Sámegillii Artikkel i boka Samisk skolehistorie 2.Davvi Girji 2007.
 Ingunn Utsi, Repvåg 2005 | Ingunn Utsi er datter av forteljaren i den førre artikkelen, avdøde Ivar Utsi. Ho er i dag biletkunstnar, og har deltatt på ei rekke utstillingar. Mest kjent er ho for skulpturar der ho brukar forskjellige materiale frå naturen. I 1985 deltok ho i kunst- og litteraturturneen «Ruovttobálgá rái – På hjemveger». I heftet som blei utgitt i samband med turneen, presenterte ho seg slik: Ingunn bur no i barndomsheimen på Repvågstranda, der vi har oppsøkt henne og fått henne til å fortelle om skolegangen sin. Vi har også fått lov å gjengi eit radioforedrag ho hadde i 1984. |
Foreldra mine fikk høre frå lærarane at barna blei dumme dersom dei ikkje lærte norsk heime. Far fortalte at det særlig var Johan Sirkka som sa dette til han. Sirkka var lærar i Repvåg, men flytta til Børselv før eg begynte på skolen. Men far og mor hadde bestemt seg for å snakke samisk til barna, for dei meinte dei ikkje snakka godt nok norsk. Derfor snakka vi bare samisk heime. Dei eldste brørne og søstrene mine var fødde før og under krigen. Dei var med under evakueringa og lærte da norsk med Hedmarks-dialekt av dei andre ungane der. Eg hugsar at dei forsøkte å få oss til å snakke norsk.
 | Internatskolen på Repvåg 1952 - spisesalen. Elevene fra venstre rundt bordet: Solfrid Portvik (Andselv), Aud Severinsen (Lafjord), Edith Johansen (Misjona), Ester Utsi (Repvågstranda), Alma Pedersen (Valan), Ally Hansen (Setra, Repvåg), Alice Mortensen (Hårvik), Olaf Johansen (Helnes), Rasmus Bær (Gullgammen), Torstein Jakobsen (Kjelvik), Svein Severinsen (Lafjord). Hushjelpa som står til høyre: Signe Hansen. (Foto: Sverre A. Børretzen, Aktuell) |
Eg hadde hørt at vaksne snakka norsk, men trudde at det var bare vaksne som kunne det språket. Den første skoledagen spurte eg ei jente kor doen var, og blei sjokkert da eg oppdaga at ho virkelig ikkje forsto samisk. Slik oppdaga eg at det fantest ungar som ikkje kunne samisk. Vi var fire som begynte i første klasse. Alle var vi fra Repvågstranda, og alle var vi samisktalande. Det første året fikk vi fire; Samuel, Ingebjørg, bror min Oliver og eg, bu på samme rommet på internatet. Dette var ikkje vanlig den gangen, for etter reglane skulle jenter og gutar bu kvar for seg.
Lærar og husmor var Petra Pedersen, som var frå Honningsvåg eller Nordvågen. Ho var veldig snill, og ein god lærar for oss sjølv om ho ikkje hadde lærarutdanning og heller ikkje kunne samisk. Ho dømte oss ikkje. Petra ordna skolen slik at vi aldri kjente at vi var noko mindre enn andre.
Oliver var eit år eldre enn oss andre og hadde lært litt norsk, såpass at han eit stykke på veg kunne tolke for oss andre. Eg var ganske flink på skolen. Det er veldig merkelig når eg tenker på kor lite norsk eg kunne dei første åra.
 | Internatskolen på Repvåg 1952 - kveldsbønn på sovesalen for jenter. Jentene er: Alice Mortensen (Hårvik), Alma Pedersen (Valan), Ester Utsi (Repvågstranda), Valborg Wilhelmsen (Laholmen), Aud Severinsen (Lafjord), Edith Mathisen (Misjona). Husmor: Judith Portvik. (Foto: Sverre A. Børretzen, Aktuell) |
Da eg begynte i 2. klasse sette dei oss til å sove i eit veldig stort rom i lag med mange ungar. Ingebjørg og eg måtte sove attmed skapet og omnen, der kor alle skrømta var. Da eg kom til internatet begynte eg å tisse på meg. Det hadde eg ikkje gjort før.
