Sámegillii
Artikkel i boka Samisk skolehistorie 6. Davvi Girji 2013.
 Hans J. Eriksen på samisk skolekonferanse i Oslo, 2010 |
Hans Johannes Andreas Eriksen er født i 1936 og han vokste opp i Sirbmá i daværende Polmak kommune. Han gikk folkeskole i Polmak og Sirbmá, framhaldsskole i Polmak, folkehøgskole i Karasjok og lærerskole i Tromsø. Seinere har han studert samisk, spesislpedagogikk og økonomisk-administrativ ledelse. Han har vært lærer, rektor, spesialpedagog og skolesjef, arbeida ved Den Samiske Folkehøgskole og i Karasjok, Sør-Varanger, Tana og Kåfjord kommuner. Han har vært konsulent for Skoledirektøren i Finnmark, samisk oversetter i statsadministrasjonen og sjef for sameradioen. I 1998 gikk han av med pensjon. Hans Eriksen har hatt mange verv i offentlige organ og foreninger: Kommunestyre i Tana og Karasjok, Finnmark fylkesskolestyre og fylkesting, vara til Stortinget, medlem av Norsk Sameråd og Samekulturutvalget. I 2009 blei han valgt til Sametinget. I partipolitikken har han etter tur vært med i Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Han leda Samenes Landsforbund i mange år. Han har vært medlem av Styret for de samiske videregående skolene og styreleder for forlaget Davvi Girji. |
I skoletimene forsto vi barna fra Sirbmá ikke så mye fra starten. Men fra Skiippagurra kom det barn som forsto litt norsk, og da gjorde vi på samme måte som dem. Men det var ikke lenge vi fikk gå på skolen. Jeg har fått liste fra skolemyndighetene som forteller hvor mye jeg har gått på skole, og der står det at jeg gikk 29 dager skoleåret 1943/44, men så fikk jeg ingen skole verken i 1944/45 eller 1945/46.
Sirbmá var en av de få bygdene i Finnmark som ikke blei brent under krigen, og i tida 1945–47 blei barna fra Karasjok sendt til Sirbmá for å gå på skole. Men vi barna som var fra Sirbmá fikk ikke gå der. I 1946/47 gikk jeg igjen på Polmak internat og først høsten 1947 kunne jeg begynne på skole i Sirbmá. Til sammen gikk jeg fire år på folkeskolen. Da Stortinget endelig vedtok å gi erstatning til oss som hadde tapt skolegang, så søkte jeg også og fikk erstatning.
I løpet av de fire åra hadde jeg ni lærere. Av dem var det bare en som hadde lærerutdanning, det var ei ung jente fra Sør-Norge som vi hadde i Sirbmá i 7. klasse. Siden det var så lite utdanna lærere, forsøkte man å få tak i folk som kunne de forskjellige faga. John Solbakk underviste i matematikk, for han kunne regnskap. Presten hadde kristendomskunnskap og skjønnskrift. Det blei mye periodeundervisning, da man måtte tilpasse seg til hva man hadde lærere til.
 |
Hans J. Eriksen og Per Olav Porsanger fotografert rett etter krigen. (Foto utlånt av Hans J. Eriksen) |
Etter framhaldsskole og konfirmasjon dro jeg til Karasjok for å gå Den samiske folkehøgskole eller Den samiske ungdomsskole, som den da het. Kathrine Johnsen var da lærer der, blant annet i samisk, matematikk og historie. Hun var en veldig flink lærer, det var særlig artig å høre henne forklare historia. Hun forklarte også samisk språklære slik at jeg fikk et godt grunnlag der. I samisk underviste også Jakob Børretzen.
 |
I Karasjok 1953/54. Hans J. Eriksen og Idar Reinås (Foto utlånt av Hans J. Eriksen) |
Det var ikke så lett å komme inn på lærerskolen i den tida, mange måtte forsøke flere ganger. Sjøl kom jeg inn på andre forsøk. En DSU-venn ga stipend til meg og en annen elev det første året. Seinere måtte vi ta lån. Men jeg fikk litt arbeid som hjalp til å finansiere skolegangen. Min tidligere lærer Kathrine Johnsen arbeida nå i sameradioen, og hun engasjerte meg til å holde andakter i radio.
På lærerskolen fikk vi samiskundervisning i 0. time, før de andre starta skoledagen. Samisklærer var presten Asbjørn Flokkmann. Jeg kan ikke si at han snakka samisk så veldig godt, men han kunne grammatikk og rettskrivingsregler. Og det var det vi trengte, snakke samisk kunne vi jo fra før.[1]
 |
Lærere ved Den samiske folkehøgskolen. Foran: Hans J. Eriksen, Berit Lindi, Berit Fagerli, Åse Ryan, Paul Ryan. (Foto utlånt av Hans J. Eriksen) |
Tanken min var at samiske barn, liksom andre barn, skal ha rett til lese- og skriveopplæring på morsmålet. Ut fra det prinsippet utforma jeg såkalt «samisk begynneropplæring», der samisk var undervisningsspråket de første åra og norsk blei undervist som et fremmedspråk. Da hadde flere generasjoner av foreldre fått høre at det bare var norsk som var viktig, og at samisk ikke var noe annet enn et hinder. Mange frykta at barna ikke ville lære norsk dersom begynneropplæringa var på samisk. Derfor var det nødvendig å understreke at samiskopplæring ville være bra for barnas norsklæring, og det gjorde vi da i informasjonen til foreldre.
 | Velg undervisningsopplegg for ditt barn. Faksimile fra Ságat 02.03.1968 |
Jeg laga planen, og jeg var med og laga læremidler. Jeg var med å skrive Lásse ja Máhtte ja sudno ustibat og samarbeida mye med Inez Boon[2]. Jeg husker at da hun leste det første utkastet mitt sa hun at boka hadde alt for stor progresjon.
