Sámegillii

Artikkel i boka Sámi skuvlahistorjá 3. Davvi Girji 2009.

Innledning:

Fra fornorsking til revitalisering

Språk i fire generasjona

Så kom dem
Dem som va annerledes
Dem som ville fjerne språket
Og språket vårres blei forbudt
På den samme skolen
Som vi hadde likt
I førstninga

Og dem blei
Dem som ville bestemme
At alt vårres va mindreverdig
At alt vårres sku glemmes bort
Og vi gjemte det helt bort
Ikke engang ungan
Fikk se

Men ungan
Dem leita og grov
Og dem fant fram skatten
Den vi trudde vi hadde gjemt godt
Dem lærte seg språket igjen
Dem snakka
Dem va

Og no
No leve språket
De aller yngste ungan
Vant det tapte tilbake igjen
Dem snakke helt reint
Dem ler og leke
Dem e

Dette diktet, skrevet av Paula Simonsen1 fra Kvænangen, illustrerer i poetisk form noe av det vi forsøker å dokumentere i denne boka. Først kom misjonærene med opplæring på samisk, så fornorskerne. Så fikk vi en eller flere generasjoner samer som ikke beherska samisk, før noen av de yngste har tatt språket tilbake.

Fra starten på 1700-tallet og fram til i dag har vært en sammenhengende strid om samene skal få undervisning på samisk eller norsk, om samisk språk skal bevares eller utryddes. Først i boka er to artikler om fornorskingshistoria, begge skrevet av samiske lærere i ei tid da fornorsking ennå var gjeldende praksis. Deretter følger en oversiktsartikkel som ei ramme for det som kommer deretter; dokumenter fra begge sider i fornorskingsdebatten gjennom tidene fra midten av 1700-tallet fram til 1930-tallet.

Den målbevisste fornorskingspolitikken fra midten av 1800-talet ramma hardest på kysten. I indre Finnmark klarte befolkninga i stor grad å stå imot fornorskingsframstøta. På kysten var derimot fornorskinga så vellykka at en stor del av den samiskætta befolkninga her har forsøkt å skjule sin egen bakgrunn og folk som sjøl har samisk bakgrunn kan i 2009 hevde offentlig at sjøsamene ikke lenger finnes.

Artikkelen Fornorskinga av Finnmark blei deres liv tar utgangspunkt i seks samer fra Tanafjorden, som alle var født rundt 1900 og blei lærere rundt om i Finnmark. På tross av forskjellig syn på språkpolitikken, fungerte de alle som lojale fornorskere i skolehverdagen og i sine egne hjem. Denne artikkelen blir supplert med artikler av tre av disse lærerne og med andre artikler fra områder der de virka.

Pitesamer er ei gruppe som mange ikke har hørt om. De fleste av dem lever i Sverige, men de finnes også i Norge, sjøl om språket ikke lenger er i bruk på norsk side av grensa. Her forteller to generasjoner pitesamer fra Beiarn og Gildeskål om sine skoleerfaringer. Pitesamisk har ikke vært standardisert som skriftspråk, men blant pitesamer på svensk side er det ennå folk som snakker språket og en av dem har tatt på seg å oversette fortellingene til pitesamisk. Så vidt vi vet er dette første gang noe er trykt på pitesamisk i Norge.

Blant de sørligste sørsamene, på Elgå skole i Engerdal i Hedmark, blei det for få år siden gjennomført et stort språkrevitaliseringsprosjekt og vi ser på situasjonen for samiske elever der før og etter prosjektet.

Samiske elever har ofte hatt spesielle vansker når de av forskjellige grunner trengte spesielt tilrettelagt undervisning. Tidligere var det eneste tilbudet å sende dem bort til institusjoner som åndssvakehjem, vanførehjem, blindeskoler og døveskoler. Der blei de undervist i et helt norsk miljø og mange mista kontakten med familien og med samisk språk og kultur. Derfor var det også ofte motstand fra foreldrene mot å sende ungene bort. Seinere har den statlige politikken endra seg til at alle elever skal få et tilbud i sitt hjemmemiljø, men da har det vært ei stor utfordring å skaffe egna samiskspråklige og samiskkulturelle tilbud, og som det går fram av noen av fortellingene her er det ennå ikke alltid man kan få et tilbud som er fullgodt både språklig, kulturelt og sosialt. Vi trykker her noen fortellinger fra hvordan elever og lærere har opplevd både det å reise bort og mer eller mindre vellykka forsøk på integrering ved hjemmeskolene.

Innholdsliste for Samisk skolehistorie 3