Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.

Berit Johnskareng:

Samisk i Oslo under skiftende forhold

Fortalt til Svein Lund

Bibi Johnskareng tilbereder reinkjøtt
(Foto utlånt av Berit Johnskareng)

Berit (Bibi) Johnskareng er født i 1947. I løpet av 9-årig grunnskole i Karasjok fikk hun ingen opplæring i samisk. Det fikk hun først da hun seinere gikk Den Samiske Folkehøgskolen. Bibi har gått husmorskole i Alta, forkurs på Bø videregående skole i Telemark og Stabekk husstellærerskole. Seinere har hun studert familiekunnskap, drama og samisk opp til mellomfagsnivå. Hun har undervist i husstell, drama og samisk på DSF. I Karasjok har hun også undervist i samisk bl.a. på forkurs for lærerutdanning. Fra 1982 har hun bodd i Oslo, der hun har undervist i samisk både i grunnskole, videregående skole og på universitetet. I tillegg har hun skrevet mange lærebøker i samisk som andrespråk. Intervjuet er gjort i 2008.

– Da jeg flytta til Oslo arbeida jeg først på Folkets Brevskole, med Davvin-kurset1. På den tida var det nettopp starta samiskopplæring i Oslo. Trygve og Randi Madsen var de første lærerne, men så flytta de nordover, og så ba de meg å ta over.2 Siden har jeg arbeida som samisklærer i Oslo, med unntak av et par år da jeg hadde permisjon for å skrive lærebøker. Jeg har undervist på både barneskole, ungdomsskole og videregående skole. Ei tid var jeg også hjelpelærer i samisk på Universitetet i Oslo.

Hit og dit

Skoleåret 1983/84 var samiskopplæringa på tre skoler; Munkerud, Korsvoll og Fossum. Året etter var det igjen Munkerud og Fossum, og i tillegg hadde vi samiskundervisning på Samisk hus, som var i Pilestredet. Det var for barn som gikk på de sentrale byskolene, fra først av Lilleborg og Bolteløkka. Samisk hus var svært viktig for oss. Det var en samisk arena. Elevene kjente at de kom til et samisk hus. Der var det også andre samiske aktiviteter. Det var lett å kjenne seg stolt som same. Dessverre fikk vi ikke lenge leie det huset i Pilestredet. Seinere har jeg hatt samisk også på andre skoler. Det var tungt for læreren og også uhøvelig for undervisninga, når det blei så små grupper. Så hadde jeg permisjon et par år for å arbeide med læremidler, og da jeg kom tilbake i 1992, samla vi nesten alle elevene på Møllergata skole. Vi hadde tre rom som var våre. I et av romma hadde vi til og med plass å reise en lávvu. Vi satte opp lávvuen i skolegården. Der gjorde vi opp bål, andre elever kom og besøkte oss, og vi hadde det veldig morsomt. Men noen eldre lærere var svært forskrekka over at vi laga bål i skolegården. I tillegg måtte jeg reise mellom noen drabantby-skoler, f.eks. Lambertseter. Første året på Møllergata skole gikk ganske bra. Men det var alltid et problem: Elevenes skoleveg. Noen år var det igjen som før – læreren måtte reise fra skole til skole. Det blei et evig slit og strev. Noen år reiste jeg mellom åtte skoler! Bøker og andre hjelpemidler måtte jeg alltid ta med meg. Det kunne ikke gå bra lenge, og resultatet var at jeg blei utslitt og sjuk.

Norske elever

På 1980-tallet var en stor del av samiskelevene norske. De norske foreldrene som ønska at barna deres skulle lære samisk var enten venstreradikale eller kristne. Det var også barn som hadde samisk bakgrunn, men bare noen få som hadde samisk som hjemmespråk. Først fikk alle som ville ha samiskopplæring, men så fant skolemyndighetene på å bestemme at bare samiske barn skulle få lese samisk.

Rot i kommunen

Jeg må si at fra de kommunale skolemyndighetenes side har det vært svært mye rot. I den tida da Trygve og Randi organiserte samiskopplæringa i Oslo, da var det ryddig. Jeg husker at Randi henta elever til samisktimene med sin egen bil. Trygve sendte brev til skolene om at samiskundervisninga skulle være i skoletida, og hvordan man skulle ta timer fra andre fag. Men etter den tida har det vært stadig skiftende rektorer og skolekontorkonsulenter som har arbeida med dette, noen har arbeida ganske bra, andre svært dårlig. De siste åra har det vært et forferdelig rot, ingen tar ansvar. Ofte har elever fått alle samisktimer i tillegg til andre timer, og utafor vanlig skoletid. Det er et problem som har kommet igjen og igjen.

