SámegilliiArtikkel i boka Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.
Anita Lervoll er fornøyd med mottakelsen etter at filmen
hennes om Riddu Riđđu er vist på filmfestivalen i Guovdageaidnu
2004. |
Anita Lervoll er født i 1971 og oppvokst i Gáivuotna /
Kåfjord i Nord-Troms. Etter grunnskole i Manndalen og vidaregåande
i Nordreisa har ho jobba nokre år som barnehageassistent i
heimbygda. Etter det tok ho lærarutdanning, og for tida studerer ho
pedagogikk ved Universitetet i Tromsø.
Her forteller ho om oppvekst, skolegang og om arbeidet med gjenreising av samisk identitet i Kåfjord, som ho sjølv har deltatt i gjennom sameungdomsforeninga og arbeidet med kulturfestivalen Riddu Riđđu. Dette er ei forkorta og bearbeida utgåve av eit innlegg på ein konferanse om samiske verdiar i skolen i Tromsø hausten 2003. |
Eg vil fortelle om min "vei" i forhold til det å bli bevisst egen samisk identitet ved å ta utgangspunkt i min personlige historie. Eg e oppvokst i Kåfjord, nærmere bestemt i Manndalen. Der levde eg i 19 år som norsk, fant etterkvært ut at eg ikke bare va norsk, eg va jo same og. De siste 10 åran har eg definert meg sjøl som same. (I tillegg til et par år kor eg ikke visste kæm eg va, same eller norsk?) Kordan går det an?
Vi brukte bare det norske språket, både i lek og hjemme - trudde vi. Om vi ikke spiste maten vi fikk servert, så var vi "smotsjas". Det va mye alo med oss ongan, og vi "hoika" mye. Lillesøstra mi va "gezzeskolbi", mens eg va roligere av meg. I fjøset hadde vi først geite, så kyr og nåen saua. Eg huske en sau spesielt godt. Den va både "bahas" og "rempi", og fikk navnet "Pluoggi". Den hadde brokk, så vi måtte kle en anorakk på den, for å hjelpe til med å holde magen oppe. Vi bodde like ved sjøen, langs E 6. Om sommeren brukte Nordkapp-turistan" å stoppe for å ta bilde av "Pluoggi".
 |
Når du vokser opp på gård vil du få et nært forhold til dyr
og natur. (Foto utlånt av Anita Lervoll) |
Som liten va eg ofte på besøk hos besteforeldran mine i Kåfjorddalen. Som eldste barnebarn va det stor stas når eg kom på besøk. Eg fikk stort sett lov til å holde på med det eg ville. Som oftest satt eg rolig i en krok eller på kjøkkenbenken og pusla med småting, mens bestemor sysla med håndarbeid og det daglige husarbeidet. Besteforeldran mine hadde ofte besøk av slækt, vænna og naboa. Ofte når det va besøk, så snakka dem samisk. Gjestan tok åsså meg i handa for å hilse "bures" før dem satte seg ned for å prate og drikke kaffe. Dem snakka samisk seg imellom, men når dem henvendte seg til, meg snakka dem norsk. Eg stussa ikke over det, sånn va det, ferdig med det. Dem hadde ofte gjesta fra Kautokeino, og da blei eg fortalt at no va det sama på besøk. Av og til hadde enkelte av dem kofte på seg, men ellers oppdaga ikke eg noen forskjell mellom de samiske og de "norske" gjestan. Kaffedrikkinga med småkake til, og all anna "matstyr" va det samme, akkurat som språket.
Bestemora mi har alltid vært dyktig til å strikke, og hennes faste bestillinge år etter år gikk til Kautokeino. Av og til bytta ho strikkevara mot skalla og Kautokeino-lue til meg og søstra mi, fordi at det var praktisk. Vi holdt oss god og varm på føttern, og huen satt tett rundt øran. Vi va ute og lekte med huen på haue, og med skallan på føttern som den selvfølgeligste ting. Vi fikk aldri noen kommentara i forhold til det. De fleste onga hadde jo skalla, og dem va det artig å skli ned bakkan med. Sånn va det på 70-tallet. Kordan det va på 90-tallet i forhold til å bruke samiske plagg skal eg komme tilbake til.
