bourne reiser til CIAs kontorer, men blir oppholdt av en biljakt. På CIAs kontorer møter han en lege som hjelper ham å huske. Han forteller imidlertid CIA at han ikke lenger ønsker å være Bourne, eller å han noe mer med CIA å gjøre. Noen få dager senere er Nicky i skjul og ser på en nyhetssending der de utro tjenerne i CIA blir arrestert. CIAs direktør Erza Kramer må på høring i senatet etter at hennes ansatte David Webb (også kjent som Jason Bourne) ramlet i en elv, mens liket aldri ble funnet. Nicky smiler forstående, og i en flashback får vi se Bourne komme til live i elven og svømme i sikkerhet. Produksjon. "Jason Bournes ultimatum" ble spilt inn flere steder, blant annet i New York, Marokko, Spania, Frankrike, Tyskland og Storbritannia. Innspillingen av filmen begynte den 1. august 2006. Geotermisk energi. Geotermisk energi er en fornybar energikilde. Geo kommer fra gresk og betyr "jord", termisk "varme". Inne i jordas sentrum ligger temperaturen på rundt 5500 grader. Geotermisk gradient = mål for økning av temperatur nedover i jordskorpen, se Geologisk leksikon. Energimengde. "99% av jorden er varmere enn 1000°C" Anslag viser at 2,5 ganger menneskehetens energibehov slippes ut til verdensrommet. Men alle former for utvinning medfører at energimengden som er tatt opp fra undergrunnen vanligvis overstiger den lokale varmeproduksjon. Det betyr at temperaturen etter noen tid (for eksempel 20 år) vil gå ned slik at utvinning må stoppes. Temperaturen vil da vanligvis stige igjen. Hydrotermisk. Bergarter som viser nok porøsitet og permeabilitet i tillegg til høyere temperaturer kan brukes til hydrothermiske metoder. Ved denne metoden benyttes minst to dype brønner (>1000 m). Med pumper bringes varmt vann opp fra en av brønnerene. Dette vannet avgir sitt energiinnhold og pumpes ned i den andre brønnen. Forsterkede, geotermiske systemer (EGS). Her trengs minst to dype brønner i krystalline bergarter. Vann sirkuleres ved hjelp av et et system av borehull. Ved å bore seg nedover til store dyp, er det mulig å varme opp vann ved hjelp av jordvarmen. Energien omdannes til elektrisk energi ved hjelp av geotermiske energiverk. Idag produseres det strøm fra jordvarme i rundt 25 land. Særlig på Island er dette utbredt og geotermisk energi er den viktigste energikilden. Jason Bournes ultimatum. "Jason Bournes ultimatum" (orig. "The Bourne Ultimatum") er den tredje og siste boken i Robert Ludlums trilogi om «Jason Bourne», og oppfølgeren til "Gåten Jason Bourne". Romanen ble utgitt av Random House i 1990. Eric Van Lustbader skrev en oppfølger kalt "The Bourne Legacy" 14 år senere. Boken blir filmet i 2007. Sondre Bratland. Sondre Bratland (født 11. september 1938 i Vinje) er en norsk kvedar, sanger og sangpedagog fra Vinje i Telemark. Bratland har samlet religiøse folketoner, og formidlet folkemusikken gjennom plater, konserter og undervisning. Han er lærerutdannet, og arbeidet 1969-90 som lærer, senere rektor, ved "Edland skole". Fra 1991 var han avdelingsleder ved "Folkekulturstudiet" ved Telemark lærerhøgskole. Han var medlem av Vinje kommunestyre 1970-78 og var speiderleder i mer enn 25 år. Han har skrevet melodi til dikt av Olav H. Hauge, Tarjei Vesaas og Olav Mosdøl, musikk til to kirkespill, tekster til irske folketoner, og oversatt tekster av Hank Williams. Bratland har vært statsstipendiat siden 1997. Han fikk Spellemannprisen 1982 for albumet "Pilegrimens Sangbog", Norges KFUM-Speideres hederstegn i 1982, Vinje kommunes kulturpris i 1986 og Telemark fylkes kulturpris i 2002. Torsten Evert Karsten. Torsten Evert (Tor) Karsten (født 20. august 1870 i Orviesi i Finland, død 12. september 1942 i Helsingfors) var en finsk filolog. Han ble student 1888, filosofisk lisensiat 1895, dosent i oldgermanske språk 1897 og i germansk filologi 1908, og endelig professor i germanske språk 1913. Fra 1931 til 1937 var han professor i nordisk filologi. Karsten undersøkte særlig finske stedsnavn og spørsmål i forbindelse med svenskenes bosetning i Finland. Magnus Fredrik Lundgren. Magnus Fredrik Lundgren (født 21. januar 1852 i Göteborg, død 8. mai 1903 i Lund) var en svensk språkforsker. Han var sønn av sogneprest Johan Fredrik Lundgren og Maria Magdalena Leffler, ble student 1870, dr. philos. 1875, dosent i nordiske språk og germansk sammenlignende språkvitenskap samme år, vikarierte for professoren i nordiske språk 1876 og store deler av 1879. I 1881 ble han utnevnt til lektor ved Nya elementarskolan i Stockholm. Lærergjerningen passet ham ikke, men han kom på sin rette plass som medlem av redaksjonen for Svenska akademiens ordboksarbeide. I forbindelse med dette arbeid ble han fra 1893 fritatt for sitt lektorat. Han ble gift 1884 med Sigrid Sofia Elisabet Malmqvist. Kilde. Lundgren, Magnus Fredrik Lundgren, Magnus Fredrik Lundgren, Magnus Fredrik Spinalonga. Spinalonga (gresk: "Σπιναλόγκα", offisielt navn Kalidon) er en øy øst for Kreta, ved inngangen til Mirabellogulfen. Selv om øya offisielt er blitt omdøpt til Kalidon kaller de fleste den fortsatt Spinalonga. Navnet Spinalonga betyr «lang torn». I 1579 bygde venetianerne et stort fort på øya på ruinene av et gammelt akropolis. Venetianerne beholdt kontrollen over øya også etter at resten av Kreta falt i osmanske hender i 1669. Etter fallet av Candia i 1669 var dette fortet et av tre gjenværende fort som skulle forsvare sjøveien mot Øst-Middelhavet. Tyrkerne angrep Spinalonga i 1715 og overtok øya. Etter dette avtok viktigheten av det gamle fortet, og øya ble etterhvert helt forlatt. I 1903 bestemte den greske stat at alle spedalske i hele landet skulle plasseres på Spinalonga, isolert fra resten av befolkningen. De spedalske skapte sitt eget samfunn, med kirker, skole, kafeer, butikker og sykehus. De bygde sine egne boliger i det gamle fortet. Det var ikke forbudt for friske mennesker å gå i land på Spinalonga, men det fantes regler om hvordan de skulle forholde seg der. Ingen omfavning, og de skulle ikke spise ved samme bord. Det ble i alt ført ut 760 mennesker som ble plassert på øya, og det ble født 36 barn her. Disse barna ble sendt inn til legesjekk på fastlandet, og dersom de var friske, ble de tatt fra foreldrene og plassert i fosterhjem eller hos slektninger. De spedalske måtte leve her ute helt til 1957, over 50 år. Da var medisin og behandling blitt betraktelig bedre, og de ble plassert på sykehus i Aten. Nå er øya en stor turistattraksjon, som årlig tiltrekker seg 30 000 mennesker som reiser ut til øya for å se og bli fortalt hvordan livet var på Spinalonga. Det går daglige turistbåter fra byene Elounda (ca 15 minutters båttur) og Agios Nikolaos (ca. en times tur). Det er ingen overnattingsmuligheter på øya, så alle turer dit er dagsturer. Johann Karl Simon Morgenstern. Johann "Karl" Simon Morgenstern (født 28. august 1770 i Magdeburg, død i Dorpat i Estland) var en tysk filolog. Han var sønn av bylegen i Magdeburg, Friedrich Simon Morgenstern, og Johanna Katharina Brömme. I 1788 ble han student ved universitetet i Halle, og 1797 ble han utnevnt til ekstraordinær professor i filosofi samme sted. 1798 overtok han et professorat i retorikk og poesi i Danzig, før han 1802 ble professor i retorikk klassisk filologi, estetikk, kunst- og litteraturhistorie ved universitetet i Tartu. Morgenstern har gitt opphav til begrepet dannelsesroman. Austertana. Austertana (nordsamisk: "Juovlavuotna") i Tana kommune i Finnmark er en bygd med ca. 350 innbyggere som ligger på 70,33 grader nordlig lengde og 28,5 grader østlig bredde. Bygden har store forekomster av kvarts i bergarten kvartsitt. Austertana har verdens nest største kvartsittbrudd og innbyggerne lever stort sett av tjenesteytende næringer. Idrettslaget i bygden heter Austertana IL. Ved Austertana ligger Varangerhalvøyas høyeste fjell, Stangnestind 724 moh. Det nordligste punktet for den skandinaviske bjørkeskogen ligger i Austertana. E6-prosjektet Østfold. E6-prosjektet Østfold var et arkeologisk forvaltningsprosjekt ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, som hadde som mål å undersøke automatisk fredete kulturminner som kom i konflikt med utvidelsen av veitraseen for E6 gjennom Østfold. Undersøkelsene fant sted mellom 2003 og 2006, innenfor kommunene Råde, Sarpsborg, Fredrikstad og Halden. Statens vegvesen bygget i forbindelse med denne utvidelsen sammenhengende firefelts motorvei fra Akershus til grensen mot Sverige. 38 lokaliteter med kulturminner ble berørt. Disse besto hovedsakelig av bosetningsspor og dyrkningsaktivitet. Kulturminnene var fra yngre steinalder, bronsealder og jernalder. Det ble også undersøkt helleristninger fra yngre steinalder og bronsealder. Under undersøkelsene ble det blant annet avdekket flere til nå ukjente helleristningsfelt, samt en rekke bosetningsspor i form av langhus. Det største av disse ble funnet på Missingen i Råde. Huset, som er datert til romersk jernalder, var ca. 61 m langt, og er det lengste fra denne perioden i Norden. Evald Lidén. Bror Per "Evald" Lidén (født 3. oktober 1862 i Sandhult i Västergötland, død 1939) var en svensk språkforsker. Han var sønn av gårdbrukeren Gustaf Lidén og Sissa Björnsdotter, ble student i Uppsala 1883, cand. philos. 1890, filosofisk lisensiat 1895 og ble samme år utnevnt til dosent i indoeuropeisk språkvitenskap ved Uppsala universitet. I 1899 ble han utnevnt til professor i sammenlignende språkvitenskap med sanskrit ved Göteborgs högskola. Lidén gjorde seg tidlig kjent som en av Noréns mest fremstående læresvenner, og utøvet en livlig forfattervirksomhet. Hans arbeider angikk ulike språk i den indoeuropeiske språkfamilien, særlig de germanske, slaviske, keltiske og oldindiske, og omhandlet ordhistorie, betydningslære og forskjellige grammatiske og lydhistoriske spørsmål. Hans hovedinteresse var rettet mot eldre germanske og særlig nordiske språk. I 1903 ble han gift med Agda Leman. Kilde. Lidén, Evald Lidén, Evald Oppslagsverk. Et oppslagsverk er et bokverk med alfabetisk eller systematisk ordnede artikler om ulike emner. De vanligste formene for oppslagsverk er leksika, ordbøker, encyklopedier, håndbøker og atlas. Kjæremål. I norsk prosessrett var kjæremål tidligere betegnelsen på et krav om overprøving av rettslige avgjørelser som ikke kunne ankes. Både tvistemålsloven av 1915 og straffeprosessloven skilte mellom anke som var krav om overprøving av realitetsavgjørelse (dom) i saken og kjæremål som var krav om overprøving av andre avgjørelser (kjennelser og beslutninger). Da den nye tvisteloven trådte i kraft 1. januar 2008 forsvant dette skillet i sivilprosessen og samtidig ble også straffeprosessloven endret slik at terminologien ble den samme. Alle krav om overprøving i en høyere rettsinstans kalles nå anke, og det har også fått den konsekvens at Høyesteretts kjæremålsutvalg nå heter Høyesteretts ankeutvalg. Det er samtidig foretatt en gjennomgang av lovverket slik at uttrykket kjæremål er erstattet med anke i de aller fleste lover (men ikke domstolloven § 10 og enkelte andre mindre viktige lover). I tvisteloven er reglene om anke fra tingrett til lagmannsrett samlet i kapittel 29, mens reglene om anke til Høyesterett og Høyesteretts ankeutvalg finnes i kapittel 30. I straffeprosessloven finner vi ankereglene i kapittel 23 (anke over dommer) og i kapittel 25 (anke over kjennelser og beslutninger). Førromersk jernalder. Førromersk jernalder er perioden i Nord-Europas forhistorie fra ca. 500 f.Kr. – år 0. Perioden ble tidligere kalt "keltisk" jernalder. Ebbe Hertzberg. Ebbe Hertzberg. Fotografi av Gustav Borgen "Ebbe" Carsten Horneman Hertzberg (født 11. april 1847 i Holmestrand, død 2. oktober 1912 i Kristiania) var en norsk jurist, sosialøkonom, historiker, riksarkivar og statsråd. Hertzberg var sønn av apoteker Johan Christian Hertzberg og Inger Horneman. Han avla i 1865 examen artium. Deretter studerte Hertzberg juss og ble i 1870 cand.jur. Han fikk deretter statsstipend for videre studier ved Uppsala Universitet der han studerte rettshistorie. Fra 1872 til 1873 studerte han ved Universitetet i München. Hertzberg startet sin yrkeskarriere i Det statistiske Centralbureau, der han startet i 1871. I 1873 ble han stipendiat i lovkyndighet. Han ble i 1875 konstituert sekretær i Det statistiske Centralbureau og var fra samme år også ansatt ved Det juridiske fakultet. I 1876 gikk Hertzberg inn i diplomatiet og ble attaché ved Sverige-Norges legasjon i Paris. Allerede året etter, i 1877, ble Hertzberg utnevnt til professor i statsøkonomi og statistikk, en stilling han hadde til 1886. I 1886 dro Hertzberg til Berlin for å få en erklæring fra den tyske psykiateren Carl Westphal. Bakgrunnen var at han så sin stilling ved universitetet truet på grunn av rykter om at han hadde hatt seksuelle forhold til menn fra arbeiderklassen. Ved å bli diagnostisert med ”conträre Sexualempfindung”, dvs. at hans tiltrekning til menn var betinget av en medfødt tilstand, håpet han å oppnå forståelse for sine handlinger og unngå oppsigelse. Resultatet ble imidlertid at Westphals erklæring ikke gjorde noe inntrykk på universitetsledelsen, og at Hertzberg måtte gå fra sin stilling. Dette er første gangen kategorien ”conträre sexualempfindung” dukker opp i et norsk kildemateriale. Han var statsråd i aprilministeriet 1884. I årene 1903 til 1908 var Hertzberg direktør for Norges Hypotekbank. Fra 1906 var han Riksarkivar. Hertzberg gjorde en betydelig innsats for å samle norsk, rettshistorisk kildemateriale, i særdeleshet slike som angikk norsk middelalderhistorie. Han utga en flere rettshistoriske arbeider og publiserte en rekke artikler om statsøkonomiske emner. Tredje varamedlem Nobelkomiteen 18. mars 1902 – 31. desember 1903. __NOTOC__ Ivar Kleiven. Ivar Kleiven (født 10. juli 1854, død 19. februar 1934) var lokalhistoriker og folkeminnesamler fra Vågå. Han var odelsgutt, og overtok farsgården Søre Kleivi ved Lalm. Fra 1893 til 1910 drev han sammen med moren også Kleivsetra som sommerpensjonat. Han gikk på Seljord folkehøgskole skoleåret 1885–86, og drev kveldsskole i hjembygda fra 1886. Han satt i herredsstyret fra 1888 til 1905, og var varamann til Stortinget for Venstre fra 1900 til 1903. Kleivens viktigste innsats var som forfatter av en serie bøker under fellestittelen "Gamal bondekultur i Gudbrandsdalen", alle skrevet på stilren og uttrykksfull gudbrandsdalsdialekt. Han ble i 1909 statsstipendiat for sitt bygdehistoriske arbeid. Gerhard Helskog. Gerhard By Helskog (født 6. mai 1963 i Vefsn) er en norsk journalist. Han arbeider (september 2007) med utenrikssaker for TV 2 Nyhetene i Oslo. Han er blant annet kjent for undersøkende journalistikk om norsk helsevesen, om omskjæring og tvangsekteskap, og om norsk og utenlandsk etterretning og avsløringene av Stay behind-gruppenes eksistens («Norges hemmelige hær»). Journalistikk knyttet til forhold rundt stortingspolitikeren Jan Simonsen og om dopingbestillinger til norske idrettstropper førte til høye bølger i massemediene og i rettsvesenet. Helskog er også kjent for en rekke personportretter. Det var overfor ham at statsministeren Jens Stoltenbergs søster for første gang snakket om sitt liv som narkoman. Han og/eller de redaksjoner han har ledet er blitt hedret med flere priser: Hirschfeldtprisen i 1987 (for reportasjeprosjektet «Tid for nærhet» i Østlandets Blad), Amanda-prisen i 1991, SKUP-diplom ("SKUP = Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse)" i 1993, 1999 og 2000, og Gullruten i 2001. Utdannelse og karriere. Gerhard Helskog har historie mellomfag fra Universitetet i Oslo og bedriftsøkonomeksamen fra Bedriftsøkonomisk Institutt. Han begynte sin journalistkarriere i Østlandets Blad i 1983. Deretter ble han politisk reporter i NRK Østlandssendingen i 1988, programleder i NRK fjernsynet i 1990 og journalist i Dagbladet i 1991. Fra 1992 var han med på oppbyggingen av den kommersielle fjernsynskanalen TV 2 fra før sendingene kom i gang. Den første programserien han ledet der var "Dokument2", hvor han drev undersøkende journalistikk. Deretter kom "Bak din rygg" i 1995, om etteretningsvirksomhet under den kalde krigen sett fra et norsk perspektiv. Det ble også en dokumentarfilm ut av serien, med Helskog som manusforfatter. Blant ting arbeidet bragte ut ny viten om, var Arbeiderpartiets overvåkning av kommunister og Sovjets spionvirksomhet i Norge. Senere ble han redaktør for TV 2s magasin "Rikets tilstand" (1999–2002). "Rikets tilstand" etablerte seg snart som TV 2s flaggskip på den undersøkende journalistikks område, og Helskog og hans redaksjon ble to ganger utmerket med SKUP-diplom, en av de gjeveste norske journalistikkutmerkelser. Våren 2004 ble han TV 2s utenrikskorrespondent i USA med base i Washington. Denne posteringen hadde han til frem til 1. juli 2007. Deretter fortsatte han som utenriksmedarbeider for nyhetsredaksjonen i Oslo. Scoops, trusler, kontroverser og rettssaker. En rekke av "Rikets tilstand"-programmene brakte forhold frem i lyset som utløste store kontroverser. Kritikerne som etterhvert meldte seg har også rettet seg mer mot redaktøren personlig («uetterrettelig og sensasjonspreget»). Helskog har vært saksøkt en rekke ganger i forbindelse med reportasjene, men har vunnet samtlige rettssaker. Flere av de sakene Helskog grep fatt i under denne programserien førte til stort oppstuss og til politiske initiativer. I «Norske jenter omskjæres» (to programmer høsten 2000) klarte Rikets Tilstand å avdekke at jenter som vokser opp i Norge, sendes til familienes opprinnelige hjemland eller andre land for å bli omskåret. I norsk lov regnes dette som kjønnslemlestelse, og er forbudt og kan straffes med fengsel. "Rikets tilstand" påviste at norske myndigheter hittil hadde gjort lite eller ingenting for å håndheve forbudet mot kjønnslemlestelse, og hindre at jenter i Norge blir omskåret i samsvar med gamle muslimske tradisjoner spesielt i afrikanske land. Helskog ble utsatt for trusler etter disse programmene. To utsendelser i oktober 2001 handlet om forhold knyttet til daværende Frp-politiker og stortingspolitiker Jan Simonsen. Rett etter at det første programmet gikk på luften, ble Simonsen ekskludert av sitt eget fylkeslag, Rogaland Frp, som mente at hans livsførsel ikke sømmet seg for en stortingsrepresentant. Programmet utløste også kritikk mot Simonsen fra partilederen Carl I. Hagen, og det endte noen uker senere i at FrP og Simonsen «skilte lag». Selv om spenningene rundt Simonsen ikke var "Rikets tilstand"s verk, hadde programmene utvilsomt katalysatoreffekt. Helskog og hans medarbeidere hadde tatt for seg enkelte forhold omkring driften av utestedet «Enka» i Oslo og visse sider ved etterforskningen av attentatet mot Aschehoug forlags adm. dir. William Nygaard i 1993. Jan Simonsens navn ble trukket inn i begge sakene. TV-programmene førte til heftig debatt i norske medier. Simonsen mente at han ble ærekrenket av Helskog, og krevde med assistanse fra injurie-advokat Per Danielsen en oppreisning på inntil til 250.000 kroner og fem beskyldninger erklært døde og maktesløse. I tre av utsagnene ble Simonsen beskyldt for løgn, for å ha avgitt falsk forklaring til politiet i Nygaard-saken og for å ha latt seg smøre med øl på «Enka». Simonsen tapte saken, og nådde heller ikke frem med anker og ny rettsrunde. Jan Simonsens siste søksmål endte med at Simonsen tapte fullstendig i januar 2004. Ved den siste rettsbehandlingen skrev retten at I forbindelse med et oppslag i "Rikets tilstand" høsten 2002 kom Helskog igjen i hardt vær. Denne gangen gjaldt det avdekking av bestillinger av dopingmedikamenter til norske langrennsutøvere under Vinter-OL 1994 på Lillehammer. Det viste seg raskt etter programmet at redaksjonen Helskog var ansvarlig leder for hadde begått alvorlige feil. Før ett døgn var gått gikk Helskog ut, innrømmet feilene og «la seg flat». Kontroversen fortsatte likevel i lang tid etterpå, både fordi noen mente at det stod dårlig til med norsk gravende journalistikk fordi mange mente at reportasjen hadde tilført norsk skisports renommé stor skade. Det ble også rom for harselas med redaktøren. Ifølge VG vurderte Helskog på dette tidspunkt å si opp sin stilling i TV 2. Nettblogg. Gerhard Helskog har (2007) en nettblogg gjennom TV 2: «- På den annen side». Målsaken. Målsaken handler om en norsk nasjonal-kulturell kamp for et norsk skriftspråk og en særnorsk kultur. Introduksjon. Målsaken har vært uttrykk for et konkurrerende riksbegrep i Norge siden midten av 1800-tallet. Landsmålet eller nynorsken var et nasjonsbyggingsprogram i opposisjon til danskenes kulturelle dominans. Det ble en viktig del av en nasjonal og demokratisk venstretradisjon med sterk støtte i organisasjonssamfunnet. På terskelen til unionsoppløsningen sto målsaken i en kulturell og nasjonal kampsituasjon. Likevel var den ikke bare en nasjonal-kulturell, men også en sosial og geografisk kamp. John Aloisi. John Aloisi (født 5. februar 1976 i Adelaide) er en australsk fotballspiller. Han spiller for den australske klubben Sydney FC og. Running back. Running back, eller halfback (noen ganger tailback), er en offensiv posisjon i amerikansk fotball. Running-backene har en av de vanskeligste oppgavene på banen. Det er ofte to running-backer på banen samtidig, og de kalles da fullback og halfback. Deres oppgave er enten å løpe med ballen oppover banen eller å blokkere quarterbacken. Running-backen kan også brukes som mottager. En spiller må ha en blanding av styrke og hurtighet for å kunne spille som running back. Det er en av de mest utsatte posisjonene, siden de begynner bak quarterbacken og har hele det andre lags forsvar mot seg. Girolamo Frescobaldi. Girolamo Frescobaldi (født september 1583 i Ferrara i Italia, døde 1. mars 1643 i Roma) var en italiensk komponist og musiker. Han var en av de mest innflytelsesrike komponister for klaviaturinstrumenter i renessansen og tidlig barokk. Fra 1608 til sin død var han organist i Peterskirken i Roma. Hans mest kjente verk er "Fiori Musicali" (1635) – Musikalske blomster, orgelmusikk til bruk i messen. Johann Sebastian Bach hadde en kopi av dette verket. Johann Jakob Froberger (1616–1667) var elev av Frescobaldi. Louis Couperin, Georg Böhm, Dietrich Buxtehude, Johann Sebastian Bach og Johann Pachelbel er komponister som gjennom Froberger har blitt påvirket av Frescobaldi. Påvirkningen går helt til vår egen tid, György Ligeti (1926–2006) skrev i 1951 en ricercare han kalte "Ommagio a Girolamo Frescobaldi". Eksterne lenker. Frescobaldi, Girolamo Frescobaldi, Girolamo Frescobaldi, Girolamo Frescobaldi, Girolamo Tom Brady. Thomas Edward Patrick Brady, Jr. (født 3. august 1977 i San Mateo, California) er en amerikansk fotballspiller og quarterback for laget New England Patriots. Han begynte å spille som ung, og ledet University of Michigan til seier i Orange Bowl i 1999. Brady ble valgt av New England i den 6. runden i 2000-draften. Han var i begynnelsen en backup, men da den daværende quarterbacken Drew Bledsoe ble skadet, fikk han en sjanse. Han overgikk alles forventninger, og ledet New England til lagets første Superbowl seier i 2001-sesongen. Året etter klarte ikke New England å komme til sluttspillet, men i sesongene 2003 og 2004 gjentok de suksessen fra 2001 og vant Superbowl begge årene. Da hadde New England vunnet Superbowl 3 ganger på 4 år, noe bare Dallas Cowboys har klart før. I 2007-sesongen førte han Patriots til Superbowl for fjerde gang på syv år, men denne gangen etter å ha vunnet alle de 18 kampene de hadde spilt tidligere i sesongen. De kunne dermed bli det andre ubeseirede laget i NFL-historien etter at Miami Dolphins klarte bragden i 1972. Det endte allikevel med tap mot New York Giants. Brady ble også kåret til NFLs beste spiller denne sesongen etter at han satte flere rekorder, blant annet kastet han 50 touchdown-pasninger og slo dermed Peyton Mannings rekord på 49 fra 2004. Tom Brady er fortsatt den startende quarterbacken for New England, og er regnet som en av de beste i NFL. Nebo. Nebo var en gud i Mesopotamia som omtales som visdommens og skrivekunstens gud. Trolig var han en vestsemittisk gud som folk i Mesopotamia etterhvert tok opp. Han ses gjerne på som sønn av Marduk og Sarpanitu, men man hadde kanskje også andre forestillinger om hans slektskap. Han sies å ha vært gift med gudinnen Tashmetu. Múm. Múm (uttales «moom») er en eksperimentell musikkgruppe fra Island. Musikken deres karakteriseres av myke vokaler, elektroniske effekter og diverse tradisjonelle instrumenter. Bandet ble startet i 1997. De opprinnelige medlemmene var Gunnar Örn Tynes, Örvar Þóreyjarson Smárason og tvillingsøstrene Gyða og Kristín Anna Valtýsdóttir. I 2002 forlot Gyða bandet for å fortsette med studier i Reykjavík. Ricky Wilson. Ricky Wilson (født 19. januar 1978 i Keighley, West Yorkshire, England) er vokalisten i det engelske indiebandet Kaiser Chiefs. Wilson, Ricky Wilson, Ricky Minos. Minos (gresk: Μίνως, "Minōs") er i gresk mytologi en konge av Kreta, sønn av Zevs og Europa. Minos forbindes med ulike fortellinger, som trolig varierte fra sted til sted. Noen fortellinger gir et positivt bilde av ham og sier han var både vis og dyktig som konge. Mer kjent er imidlertid beretningene som gir et langt dårligere inntrykk. Hvert niende år tvang han kong Aigevs av Athen til å velge ut syv menn og syv kvinner som måtte dra til Daidalos' oppfinnelse, labyrinten, for å bli ofret til Minotauros, et uhyre som var halvt menneske og halvt okse. Det var dette som la grunnlaget for sagnet om Thesevs, som kjempet med og drepte uhyret. Minos sperret deretter Daidalos og Ikaros inne i labyrinten. Etter sin død ble Minos dommer for de døde i underverden, Hades. Den minoiske sivilisasjon på Kreta har blitt oppkalt etter ham av den britiske arkeologen Arthur Evans. Med sin hustru Pasifaë (av andre kalt Kreta) er han far til Ariadne, Androgeos, Deukalion, Fedra, Glaukos, Katreus, Akakallis og Xenodike. Med nymfen Pareia fikk han fire sønner, Eurymedon, Nefalion, Kryses og Filolaos, som ble drept av Herakles i hevn for de to sistes kamerater; og med Dexithea, en av telkinerne (de mytiske opprinnelige beboerne av Rhodos) fikk han sønnen Euxanthios. Med Androgeneia av Festos på Kreta fikk han Asterion som ledet soldatene fra Kreta i krigen mellom Dionysos og indere. Andre barn tilskrevet til ham er Euryale, muligens mor til Orion med havguden Poseidon, og Pholegander, eponym for øya Folegandros nord for Kreta. Sammen med sine brødre Rhadamantys og Sarpedon ble Minos oppfostret av kong Asterion av Kreta. Da Asterion døde krevde Minos hans trone og forviste Sarpedon og (i henhold til noen kilder) også Rhadamantys. Etymologi. Minos er det kretiske ordet for «konge», eller faktisk, om man tar en euhemerisk posisjon var navnet av en særskilt konge som deretter ble benyttet som en tittel (tilsvarende med navnet til Julius Cæsar). Det er et navn i minoisk Linear A som "mi-nu-te" som kan være beslektet til Minos. I henhold til Hubert La Marles lesning av Linear A, som dog har blitt tungt kritisert som egenrådig, kan lese "mwi-nu ro-ja" («Minos konge») på en tavle med Linear A-skrift. Den kongelige tittel "ro-ja" er funnet på flere dokumenter, inkludert en steintavle med drikkoffer fra helligdommene hvor det følger navnet til en hovedgud, Asirai (tilsvarer sanskritske Asura og avestisk Ahura. La Marle antyder at navnet "mwi-nu" (Minos) er forventet til å bety «asketisk» som "muni" på sanskrit, og denne forklaringen passer med legenden om at Minos tidvis levde i Kretas grotter. Om den kongelige etterfølgelse på minoiske Kreta foregikk i kvinnelige arverekke — fra dronningen til hennes førstefødte datter — ville dronningens ektefelle ha vært Minos, eller krigshøvding. En del forskere ser en forbindelse mellom Minos og navnene på en del andre grunnleggerkonger fra oldtiden, slike som Menes i Egypt, Mannus i Tyskland, og Manu i India, og selv med Meon/Manes av Frygia og Lydia (etter ham ble Maeonia navngitt), Misrajim i Egypt som nevnt i "Første Mosebok" og den kanaanittiske guddommen Baal Meon. Med Roald Amundsens Nordpolsekspedition til første vinterkvarter. "Med Roald Amundsens nordpolsekspedisjon til første vinterkvarter" er en norsk dokumentarfilm fra 1923. Regien var ved Reidar Lund. Den 3. juni 1922 går Roald Amundsens polarskip «Maud» fra Seattle i USA. Amundsen har startet en ny oppdagelsesreise. Reisens mål er Nordpolen. Ekspedisjonens siktemål var både å la skipet drive over polhavet og samtidig utføre en hasardiøs nordpolflygning. Eksotiske landskap, strabaser og heltemot var ingrediensene i filmen som er filmet av Reidar Lund. Filmen har en varighet på ca. 63 minutter. Amiina. Amiina (tidligere Amína) er en islandsk kvartett bestående av Hildur Ársælsdóttir, Edda Rún Ólafsdóttir, Maria Huld Markan Sigfúsdóttir og Sólrún Sumarliðadóttir. De opptrer ofte live og de har vært i studio med Sigur Rós. Bandet er kjent for sin unike bruk av forskjellige instrumenter i liveopptredene sine. For Sigur Rós har de først og fremst vært strykekvartett, blant annet på albumene () og Takk.... Million Dollar Baby. "Million Dollar Baby" er en amerikansk film fra 2004 i regi av Clint Eastwood. Handling. Clint Eastwood spiller den aldrende boksetreneren «Frankie Dunn» som for lenge siden har mistet kontakten med sin datter. Hans eneste venn og tidligere elev «Eddie "Scrap" Dupris» (spilt av Morgan Freeman) hjelper ham med å drive den slitte treningslokalen «Hit Pit». «Frankie» har dårlig samvitighet for at han ikke stoppet boksekarrieren til «Eddie» i tide, hans ene øye gikk tapt i hans siste kamp. En dag kommer «Maggie Fitzgerald» (Hilary Swank) inn i treningslokalen. Hun er 31 år, kommer fra en fattig familie og har hele tiden fått høre at hun er «white trash» og ikke duger til noe. Men hun er sta og har bestemt seg før å bli en fremgangsrik bokser, og hun vil ha den mutte «Frankie» som sin trener. Han vegrer seg først og mener hun er for gammel og dessuten har han kun trenet mannfolk tidligere. Men «Maggie» er sta og til slutt går han med på det. «Maggie» viser seg å være en naturtalent og er fokusert på oppgaven og gjør fremskritt. De trives sammen og «Maggie» blir som en ny datter for «Frankie», et substittutt for den datteren som han har mistet. Om filmen. Handlingen er basert på noveller av forfatteren F.X. Toole. Priser. Filmen vant fire Oscar og var nominert til ytterligere tre. Den vant også to Golden Globe. Under Polarkredsens Himmel. "Under Polarkredsens Himmel" (undertittel «Med Professor Holtedahl's Ekspedisjon til Novaja Semlja») er en norsk dokumentarfilm fra 1921 som forteller om professor Holtedahls ekspedisjon til Novaja Zemlja. Filmfotograf var Reidar Lund. Bronsealderen i Norge. Bronsealderen i Norge er perioden fra ca. 1800 f.Kr.