Å lage samisk mat er en viktig del av samiskundervisninga. Først skrives oppskrifta opp på samisk
(Foto utlånt av Berit Johnskareng) Deretter går man igang med matlaginga
(Foto utlånt av Berit Johnskareng) Og tilslutt får elevene smake på resultatet
(Foto utlånt av Berit Johnskareng)

Lite kunnskap på skolene

I tillegg til at det har vært mye rot på kommunenivå, så har det også vært liten kunnskap og ofte direkte motstand på skolene. Noen skoler har betvilt elevens rett til å lese samisk når det bare har vært én elev på den skolen. Jeg husker en gang da en inspektør kom til meg og sa at kanskje den eleven ikke har rett til samiskundervisning. Da svarte jeg bare: «Det orker jeg ikke diskutere med deg.» Undervisningsromma har vært svært varierende. Vi har vært i klasserom, grupperom, bomberom, og små rom der man har lagra allslags utstyr. En gang plasserte de oss i et lite rom der de lagra musikkinstrumenter. Der var så mye støv og så trangt at vi ikke kunne være der. Vi flytta da ut på gangen. Først da fikk vi et nytt og reint grupperom, som skolens inspektør hadde glømt at de hadde! På en annen skole var vi i et bomberom. Det var så tung luft at vi knapt kunne puste. Da vi hadde vært der ei stund, gikk vi til inspektøren og spurte om vi ikke kunne få et annet rom. Han fløy opp av stolen, dro oss med ut i gangen, og røska opp klasseromsdørene etter tur, mens han skreik ut: «Her er ikke plass, her er ikke plass, her er ikke plass.» Tårene mine begynte å renne, men to små jenter tok meg i handa og sa: «Ikke bry deg om han, Bibi, han bare er sånn». Jeg var helt skjelven og vi måtte vende tilbake til bomberommet. Det har ikke alltid vært like ille, jeg må også si at noen rektorer har vært svært positive. Når noen elever har samisk som fag, så skal skolen ikke bare organisere samisktimene. De skal også organisere slik at disse elevene får norskopplæring etter læreplanen. På ungdomsskolen skal disse elevene ikke ha norsk sidemål, men det er sjelden at skolene klarer å organisere det på en god måte.

Funksjonell tospråklighet?

Jeg har nesten bare hatt andrespråksundervisning. I læreplanen av 1997 er det slått fast: «Det overordnede målet for opplæringen i samisk som andrespråk er funksjonell tospråklighet». Har vi oppnådd det målet? Nei, det har vi ikke. På de over 20 år som det har vært samiskundervisning i Oslo, har bare et par elever kommet dit. Hvem har skylda for det? Lærerne eller elevene? Etter mi mening er planen ikke realistisk med dagens timetall og de vilkåra som er i Oslo og ellers i områder der elevene knapt hører samisk utafor samisktimene. Planen forutsetter tverrfaglig arbeid, og at samisk skal være redskapsfag også i annen fagopplæring. Hvordan gjennomføre det når det på noen skoler bare er én eller et par elever som har samisk som fag, og den eneste læreren som kan samisk besøker denne skolen bare et par timer for uka?Dersom vi skal oppfylle den målsettinga, så må man organisere læringa til disse elevene på en helt annen måte. I dagens situasjon kan man verken anklage elevene eller lærerne når de ikke oppnår målet. Jeg har nå arbeida etter fire læreplaner. Spesielt 1997-planen var svært vanskelig. Når krava var så høye, da dreper det arbeidslysta både hos elever og lærere. Den nye planen som kom i 2006 er litt bedre, men fortsatt må man innrømme at elevene ikke oppnår hovedmålet. Min hovedkonklusjon er at dersom andrespråkselever skal bli funksjonelt tospråklige, så må de ha andre samiskarenaer enn bare samisktimene.

Mye tilleggsarbeid for samisklæreren

Det er mye som en samisklærer må gjøre, som vanligvis ikke hører til faglærerens ansvar. Samisklæreren må kjenne alle reglene og forklare elevenes rettigheter både til kommunen, rektorene, foreldrene og elevene. Foreldre og elever ringer meg og klager og jeg må ta kontakt med skolene eller skolekontoret og rydde opp i sakene. Jeg kan nevne et eksempel: Nylig ringte en forelder og sa at skolen hadde bestemt at eleven skulle ha avsluttende eksamen i samisk nå før jul. Det var sjølsagt umulig, men jeg måtte ordne opp i saka. Jeg tror ikke at lærere i andre fag har lignende oppgaver. Det er stor forskjell på samiskopplæring som førstespråk og andrespråk. Jeg har i første rekke hatt andrespråk. Men de siste åra har det også vært samisk som førstespråk i Oslo. Det har vært på Tøyen skole, og Máret Hætta har vært lærer.