Da jeg reiste rundt i kommunene for å presentere planen, var det forskjellige reaksjoner. I Karasjok var det først stor motstand. Det var et stort møte i gymsalen på statsinternatet, og Rønbeck-klanen var svært negativ. Jeg husker noen sa at «dette må Hans Eriksen dra til fjelltoppene med.» Men andre på møtet støtta planen, særlig Bjørn Aarseth[3], Trygve Madsen[4] og Lydolf Lind Meløy[5]. Da kjente jeg meg trygg. Da forsto til og med Hans Rønbeck[6] at han måtte samarbeide. Jeg var med da saka kom opp i skolestyret. Da sa Rønbeck at det syntes å være så at samebarna måtte følge denne planen. Men han understreka at målet var å styrke norsklæringa. Det var ei helomvending, fra da av sa ikke Rønbeck noe mot den samiske begynneropplæringa.
Jeg var også i Kautokeino for å forklare planen. Da reiste Edel Hætta Eriksen[7] seg og sa hun støtta planen fullt ut. Da var alle enige.
I Karasjok var det først bare fire elever som hadde samisk begynneropplæring. Seinere hadde vi prøver som viste at de elevene som hadde samisk begynneropplæring faktisk var best i norsk. Det var svært viktig for oss, det viste at vi hadde rett, samisk begynneropplæring var på ingen måte noe hinder for norsklæringa, snarere tvert imot.
Vi forsøkte også å markedsføre begynneropplæringa i Nesseby. Lærerne var positive, men blant politikerne var det stor motstand. Spesielt ordfører Per Balk var mot samiskopplæring, sjøl om han sjøl var same. På den andre sida var lederen for Arbeiderpartiet i kommunen, Thorbjørn Schulstad, for samiskopplæring. Og han var norsk. Men resultatet var at det ikke blei samisk begynneropplæring i Nesseby. Det gikk mange år før Nesseby fikk samiskopplæring, og da blei det først bare med samisk som fag et par timer i uka, ikke som samisk begynneropplæring.
 |
 |
| Samisk utdanningsråds første leder Hans Eriksen og første direktør Edel Hætta Eriksen. Bildet er tatt i 1993
(Foto utlånt av Edel Hætta Eriksen) |
Samekulturutvalget, 1988
F.v. Bjørn Aarseth, Kari Digre, Johan Klemet Kalstad, Kjell Ballari, Berit Oskal Eira, Steinar Pedersen, Mary Mikalsen Trollvik, Hans J. Eriksen, Einar Niemi, Tove Veierød. Foran utvalgslederen Kirsten Myklevoll. (Foto utlånt av Hans J. Eriksen) |
– Den største forskjellen på NSR og SLF er at NSR ønska Sameting, mens SLF ønska at Norsk Sameråd skulle fortsette som rådgivende organ. I språkpolitikken var det ikke forskjell. Begge foreningene mente at samebarna skulle ha rett til opplæring i og på samisk.
Det var samepolitikken som var årsaken til at jeg ennå en gang skifta parti. Jeg var i Stortinget i 1987 og hørte på debatten om oppretting av Sameting. Da sa Carl I. Hagen at man skal høre på hva folk sier i nord, og de ønsker ikke Sameting. Han viste blant annet til at av Finnmarks 19 kommuner var 16 mot Sametinget, og at av tre sameorganisasjoner var to mot, nemlig SLF og NRL. Det var nettopp det vi hadde sagt fra SLF. Da blei jeg tilhenger av Fremskrittspartiet, og det har jeg vært siden. Fremskrittspartiet har jeg nå representert både i Tana kommunestyre, Finnmark fylkesting, som vara til Stortinget og nå på Sametinget.
Jeg har vært aktivt med når Fremskrittspartiet har skrevet samepolitisk program, men mange har kommet med forslag, og jeg har ikke fått alt slik jeg kunne ønske det. Jeg kan si at både i Fremskrittspartiet og i andre parti der jeg har vært med, har jeg erfart at det er mange som ikke har brydd seg så mye om samisk språk og kultur, det har ikke akkurat vært deres hjertesak.
Men det er ikke rett slik mange sier, at Fremskrittspartiet er mot samisk språk. Folk spør hvordan jeg kan være med i dette partiet, jeg som har fremma samisk opplæring og laga samiske språkplaner og bøker. Da pleier jeg å svare at hvorfor kan man ikke fremme samiske interesser også gjennom Fremskrittspartiet. Les nå hva som er skrevet i Fremskrittspartiets samepolitiske program:
«Fremskrittspartiet anser norsk og samisk som likeverdige språk. Likevel er det en forutsetning for en nasjon at folket har en felles språklig plattform. Norsk må derfor være hovedspråket i den norske skole. I kommuner i forvaltningsområdet for samiske språk bør imidlertid samisk tilbys som valgfritt sidemål. Tilstrekkelig samisk undervisningsmateriell for slik opplæring skal være tilgjengelig».
Jeg er likevel ikke helt fornøyd med dette. Jeg har påpekt at begrepet «sidemål» ikke er korrekt. Man kan tolke det slik at samisk ikke skal kunne være førstespråk. Hensikten er at bare de som ønsker det skal lære samisk. Det er ikke hensikten at tilbudet skal være bare i forvaltningsområdet. Hele mitt voksne liv har jeg forsvart samisk språk, og det gjør jeg fortsatt.
[1]
Flere artikler fra Samisk skolehistorie 6
[2]
[3]
[4]
[5]
[7]
[8]