–500 f.Kr. kan deles i 6 perioder: Eldre bronsealder I til III, og yngre bronsealder IV til VI. Skillet mellom eldre og yngre bronsealder er lagt til 1100 f.Kr, fordi kremasjon da ble den enerådende gravskikken. Tidligere gravla man de døde. Overgangen til kremasjon kan skyldes at det var ild som omgjorde det døde metallet til vakre bronsegjenstander, og at dette skapte forestillingen om at den døde kroppen måtte gjennom ild for å frigjøre sjelen, kanskje til gjenfødsel. En annen viktig begivenhet rundt 1100 f.Kr, var at hovedleverandøren av kobber, nemlig hovedgangen i Mitterberg ved Salzburg, gikk tom. Produksjonen ble forlagt til Sveits, men dette kobberet holdt langt dårligere kvalitet. Tinn fra Cornwall var etterspurt i hele bronsealderen og senere, og da tinnforekomstene i Spania til sist var oppbrukt, var det kunnskapen om Cornwalls tinn som fikk Romerriket til å gjøre invasjon i England. Men når jern overtok for bronse, skyldtes det nok til dels at bronsens kvalitet var for nedadgående, for selv om hvem som helst kunne utvinne jern fra malmen i myrene når de kjente fremgangsmåten, krever jernsmelting atskillig større teknisk kompetanse enn bronsestøping. Under bronsealderen ble samfunnet mer organisert og lagdelt enn i steinalderen. Det vokste fram en «høvdingklasse» som hadde nære forbindelser med Sør-Skandinavia, og trolig lenger unna: Mange av motivene vi gjenkjenner fra norske og svenske helleristninger, opptrer også i Val Camonica i Brescia i Italia. Bosetningene ble mer permanente, og folk tok i bruk hest og ard. De rike skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus, og ble ofte gravlagt i gravhauger. Bronse er en blanding av kobber og tinn. Ingen av disse metallene finnes i Norge i store forekomster. De rikeste høvdingene dro på handels- eller krigerferd nedover i Europa, der de byttet til seg bronse fra Sør-Europa med skinn, horn og pels fra Norge. De fineste bronsesmykkene og gjenstandene vi har funnet i Norge, mener arkeologene er nok importert, mange fra kultursentre i Sentral Europa. Danske smeder ble tidlig dyktige mestre i håndverket, og de fineste bronselurene er laget der. Nordmenn lærte etterhvert å støpe bronsegjenstander selv, og restene av bronsesmier er bl.a. ble funnet på Hunn i Østfold under utgravninger. Denne var i virksomhet ca 1300 - 700 f.Kr, altså mens bronsens kvalitet var for nedadgående. Blant annet ble det støpt spydspisser på Hunn. De smeltet først bronsen, og helte den deretter over i en klebersteinsform. Kobber er et mykt metall. Det kunne derfor ikke brukes som redskap eller våpen. Men herdet av tinn, kunne bronsen anvendes til gjenstander som våpen, smykker, økser og lurer, selv om noen av disse ble laget kun for seremonielt bruk. Menneskene i bronsealderen tilba solen som en guddom. Dette hadde de lært på handelsferdene, eller hadde brakt med seg under innvandring. Solen gir lys og varme, jager bort vintermørket og gir nytt liv til naturen. Bronsefargen har også noe av solkraften i seg. Den ytterste delen av en bronselur ble formet som en solskive. I bronsealderen hadde de ikke skrifttegn, men de risset inn bilder i fjellet eller på heller. Jegerne tegnet eller risset inn bilder av viltet de ville jage. Jorddyrkerne risset inn bilder av mennesker som dyrket jorda. Handelsfolk risset inn lange båter med mange mennesker som rodde. Det finnes en del funn fra denne perioden i Norge, særlig fra Østfold, Rogaland og Nord-Norge. Charles J. Haughey. Charles James Haughey (født 16. september 1925, død 13. juni 2006) var en irsk politiker for partiet Fianna Fáil og var tre ganger taoiseach (statsminister). Han døde 13. juni 2006 etter lengre tids sykdom av kreft. Post-rock. Post-rock er en musikksjanger som karakteriseres av et hovedsakelig instrumentalt uttrykk og en utradisjonell bruk av instrumenter og høy musikalsk tetthet. Kategorien er skapt av musikkjournalister og fans. Postrockens uttrykk er ukommersielt, men snillere og mer melodiøst enn punk, som postrock-scenen forøvrig er nært beslektet med. Men musikalsk har ikke post-rock nødvendigvis noen likheter med punkrocken. På en annen side kan post-rock være mye forskjellig, akkurat som indie. Kategorien stammer fra eksperimentell rock, ambient, Krautrock, Progressiv rock, indie, space rock, Shoegazing, kunstrock, jazz, og elektronisk musikk. Musikken er ofte veldig instrumental og dynamisk, alle slags instrumenter og effekter kan bli brukt. Det finnes også noe som heter post-metal, som er av den tyngre sorten. Band som ofte klassifiseres som postrock er Godspeed You! Black Emperor, Explosions in the Sky, Cul de Sac, Mono, Mogwai, Tortoise, Sigur Rós og Stereolab, samt de norske bandene Pow Pow, Youth Pictures of Florence Henderson, Salvatore og The Samuel Jackson Five. Støvere. Støvere (av tysk "stöbern", som betyr å "jage opp" eller "fyke etter"), er en gruppe med drivende jakthunder som jager vilt gjennom sporing og skjelling (såkalt "los") under jakten. I Norge kaller man gjerne støvere for harehunder, men dette er i beste fall en meget snever beskrivelse av denne gruppen. Bruksegenskaper. Typen er særlig egnet som jakthund på hare, rødrev og rådyr. Spesielt langbente støvere ble også populære til såkalt parforsejakt, eksempelvis foxhound, men støverne kan også med fordel benyttes til jakt på annet vilt. Noen støvere benyttes også som treskjellere, så det er kanskje mer riktig å karakterisere denne gruppen som småvilthunder. Støverne utmerker seg gjennom sin meget gode luktesans og store vilje til å spore. De er ypperlig brukshunder som har særlig store forutsetninger for å spore opp alt fra skadd vilt og mennesker som har gått seg bort, til ulovlig importerte matvarer og narkotika m.m. Som gruppe er de middels hurtige, men det finnes både hurtige og mindre hurtige raser. På generelt grunnlag kan man imidlertid hevde at støvere flest ikke er hurtige nok til selv å fange et bytte, men de er dyktige drivere. Støvernes opprinnelse. Hvordan støveren oppsto vet man ikke, men mange mener at den har aner som går til både molossere og podencoer. Som type kan man derfor tenke seg at den er svært gammel. Gruppens stamfar må kunne sies å være den berømte Sankt Hubertshunden, som i Norden er bedre kjent under navnet blodhund. Denne hunden, som skal stamme fra 900-tallet, sies å ha oppstått i Ardennesdistriktet i Belgia, der munken Hubertus, senere den første biskop av Liège, drev med oppdrett av store jakthunder av støvertype. Disse opprinnelige støverne, som skal ha vært ensfarget sorte og sorte og brune, skal ha eksistert i området siden 600-tallet. Siden ble disse hundene spredd utover Europa, der de med årene ble krysset med andre hunder for å få fram typer som passet de mange ulike behov folk hadde for jakthunder. Uten at det kan dokumenteres, er det grunn til å anta at det fantes støvere i Norden alt på 1400-tallet, men akkurat når de første hundene av denne typen kom hit vet man ikke. På den tiden var imidlertid slike utpregede jakthunder forbeholdt rikfolk og adel, som både hadde tid og økonomisk anledning til å drive med jakt. Støverne har trolig kommet via Danmark og Sverige til Norge og Finland, men noen nasjonale hunderaser kan man ikke snakke om før på 1800-tallet. Støverraser. Det finnes mange støverraser, også flere nordiske. Meridian C. Cooper. Merian Caldwell Cooper (født 24. oktober 1893 i Jacksonville, Florida, USA, død 21. april 1973 i San Diego, California, USA) var en amerikansk pilot, eventyrer og regissør, produsent og forfatter av filmer. Hans mest kjente film er "King Kong" (1933). Han var gift med Dorothy Jordanog hans foreldre het John C. Cooper og Mary Coldwell. Militærkarriere. Merian Caldwell Cooper begynte på United States Naval Academy i 1915, og forlot skolen det siste året. I 1916 ble han med i Nasjonalgarden for å fange Pancho Villa i Mexico. Han fløy bombefly under første verdenskrig hvor han ble skutt ned av tyskere og tilbrakte resten av krigen i en fangeleir. Fra 1919 til Rigatraktaten i 1921 var han medlem av den frivillige amerikanske flygerskvadronen, Kosciuszko Squadron, som støttet den polske hæren i krigen mellom Polen og Sovjet. 26. juli 1920 ble flyet hans skutt ned og han tilbrakte nesten 9 måneder i en sovjetisk fangeleir. Han rømte rett før krigen var over og kom seg til Latvia. Han ble dekorert for tapperhet av Józef Piłsudski, den polske øverstkommanderende, med Virtuti Militari, den høyeste utmerkelsen i det polske militæret. Selv om han var gammel nok til å slippe å tjene under andre verdenskrig, vervet han seg likevel. Han ble oberst i det amerikanske flyvåpenet i Asia og Kina og han var stabssjef for general Claire Chennault i Flying Tigers. Han ledet mange oppdrag og planla de grundig for å minimalisere dødsfall. Han var kjent for å være hardtarbeidende og hard planlegging. På slutten av krigen ble han forfremmet til brigadegeneral. Filmkarriere. Cooper var sjef for filmproduksjonen hos RKO Pictures før og etter andre verdenskrig. Cooper begynte sin filmkarriere med dokumentarer som kombinerte ekte opptak med iscenesatte sekvenser. I "Chang" (1927) brukte han denne teknikken for å avslutte dokumentaren med flyktende elefanter. I løpet av sin karriere var Cooper en foregangsmann for tekniske nyskapninger. I filmen "King Kong", som han var med på å skrive, regissere og spilte i, var et gjennombrudd på dette området. I tillegg var Cooper med på å få gjennom nye teknologier som Technicolor og Cinerama. Cooper var en god venn av og samarbeidspartner med regissør John Ford. I 1947 grunnla de Argosy Productions, som produserte filmer som Rio Grande, The Quiet Man og The Searchers. Han ble nominert for Oscar for å ha produsert The Quiet Man i 1952, men tapte til Cecil B. DeMille og The Greatest Show on Earth. Han mottok dog en æresoscar samme året. Cooper har en stjerne på Hollywood Walk of Fame (navnet hans er feilstavet; «Meriam C. Cooper»). Fly. Han var medlem i styret i Trans World Airlines i flere tiår og han var en pionér innen flyging. Age of Empires III. "Age of Empires III" ("AoE III") er oppfølgeren til ' og det tredje spillet i den historiebaserte "Age of Empires"-serien. Det er et sanntids strategispill som ble utviklet av Ensemble Studios og ble utgitt av Microsoft Game Studios. I Age of Empires III og Age of Empires III: The Warchiefs følger du Black familien gjennom Den Nye Verden. Age of Empires III ble utgitt 18. oktober 2005 i Amerika, og er den tredje tittelen i serien; spillet dekker den europeiske koloniseringen av Amerika, fra Columbus' første oppdagelser fra omkring 1500 og opp til Den industrielle revolusjons begynnelse i 1850. Enspillerskampanjen følger tre generasjoner av den «svarte familie» med en fiktiv historie, men omhandler også historiske hendelser. Det er åtte europeiske sivilisasjoner og ennå tolv «ikke-spillbare» sivilisasjoner som man kun kan spille på lag med. Det er det første spillet i serien, og det andre fra Ensemble Studios som har en 3D-grafikkmotor. Age of Empires III er det første spillet i serien som bruker Havocs «fysikksimuleringsmotor» (Se middleware). Den første tilleggspakken ble utgitt høsten 2006 og er kalt The War Chiefs. Denne inkluderer 3 spillbare sivilisasjoner. The Asian Dynasties er nok en utvidelsespakke til Age of Empires 3 og kom ut i 2007. Denne gangen får man muligheten til å spille med 3 nye sivilisasjoner: India, Kina og Japan. En ny vri er at hvis man skal gå opp i tidsalder må man bygge underverker. Hvert underverk gir spesielle bonuser til de spillerne som bygger dem. Dette spillet er delt inn i 3 kapitler: I det første kapittelet er du Japan der det er borgerkrig, det andre kapittelet er du Kina der det blant annet er interessante teorier om at Kina kom til Amerika først og i det tredje og siste kapitlet følger man et opprør mot den harde styresmakten Storbritannia. Chayton Black. Chayton Black er en rollefigur i spillet "Age of Empires III". Chaytons mor, Amelia Black, eide jernbanelinjen som Chayton tok over når hun ble gammel. Chayton delte morens drøm om å bli den første som bygget jernbanelinje som gikk hele veien til Vestkysten. Dessverre ble han og hans venn Billy Holme avbrutt av gjentatte raid fra Sioux-indianerne, som de så vidt greidde å slå tilbake. En stund etter denne hendelsen, besøket Chayton sin gamle venn Billy Holme i en by i Painted Dessert. Holme har blitt sheriff nå. Holme viser Chayton at de har funnet gull i fjellet, og forteller Chayton at han kan få en rimelig andel av det hvis han hjelper dem med å drive siouxene bort. Chayton oppsøker general George Armstrong Custer. Når det viser seg at han ikke er interessert i å gå den diplomatiske veien, velger Chayton å heller hjelpe Crazy Horse. De samler alle indianerstammene i området, og går til felles angrep på basen til Custer. Når basen ligger i grus, har ikke Custer utstyr til soldatene sine, og dermed dreper Chaytons og Crazy Horses hær alle Custers soldater, inkludert Custer selv. Etter denne hendelsen lever Chayton videre sammen med siouxene, og blir antakelig gift og får barn. Moren hans ser ham aldri mer. Berggylt. Berggylt ("Labrus bergylta") er en saltvannsfisk i leppefiskfamilien. I Norge lever den langs kysten opp til Trondheimsfjorden, spredt nord for Bergen, og kan bli inntil 6 kilogram og 25 år gammel. Beskrivelse. Berggylten er en leppefisk og har en kraftig leppe som er karakteristisk for familien. Et annet karaktertrekk er ryggfinnen som består av piggstråler. Skinnet er mørkebrunt til grønt. Biotop og levesett. Berggylten lever i kyststrøk, og for det meste langs bratte fjellsider eller brygger. Det henger sammen med berggyltens kosthold, som består av krepsdyr og muslinger. Den tar også lakselus, noe som gjør den nyttig til biologisk kontroll i fiskeoppdrett. Litteratur. Tegning av berggylt i British Museum Småvilt. Småvilt er et samlebegrep som brukes for å beskrive jaktbare, mindre, ville placentale pattedyr og fugler som en gruppe, i motsenting til storvilt. Småvilt kan også defineres som "alle viltarter som ikke kommer inn under definisjonen på storvilt, unntatt jerv". I Norge omfatter begrepet dyr som er mindre enn et rådyr, en art som i seg selv regnes som storvilt. Eksempler på småvilt er rødrev, hare, kanin, mår, røyskatt, ekorn, storfugl, orrfugl og rype. I varmere strøk kan man også kalle mer eksotiske pelsdyr for småvilt. Småvilt jaktes ofte med såkalte "småvilthunder" av støvertypen. Dette er typisk hunder med spesielt godt utviklet luktesans og gode sporingsevner. Mexicos føderale distrikt. Mexicos føderale distrikt (på spansk Distrito Federal), forkortet D.F. administreres av Mexicos føderale regjering. Offisielt befinner Mexico by seg innenfor «D.F.», men byen har vokst utover bygrensene. Distrito Federal har grense i nord, syd og vest mot delstaten México. I syd grenser den også mot delstaten Morelos. Distrito Federal er delt inn 16 «delegaciones» (administrative distrikter). Hvert administrative distrikt er igjen inndelt et variabelt antall «colonias» (bydeler). Distrito Federal har et totalt areal på 1 485 km². De 16 distriktene i D.F. inngår også i ZMVM (Zona Metropolitana del Valle de México) sammen med 40 kommuner i delstaten México og én kommune i delstaten Hidalgo. Mexico by med forsteder befinner seg innenfor ZMVM. Kanal (farvann). Kunstige vannveier. Båtferdsel har fra de tidligste tider vært den raskeste og billigste formen for transport. Kanaler kunne forbedre muligheten for ferdsel, særlig der lange farbare strekninger av sjø, elver og innsjøer kunne knyttes sammen med kortere kanaler og evt. sluser, for å overkomme mindre høydeforskjeller. Frakt på båter gir i de fleste tilfellene langt større mulighet for å frakte store og tunge kolli. Da den industrielle revolusjon oppsto i Europa, utgjorde kanalene en grunnleggende forutsetning, som transportåre for råstoffer og ferdige produkter. Veinettet var på denne tiden lite utviklet, og transport på kjøl var eneste alternativ for frakt av store volum og tyngder. Ett av de største kanalanleggene er den kinesiske Keiserkanalen. St. Lawrence-kanalen tar skip fra Atlanterhavet opp til De store sjøer – Lake Superior (Øvresjøen), Lake Huron, Lake Michigan, Lake Erie og Lake Ontario. Panamakanalen fører skip mellom Stillehavet og Atlanterhavet. 5% av verdenshandelen fraktes på Panamakanalen. Suezkanalen går fra Middelhavet til Rødehavet. Begge disse kanalene sparer mye tid og avstand for skipsfarten. Begge kanalene har fått definert sine egne skipsstørrelser som er de største som kan passere kanalene, se Panamax og Suezmax. Kanaler i Norden. De to viktigste norske kanalsystemene er Telemarkskanalen og Haldenkanalen. Begge disse binder sammen sjøer og elver med innbyrdes høydeforskjell ved hjelp av sluser. Telemarkskanalen går mellom Skien og Dalen i Telemark – med avstikker over Norsjø, Sauarelva og Heddalsvatnet til Notodden. Haldenkanalen begynner i Tistedal og er seilbar til Skulerud i Aurskog-Høland. Her ble det på 1800-tallet bygget innretninger for å fløte tømmer fra skogene i Østfold, Akershus og Hedmark. Der sluser ble for dyre ble det bygget tømmerrenner og skinneganger for å frakte tømmeret over mindre hindringer. Canaldirectionen hadde stor betydning for å bedre samferdselen i Norge på 1800-tallet, men da jernbanenettet ble bygget ut, ble kanalbyggingen utkonkurrert og sterkt nedprioritert. I Sør-Sverige kan man ta seg fram med båt på Göta kanal, fra Mem sør for Stockholm til Vänern, og på Trollhätte kanal fra Göteborg til Vänern. På Dalslands kanal er kanalsystemet farbart videre opp fra Vänern til Töcksfors, med avstikker over norskegrensa i Store Le ved Otteid i Marker kommune, med visse muligheter for båttransport over til Øymarksjøen i Haldenvassdraget. Kanaler i Europa. Fartøy i Kielkanalen i Tyskland Gjennom de siste 200 årene er det bygget flere kanaler, og gamle anlegg er senere blitt restaurert med tanke på fritidsbåter og turisme, særlig i England, Wales, Skottland, Frankrike og Nederland. Av kanaler i Storbritannia er det de siste 10-15 årene restaurert et stort antall, og enkelte steder er det også bygget nye. I Skottland er det igjen blitt forbindelse mellom øst- og vestkysten mellom Clydebank ved Glasgow og Firth of Forth ved Edinburgh, ved båtheisen Falkirk Wheel (ferdig i 2002) på denne strekningen. En kraftig aksel med 2 store 8-tallsformede konstruksjoner hever et slusekar 35 meter mens det andre slusekaret senkes like mye. I Skottland kan man også seile mellom øst- og vestkysten på Caledoniakanalen, som går mellom Inverness i øst og Fort William i vest, gjennom bl.a. Loch Ness. Stiftelsen British Waterways driver mange av kanalene i Storbritannia. I Nederland, Frankrike og Tyskland er det også bygget ut mange kanaler. Alle steder er det oppstått en ny industri med kanalbåtutleie, en ferieform som er blitt stadig mer populær. I Polen finnes Der Oberländische Kanal der 100 meters stigning tilbakelegges i 5 etapper med vogn på skinner igjennom landskapet. Man kan reise med båt på kanaler mellom Østersjøen og Nordsjøen. Den mest kjente, og største, av disse forbindelsene er Kielkanalen eller Nordsee-Ostsee-Kanal, som tidligere hadde andre navn (Kaiser Wilhelm-Kanal, m.fl.). Man kan også krysse Europa på kanaler og elver; f.eks. kan man seile på kanaler og elver fra Nordsjøen eller Østersjøen til Svartehavet eller Det kaspiske hav (Kaspihavet), eller fra Østersjøen til Kvitsjøen. Canal du Midi mellom utløpet av Garonne ved Bordeaux ved Biscaya, på kysten av Atlanterhavet, og Middelhavet ved Sète. Selve kanalen går mellom Toulouse ved Garonne-elven og Sète. Korintkanalen gjør det mulig å ta snarveien over eidet mellom Peloponnes-halvøya og det greske fastland. Palynologi. Palynologi, er læren om pollen, sporer og fossile planter. Innen palyonologien utføres blant annet pollenanalyser. Uttrykket palynologi ble introdusert av Hyde og Williams i 1944 etter korrespondanse med den svenske geolog Ernst Valdemar Antevs (1888–1974) i et av de første tidsskrifter om pollenanalyse, "Pollen Analysis Circular". Pollen og sporer består av spesielt resistent materiale som bevares i den geologiske lagrekken. Sensation. Sensation er et house-party som første gang ble arrangert i Amsterdam, Nederland i år 2000. I 2011 tok Sensation for første gang turen til Norge, og Telenor Arena i Bærum. Arrangøren er det nederlandske firmaet ID&T. Historie. Sensation ble grunnlagt av nederlenderen Duncan Stutterheim og ID&T. Sensation startet tregt i 2000 med et event som ikke hadde kleskode og som trakk 20 000 gjester. Året etter var det planlagt et tilsvarende show, men da broren av grunnleggeren, Miles, døde i en bilulykke ønsket Duncan at alle gjestene skulle gå i hvite klær. Det kom dobbelt så mange gjester i 2001 og nærmere 80 prosent av alle gjestene hadde kledd seg i hvitt. Det er dette eventet som er opphavet til slik det kjennes i dag. Sensation White og Black. I 2002 ble Sensation delt i to forskjellige kategorier; "Sensation White" og "Sensation Black". Sensation White skulle være selskapet hvor alle skulle gå kledd i hvitt og musikksjangeren skulle være trance og house. Sensation Black var den strake motsetning hvor alle gikk i sorte klær og musikken var hardstyle og hardcore. White var uten tvil mest populært og 40 000 billetter kunne bli solgt ut på bare et par timer. Black var derimot ikke like populært og det tok som regel svært lang tid før eventet ble utsolgt. I 2006 startet ID&T Sensation International for å kunne holde kopier av Sensation White i andre land. Året etter ble BLACK skilt ut fra Sensation. Nåtid. Sensation blir holdt den første helgen i juli, men billettene blir lagt ut for salg tidlig på våren. Sensation er ment som et show og publikumet får derfor ikke vite hvilke artister som skal opptre før etter det er utsolgt. Hvert år er det et nytt tema for arrangementet, og premieren er i Amsterdam. 14. april ble Sensation kåret til «Best club event» i Danmark til tross for at interessen var laber. Sierra Maestra. Sierra Maestra er den største fjellkjeden på Cuba. Den ligger sørøst på øya og omfatter provinsene Santiago de Cuba, Guantánamo og Granma. Før revolusjonen i 1959 var disse provinsene – inklusive provinsene Las Tunas og Holguín samlet i en større provins under navnet "Oriente". En arm av Sierra Maestra går også inn i provinsen Holguín og kalles der "Sierra Cristal". Høyeste fjell i Sierra Maestra er "Pico Turquino" (1975 moh.) som også er det høyeste fjellet på Cuba. Så godt som hele fjellkjeden er skogkledt og vegetasjonen er ofte like tett som i hvilken som helst tropisk jungel. Fjell- og åssider er noen steder gjennomskåret av elvedaler og kløfter forårsaket av erosjon og tropiske regnskyll gjennom mange tusen år. Framkommeligheten er derfor sterkt varierende. Sierra Maestra var åstedet for en av de største historiske hendelser i nyere cubansk historie. Det var i dette området at Fidel Castro, Che Guevara og mange flere søkte tilflukt fra Fulgencio Batistas tropper i desember 1956, og det var fra nettopp disse fjellene at disse rebellene skapte en geriljahær som felte Batista 1. januar 1959. Regionoversikt. Sierra Maestra Sierra Maestra Verners lov. Verners lov, formulert av Karl Verner i 1875, beskriver en historisk lydforskyvning i urgermansk språk: Når de ustemte konsonantene "*f", "*þ", "*s" og "*χ" umiddlerbart fulgte en trykksvak stavelse i samme ord, ble de til de tilsvarende stemte konsonantene "*b", "*d", "*z" og "*g". Da Grimms lov ble oppdaget, ble det observert en merkelig uregelmessighet. De indoeuropeiske ustemte lukkelydene "*p", "*t" og "*k" skulle etter Grimms lov ha blitt til urgermansk "*f", "*þ" (dental frikativ) og "*χ" (velar frikativ). Det syntes imidlertid å forekomme en lang rekke ord, hvor latin, gresk, sanskrit, baltisk og slavisk garanterte indoeuropeisk "*p", "*t" eller "*k", men de germanske språkene likevel hadde en stemt frikativ ("*b", "*đ" eller "*g"). Karl Verner observerte at de tilsynelatende uventede stemte frikativene bare forekom hvor de ikke sto i begynnelsen av ordet, og hvor vokalen foran dem var trykklett i indoeuropeisk. Dette er altså Verners lov: indoeuropeisk *"p", *"t", *"k", *"s", som regelmessig skulle utvikle seg til ustemt "f", "þ", "k", "s", blir i stedet til stemt "b", "d", "g", "z" hvis den forutgående vokalen ikke var trykksterk i indoeuropeisk. Femhærerslaget. Femhærerslaget er et fiktivt slag som fant sted ved Ensomfjellet i boka "Hobbiten", i en verden kalt Midgard – en fantasiverden som ble funnet på av J.R.R. Tolkien. Femhærerslaget var et slag der tusser og varger sloss mot menn, alver og dverger. Dette skjedde ved foten av Ensomfjellet i regionen Rhovanion. Grunnen var at Buemannen Bard fra Langsjø hadde drept dragen Smaug. Hobbiten Bilbo Lommelun, Gandalv, Beorn, store Myrkskog-flaggermus og kjempeørnene var også med, men ble ikke regnet som en del av de fem hærene. Før slaget hadde mennene fra Langsjøby og Skogalvene beleiret Ensomfjellet og dvergene som hadde søkt tilflukt der, etter at de 13 dvergene under ledelse av Thorin Eikenskjold nektet å dele noen av skattene de hadde gjenvunnet fra Smaug. Peterhead. Peterhead er en by i Skottland, beliggende nord for Aberdeen. Her ligger det store Peterhead kraftverk på 2 102 MW. Byen ligger er en av landets østligste byer (aller lengst øst ligger Fraserburgh, en mindre by – like nord for Peterhead). Peterhead har ca 19 000 innbyggere (2006) og er en av Nord-Europas største fiskerihavner. Byen har vennskapsforbindelser til Ålesund. Særlig har KFUM-speiderne i Ålesund knyttet sterke bånd til speiderbevegelsen i byen. Peterhead-borgeren Robert (Bob) Simmers har sammen med ålesunderen Leif Hovde vært blant de fremste aktørene i etableringen av vennskapsforbindelsene mellom de to byene. EU har finansiert en storstilt oppgradering av byens sentrum og gågate. Hans Petter Moland. Hans Petter Moland (født i 1955) er en norsk filmregissør. Han lagde sin første spillefilm, "Secondløitnanten" i 1993. Deretter fulgte "Kjærlighetens kjøtere" i 1995 og "Aberdeen" i 2000. Moland bidro også som regissør og fikk flere priser for den ene av kortfilmene som utgjorde "Folk flest bor i Kina" i 2002, før han gikk igang med "The Beautiful Country" i 2004. Før han gikk til filmen hadde han en lang karriere med en rekke reklamefilmer. Hans Petter Moland vant Amanda-prisen for beste norske film i 1996 med filmen "Kjærlighetens kjøtere" og har mottatt Aamotstatuetten for 2010. Ann Kathrine Skjørshammer. Ann Kathrine Skjørshammer Tornås (født 16. mai 1944 i Drammen) er KrF-politiker i Oslo. Hun var byråd for næring og byutvikling 2000-2003. Tornås ble vara til bystyret i 1992. Hun fikk fast plass fra 1995, og var gruppeleder for KrF i perioden 1995-99. Tornås har hatt en rekke forskjellige verv i KrF gjennom over 20 år, og var blant annet 1. vara til Stortinget 1997-2001. Tornås er utdannet jurist og sosionom. Hun har jobbet som seksjonsleder i Bolig- og eiendomsetaten i Oslo kommune, og undervist i juridiske fag og som lærer i rettslære i videregående skole og høyskole. Tornås har vært varamedlem i Den Norske Nobelkomite, og har også drevet frivillig barne og ungdomsarbeid gjennom Metodistkirken i 25 år. Hun var i mange år gift med KrF-politikeren og bistandsarbeideren Svein Tornås. Etter at de ble skilt, har hun derfor brukt Skjørshammer som familienavn. Våren 2008 giftet hun seg med entreprenøren Arne Olav Lund fra Larvik. Google Checkout. Google Checkout er en nettbetalingstjeneste levert av Google. Ithilien. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard er Ithilien en region og et lensområde i kongeriket Gondor, og området var svært grønt og frodig. Ithilien, eller "Måneland", var den eneste delen av Gondor som lå på den andre siden av den store elven Anduin, plassert inn mellom elven i vest og Ephel Dúath i øst som grensen mot Mordor. Denne regionen er videre delt inn i nord- og sør Ithilien. Det var et vakkert og fruktbart land i det andre tidevervet samt i den første delen av det tredje, da Gondor var sterkt og Mordor forlatt. Fra gammelt av var hovedbyen i dette området "Minas Ithil", men da denne byen ble tatt av Mordor fikk den det nye navnet Minas Morgul. Etter dette flyktet størsteparten av Ithiliens innbyggere over Anduin for å unngå krig, men Gondors riksforstander holdt ennå speidere i Ithilien, for det meste med hemmelige skjulesteder som "Henneth Annûn". I "Ringenes herre" leder Gollum hobbitene Frodo Lommelun og Samvis Gamgod gjennom Ithilien på veien til passet Cirith Ungol inn i Mordor. Etter å ha vært vitne til kampen mellom Haradrim fra Harad og Ithiliens tropper. Like før denne kampen ble de to hobbitene funnet av Ithiliens menn, under ledelse av Faramir, sønnen av riksforstanderen Denethor II, men de får likevel lov til å fortsette da han er helt sikker på at de ikke er Saurons spioner. I det fjerde tidevervet, ble Ithilien regjert av Prinsene av Ithilien, en slektslinje som startet med Faramir og Éowyn (Ithiliens hvite frue). Minas Morgul ble ikke gjenokkupert, og derfor styrte Faramir som Herre av Emyn Arnen. Rockstar Games. Rockstar Games er en internasjonal dataspillprodusent og -utgiver grunnlagt i 1998. Selskapet står blant annet for produksjonen av den kjente spillserien Grand Theft Auto (GTA) og Midnight Club. Spillene har fått mye oppmerksomhet I Norge og utlandet på grunn av skildringer av vold og brutalitet. Spillene har i enkelte land fått salgsforbud. Morannon. Morannon eller Den Svarte Port er en del av J.R.R. Tolkiens fiktive verden, og er plassert i den sørøstlige delen av Midgard. Mordors Svarte Port var opprinnelig en port bygget av Sauron, Mordors mørke herre, for å forhindre en invasjon gjennom denne åpningen mellom de to fjellkjedene Ered Lithui og Ephel Duath som skapte Mordors nord og vest grense. Den ble antakelig bygget med kraften av den ene ringen, akkurat som Barad-dûr. Etter Saurons fall ble den en Númenoreansk garnison. Forsterket på den andre siden av "Jernkjeven", og beskyttet fortet Durthang mot vest, ble den bygget for å holde all Mordors ondskap på innsiden, for å beskytte omverdenen fra den – og den fra omverdenen. Gjenbyggingen av Minas Ithil, den stigende månes tårn, så vel som konstruksjonen av Cirith Ungol ble også gjort med samme hensikt. Men i etterdønningene av ættefidsen i Gondor ble vaktsomhetene i disse festningene slakket. Derfor kunne Ringskrømtene og orken nok en gang komme tilbake inn i Mordor, og etter en tid overvant de garnisonene som var utplassert der og overtok landet. Det var på denne tiden at tårnet Minas Ithil ble tatt av Nazgûl, og på den måten ble navnet forandret til Minas Morgul. I løpet av Krigen om ringen kom vestens hærer, på omtrent 6000 menn, til den svarte porten med det ene målet for øyet å tiltrekke seg all Saurons oppmerksomhet, slik at Frodo, ringbæreren, kunne få en mulighet til å komme seg til Dommedagsberg og kaste den ene ringen ned i flammehavet. Dette greide de, og den ene ringen ble utslettet i flammene, og da dette var gjort kollapset både den Svarte porten og Tennenes Tårn. Kulturhistorie. Kulturhistorie er tradisjonelt betegnelsen på en disiplin innen historiefaget, som beskjeftiger seg med den menneskelige kulturs historie. Dette kan eksempelvis være både dagligdagse forhold, kunst, arkitektur, religiøse og andre åndelige forhold og immateriell kultur. I dag brukes termen (ved norske universiteter) også som samlebetegnelse på de tidligere fagene folkloristikk (folkeminneforskning) og etnologi (folkelivsgransking). Den portugisiske inkvisisjonen. Kopperstikk med tittel "Die Inquisition in Portugall", av Jean David Zunner fra verket "Description de L'Univers, Contenant les Differents Systemes de Monde, Les Cartes Generales & Particulieres de la Geographie Ancienne & Moderne" av Alain Manesson Mallet, Frankfurt, 1685. Den portugisiske inkvisisjonen ble opprettet i Portugal i 1536 etter ønske fra kong João III av Portugal. Allerede Manuel I hadde bedt om at landet skulle få sin egen inkvisisjon i 1515, men paven gav ikke sin tilslutning til dette før etter hans død, og da ble det ikke noe av det på lenge. Det var først i 1531 at søknaden ble fornyet. Denne inkvisisjon var en portugisisk variant av den mer kjente spanske inkvisisjon. Ettersom den opererte i en tid da det katolske Portugal og det protestantiske England var forbundsfeller, og det var engelskmenn, nederlendere og andre protestantiske historikere som lenge formet bildet av denne tiden, har den portugisiske inkvisisjon ikke fått på langt nær det samme dystre bilde som den spanske. Kong João var en samvittighetsfull men noe enkel person, som lot seg lett påvirke av den folkelige klage mot jødene. Prosessen som ledet frem til den endelige godkjenning av en egen portugisisk kongelig inkvisisjon var lang, preget av bestikkelser alle vegne. Tribunalet var populært, og så godt som ødela den portugisiske jødedom. En annen effekt var at den nærmest delte nasjonen i to grupper; spioner og ofre. Utpressing og falske anklager bidro til å undergrave den nasjonale karakter. Den ble et nytt våpen i kongens hånd, som nå dessuten ikke hadde noen balanserende motmakt å forholde seg til etter at "Cortes", fyrsteforsamlingen, hadde mistet sin makt allerede mot slutten av 1400-tallet. Langt senere skulle inkvisisjonen få en utfordrer i kritikk fra jesuittene, som var heller velvillige til de konverterte jøder, men det var jesuittene som kom dårligst ut av den tvekampen. Da marki Pombal skulle manøvrere seg til å bli den reelle leder av den katolske kirke i Portugal, brukte han inkvisisjonen som et av sine redskaper for å få brent jesuittpateren Malagrida på staken, og jesuittene ble kort etter kastet ut av de portugisiske kolonier og forbudt også i Portugal. På samme måte som i Spania var inkvisisjonen i Portugal direkte understilt kongen. Den ble ledet av en storinkvisitor, eller generalinkvisitor, utnevnt av paven men utpekt av kongen, og alltid fra den kongelige familie. Storinkvisitoren utnevnte i sin tur andre inkvisitorer. I Portugal var den første av storinkvisitorene kardinal-infantaen Henrik, som senere skulle bli konge. Det var inkvisisjonsdomstoler i Lisboa, Coimbra og Évora. Den pavelige innflytelse over den portugisiske inkvisisjons virke var ikkeeksisterende, hvis man ser bort fra noen få år på 1600-tallet da pavestolen faktisk, etter jesuittpateren António Vieiras tilskyndelse, fikk suspendert inkvisisjonens virke for å foreta en granskning av dens fremferd mot jødene og generelle prosessordning. Inkvisisjonen føyde seg da etter reformpåleggene fra Roma, og suspensjonen ble opphevet i 1681. Fra første stund var det krefter i styringsverket som så på inkvisisjonen som et praktisk middel for å kunne legge hånd på velhavende jøders eiendommer, og den kritiske vurdering av konverterte jøders oppriktighet som kristne skyldtes i stor grad statskassens behov for å bringe regnskapene i balanse. Inkvisisjonen holdt sin første auto da fé i Portugal i 1540. Likesom i Spania lå hovedvekten på å avdekke om konvertitter fra andre trosretninger virkelig holdt seg til katolsk rettroenhet og katolsk skikk. Den portugisiske inkvisisjon utvidet sitt virkefelt til det portugisiske kolonivelde, med virksomhet blant annet i Brasil, Goa og på Kapp Verde. Den bestod som religiøs domstol og gransket overholdelsen av katolsk ortodoksi helt opp til 1821. Inkvisisjonsdomstolenes virke omfattet boksensur, avdekking av spådomskunst, hekseri og bigami under João III. Boksensuren skulle få en negativ innvirkning på den portugisiske kulturelle utvikling idet den holdt landet tilbake og gammeldags i forhold til europeiske strømninger. Selv om inkvisisjonens uttrykte siktemål var innenfor den religiøse sfære, øvet den innflytelse på alle aspekter innen samfunnslivet: politisk, kulturelt og sosialt. Også økonomisk hadde den en skadelig virkning, for den drev kapital og investorer ut av hjemlandet. Noen inkvisitorer ekskommuniserte kong João IV i 1656, etter hans død. Den døde konges legeme ble dratt ut av kisten mens den lå i katedralen, avkledt og kastet i bakken. Etter å ha ekskommunisert liket fremsa inkvisitorene absolusjonen over det, fikk det anbragt tilbake i kisten, og så gikk de ut. Litteratur. Inkvisisjonen Onega (innsjø). Onega (også kalt Onego, russisk: Онежское озеро – "Onezjskoje ozero", dvs. "Onezjskoje-sjøen"; karelsk: "Oniegu", finsk: "Ääninen" eller "Äänisjärvi") er en innsjø i Russland. Geografi. Innsjøen dekker et areal på 9894 km² og inneholder 280 km³ vann. Dypeste punkt er 120 m. Onega er den nest største innsjøen i Europa og den 18. største i verden. I innsjøen er det 1369 øyer og holmer med et totalt areal på 250 km². Totalt tilsigsfelt for sjøen er 51 540 km², og dette omfatter 58 elver som renner inn i innsjøen, hvor de største elvene er Sjuja, Suna, Vodla, Andoma og Vytegra. Den korte elva Svir, som var Karelens sørgrense, renner fra Onegas sørvestre bredd til Ladoga, og fortsetter som Neva til Finskebukta. Innsjøen er geologisk meget ung. Den oppstod, som nesten alle innsjøer i det nordlige Europa, gjennom innlandsisens gravende virksomhet under istidene. Først på slutten av siste istid ble innsjøbekkenet dannet, da breene trakk seg tilbake for cirka 15 000 år siden. Den største byen ved innsjøen er Petrozavodsk, hovedstaden i den autonome republikken Karelia, som ligger på vestbredden av innsjøen. Andre byer er Kondopoga og Medvezjegorsk. Republikken omslutter Onega i vest, nord og øst. I sør grenser sjøen til Leningrad oblast og Vologda oblast. Vannveier. Gjennom Kvitsjøkanalen har Onega forbindelse med Kvitsjøen, og gjennom Volga-Østersjøkanalen med Volga og dermed også med det Kaspiske hav og Svartehavet. Langs sørbredden av sjøen går Onegakanalen, som ble bygget på 1800-tallet som en del av Mariinsk-kanalsystemet, en forløper for Volga-Østersjøkanalen, for å unngå de stormfulle farvannene ute på Onegasjøen. Historie og kultur. Allerede i tidlig steinalder var Onegas bredder bebodd. Rundt hele sjøen bodde det tidligere folk som snakket språk beslektet med finsk. På Onegas strender har man funnet helleristninger. Hodeskaller fra steinalderen som er funnet på øyer i innsjøen har blitt koblet til finnenes opphav. De rike skogene rundt Onega ga grunnlag for en stor celluloseindustri, men dette er i dag et økologisk problem for sjøen. UNESCO's verdensarvsted på Kizji Pogost ligger på en av øyene i øygruppen Kizji i den nordre delen av sjøen. To storslåtte 1700-talls trekirker er hovedattraksjonen på friluftsmuséet over nordrussisk trearkitektur. Om sommeren er det daglige båtforbindelser til øya fra Petrozavodsk. Seiling er en populær aktivitet på innsjøen. Det er en seilingklubb i Petrozavodsk. Det åpne russiske mesterskapet i seiling i cruiseryachtklassen har status som Den internasjonale Onegaregattaen i det russiske seilermijøet. Regattaen arrangeres av «Den russiske føderasjonens statlige komité for fysisk kultur og sport» og av «Seilerføderasjonen for republikken Karelia». Gustave Baheten Bahoken. Gustave Baheten Bahoken (født 13. juni 1979) er en kamerunsk fotballspiller. Han har tidligere spilt for Livingston i skotsk premier league og Aalesund. Bahoken har én landskamp for. Staritsa. Staritsa (russisk: Старица) er en by i Tver oblast i Russland. Byen ligger ved Volga, 70 km sørvest for Tver. Innbyggertall: 9 125 (folketelling 2002), 9 120 (folketelling 1989). Byen er delt i to deler av elva: den venstre (vestlige) og største, kalt bydelen, og den høyre (østlige) Moskva-delen. Historie. Byen ble grunnlagt i 1297 under navnet "Gorodok" (russisk: Городо́к – "lilleby"). I 1365 ble byen flyttet fra den høye høyrebredden til den lavere venstre siden av Volga, og fikk da navnet "Novyj Gorodok" (russisk: Но́вый Городо́к – "Nye lilleby"). Fra 1400-tallet har byen hatt navnet Staritsa, som er russisk for «gammelt elveleie». Navnet ble imidlertid feiltolket av heraldistene som laget Staritsas byvåpen, hvor de plasserte et bilde av en gammel nonne, som er en annen betydning av ordet «staritsa». I 1485 ble byen underlagt Storfyrstedømmet Moskva sammen med resten av Fyrstedømmet Tver. På 1400-tallet ble fyrstedømmet styrt av Ivan III's sønn Andrej, og deretter av Andrejs sønn Vladimir. Selv om Ivan den grusomme ikke hadde noen barn, så ble Vladimir av bojarene ansett som hans eneste arving. Da tsaren mistenkte Staritsas fyrste for å stå bak et komplott mot han, ble Vladimir og hans barn tvunget til å ta gift. I 1775 ble Staritsa senter for en ujezd. Fra oktober 1941 til januar 1942 var byen okkupert av Tyskland. Økonomi og næringsliv. Hovedindustriene i Staritsa består av tekstilfabrikker, mekanisk industri og jordbruksrettet industri. Severdigheter. På østsiden av elva kan det lett ses spor etter en tidligere bosetning, med store voller og hauger. På elvas venstre bredd står Maria Himmelfarts kloster, med en kalksteinskatedral fra 1530 og en spisesal fra 1570, samt flere kirker fra 1700- og 1800-tallet. Byens Boris og Gleb-katedral er en litt kjedelig nyklassisk bygning oppført mellom 1805 og 1820. Den erstattet en av miraklene i gammel russisk arkitektur, en mangespiret katedral bygget på 1560-tallet av de samme mesterne som arbeidet på Vasilijkatedralen i Moskva. Det ble sagt at katedralene i Moskva og Staritsa var to søstre, akkurat som fyrstene i de to byene, Ivan og Vladimir, var to brødre. Huler. De mange gamle kalksteinsbygningene i byen er oppført av stein fra de mange (nå nedlagte) kalksteinsbruddene i området. Kalksteinsbruddene, som er fra 1700- og 1800-tallet, er berømt blant russiske speleologer. Bruddene ble laget av lokalbefolkningen, uten noen overordnet plan, så de kan være veldig kronglete og kan brukes som en mindre modell for horisontale hule-labyrinter. De største bruddene har ganger med en samlet lengde på tre til fire kilometer. Gangene er rene og tørre, noe som er uvanlig for Moskva-regionen. Frivillige forsøker for tiden å overtale den lokale administrasjon til å se på hulene som en lokal arv, og å organisere bruken av dem. Med dagens ustrukturerte bruk blir bruddene gradvis forringet på grunn av uforsiktighet og vandalisme fra besøkende. Fruits Basket. Fruits Basket (フルーツバスケット, Furūtsu Basuketto, omtales også som Furuba), på norsk Fruktkurv, er en japansk anime og shojo manga av Natsuki Takaya. Mangaen gikk opprinnelig i bladet "Hana to Yume" (utgitt av Hakusensha) fra januar 1999. Det er totalt 136 kapitler fordelt på 23 bøker. I USA er det gitt ut 21 bøker foreløpig. Det ble laget en 26 episoders animeserie som varte fra 5. juli 2001 til 27. desember 2001 Handlingen. Hovedpersonen, Tohru Honda, mistet sin far da hun var veldig ung. Senere, når hun går på videregående, dør moren, Kyoko, i en bilulykke og Tohru velger å bo hos sin bestefar. Etter noen måneder må huset ombygges til et større hus, og hun velger å flytte ut og bo alene i et telt i skogen. En dag før hun drar til skolen går hun forbi et hus eid av Sohma-familien, hvor "prinsen" i klassen hennes, Yuki Sohma, bor. Etter skolen rammer et jordskjelv stedet der teltet hennes står og Sohma famlien tilbyr å gi henne et sted å bo imot at hun lager maten for dem og holder huset ryddig. Men den samme dagen hun flytter inn finner hun ut at Sohma-familien bærer på en stor hemmelighet; når de blir svake eller blir omfavnet av en person av det motsatte kjønn, forvandles de til et av de tolv dyrene i det kinesiske horoskopet pluss katten. Hva kommer til å skje med Tohru? Tohru Honda. Tohru Honda, hovedpersonen i serien, fremstilles som en høflig, optimistisk, ekstremt snill og uselvisk jente. Hun er datter av Kyouko Honda og Katsuya Honda, som er død. Ved starten av serien, etter at moren dør i en ulykke, velger hun å bo i et telt istedenfor å bo sammen med sine bestevenner, Arisa Uotani og Saki Hanajima, for å unngå å bli en byrde for dem. Men senere flytter hun inn hos Sohma-familien og bor hos dem. Tohru beskriver seg selv som en person som elsker matlaging og rengjøring. Hun har en gjennomsnittlige høyde, har brunt hår og brune øyne. Kyo Sohma. Kyo Sohma er forbannet av ånden til katten fra den kinesiske dyrekretsen. Hans fulle navn er Kyonkichi og han forvandles til en oransje katt når han blir klemt av det motsatte kjønn, eller når han er under mye stress. Katten er ikke et dyr i den kinesiske dyrekretsen, men legenden sier at katten kunne ha blitt med hvis ikke rotta hadde lurt han. Dette kan være grunnen til at han og Yuki Sohma (rotten) ikke kommer overens og krangler hele tiden. I starten av serien er Kyo litt høyere enn Tohru, men vokser mens serien fortsetter og blir mye høyere. Håret hans er langstrakt lyseoransje og han har en lugg som henger over de oransje-røde øynene hans. Yuki Sohma. Yuki Sohma er forbannet av ånden til rotten fra den kinesiske dyrekresten. Av klassekameratene er han kjent som «Prince Yuki" eller "Prince Charming". Men, han er utrolig usikker og hater sin jentete utseende. Han vet ikke hvordan han skal samhandle med andre mennesker og føler seg stadig ubetydelig. På tross av dette holde Yuki en rolig og samlet holdning mesteparten av tiden, og blir sjelden gal eller opprørt. Han er veldig formell og høflig når han snakker med andre, utenom Kyo. Han er like høy som Kyo, har sølvfarget hår og lilla øyne. Iain Pears. Iain Pears (født 1955 i Coventry, England) er en britisk forfatter, kunsthistoriker, journalist og kringkastingsmedarbeider. Pears er dr.philos i kunsthistorie fra University of Oxford. Han har arbeidet for BBC, Channel 4 og ZDF. I perioden 1982–90 var han korrespondent for Reuters i Italia, Frankrike, USA og Storbritannia. I 1997 utga Pears den historiske kriminalromanen "An Instance of the Fingerpost" (oversatt til norsk i 2000 med tittelen "Et skilt ved korsveien"), som ble en bestselger i en rekke land og markerte hans internasjonale gjennombrudd både som krimforfatter og skjønnlitterær forfatter. Før dette hadde han utgitt en serie kriminalromaner med detektiven og kunsthistorikeren Jonathan Argyll i hovedrollen. I 2004 ble han nominert til The International IMPAC Dublin Literary Award, for "The Dream of Scipio". Varnhems klosterkirke. Varnhem klosterkirke er en klosterkirke på Varnhem kloster som det henvises til i Jan Guillou sine bøker om Arn Magnusson. Beck. Beck Hansen (født Bek David Campbell, 8. juli 1970) er en amerikansk musiker, låtskriver og multi-instrumentalist. Han er gift med Marissa Ribisi, og sammen fikk de i 2004 sønnen Cosimo Henri Hansen. Biografi. Beck Hansen ble født i Los Angeles, California. Foreldrene var David Campbell, musiker og scientolog, og Bibbe Hansen, en billedkunstner av halvt norsk og litt svensk og litt jødisk opphav, også hun scientolog. Da foreldrene ble separert ble Beck boende med sin mor og sin bror i Los Angeles. Der ble han inspirert byens musikalske mangfold – alt fra hip-hop til latinomusikk – og morens kunstnermiljø. Denne inspirasjonen vises godt i musikken hans senere. Han hadde ikke mange venner som barn, noe som ga ham god tid til å utvikle sitt musikalske talent. Becks musikk er en kollasj av musikkstiler, med ironiske tekster og et postmoderne arrangement med sampling, trommemaskiner, live instrumentering og bruk av lydeffekter. Han eksperimenterer gjerne med sjangre og har en til tider absurd, frittflytende lyrisk stil. Musikken hans kan neppe settes i bås, og han ble gjerne beskrevet som totalt original da musikken hans ble sluppet løs på publikum på midten av 90-tallet. Til tross for sin individualitet må Becks musikk sies å være et produkt av 90-tallet, påvirkning fra både hip-hop, indie- og undergrunnsrock og elektronisk musikk skinner ofte gjennom. Etter å ha hoppet av high school på midten av 80-tallet reiste han rundt i verden. Han fortsatte å utvikle talentet sitt, blant annet ved å prøve seg som gatemusikant. Han tilbrakte også en periode i Tyskland med sin morfar, fluxuskunstneren Al Hansen. Beck reiste tilbake i Los Angeles på begynnelsen av 90-tallet, blakk, men motivert. For å klare seg tok han forskjellige strøjobber, og i en periode bodde han til og med i et skur. Han fortsatte likevel stadig å utvikle musikken sin. Etter en del minneverdige opptredener på diverse småklubber ble han oppdaget av Bong Load Custom Records. Da "Loser" ble gitt ut på en 12" vinyl i 1993 ble den kun presset i 500 eksemplarer. Sensasjonen den skapte på alternative radiostasjoner førte til en vill budrunde blant plateselskaper som ville sikre seg Beck. Han valgte til slutt Geffen Records, som ville tillate ham utgivelser på uavhengige plateselskaper selv mens han var under kontrakt med dem. I 1994 kom så den offisielle debuten på Geffen Records med albumet "Mellow Gold". Det ble straks en kommersiell suksess. Beck ga samtidig ut "Stereopathetic Soulmanure" på Flipside og "One Foot in the Grave" på det uavhengige K Records. Så, i 1995, la han ut på turne med sin "Lollapalooza tour". Noen kritikere stemplet ham fortsatt som en "one-hit wonder", noe som ble bekreftet av et publikum som som ikke viste spesielt stor interesse for annet enn hiten "Loser". I 1996 ble dette stemplet ettertrykkelig fjernet med utgivelsen av "Odelay". Den første singelen, Where It's At, fikk mye spilletid på radio, og videoen ble spilt hele tiden på MTV. Albumet fikk topp kritikker i blader som Rolling Stone og vant flere bransjepriser, deriblant to Grammyer. Odelay solgte til dobbel platina. Beck og Scientologien. Beck har vært involvert i scientologi hele livet, men det er først nylig han har bekreftet det offentlig. Det er uvisst hvordan hans engasjement var på 90-tallet, men det kan virke som han distanserte seg noe. Navnet hans dukket opp i scientologilitteratur i 2003, han var da både en medlem og en donor. I april 2004 giftet han seg med Marissa Ribisi, også hun andregenerasjons scientolog. Beck erkjente offentlig sin tilknytning til scientologikirken for første gang i et intervju med New York Times Magazine 6. mars 2005. Ytterligere bekreftelse kom i et intervju i Irish Sunday Tribune i juni 2005, hvor han skal være sitert slik: "Ja, jeg er scientolog. Min far har vært en scientolog i 35 år, så jeg vokste opp i og rundt det." Når han ble spurt om scientologiens kjernetro svarer han heller vagt om området. Diskografi. Hovedartikkel: Beck Diskografi Kjærlighetens kjøtere. "Kjærlighetens kjøtere" er en norsk dramafilm fra 1995. Regien er ved Hans Petter Moland som vant Amanda-prisen for filmen i kategorien «Årets beste norske film» i 1996. Filmen er basert på den danske forfatteren Peter Tuteins roman Larsen. Handlingen i filmen tar form på Grønland, men det meste av filmen er innspilt på Svalbard. Manuset er skrevet av en trio bestående av Lars Bill Lundholm, Hans Petter Moland og romanforfatteren selv Peter Tutein. Regissøren har også fått med seg den erfarne cinematografen Philip Øgaard kjent fra bl.a "Adjø Solidaritet", "Døden på Oslo S" og "Kautokeino-opprøret". Terje Rypdal står for filmmusikken. Den britiske filmhistorikeren Peter Cowie beskriver Hans Petter Moland som «the Ridley Scott of Norway». I likhet med Ridley Scott har Moland vunnet priser på festivaler og regissert hundrevis av reklamefilmer. Filmen er den eneste norske filmen som ble tatt med i filmutvalget i den amerikanske boka 1001 Movies You Must See Before You Die. Handling. Året er 1925, byen er Oslo, som akkurat har skiftet navn fra Kristiania. Den unge og ikke fullt så vellykkede dikteren Henrik Larsen (Gard B. Eidsvold) har akkurat fridd til sin kjæreste Gertrude (Camilla Martens), og fått avslag. Han takker derfor ja til et tilbud som arbeider for et av Øst-Grønlands fangstkompanier, og reiser av gårde med et kjærlighetsbrev og et løfte fra sin kjære om at hun vil vente på han når han kommer tilbake til Oslo. På Grønland møter Larsen sine to medarbeidere og samboere; stasjonssjefen Randbæk (Stellan Skarsgård) og fangstmannen Holm (Bjørn Sundquist). Randbæk, som i sin egen mangel på lykke og kjærlighet, er fra første stund ute etter Larsen, og bidrar sammen med den bitende kulden og de ellers vanskelige forholdene, til å gjøre Larsens opphold på Grønland langt annet enn hyggelig. Men Larsen er samtidig en mann med en sterk personlighet, og er etter hvert ikke redd for å ta igjen med Randbæk. Holm får til slutt nok av de to kranglefantene, og forlater dem begge to. Larsen og Randbæk er dermed overlatt til hverandre, og det hele utvikler seg til en kamp om liv og død for å overleve i det iskalde Grønland-landskapet. Sjangerklassifisering. "Kjærlighetens kjøtere" er en psykologisk thriller på grunn av det sterke persongalleriet og premisset filmen legger opp til. I tillegg beskrives det også som et kostymedrama, som var populært å eksportere til USA spesielt på slutten 1980-tallet. De eksotiske kostymedramaene bekreftet oppfattelsen av film fra Norden. Disse ble lenket sammen til denne spesielle sjangeren og videreførte tankegangen at filmer fra Skandinavia ble et uttrykk for nordisk kultur, både historisk og litterært. "Kjærlighetens kjøtere" viderefører denne tradisjonen og fikk anerkjennelse på San Sebastian International Filmfestival. Mottakelse og kritikk. Regissør Hans Petter Moland har selv karakterisert innspillingen av "Kjærlighetens kjøtere" som «et nordisk mesterskap i skuespillerkunst». "Kjærlighetens kjøtere" er beskrevet som en spenningsfilm av det tøffe og dramatiske slaget, og grenser ofte til psykologisk thriller. Filmen betraktes som en særdeles god film fra 1990-tallet. Tematikk. Etter den ujevne debuten med "Secondløitnanten" etablerte "Kjærlighetens kjøtere" Hans Petter Moland som en regissør som mestret både det store formatet, det fortettede kammerspillet og den skarpe karaktertegningen. "Kjærlighetens kjøtere" er en film som skal gi deg frysninger, på mange måter. Moland opererer med et dirrende fysisk filmuttrykk som skaper sterke fornemmelser av indre og ytre krefter, av snø, kulde og truende uvær. Historien er lagt til Grønland, men filmen er innspilt på Svalbard. Her danner blåskimrende, snødekte fjell en majestetisk ramme rundt dramatiske begievenheter og skjøre menneskeliv. Det finnes imidlertid ikke noe romantisk i fremstillingen av denne naturen. Den er et spiskammer for den som behersker naturens lover, men også nådeløs mot den som feilvurderer styrkeforholdet mellom menneske og natur. "Kjærlighetens kjøtere" utforsker de omstendighetene som kan presse et menneske mot ytterpunktene i sin egen psyke, til områder der den siste resten av sivilisasjon er forvitra, der menneskenaturen ligger blottlagt i sin råeste form, og der villdyret våkner. Ettermæle. "Kjærlighetens kjøtere" vant Amanda-prisen for «Årets beste norske film» i 1996. Den vant også «Young Audience Award» i 1996 på Rouen Nordic Film Festival i 1996. I utlandet vant den to priser på San Sebastian International Film Festival bl.a «Special Mention» og «Golden Seashell» Filmen har blitt tatt ut i Norske klassikere-serien som beviser at filmen har stor betydning for norsk filmhistorie. Norske Klassikere er en DVD-serie som er de beste norske filmene som har blitt laget. Åreføring. En åreføring er hvordan du "fører" padleåren i kajakk eller kano. Lav åreføring. En lav åreføring er at du holder åren lavt, og padler langt ute fra kajakken. Dette gjør kajakken mer stabil, men den går litt seinere. Denne åreføringen er mest vanlig blant havkajakk-padlere. I store bølger er det lurt å bruke lave åreføringer. Høy åreføring. Høye