President,
Den 23. februar kom staten og Norske Reindriftssamers Landsforbund fram til en reindriftsavtale for 2012/2013. Etter fjorårets brudd er jeg glad for at det igjen ble avtale. Jeg mener avtalen er god og gir grunnlag for en positiv utvikling i næringen. Avtalen prioriterer tiltak for verdiskaping og økt markedsrettet produksjon. Avtalen bygger videre på å gjøre virkemidlene i reindriftsavtalen mer næringsrettet, og legger mer til rette for de reindriftsutøverne som har reindrift som hovedvirksomhet.
For å nå de reindriftspolitiske mål er det nødvendig at reindriftsloven og reindriftsavtalen utfyller hverandre og trekker i samme retning. Reindriftsavtalen 2012/2013 gjør nettopp det, ved at det nå blir mulig å benytte økonomiske virkemidler for å følge opp godkjente bruksregler. I dette ligger det at sidaandeler som ikke reduserer dyretallet i henhold til reduksjonsplanene, eller følger opp i forhold til en forholdsmessig reduksjon gjennom slaktesesongen 2012/2013, vil få en betydelig avkorting i sine tilskudd.
Situasjonen i årets reindriftsavtaleforhandlinger føyer seg for øvrig inn i et bilde hvor mange krevende utfordringer har eksponert seg i næringen.
Ikke minst gjelder dette ressurssituasjonen i deler av Finnmark. Jeg har det overordnede ansvaret for å nå målet om en bærekraftig reindrift. Imidlertid er det slik at det er reindriften selv som har førstehåndsansvaret for å utarbeide bruksregler som sikrer økologisk bærekraftig beitebruk og reintall. Jeg har i flere tilfeller funnet det nødvendig å gripe inn i disse prosessene. Jeg viser her til arbeidet med å fastsette øvre reintall og departementets forventninger om at gitte kriterier ble brukt både i utarbeidelsen og godkjenningen av reintallet. Jeg kan også vise til at departementet har omgjort enkelte reintallsvedtak fordi det ikke var sannsynliggjort at de vedtatte reintallene var bærekraftige. Disse omgjøringene viser at vi tar ressurssituasjonen i reindriften svært alvorlig.
Distriktene som nå må redusere sitt reintall, skal utarbeide reduksjonsplaner. Slaktesesongen 2012/2013 blir første mulighet for å følge opp disse planene. Jeg vil understreke viktigheten av at myndighetene og næringen lykkes med dette arbeidet. Utarbeidelse av reduksjonsplanene og oppfølgingen av disse er også hovedtesten på om reindriften var moden for det økte ansvaret som ble etterspurt og imøtekommet ved den siste revisjonen av reindriftsloven vi fikk i 2007.
Oppfølging av reindriftens bruksregler og behov for en tilpassing av reintallet til beiteressursene i deler av Finnmark gir behov for et økt slakteuttak av rein fra Finnmark. Økt uttak vil kreve at dagens slaktekapasitet i Finnmark utnyttes på en bedre måte. Redusert kapasitetsutnyttelse de siste årene har hatt sin hovedårsak i en vanskelig markedssituasjon. Markedssituasjonen ser nå heldigvis lysere ut, og man ser en positiv utvikling. Imidlertid vil reduksjonsplanene og et økt uttak av slakterein kreve at reinkjøttbransjen arbeider aktivt og godt mot markedet.
Stortinget har i løpet av det siste året hatt økt oppmerksomhet omkring reindriftspolitikken. Jeg har besvart en rekke skriftlige spørsmål, og en rekke problemstillinger er blitt drøftet. Denne økte interessen for reindriftspolitikken finner jeg positiv. Men med bakgrunn i svarene og de debatter som har funnet sted, finner jeg enkelte av mindretallets merknader i innstillingen noe overraskende. Jeg mener at flere av de forslag som fremmes, vil gjøre det vanskelig å nå de reindriftspolitiske målene, og jeg vil derfor benytte anledningen til å kommentere enkelte av disse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti er negative til importvern som grunnlag for prisdannelse. Siden vinteren 2003 er det ikke omsatt importkvoter for reinkjøtt med redusert tollsats. Jeg vil understreke at dette tiltaket i vesentlig grad har bidratt til økt uttak av norskprodusert rein. Det økte uttaket har kompensert for den importen som ble gjennomført tidligere. I og med at det økte uttaket i hovedsak er knyttet til Finnmark, har dette tiltaket vært sentralt for å unngå en vesentlig økning av reintallet.
Videre reiser komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti spørsmål ved omfanget av tap av rein som skyldes rovvilt, og at nåværende ordning er basert i for liten grad på krav til dokumentasjon av tap. Jeg vil si at jeg finner uttalelsene fra mindretallet noe spesiell ved at uttalelsene bidrar til en kanskje uheldig stigmatisering av en næring som flere steder er svært utsatt for store tap til rovvilt.
Disse medlemmene mener også at arealbehovet for reindriftsnæringen ikke skal gå foran eller på bekostning av annen næringsutvikling eller andre interesser i samme område. Et slikt syn er å anse reindriftsutøvelsen som tålt bruk – et syn som var rådende i store deler av siste århundre. Imidlertid er det slik at reindriften har sine bruksrettigheter som det må tas hensyn til, på samme måte som man gjør det overfor andre brukere og rettighetshavere. I tillegg vil jeg minne om at norske myndigheter er forpliktet både internasjonalt og nasjonalt til å ivareta reindriftens arealgrunnlag.
