Sámegillii
Artikkel i Samisk skolehistorie 1. Davvi Girji 2005.
 Paula Simonsen, Oslo 2003 | Paula Simonsen er født i 1973 og oppvokst i Kvænangen. Ho har gått allmennfag grunnkurs i Nordreisa og kokkeskole i Tromsø. Ho var elev på duodjilinja ved Samisk videregående skole og reindriftsskole 1991-94. Deretter tok ho fagbrev som kokk og arbeida som kokk i Kautokeino til 1997. Så budde ho i Kåfjord i Troms eit år, før ho flytta heim til Kvænangen og starta eiga duodjibedrift i 1999. Paula flytta til Oslo i 2001 for å jobbe som kokk på Samisk kafe, men skifta over til Steinerskolen som assistent etter eit halvt år. Deretter studerte ho språk, litteratur og historie ved Universitetet i Oslo, før ho flytta tilbake til Kåfjord i 2004. |
Av og til kjennes det ut som om eg har vokse opp på ei løgn. Ingen fortalte meg at vi va sama, det va rett og slett et ikke-tema. Eg hørte så ofte hjemme at vi bor i Norge og Norge e et fritt land, vi kan si og gjøre ka vi vil. Mon tru om ikke det va den aller største løgna, for det samiske skulle man ikke prate om, det va synd og skam det. Og fortsatt skal man ikke snakke for høgt om at man e same og om samiske rettigheter.
Ingen snakka om at det fantes nokka som het sjøsama. Saman, det va dem som kom ned fra fjellet kver vår, med vind i håret og solbarka. Dem bodde i telt langs veien og solgte suvenira, også snakka dem jo samisk. Vi kjente få av dem og holdt oss unna, for dem va skumle og kunne være farlige. Drakk gjord dem, og slåss. Og fulle sama va visstnok snar til å trekke kniv. Saman va stort sett bare plagsomme, dem va skitne og lukta alltid bålrøyk, reinen kom inn på jorden våres og hundan demmes plagde sauan.
Dem holdt seg for seg sjøl, saman, eller fjellfinnan som vi kallte dem. Det va ikke nokka stygt med det ordet, det va bare den nord-norske benevnelse på "badjeolmmái", folket fra fjellet. Dem kalte seg det sjøl også når dem snakka sin gebrokne norsk, det va først seinare at ordet fjellfinn fikk en dårlig klang og blei sett på som rasistisk. Det korrekte ordet va flyttsame.
Argumente va at uttrykke "du din jævla fjellfinn" blei brukt til å skjelle ut flyttsaman, men eg trur ikke det blei nokka bedre når uttrykket blei forandra til "du din jævla same"! Det va vel denne mobbinga og hetsen som fikk sjøsaman til å bli stille og skjule sitt sameblod. Men verst gikk det allikevel utover "de jævla fjellfinnungan".
Eg huske dem godt, de sky ungan som bestandig gjemte seg bak nokka, ei lavvo-dør eller en holbi-kant. Blikkan va intense, men sky, minte meg litt om skogens dyr. Eg minnes at eg hadde det samme blikket og den samme skyheta i meg, men vi fikk aldri no meir enn blikk-kontakt som barn, vi levde jo i kver våres verden.
| På garden der Paula Simonsen vaks opp i Kvænangen, har familien hennar i seinare år satsa på gardsturisme, bl.a. med lamaar.
(Foto: Svein Lund) |
Da eg blei seks år forandra plutselig perspektive mitt seg. Eg fikk høre om forfedrene og slekta mi. Tanta mi tok meg med inn på vidda for å besøke de yngste søsknan sine, onklan mine og tanta mi. Dem va sama som til og med snakka samisk med kverandre. Ingen hadde snakka høyt om det før, at halve slekta va samisktalanes. Ho fortalte meg om bestemor og bestefar som begge hadde vært sjøsama og hadde hatt samisk som morsmål. Det va altså ikke bare dem med rein som va sama.