åreføringer er at du holder åren høyt, og padler tettere inntil kajakken, gjør kajakken mer ustabil, men den går fortere. Det er mest populært blant racere. Det er ikke alltid så lurt å bruke høye åreføringer i store bølger, spesielt ikke hvis du får bølgene fra siden eller bakfra. Altså: Jo høyere åreføringer, jo fortere går det, men mindre stabilitet. Jo lavere åreføringer, jo seinere går det, men mer stabilitet. Det blir også lettere å ta støttetak med lave åreføringer enn med høye. Støttetak. Et støttetak er noe man gjør med padleåren i kajakk eller kano, hvis man er i ferd med å gå rundt. For å utføre et støttetak, tar man baksiden av åren og slår til vannoverflaten for å dytte seg opp igjen. Stor-Gjøvik. Stor-Gjøvik planlegges etablert med utgangspunkt i Gjøvik, Søndre Land og Vestre Toten kommuner. En slik sammenslåing vil bidra til at Gjøvik i enda større grad blir et innlandssentrum med ca 50 000 innbyggere. Kritikerne ønsker imidlertid enten å opprettholde kommunestrukturen slik den er i dag, eller at den nye storkommunen også skal innbefatte Østre Toten og Nordre Land kommuner. Blodhund. Blodhund (FCI #084) er en stor og meget gammel hunderase som stammer fra Belgia. Den regnes som en viktig stamfar for dagens drivende hunder. Rasen er også kjent som Sankt Hubertshund mange steder i verden. Opprinnelse og alder. Navnet "blodhund" kommer ikke av rasens egenskaper til å spore blod, men stammer fra det engelske uttrykket «blooded hound» som oversatt betyr "nobelt blod", underforstått "renraset hund". Navnet stammer fra 1300-tallet, men rasen er ennå eldre. Blodhunden skal ha oppstått i Ardennesdistriktet i Belgia på 900-tallet, der en munk med navnet "Hubertus" (egentlig "François Hubert", senere den første biskop av Liège) drev med oppdrett av store jakthunder, basert på lokale hunder som hadde eksistert i området siden 600-tallet. Siden ble disse hundene spredd utover Europa, der de med årene ble krysset med andre hunder for å få fram typer som passet de mange ulike behov folk hadde for jakthunder. Blodhunden ble bragt til England med Vilhelm Erobreren på 1000-tallet, og den ble flittig brukt som jakthund i Frankrike fram til Ludvig den helliges tid (1226–1270). Rasens rykte som en særlig god sporhund stammer imidlertid trolig fra USA, dit den kom ganske tidlig etter at innvandringen fra Europa begynte. Den ble spesielt populær i sørstatene, der den ble brukt til å spore opp rømte slaver. Siden ble den også benyttet til å spore opp fanger som hadde rømt. I moderne tid har oppdrettere i såvel USA og Storbritannia, som i hjemlandet Belgia vært viktige for rasens utvikling og eksistens. I dag regnes den også som støverrasenes viktigste stamfar. Utseende, anatomi og fysikk. Blodhunden er en av de største støverne. Den er langstrakt med mye løshud. Hodet er stort og smalt. Den har rynker og slapp hud på hodet og langs hele halsen. Den har markert nakkeknøl, lange kjaker, krommet neserygg og et kjeveparti som har hengende løse lepper. Ørene er festet lavere enn øynene og er meget lefsete. Ørene har ikke brusk og henger derfor ned mot kjakene. Den har langstrakt høy og smal hals. Kroppen er slank og langstrakt med bredt brystparti og buklinjen noe opptrukket. Den har rak rygg og balansert lend. Den har relativt sterke bein og en middels tykk benstamme som ender opp i runde, høye labber. Halen har kort pels og bæres i en bue over rygglinjen, uten å berøre ryggen. Pelsen på kroppen er kort og grov, mens på hodet og ørene er den myk og glatt. Sort som toner over til brun er det mest vanlige på denne typen hunder. Hannene blir ca. 64-72 cm i skulderhøyde og veier vanligvis omkring 46-54 kg. Tispene blir ca. 58-66 cm i skulderhøyde og veier vanligvis 40-48 kg. Idealhøyden er henholdsvis 68 og 62 cm. Bruksområde. Blodhunden ble opprinnelig avlet som en drivende jakthund som jaget hjort og villsvin i flokk, men den har på grunn av sin fantastiske luktesans og sitt utrettelige pågangsmot blitt mer av en ren sporhund å regne. Den regnes av de fleste som «verdens beste sporhund», men denne staute og stolte hunden har også en rekke andre brukshundegenskaper. Ikke minst som tjenestehund. Blodhund er også en ypperlig familiehund. Blodhunden er ikke særlig hurtig, men svært utholdende og besluttsom. Den kan spore lenger enn noen annen hund. Lynne og væremåte. Blodhunden er en stor, stø og modig hund som egner seg ypperlig som familiehund i en aktiv familie. Den er vennlig, rolig, lojal og trofast, og regnes som svært flink med barn. Den er reservert overfor fremmede, men normalt aldri aggressiv. Blodhunden trenger tålmodig og vennlig, men streng dressur. Den trenger mye mosjon og bør få rikelig med oppgaver for å trives maksimalt. Annet. Pelsen må børstes regelmessig. På grunn av hudfoldene og de lange ørene trenger denne hunder regelmessig ettersyn og renhold, også av øynene. Evas øye. "Evas øye" er en norsk film fra 1999 basert på en krimroman av Karin Fossum med samme tittel. Regien er av Berit Nesheim. Handling. Eva, en ung kvinne går tur med sin lille datter. De finner et lik i elvekanten. Eva løper bort til nærmeste telefon, men i stedet for å ringe politiet og varsle, ringer hun sin gamle syke far og spør hvordan han har det. Dermed lyver hun til datteren sin om at hun har ringt politiet. Etter hvert viser det seg at Eva er tilknyttet til det døde liket som er Egil Einarsson. Det hele starter da Eva tilfeldigvis møter sin gamle barndomsvenninne Maja Durban i en bokhandel. De blir glade for å møte hverandre igjen og går i svømmehallen. Maja forteller at hun lever av å selge kroppen sin. Hun tar imot kunder hjemme hos seg og Eva som sliter med økonomien blir oppfordret til å gjøre som Maja. Etter å ha drukket seg full lar Eva seg overtale til å prøve. Men først skal Maja vise henne hvordan hun gjør det. Eva befinner seg nå i Majas leilighet og en av horekundene til Maja kommer. Kunden vet ikke at Eva er i leiligheten og at hun hører på dem. Eva lytter etter hva som foregår på soverommet der Maja befinner seg med horekunden. Så hører Eva bråk fra soverommet og hun finner Maja drept på sengen. Kunden er forsvunnet. Eva får panikk og stikker av. Så kommer hun på noe Maja fortalte før hun døde. Maja hadde en god sum penger gjemt unna på hytta og Eva vil finne disse pengene. Da hun ankommer hytta finner hun etter mye leting pengene til Maja. Men så kommer det noen til hytta. Juan Silveira dos Santos. Juan Silveira dos Santos (vanligvis kalt Juan, født 1. februar 1979 i Rio de Janeiro) er en brasiliansk fotballspiller. Han er forsvarsspiller i Serie A-klubben AS Roma. Før han kom til Italia i 2007, spilte han for Bayer Leverkusen. Han spiller også på. Innlands-Norge. Innlands-Norge identifiseres gjerne med Oppland og Hedmark, de eneste fylkene uten kystlinje i Norge. Fra 2006 har disse to fylkene vedtatt å etablere region Innlandet. Som største byer er Hamar og Gjøvik viktige sentrum i denne landsdelen. Andre viktige byer er Kongsvinger og Lillehammer. Region Innlandet. Region Innlandet ble i oktober 2005 vedtatt av Oppland og Hedmark fylkesting. Vedtaket medfører at Hedmark og Oppland fylker går sammen i en ny region. Lillehammer er foreslått som regionshovedstad, Gjøvik er den største bykommunen i regionen, men Hamar, Elverum og Kongsvinger har også store folkerike sammenhengende tettbebyggelser i region Innlandet. BBC NewsPod. NewsPod er et halvtimes audio nyhetsmagasin produsert av BBC News hver dag og presenteres av Eddie Mair. Programmet er uten overskrifter og er en kompilering av britisk innenlandske og internasjonale rapporter og intervjuer produsert for andre BBC radioprogrammer, først og fremst BBC Radio 4 og BBC Radio Five Live. Det er det første (og foreløpig eneste) BBC-programmet som er tilgjengelig kun som nedlastbar MP3-fil eller podcast uten å bli kringkastet i noe annet medium. "NewsPod" ble første gang produsert tirsdag 7. mars 2006 og ble til å begynne med utelukkende kunngjort av Mair i det daglige nyhetsbrevet til BBC Radio 4s nyhetsmagasin «PM» som også presenteres av Mair før også nasjonal radio begynte å informere om programmet. Raufoss kirke. Raufoss kirke er sognekirke for Raufoss sogn i Vestre Toten kommune og ble innviet søndag 11. juni 1939. Arkitekt var Henry Bocher. Kirken har 450 sitteplasser. Afrikansk palmeruller. Afrikansk palmeruller er et kattelignende rovpattedyr. Selv om den heter palmeruller og ligner på snikekatter, er den ikke nærmere beslektet med palmerullere og andre snikekatter enn med hyener og kattedyr. Sannsynligvis er den afrikanske palmerulleren en søsterart til alle resterende kattelignende rovpattedyr. Gassiske snikekatter. De gassiske snikekattene er en liten gruppe av kattelignende rovpattedyr som bare forekommer på Madagaskar. De har tidligere blitt regnet til hhv. snikekatter og manguster, men utgjør en egen «gren» i rovpattedyrenes stamtre. Linsanger. Linsanger (Prionodontidae) er en liten familie med kattelignende rovpattedyr. Familien består av to arter i slekten "Prionodon". Linsangene ligner på snikekattene, men ifølge nyere fylogenetiske analyser tilhører disse artene en søstergruppe til kattedyrene. Derfor ble linsangene plassert i en egen familie. Tidligere var de klassifisert sammen med snikekattene. Beskrivelse. Linsangene er nattaktive og meget dyktige klatrere. De jakter øgler, fugler, småpattedyr og insekter på bakken og i trærne. Linsangene har i likhet med kattedyrene skarpe klør som kan trekkes inn. Det fins to arter som begge er endemiske for Sørøst-Asia. Også en annen art, "Poiana richardsonii", går under navnet afrikansk linsang, men den er ikke spesielt nært beslektet med linsanger. Den tilhører derimot gruppen med snikekatter. Båndlinsangen forekommer i Thailand, Vest-Malaysia og Indonesia, samt på øyene Java, Sumatra og Borneo. Den har lys gul pels med fem brede, tversgående mørke bånd på ryggen og brede mørke halsstriper og små avlange flekker og striper langs flankene. Halen har 7–8 mørke ringer og sort haletipp. Båndlinsangen blir omkring 40 cm lang og har en hale på cirka 34 cm. Vekten er i snitt 700 gram. Flekklinsangen forekommer fra India (Assam) til Vietnam, spesielt i skogene i det sentrale og østre Himalaya. Den har lys gul pels med mørke flekker på forkroppen og striper på halsen. Halen har 8–9 mørke ringer, avbrutt av lysere ringer. Flekklinsangen blir omkring 38-41 cm lang og har en hale på cirka 33-35 cm. Vekten er i snitt 595 gram. Mohamed Kader. Mohamed Abdel Kader Coubadja Touré (født 8. april 1979 i Sokodé) er en togolesisk fotballspiller som for øyeblikket spiller for Ajman Club i De forente arabiske emirater. Tidligere har han blant annet spilt for italienske AC Parma, franske En Avant Guingamp og sveitsiske Servette FC. Kattelignende rovpattedyr. Kattelignende rovpattedyr, eller feliformia som denne gruppen med rovpattedyr også kalles, er (ved siden av hundelignende rovpattedyr) én av to store delgrupper som rovpattedyrene kan inndeles i. Gruppen deles videre inn i eleve familiegrupper, hvorav sju eksisterer og fire er utdødd. Hundelignende rovpattedyr. Hundelignende rovpattedyr (også kalt Caniformia og Canoidea) er (ved siden av kattelignende rovpattedyr) én av de to store delgruppene som rovpattedyrene kan inndeles i. Begge gruppene består av flere undergrupper. Til sammenligning med kattelignende rovpattedyr har de hundelignende klør som ikke kan trekkes inn. Likeledes er snutepartiet lenger enn hos de kattelignende dyra, som dessuten har færre tenner enn hundelignende rovpattedyr har. Evolusjonært slektskap. `--+-- Arctoidea (bjørnelignende rovpattedyr) `--+-- Musteloidea (mårlignende rovpattedyr) `--+-- Ailuridae (gyldne pandaer) Lyngdal kirke (Vest-Agder). Lyngdal kirke ble bygd i 1848 etter tegninger av Gabriel Kirsebom Kielland. Den er bygget som en korskirke med 1400 plasser. Kirken ligger ved riksvei 43 i Lyngdal kommune, strategisk plassert midt mellom elvene Lygna og Litleåna. Ca ti meter nord for kirkens plassering i dag lå det en steinkirke fra middelalderen. Denne ble revet i 1847, men bak kirken ligger fortsatt sju store gravhauger som man regner med stammer fra eldre jernalder og vikingtid. Mårlignende rovpattedyr. Mårlignende rovpattedyr eller mustelider er en delgruppe av hundelignende rovpattedyr som inkluderer ca. 90 arter fordelt i fire familiegrupper. Gruppen av gyldne pandaer ble nylig flyttet hit, etter at det ble avdekket gjennom moderne forskning med DNA at rød panda ikke kunne klassifiseres sammen med bjørner. Den er altså nærmere beslektet med de tre andre familiegruppene i denne gruppen. Evolusjonært slektskap. `--+-- Ailuridae (gyldne pandaer) Lyngdal kirke (Buskerud). Lyngdal kirke er en korskirke fra 1701 i Lyngdal i Flesberg kommune i Buskerud. Kirken er underlagt Kongsberg prosti. Kirken ble restaurert i 1735 og 1862. Deler av inventaret stammer fra den forrige Kongsberg kirke (1631–1765). Dette gjelder blant annet altertavlen, malt av Adam van Breen (1633), og dekorerte takbord i kirkens sakristi. Adkomst til stedet er via Fv63 og Fv134. Fotballklubben Herøy/Dønna. Fotballklubben Herøy/Dønna (stiftet i 2002) er en fotballklubb fra Herøy og Dønna i Nordland. Klubben ble startet som et samarbeidsprosjekt mellom Herøy IL og Dønna IL. Klubben lå tre år på rad i 3. divisjon, før det rykket ned i 4. divisjon. Mystic River. "Mystic River" er en amerikansk film fra 2003 i regi av Clint Eastwood og manuset er skrevet av norsk-amerikaneren Brian Helgeland basert på en roman av Dennis Lehane. Om filmen. Den ble Oscarnominert i ytterliger 4 kategorier; Pål Bang-Hansen. Pål Helge Bang-Hansen (født 29. juli 1937 i Oslo, død 25. mars 2010) var en prisbelønt norsk skuespiller, regissør, journalist, forfatter og filmanmelder. Biografi. Med familien befant han seg i svenske Hammarbyhöjden fra 1943 der han gikk på barneskole. Bosatt i Husebygrenda ble han barnestjerne og opptrådte blant annet mye med Sverre Udnæs i Barnetimens hørespill, med hovedrollen i "Mesterdetektiven Blomkvist". Bang-Hansen filmdebuterte i Arne Skouens "Gategutter" (1949). Etter et opphold i Italia 1950-52 fikk han hovedrollen i faren Odd Bang-Hansen sin bokfilm Tom og Mette på sporet 1952. På gymnaset studerte han språk samtidig med Gro Harlem Brundtland og Rolf Presthus, var leder for Studentersamfundets Teater 1959, før filmstudier ved "Centro Sperimentale" i Roma 1960-62. Siden 1962 rapporterte han årlig fra Filmfestivalen i Cannes, ofte sammen med Arne Hestenes, fra 1968 med base i hans bolig i Tovo ved liguriske Villa Faraldi. Herfra skrev han også reise- og matbøker. Som faren ble han kulturjournalist i Arbeiderbladet 1961-67, men er mest kjent fra NRK der han ble ansatt 1965 og ledet Filmmagasinet 1967-93. I 1966 giftet han seg og regisserte sin første av seks filmer for EMI Produksjon, Skrift i sne (1966) med farens manus og broren Kjetil Bang-Hansen blant skuespillerne. Komedien "Norske byggeklosser" solgte bra i 1972. Hans to barn, Simen og Bent var med i "Kanarifuglen" (1973). Hans siste ble "Kronprinsen" der Bjørn Sundquist vant Filmkritikerprisen 1980. Andre NRK-program med Bang-Hansen var spørreleken Zoom 1985 og Lørdagsbilaget 1985. I tiden etter Filmmagasinet ledet han På kino i kveld 1990-92,"Oscarfest i Hollywood" 1992, hatt innslag i Kulturoperatørene i 1994 og Anne Hoffs nye Cinemaskopet i 1996. Han ledet det ukentlige Påls briller i 1997, og var innom Gydas vei 1998 og filmanmelder i Frokost-TV 2003-07. I 2002 laget NRK filmen "Pål sine stjerner" om ham. Selv opptrer han selvparodisk i "Uti vår hage" 2003. Bang-Hansen pensjonerte seg fra NRK i 2007, men fortsatte å skrive manuskripter, det seneste om XU-jenter fra den andre verdenskrig. Pinar del Río. Pinar del Río er den vestligste provinsen på Cuba. Jordsmonnet og klimaet her regnes for å være det beste for tobakksdyrking i hele verden, og en rekke av Cubas absolutt fineste sigarer kommer fra nettopp denne provisen. Provinsen har et storslått landskap med en rekke små åser i lavlandet, Cubas største korallrev og lave tåkeskyer mellom åsene og over markene om morgenen som gir landskapet et skjær av tropisk ro. Det sies at Colombus en gang skulle ha sagt at hvis paradiset på jord skulle finnes noe sted, måtte det ligge i "Pinar del Rio". Befolkning. Provinsen består av 14 kommuner. I år 2000 bodde det rundt 740.000 mennesker i provinsen. De største byene er San Cristóbal, (ca. 26 000 innbyggere), Consolación del Sur (ca. 25 000 innbyggere), Los Palacios (ca. 20 000 innbyggere), San Juan y Martínez (12 000 innbyggere) og Viñales med ca. 10 000 innbyggere. Utsikt fra «Hotel Jazmines in Viñales» Ulikt landsdistriktene i Norge der kjønnsfordeling er temmelig skjev med et overskudd av menn, bor det omtrent like mange kvinner som menn i Pinar del Rio. Går man ned på kommunenivå vil man likevel se at kvinnene søker mot byene. Omtrent 64 % av befolkningen bor i byene i Pinar del Rio og provinsen har vel 68 innbyggere pr. km². Næringsliv. Landbruket er den viktigste næringen med produksjon av tobakk, ris, sukker, frukt og grønnsaker. Når det gjelder industri, synes hermetikkindustri (frukt og grønnsaker) og produksjon av bygningsartikler å dominere. Folk i Havanna pleier å omtale Pinar del Rio som «Cubas hage» og folket i regionen som de mest rolige og sindigste menneskene på Cuba. a> Edvard VIII av Storbritannia. Edvard VIII ("Edward Albert Christian George Andrew Patrick David Windsor"; født 23. juni 1894 på White Lodge i Richmond upon Thames i England, død 28. mai 1972 i Paris, Frankrike) var konge av Storbritannia, Irland, Samveldelandene og keiser av India fra 20. januar 1936 til han abdiserte den 11. desember samme år. Han var den eldste sønn til Georg V av Storbritannia og Mary av Teck. Hans far var den andre sønn til fyrsten av Wales (senere kong Edvard VII, og prinsessen av Wales (tidligere prinsesse Alexandra av Danmark). Hans mor var den eldste datter til hertugen og hertuginnen av Teck. Han var oldebarnet til dronning Victoria, og ble derfor titulert "Hans Kongelige Høyhet" fra fødselen av. Edvard fikk tittelen fyrste av Wales i 1911, ble utdannet som sjøoffiser og tjenestegjorde under første verdenskrig ved vestfronten. Konge av Storbritannia, Irland og øvrige britiske "dominioner" samt keiser av India fra 20. januar 1936 til sin abdisering 11. desember 1936. Guvernør på Bahamas 1940–45. (Hans offisielle tittel som regjerende konge var "Edward the Eighth, by the Grace of God, of Great Britain, Ireland and the British Dominions beyond the Seas, King, Defender of the Faith, Emperor of India".) En konstitusjonell krise oppstod i november 1936 da Edvard ønsket å gifte seg med den amerikanske Wallis Simpson, som hadde vært gift to ganger tidligere. Som fraskilt var det uakseptabelt at hun kunne bli dronning. Den 11. desember 1936 abdiserte Edvard og flyttet til Frankrike. Den 8. mars 1937 fikk han av sin bror og etterfølger, Georg VI av Storbritannia, tittelen Hertug av Windsor ("Duke of Windsor"), en tittel som gikk i graven med ham. Edvard og Mrs Simpson giftet seg den 3. juni 1937 i en privat seremoni nær Tours i Frankrike. Edvard var meget populær som Prince of Wales, og var betraktet som verdens mest ettertraktede ungkar. Hans noe overfladiske sjarm dekket over at han politisk sett var svært reaksjonær, og hadde ideer om en konges makt og myndighet som ikke ville kunne forenes med et moderne konstitusjonelt monarki. Det er i ettertid kommet fram at han var svært vennlig med de tyske nazistene, og godt kunne tenke seg en rolle som gjeninnsatt konge i England dersom Adolf Hitler hadde vunnet andre verdenskrig. At han ble sendt som guvernør til Bahamas under krigen, ble både av ham og andre oppfattet som en ren forvisning, trolig iverksatt av Winston Churchill for å unngå at den tidligere kongen skulle blamere seg altfor mye i forhold til aksemaktene, noe han inntil da hadde gjort. Edvard døde av strupekreft i 1972 i Paris, og hans lik ble sendt tilbake til Storbritannia der han ble gravlagt i Frogmore, nær Windsor. Tidlig liv. Edvard VIII ble født den 23. juni 1894 i palasset White Lodge i Richmond Park, i utkanten av London, under oldemoren dronning Viktorias regjeringstid. Foreldrene var på denne tiden hertug og hertuginne av York. Hans mor, Mary, var den eldste datteren til hertugen og hertuginnen av Teck (Franz og Maria Adelaide). Som oldebarn av monarken i mannlig nedstigende linje ble Edward tituler som Hans Kongelige Høyhet Prins Edward av York og var tredjemann i arvefølgen, etter sin bestefar og far. Han ble døpt Edward Albert Christian George Andrew Patrick David i Green Drawing Room i White Lodge den 16. juli 1894, av Edward White Benson, erkebiskop av Canterbury. Hans navn ble valgt til minne om hans avdøde onkel Edward, i familien kalt «Eddy», og hans oldefar kong Christian IX av Danmark. "Albert" blei tatt med etter forslag fra dronning Viktoria, og de siste fire navnene – George, Andrew, Patrick og David – viste til skytshelgnene av England, Skottland, Irland og Wales. Navnet David ble alltid brukt i hans omgangskrets. Som så mange overklassebarn i datidens England, hadde ikke Edwards foreldre mye med selve oppdragelsen å gjøre. Edward og hans yngre søsken tilbrakte det meste av sitt tidlige liv sammen med guvernanter. En av hans første guvernanter hadde for vane å klype Edward før han ble presentert for sine foreldre. Hans stadige gråt og misnøye imøte med foreldrene førte ofte til at hertugen og hertuginnen viste Edward og guvernanten bort. Guvernanten ble fratatt sin jobb. Edwards far var svært streng mot sine barn, men utstrålte også kjærlighet overfor dem. Folket oppfattet ofte moren Mary som en streng og alvorlig kvinne, men hun hadde en leken tilnærming overfor barna. Hun moret seg over at barna serverte toast med froskepålegg til sin fransklærer, og lovte dem å holde på hemmeligheten. Utdanning. Edvard fikk hjemmeundervisning av Helen Bricka. Da foreldrene gjorde en ni måneder lang rundreise i Det britiske imperiet etter dronning Viktorias død i 1901, bodde Edvard og hans søsken sammen med besteforeldrene, dronning Alexandra og kong Edvard VII, som overøste dem med oppmerksomhet og hengivenhet. Etter at foreldrene kom tilbake ble Edvards oppdragelse tatt hånd om av to menn, Frederick Finch og Henry Hansell. De to sto for størsteparten av søskenflokkens oppdragelse. Hansell var læremesteren til Edvard fram til litt før han fylte 13. Hansell ønsket at Edvard skulle få begynne på skole tidligere enn dette, men faren var uenig. Edvard gjennomførte opptaksprøver til Osborn Naval College, og begynte der i 1907. Han likte seg ikke på denne skolen, og etter to år ble han overført til Royal Naval College ved Dartmouth. Det ble laget et utdanningsprogram for ham, med to år på Royal Naval College, etterfulgt av innrullering i Marinen. Kong Edvard VIIs død i 1910, og farens tiltredelse som kong Georg V, gjorde at han ble tronarving og fikk titlene hertug av Cornwall og hertug av Rothesay. En måned senere, på sin 16-årsdag, fikk han tittelen fyrste av Wales, og forberedelsene til hans framtid som monark, begynte. Han hoppet av marinekurset før avgangseksamenen. I stedet tjenestegjorde han som sjøkadett i tre måneder ombord på slagskipet Hindustan, før han startet på Magdalen College i Oxford, en utdannelse han i følge sine biografer ikke var forberedt intellektuelt for. Etter åtte semestre forlot han Oxford uten vitnemål for fullført utdannelse. Windsor Narkolepsi. Narkolepsi er en nevrologisk tilstand som karakteriseres av plutselige og ukontrollerbare søvnanfall, påtrengende søvnighet på dagtid, søvnparalyse og noen ganger hypnagoge hallusinasjoner. Det antas at rundt tre millioner mennesker i verden er rammet av narkolepsi med symptomer som varierer fra knapt merkbare til sterkt hemmende. Søvnanfall om dagen og de tilhørende kortvarige lammelsene kan forårsake alvorlige problemer i pasientens sosiale, yrkesmessige og personlige livsutfoldelse. De fleste narkoleptikere opplever kataplektiske anfall, kortvarige tap av kontroll over musklene, hvor de avslappes. Ofte er disse anfallene tidsmessig svært korte og ikke tydelig observervbare for andre. For noen viser det seg som hurtige nikk med hodet, for andre en kort sammensynkning av overkroppen og for en liten del av de med narkolepsi kan det bety at de simpelthen faller helt sammen. Disse anfall oppstår for det meste når pasienten er ivrig, begeistret eller opphisset – noe som kan gjøre sex til en utfordring for de som er særlig plaget av katapleksi. Der er dog også narkoleptikere, som slett ikke opplever katapleksi. Symptomer. Hovedkarakteristikk for narkolepsi er overstrømmende søvnighet på dagtid (EDS) selv etter adekvat ni timers søvn. En person med narkolepsi kan bli døsig eller falle i søvn på ofte upassende tidspunkter og steder. En liten lur på dagtid kan forekomme uten forvarsel og kan være fysisk uunngåelig. Disse smålurene forekommer flere ganger daglig. De er typisk oppkvikkende, men bare for noen få timer. Døsighet kan vedvare for lengre perioder. Dessuten kan nattesøvnen være oppstykket med hyppige oppvåkninger. Forstyrret nattesøvn er et annet vanlig problem for personer med narkolepsi med mange oppvåkninger og mye REM-søvn. Vanligvis er det første symptomet på narkolepsi kraftig og overveldende søvnighet på dagtid. De andre symptomene kan begynne alene eller i kombinasjon måneder eller år etter begynnelse på dagblundene. Det er stor individuell variasjon i utviklingen, alvorlighet og rekkefølge for symptom på katapleksi, søvnparalyse og hypnagogiske hallusinasjoner. Bare omkring 20 til 25 prosent av folk med narkolepsi erfarer alle fire symptomer. Overdreven søvnighet på dagtid varer generelt livet ut, men ikke alltid søvnparalyse og hypnagogiske hallusinasjoner. Selv om disse er de vanlige symptomene på narkolepsi, vil opp mot 40 % av pasientene også være plaget av søvnløshet som kan komme av overdrevet mye søvn, eller av egenterapi mot narkolepsien ved for eksempel inntak av drikke som inneholder mye energi eller koffein. Vanligvis når en person er våken vil hjernebølgene på et elektroencefalogram vise et normalt bilde. Når personen sovner blir hjernebølgene langsommere og mindre regelmessige. Denne søvntilstanden kalles NREM søvn (non rapid eye movement søvn), det vil si søvn uten raske øyebevegelser. Etter omkring 1,5 timer med dette søvnstadiet blir hjernebølgene mer aktive, og det blir raske øyebevegelser samtidig med drømmeaktivitet som kan huskes. Søvnstadiet kalles REM-søvn (rapid eye movement søvn). For narkolepsipasienter er lengden og rekkefølgen av søvnstadiene, NREM og REM-søvn forstyrret. REM-søvn, som vanligvis kommer etter en første fase med NREM-søvn, kan komme helt i starten av søvnen. Det kan være mange uheldige følger av at hjernen ikke går igjennom søvnstadiene i vanlig rekkefølge. Diagnose. I ICD-10 klassifisers narkolepsi under "Sykdommer i nervesystemet" i Kapittel VI, G47.4. Diagnose er relativt enkelt når alle symptomene av narkolepsi er tilstede. Dersom søvnbruddene er isolerte og katapleksi er mild eller fraværende, kan diagnostisering være mer vanskelig. Da kreves søvnutredning på et klinisk nevrofysiologisk laboratorium (KNF-lab) med polysomnografi (PSG), «Multiple sleep latency test» (MSLT) og en blodprøve for bestemmelse av HLA vevstype. I tillegg kan det tas prøve av CSF hypokretin-1. Polysomnogrammet innebærer kontinuerlig observasjon av hjerneaktivitet og en rekke med nerve- og muskelfunksjoner under nattesøvnen. Folk med narkolepsi faller i søvn umiddelbart under testen, går inn i REM-søvn tidlig, og kan våkne ofte i løpet av natten. Polysomnogrammet kan også påvise andre søvnforstyrrelser som kan gi søvnighet på dagtid. Ved multippel søvnlatens-testen gis en person en sjanse til å sove annen hver time på tider da de normalt er våkne. Observasjoner påviser nivåer for søvn. Denne testen måler graden av søvnighet på dagen og påviser også hvor tidlig REM-søvn begynner. Igjen faller folk med narkolepsi i søvn umiddelbart under testen, går inn i REM-søvn tidlig, og kan våkne ofte i løpet av natten. Behandling. Behandling består vanligvis av en kombinasjon mellom medikamentell behandling og søvnhygieniske tiltak. Uønsket søvn på dagtid behandles ofte med sentralstimulerende medikamenter. Trisykliske antideppressiva og SSRI-preparater er også vanlig brukt for å forebygge katapleksi. Digermulen kirke. Digermulen kirke ligger i Digermulen i Vågan kommune i Nordland. Kirka er ei åttekantet kirke i betong. Den ble innviet 23. juni 1951 og har 250 plasser. Den første tidfestede ideen om å få bygd ei kirke i Austre Vågan ble framsatt så tidlig som i 1900. Vågan kommune hadde imidlertid dårlig økonomi, og det gikk lang