Fraktinga kunne vere dramatisk. Foreldra måtte bruke lettbåt for å levere ungane til skoleskyssbåten. Når det var mye sjø var det ikkje lett å lempe over ungar og bagasje. Det skulle sterke armar til. Den første tida blei vi frakta til Sarnes med fiskebåten «Gustav» på 54 fot. Foreldra meinte det var farlig for ungane i ein såpass liten båt i all slags vær over Magerøysundet og dei streika inntil dei fikk skyss med større båt. Ei tid blei Redningsskøyta brukt. Seinare dro elevane med lokalbåt frå småstadane på fastlandet til Honningsvåg, og derifrå blei dei frakta vidare til Sarnes.
Alle snakka om Sarnes internat, men det offisielle namnet var Solvang internatskole. Petra var med det første året vi var på Sarnes. Seinare blei det verre. Da kom det strenge og harde folk som lærarar. Det er lite som har festa seg i minnet frå skoletida, heller ikkje dei morosame sakene kan eg hugse stort av.
 | Sarnes internat er forlengst nedlagt og står til forfalls. Dette bildet er tatt i 2005. (Foto: Svein Lund) |
Frå vi flytta til Sarnes snakka vi mest norsk. Eg hugsar ikkje at eg snakka samisk med andre enn bror min. Vi kunne enno ikkje så godt norsk, og blei ofte tause når vi ikkje visste korleis vi skulle forklare ting.
På Sarnes hadde vi ei samisktalande hushjelp. Ho heitte Elen Utsi og var frå Børselv. Husmora den første tida var gammal og bisk. Seinare kom ei frå Karasjok, ho gifta seg med ein kar frå Sarnes. Eg hugsar ikkje om dei snakka samisk, men vi kjente ein slags tryggheit med at vi visste at dei var samar. Vi var mye på rommet til Elen.
Eg trur nok eg er den yngste i det området som er oppvokst med bare samisk. Det er nokre få som er eit par år yngre enn meg som snakka samisk heime, men dei hadde også lært norsk før dei begynte på skolen. Og ungane som er født frå 1952–53 og utover har vakse opp med norsk. Dei kan nok forstå samisk eit stykke på veg, men dei snakkar ikkje språket.
Da dei eldre brørne og søstrene mine kom frå skolen og hadde lært norsk, så forsøkte dei å snakke norsk også til oss småsøskena. Etter kvart som vi lærte oss norsk, snakka vi mye norsk oss i mellom. Etter flyttinga til Sarnes blei norsk alle barna sitt fellesspråk, og samiskkunnskapane våre blei ein løyndom. Vi snakka samisk bare med foreldra og andre vaksne når vi var på heimplassen. Etter at vi var 10–12 år gamle har vi søskena mest brukt norsk oss i mellom. Ettersom den eldre generasjon etter kvart døydde ut, så blei det bare norsk i dagliglivet. Nokon av oss søskena kan framleis snakke samisk oss i mellom, men andre har tilsynelatande glømt språket.
På Repvåg var det offisielt ingen samar, men i virkeligheita var dei aller fleste samar der. I Stranda og utover til Reinelv var derimot alle rekna som samar, og det blei snakka samisk i dei aller fleste heimane.
På skolen på Sarnes visste vi om andre elevar som var samar. Vi blei på eit vis fleire i same båt. Nokre av oss kunne ikkje gjømme oss, særlig vi som hadde etternamn som Bær og Utsi. Andre brukte å late som dei var norske, sjølv om vi visste at det ikkje var sant.
Eg kan ikkje hugse at lærarane omtalte oss som samar. Andre ungar kunne derimot rope «finnunga» etter oss. Da brukte vi å rope tilbake: «Sarnesruss».
Vi lærte oss å skjemmest fordi vi ikkje var slik vi skulle vere. Eg hugsar at barna ikkje fortalte andre korleis det var heime. Bare dei som var litt meir velståande fortalte at dei hadde klesskap, slik som vi hadde på internatet. Eg svarte at vi hadde ikkje klesskap, men vi hadde «spedstálle». Dei andre forsto ikkje kva det var, det var vår samiske tilpassing av ordet «pidestall». Vi hadde to slike skap som nokon sørpå hadde sendt nordover til oss etter krigen, saman med forskjellige andre møbler.
Den eldste bror min fortalte at han blei nekta å snakke samisk på skolen. Sjølv har eg aldri opplevd eit direkte forbod. Eg kan ikkje seie eg opplevde direkte overgrep på skolen. Det var meir indirekte, med at ein som barn måtte ta avstand frå sitt eige. Ingenting blei sagt direkte, likevel var meldinga klar nok; det som var vårt var ikkje noko verdt..