Hjemme va vi ikke sama, men vi handla med dem. Vi kjøpte reinkjøtt og skalla hos dem. Det va kun saman som solgte slike ting. Eg huske en gang at mamma tok meg med til teltan demmes. Det va spennanes, dem va jo så annerledes enn oss. Dem bodde i lavvu heile sommeren, kokte kaffe og mat på bålet, og va vi heldi, så bydde dem på tørka reinkjøtt. Det va ingen stola å sitte på, folkan låg liksom henslengt rundt omkring eller satt på bakken. Også hadde dem masse hunda som sprang rundt og gneldra. Saman fikk dem til å holde stillt med et enkelt blikk eller en kort bjeffanes kommando.
Det gjaldt å holde seg inne med saman, for dem kunne mer enn sitt fadervår, dem kunne ganne også. Hadde man fornærma en same, kunne man være sikker på at man fikk ulykke i huset. Det va mange som snakka om saman sine trolldomskunsta, og handspålegging va en anna ting som gjerne fulgte slekta fra generasjon til generasjon. Hvis nån hadde skada seg eller va syk, fantes det alltids en gammel same som kunne kurere det. Eg va veldig nysgjerrig på det samiske, men hjemme va det fortsatt tyst om den saken. Ingen snakka høyt om kulturarven og tradisjonan som hadde vært, det va et sårt punkt og vi levde i ei ny tid. Av og til slo et og anna samisk ord eller uttrykk igjennom, og det samiske levde skjult i folkesjela. Eg følte meg mer beslekta med det samiske enn med det norske. Tanta mi kom med det ene innputtet etter det andre, og sakte begynte det å danne seg et bilde av den arven eg bar på. Inni meg va eg stolt av denne arven, men eg sa sjelden nokka om det.
Eg opplevde tidlig at mine omgivelsa gjorde narr av det samiske, og dem som kalte seg for sama, det va ikke verdt nokka i mitt nærområde. Eg huske at eg sa høgt på skolen at eg også va same. Da hånflirte alle og sa eg va dum. Dem blei sinte og skjelte meg ut når eg sa at vi alle hadde sameblod i oss. Eg snakka aldri mer om det i barndommen.
Det her skjedde mens eg gikk på grunnskolen, en skole som aldri snakka om sjøsamer. Den snakka i det hele tatt lite om sama, temaet va fraværanes både i skolen og i samfunnet rundt meg. Det til tross for at eg bodde i et samisk kjerne-område.
Dem som torde snakke høgt var ofte folk utenfra, utlendinga eller søringa. I 3. klasse fikk vi en lærer fra Østlandet, han lærte oss "Bæ,bæ lille lam" på samisk, og tok oss med på besøk til en lavvu. Han hadde et avslappa forhold til etnisitet, kanskje til og med litt romantisk syn på det hele. Men også for ham var same synonymt med reindrift.
Det va vel på den tia at det starta ei identitetskrise inni meg. Eg visste at eg va same, men ingen ville snakke om det og ingen kunne fortelle meg hva det egentlig var. Eg søkte til flyttsamene for å bli kjent med deres kultur. Da vi ble ungdommer og begynnte å gå på fest, fikk eg endelig kontakt med ungdommene fra vidda. Plutselig var vi ikke lengre sky, bare intense. Vi kom i prat, vi flørta og dansa sammen.Vi blei kjent og eg trivdes ilag med dem.
Vennene mine fra kysten så på det hele med skepsis. Det va ikke bra å omgåes fjellfinnan for mye, man fikk dårlig rykte av det. Finnguttan hadde ord på seg for at dem bare forførte kystjenten bare for å leke seg, så de jentene som var sammen med dem ble kalt lausaktig og til og med horat. Eg brydde meg ikke om det. Fjellfinnan var blitt mine venner.