tid før ideen kunne realiseres. I november 1941 ga professor Ewald Bosse og hans kone 30 000 kroner til bygging av ei lita kirke et sted i Hålogaland. Biskop Wollert Krohn-Hansen i Hålogaland bispedømme ble enig med prost Kristen Skjeseth i Vågan om å bruke pengene til å bygge ei kirke i Digermulen. Byggingen av kirka kom imidlertid ikke i gang før i juli 1950. Mamma Mia! (musikal). «Mamma Mia!» er en britisk musikal med manus skrevet av den britiske dramatikeren Catherine Johnson, og er basert på et utvalg av den svenske gruppen ABBAs sanger. Musikalen er et eksempel på genren Jukebox-musical. Tittelen kommer fra ABBAs 1975-hit «Mamma Mia». Norske Lisa Stokke spilte "Sophie" i den opprinnelige oppsetningen i London, som hadde premiere den 6. april 1999. Björn Ulvaeus og Benny Andersson, som komponerte originalmusikken i ABBA, har vært involvert i utviklingen av musikalen fra begynnelsen. Anni-Frid Lyngstad er involvert på den finansielle siden, og møter gjerne opp (oftere sammen med Björn) når musikalen har nye nasjonale premierer. Agnetha Fältskog er ikke involvert, men møtte opp ved den svenske premieren 12. februar 2005 på Cirkus i Stockholm, og ved siste forestilling der den 7. januar 2007. Mamma Mia! er bygd rundt 24 av ABBAs mest kjente sanger, bl.a. «Super Trouper», «Dancing Queen», «Knowing Me, Knowing You», «Thank You for the Music», «Money Money Money», «The Winner Takes It All», «Voulez Vous», «I Have A Dream» og «SOS», og har blitt sett av millioner i et stort antall oppsetninger verden over. Fra premièren i 1999 til 2007 hadde musikalen bruttoinntekter på 1,6 milliarder US$. Pr. oktober 2006 hadde musikalen blitt fremført på åtte forskjellige språk: engelsk, tysk, japansk, nederlandsk, koreansk, spansk, svensk og russisk, og oppsetninger i Australia, Irland, Sverige, Nederland, Finland, Belgia, Østerrike, Danmark, Frankrike, England, Spania, New Zealand, Tyskland, Hongkong, Israel, Singapore, Sør-Korea, Portugal, Tsjekkia, Ungarn, Estland, Slovakia, Latvia og Qatar. Idé og bakgrunn. Gruppen ABBA opplevde allerede i sin tid stor interesse for musikken fra artister og musikere som ville spille inn sangene, særlig i klassiske arrangement. I Frankrike kom radarparet Alain Boublil og Claude-Michel Schönberg (sammen skulle de bli kjent for «Les Misérables») på idéen å gjøre en musical basert på de særdeles melodiøse sangene til Björn Ulvaeus og Benny Andersson. I 1983 produserte de forestillingen "Abbacadabra", hvor handlingen var hentet fra klassiske eventyr. ABBAs melodier fikk nye, franske tekster, og Frida fra ABBA (som nettopp var oppløst) viste interesse i forestillingen, og spilte inn en single: «Belle» i duett med Daniel Balavoine. Da forestillingen ble oversatt til engelsk, bidro Björn og Benny med en ny sang til forestillingen («I Am The Seeker»), og Frida spilte inn «Belle» i engelsk versjon i duett med B A Robertson: «Time». Forestillingen gikk for fulle hus i kun åtte uker, med størrelser som Elaine Paige og Finollah Hughes i større roller. Et par år senere var Björn og Benny engasjert i musikalen "Chess" i London, og det var her kontakten med teaterprodusenten Judy Cramer begynte. Cramer hadde en idé om at ABBAs katalog av sanger kunne fungere i en handling, og tok kontakt med Björn og Benny med forslag om å gjøre en Jukebox-musical. Først nærmere ti år senere ble idéen bearbeidet: I 1996 startet Andersson og Ulvaeus selskapet Littlestar Services Ltd sammen med Judy Cramer og hennes medprodusent Richard East. Komponistene satte som krav at skulle det bli noe av, måtte det være klart at det ikke kunne bli noen 'tribute show' med løvtynn historie: sangene måtte fungere i handlingen. Judy Cramer kontaktet den prisbelønte skuespillforfatteren Catherine Johnson som skrev manus. Regissør Phyllida Lloyd, scenograf Mark Thompson og koreograf Anthony van Laast skapte forestillingen i nært samarbeid med Björn og Benny. Handling. Handlingen er lagt til en fiktiv gresk øy, hvor hovedpersonen Donna eier og driver en taverna, besøkt både av lokalbefolkningen og turister. Donnas datter Sophie, som er forlovet med en ung mann ved navn Sky, har forsøkt å få sin mor til å fortelle hvem som er hennes far, men Donna vil ikke snakke om fortiden. Sophie finner sin mors gamle dagbok, og oppdager i denne intime betroelser om tre forskjellige menn den sommeren hun ble unnfanget; i troen at én av disse må være hennes far, oppsporer hun dem og sender alle tre en invitasjon til det forestående bryllupet, uten å fortelle sin mor. I forkant av bryllupet noen uker senere, ankommer de tre: Harry «Head Banger» Bright, Bill Austen og Sam Carmichael. Alle tre fremstår som noen rare skruer: Harry er en nerdete bankmann med en snål latter; Bill er en stereotyp australsk vagabond; Sam er en amerikansk arkitekt -som hadde et forhold med Donna den sommeren han var forlovet med en annen kvinne. Uvitende om disse tre, har i tillegg Donna invitert to av sine gamle venninner; Tanya: skilt tre ganger -og søkkrik -samt Rosie: ugift og med stor appetitt på alt livet har å by på. Denne trioen utgjorde for tjue år siden «Donna and the Dynamos». Sophie tror først Bill er hennes far, ut fra det at hans tante, Sophia, etterlot seg mye penger: (Donna sier Sophie er oppkalt etter en annen Sophia, og at pengene hun har bygd Tavernaen for, kom fra arv). Sophie ønsker at Bill skal følge henne opp kirkegulvet, og det vil han gjerne. Harry og Sam har funnet ut hvorfor de er i bryllupet, og oppsøker Sophie; alle tre potensielle fedre tror de er hennes far. Sophie sender så alle tre beskjed om at hun ønsker at hennes mor skal følge henne til alters; samtidig har hun og Sky fått kalde føtter for det forestående bryllupet, og de vurdere å utsette det hele. Donna, som gikk i taket når de tre mennene ankom tavernaen hennes, blir oppsøkt av Sam, som konfronterer henne med farskapet; en bitter konfrontasjon utspiller seg: Donna sier hun er glad hun oppdro Sophie uten en manns verdiløse 'hjelp'. Ettersom scenen utspiller seg, er det åpenbart at Sam og Donna fremdeles elsker hverandre, intenst og mot sine viljer. På bryllupsdagen er det endelig klart for alle tre menn at Sophies far vil forbli en gåte, men alle inkludert enes i at det ikke betyr noe hvem som er hennes biologiske far: Sophie elsker alle tre, og de er alle fornøyde med å være «en-tredjedels far», og en del av hennes liv. Sophie og Sky annonserer at de ikke vil gifte seg -iallfall ikke akkurat nå. Istedenfor å la bryllupsforberedelsene gå til spille, svelger Donna og Sam all stolthet, og gifter seg (Sams første ekteskap, viste det seg, er forlengst over). I mellomtiden har Rosie og Bill falt for hverandre. Harry, derimot, som flere ganger har nevnt sin 'bedre halvdel', forteller at han lever i et homofilt samliv med en mann (kalt Laurence -Nigel i noen produksjoner). Sophie og Sky forlater den greske øya for å reise verden rundt Tidlig versjon. Under prøvetiden var flere andre ABBA-sanger vurdert inkludert: «Summer Night City» fungerte en stund som en intro etter «I Have A Dream» i åpningsnummeret, og var en scene som iscenesatte prøvene på selve bryllupet. Under denne sangen ankom Ali, Lisa, Tanya og Rosie til øya. Nå fungerer en del av sangen som mellomspill mellom «The Winner Takes It All» og «Take A Chance On Me». I prøvetiden var også en uutgitt ABBA-sang vurdert inkludert: «Just Like That» -som ble innspilt av ABBA under de aller siste studioinnspillinger gruppen hadde, sommeren 1982. Sangen ble kassert av gruppen, men har vært en populær bootleg, og har slik fått en hype blant iherdige ABBA fans. Ideen var å få litt ekstra oppmerksomhet med en 'ekstra, ukjent' sang. «Just Like That» ble ikke inkludert i Mamma Mia! Det har vært vanlig at Donna nynner på «Fernando» mens hun støvtørker Tavernaen rett før hun ser sine tre gamle flammer ankomme. I den svenske oppsetningen, pleide Sky ('Tom' i Sverige) å synge strofer fra «King Kong Song» som intro til «Lay All Your Love On Me». Spillefilm. En spillefilm basert på musicalen, med regi av Phyllida Lloyd, og med hovedrollene besatt av Meryl Streep, Pierce Brosnan, Stellan Skarsgård og Colin Firth, og med blant andre Tom Hanks som produsent, hadde vedenspermiere i juli 2008. I filmversjonen er flere sanger kuttet: «Knowing Me Knowing You», «Under Attack» og klassikeren «Thank You For The Music». Istedet er «When All Is Said And Done» fra ABBAs aller siste album "The Visitors" trolig inkludert i filmmusikken. Mamma Mia, Oslo. Mamma Mia hadde première på Folketeateret (Gamle Operaen) i Oslo 19. mars 2009. De norske oversettelsene ble utført av Ingrid Bjørnov (sangtekster) og Linn Skåber (manus). Regissør var Johan Osuldsen og kapellmester var Anders Eljas. Gimsøy kirke (Vågan). Gimsøy kirke ligger på Sand på Gimsøya i Vågan kommune i Nordland. Kirka er ei langkirke i tre. Den ble innviet 18. oktober 1876 og har 300 plasser. Kirka er bardunert mot sterke vindkast fra fjellet. Kirka ble reparert etter storm i 1887 og 1906, og også reparert i 1954–55. Strandlandet kirke. Strandlandet kirke ligger i Laukvik i Vågan kommune i Nordland. Kirka er ei langkirke i tre. Den ble bygd mellom 1936 og 1938 og har 250 plasser. Arkitekt for kirka var Sverre Pettersen. Stefán Gíslason. Stefán Gíslason (født 15. mars 1980) er en islandsk fotballspiller, som for tiden spiller for Lillestrøm, etter å ha blitt fristilt fra Brøndby IF. Som junior var han en periode i Arsenal, før han kom til Norge og Strømsgodset i 1999. Etter tre sesonger i Drammensklubben dro han videre til Østerrike, deretter hjem til Island. Islendingen kom til Lyn fra Keflavik foran 2005–sesongen. I løpet av sine to og et halvt år i Lyn har Gislason spilt 80 obligatoriske kamper og scoret 14 mål for Lyn. Målene som han kanskje huskes best for, var vinnermålet mot Rosenborg i 2005, den sene utligningen mot Lillestrøm i 2006 og hans hat–trick hjemme mot Brann i 2007. Sommeren 2007, et halvt år før kontrakten hans gikk ut, valgte han å skrive under for Brøndby. I mars 2010 ble Gíslason hentet på lån til Viking FK, ettersom at skadesituasjonen på midtbanen gjorde situasjonen vanskelig for klubben. I mars 2011 ble han hentet til Lillestrøm SK. Eksterne lenker. Stefan Gislason Daviot. Daviot er en landsby og et verdslig sogn i Aberdeenshire i Skottland. Stedet har en av de best bevarte neolittiske steinsirkler i det nordøstlige Skottland. Den består av ti stående steiner og en liggende. Det første prosjektet for genetisk modifiserte planter har tilhold i Daviot. Schlumberger har en dumpplass for eksplosiver rett ved landsbyen. Drumoak. Drumoak er en landsby i Aberdeenshire i Skottland. Den ligger mellom Peterculter og Banchory, like ved elven Dee. Siden slutten av det 20. århundre har flere boligområder blitt utbygget i landsbyen, slik at innbyggertallet har vært stadig voksende. Drum Castle eies av National Trust for Scotland, og er åpent for besøkere. Josefine av Norge og Sverige. __NOTOC__ Josefine av Norge og Sverige (Josefine av Leuchtenberg) (ty. "von Leuchtenberg", fr. "Joséphine Maximiliane Eugénie Napoleone") (født 14. mars 1807, død 7. juni 1876) var dronning av Norge og Sverige fra 1844 til 1859. Hun var datter av Eugène de Beauharnais (Napoleon Bonapartes stesønn) og Augusta av Bayern. Hennes far fikk tildelt tittelen "Herzog von Leuchtenberg" (hertug av Leuchtenberg) av den bayerske kong Maximilian I av Bayern i 1817 etter at Napoleon var styrtet. Hun ble gift 19. juni 1823 med kronprins Oscar, senere norsk og svensk konge under navnet Oscar I. Hun ble svært populær i sine nye hjemland. Josefine (i Sverige Josefina) var en trofast katolikk til tross for den lutherske, svenske statskirkens harde press for å få henne til å skifte tro. Hun arbeidet for religionsfrihet, som ble innført i Sverige i 1860. I tillegg var hun pådriver for bygging av katolske kirker, blant annet St. Olavs kirke i Oslo. Annet. Dronning Josefines store sorg var mannens utroskap og langvarige kjærlighetsforhold til skuespillerinnen Emilie Högqvist. Kongen fikk to sønner med henne, kjent som prinsene av Lappland. Dronningen nedstammet fra Gustav Vasa, og gjennom dette stammer også alle Bernadotte-konger fra og med Karl XV fra Vasaætten. Josefines gate i Oslo er oppkalt etter dronning Josefine. National Trust for Scotland. National Trust for Scotland (NTS) er en skotsk organisasjon som arbeider for å bevare den naturmessige og kulturelle arv i Skottland. Den tilsvarer National Trust i de andre delen av Storbritannia. NTS ble grunnlagt i 1931. Pr. 2005 hadde organisasjonen 500 ansatte, 266 000 medlemmer og 1,7 millioner besøkende på sine eiendommer. Den eier omkring 760 km² fordelt på over 120 eiendommer. Disse omfatter slott, prehistoriske hustufter, historiske bygninger og steder, hager og naturområder. De fleste av eiendommene er åpne for publikum året rundt, men mange av bygningene er kun åpne for besøk mellom påske og oktober. Opprinnelig eide ikke NTS natureiendommer, og da organisasjonen begynte med dette oppstod det en del kontroverser omkring plassering av besøkssentre, skilting og andre praktiske spørsmål, fordi mange mente at NTS ødela mer enn de bevarte. Organisasjonen tok dette inn over seg, og begynte med en mer sensitiv tilnærming til dette. Noen av de mest omstridte besøkssentrene, som det opprinnelige i Glen Coe, ble fjernet. Medlemskap i organisasjonen gir fri adgang til alle eiendommer. Besøkende som er i Skottland på kortvarige besøk kan kjøpe såkalte «Discovery Tickets» som gir fri adgang i en avgrenset periode. NTS har en avtale med National Trust i resten av Storbritannia, slik at medlemmene også får gjensidig fri adgang til hverandre eiendommer. National Trust for Scotlands eiendommer. National Trust for Scotlands eiendommer er over 120 eiendommer i Skottland, omfattende historiske bygninger og steder, hager og natureiendommer, som eies av National Trust for Scotland. Organisasjonen arbeider for å bevare Skottlands kulturelle og naturmessige arv. Geisingberg. Geisingberg er en høyde som ligger mellom byene Altenberg og Geising i Erzgebirge i Sachsen, Tyskland. Geisingberg består av basalt, og skiller seg geologisk fra gneisene omkring. På grunn av den næringsrike basalten har Geisingberg et rikt planteliv. Her finner en bl.a. marianøkleblom og revebjelle. Fra tidlig på 1800-tallet fantes det en paviljong på toppen som blei brukt av saksiske konger på jakt, særlig av kong Anton. Seinere i århundret kom det opp ei hytte på toppen, mens dagens utsiktstårn ("Louisenturm") er fra 1891. I 1906 blei det bygd et steinhus like ved, som fortsatt tar imot gjester i sommersesongen. På 1900-tallet blei det åpna et steinbrudd for uttak av basalt i vestlia av Geisingberg. Etter sterke protester fra lokale verneforeninger blei dette seinere avvikla. Til omkring midten av forrige århundre fantes det anlegg for skisport i vestlia, bl.a. den kjente "Sachsenabfahrt" og en hoppbakke som også er blitt brukt til internasjonale konkurranser. På nord- og vestsida av berget går Müglitztalbanen, som med en stigning på opp mot 1:27 er en av de bratteste jernbanestrekningene som fortsatt er i drift i Tyskland. Det går stier til toppen både fra Altenberg, Geising og Bärenstein. Yasmine Bleeth. Yasmine Amanda Bleeth (født 14. juni 1968 i New York) er en amerikansk TV- og filmskuespiller. Hun er mest kjent for sin rolle som «Caroline Holden» i den verdenskjente TV-serien "Baywatch", der hun spilte livvakt på strendene i Los Angeles County sammen med David Hasselhoff, Pamela Anderson og Alexandra Paul. Yasmines mor, Carina Bleeth, som døde av brystkreft i 1989, var en suksessrik fotomodell, og hennes far var en suksessrik fotograf. Yasmines far ble hennes manager. Bleeths foreldre ble separert, og hun ble oppdratt av sin mor, selv om hun holdt kontakten med sin far. Hennes foreldre tok ut skilsmisse da hun var 18 år gammel, og faren giftet seg på nytt. Han fikk to sønner, Tristan Bleeth (1986) og Miles Bleeth (1988), som er Yasmines to halvbrødre. Barndom. Bleeths tidligste kjente skuespillerrolle var i en shampooreklame for Johnson & Johnson, da hun var seks måneder gammel. Da hun var seks opptrådte hun i en kampanje for Max Factor sammen med modellen Cristina Ferrare. Hennes arbeide i denne kampanjen gjorde at motefotografen Francesco Scavullo fikk opp øynene for henne, og tok med henne og moren i en bok han kalte "Scavulo's Women". Starten på karrieren. Bleeth hadde hovedrollen i sin første film da hun var 12. Hun spilte mot Buddy Hackett i filmen "Hey Babe!" i 1980. Da hun ble uteksaminert fra high school hadde hun allerede begynt å arbeide i såpeoperaen "Ryan's Hope". Hun fikk rollen som «Ryan Fenelli», og var elsket av millioner på ABC. I 1991 fikk hun en ny rolle på ABC, som den misforståtte «Lee Anne Demerest» på den anerkjente såpeoperaen "One Life To Live". Morens død. Da Bleeth var 20 år gammel mistet hun moren Carina, som hadde brystkreft. Ifølge Yasmine hadde moren alltid vært frisk og sunn, og passet på at hun ikke røykte eller drakk, og at hun spiste rett og trimmet. Yasmine uttalte at moren var den sterkeste og modigste kvinnen hun noensinne har kjent, at hun var hennes heltinne. Da moren døde ble Bleeth nedbrutt, og avslo tilbud om modellarbeid i omtrent åtte måneder. Kokainavhengighet. Bleeth ble arrestert i september 2001 i Michigan etter at hun kolliderte med en leiebil på Interstate 94. Politiet fant fire sprøyter med kokain, og en pose med konsentrert kokain i bilen. Den neste dagen ransaket politiet hotellrommet hennes og fant mer kokain. I november 2001 erklærte Bleeth seg skyldig i oppbevaring av under 25 gram kokain, og i å kjøre under påvirkning av rusmidler. Hun ble dømt til to års prøvetid og 100 timer sammfunnstjeneste. Bleeths advokat, Jerry Sabbota, uttalte at skuespillerinnen var fornøyd med dommen, og sa at rullebladet hennes ville bli rent igjen etter at hun fullførte dommen. Han uttalte også at hun gikk til behandling for sin avhengighet. Giftemål. Bleeth giftet seg med tidligere bareier Paul Cerrito den 25. august 2002 i Santa Barbara i California. TV-roller. På grunn av sin rolle som «Caroline Holden» i "Baywatch" fikk Bleeth tilbud om mange flere roller, og det ga henne muligheten til å arbeide innen film. Hun fortsatte å arbeide som modell, og opptrådte ofte i badetøy eller undertøy, men nektet å la seg avfotografere naken til tross for de mange tilbudene. Bleeth avslo tilbud om roller i Aaron Spellings "Beverly Hills, 90210" (1990) og "Pacific Palisades" ({1997), men tok imot tilbudet om hovedrollen i den kortlivede serien "Titans" (2000). KNM «Horten». KNM «Horten» (A 530) var et norskbygget støttefartøy bygget i 1977. Hun var oppkalt etter Horten by, hvor hun også ble bygget ved Marinens Hovedverft. Hun var i tjeneste fra 1978 til 2008, og fylte en rekke roller i den norske marinen. Historikk. KNM «Horten» var tiltenkt oppgave som støttefartøy for ubåter og missiltorpedobåter da hun ble bygget. Etter en endring i designet, hvor hun fikk mindre torpedolagre enn opprinnelig tenkt, ble denne rollen redusert. Fremfor å supplere mindre kampfartøy med ammunisjon, fungerte «Horten» mest som støttefartøy med tanke på mat, vann og bunkersolje – i noen tilfeller ble også dusj- og kantinefasilitetene stilt til disposjon for mannskaper fra mindre fartøy. I 1985 tjenestegjorde hun som kongeskip mens KS «Norge» ble reparert etter en brann vinteren 1985. I perioden 1986-1989 lå fartøyet i opplag. Da hun ble satt i tjeneste igjen i 1989 ble hun omgjort til skoleskip. Hun var "skvadronsbåt" i Skoleskvadronen, hvor også KNM «Vigra» og KNM «Hessa» var skoleskip. Fasilitetene ombord gjorde at befalselever kunne få erfaring med både kommando og navigasjon, i tillegg til regulær skolering. I perioden 2005-2008 tjenestegjorde KNM «Horten» hovedsakelig som boplattform og treningssenter for besetningen til de nye fregattene i Fridtjof Nansen-klassen. Hennes skjematiske oppbygning lignet den hos de nye fregattene, og fartøyet ble derfor ansett som godt egnet til oppgaven. Allerede i 2001 hadde hun fungert som treningsskip for mannskapet til KNM «Trondheim», etter at denne fregatten måtte legge til kai med ødelagte kjeler. KNM «Horten» var kjent som et skip med god plass – menige hadde firemannslugarer, ledende menige tomannslugarer, og matroser i enkelte tilfeller enkeltlugarer. Ledende offiserer hadde lugarer med svært god standard, og kapteinen en egen lugar med topp fasiliteter. Det fantes også gjestelugarer for høytstående offiserer på samme dekk som kapteinslugaren. Under internasjonale militærøvelser rundt årtusenskiftet fungerte skipet også som kommandofartøy for NATO-offiserer, hvis oppdrag var å styre øvelsene (f.eks. "Joint Winter" og "Blue Game"). Dette ble sagt på tidspunktet blant annet å være på grunn av fartøyets gode fasiliteter. Utfasing. KNM Hortens framtid i Sjøforsvaret var lenge usikker – hun ble flere ganger bestemt utfaset, uten at et alternativ var klart. Den første gangen dette skjedde var fra politisk hold i 2000-2001 (Innst. S. nr. 342), hvor utfasningsdatoen ble bestemt til 31. desember 2002. Året etter førte behandlingen av Innst. S. nr. 232 til at hun ikke ville bli utfaset før "senest" 31. desember 2005. Det ble deretter bestemt av Stoltenberg II-regjeringen at utfasingen skulle finne sted "senest" 31. desember 2008, i lys av behovet for utdanningsplattform for de nye fregattbesetningene. Den 11. juni 2008 ble kommando halt for siste gang og fartøyet ble overlevert til Forsvarets Logistikkorganisasjon som skal selge det. Fristen for budrunden på skipet er satt til 2. april 2011. Aftenposten rapporterte 30.07.10 at salget av «Horten» sammen med MTBer av Hauk-klassen til Egypt var sluttforhandlet og lå til vurdering hos Utenriksdepartementets seksjon for nedrustning, ikkespredning og eksportkontroll. Dette salget gikk ikke i orden, da norsk UD bestemte at å selge bestykkede fartøyer (MTBer, som skulle selges sammen med «Horten») til Egypt (et land utenfor NATO ikke var akseptabelt. I stedet ble det opplyst 17. oktober 2010 at et bud på 40,5 millioner var godtatt og at dette salget ville gå i orden. Aftenposten og Dagens Næringsliv rapporterte 18. januar 2011 at tidligere sjøforsvarsoffiser Svein Johnsen sammen med en anonym partner hadde kjøpt skipet for 45 millioner kroner, med planer om å bruke skipet til å beskytte skip mot piratangrep i Adenbukta. Dette i tillegg til flere nye skip og helikoptre. Heller ikke dette salget gikk i orden, fordi selskapets planer om å benytte et norsk skip som regulært marinefartøy utløser krav om eksportlisens - noe som ikke ble innvilget. I januar/februar-nummeret 2011 kunne imidlertid Forsvarets Forum opplyse at skipet var solgt til Clear Ocean LLC - firmaet Johnsen representerte - for å brukes som et del av et større «fiskerioppsyn» utenfor kysten av Somalia. Ifølge bladet var skipet da ikke klassifisert som forsvars- eller flerbruksmateriell etter eksportkontrollregelverket, men solgt etter regelverket for sivile skip. Skipet skulle også skifte navn, og «dermed blir KNM Horten til piratjegeren Clear Ocean», ifølge avisen Gjengangeren. De kan også opplyse at Johnsens firma har fått en ti års kontrakt med regjeringen i Somalia, og at hans egen offisersbakgrunn omfatter erfaring fra Bosnia, Albania, Kosovo, Darfur og Mosambik. I januar 2009 var det ennå ikke noe klart alternativ til nytt støttefartøy, som man regner med at de nye fregattene vil trenge, ettersom de bare kan operere 7-10 dager uten etterforsyning av drivstoff. Generalinspektøren for Sjøforsvaret, Jan Eirik Finseth, poengterte allerede i 2006 at prosessen med å få tak i to nye støttefartøyer var i gang. Én løsning kan være å lease et nytt støttefartøy fra et annet land. Norske interesseorganisasjoner for verft/skipsbyggere taler for at et nytt støttefartøy bør være norskprodusert. Lygna. Lygna er en elv i Vest-Agder som renner fra Fjotland til Lyngdal, og ut i Lyngdalsfjorden ved tettstedet Alleen i Lyngdal kommune. Elva, som har gitt navn til byen ved utløpet, har utspring ved Øyvatn i gamle Fjotland kommune (nå Kvinesdal kommune). Elva renner via Eiken og Hægebostad før den renner ut i Lyngdalsfjorden mellom Årnes og Kvavik i Lyngdal. Det største fallet er på 36 meter i Kvåsfossen. Navnet kommer fra det norrøne "lugn", som betyr stille, og dette er en god beskrivelse for de første 7-8 kilometrene, og de siste 4. Lyngdal kommune har fått sitt navn etter elva. Lygna er i hovedsak en sjøørretelv, men de siste åra har også laksestammen tatt seg opp. I tidligere tider var også elva kjent for sitt perlefiske, bare overgått av Litleåna og Audna i Vest-Agder. Dusjanbe. Dusjanbe er hovedstaden i Tadsjikistan. Byen hadde i 2008 ca 680 000 innbyggere. I tidsrommet 1929–1961 var byens offisielle navn "Stalinbad". Dens tidligere navn var "Dyushambe". Dusjanbe ligger der de to elvene Varzob og Kofarnihon møtes. Navnet Dusjanbe betyr «mandag» på persisk. Demografi. Dusjanbes befolkning består av 83,4% tadsjiker, 9,1% usbekere, 5,1% russere og 2,4% andre folkeslag. Game Over (film). "Game over" er am amerikansk TV-film fra 2003 som også er kjent under tittelen "Maximum Surge Movie". Handling. Da en supercomputer blir lenket til et videospillnettverk, må dataprogrammereren som designet spillet gå inn i en virtuell verden fra hans egen fantasi og slå datamaskinen før den skaper et verdensomspennende kaos. Fem spill i èn film. Game Over (originalt titulert "Maximum Surge Movie") ble laget ved at man kombinerte 65 minutter med originale innspillinger med 35 minutter med materiale som opprinnelig var filmet til fem andre filmer: "Maximum Surge", "Corpse Killer", "Prize Fighter", "Supreme Warrior" og "Quarterback Attack". Historien binder disse «spillene» sammen til å bli en del av «spillet» hovedpersonene i filmen, Steve Hunter (spilt at Woody Jeffreys), må spille for å redde verden. Abou Diaby. Vassiriki Abou Diaby (født 11. mai 1986 i Paris) er en fransk fotballspiller. Han spiller for Arsenal. Diaby spiller vanligvis sentral midtbanespiller ved siden av Mikel Arteta og Santi Cazorla i en 4-3-3 formasjon, men kan også spille på flankene, sentralt defensivt og sentralt offensivt. Diaby startet karrieren i den franske klubben AJ Auxerre. 12. januar 2006 gikk han til Arsenal for om lag 2 millioner britiske pund. Han debuterte for 21. januar 2006. 