På Sarnes var det bare 7 år skole. Etter dei sju åra ville skolestyreren at eg skulle fortsette på skolen. Men eg torde ikkje begynne på realskolen. Etter eit friår heime tok eg 7. klasse om igjen på Sarnes. Da var det kome ungdomsskole til Nordkapp, og eg gikk 8. og 9. klasse i Honningsvåg. Eg hadde ei kjensle av å vere framand og kunnskapslaus om det som var utanfor det lokale.
Mens eg gikk på ungdomsskolen i Honningsvåg budde eg hos ei søster som budde i Nordvågen. Der var ikkje internat, så elevar som kom frå distriktet budde privat eller på hybel.
Etter ungdomsskolen ville eg begynne på gymnas. Eg hadde ei søster som budde på Sandnes i Rogaland, så eg flytta til henne og begynte på gymnaset der. Men etter eit halvt år flytta ho til Oslo, og da blei eg med på flyttelasset. Deretter gikk eg dei to siste åra i Alta. Så jobba eg nokre månadar som erstatningslærar på Ingøy, før eg dro til Oslo og tok førebuande prøver på universitetet.
Eg opplevde at eg hadde mista noko som eg måtte gjenvinne. Derfor begynte eg i 1971 å studere samisk grunnfag på Universitetet i Oslo. Blant studentane var det ein del samisktalande. Dei kom alle frå Karasjok eller Kautokeino. I tillegg var det nokre som ikkje kunne samisk i det heile da dei begynte. Eg var altså den einaste samisktalande frå kysten. På universitetet underviste dei «det riktige samiske språket». Men det var ikkje mitt språk. Heller ikkje der var mitt eige riktig. Eg fikk ei oppleving av å ikkje kunne snakke rett. Dei «korrekte» endingane på orda var heilt annleis enn i morsmålet mitt. Konsekvensen blei at eg ikkje snakka samisk verken med lærarane eller medstudentane.
Sidan eg ikkje snakka samisk under kurset, hadde lærararne knapt hørt meg snakke før munnlig eksamen. Da vakte det stor interesse blant anna hos professor Knut Bergsland at eg snakka ei dialekt som han knapt hadde hørt før.
 | Ingunn Utsi med eit av kunstverka sine, «Menneskebarnas ild-gjerninger» (Foto: Svein Lund) |
Etter samisk grunnfag hadde eg fått nok av universitetet. Eg skreiv til Kunstskolen i Trondheim og kom inn der. Her gikk eg på målarlinja, men teikna for det meste. Også fargane virka skremmande på meg. Etter kvart gikk eg meir over til skulptur. I 1987 begynte eg å arbeide med skulptur i eit materiale som er like gjennomsiktig som klart vatn og vinden eller lufta: pleksiglaset. På eit vis gjenvant eg lignelsane da eg gikk på Kunstskolen. For meg er dei ein måte å gjøre noko uforståelig forståelig på. Med kunsten min seier eg ikkje noko direkte. Alt er sagt indirekte.
 Repvågstranda. Ingunn Utsis barndomshjem til venstre og atelieret hennes til høyre. | Dette kåseriet holdt Ingunn Utsi først på Øytun folkehøgskole høsten 1983, seinere bearbeida hun det og brukte det som radiokåseri 17. mai 1984. |
Så vart og mykt vil jeg lokke dere til menneskene nær tungsjøen, vil jeg be dere være mine og mitt folks gjester. Kanskje vil dere minnes tonene neste gang dere står ved stranden og hører storhavet, og igjen vil lokketonene være med på å minne dere om menneskene ved kystene, menneskene som holdt på å forsvinne.
Bevisst har jeg valgt denne joiken1, som er laget av sørsamen Gustav Kappfjell fra Majavatn, til å være innledningen til mine ord. For lenge, lenge siden skulle den ha lydt for menneskene ved kystene, gitt dem mot til å følge med, gitt dem tillit til sitt eget. Overdøvet det som knekte mange.
Joiken er til lokkereinen, men i den hører jeg mer. Jeg hører tonene fra havet, jeg hører historien til mitt folk, det samiske, og jeg hører stillheten. Kom så og bli med til landet nær tungsjøen.