Når det va læstadiansk stevne i Kåfjord va eg ofte med. Det morsomme med stevnan va at man blei kjent med så masse folk. Det kjedelige va at det tok så lang tid for at alt skulle sies to gang, på både norsk og samisk. I tillegg til å bli lært opp til å tro på Gud, fikk vi også lære at man kunne hjelpe seg sjøl ved flere anledninger. For eksempel om vi skulle prøve nye klær før dem blei vaska, da va det lurt å si "pi-ale-boste", som betyr "smitt ikke meg med utslett" eller nåkka sånt. Om vi hadde drømt stygt om natta blei vi bedt om å legge en salmebok eller kniv under hodeputa. Om vi var syke med for eksempel øre eller halsbetennelse, gikk vi til kurerera som "blåste" oss frisk. Dem brukte både det norske og det samiske språket når dem blåste.
 |
Å takke pent når en mottok vurderingsboka ved skoleårets
ferier var en selvfølge. (Foto utlånt av Anita Lervoll) |
De 6 første åran hadde vi en lærer som va i fra bygda. Når eg tenke tilbake på skoletia og læreren som vi hadde, så ser eg tydelig i dag at han hadde gjort et aktivt verdivalg i forhold til det samiske, og også kordan han brukte det i undervisninga.
I undervisninga brukte han flere lokale fortellinge som gjorde at vi blei kjent med og knytt til bygda på en nysgjerrig, positiv og trygg måte. Gjennom skrømt og for eksempel fortellinge om huldra blei vi kjent med en del av bygdas historie. Læreren visste å fortelle kæm som hadde sett huldra, så viste han til kæm i klassen som va i slekt med denne personen, videre visste han å fortelle eksakt sted huldra var blitt sett på. Han visste åsså å fortelle ka man skulle gjøre om man møtte huldra, slik at vi ikke trengte å være redd i et eventuelt møte.
Han oppfordra åsså oss til å fortelle historia. Vi hadde faste fortellerstunde kor en og en elev måtte fortelle en historie eller synge en sang foran resten av klassen. Enkelte av oss fortalte historia som de sjøl hadde hørt hjemme, og sånn fikk hele klassen ta del i bygdas lokale historie, samtidig som fortellertradisjon blei holdt i hevd. Takket være denne læreren, så vet eg mye om bygdas historie som eg i dag kan fortelle videre til mine barn og andre som vil høre.
Han lærte oss åsså enkelte ord og utrykk på samisk, blant anna fikk vi vite at Manndalen egentlig het Olmmáivággi. Det synes klassen va så stilig at vi skreiv et brev til kommunen om at vi burde bytte ut Manndalen mot Olmmáivággi. Om det va et enstemmig flertall for vedtaket i klassen huske eg ikke, men eg trur ikke vi fikk svar fra kommunen.
I et skolesystem som va basert på forankring og rammeplana fra en norsk verden va heldigvis våres lærer opptatt av å formidle våres kulturhistorie på en positiv måte, nåkka som gjorde oss knytt til bygda og åsså til kværandre.
Så kan en stille seg spørsmålet, ka om vi hadde hatt en anna lærer, en som ikke va interessert i å formidle anna lokal kunnskap enn det som krevdes fra læreplanen? Det e "skremmandes" å tenke på at en e avhengig av de "rette" personan for å få slik kunnskap! Det vise åsså at når man leve i et spenningsfelt mellom ulike normative tilnærminge, så e man faktisk henvist til andres valg av ka slags tilknytning som ansees best for oss.
Det vil si, at min skole, enda på 80-tallet, lå i spennet mellom nære og fjerne verdivalg. Min lærer valgte de nære verdian, og dermed fikk eg ta del i dem. Han kunne valgt de fjerne, med det resultat at eg visste meir om Oslo enn min egen bygd.
Gjennom læreren ble vi gitt et språk som bandt sammen de småe kværdagslige "verdihistorian" med et språk som hadde potensiale til å skape identitet! En norsk språkflora, eller norske historia, ville ikke bært kimen til min samiske identitet på samme inkluderandes måte.
