Statsministerens kontor har ansvar for sentrale sekretariatsoppgaver som har vært utført uten avbrudd siden oppløsningen av det dansk-norske rike vinteren 1814. Oppgavene består blant annet i å være sekretariat for Statsrådet, og å bistå statsministeren i å samordne arbeidet i regjeringen.
Formelt etablert
Statsministeren har hatt et eget sekretariat med flere medarbeidere siden regjeringen i 1945 kom tilbake til Oslo, etter eksil i London under andre verdenskrig. I 1950 ble betegnelsen "Statsministerens kontor" offisielt tatt i bruk, og i 1956 ble kontoret formelt etablert med tre statssekretærer og embetsverk. I 1969 ble statsrådssekretariatets oppgaver lagt til Statsministerens kontor. To sentrale funksjoner fra tidlig på 1800-tallet var dermed samlet – Statsrådets sekretariat og statsministeren.
Historikk
Det var da nasjonale styringsorganer i Norge ble gjenopprettet våren 1814, at behovet for sentrale sekretariater oppstod på ny. Den første statsrådsekretæren, som hadde tittelen "regjeringssekretær", tok fatt allerede i mars 1814, da prins Christian Frederik utnevnte sitt regjeringsråd. I mai 1814 omdøpte riksforsamlingen på Eidsvoll rådet til "statsråd", mens sekretæren ble "statssekretær". Den fremste statsråden, som i disse månedene ikke hadde noen egen tittel, hadde ingen fast sekretær.
Statsminister
Da Norge i november 1814 kom i union med Sverige, ble tittelen "statsminister" tatt i bruk om den fremste statsråden, Peder Anker. Han fikk fast tilhold som sjef for den norske statsrådavdelingen i Stockholm, som omfattet et eget sekretariat.
I kongens fravær
Etter hvert ble det behov for at også den som i kongens fravær ledet statsrådsmøtene i Christiania, fikk sin egen sekretær. Det skjedde i juli 1829. Da ledelsen av statsrådet i Christiania utover på 1800-tallet ble overført fra svenske til norske borgere, arbeidet denne sekretæren først for visekonge og stattholder, så for førstestatsråden og fra juli 1873 for den nyutnevnte statsministeren i Christiania, Frederik Stang. Sekretærstillingen ble beholdt i de periodene da statsministeren også styrte et av departementene.
Statsrådsekretariatet
Slik var det fram til oppløsningen av den svensk-norske unionen i juni 1905. I 1906 ble imidlertid stillingen som statsministersekretær opphevet. Fra nå brukte statsministeren medarbeiderne i det departementet han styrte, til også å bistå ham i å samordne regjeringsarbeidet. Statssekretariatet fortsatte som regjeringens felleskontor, administrativt plassert i Justisdepartementet. I 1926 skiftet Statssekretariatet navn til Statsrådsekretariatet, og statssekretæren tittel til statsrådsekretær.
Statsministerens kontor
Kort etter utbruddet av andre verdenskrig, ble statsminister Johan Nygaardsvold i oktober 1939 fritatt for å styre noe departement. Samtidig ble stillingen som statsministersekretær gjenopprettet. Denne stillingen ble sommeren 1945 supplert med to stillinger. Snart ble betegnelsen "Statsministerens kontor" tatt i bruk om dette lille sekretariatet rundt statsminister Einar Gerhardsen.