Straks eg fikk sjansen, som 16-åring, begynte eg å lære meg samisk, det språket mine besteforeldre hadde som morsmål. Det ble etter hvert mitt hjertespråk. Eg opplevde allikevel at det var en stor barriere inni meg for å snakke språket, som om eg ikke hadde lov til det, som om eg rørte ved noe betent. Selv om eg alltid har hatt et godt språkøre, brukte eg mange år på å komme over den terskelen. Eg hadde lenge kun et passivt samisk språk. Det kjentes som en befrielse da eg endelig begynte å bruke språket aktivt, det va som om en sovende del av meg våknet til livet igjen.
Bestemor sine tanka
De tause ord over veven
Ho ikke torde si
De ord sies i dag
Synges høyt i glede
Med stolthet
Men språket hennes
Tok tyvan med seg
Vi bruke dæmmes no
Det endte med at eg flytta inn på vidda for å bli bedre kjent med denne kulturen og for å lære samisk handtverk. Som så mange andre sjøsameungdom på den tia, søkte eg min identitet blant dem som alltid hadde vært akseptert som samer. Først mye senere skjønte eg at det va stor forskjell på tradisjonene ved kysten og tradisjonene på vidda.
Eg fikk et aldri så lite sjokk da eg kom til innlandet og stolt sa at eg va same. Eg hadde trodd at der va det akseptert, at det bare va nede med kysten at folk ikke ville snakke om etnisitet. Eg hadde tatt grundig feil. Det e ille å føle seg mindreverdig for det man e født som, ille å ikke få lov å være det man e, ille at man må skjule sin identitet for å unngå hån og skam. Nordmenn hadde gidd disse følelsan til besteforeldran mine og samtidige sama, no fikk eg det tilbake fra samisktalanes sama, eg va ikke en av dem, eg hadde vært norsk for lenge.
Betegnelsen eg fikk, va "rivgu" som betyr norsk kvinne, og det va utrulig sårende. Grunnen va at eg snakka norsk, og alle sama snakka jo selvfølgelig samisk. Jeg hadde heller ingen kofte og det va jo helt obligatorisk. På skolen ble vi som snakka norsk plutselig trakassert fordi vi ødela undervisninga og va intrengera. Vi hadde mange harde diskusjona som endte med at eg søkte fritak fra alle teoretiske fag og kun konsentrerte meg om praktisk handtverk og tegning. Og eg som hadde trodd at den samiske videregående skolen var en landsdekkende skole for alle sama i Norge. Igjen hadde eg i min naivitet tatt feil. Den gjaldt ikke oss fornorska sama.
| Paula Simonsen som elev på duodjilinja ved samisk videregående skole og reindriftskole i
Guovdageaidnu
(Foto: Svein Lund) |
Eg tilhørte plutselig ingen plass, eg stod plutselig med ett bein i kver leir, eller kan eg si med begge beina midt imellom. Behovet for å finne ut kæm eg va og ka eg va ble enda sterkere. Eg følte meg som en outsider, og samtidig som en forræder.
Eg hadde svikta mine egne fornorska venna, eg visste mer om vår bakgrunn enn det som godt va. Eg snakka høgt om at vi va sjøsama, og selv om vårres egen dialekt va nesten borte så hadde eg lært meg samisk. Eg va en forræder fordi eg hadde rørt i et tema som va tabu, eg hadde rørt i et tema som skulle ties i hjel. Selv mine flyttsame-venner var reserverte i begynnelsen, blant dem ble eg godtatt som "meron", en ifra kysten og "verdde" en som man handle med.
Samtidig skjedde det ting i hjembygda mi. Det va ei samisk oppvåkning. Min mor ble plutselig same og veldig opptatt av den samiske kulturen. Ho tok opp igjen samiske strikketradisjoner som ho prøvde å modernisere. Det å være same var plutselig inn, og min mor ville ha meg til å sy kofter til hele familien. Eg sydde, og snart hadde de alle kofter med tilbehør. Eg va plutselig den eneste i familien som ikke hadde en fullstendig drakt, og den eneste som ikke brukte kofta. Mine søstre va noen av de første som konfirmerte seg i Kvænangs-kofte på over 50 år. De brukte alle kofta med stolthet. Eg torde ikke, eg hørte hånen ifra fjellfinnan, våres kofte va ikke bra nok, den.