I Manndalen prøvde vi å oppnå en høyere status, og dermed utnevnte vi birtavarringan i nabo-bygda som de "dårlige". (Det va egentlig ikke nåkka vi "fant opp", men vi "arva" holdninga til de som va litt eldre og mer "bevandra" i nabobygden enn det vi va.) I møte med ungdomma utenfor kommunen blei vi åsså sett ned på, men da var det som kåfjordinga. Det var faktisk værre å være kåfjording enn ullsfjording i Tromsø. (Og det var ille å være ullsfjording…)
På videregående skole opplevde mange av oss å bli flirt av og herma etter når vi snakka. Blant anna så sir vi jo en gutt og en jente, og å kle på buksan. De andre mente at vi snakka så "breidt". Eg blei ofte spurt ka ord som eg brukte til daglig betydde, for eksempel va det ikke så mange som skjønte ka eg meinte når eg brukte ordet "mastorandi" om en person som det er litt "ekstra bry" med. Gang på gang fikk eg konstatert at det va store dialektforskjella mellom Nordreisa kor eg gikk på videregående og Kåfjord, selv om det bare va 8 mil mellom stedene. At dialekta mi åsså inneholdt samiske ord, tenkte eg ikke på, - eg som va norsk og bodde i Norge.
En venninne av meg kom glad hjem fra Tromsø etter første uke på videregående skole. Ho hadde allerede fått seg nye venninne som hadde fortalt ho at man nesten ikke kunne høre at ho va fra Kåfjord. - Det va et kjempepluss. Skolegangen sku nok gå bra, og no slapp ho å grue seg til de neste åran borte fra bygda.
I og med at eg som Kåfjording blei sett ned på, blei det viktig for meg å vise at vi Kåfjordinga også kan! Vi e minst like dyktig som alle de andre til det meste! Det blei nok et av de første verdivalgan eg tok i forhold til det å være Kåfjording. Eg godtok ikke å bli flirt av og "trampa" på, bare fordi at eg va Kåfjording. Da skjønte eg enda ikke at det va det samiske som blei flirt av og pekt på. De negative kommentaran gikk på dialekta som eg tidligere har forklart, men åsså på utseendet vårt. Vi va for små i tillegg til at vi hadde "skjeive" småe øya og høge kinnben. Eg e gla for at eg ikke va aleina kåfjording på videregående skole, det va godt at vi va fleire. Disse hendelsan gjorde vel sitt til at man holdt seg mest blant "sine egne", og at man reiste hjem i helgene.
Med en slik fremstilling av ungdomstia kan det virke som om det va vanskelig å være kåfjording utafor kommunen. Det va det ikke! Eg minnes ungdomstia med glede, men siden eg i denne artikkelen fokuserer på det samiske, blei det dette som blei trukke fram.
Slik blei vi bevisst oppveksten og skolegangen vår. Sannelig, vi hadde ikke bare en norsk oppvekst, det va mye samisk og, - for dem som ville se det. Etter lange samtala og utallige spørsmål blei vi bevisst våres samiske identitet. Vi va en engasjert gjeng med ungdomma som bestemte oss for å vise andre at vi va til. Andre skulle åsså få vite at sjøsaman fantes, og ikke minst skulle vi opplyse resten av kommunens befolkning at de åsså va sama!
Vi bestemte oss for å arrangere samiske kulturdaga i Kåfjord. Ka skulle sånne daga inneholde? I alle fall samisk musikk og mat. Ka va samisk mat, da? Det måtte jo være nåkka med reinkjøtt. Vi fikk en dame fra Kautokeino som va inngift til bygda å hjelpe oss, og vi kokte biđus og buljong i 2 år. Vi fant ætterkvært ut at våres egen mat åsså va samisk. No kunne menyen bestå av torsketunge, tørrfisk, rognbollesuppe, blodpølse og faktisk grilla lam.
Kordan blei festivalen mottatt? Det første året samla vi ca 30 personer til teater og konsert, året etter 70 personer, en betydelig økning. Vi hadde et budsjett på 20000,-, og visste nesten ikke ka vi skulle bruke så mye peng til... Etter å ha arrangert de første kulturdagan så såg vi på arrangementene som vellykka. Det her va nåkka å satse på. Dette va den spede begynnelsen til det som no har utvikla seg til kulturfestivalen Riddu Riđđu, som i 2003 hadde over 300 frivillige medarbeidera og 3000 besøkende.