1. april samme år scoret han sitt første mål for Arsenal da laget vant 5-1 over Aston Villa. I sin første sesong i Arsenal pådro Diaby seg en veldig alvorlig skade, i en seriekamp mot Sunderland ble han taklet av Smith og brakk benet. Skaden holdt Diaby ute i over 8 måneder. Men han kjempet hardt og i Carling Cup januar 2007 mot Liverpool FC fikk Diaby sitt comeback. Arsenal FC vant kampen hele 6-3 (!). Det var heller ikke lenge før Diaby fikk sin andre scoring for klubben da han scoret 1-0-målet borte mot Aston Villa. Yoji Biomehanika. Yoji Biomehanika er en DJ fra Osaka, Japan. Han lager primært hardstyle, men også hardtrance og trance. Yoji har som vane å bedrive vill scenedansing når han spiller, og har et meget spesielt utseende når han er på scenen. En av Yojis mest kjente sanger heter "Hardstyle disco", og er kanskje den sangen som virkelig introduserte hardstyle som sjanger på tidlig 2000-tallet. Han har nå et eget plateselskap som heter Hellhouse. Yoji har spilt på steder som Defqon1, Sensation, Qlimax og Qbase. Han spiller også på mindre raves og dance happenings. José Antonio Reyes. José Antonio Reyes (født 1. september 1983) er en spansk fotballspiller. Han spiller for Sevilla og. På landslaget har han fått lite spilletid og tilitt, derfor er scoringsraten deretter. Reyes kom fra FC Sevilla til Arsenal 27. januar 2004 og debuterte mot Manchester City. I ligacupen Der hadde han en karriere med dalende prestasjoner, men vant likevel to ligagull, og to FA-cupgull. Der hadde han kanskje sin beste tid som spiller, selv om han ikke alltid presterte like bra. Deretter gikk han i 2006 til Real Madrid på lån. Han scoret det første målet i første kamp. Reyes ble 30. juli solgt til Atlético Madrid. Robin van Persie. Robin van Persie (født 6. august 1983 i Rotterdam) er en nederlandsk fotballspiller. Han spiller for den engelske Premier League-klubben Manchester United og. Van Persie debuterte på førstelaget til den nederlandske klubben Feyenoord i 2002. Han spilte en viktig rolle i finaleseieren i UEFA-cupen mot Borussia Dortmund (3–2). Arsenal sikret seg van Persies underskrift 17. mai 2004, og han debuterte for klubben i FA Community Shield-finalen, der de vant 3–1 over Manchester United. Selv om van Persie ikke var et automatisk førstevalg i Arsenals startoppstilling, ble han tatt ut til det nederlandske landslagets tropp til VM 2006 av Marco van Basten. Den 15. august 2012 ble det klart at Manchester United og Arsenal hadde blitt enig om en overgangssum på rundt 24 millioner pund for nederlenderen. Robin van Persie ytret tidligere i overgangsvinduet at han ville forlate Arsenal for å vinne trofeer, og valget falt på Manchester United. Lauren Etame Mayer. Laureano Bisan-Etame Mayer (født 19. januar 1977 i Londi Kribi i Kamerun) bedre kjent som Lauren, er en tidligere fotballspiller som spilte for en rekke europeiske klubber som Levante, Mallorca, Arsenal og Portsmouth. Lauren spilte også 25 kamper for, og deltok blant annet under VM i fotball 1998 og VM i fotball 2002. Cesc Fàbregas. Francesc Fàbregas Soler (født 4. mai 1987, Arenys de Mar, Catalonia, Spania) er en katalansk fotballspiller som spiller for [FC Barcelona] og. Fàbregas begynte sin karriere i FC Barcelona B, men ble som 16-åring hentet av den engelske klubben Arsenal september 2003. På det tidspunktet var han for ung til å signere profesjonell kontrakt med Barca. Han fikk ikke mye spilletid i sin første sesong for Arsenal, men etter at sentrale midtbanespillere ble skadet i 2004-05-sesongen økte tilliten til Fàbregas. Arsenal hadde en klausul i kontrakten at han kunne gå tilbake for en sum hvis Barcelona og Arsenal ble enige om dette. Fàbregas har i lang tid blitt sett på som en av Spanias aller største talenter, og har vært en av de sentrale spillerne i Arsenal og Barcelona Fàbregas spiller normalt sett på sentral-midtbane, i en offensiv rolle. Han er kjent for sitt overblikk og evnen til å sende av gårde silkepasninger, og gode gjennombruddspasninger. Sommeren 2008 vant han EM i fotball med. 24. november 2008, 14 ligakamper inn i 2008/09-sesongen, etterfulgte han William Gallas som klubbkaptein for Arsenal. Men akkurat når klubben var på vei tilbake på tittelsporet etter en dårlig start på sesongen pådro Fàbregas seg en alvorlig kneskade under en kamp mot Liverpool. Leddbåndet ble delvis avrevet i en duell med landsmannen Xabi Alonso og skaden satte Fàbregas ute av spill i fire måneder. Han returnerte til banen i kvartfinalen i FA-cupen mot Hull FC 17. mars 2009. Han ble beskyldt for å spytte mot føttene til Hulls assistentmanager Brian Horton i spillertunnelen etter kampen. Arsenal avsluttet den sesongen uten noe medalje på fjerdeplass. De ble slått ut i semifinalen i Champions League. FC Barcelona. Sommeren 2011 ble han solgt til ungdomsklubben sin, FC Barcelona. Han skrev under for klubben etter flere år med spekulasjoner. Fabregas fikk tildelt draktnummer 4, et nummer ingen hadde hatt etter at Rafael Marquez forlot klubben året før. Mathieu Flamini. Mathieu Flamini ble født (7. mars 1984 i Marseille). Han er en fransk fotballspiller som spiller for AC Milan. Han startet sin karriere i Olympique Marseille der han debuterte på seniornivå i 2003. Sommeren 2004 signerte han for Arsenal. Den 1. juli 2008 byttet han til AC Milan på bosmanovergang. Jugendstilsenteret. Jugendstilsenteret er en institusjon i Stiftelsen Kulturkvartalet i Ålesund. Jugendstilsenteret er en nasjonal institusjon med 100% statlig finansiering. Jugendstilsenteret ble etablert under ledelse av Thor W. Bjørlo og ble offisielt åpnet av Hennes Majestet Dronning Sonja 6. juni 2003. Jugendstilsenteret er Møre og Romsdal Fylkes «Tusenårssted». Bygningen. Jugendstilsenteret er lokalisert i det tidligere Svaneapoteket i Ålesund, like ved Brosundet. Bygget er tegnet av arkitekt Hagbarth Martin Schytte-Berg og oppført mellom 1905–1907. Bygningen var det første jugendstilhuset som ble fredet i Ålesund 1985 og inneholder idag Ålesunds best bevarte jugendstilinteriører. Offisinet, apotekinteriøret, fungerer i dag som inngangparti for senteret. I 2004–2005 ble det bygget en ny bygning under bakken, slik at jugendstilsenteret ble knyttet sammen med Kunstmuseet KUBE som er lokalisert i det tidligere Norges Bank-bygget i Ålesund. a> fungerer i dag som inngangparti for Jugendstilsenteret Utstillinger. Jugendstilsenteret er et formidlingssenter og museum som både anvender moderne multimedieutstillinger og viser mer tradisjonelle gjenstandsutstillinger. I utstillingen "Fra aske til jugendstil" kan man ta en tidsmaskin tilbake til bybrannen i Ålesund 1904 og gjennom to multimedieprogrammer lære mer om brannen og gjenoppbygningen av jugendstilbyen. Utstillingen "Håndverk og arkitektur" kan man lære mer om gammelt håndverk og se ulike arkitekturmodeller. Multimedieprogrammet "Den nye kunsten" forteller om jugendstilen i Norge og i Europa. I gjenstandsutstillingen "Den vakre jugendstilen" kan se kunst og kunsthåndverk fra perioden. Gjenstandsutstillingen "Den vakre jugendstilen" på Jugendstilsenteret Apoteker Øwres spisestue utstilt på Jugendstilsenteret Tusenårssted. Jugendstilsenteret er Møre og Romsdals tusenårssted. Pascal Cygan. Pascal Cygan (født 29. april 1974) er en fransk tidligere fotballspiller. Han spilte i franske Lille frem til 2002. Da signerte han for engelske Arsenal. Etter 80 kamper fra start, 18 som innbytter og tre scoringer forlot han klubben i 2006. Gilberto Silva. Gilberto Aparecido da Silva (født 7. oktober 1976 i Lagoa da Prata, Minas Gerais) er en brasiliansk fotballspiller. Han er kjent som en hardtarbeidende, defensiv midtbanespiller på Grêmio og. I 2002 ble Gilberto tatt ut i Brasils tropp til verdensmesterskapet. Da midtbanestjernen Emerson ble skadet like før den første kampen, ble Gilberto Silva hentet inn, og han fikk spille hver kamp i mesterskapet som Brasil vant ved å slå 2-0 i finalen. Gilbertos spill i VM skapte interesse hos mange europeiske klubber, og i august samme år signerte han kontrakt med Arsenal. Gilberto debuterte for Arsenal i FA Community Shield-kampen mot Liverpool. Han kom innpå i andre omgang og scoret vinnermålet. I 2002-03 ble Gilberto fast inventar på Arsenals startoppstilling, og var med på å vinne FA-cupen. 25. september 2002 satte han ny rekord for det raskeste målet i en mesterligakamp, med scoring etter 19,4 sekunder mot PSV Eindhoven. Etter en sesong med lite spilletid grunnet hard konkurranse fra blant annet Cesc Fàbregas og Mathieu Flamini om plassen på den sentrale midtbanen hos Arsenal, meldte Gilberto overgang til greske Panathinaikos. 18. juli 2008 skrev han under på en 2+1 års-kontrakt med klubben, men årlige lønninger på 3,6 millioner euro. Overgangen fra Arsenal til Panathinaikos ble på omtrent 1,6 millioner euro. Gilberto ble tatt ut i den brasilianske troppen til VM 2006. Philippe Senderos. Philippe Senderos (født 14. februar 1985 i Genève) er en sveitsisk fotballspiller. Han spiller for Fulham. Han ble kjøpt fra Arsenal den 8. juni 2010. Han spilte for i fotball-VM 2006, og han scoret ett mål. Det kom mot. Mart Poom. Mart Poom (født 3. februar 1972 i Tallinn, Estland) er en estisk landslagsspiller i fotball som har spilt for fire engelske, to estiske, en finsk og en sveitsisk klubb. Han er keeper og spiller nå for Watford i Championship etter en overgang fra Arsenal FC i mai 2007 Poom debuterte som estisk landslagsspiller den 3. juni 1992 i en kamp mot, og han har nå spilt 104 landskamper for. Biografi. Mart Poom startet sin karriere i Tallinn Sport og Flora Tallinn før han reiste til finske Kuopion Palloseura der han spilte 9 ligakamper. I 1993 reiste han til Sveits for å spille for FC Wil før han den 4. august 1994 skrev under for den engelske klubben Portsmouth. Han spilte imidlertid bare sju obligatoriske kamper for klubben fra Hampshire, og ble på grunn av lite spilletid lånt ut til sin gamle klubb Flora Tallinn. I mars 1997 kjøpte Derby County Poom for £500 000, og han debuterte for denne klubben i en kamp mot Manchester United den 5. april 1997. Totalt spilte han over 150 klubbkamper for klubben fra Derbyshire før han ble lånt ut til Sunderland i november 2002. Etter at låneoppholdet var over kjøpte klubben fra Tyne and Wear Poom for £2 500 000 i januar 2003. Han spilte sin første kamp for Sunderland 12. april 2003 i en kamp mot Birmingham City, og totalt spilte han litt over 60 klubbkamper for Sunderland. I 2004/05 sesongen fikk Poom en kneskade, og etter dette greide han ikke igjen å bli et førstevalg for klubben. Det han huskes best for i Sunderlanddrakten var hans første spillermål i sin fotballkarriere der han i en kamp mot sin gamle klubb Derby County scoret Sunderlands mål. Rett før kampen var slutt ledet Derby 1-0, men da Sunderland fikk corner kom Poom opp og headet inn utligningsmålet til Sunderland. Foran 06 sesongen ble Poom lånt ut til Arsenal, og etter å ha vært utlånt til Arsenal i seks måneder skrev han under en kontrakt med laget den 23. januar 2006. Han har vært et tredjevalg i London-klubben etter Jens Lehmann og Manuel Almunia, men debuterte for førstelaget mot Everton den 8. november 2006. Oneirofreni. Oneirofreni er en hallusinatorisk, drømmeliknende tilstand forårsaket av flere andre tilstander slik som langvarig søvndeprivasjon, sansedeprivasjon eller stoffer (slik som ibogain.) Etymologisk er ordet et gresk teleskopord satt sammen av ordene «"oneiros"» (drøm) og «"phren"» (sinn). Det har enkelte av de karakteristiske kjennetegnene til enkel schizofreni, slik som forvirringstilstand og tåkete bevissthet, men uten å vise de dissosiative symptomene som er typiske for den forstyrrelsen. Personer som er påvirket av oneirofreni har en opplevelse av drømmeliknende uvirkelighet som i sin ekstreme form kan utvikle seg til vrangforestillinger og hallusinasjoner. Derfor blir det regnet som en schizofreni-liknende akutt form for psykose som i 60 % av tilfellene går over i løpet av en to-årsperiode. Det beregnes at 50 % eller mer av schizofrene pasienter utviser oneirofreni minst en gang. Oneirofreniske pasienter er resistente mot insulin og når de blir injisert med glukose bruker disse pasientene 30 til 50 % lenger tid på å returnere til normal glykemi. Betydningen av dette funnet er ikke kjent, men det har blitt framsatt hypotese om at det muligens kan skyldes at en insulin-antagonist er tilstede i blodet under psykose. Oneirofreni ble studert på femtitallet av nevrologen og psykiateren Ladislas J. Meduna (1896–1964), også kjent som oppdageren av de typene sjokkterapi der legemidlet metrazol benyttes. Psykoanalytikere, slik som C. Naranjo, beskrev på sekstitallet verdien av ibogain-indusert oneirofreni for fremkalling og manipulering av fri imaginasjon og drømmeliknende assosiasjoner hos pasienter under behandling. Selv om det fremdeles vises til i diagnostiske psykiatrimanualer, slik som DSM-IV og i ICD, er oneirofreni ikke lenger vanlig å regne som en separat entitet. Gaël Clichy. Gaël Clichy (født 26. juli 1985) er en fransk fotballspiller av martinikansk opprinnelse som spiller venstreback for den engelske klubben Manchester City. Arsenal. Clichy kom til Arsenal sommeren 2003 fra AS Cannes for 250 000 pund. Han var bare 18 år på det tidspunktet og måtte nøye seg med å være læregutt for den engelske landslagsbacken Ashley Cole, som var soleklart førstevalg. Clichy var involvert i 12 Premier League-kamper i 2003/2004 sesongen, noe som var nok til å gjøre han til tidenes yngste vinner av en Premier League-gullmedlaje. Da Ashley Cole ble satt ut av spill med en brukket fot i oktober 2005, var det duket for at Clichy skulle få verdifull førstelagserfaring i hans fravær. Med tanke på ryktene som linket Cole med en overgang til Spania, var dette en gylden mulighet for Clichy til å spille seg til fast plass på laget. Ironisk nok fikk Clichy en nøyaktig lik skade som Cole, noe som levnet Arsenal uten en eneste venstreback. Clichy returnerte på førstelaget 25. april 2006, i en Champions League-semifinale mot Villarreal, da han kom inn som innbytter for en skadet Mathieu Flamini. Dessverre slo Clichy opp den gamle skaden sin og var ute for resten av sesongen. Etter mye fram og tilbake ble Ashley Cole solgt i bytte med William Gallas i augustmåned 2006, og Clichy ble førstevalg som venstreback. Før Cole ble solgt stod Clichy bokført med 62 kamper på tre sesonger i Arsenal. I den kommende sesongen spilte Clichy 27 ligakamper og 13 cupkamper. 2007–08 sesongen skulle bli et glansår for Clichy. Han la skademarerittet bak seg og etter sesongen uttalte Arsène Wenger at den aller største bragden var å fullføre så mange kamper. Clichy presterte jevnt på et høyt nivå gjennom hele sesongen og viste stor fart, enorm løpskapasitet og en evigvarende vilje til å gå i angrep. Han klarte den utrolige bragden å være involvert i alle 38 Premier League-kampene, hvorav han startet hele 37 kamper! Clichy ble kåret til årets venstreback i Premier League. 20.juni 2008 signerte han en ny langtidskontrakt med Arsenal. I begynnelsen av sesongen 2008/2009 fikk Clichy være kaptein i en vennskapskamp mot Barnet. Han har spilt 11 kamper i inneværende sesong. Manchester City. 4. juli 2011 ble Clichy klar for den engelske klubben Manchester City. Summen ligger trolig på rundt 60 millioner kroner, og franskmannen skrev under på en 4-årskontrakt med klubben. Frankrike. Clichy har spilt 10 obligatoriske kamper for Frankrikes U-21 landslag. I 2007 ble han tatt med i den franske seniortroppen, men spilte ingen kamper. 10.september 2008 fikk Clichy imidlertid sin debut i en VM-kvalifiseringskamp på hjemmebane mot Serbia som endte med 2-1 seier. Han spilte også i vennskapskampen mot Tunisia som endte med 3-1 seier. Nær-døden-opplevelse. Da Clichy var ung ble han utsatt for en ulykke som førte til at fingeren hans ble revet av. Han hadde en syv timer lang operasjon for å sy den på igjen, men midt i operasjonen stoppet hjertet hans å slå på grunn av et problem med lungene hans. Etter 15 sekunder startet det igjen, og Clichy slapp med skrekken. Legene beskrev det som et mirakel at Clichy overlevde. Manuel Almunia. Manuel Almunia (født 19. mai 1977 i Pamplona) er en spansk fotballspiller som for tiden spiller Watford. Den spanske keeperen kom til Arsenal den 14. juli 2004 for å være erstatter for Jens Lehmann. Almunia ble hentet på et nød lån til West Ham, fordi førstekeeper Robert Green var skadet i kneet og er ute i opptil seks uker. Tidlig karriere. Almunia startet sin senior karriere med CA Osasunas reservelag i 1997, og spilte to sesonger med laget i Segunda División B. Han fortsatte å spille to sesonger i samme divisjon med FC Cartagena og Sabadell, og ble i 2001-02 sesongen med Real Club Celta de Vigo opp i øverste divisjon. Kort tid etter han signerte for Celta ble han lånt ut til Segunda División laget SD Eibar, hvor han spilte i 2001-02 sesongen som førstekeeper. Under 2002-03 sesongen ble han lånt ut til Liga BBVA klubben Recrativo de Hueva, hvor han var tredjekeeper bak José Antonio Luque og César, og fikk kun to kamper med Recrativo emblemet på brystet. Etter han gikk tilbake til Celta de Vigo ble han lånt ut for tredje og siste gang, denne gang til klubben Albacete Balombié. Arsenal. Almunia signerte for Arsenal den 14. juli 2004. Han fikk Jens Lehmanns nummer på ryggen etter at den tyske keeperen signerte for Stuttgart i begynnelsen av 2008/2009-sesongen. I 2008 signerte Almunia en ny langtidskontrakt med Arsenal. Internasjonal karriere. Almunia har ikke spilt en eneste internasjonal kamp, og han har sagt ved flere anledninger at han ønsker å spille for England, kun fordi han ikke ble kalt opp til Spanias EM vinnende lag i 2008. England daværende trener, Fabio Capello, hadde flere ganger uttrykt sitt ønske om Almunia. Emmanuel Adebayor. Sheyi Emmanuel Adebayor (født 26. februar 1984) er en togolesisk fotballspiller. Han spiller for tiden for Tottenham Hotspur FC, samt for. Han karakteriseres som stor, relativt hurtig og hodesterk spiss. Adebayor har gjentatte ganger blitt beskyldt for utenomsportslige hendelser, blant annet da han stemplet tidligere lagkamerat Robin van Persie i ansiktet i en kamp mot Arsenal 12. september 2009. Adebayor har tidligere spilt for AS Monaco i fransk toppserie, og kom derifra til Arsenal i januar 2006. Justin Hoyte. Justin Hoyte (født 20. november 1984 i Waltham Forest, London) er en engelsk forsvarspiller. Han spiller for Middlesbrough. Han kan brukes både på høyre- og venstre back. Hans yngre bror Gavin Hoyte spiller for Arsenals juniorlag. Hoyte har også kamper for Englands U21-landslag. Sesongen 2004/05. Hoyte fikk sjansen i en del kamper for Arsenal, blant annet i Ligacupen, men klarte ikke overbevise om at han har like mye inne som Ashley Cole hadde i sin tid. Sesongen 2005/06. Spilte ingenting ettersom Ashley Cole, Gael Clichy, Pascal Cygan og Mathieu Flamini sto foran han i køen. Ble heller lånt ut til Sunderland for sesongen. Sesongen 2006/07. Fikk sitt definitive gjennombrudd. Vikarierte for både Clichy på venstreback og Emmanuel Eboué på høyre. Skrev seg inn i historiebøkene som første engelskmann for Arsenal som scoret på Emirates Stadium mot Charlton den 2. januar 2007. Blefjell sykehus. Blefjell Sykehus representerer en sammenslåing av tre tidligere lokalsykehus (Kongsberg, Notodden og Rjukan) beliggende i fylkeskommunene Telemark og Buskerud. Per Christian Voss er administrerende direktør ved foretaket, som har ca 1200 personer ansatt. Det nasjonale gjennombrudd. «Det nasjonale gjennombrudd» er en karakteristikk av det tematiske innholdet i Norges kunst og åndsliv på 1840- og 50-tallet. Begrepet er skapt av Moltke Moe i 1890-årene, gjennom forelesningsserien "Det nationale gjennembrud og dets Mænd". Det nasjonale gjennombrudd henger sammen med den økende bevisstheten om nasjonal kultur, og knyttes gjerne til nasjonalromantikken, som utvilsomt var en viktig inspirasjonskilde. Men når folk som Asbjørnsen og Moe, Ivar Aasen, Olea Crøger, Landstad og Lindemann arbeidet med å samle inn og dokumentere folkets diktning og musikk og folkets levende språk språk så grundig som det etter forholdene var mulig, hadde de vitenskapelige ambisjoner, og arbeidet som nasjonals realister. Inspirasjonen fra 1814. Behovet for å utvikle en egen norsk kultur ble tilskyndet av de politiske begivenhetene i 1814 og de nærmeste årene deretter. Dette behovet fikk etterhvert drahjelp av den nasjonalromantiske kulturstrømning eller "bølge" som reiste seg i Europa og nådde vårt land for fullt rundt 1840. Den kulminerte i et "nasjonalt gjennombrudd". Bølgen var virksom på 1840 og 50-tallet, og flatet etter hvert ut og gikk over fra å være en til dels kulturpolitisk, dels idylliserende og idealistisk stemningsbølge (Jf. maleriet «Brudeferden i Hardanger»), til å bli en mer politisk radikal selvstendighetsbestrebelse som til slutt resulterte i oppløsningen av personalunionen med Sverige og etableringen av et norsk kongehus i 1905. Til det nasjonale gjennombruddets menn regnes, i tillegg til Ivar Aasen, P. Chr. Asbjørnsen, Jørgen Moe, M. B. Landstad og Ludvig M. Lindeman også f.eks. historikeren P. A. Munch. Dertil kommer en lang rekke musikere, diktere og kunstmalere som Ole Bull, Rikard Nordraak, Edvard Grieg, Andreas Munch den unge Henrik Ibsen og den unge Bjørnstjerne Bjørnson, Adolph Tidemand og Hans Gude m.fl. Det var viktig å skape bevissthet om norsk kultur og hevde den i sakprosa, diktning, billedkunst, musikk og historieskriving. Norge mistet sitt skriftspråk tidlig på 1500-tallet, og dansk kultur hadde vært rådende i helstaten Danmark-Norge. Det nasjonale gjennombrudd ble på 1870- og 80-tallet avløst av Det moderne gjennombruddet. Utdyping. Anvendt på norsk kulturliv på 1800-tallet er forestillingen om det nasjonale gjennombrudd å forstå som kulminasjonen av en søken etter det genuint norske som grunnlag for å bygge en selvstendig kultur. Denne søken oppsto i kjølvannet av 1814 da Norge igjen ble en nasjonalstat med egen grunnlov. Norge unngikk ikke en personalunion med Sverige, men hadde i kraft av grunnloven en helt annen posisjon i den nye unionen enn landet hadde hatt i dansketida. Norge skulle gjenreises, ikke bare materielt, men også kulturelt. Den kulturelle gjenreisningen ble stimulert av nasjonalromantikken som bidro til å skape forståelse for verdien av folkelig kultur og folkeminner. Man ble mer og mer klar over at det i bygde-Norge hadde levd og utviklet seg verdifulle kulturtradisjoner under hele dansketida, så som norske dialekter, rosemaling, folkemusikk, dansetradisjoner, treskjæring, draktskikker, sagn, eventyr, viser m.m. Disse tradisjonene ble oppfattet som et egnet grunnlag for å bygge en selvstendig norsk kultur. Innsamling av sagn, eventyr, folkeviser/ballader, ordtak, gåter, folketoner, etablering av norsk selvstendig historieskriving og gransking av sagalitteraturen var del av et større politisk prosjekt. Interessen for alt som var opprinnelig og norsk førte også til at skjønnlitterære forfattere, kunstmalere og musikere så det som en oppgave å ta for seg emner med røtter i folketradisjonen og bearbeide dem kunstnerisk. En begynnelse til innsamling av muntlige folketradisjoner ble gjort med Andreas Fayes "Norske Sagn" (1833). Faye ble fulgt opp av Asbjørnsen og Moe som tok brødrene Grimm til forbilde. Asbjørnsen og Moe begynte på 1830-tallet, og den første serien med Asbjørnsen og Moes "Norske Folkeeventyr", utkom heftevis i 1842-1844. Ivar Aasen samlet inn og skriftfestet norske dialekter og grunnla det såkalte landsmålet. Knud Knudsen arbeidet for et norsk riksmål, og oppfattet seg som viderefører av Henrik Wergelands språksyn. Jørgen Moe var tidlig ute med å gi ut en samling folkelige viser. Men i Telemark var allerede Olea Crøger og M.B. Landstad i gang med å samle inn folkeviseballader, stev av ymse slag og bygdeviser på slutten av 1830-tallet. L. M. Lindeman begynte å nedtegne folkemusikk. Den politiske og kulturelle utviklingen på 1830-tallet styrket bøndenes selvfølelse (jf. bondestortinget i 1833), og norske dialekter fikk økt status. Interesse for norske dialekter og det norske var tilstedeværende i Henrik Wergelands diktning fra tidlig ungdom av, bl.a. i farser han skrev på 1820 og tidlig på 1830-tallet, altså før nasjonalromantikken for alvor nådde vårt land. Han framstår først og fremst som venstreradikal høyromantiker. Men fra slutten av 1830-tallet ble også han berørt av nasjonalromantikken. Johan Sebastian Welhaven debuterte som sentrallyriker mye senere enn enn Wergeland. Han hadde imidlertid et mer konservativt og estetiserende bondesyn enn Wergeland og delte ikke dennes syn på norske dialekter som grunnlag for utviklingen av et norsk skriftspråk. (Jf. Konflikten mellom Wergeland og Welhaven). Men nasjonalromantiker var Welhaven like fullt. En ser det tydelig i «En Tribut til Kunstforeningen» som ble til i 1836 og trykt i hans samling "Digte" fra 1839, et dikt der det alluderes til Fayes sagnsamling. «Det nasjonale gjennombrudd», et begrep skapt i ettertid. Samtidens skribenter og forfattere refererte aldri til sin egen tid som det nasjonale gjennombrudds tid. Begrepet ble trolig brukt første gang av Moltke Moe som tittel på en forelesningsserie han holdt på 1890-tallet: "Det nationale gjennembrud og dets mænd (P.Chr. Asbjørnsen – Jørgen Moe – Ivar Aasen)". Serien ble siden publisert som en storartikkel(som forøvrig aldri ble helt fullført). Den ble først ble trykt i "Nordmænd i det 19de Aarhundrede", 1902 (ny utg. i 2 bd., 1914) Anders Krogvig brukte uttrykket i tittelen da han i 1915 utgav en bok som først og fremst inneholdt brev fra Jørgen Moe til P. Chr. Asbjørnsen, hentet fra Moltke Moes samlinger: "Fra det nationale gjennemombruds tid". Han omtaler dokumentene som «aktstykker fra nationalromantikkens historie». Boka innledes med en fyldig biografisk framstilling av Jørgen Moes ungdom. Det nasjonale gjennombrudd som begrep i filmhistorien - 1920-tallet. Innen for film betegner "det nasjonale gjennombrudd" et langt senere tidspunkt, fra tiden rundt 1920-tallet, og ble startet med filmen "Fante-Anne" fra 1920 som introduserer bygdeskildringen og med den det nasjonale som en målsetning for filmproduksjonen. I løpet av tiåret fremstilles bygda preget av idyll og romantisk nasjonalisme. I et bredere, politisk perspektiv kan "det nasjonale gjennombrudd" i norsk film bli betraktet som del av den nasjonale giv i europeisk film etter den første verdenskrig. Bygdefilmen kan forstås som den norske varianten av den ulike kampen mot amerikansk films voksende dominans i Norge og Europa. Mary av Teck. Mary av Teck (født 26. mai 1867 på Kensington Palace, London, død 24. mars 1953) var britisk dronning og gift med Georg V av Storbritannia. Hun var datter av hertug Franz av Teck, en sønn av hertug Alexander av Württemberg i hans morganatiske ekteskap med Claudine Rhédey von Kis-Rhéde. Teck ble derfor i kongelige kretser regnet som en mindre fornem familie. Hennes mor var Mary Adelaide av Cambridge, en datterdatter av Georg III av Storbritannia. Mary forlovet seg med prins Albert, hertug av Clarence i 1891, eldste sønn av blivende Edvard VII av Storbritannia. Seks uker etter forlovelsen døde Albert av lungebetennelse. Mary forlovet seg med Alberts yngre bror, den fremtidige Georg V. De giftet seg den 6. juli 1893 i "the Chapel Royal", St. James's Palace, i London. Johan Gielen. Johan Gielen (født i Mol i Belgia 23. februar 1968) er en DJ fra Nederland. Han lager dance, trance og hardtrance. Han har vært profesjonell DJ i over 10 år, og har gitt ut en rekke CD-er og LP-er. Gielen samarbeidet også med Svenson, og sammen lagde de DJ-teamet Svenson & Gielen, som både har spilt og laget musikk sammen. Deres mest kjente sang, "The beauty of silence" er en typisk trance-sang, og har vært veldig populær, både blant publikum og andre DJ-er som har remixet den. Twisted er hit nr2 over musikk de har laget i sammen. Gielen skal etter planen gi ut sin første singel-CD i 2006. Han spiller som regel på dance events som Trance Energy, Sensation og en rekke mindre happenings, som oftest i Nederland eller Belgia. Kara (by). Kara er en by i regionen Kara i det nordlige Togo. Byen er tidligere kjent som "Lama-Kara". Den tidligere Togolesiske presidenten Gnassingbé Eyadéma ble født like i nærheten av byen. Gnassingbé Eyadéma. General Gnassingbé Eyadéma (født Étienne Eyadéma 26. desember 1937, død 5. februar 2005) var president i Togo fra 1967 frem til han døde. Han deltok i to suksessfulle kupp, i januar 1963 og i januar 1967, og greide å holde makta i de neste 38 årene. Wallis Simpson. Hertuginnen av Windsor i 1970 Wallis Simpson "(Bessie Wallis Warfield)", født 19. juni 1896 i Blue Ridge Summit, Pennsylvania, USA, død 24. april 1986 i Paris, Frankrike) var "hertuginne av Windsor". Hun giftet seg for første gang i 1916 med en marineoffiser og for annen gang i 1928 med Ernest Simpson. I 1936 møtte hun for første gang prinsen av Wales, den blivende Edvard VIII. Hun skilte seg fra sin mann. Da Edvard, som i mellomtiden var blitt konge av England, fortalte statsminister Stanley Baldwin at han tenkte å gifte seg med en kvinne som var fraskilt og som hadde vært gift to ganger, møtte han kraftig motstand fra regjeringen. Edvard valge da å abdisere; det skjedde den 11. desember 1936. Paret flyttet til Frankrike og bosatte seg i Paris; de giftet seg nær Tours under en privat seremoni 3. juni 1937. Windsor, Wallis Simpson Simpson, Wallis Simpson, Wallis Rumpetroll. Rumpetroll eller amfibielarver er overgangsformen eller stadiet mellom egg og voksen hos amfibier. Uttrykket brukes mest om frosker og padder, men også salamandere har rumpetroll, skjønt disse likner mer på de voksne dyrene. Rumpetrollene er et larvestadie, tilsvarende yngel hos fisk. Bygning og levevis. Rumpetroll lever i vann og puster med ytre gjeller. Springpadders rumpetroll spiser mikroskopiske alger, mens rumpetroll av salamandere er rovdyr slik som de voksne. De spiser små krepsdyr og insektlarver. Rumpetroll har like etter klekking fra egget, en hale som er lengre en kroppen. De mangler andre lemmer, som bein. De kan ligne litt på en fisk, men har ytre gjeller som sitter som to fjæraktige dusker på hver side av hodet. Hos haleøse padder vil etterhvert bakben og forben vokse ut og halen skrumper inn og forsvinner helt. Salamanderrumpetroll er lengre enn froskers, og har synlige anlegg til forbein fra de klekkes. Halen tilbakedannes ikke, og det mest synlige tegnet på at rumpetrollstadiet hos salamandere er over at at gjellene forsvinner. Hos noen salamanderarter gjennmgår dyrene ikke metamorfose, og forblir rumpetroll hele livet. Dette fenomenet kalles pedomorfose, og er kjent blant annet fra den meksikanske axolotlen. Fra rumpetroll til frosk. Etter gjennomført larvestadie vil rumpetrollet gjennomgå en metamorfose til det voksne dyret. Selve metamorfosen hos amfibier varierer sterkt. Hos ormepadder og salamandere er metamorfosen i første rekke et spørsmål om å gå over fra å puste med gjeller til å puste med lunger. Blodårene fra