Det gikk mange år før eg endelig tok på meg kofta og viste den fram offentlig. Eg gikk på konsert under den store påskefestivalen. Det var mange av mine venner som så meg, men ingen sa noe. Igjen denne tausheta som prøvde å tie i hjel tabuområdet rundt sjøsaman. Etterpå hang kofta i skapet igjen lenge, eg ville ikke bruke den, eg lot heller være å gå i selskap.
De hogde ned trærne
De brant stubbene
De rotet i jorda
Men røttene,
røttene våre
nådde de ikke
Eg forlot etterkvært innlandet og dro tilbake til kysten. Eg fant mine kampfella i ei av nabobygden, ei bygd som hadde overlevd fornorskning litt bedre enn mi hjembygd. Det samiske va meir synlig der.
Ungdommen der va begynt å bruke kofte igjen, og mange hadde lært seg samisk. Befolkninga va i ferd med å ta opp tradisjonan og morsarven igjen. Eg heiv meg på bølgen eg også, vi hadde felles sak: Å finne røttene og bringe dem fram i et moderne lys. Sammen va vi sterke.
Eg begynte å studere den gamle tradisjonelle drakten ifra mitt område og lagde den både til museumet og andre interesserte. Det va ikke alle fra hjemplassen min som va like begeistra for det eg gjorde. Mange mente vi skulle la det samiske ligge. Det va jo nesten borte og vi va nesten helt usynlige, målet va snart nådd. Det som va igjen, va nån utbrente glør som eg prøvde å blåse liv i. Flere såg på det heile som ei slags gravskjending, det samiske va dødt og begravd, og sånn burde det være for all framtid.
Det va som å jobbe i motvind. Eg va på feil plass til feil tid med produktan mine. Det va utfløtta sambygdinga som va mest interessert i det eg gjorde, men også dem trengte tid.
Eg merka ei slags motløshet, en slags resignasjon. Eg lot det eg hadde gravd opp være ifred igjen, eg pakka det bort. Kunnskapen hadde eg jo inni meg, og den ville bli med meg overalt. Eg hadde fortsatt mange spørsmål om identitet og ka som va det rette å gjøre. Vi ungdommen hadde snakka så mye om felles sak, men ingen av oss ropte høgt. Kanskje det va fordi vi va usikre på den riktige veien framover.
Eg forlot det samiske, prøvde å gli inn i det norske samfunnet i en storby. Ingen kjente meg igjen som same der. Det va lett å bli usynlig, det va bare å tie om sannheta.
Sakte begynte eg å forstå at lokalsamfunnet eg kom fra va en miks av flere kultura, en mikstur som etterkvært va så sammenblanda at den ville bli vanskelig å skille. Det eg hadde trudd va helnorsk hjemme, va ispedd både samiske og kvænske elementa. Selv den norske dialekten vårres va tydelig påvirka av de to andre språkan.
Kanskje hadde vi tatt feil da vi begynte å favorisere det samiske og bare lære oss den tradisjonen.
Kanskje va det like viktig å se på de norske
og kvænske tradisjonan for å forstå oss sjøl og miljøet rundt.
Kanskje ville det beste være å gå videre sammen, side om side, same, kvæn og nordmann,
med respekt for kværandre og den felles fortia.
Kanskje ville vi bli veldi sterke om vi tok med alle positive verdia fra de tre kulturan og tok imot
samfunnsutviklinga sammen.
Vår tradisjonelle skatt
Har hatt ei lang natt
La oss løfte den opp
Mot en moderne topp
Ut av det gamle tornekratt
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 1