Potensialet mye større

Ofte sies det at Oslo er den kommunen i Norge der det bor flest samer. Ingen vet hvor mange det er i Oslo som er av samisk slekt, men det er sikkert flere tusen, og blant dem er det sikkert tilsammen flere hundre barn. I forhold til det er det svært liten del som får samiskopplæring på skolen. Jeg tror det ville være langt flere samiskelever dersom kommunen hadde brydd seg om å organisere tilbudet bedre og kunngjøre det godt for foreldre og elever. Oslo skolekontor påstår at de sender informasjon om samiskundervisning, men vi ser at det ikke når til foreldrene, og derfor er det mange som ikke vet hvilke rettigheter de har. Og dersom foreldrene spør på skolen, så vet heller ikke lærere eller rektorer. Derfor tror jeg at det er mange som ville ønske samiskopplæring, men som ikke får det..

Lærebokforfatter

Nesten alle i Norge som de siste tjue åra har lært eller undervist i samisk som andrespråk kjenner Bibis lærebøker. –Hvordan kom hun så på å skrive lærebøker? – For å sitere ordtaket: «Nød lærer naken kvinne å spinne». Vi hadde ikke lærebøker. Jeg måtte som alle andre lærere sjøl lage egne læremidler. Så kom jeg på å lage bøker på grunnlag av dette, så ikke alle skulle trenge å gjøre det samme. Først visste jeg ikke hvordan jeg skulle gå fram. Men så gikk jeg et kurs som Samisk utdanningsråd arrangerte: «Hvordan gjennomføre et prosjekt». Det var veldig nyttig for meg, I tillegg har jeg fulgt et kurs som var for lærere i Oslo som underviser i norsk som andrespråk.

Gávpotmánát (Bybarna) er ei av lærebøkene som Berit Johnskareng har skrevet for samisk andrespråk.

I tillegg til mine egne skrifter, samla jeg skrifter og lesestykker her og der. Jeg hadde ei referansegruppe, der var det lærere som sjøl hadde undervist samisk som andrespråk. Det var nyttig, sjøl om jeg ser at ikke alle råd jeg fikk var så gode. Da jeg skreiv den første boka, Boađe mu mielde, så ville jeg at det skulle være med noen oversettelser og forklaringer på norsk. Men gruppa mente at i boka skulle det bare være samisk tekst. Seinere så de også at det var nyttig for dem som leser samisk som andrespråk, og i de andre bøkene er noen ord oversatt eller forklart. Ofte har andrespråkselever ikke samiskspråklige folk hjemme, og de kan ikke så mye at de sjøl kan bruke ordbok dersom de ikke forstår teksten. Bibis første bok kom ut i 1989. Til sammen har hun skrevet, aleine eller sammen med andre, sju lærebøker i samisk som andrespråk, og til alle lærebøkene er det arbeidsbøker. Noen av bøkene har også lærerveiledning. Noen bøker er gitt ut på kassett, og i 2007 kom den første boka ut som e-bok på internett. I 1998 fikk Berit Johnskareng forlaget Davvi Girjis litteraturpris. Men nå er det vel tilstrekkelig med lærebøker for andrespråkselever? Bibi er ennå ikke fornøyd. Da hun begynte å skrive bøker var det vanlig at andrespråkselever begynte å lese samisk fra tredje klasse, som etter alderen tilsvarer dagens fjerde klasse. Nå leser de samisk fra første klasse, men det finnes ikke høvelige læremidler for første og andre klasse. Enten må de bruke lærebøker som er tenkt for førstespråkselever, lærebøker for eldre barn eller så må de gjøre som så ofte før: lærerne må improvisere og sjøl lage læremidler.

Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6


Å lage samisk mat er en viktig del av samiskundervisninga. Først skrives oppskrifta opp på samisk (Foto utlånt av Berit Johnskareng)	Deretter går man igang med matlaginga (Foto utlånt av Berit Johnskareng)	Og tilslutt får elevene smake på resultatet (Foto utlånt av Berit Johnskareng)