hjertet, som hos rumpetroll går i en serie gjellebuer fra buksiden på hver siden av halsen og over til ryggsiden. Noen av disse tilbakedannes, de bakerste går over til å bli lungepulsårer. Omleggingen av kroppen dreier seg hovedsakelig om endring av proporsjoner, og har ikke samme dramatiske dyptgripende effekter som hos haleløse padder. I tillegg til at de anlegger lemmer, vil rumpetroll hos padde- og froskearter bytte kosthold fra alger til smådyr, og gå over fra en lang, spiralformet tarm for å fordøye planter til en kort kjøttetertarm. Halen blir absorbert og brukt som «byggemateriale» til omleggingen av kroppen. John Petrucci. John Peter Petrucci (født 12. juli 1967 på Long Island i staten New York i USA) er en amerikansk gitarist. Han begynte å spille gitar da han var 12 år da en venn av ham spurte om han ville bli med i bandet hans. Han gikk på Berklee College of Music i en kort periode, der møtte han Mike Portnoy og John Myung, og sammen startet de Dream Theater på midten av 1980-tallet. Han har produsert samtlige Dream Theater-album siden (1999) sammen med trommeslager Mike Portnoy. Petrucci ble kåret til den 9. raskeste «shredderen» av GuitarONE Magazine i april 2003. I 2007 ble han kåret til «Årets gitarist» av Total Guitar, og «Beste metal-gitarist» i Guitar Player i en avstemning blant leserne. Kara (region). Kara er en av Togos 5 regioner. Byen Kara er administrasjonssentrum i regionen. Andre større byer er Bafilo, Bassar og Niamtougou. Togos flagg. Togos flagg ble antatt 27. april 1960. Det har grønn bunn og to like store horisontale gule striper og med en fem-takket stjerne på rød bunn øverst ved masten. Det benytter seg av Etiopias pan-afrikanske farger, men mønsteret minner om Liberia. Astenosfære. Tverrsnitt av jordens indre, med kjernen (innerst) i grått og mantelen i oransje. Astenosfæren (fra gresk "a" + 'stenos" «uten styrke») er et geologisk sjikt i Jordens lagdeling som ligger cirka 100–200 km (muligvis dybdeutbredelse til 400 km) under jordoverflaten. I astenosfæren foregår det langsomme strømninger i den seige magmamassen, som kalles mantelstrømmer. Det er varmen fra Jordens indre som driver mantelstrømmene. Astenosfæren utgjør den «myke» sonen i den øvre mantelen, som ligger rett under litosfæren, som igjen er involvert i platebevegelsene og isostatiske tilpasninger. Selv om astenosfærens eksistens ble antatt allerede i 1926, ble dens eksistens først bekreftet ved det store jordskjelvet i Chile 22. mai 1960. Mantelen. Illustrasjon av jordens lag, med mantelen angitt i lyst og mørkt oransje. Mantelen som betyr kappe, ligger under jordskorpa og over jordens kjerne. Den ytterste delen av mantelen består av faste, tunge bergarter og utgjør sammen med de lettere bergartene i jordskorpa det vi kaller litosfæren eller steinsfæren (sfære betyr kule). Litosfæren er hard og går ned til ca. 100 km under jordoverflaten. Det finnes to forskjellige mantler: Ytre og indre mantel. Den indre mantelen består av flytende bergmasse. Den er mer tynflytende jo nærmere kjernen den ligger. Fra mantelen kan smeltet stein stige opp til overflaten og danne såkalte varmeflekker under jordskorpen, som i Yellowstone nasjonalpark og under Island. Varmeflekkene presser jordskorpen opp der hvor de oppstår. På den andre siden kan stykker av størknet litosfæreplate synke ned gjennom hele mantelen og ned til mantelen på 2 890 km dybde. Dominion. Dominion (engelsk ord fra latin; dominium; velde, herredømme) er en tidligere benyttet betegnelse om selvstyrte stater i Det britiske samveldet. Betegnelsen ble brukt om britiske kolonier, som hadde oppnådd selvstyre under den britiske kronen. På engelsk heter det egentlig «His/Her Majesty's Dominions», hvilket betyr «Hans/Hennes Majestets besittelser». Sauda-klassen. Sauda-klassen omfatter ni minesveipere og ett minejaktfartøy, basert på en amerikansk konstruksjon fra like etter andre verdenskrig. Skipene består utelukkende av ikkemagnetiske materialer, som tre, kobber, bronse o.l. Samtlige er oppkalte etter norske elver: "Kvina, Ognaelva, Saudaelven, Sira, Tanaelven, Tista, Utla, Vosso, Altaelven og Glomma". Båtene tjente fra 1953 fram til 1996, hvorav noen av de amerikanske båtene først gjorde tjeneste i US Navy og andre mariner. De norske båtene gjorde tjeneste fra cirka 1955. Historikk. Sauda-klassen var en videreføring av den amerikanske NYMS-klassen minesveipere, Norwegian Yard Mine Sweeper, finansiert av den amerikanske stat som del av en militær hjelpepakke. Produksjon. Av disse ti står kun amerikanskkonstruerte KNM «Alta» (M 314) igjen, hun er nå museumsskip. Lomé-Tokoin lufthavn. Lomé-Tokoin Airport ("Gnassingbé Eyadéma International Airport") er en flyplass i Lomé i Togo. I 2004 reiste 234,557 passasjerer gjennom flyplassen. Baywatch. "Baywatch" var en populær amerikansk TV-serie om livvaktene i Los Angeles County som patruljerer de folkerike strendene der. Serien gikk i USA fra 1989 til 2001. "Baywatch" hadde premiere på NBC i 1989, men ble kansellert etter bare èn sesong. David Hasselhoff følte at serien hadde potensial, og gjenoppfrisket den til verdensmarkedet i 1991. Han investerte sine egne penger, og i tillegg til å være en av hovedrolleinnehaverne fungerte han også som produsent til serien. "Baywatch" ble en stor suksess, spesielt i USA, og ledet til en spinoff-serie: "Baywatch Nights", samt en helaftens spillefilm, '. I den tiende sesongen endret man lokasjon til Hawaii, og seriens navn ble endret til "Baywatch Hawaii". David Hasselhoff hadde hovedrollen som «Mitch Buchannon» i serien. I tillegg var flere andre skuespillere med i serien, og flere av disse ble kjent gjennom sin opptreden som livvakt. Kjenningsmelodien til "Baywatch" var «Save Me» av Peter Cetera. Referanser. Det er laget en parodi på "Baywatch" som het "Son of the Beach". Denne ble sendt på TV 2 i Norge. Alfabetisk liste over hunderaser. Alfabetisk liste over hunderaser inneholder også alternative navn på noen raser, der dette er naturlig. Det finnes også en liste der hunderasene er fordelt alfabetisk i grupper. Hundenavn i rødt har ikke fått opprettet en artikkel, mens navn i blått leder til en artikkel om rasen. Hunder som er trukket inn på linjen er varieteter som har felles rasestandard. Jason Newsted. Jason Curtis Newsted (født 4. mars 1963 i Battle Creek, Michigan) er en amerikansk bassist fra California. Han er mest kjent for å ha spilt i Metallica og for Ozzy Osbourne. Newsted spiller i dag i bandene Voivod og Rock Star Supernova. Newsted forlot Metallica i 2001 pågrunn av uenighet med James Hetfield. Han ble innlemmet i Rock And Roll Hall Of Fame i april 2009, sammen med sine tidligere bandmedlemmer i Metallica. Han spilte også noen sanger med Metallica på deres 30 years anniversary i Desember 2011 Napalm. En demonstrasjon av en napalmeksposjon i 2003. Bomben inneholdt en blanding av napalm-B - f og bensin Napalm blir vanligvis brukt om en gruppe brennbare væsker eller gelér som blir brukt i krig, også kalt brannbomber. Det ble videreutviklet og brukt av det amerikanske forsvaret under Vietnamkrigen. Det ble brukt for første gang ved St. Lo i invasjonen i Normandie. Denne høyt brennbare og farlige massen kan bli laget ved å blande sammen bensin og såpe(ca. 50-50%) og blande det sammen til det opptar en grøtaktig konsistens. Man må være svært forsiktig under blandingsprosessen, da dette stoffet er nærmest umulig å slokke når det først er påtent. I 2. verdenskrig brukte de en napalm som var en miks av 46 deler polystyrene, 33 deler bensin og 21 deler benzen. Hardstyle disco. Hardstyle Disco er navnet på en sang laget av Yoji Biomehanika. Den forente Hardtrance og Hardcore til sjangeren Hardstyle. Hardstyle Disco ble med én gang likt av veldig mange tilhengere fra begge sjangrene, og ble enormt populær. På grunn av dette er den trolig verdens mest kjente hardstyle-sang, som det har blitt laget titalls remixer av. Den ble spilt for første gang på ravet Sensation i 2001, av Yoji Biomehanika. Jøden. Samlingen inneholder noen av Wergelands mest kjente dikt. Det første og siste diktet i samlingen tar opp generelle problemstillinger knyttet til kampen for det rette, og overbevisningen om at det nytter, selv om de synlige resultatene ofte kan synes små, og fienden uovervinnelig: «Herren teller ikke mere enn viljen». Andre dikt, som «De tre», handler om religiøs toleranse, og her settes de tre religionene jødedom, kristendom og islam ved siden av hverandre, og de tre prestene får lovprise Gud på hver sin måte, parallelt og i full forsoning. Resten av diktene tar for seg jødenes konkrete problemer, og trekker fram enkeltmenneskers edelmot, som «Juleaftenen». «Skibbrudet» er knyttet til en konkret hendelse, da en ung jøde ble kastet i land på kysten av Hordaland i 1841, og myndighetene reagerte med å sende ham ut igjen, med en raskere saksbehandling enn noen asylsøker i dag ville ha fått. Dette opprørte Wergeland. Diktsamlingen er kanskje norsk litteraturs første bok med et klart antirasistisk budskap. Markedsføring. Markedsføring er en samlebetegnelse for kommersielle virksomheters aktiviteter i forbindelse med å planlegge og gjennomføre markedsundersøkelser, produktutvikling, markedspåvirkning og distribusjon av konsepter, varer og tjenester. Det er også definert som bedriftstiltak som tar sikte på å skape en opplevd forskjell mellom egne tilbud og konkurrerende bedrifters tilbud, på en måte som skaper verdi for kundene. Markedsføring er både en akademisk fagdisiplin innen de økonomisk-administrative fag, og en linjefunksjon i bedrifter og organisasjoner. Markedsføring handler om å forstå kundenes behov, for så å tilby produkter og tjenester som møter behovene på en måte som atskiller seg fra konkurrerende tilbud. I praksis vil markedsførere velge ut en eller flere kundegrupper (målgrupper), posisjonere bedriftens produkter eller tjenester i forhold til målgruppen, og bruke prissetting, kommunikasjon og atferd til å skape assosiasjoner som gir bedriften en verdifull plass i kundenes bevissthet (branding). Utvalget av målgrupper (segmentering) avhenger av hvilke grupper produktene eller tjenestene er innrettet mot og kan passe for, målgruppens størrelse og markedspotensial, graden av eksisterende konkurranse om å dekke målgruppens behov, og egen bedrifts evne til å tilpasse distribusjon og kommunikasjon til gruppen man satser på. American Marketing Association definerer markedsføring som en funksjon i organisasjonen, og et sett med prosesser for å skape, utvikle, kommunisere og gi kundene verdi, samtidig som de videreutvikler kunderelasjonen til fordel for organisasjonen og dens interessenter. Med stadig flere tilfredsstilte kundebehov, og økt vekt på tjenesteyting og kundeservice som del av alle produktvalg, beveger markedsføring seg fra et tradisjonelt fokus på produktene, til et større fokus på kundene og deres behov. Markedsføring er et tverrdisiplinert fag, som bygger på elementer fra økonomi, psykologi, sosiologi og kultur- og kommunikasjonsfag. I dag er det mulig å studere markedsføring fra videregående skole til doktorgrad. I Norge er Handelshøyskolen BI trolig den skolen som utdanner flest markedsførere. BI tilbød tidligere det femårige studiet sivilmarkedsfører, men i dag tilbyr de Msc graden Strategisk Markedsføringsledelse. Doktorgrad i markedsføring kan oppnås både ved Norges Handelshøyskole og Handelshøyskolen BI. Metode. I strategisk markedsføring vil bedriften fokusere mer målrettet på kundens behov enn på egne produkter, tilbud og verdikjeder. Virksomhetens organisering av produksjon, logistikk, distribusjon og salg blir da underordnet og tilpasset en optimal tilfredsstille av de definerte kundenisjene og deres behov. De såkalte tre V'er står sentralt i strategisk markedsføring: "Valued customer, Value proposition, Value network" – som kan oversettes med utvalgt kundegruppe, unikt tilbud, og tilpasning av egen produksjon og verdikjede. I arbeidet med det unike tilbudet "(value propisition)" er verdikurven en metode for å framstille egenskapene ved konkurrerende bedrifters løsning av kundenes ulike behov, f.eks deres fokus på lav pris kontra kvalitet, kundeservice kontra selvbetjening, osv. Ofte vil konkurrenter differensiere seg ved å tilfredsstille nye behov eller betjene nye målgrupper. Dersom alle konkurrenter søker mot å dekke de samme behovene, f.eks at alle satser på høy tjenestekvalitet eller full selvbetjening, blir det vanskeligere for virksomheten å differensiere seg, og resultatet blir ofte priskrig. Et marked med sterkt prispress er ofte et symptom at det finnes en ny behovsnisje å fylle. Historiske eksempler på slike bransjer er flyselskaper og telekommunikasjonsselskaper. Når alle etterhvert tilbyr de samme tjenestene, blir det lite annet å vise forskjell ved enn pris. Merkevarebygging brukes for å minne kunden om de valgene virksomheten har gjort for å møte behovene, og bygge emosjonelle posisjoner hos kunden om hvordan virksomheten møter behovene på en unik måte. Markedskommunikasjon er dermed uløselig knyttet til merkevarebyggingen (branding), hvor virksomheten gjennom reklame og annen kommunikasjon minner kunden på at produktet eller tjenesten holder hva den lover. Kunderelasjonshåndtering (CRM) er et verktøy for å kartlegge og forstå bedriftens eksisterende kunders behov og sannsynlige reaksjon på ulike markedsføringstiltak. Bedrifter som har en eksisterende kundebase, og som naturlig får mye informasjon om kundene gjennom registrering eller levering av produktet (for eksempel telekommunikasjon), kan bruke bedriftens kundedata til å skaffe seg verdifull kunnskap om dagens kunder, og målrette tiltak for å beholde disse og øke salget eller overskuddet fra dagens kundekrets. I mange bedrifter er salg og markedsføring organisert som to separate funksjoner. Strategisk markedsføring, som adresserer flere aspekter av produksjon, tilbud, prissetting, organisering og distribusjon, har ofte større sjanse til å drive markedet og vinne markedsandeler og lønnsomhet for bedriften. Historie. Markedsføring som bedriftsdisiplin har gjennomgått to hovedfaser. "Massemarkedet" oppstod i noen grad i mellomkrigstiden med introduksjonen av Fords T-modell og andre standardiserte massekonsumvarer. I denne første fasen var komsumentene tillitsfulle, behovene var udekket, og det var mulig å selge standardiserte produkter til nesten hele befolkningen. Markedsføring i denne epoken handlet i stor grad om å gi kjøpsimpulser gjennom å vekke behov gjennom promotering og reklame. På 1950-tallet fikk markedsføringen sin storhetstid, da bedriftene kunne øke både salget («topplinjen») og lønnsomheten («bunnlinjen») simpelthen ved å vekke de latente behovene. Folks inntekter økte, og det var om å gjøre å definere nye behov som kundene kunne søke dekket med de nye inntektene. Siden 1980-tallet har derimot markedene blitt mer fragmenterte, konkurransen har økt, og kundenes grunnleggende behov er i større grad blitt tilfredsstilt. Tilbudet av tilgjengelige produkter og tjenester er mangedoblet. Med globaliseringen har stordriftsfordeler fått økt betydning som prisfaktor, og fokuset i bedriftene har endret seg fra differensiering til kostnadsreduksjoner og effektivisering. Markedsføringen har veket plassen som vekstdriver og forretningsstrategi, til fordel for kostnadskontroll og kostnadseffektivisering. I disse årene ble en stadig mindre andel av britiske toppsjefer rekruttert fra markedsføring, og stadig flere fra finansfunksjonene i bedriften. Nordahl Bruns gate (Oslo). Nordahl Bruns gate (4-17, 6-22) er en cirka 450 meter lang gate på Meyerløkka i Oslo som går fra Ullevålsveien ved Vår Frelsers Gravlund til Pilestredet. Kunstindustrimuseet ligger langs gaten (inngang fra St. Olavs gate). Vest for Langes gate ligger Pilestredet park nord for gaten, adskilt ved en mur («Smittemuren»). Den fikk sitt navn i 1864 og er oppkalt etter biskop og dikter Johan Nordahl Brun tekstforfatteren av Bergenssangen (1745–1816). Jødinden. "Jødinden, elleve blomstrende tornekviste" er en diktsamling av Henrik Wergeland, utgitt høsten 1844. Diktene ble skrevet mens han lå på sykeleiet. Boka kan betraktes som et supplement til "Jøden" fra 1842. I denne samlingen konsentrerer Wergeland seg mer om de jødiske kvinnene og deres offer. Noen av stykkene er små skuespill, og et par av dem har vært yndede framføringsnumre i regi av suttung-grupper for barn i mange år, spesielt «Sjelekamp og Seier», populært kalt «Thabitha», og «Blodet». Det første, en enakter, handler om en jødisk mor som får sønnen sin drept på guttens fødselsdag, og som velger å beskytte og oppdra sønnens morder, en forsømt gutt fra gata. Det andre stykket forteller om to jenter, den ene jødisk, den andre kristen, som beviser for hverandre at de begge har det samme blodet av samme farge, etter at den jødiske jenta er blitt mobbet for «verre blod» av en lekekamerat. Det er bare første del, Barnet, som er satt opp. «Jeg er nu saadan, jeg», populært kalt «Lønnen og Granen» har også vært en gjenganger på Barnesuttung. Diktene «Paa Sygelejet» og «Følg Kaldet» er mer personlige. Det første regnes til «dødsleiediktene», mens det siste nok er å regne for et programdikt. I forbindelse med Wergelandsfesten på Tangen har det vært regnet som en bragd og en ære for små gutter å få være med på opplesningen av dette diktet, og de har da fått rang av «ørnegutter» for det året. «Kvinnene på Kirkegården» er ett av Wergelands store toleransedikt og er i slekt med som «De tre» som står i diktsamlingen "Jøden" fra 1842, og med «I Tordenen» i hans første diktsamling fra 1829. Jason Bourne. Jason Bourne er en figur fra en romanserie skrevet av Robert Ludlum, og senere Eric Van Lustbader som tar opp tråden der Ludlum forlot den. Han opptrådte for første gang i boken "Hvem var Jason Bourne" (1980). Denne boken ble omgjort både til TV-film i 1988 og en film ved samme navn i 2002. Figuren har siden den gang opptrådt i flere romaner og filmer. I romanene. Jason Bourne har en lang og mystisk fortid. Hans virkelige navn er David Webb, og han jobbet i utenrikstjenesten, spesielt i det fjerne østen. Før hendelsene i "Hvem var Jason Bourne" hadde han en kone ved navn Dao og to barn, Joshua og Alyssa. De bodde i Kambodsja, nærmere bestemt i Phnom Penh. Under Vietnamkrigen fløy et bombefly over Kambodsja og slapp to bomber nær Mekongelven. Bombene tok livet av Bournes kone og to barn. På grunn av Kambosjas nøytralitet i krigen ville ingen land ta på seg ansvaret for hendelsen. Siden han ikke hadde noe igjen, reiste Bourne til Saigon og trente for å bli med i den topphemmelige troppen ved navn "Medusa". Det var da han fikk kodenavnet "Delta". I filmene. I filmene er figuren Jason Bourne (spilt av Matt Damon) mye enklere (og ifølge enkelte ugjenkjennelig) enn figuren fra romanene. Han var en leiemorder for CIA som var på jobb da han plutselig fikk et anfall av samvittighet. Han feilet oppdraget og ble skutt flere ganger i ryggen da han forsøkte å rømme. I likhet med romanene ble han etterlatt som død i Middelhavet, og han våknet uten hukommelse. Mot slutten av "Gåten Jason Bourne" får han vite at hans virkelige navn er David Webb, og at han ble født den 15. april 1971 i Nixa i Missouri. I filmene snakker han flytende fransk, russisk, nederlandsk, tysk, spansk, italiensk, og engelsk, i motsetning til i romanene, der han snakker fransk og «østlige dialekter». Niels Juels gate (Oslo). Niels Juels gate (1A-51, 2-70B) er en gate på Frogner i Oslo. Den går fra Svoldergata og krysser Drammensveien ved Skillebekk videre over Bygdøy allé forbi Colbjørnsens gate og Gyldenløves gate til Briskebyveien. Gaten fikk sitt navn i 1879 og er oppkalt etter sjøhelt og admiral Niels Juel (1629–97). Opprinnelig gikk Niels Juels gate fra Skarpsnogata som gikk parallelt med jernbanesporet langs Frognerkilens opprinnelige strandlinje. Skarpsnogata startet ved Framnesveien og var planlagt frem til Hafrsfjordgata, men slik ble det ikke. I dag strekker den seg over kun ett kvartal mellom Leiv Eriksons gate og Bjørn Farmanns gate. Gyldenløves gate (Oslo). Gyldenløves gate (1-51, 2-48) er en gate på Frogner i Oslo. Den går fra Niels Juels gate over Arno Bergs plass til Kirkeveien ved Frognerparken. Gaten fikk sitt navn i 1879 og er oppkalt etter stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve (1638–1704). Colbjørnsens gate (Oslo). Colbjørnsens gate (1-15, 2-16) er en gate i Oslo. Den går fra Parkveien ved Dronningparken og krysser Inkognitogata, Oscars gate, Skovveien og Niels Juels gate til Haxthausens gate. Gaten fikk sitt navn i 1866 og er oppkalt etter lagmann Herman Colbjørnsen (1727–94), som eide løkka Incognito. Lloyd i Rommet. "Lloyd i Rommet" er en animasjonsserie som vises på Disney Channel. Den handler om Lloyd Nebulon som bor på den fiktive stasjonen Intrepedville som ligger i en fjern galakse. Bortsett fra at han bor i det ytre rom, lever han omtrent som amerikansk ungdom i vår tid. Karakterer. Lloyd er en grønn tenårings-gutt som går på Luna Vista skole. Han bor på stasjonen Intrepedville ute i en galakse, sammen med sin yngre søster Francine og hans mor Nora Nebulon. Lloyd's tre gode venner er Eddie, Kurt og Douglas. Eddie er en av vennene til Lloyd. Han er et menneske, og kommer opprinnelig fra Jorden. Kurt er Lloyd's store, en-øyede blå venn. Kurt er rolig og snill. Douglas er en veldig smart venn av Lloyd. Kroppen hans har form som hjerne, bare med ekstra armer og bein. Nora er kommandør i Intrepedville og moren til Lloyd. Francine er søsteren til Lloyd og er veldig plagsom synes Lloyd. Hun kan lese tanker og flytte på ting ved hjelp av tankekraft. Dukkevennen hennes heter Rosie. Boomer er en mekaniker som jobber på stasjonen. Han er kongelig, men i stedet for å bli konge ville han bli mekaniker. Han ga tronen videre til sin bror, Sleeveknot. Lloyds robotlærer på Luna Vista skole. Brittany er en snobbete og populær jente på Luna Vista. Hun holder seg ofte sammen med bestevenninen Megan. Brittany har alltid vært Lloyd sin drømmedame og han er dypt forelsket i henne. Station er stasjonens "levende" data. Når han blir aktivert har han form som et øye festet med en ledning til alle dataterminaler. Station hjelper de fleste han har rundt seg. Glasselektrisitet. Glasselektrisitet var en betegnelse på positivt ladet statisk elektrisitet som ble brukt på 16-1700-tallet, før Benjamin Franklin innførte begrepene "positiv" og "negativ" om elektrisitet. Glasselektrisitet er den statisk elektriske ladning som fremkommer når vi gnir f.eks. glass, edelstener, hår eller ull/pels. Statisk elektrisitet. En leketøysballong blir negativt elektrisk ladet når den gnis mot f.eks. hår. Når en slik elektrisk ladet ballong kommer nær en elektrisk nøytral gjenstand, for eksempel en vegg, vil de elektriske ladningene i veggen flytte seg omtrent slik figuren viser, slik at ballongen og veggen tiltrekkes av hverandre. Statisk elektrisitet betyr "stillestående" elektrisitet og fagfeltet som behandler dette kalles elektrostatikk. Den andre delen av elektrisitetslæren kalles elektrodynamikk, som er læren om elektrisitet i bevegelse, som er elektrisk strøm. Bakgrunn. Hovedingrediensene i elektrostatikken er faste stoffer som er elektriske isolatorer, og frie elektroner. Også i elektrostatikken foregår det forflytning av ladninger, men kun som enkeltstående hendelser, altså ikke som en kontinuerlig prosess. I likevekt holder elektronene seg til atomkjernene sine. Atomkjernene sitter alltid fast i stoffet og de har positive ladninger. De fleste elektronene er fast bundet til atomkjernene sine og holder stoffet sammen. Likevel sitter elektronene i de ytterste skallene (Bohrs atommodell) ganske løst og kan bringes til å frigjøre seg og til å bevege seg. Elektronene har negative ladninger og kan derfor påvirkes med krefter. Hvert elektron har en fast mengde ladning, kalt elementærladningen. Mindre ladninger eksisterer ikke. Like ladninger frastøter hverandre og ulike ladninger tiltrekker hverandre. Dette gjelder både mikroskopisk og makroskopisk betraktet. To elektroner frastøter hverandre mere jo nærmere hverandre de kommer. Til et stykke isolator kan en tilføre en samling elektroner. Antall elektroner bestemmer hvor mye ladning som ble tilført isolatoren. Elektronene forblir værende noenlunde der de ble tilført, de fordeler seg ikke jevnt over isolatoren siden den ikke kan lede strøm. En kan tenke på dette som en negativt ladet øy. Likeledes kan en fjerne en samling elektroner fra et område; de positive atomkjernene er da i flertall slik at dette stedet har fått en positiv ladning. Mellom ulike ladninger hersker en kraft som søker å utjevne forskjellen mellom for mange og for få elektroner. En leder kan kobles mellom disse øyene og vil da lede elektronene over inntil balanse er oppstått. Kraften som virker kalles elektrisk spenning. Bevegelsen av elektroner gjennom lederen kalles elektrisk strøm. Ubalansen setter opp et elektrisk felt mellom øyene, og feltets styrke måles i V/m (volt per meter). Feltet inneholder den energien som ble brukt til å forflytte elektronene. Elektroner som skulle befinne seg mellom de ulikt ladde øyene blir påvirket av dette feltet med en kraft som er proporsjonal til feltstyrken, rettet mot den positive øya. Rav (harpiks) er en god isolator. Det var tidlig kjent at gnidning av et stykke rav med et tørt tøystykke eller dyrepels ville gjøre noe med det slik at små, lette partikler ville tiltrekkes av det. Rav heter "elektron" på gresk og var årsaken til bruken av dette ordet fikk med elektroteknikk å gjøre. Mennesker blir ladet når de går rundt med godt isolerende fottøy i tørre omgivelser. I mennesker fordeler elektronene seg jevnt over det hele, siden kroppsvev leder strøm ganske godt. Flytting av store mengder elektroner fører til store spenninger, og ligger positive og negative ladninger svært nære hverandre blir også feltstyrken stor. I vakuum vil feltstyrker større enn ca. 1000 V/mm føre til at elektronene hopper over av seg selv, det oppstår en elektrisk ledende og strømførende gnist. I stor skala kalles gnisten et lyn; ladningene holdes av små vanndråper i atmosfæren. Det var lenge ukjent hvorfor et ganske lite, lett stykke materie (som en liten bit papir) først ville tiltrekkes av en ladning, for så å bli frastøtt like kraftig etter den berørte stedet med ladningen. Det som skjer er at papirbiten er nøytral eller har en annen ladning enn stedet, og blir derfor tiltrukket. Ved berøring overtar papirbiten en del av stedets ladning slik at stedet og biten har fått samme ladning og derfor frastøter hverandre. En gjenstand som er elektrisk ladet, det vil si som har for mange eller for få elektroner, sier vi er statisk elektrisk ladet. Statisk elektrisitet er elektriske ladninger som ligger i ro på overflaten av ting. Du kan for eksempel få en ballong til å henge fast på veggen eller i taket etter at den er gnidd. Det er fordi ballongen blir elektrisk ladet når du gnir den. Gnistene er små lyn som går fra ballongen til håret. Dette kalles statisk elektrisitet. Elektrisitet er egentlig noen bitte små partikler som har elektrisk ladning. Elektronene har minusladning. Plussladninger og minusladninger trekker på hverandre. Når du gnir ballongen mot håret hopper elektroner over fra ballongen til håret. Ballongen blir plussladet og dersom du setter ballongen inn til veggen vil elektronene forsøke å "trekke" veggen (som er negativt ladet) til seg. Statisk elektrisitet kan variere fra 500V til 20kV. Elektrostatikk. Elektrostatikk er den delen av fysikken som omhandler fenomen som oppstår fra noe som virker å være stasjonær elektrisk ladning. Det har vært kjent siden oldtiden at enkelte materialer trekker til seg lette partikler etter gnidning. Det greske ordet for rav, "ήλεκτρον" (elektron), ga navnet til mange områder innen naturvitenskapen, nettopp fordi rav var et materiale som framviste denne egenskapen ved gnidning. Elektrostatiske fenomen oppstår fra krefter som elektriske ladninger utfører på hverandre. Slike krefter beskrives av Coulombs lov. Mange fenomen kan betegnes som elektrostatiske: Det at plastfolie kleber seg til hånden etter å ha blitt tatt ut av pakningen, det at siloer tilsynelatende spontant eksploderer, skade på elektroniske komponenter ved produksjon, eller virkemåten til en kopimaskin er eksempler. Elektrostatikk har med en oppsamling av ladning på overflaten til objekter på grunn av kontakt med andre overflater å gjøre. Selv om ladningsutveksling alltid skjer når to overflater møtes og skilles, merkes effekten av ladningsutveksling vanligvis bare når minst en av overflatene har høy motstand mot elektrisk strøm. Dette kommer av at ladningen som