Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 3. Davvi Girji 2009.
 Else Marie Isaksen arbeider nå på Sametinget i Karasjok.
|
Else Marie Isaksen (Risten Rávnná Else Márjá) er født i 1949 og oppvokst i Karasjok. Seinere har hun bodd mange steder rundt i Norge før hun vendte tilbake til Karasjok. Else Marie er utdanna i handelsfag og økonomi og har grunnfag i samisk og finsk. Hun har arbeida med kontorarbeid i forskjellige bedrifter og institusjoner, bl.a. Skattefogden i Finnmark og Hjelpemiddelsentralen i Troms, og vært administrativ leder ved Samisk kunstnersenter. Fra 2000 er hun rådgiver ved Sametinget. Hun har hatt ei rekke tillitsverv i fagforeninger, samiske organisasjoner og organisasjoner for funksjonshemma. Artikkelen som trykkes her er ei noe forkorta og omarbeida utgave av hennes prosjektoppgave i samisk grunnfag ved Samisk høgskole våren 2003. |
Etter 2. verdenskrig blei det brukt forskjellige skrivemåter eller rettskrivninger for samisk. Bare for nordsamisk var det minst fire; Friis, Konrad Nielsen, Bergsland/Ruong og en egen på finsk side (Sámi čuvgehussearvi). I tillegg var det helt egne skrivemåter for sørsamisk («det sørsamiske bokspråket») og lulesamisk (Karl B. Wiklund). Det er forståelig at språkekspertene ønska å finne en ny felles skrivemåte, men på hvilket grunnlag?
Her er noen eksempler på endringene:
| Bergsland/Ruong 1948 | Ny felles 1979 | Dagens felles 1985 | |
| Stadiemerke | bier’go | biergu | biergu |
| Vokal i andre stavelse | gar’já | garja | garjá |
| Diftong | bæssat | beassat | beassat |
| Nektingsform 3. p. sg. | ii | i | ii |
 | I 1973 blei boka The Three Robbers av Tomi Ungerer oversatt til samisk av Trygve Madsen, med tittelen Dat gål’bma rievvára.[1] Men få år etter kom rettskrivingsendringa og lærerne måtte lage slike lapper og lime over den gamle teksten. |
– Høsten 1967, da vi begynte med begynneropplæring i samisk, fantes det ikke andre lærebøker enn Margarethe Wiigs ABC for samebarn (1951). Jeg underviste i alle fag bare på samisk. Kona mi hadde muntlige timer i norsk og brukte handdukkene Lise og Ola. Jeg måtte oversette tekster fra andre språk til samisk, til og med tegne og stensilere. Ungene var glade fordi de forsto det læreren sa i timene. Det var vanskelig å begynne med samisk i folkeskolen, for det var ikke noen ferdig tospråklig pedagogisk plan og bare noen få trykte bøker på nordsamisk. I 1959 uttrykte Samekomiteen: Alle samebarn har rett til å få begynneropplæring på samisk. Jeg var straks enig i dette. Skolen måtte sette i verk samiskopplæring for at språket ikke skulle forsvinne. Hvis skolen ikke hadde gjort det, hvem hadde da utvikla språket?
Jeg hadde tungt for å godta meningene til dem som forsvarte lærerinstruksen av 1898. De mente at samisk bare skal brukes som hjelpespråk når det trengs, og bare når skolebarna ikke forsto hva læreren sa. Slik var det sjøl om instruksen var avvikla allerede i 1959!
Jeg bodde sørpå da den nye skrivemåten kom i bruk i 1979 og den fikk ikke noen stor virkning for meg. Jeg var glad for at stadiemerket (x’x) forsvant. Ingen språk i Europa brukte dette merket. Derfor syntest det meg svært merkelig at dette var i bruk i samisk. Også i forhold til datamaskin er det høvelig å ikke trenge å skrive denne apostrofen alt i ett.
 | Ikke før var det begynt å komme samiske lærebøker etter rettskrivinga av 1978, før det kom nye rettskrivingsendringer, og lærerne måtte skrive over i bøkene, først og fremst á i andre stavelse og dobbelt i i en del ord. På venstre hvordan det var trykt. På høyre side med lærerens rettinger.