Tungsjøen som fødes av stormene. Men kreftene lever lenge etter at vindene har løyet av. Levende hav. Tilsynelatende rolig, men under denne flate av ro er det store bevegelser. Bevegelser framover, mot noe, mot en kyst. Er du selv der ute på denne enorme flaten, forplantes disse duvende bevegelser i din kropp, mens ditt øye mest ikke forstyrres. Ved stranden bryter dønningene. Brytes og viser sine veldige krefter. Krefter som gjør deg døv for andre lyder.
Det er dragning i storhavet. Dens musikk blir du aldri kvitt, blir du aldri ferdig med.
En del av tungsjøen blir du når du er vokst opp nær den. En del av livet og naturen blir du, når du har fått denne dragningen i deg.
Synes du tungsjøen er skremmende, for voldsom i sine krefter? Jo, den er nok voldsom, men likevel – se på sprøyten av salt vann, så dugglett. Den er også latteren som overdøver de nedbrytende krefter.
Og menneskene ved storhavet hørte dens dypeste hemmeligheter, overtok hemmelighetene og levde med dem, etter dem. De lærte dem, og kanskje var det derfor de overlevde, iallefall noen av dem.
I dypet av seg måtte de skjule sine duvende bevegelser, måtte de skjule sine iboende krefter, skjule for å overleve. Det var ingen glede i denne påtvungne taushet, den var en livsnødvendighet for å kunne bevare restene av menneskeverdet. Mange mistet alt, språket, kulturen og drømmene.
Mange måtte tvinge seg selv til å ta avstand fra bølgenes latter og seg selv, fornekte sin bakgrunn, alt som var annerledes, d.v.s. samisk, for om mulig å kunne beholde litt av selvrespekten.
Det var og er en trist historie. Et stolt folk måtte bøye nakken. Deres joiker stilnet, deres språk ble mer og mer lavmælt, – lenge levde drømmene, men også de har måttet stilne tilslutt hos mange av mine stammefrender. Tilbake ble de ubevisste minner, en sårhet – for lengslene kunne ikke brytes mot stranden.
De bodde i fjordene, på øyene, langs hele den nordnorske kyst. De var fiskere, fangstfolk og småbrukere; drev såkalt kombinasjonsnæring. De brukte sitt språk og utviklet det etter som behovene var tilstede. De var ikke av de rike, men de tok vare på det naturen gav dem. Og menneskene levde der i fred med sine stammefrender som kom ned fra viddene hver vår og oppholdt seg i kystlandet til det ble tid for flytting ut på høsten. De var gjensidig avhengige av hverandre. Fjellfolket hadde kjøtt, og havfolket fisk, mange slags skinn, tran og grener, disse vevde ulltepper som beskyttet mot vinterfrosten i innlandet.
Men det kom også andre, som hadde et annet språk og jernvilje. De så ned på menneskene som bodde i sine gammer, som snakket samisk og hadde andre verdinormer. Det ble ingen jevnbyrdig kamp.
De som kom sist, var sterkere, mer hovmodig, mente å ha retten på sin side, mente at noen var mindre verdt enn de selv. Og menneskene nær tungsjøen ble mer tause.
Hvor ble det av denne delen av mitt folk, det sjøsamiske folk, de mennesker som i uminnelige tider hadde levd og virket i fjordene, på øyene?
De er der ennå. Jeg ser dem i Honningsvåg, på Ingøy, i Kamøyvær, i Harstad, Bodø, Kirkenes, Alta og Hammerfest. På gatene, i butikkene, i kafeene. Etterkommerne som ikke fikk muligheter til å bli delaktige i sin rike bakgrunn, den sjøsamiske kultur. Uvitende om sine røtter vandrer de.
Men noen overlevde og bevarte sterkt, men taust rikdommene i språket, i kulturelle ytringer; det var som på tross. De måtte leve i stillhet – på samme måte som tungsjøen ikke bruser på sin vei mot kystene. De fleste tok skade, også de sterke. Det var som de fikk et nei til det dypeste i seg, et nei til noe av livet som det tar år å bygge opp igjen.
 | Internatet. Ingunn Utsis maleri av gamle Skjånes internat henger i gangen på Skjånes skole. (I boka Samisk skolehistorie 2 har dette bildet dessverre blitt speilvendt.) (Foto: Basia Głowacka) |
I dette miljøet vokste jeg opp. De nærmeste naboene var samisktalende. Lite ante jeg om de andre, de store, de hovmodige. Innimellom var det mennesker hos oss som ikke snakket som vi, men det var de voksnes verden. Hver vår kom våre frender fra viddene. Livet var fargerikt med mange fine detaljer. Jeg merket nok at noe hadde forandret seg hos mine søsken, hver gang de kom hjem fra den andre verden. De forsøkte å snakke et språk med oss som vi bare syntes var dumt og hardt, og det var som de bar på en skam.