overføres til eller fra overflaten med høy motstand er mer eller mindre fanget på overflaten lenge nok til at effekten kan observeres. Denne ladningen forblir deretter på objektet enten til den sakte overføres til jord, eller til den raskt nøytraliseres med en utladning, for eksempel det kjente fenomenet hvori man får 'støt' forårsaket av nøytralisering av ladning som er samlet opp i kroppen ved kontakt med ikkeledende overflater. Kraften "F" som virker på en ladning "Q" på en testladning "q" er proporsjonal med testladningens størrelse. Den kan altså beskrives med ligningen "F=q•E". Dette er definisjonen på det elektriske feltet "E". Den elektrostatiske tilnærmingen. Med andre ord, elektrostatikk er gyldig selv om et magnetisk felt eller elektrisk strøm er tilstedeværende. Disse må imidlertid være tidsuavhengige eller variere svært sakte med tiden. Noen situasjoner krever bruk både av elektrostatikk og magnetostatikk for å kunne beregne nøyaktig hva som vil skje, men koblingen mellom disse kan allikevel ignoreres. Elektrostatisk potensial. Siden det elektriske feltet har null rotasjon er det mulig å uttrykke det elektriske feltet som gradienten av en skalar funksjon. Denne kalles det elektrostatiske potensialet φ. Et elektrisk felt "E" peker alltid fra områder med høyt potensial til områder med lavere potensial, uttrykt matematisk som Coulombs lov. der ε0 er den elektriske konstant (også kalt vakuumpermittiviteten), definert ved Det elektriske feltet. Det elektriske feltet (i enhetene volt pr. meter) er definert som kraften (i newton) pr. enhet ladning (i coulomb). Av denne definisjonen og Coulombs lov følger det at størrelsen til et elektrisk felt som settes opp av en punktladning "Q" er Gauss' lov. Gauss' lov sier at «den totale elektriske fluksen gjennom en lukket overflate er proporsjonal med total elektrisk ladning omsluttet av overflaten». Proporsjonalitetskonstanten er den elektriske konstant. Poissons likning. Denne sammenhengen er en versjon av Poissons likning. Laplaces likning. Når det ikke er noen netto ladningsfordeling, tar Poissons likning formen som kalles Laplaces likning Den triboelektriske effekt. Den triboelektriske effekt er en slags kontakt-elektrifisering der enkelte materialer blir elektrisk ladet når de kommer i kontakt med et annet materiale og deretter skilles. Polariteten og ladningsmengden som dannes avhenger av materialet, overflateruhet, temperatur, strekk og andre egenskaper. Det er derfor vanskelig å forutsi hva som vil skje, og brede generaliseringer er det nærmeste en kommer en lov her. Rav, for eksempel, kan få elektrisk ladning ved friksjon med materialer som ull. Denne egenskapen, hvis tidligste nedskrevne observasjon er av Thales fra Milet, ga opphav til navnet «elektrisitet», fra det greske ordet for rav, èlectròn. Andre eksempler på materialer som kan samle opp en vesentlig ladningsmengde ved gnidning er glass gnidd mot silke, og hard gummi gnidd mot pels. Elektrostatiske generatorer. Tilstedeværelsen av en ubalansert overflateladning mellom to objekter betyr at objektene vil tilkjennegi tiltrekkende eller frastøtende krefter. Denne ubalansen kan genereres ved å la to forskjellige overflater berøre hverandre og deretter skille dem. På grunn av elektrifikasjon ved kontakt og den triboelektriske effekten (over) vil det bli en ubalanse i ladning mellom disse objektene. Ved å gni to ikkeledende objekter mot hverandre kan man samle opp store mengder elektrisk ladning. Dette er ikke bare et resultat av friksjon; to ikkeledende overflater kan lades bare ved at de legges oppå hverandre. Siden de fleste overflater er ru tar det lenger tid å lade dem ved kontakt enn ved gnidning. Vanligvis er isolatorer gode til å generere og holde på en overflateladning. Noen eksempler på slike materialer er gummi, plastikk og glass. Ledende objekter kan vanligvis ikke generere en ubalanse i ladning bortsett fra, for eksempel, når en overflate av metall treffes av faste eller flytende ikkeledere. Netto ladning på en leder fordeler seg på overflaten (pga Gauss' lov (over)) av lederen. Statisk elektrisitetsgeneratorer, innretninger som produserer veldig høy spenning ved veldig lav strøm, og som brukes i fysikkdemonstrasjoner, benytter seg av denne effekten. Lakkelektrisitet. Lakkelektrisitet er en betegnelse på negativt ladet statisk elektrisitet som ble brukt av naturforskere før Benjamin Franklin på 1700-tallet innførte begrepene "positiv" og "negativ" om elektrisitet. Rav, lakkstenger og silke er eksempler på gjenstander som vanligvis blir negativt elektrisk ladet når de gnis, og som altså etter gammel terminologi ble kalt lakkelektriske. Sørbyhaugen stasjon. Sørbyhaugen stasjon var den siste felles stasjonen på Røabanen og Kolsåsbanen nordvest i Oslo. Stasjonen åpnet ved forlengelsen av Smestadbanen til Røa 24. januar 1935, og ble stasjon på Bærumsbanen da denne åpnet i 1942. Banene delte trasé fra Majorstuen til Sørbyhaugen, hvor de skilte lag. Sørbyhaugen stasjon ble nedlagt da strekningen ble ombygd til strømskinnedrift 18. mai 1995. Elektromagnetisk induksjon. Elektromagnetisk induksjon er å lage elektrisk spenning i en elektrisk krets ved å endre magnetfeltet omsluttet av kretsen eller ved å bevege kretsen i et magnetfelt. Elektromagnetisk induksjon binder dermed sammen elektrisitet og magnetisme og er svært viktig i forhold til anvendelser, f.eks. generatorer, transformatorer og elektroniske komponenter. Prinsippet ble oppdaget av Michael Faraday i 1831. Indusert spenning i en elektrisk leder med én vinding i et magnetfelt er gitt ved Faradays induksjonslov Hvor formula_2 er elektromotorisk spenning (ems) og ΦB er magnetisk fluks. Dette betyr i praksis at elektrisk spenning vil oppstå i en elektrisk leder dersom den magnetiske fluksen gjennom lederen endres. Om lederen er sluttet vil den danne en krets og det vil gå strøm igjennom denne grunnet den induserte spenningen. Størrelsen på strømmen avhenger av resistansen til kretsen jfr Ohms lov. Dette gjelder selv om selve magnetfeltets styrke endres, eller om selve lederen for eksempel roterer i magnetfeltet, og på den måten endrer den magnetiske fluksen gjennom lederen. Induksjonsprinsippet ligger til grunn for de fleste elektriske apparater, og er også grunnen til at strøm kan produseres ved hjelp av generatorer. Eksempel. En spole med én vindig og med radius 0,20 meter roterer i et homogent magnetfelt med styrken 2,0 Tesla. Spolen begynner å rotere i det arealvektoren står 0° på feltlinjene, og dreies opp slik at arealvektoren står 90° på feltlinjene. Det vil si at spolen starter med å stå slik at arealvektoren er parallell med feltet og at den tiltes til den er vinkelrett på magnetfeltet, slik at ingen feltlinjer går gjennom spolen. Det tar 0,20 sekunder å rotere spolen. Først må man regne ut endringen i den magnetiske fluksen gjennom spolen. Endringen i magnetisk fluks finnes ved å subtrahere fluksetter fra fluksfør. Formelen for magnetisk fluks er hvor A er arealet av spolen, B er magnetfeltets styrke og formula_4 er vinkelen mellom arealvektoren og magnetfeltets feltlinjer. Cosinus til 90° er 0, så fluksetter må være lik 0. Når ingen feltlinjer går gjennom spolen, er den magnetiske fluksen gjennom den lik null. Endring i fluks blir dermed 0,25 Wb. "Det vil induseres en spenning på -1,25 Volt i spolen." Det negative fortegnet sier retningen til den induserte strømmen, se Lenz' lov. Hvis lederen er lukket vil det gå en strøm gjennom den og dette er også hvordan induksjon utnyttes i generatorer. Karl-Heinz Rummenigge. Karl-Heinz Rummenigge (født 25. september 1955 i Lippstadt, Tyskland) var en tidligere storspiller for Tysklands herrelandslag i fotball. Rummenigge spilte i VM 1978 og 1982. Svært god på sitt beste, og nå styreleder i Bayern München i Tyskland. Gott mit uns. Gott mit uns («Gud med oss») var det prøyssiske kongehusets valgspråk fra 1701, og fra 1871 også de tyske keiseres valgspråk. Det var en del av det prøyssiske og tyske militære øvrighetstegn. Også etter monarkiets fall i 1918 ble valgspråket benyttet av den tyske hæren. Det tyske politiet brukte valgspråket frem til 1970-tallet. Valgspråket ble også benyttet av den svenske kong Gustav II Adolf, og var slagord for hans hær og for Brandenburgs hær under tredveårskrigen. Næringsstoff. Næringsstoffer er bestanddeler i maten som tilfører kroppen elementer som bidrar til å opprettholde/påvirke kroppens biologiske funksjoner. Stoff. Stoff kan vise til flere ting Newtonmeter. Newtonmeter (Nm) er det samme som newton (N) ganger meter (m). Newtonmeter er produktet av de fysiske størrelsene kraft (standard måleenhet: "N") og lengde (standard måleenhet: "m"). Når betegnelsen "Nm" brukes i fysikken eller i forbindelse med ingeniørvirksomhet, er det vanligvis i betydningen "dreiemoment". Guatemalas flagg. Guatemalas flagg er himmelblått med et hvitt senterfelt med riksvåpenet. Flagget symboliserer at Guatemala befinner seg mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Det hvite feltet representerer fred. Det nåværende flagget skriver seg fra 1871, men fargene blått og hvitt går tilbake til flagget for Den mellomamerikanske føderasjon, som fra 1823 av omfattet det som nå er landene Guatemala, El Salvador, Honduras, Nicaragua og Costa Rica. Alle disse har blått og hvitt i sine flagg. Fargekombinasjonen er basert på Argentinas flagg. Tidligere flagg. Fra 1858 til 1871 benyttet Guatemala et flagg med vannrette striper, i blått, hvitt, gult og rødt. Fredrik I av Preussen. Fredrik I, konge av Preussen Hertug Fredrik krones til konge av Preussen i Königsberg i 1701 Fredrik (født 11. juli 1657 i Königsberg, død 25. februar 1713 i Berlin) var fra 1688 som Fredrik III kurfyrste av Brandenburg og hertug av Preussen, og fra 1701 konge av Preussen som Fredrik I. Han var sønn av kurfyrst Fredrik Vilhelm av Brandenburg og Louise Henriette av Oranien. Foreningen Retten til en verdig død. Foreningen Retten til en verdig død (tidligere "Landsforeningen Mitt Livstestamente") ble stiftet i 1977 og jobber for økt utbredelse og respekt for Livstestamentet og for aktiv dødshjelp (eutanasi). Foreningen har rundt 3500 medlemmer og ledes av Ole Peder Kjeldstadli. Øvrige styremedlemmer er Randi Aasgaard Færden, Tove Steinbo, Baard Thalberg og Anders Guntvedt. Tom Hedalen og Bodil Loftheim er varamedlemmer. Eksterne lenker. Retten til en Southwest Airlines. Southwest Airlines er et amerikansk flyselskap som er basert i Dallas, Texas. Målt i antall passasjerer er det det 3. største flyselskap i verden, og det største selskapet på innenriksfly. Selskapet er et av verdens ledende lavprisselskap. Selskapet ble opprettet som Air Southwest 15. mars 1967 av Rollin King og Herb Kelleher. Selskapet kom imidlertid ikke på vingene i begynnelsen fordi andre selskap motarbeidet selskapet, men en høyesterettsavgjørelse i 1970 avgjorde at selskapet fikk lov å fly innenfor Texas, en avgjørelse som var viktig for dereguleringen i amerikansk luftfart. Selskapet fikk navnet Southwest Airlines i begynnelsen av 1971 og opprettet ruter mellom Love Field flyplassen i Dallas og Houston og San Antonio. Etterhvert har Southwest utviklet et rutenettverk som spenner over hele USA. Nettverket har ingen store flyplassentra der de fleste rutene går ifra, i stedet er det flere punkt-til-punkt ruter. Selskapet forsøker fortrinnsvis å unngå flyplasser der det er høye avgifter i et forsøk på å holde kostnadene nede. Dette gjør at de for eksempel bruker den mindre MacArthur flyplassen midt på Long Island for å betjene New York. Som lavprisselskap har Southwest ingen setereservasjoner, i stedet blir passasjerene ved oppmøte satt inn i tre grupper, A, B og C, alt ettersom når de sjekker inn. Gruppe A får gå om bord først og sette seg der de vil, deretter gruppe B fulgt av gruppe C. Nagoya. Nagoya er sentrum for Japans bilindustri og mange av landets bilprodusenter har hovedkvarter i byen. Andre viktige industrier er elektronikk og luftfart. Ulekjørka. Ulekjørka (Bagn stavkirke) var en stavkirke med hevet midtrom som stod i bygda Østre Bagn. Den er en av mange tapte stavkirker og lite er kjent om kirken utover noen få sporadiske skriftlige kilder og rester av en portal som nå er i København. I et diplom fra 1375 omtales «Bagns kirkiu sookn a Waldræs» men allerede i 1327 nevnes "ecclesia de Reglir cum capella" Når kirken ble revet er ikke kjent. I "Bagn kirkes historie" (1968) anslås tidspunktet til rundt 1700, men så sent som i 1796 omtales et kapell som kan ha vært kirken. Kjente stavkirker. Mange stavkirker er nå tapt, men lever videre i sagn. Listen er veldig omfattende, se liste over revne stolpekirker, stavkirker og tilhørende utgravninger. Atomium. Atomium ble laget til Verdensutstillingen i Brussel i 1958 og forestiller enhetscellen til krystallisk jern, forstørret 165 milliarder ganger: Monumentet er 103 meter høyt. Ni stålkuler med en diameter på 18 meter er knyttet sammen med rør hvis maksimale lengde er 35 meter. Vinduer på toppen av monumentet gir god utsikt over Brussel. Monumentet skulle opprinnelig kun stå oppe under verdensutstillingen, men har blitt stående og har blitt kjent som Brussels svar på Eiffeltårnet. Nagano (prefektur). Nagano (長野県 "Nagano-ken") er et prefektur på øya Honshu, Japan. Administrativt sentrum er byen Nagano. Ni av de tolv høyeste fjellene i Japan finnes i prefekturet. Humanistisk aksjon for menneskerettigheter i u-land. Humanistisk aksjon for menneskerettigheter i utviklingsland (HAMU) ble opprettet i 1993 og er Human-Etisk Forbunds hjelpeorganisasjon. Organisasjonen har ifølge vedtektene som formål å Sara Mauland fra Stavanger er styreleder i inneværende periode. HAMU får administrasjonskostnader dekket av Human-Etisk Forbund og holder til på deres hovedkontor, Humanismens Hus. De innsamlede midlene går derfor uavkortet til prosjektene. Prosjekter. HAMU støtter prosjekter i India, Nepal, Uganda, Brasil og Nigeria. Prosjektene drives av lokale organisasjoner i de forskjellige landene – HAMU har ikke egne ansatte ute i felten. Partnerne blir fulgt opp gjennom årlige prosjektbesøk. Mye av innsatsen er frivillig, både ute og i Norge. Arbeidet baseres på NORAD-støtte og frivillige gaver. Eksterne lenker. Humanistisk aksjon Humanistisk Aksjon Eivind Undrum Jacobsen. Eivind Undrum Jacobsen (født 19. juli 1977) var fram til juni 2006 leder og bystyrerepresentant for Bodø Arbeiderparti. Han ba om fritak fra alle politiske verv etter at han gikk over i jobb som redaktør av Bodø Nu. Men i Bodø kommune er man restriktiv med å gi fritak for politiske verv. Jacobsens samboers far, Halvdan Sivertsen, søkte fritak da han ble valgt inn i bystyret for SV i 1987, men fikk avslag. 21. juni 2006 ble Jacobsen etter en politisk strid innvilget fritak.Fra august 2007 har han arbeidet som journalist i NRK Nordland. Bakgrunn. Jacobsen har fire ganger vært med i Steigen Sagaspill. Referanser. Jacobsen, Eivind Undum Jacobsen, Eivind Undum Jacobsen, Eivind Undum Ferdinand von Richthofen. Ferdinand Freiherr von Richthofen (født 5. mai 1833, død 6. oktober 1905) var en tysk geograf og oppdagelsesreisende. Han er mest kjent for å ha navngitt Silkeveien. Ferdinand von Richthofen var onkel til flygeresset fra Første verdenskrig Manfred von Richthofen, kjent som «den røde baron». Ferdinand von Richthofen er gravlagt på Südwestkirchhof Stahnsdorf. Lødingen kirke. Lødingen kirke ligger i Lødingen i Nordland. Kirka er ei korskirke i tre. Den ble bygd i 1897 og har 350 plasser. Lødingen er et gammelt kirkested; dagens kirke er sannsynligvis den fjerde kirka på stedet. Vestbygd kirke (Lødingen). Vestbygd kirke ligger på Vågehamn i Lødingen kommune i Nordland. Kirka er ei langkirke i tre med 230 plasser. Den ble bygd i 1885 og restaurert i 1963. Arkitekt for kirka var Johannes Henrik Nissen. Treungenbanen. Treungenbanen er jernbanestrekningen mellom Arendal og Treungen i Nissedal kommune i Telemark fylke. Den nedre del av banen er fremdeles i drift som sidelinje til Sørlandsbanen og kalles i dag gjerne Arendalsbanen. Arendalsbanen er omtalt i en egen artikkel, mens denne artikkelen handler om banens første historie, som en selvstendig jernbane fra Arendal til Treungen, og om sidebanen fra Nelaug til Treungen som ble nedlagt i 1967. Fram til 1913 ble Treungenbanen omtalt som "Åmlibanen". Historie. Treungenbanen ble planlagt og bygd av NSB som en lokalbane som skulle forbinde Arendal med en viktig del av byens oppland langs Nidelva. Arendal-Åmlibanen ble vedtatt bygget til Åmli i 1894, og strekningen fra Arendal til Froland kunne tas i bruk i 1908. I 1910 kunne banen åpnes til Åmli, og i 1913 var banen ytterligere forlenget til Tveitsund eller Treungen, og det var fra dette tidspunktet banen først fikk navnet "Tveitsundbanen", som etter kort tid ble endret til "Treungenbanen". Tunnelen ved Arendal stasjon, Barbutunnelen, samt to bruer over Nidelva var de største enkeltarbeidene på banen. Den ene brua ble oppført som en fagverksbru ved Froland kirke, den andre brua er Bøylefoss bru en steinhvelvsbru ved Bøylefoss. Mulighetene for forlengelse videre til Fyresdal ble diskutert. Treungenbanen hadde sidelinje fra Rise til Grimstad. Denne strekningen ble bygd som en privatbane, men ble i 1912 overtatt av NSB og drevet under navnet Grimstadbanen. Tømmer- og malmtransport var et av formålene med banene, og Treungenbanen hadde egen jernbanekai og godsstasjon like ved havna i Arendal. Men også passasjertrafikk var viktig. Både Treungenbanen og Grimstadbanen ble bygd for smalsporet drift, men deler av banelegemet var ferdig profilert for normalspor. Sørlandsbanen nådde Nelaug i 1935, og den gamle Treungenbanen ble delt i to sidelinjer. Som en provisorisk ordning var Arendal Sørlandsbanens endestasjon, i den forbindelse var strekningen Arendal – Nelaug allerede i 1935 ombygd til normal sporvidde. Det ble en vanskelig situasjon den tiden da banen fra Nelaug til Treungen fortsatt var smalsporet. Alt gods måtte omlastes på Nelaug. I 1946 ble også den del av Treungenbanen som lå nord for Nelaug ombygd til normalspor. Søftestad gruver var banens store kunde, og det gikk malmtog flere ganger i uken til Arendal. Malmen ble eksportert til industrien i Europa, særlig til Tyskland. Enkelte år ble det transportert 30- 40 000 tonn malm med banen. Men i 1965 ble driften av Søftestad gruver innstilt. I 1967 vedtok Stortinget å nedlegge jernbanen fra Nelaug til Treungen allerede fra samme høst. Banen skulle erstattes med bedre vei fra Åmli til Nissedal samt bussrute fra Arendal til Vest-Telemark. Riksvei 41, som også kalles "Telemarksveien", følger på strekningen Åmli – Treungen for en stor del den gamle jernbanetraseen. Telemark Bilruter har i dag kombinert rute fra Arendal til Seljord i Telemark. Kulturminner. Flere bygninger ved den opprinnelige Treungenbanen er i dag fredet etter lov om kulturminner. På Rise stasjon er stasjonsbygningen og flere andre bygninger fredet. Den tidligere stasjonsbygningen på Åmli stasjon brukes som folkebibliotek. Sandå stasjon på Treungenbanen ble fredet i 2002. Fredningen omfatter eksteriør og interiør av stasjonsbygningen, og eksteriør av privetbygningen. Arkitekt Ivar Næss har tegnet bygningene som ble oppført i 1913. Bygningene brukes i dag til boligformål. Gaukås stasjon ble totalskadd av brann 1. august 2008. Bygningen var fraflyttet på grunn av en konflikt mellom eierne og et nærliggende lokalt søppeldeponi. Ian McDiarmid. Ian McDiarmid (født 11. august 1944) er en skotsk skuespiller født i Carnoustie i Skottland. Han er mest kjent som Palpatine og Darth Sidious i Star Wars. Midtre Kornsjø. Midtre Kornsjø er en innsjø i Sverige. Sjøen er en del av Kornsjøvassdraget som tar til på grensa mellom Østfold fylke i Norge og Dalsland i Västra Götalands län i Sverige. Konveks linse. En konveks linse er en linse som er tykkest på midten av mediet og tynnere jo lenger man kommer bort fra sentrum. En konveks linse er det motsatte av en konkav linse. Konveks linse er også kalt samlingslinse og positiv linse og brukes i forstørrelsesglass og briller for langsynte. I en konveks linse brytes lyset fra et punkt slik at det konsentreres i et brennpunkt Geir Andersen. Geir Andersen (født 21. februar 1964 i Oslo) er en tidligere norsk kombinertløper. Han tok VM-sølv i Seefeld 1985, lagsølv i samme mesterskap, samt gull i lagkonkurransen i VM 1984. Hans første pallplassering i verdenscupen var en annenplass fra Schonach i 1984. Hans første verdenscupseier kom i Planica 1984 og hans siste kom i Tarvisio 1985. Hans siste pallplassering var en tredjeplass fra Saalfelden 1988. Karriere. Han tok også sølv i Junior-VM i 1983 og gull i 1984 Geir Andersen la opp i 1989. Hallstein Bøgseth. Hallstein Bøgseth (født 8. juli 1954 i Levanger) er en tidligere norsk kombinertløper. Han representerte Namdalseid IL i Namdal. Bøgseth deltok under vinter-OL for Norge i 1980 i Lake Placid med 11. plass, i 1984 i Sarajevo med 11. plass, og i 1988 i Calgary med 23. plass i det individuelle rennet og 4. plass i lagkonkurransen. Nå arbeider han som lærer i kroppsøving ved Steinkjer videregående skole. Embrace. Embrace var et post-hardcore-band fra Washington D.C.. Bandet eksisterte kun et knapt år, fra 1985 til 1986, men satte klare sport etter seg. Frontfigur var Ian MacKaye (vokalist), som tidligere hadde spilt i The Teen Idles og Minor Threat, og med seg fikk han de tidligere medlemmene av Faith, Michael Hampton (gitar), Ivor Hanson (trommer) og Chris Bald (bass). Hampton hadde tidligere også spilt sammen med blant andre Henry Rollins i State of Alert. Bandet ga posthumt ut et selvtitulert musikkalbum, som i ettertid har blitt stående som en av de viktigste utgivelsene i skjæringspunktet mellom klassisk hardcore og nyere emo/posthardore. Den ble senere også utgitt av en rekke band, deriblant Rancid, Outspoken og Farside, under tittelen "Land of greed... World of need", en tekstlinje fra sangen «Money», til inntekt for hjemløse. Etter Embrace startet MacKaye bandet Egg Hunt, som bare eksisterte en kort stund. Deretter grunnla han Fugazi, som fortsatt holder det gående, selv om det har hatt en pause de siste årene. Han har også spilt i band som Pailhead og The Evens. Hampton har siden spilt i One Last Wish, The Snakes og Paco, som han spiller i i dag, mens Bald har spilt i Ignition og, sammen med Hanson, i Manifesto. Tantive IV. Tantive IV er et fikitivt romfartøy fra Star Wars-universet. Den er skipet til Bail og Leia Organa. Skipet opptrer i og. Fartøyet var det første som ble sett i en Star Wars-film. Ringvoll (Hobøl). Ringvoll er et tettsted i Hobøl kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger langs Riksvei 120 ti kilometer sørvest for kommunesenteret Elvestad og omtrent elleve kilometer nord for Kirkebygden i Våler kommune. I Ringvoll ligger det omtalte lege- og behandlingssenteret Ringvollklinikken. Bussforbindelse til Østfoldbyene Askim og Moss gjør Ringvoll til et knutepunkt for kollektivtransport i kommunen. Tettstedet er oppkalt etter den nedlagte busstasjonen Ringvoll. Det er også en barneskole her. Ringvoll (gård). Ringvoll er en gård i Algarheim i Ullensaker kommune i Akershus. Gården ligger i krysset riksvei 2 (Kongsvingerveien) og fylkesvei 174 (Jessheimveien / Algarheimveien) ved Dalstua nær grensen til Nes kommune. Gården eies av ekteparet Kristen og Else-Marie Langbakk. Gården har vært modernisert og utvidet flere ganger etter at Kristen Langbakk overtok den fra sin far Kristian Langbakk (født 1900) på 1960-tallet. Gårdsdrifta er nå overdratt til Lars Halvor Stokstad. Ringvoll gård i Ullensaker er en tidligere militærnekterleir etablert i 1925 som kom i familien Langbakks eie da Kristian Langbakk kjøpte gården av myndighetene. I dag er gården typisk for moderne mellomstore bondegårder på Østlandet der det er hovedfokus på melkeproduksjon. Ved siden av melk produseres det også en del korn (typisk for Østlandet) og endel kjøttfe. Ringvoll forpakter også jord fra nabogårder som har jord som grenser til gårdens egen. Refleksjonsloven. Refleksjonsloven for lys sier at vinkelen til den utgående lysstrålen (retningen på det utgående reflekterte lyset) og vinkelen til den innfallende lysstrålen (retningen på det innkommende lyset) er like store i forhold til innfallsloddet. Se også lysrefleksjon Refleksjon av lys mot speil. formula_1. Med utgangspunkt i diagrammet til høyre, der Q er lysstrålen som kommer inn mot speilet og P er strålen som reflekteres ut, kan refleksjonsloven formuleres som: formula_1. City Star Airlines. Dornier 328 fra City Star Airlines City Star Airlines var et flyselskap som hadde hovedbase i den skotske byen Aberdeen og var et heleid datterselskap av det islandske flyselskapet Landsflug. Selskapet startet sine flyvninger 28. mars 2005, men 30. januar 2008 besluttet styret å avslutte virksomheten. Selskapet hadde en flåte bestående av tre fly av typen Dornier 328-100. Tarom. Tarom (Transporturile Aeriene Române) er et rumensk flyselskap med hovedbase på Henri Coandă internasjonale lufthavn i București. Selskapets ble stiftet i 1920 og har internasjonale ruter til destinasjoner i Europa, Afrika og Midtøsten. Det fraktet 1,69 millioner passasjerer i 2007, noe som var en økning på 32,1% fra 2006. Flåten. I november og desember 2006 fikk Tarom levert de flørste to Airbus A318-111 (YR-ASA og YR-ASB), og ble det andre kommersielle flyselskapet med denne flytypen i Europa. Selskapet fikk to nye Airbus 318 høsten 2007. Disse benyttes på rutene fra Bucharest til Brussel, Frankfurt og Munchen, Paris og Wien. Gjennomsnittsalderen på flyene i Taroms flåte er 8,8 år. Speilende refleksjon. Speilende refleksjon ("spekulær refleksjon") er perfekt, «bildegjengivende» refleksjon av lys (eller i noen tilfeller andre typer bølger) fra speil og plane, speilblanke overflater. Ved "speilende refleksjon" gjelder, ulikt diffus refleksjon, at det innfallende lyset fra en bestemt retning, reflekteres i "en" bestemt utgående retning, helt i henhold til refleksjonsloven. Flater som gir speilende refleksjon, kalles "blanke" flater. Flater som gir diffus refleksjon kalles "matte" flater. De fleste flater er hverken helt blanke eller helt matte. De gir derfor en «blanding» av diffus og speilende refleksjon. Svært glatt polerte overflater, sånn som høykvalitetsspeil, kan gi en nesten perfekt speilende refleksjon. Men selv for en perfekt speilende overflate, uten noe diffus refleksjon, blir ikke nødvendigvis allt lyset reflektert. Noe av lyset kan bli absorbert av materialet som speilet er laget av. I tillegg, avhengig av hvilket materiale som er bak/under den speilende overflaten, kan noe av lyset bli sendt ned gjennom overflaten. For de fleste grenseflater mellom materialer, gjelder det at andelen lys som reflekteres øker når innfallsvinkelen formula_1 øker. Hvis lyset går fra et materiale med en høyere brytningsindeks (større optisk tetthet) enn materialet det forplanter seg over i, kan totalrefleksjon oppstå. Diffus refleksjon. Diffus refleksjon: Refleksjon (av lys) fra en matt overflate, for eksempel en hvit vegg. I motsetning til speilende refleksjon. Ved diffus refleksjon spres lyset i alle retninger. Innledning. Lys består av elektromagnetiske bølger, som forplantes i vakuum med hastighet c = 3×108 m/s. Synlig lys har frekvenser ν i området 750×1012 til 428×1012 [Hz], svarende til bølgelengder λ = c/ν i området 400 til 700 [nm]. Lyshastigheten v i et medium er gitt ved v = c/n, hvor n er mediets brytningsindeks, slik at jo høyere brytningsindeksen er i forplantingsmediet, desto lavere er lyshastigheten. I et homogent medium er brytningsindeksen - og dermed også lyshastigheten - konstant. Klar luft og rent vann er gode eksempler på homogene medier hvor lysets bane ikke endrer retning under forplanting. I et ikke-homogent medium varierer brytningsindeksen, og lysets bane vil endres eller brytes. Når lys fra en bestemt retning treffer en gjennomsiktig, glatt grenseflate mellom to medier med ulik brytningsindeks, vil deler av det innfallende lyset bli reflektert og transmittert. Retningen til det reflekterte lyset følger av refleksjonsloven (speilloven), som sier at refleksjonsvinkelen formula_1 (vinkelen mellom refleksjonsretningen og flatenormalen) er lik innfallsvinkelen formula_2 (vinkelen mellom innfallsretningen og flatenormalen). Dessuten ligger retningen til det reflekterte lyset i innfallsplanet, som defineres av innfallsretningen og flatenormalen. Retningen til det transmitterte lyset følger av Snells lov: formula_3, hvor formula_4 er transmisjonsvinkelen (vinkelen mellom transmisjonsretningen og flatenormalen), og hvor n1 og n2 er brytningsindeks i henholdsvis medium 1 med innfallende lys og medium 2 med tra