Boka er: Sverre Hatle (1980): dá leaba lásse ja máhtte. Tilpassing til ny nordsamisk skrivemåte. Universitetsforlaget.
(Illustrasjon fra oppgava til Else Marie Isaksen) |
Ellen Marit Guttorm, som da var lærer i Kautokeino, forteller:
– Høsten 1979, da vi begynte med den nye skrivemåten, var det ikke trykt ei eneste lærebok. Endringene var såpass store i forhold til den forrige skrivemåten, at man ikke kunne bare rette her og der. Stadiemerket forsvant: (x’y) … (xy): bier’go … biergu. Vi måtte bruke de gamle bøkene, skrive sjøl på nytt etter ny rettskriving, lese korrektur, skrive på nytt, stensilere, klippe, tilpasse, klippe igjen og lime. Hjelpemidlene våre var vår egen kunnskap, blyant og viskelær, penn og tusj, skrivemaskin, linjal, korrekturlakk, lim, saks osv. Når vi så var ferdige med å «endre» lærebøkene, så måtte vi sjøl lage øvingsbøker. Det gikk fryktelig mye tid med til det. Vi fikk ikke noe tillegg til lønna for dette arbeidet, men vi hadde en sterk idealisme.
Høsten 1985 kom det ganske små endringer, men vi måtte igjen skrive, klippe, kopiere og lime. Endringene som f.eks. vokal i andre stavelse: garja ... garjá, personlig pronomen mi ... mii førte til mye arbeid for læreren. Her måtte vi virkelig ta pinsett til hjelp. Heller ikke nå var nye bøker trykt fra starten. Som ung lærer sa jeg at dette er bare starten. I 2002 hadde jeg undervist i 35 år, og fortsatt gjorde jeg det samme som da jeg starta i 1967.
 | Ellen Marit Guttorm som lærer ved Kautokeino barneskole sist på 1960-tallet.
Elevene er: Edith Baal, Karen Ellen Marie I. Hætta, Inger-Marie A. Oskal, Ellen Ravdna N. Gaup, Aslak A. Gaup, Ole Morten A. Gaino, Anders Isak A. Oskal, Anders J. Logje, Johan Mathis N. Siri, Ole Nils A. Gaup, Nils Per N. Siri, Henrik Per H. Hætta, Nils Peder N. Gaup, Nils Henrik P. Sara. (Kilde: Muitalusat ja dáhpáhusat Guovdageainnus 8) |
– Det ramma ikke meg så mye da de endra skriftspråket i 1979. Jeg begynte å lære etter Bergsland/Ruong-skrivemåten i 1967. Stadiemerket gjorde at det var lettere å skille mellom f.eks. nominativ bus’sá og akkusativ bussá. Ordbildet fortalte ikke hvordan man uttaler ordet dersom man ikke forstår stadiemerkesystemet, f.eks. guod’dit er i orden, men i ordet guoddán ser man ikke hvordan ordet skal uttales. Ei annen dårlig side ved Bergsland/Ruong er at u-bokstaven uttales med lyden som på norsk skrives å, f.eks. gåc’cun. Ny felles skrivemåte er enklere enn Bergsland/Ruong-systemet på mange vis. For eksempel er det bra i den nye skrivemåten at å-lyden skrives med o-bokstaven, slik som gohccon. Det er og bra at ordformen forteller hvordan ordet uttales, f.eks. guottan, mot guoddan hos Bergsland/Ruong. Det er spesielt høvelig at det skrives en h når denne høres som del av de sentrale konsonantene, f.eks. oahppat der Bergsland/Ruong har oap’pat. Den nye felles skrivemåten skiller noen ganger ikke mellom kasus, man skriver både i nominativ og akkusativ bussa, sjøl om uttalen er forskjellig. Vi klarer oss ikke helt uten dette stadiemerket og derfor kan man fremdeles se dem i ordbøker. Noen endringer kom i 1985 og det var heller ikke noe problem for meg. Jeg hadde i mange år tenkt det samme.
Eksempel på bruk av stadiemerke i ordbok:
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 3