Men livet var også enkelt og dagene fylt av mange meninger. Evigheter av tid, av samvær. Om kveldene pleide ungdommen i bygda å samles hos oss. Vi satt på kjøkkengolvet med oljelampe, og min far fortalte den ene historien etter den andre. Historier om menneskers liv og virke, om spøkelser, om de som holder til under jorden, haldene, om mennesker som kunne mer enn sitt fadervår, om draugen. Det var ikke eventyr, det var virkelighet. At mye befant seg i menneskene og rundt menneskene som ikke kunne forklares, var en selvsagt ting. Gjennom disse kveldene lærte vi det ordløse som går inn som det spesielle ved en kultur. Vi fikk våre verdinormer gjennom historiene, lærte hva som var passende og ikke passende i samvær med andre mennesker, og vi lærte om naturen. Alt var levende, til og med en stein, til tross for at vi kalte den død.
Mye av vår samiske mytologi hadde overlevd og kom fram i fars historier og mors holdninger til livet. Slik ble vi delaktige i en rik muntlig fortellertradisjon, og gjennom den igjen fikk vi kjennskap til oss selv.
Om somrene, det var joikenes tid. Nei, vi joiket ikke, ikke vi havmennesker, men våre frender fra viddene. De hadde hunder og rein og kofter.
Mor hadde lue av den sorten kvinnene fra vidda hadde, og min far brukte kommager. Men vi hadde språket og noe mye mer felles. Jeg visste ikke riktig hva, men i allefall var det noe godt. Og hele tiden hadde vi bruk for hverandre. Mor bakte brød til fjellmenneskene, og sammen spiste vi kjøttet og margbeinene som de brakte med seg. Enda hadde jeg ikke hatt behov for å lære noe fra tungsjøen. Litt hørte man jo om noen som kunne mer, visste bedre, liksom var mer enn oss, men mest var det skjult for oss barn. De nære tingene var så nære, sauene våre, hesten og kua, motorbåten, menneskene som skjønte uten lange forklaringer, historiene, fjæra og så de som man ikke kunne se. Alt var samisk og derigjennom mitt, og derfor trygt. At mine foreldre hadde harde tørn med skolemyndighetene fordi de brukte det språket som de først hadde lært og derfor kunne best, og brukte det helt konsekvent overfor oss barn, visste vi enda ikke noe om. Ei heller visste vi hvorfor dette skjedde, det var bare naturlig for oss.
Kanskje var det et beskyttet miljø. På mange måter ja, men aldri vil jeg ha vært denne tiden foruten. For vissheten om at i noens øyne var vårt lite verdt sammenlignet med det som tilhørte det harde, det som senere fikk navnet NORSK, skulle komme. Kanskje synes du at vi burde ha fått vite om det, om den andre verden, den skinnende verden, den verden som brukte makten og myndigheten på en annen måte. Det kan være.
Men likevel, når jeg ser tilbake – historien får en dobbel bunn, og jeg er glad for at jeg fikk oppleve den nettopp slik. Tidsnok skulle de mennesker komme inn i mitt liv, som de i sin tid hadde kommet inn i mine forfedres liv og forandret dem. For det er en fornedrelse av et menneske å ta fra det språket, å berøve dets verdinormer, å forringe dets tanker om seg selv og sitt, ved å påtvinge det et annet språk og en annen tenkemåte.
Og dagen kom, den «skinnende» verden skulle åpenbares. Jeg begynte på skolen. Det hele var en enorm skuffelse. Der kunne de intet annet enn dette dumme, harde språket. Heldigvis var vi bare fire stykker i l. klasse, og ingen kunne noe særlig norsk. Min bror var tolk for lærerinnen. Hun var forresten en lykke i livet, til tross for sin språklige utilstrekkelighet. Hun lot oss barn være barn med våre spesielle tanker.