Opp igjennom åran har det vært store diskusjona i forhold til det samiske; språkloven som blei innført i 1992, skilting på samisk, bytting av navn på poststedet, Svartskogen og festivalen Riddu Riđđu har alle vært med på å skape engasjement og spørsmål i forhold til det samiske.
 |
Riddu Riđđu 2002 (Foto: Per Chr. Biti) |
For oss som etterkvært blei kjent som "å være for det samiske" (eller "sameaktivista" som vi også blei kalt) va det en tid med diskusjona, både imellom oss sjøl og i møte med andre. Av og til va eg så lei av å forklare koffer eg mente at vi va sama, og koffer eg ville at vi skulle prøve å ta tilbake den kulturen som vi hadde mista at eg ikke gadd å oppsøke steder der eg visste at slike spørsmål ville dukke opp. Samtidig fulgte folk med på ka vi gjorde i kværdagen. Da vil eg tilbake til den Kautokeino-hua som eg brukte som onge. Dattera mi, som da va 5 år, va ikke så ulik onga flest. Ho ville gjerne høre historia fra da mamma va liten, og det va selvsagt arti å bruke samme klær som mammaen hadde brukt. Det va ikke mye som va tatt vare på, nåen fine kjola, ullgensera og Kautokeino-hua. Den va kjempefin siden den hadde sølvtråa i… Vi va på nærbutikken, og dattera mi hadde hua på. Der møtte vi ei dame som oppriktig bryr seg om dattera mi, som sa til meg: "Sjøl om du e sameaktivist, så treng du ikke å gjøre ongen din til mobbe-offer"….
Slike hendelsa, og mange andre hendelsa og diskusjona gjorde det personlig vanskelig i forhold til de samiske spørsmålan som reiste seg i Kåfjord. Det va store uenigheta på tvers av familia, og vi har ennå familia kor vi finn søsken der noen er samisk, andre norske og noen kvenske. I min familie va eg den eneste samen ganske lenge, men de andre har begynt å følge på, sakte men sikkert… I dag ser eg lyst på framtida til sjøsaman. Eg blir møtt med forståelse og klapp på skuldra, og man får masse positive tilbakemeldinge på det arbeidet man har gjort i forhold til å fremme det samiske.
For mine barn e den samiske kulturen blitt en naturlig, og åsså bevisst, del av kværdagen. Gjennom å gjøre dem trygg på, og bevisst sin samiskhet, så håpe eg at dem aldri treng å tvile på om dæm e sama sånn som eg har gjort.
I dag bor vi i Tromsø, og dattera mi har fått muligheten til å lære det samiske språket på skolen siden første klasse. Det er vel og bra, men mye kan fortsatt gjøres for å forbedre samisk undervisninga i denne kommunen, men det skal eg ikke ta opp her.
Sønnen min på snart 2 år va så heldig å få en av de få plassan i samisk barnehage. Eg e svært takknemlig for at det fins slike tilbud, at barn av foreldre som ikke beherske det samiske språket likevel får muligheten til å lære språket. Etter 4 uke i mánáidgárdi har han lært seg ord på samisk som eg må slå opp i ordbok for å forstå.
I Kåfjord ser eg at det har skjedd, og fortsatt skjer, mye positivt i forhold til det samiske. Sjøl om språket og kofta har vært borte i 1-2 (i våres) generasjona, e det no på tur tilbake. Språkloven og rekonstruksjon av kofta skal ha mye av æra for det. Idag har vi samisk barnehage, og ongan på skolen får undervisning i både språk og kultur. Riddu Riđđu har åsså en naturlig plass i livet demmes, både under festivalen, og i løpet av året der onga er med på forskjellige "riddu-aktiviteter".
Ungdommen våres som reise på videregående skole nyt åsså godt ut av at Gáivuotna no er kjent som "same-kommune som får ting til". No treng man ikke lenger å skamme seg over å være fra Kåfjord, ikke engang om en må slå opp på G - ikke for Gåfjord - men for Gáivuotna i telefonkatalogen.
No e vi stolt over å være fra stedet kor ting skjer. Alle har hørt om Riddu Riđđu, og når våres ungdomma kommer hjem fra videregående skole sammen med venna dem har invitert med for å vise sin hjembygd som dem e stolt over, da gjør det godt i hjertet. Kåfjord har ikke lenger lavest status! Folket har endelig fått verdigheta tilbake!