I løpet av de ni årene jeg gikk på skolen lærte jeg aldri fra et kateter om det som var mitt, til tross for at menneskene rundt skolen også var samer. De fleste var jo det.
 | Internatskolen på Repvåg 1952 - Kjøkkenet. Fra venstre: Aud Severinsen, Solfrid Portvik. (Foto: Sverre A. Børretzen, Aktuell) |
Men jeg lærte fra tungsjøen, også jeg. Fordi mine første år hadde vært i åpne landskap nær storhavet, greide jeg å bevare noe av det som var mitt. Men mange av mine venner kjempet hardt, skammen over å tilhøre det samiske folk ble for mange noe som de måtte skjule og ta avstand fra. Og jeg skjønte mer og mer av den forandring som hadde skjedd med mine søsken mens de gikk på skolen. For ingen gikk fri. Vi lærte oss å skjule det som var våre tanker, lærte å sile ordene, lærte å sile følelser. Man lærte å bli avstumpet for å overleve.
Det naturlige, det å kunne være stolt over det som var en kjært, ble noe unaturlig. Det å kunne gi uttrykk for det en selv trodde på, ble noe forbudt. Forbudt fordi en tidlig lærte å ta seg i akt for å unngå de store sårene.
En opplevelse fra skoleårene er grell. Jeg gikk vel i 4. klasse. Internatskolen var flyttet langt fra min hjemplass. Det var kveld, vi hadde dusjet og kommet oss i seng. Lyset var slukket og gråten, den såre gråten hørtes fra sengene. Plutselig sto husmora der, tente på lyset og med det harde språket utbrøt hun: «Hva er det dere hyler for?» Hun gikk fra seng til seng, og svarene kom. «Vi lengter hjem». Hun kom til min seng. Jeg hadde tørket tårene og lå stille. Aldri ville jeg røpe for henne min sårhet, heller tidde jeg. Og hun skjønte intet, men smilte og sa: «Slik skal det være, store unger skal ikke lengte hjem». – Tungsjøens hemmelighet, men du verden som den var tung å bære. –
Det var vel et håp i oss om at dette ikke kunne vare evig. Ikke denne fornedrelsen. Ikke denne øding av menneskelige ressurser, av krefter. Den hadde jo alt vart for lenge. Sjøsamene, dette folk som hadde havblikket og havlatteren i seg, kunne ikke være dømt til å gå under. Tankene tumlet. Fortellingene fra sene høst- og vinterkvelder, i lyset fra parafinlampa var der som et ekko. Det milde språket var der inne i en, men vi gikk på en skole der alt var norsk, og vi lærte norsk tankegang. Lærte det grundig.
Det er sant; vi hørte aldri om oss, ikke om oss havsamene, mearrasápmelaččat. Hør hvor ordet ruller! Men vi hadde en geografibok som fortalte om våre frender badjeolbmot – direkte oversatt: menneskene som holder til i høydene. Disse våre frender som var våre folk, som kom og gikk i vårt hus som om de var hjemme. Tidligere var der intet skille, ingen grenser for vårt samkvem med hverandre. I mitt barnesinn var vi like, bare at vi ikke levde av det samme. De vandret, vi var bofaste, de hadde sine reiner, vi vår ku og våre sauer og fiske da. Men fjellene og vannene var noe vi likevel hadde felles. Og jordlappen vår. Jo, det kom rein på den på forsommeren, men det var nå bare slik. Vi jagde disse dyrene som på mange måter også var våre, fordi de var tegnet på at årstidene skiftet.
Skolen fjernet oss fra våre frender. Geografiboka fortalte om badjeolbmot, hvor de holdt til, hva de levde av, og om deres flytting til og fra vinterlandet, eller var det til sommerlandet. De var liksom sløret inn i en eksotisk dis, som jeg ikke riktig kjente.
Jeg lette på de andre sidene, forsøkte å lese mellom linjene om sommerlandet til badjeolbmot. Ikke ett ord om oss, ikke ett ord om at det var mennesker langs kystene, på øyene som også var samer. Og jeg ventet på lærerne, men heller ikke de sa noe, de skulle jo vite. De visste jo om oss. De visste om våre frender fra viddene, og i den samme merkelige fremmede disen fortalte de.
Hvor var vi? Fantes vi ikke? Var det kun flyttsamer og ingen andre samer? Var vi bare fiskere, småbrukere, snekkere, industriarbeidere og anleggsarbeidere? Var det ingen forskjell, eller forsøkte de å skjule, fortie om noe jeg avgjort visste var annerledes? Skoledagene var langt flere enn hjemmedagene, så sjelden fikk man anledning til å få svar.
 |  |
| Internatskolen på Repvåg 1952 T.v. Klasserom. | T.h. Fra sovesalen for gutter. Fra venstre: Josef Samuelsen, Rasmus Bær, Ragnvald Utsi. (Foto: Sverre A. Børretzen, Aktuell) |
Skolen lærte oss om en brutal rangstige. Først sto vi under, d.v.s. var mindre verdt enn de som var norske, siden ble vi også satt til å være noe mindre enn våre frender, badjeolbmot. Så stor makt bøker og lærere har, så farlig stor makt. Ofte forplanter de, kanskje uten selv å ane konsekvensene, holdninger som blir en klamp om foten, som blir til ulykke for mennesker.
Jeg vet det nå. Det var en klar politikk, en politikk som til slutt skulle gjøre alle til norske. I mange hundre år hadde de som hadde makten forsøkt å radere bort samene, alt som var samisk. Gjennom forbud og påbud og tvang og gjennom fortielsen. Som jeg lærte å hate fortielser og løgner.
Hva så med oss? Vi lærte nettopp det jeg sa: vi var undermålere. Vi lærte misunnelse og derigjennom mindreverdighet. Vi lærte etter hvert at våre frender, badjeolbmot, det var de som var samene med store bokstaver.
Hva måtte da ikke våre frender lære å tro om seg selv gjennom skolen. Jo nettopp, det var de som var samer, igjen med store bokstaver. Også det var politikk fra de som hadde makten. Siden de ikke greidde å kneble dette folket helt, så skulle de iallfall sette dem opp mot hverandre gjennom å gi den ene part litt status. Og uten å ane det fikk også jeg etter hvert denne skammen som jeg hadde kjent hos mine søsken – mer og mer tydelig – for hver gang de kom tilbake fra skolen.
Skolen kullkastet så mangt av det jeg hadde opplevd og hadde trodd på, mens jeg enda ikke visste noe om den «skinnende» verden. Skremmende var det å oppleve at man etter hvert begynte å se med litt fremmede øyne på frendene som kom ned fra vidda om våren. De kom i denne merkelige disen.
Men disen skulle være der; grundigheten i den norske skole var vanskelig å ta avstand fra. Og man begynte å legge merke til duknakkheten hos ens eget folk. Ordene fortalte meget. Ord som en ikke tidligere hadde lagt merke til. Ens egen nakke bøydes også.
Historiene som ble fortalt, begynte man å lytte til med større oppmerksomhet. I historiene var underkuingen, overtrampene, nedvurderingene og misgjerningene mot mitt folk. Men i historiene hørte du alltid latteren, den samme latteren som tungsjøen har. Den som gjorde at vi overlevde.
For vi var her, hadde vært her lenge. Det var bare noen som hadde forsøkt å tie oss ihjel, forsøkt å grave røttene våre opp slik at vi skulle bli rotløse og hjemløse.
Men som tungsjøen på sin vandring mot kystene løfter seg for til slutt å bryte sterkt mot strendene, har det sjøsamiske folk begynt å løfte hodet. Langs hele den nordnorske kyst, på øyene, i fjordene. Noen har greidd å bevare språket, de fleste ikke, men det forhindrer ikke at de står fram, ser tilbake og ikke minst: ser langt framover.
Flere steder brytes bølgene hardt, men det må til. Ennå er skammen der, skammen over å tilhøre tungsjømenneskene, sjøsamene. Den gikk så dypt i oss; over flere generasjoner ble den prentet inn i oss. Det vil ta år å bli kvitt skammen. Men for hver dag vokser tilliten, og den varmer meg. Endelig skal mitt folk få komme med sin viten, med sin kultur, fortelle om sine dypeste hemmeligheter, kunne dele sin rikdom med andre.
Organisasjonene våre har vært til stor styrke. Igjen kan vi møtes, om enn ikke enda helt som jeg opplevde møtet mellom fjellfolket og havfolket i min barndom, men møtet er nært forestående. For sammen begynner vi å øyne den urett som ble gjort mot oss, og vi begynner å se linjene i veven som kaltes det samiske problem.
Det frigjøres krefter, skapende krefter i det sjøsamiske folk. At mangfold i kulturelle ytringer er en styrke for menneskene skulle vel ikke være farlig å erkjenne?
Eller er det enda farlig? Der virker sånn når du leser kulturplaner, mønsterplaner, regjeringsmeldinger, lover og forordninger. Er de redde? Er dere redde? For hva?