Engelsk originalspråk
Møteleder,
Herr spesial-rapportør
Sametingspresident,
Kjære deltakere,
Aller først vil jeg gjerne takke de som har tilrettelagt denne konferansen:
- Gáldu – Kompetansesenter for urfolksrettigheter
- Samisk høgskole og
- Nordisk samisk institutt
for denne muligheten til å gå nærmere inn på et svært viktig emne: Rekkevidden og gjennomføringen av retten til selvbestemmelsen for det samiske folk.
Begrepet ”retten til selvbestemmelse” er et svært komplekst begrep, og det er mye debatt internasjonalt, om det rettslige innholdet i dette begrepet.
Begrepet og debatten er ikke godt kjent i Norge, og jeg ønsker å rose Gáldu og de andre arrangørene for å tilrettelegge denne arena for å bringe debatten videre, og å informere den norske offentligheten om temaet. Jeg forventer at vi alle vil lære mye om hva selvbestemmelse kan bety fra et samisk perspektiv.
Jeg har ikke til hensikt å dekke denne kompliserte debatten i detalj, men heller gjøre noen få observasjoner, sett fra en den norske regjeringens synsvinkel.
For det første: Det er ikke alltid nyttig å snakke om retten til selvbestemmelse, som om den fantes med bare ett bestemt meningsinnhold. Det rettslige innholdet i begrepet har klart forandret seg over tid, og mellom ulike folkerettslige tekster. Det rettslige innholdet, og anvendelsen, vil også variere avhengig av den faktiske situasjonen på bakken.
Som et kontrastpunkt – det vil si: som et eksempel på hva retten til selvbestemmelse for samene ikke er – vil jeg nevne hvordan begrepet ble definert i avkolonialiseringssammenhengen i 1960-årene.
I denne konteksten, ble selvbestemmelse sett som en rett som tilhørte folket i hvert enkelt av koloniserte landene eller territoriene, og ”folket” som hadde denne rettigheten, ble forstått til å være hele befolkningen i det aktuelle territoriet, uten noe hensyn til kulturelle, etniske eller språklige kjennetegn. Dette var tilfellet, til og med der hvor grensene hadde blitt trukket på en tilfeldig måte av kolonimaktene, slik at de skilte grupper med en felles historie, felles språk og kultur, og slik at andre grupper ble boende innenfor ett territorium.
På den tiden ble kjernen i retten til selvbestemmelse sett som retten til å avgjøre den politiske statusen og framtiden til det aktuelle territoriet, normalt gjennom en folkeavstemning, som kunne resultere i etableringen av en ny stat, eller alternativt en form for en spesiell tilknytning til en annen stat. Et viktig folkerettslig dokument der denne tilnærmingen finnes, er FN-erklæringen om avkolonialisering, Resolusjon 1514.
Dessuten, selv om avkolonialiseringen for det meste skjedde på 1960-tallet og tidlig op 1970-tallet, så sliter vi fortsatt med tilsvarende situasjoner, for eksempel i sakene som gjelder Øst-Timor og Vest-Sahara.
Møteleder,
Når vi diskuterer selvbestemmelse for urfolk nå i 2008, har begrepet fått en helt annerledes meningsinnhold. Spørsmål som gjelder dannelsen av stater blir sett på som lite relevant, og hva som konstituerer et folk blir ikke definert av territorielle grenser, men heller av felles historie, språk, kultur og institusjoner.
En svært viktig kilde for å bestemme det rettslige innholdet i retten til selvbestemmelse for urfolk er FN-erklæringen om urfolks rettigheter, som endelig ble vedtatt av FNs generalforsamling 13. september 2007.
Den norske regjeringen uttrykte glede over vedtakelsen av erklæringen, som et viktig skritt framover for beskyttelsen av urfolks rettigheter, over hele verden. Erklæringen setter en standard å strekke seg etter, som skal forsøkes oppnådd i en partnerskapsånd, og med gjensidig respekt.
Erklæringen gjør det klart at selvbestemmelse innbefatter retten for urfolk til fritt å arbeide for sin egen økonomiske sosiale og kulturelle utvikling.
Videre har urfolk, når de utøver sin rett til selvbestemmelse, en rett til autonomi eller selvstyre i saker som angår deres interne og lokale anliggender, og rett til et system for finansiering av sine selvstyrefunksjoner.
Anerkjennelse av den retten til selvbestemmelse som det er vist til i erklæringen, krever at urfolk har full og effektiv deltakelse i et demokratisk samfunn, og i beslutningsprosesser som er relevante for de berørte urfolkene.
I Norge vil en rekke politiske saksområder ha stor betydning, både for samene og for andre grupper og interesser. Når det gjelder slike saker, kan retten til selvbestemmelse sees på som en rett til innflytelse, på alle saker som berører samene som en gruppe.
I praksis blir denne retten utøvd gjennom Sametinget, som et folkevalgt organ med beslutningsmyndighet og konsultasjonsmyndighet, innenfor rammen av den lovgivningen som kommer til anvendelse.
Tanken om at samene i Norge har en rett til å fatte sine egne avgjørelser om sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling er ikke ny. Da sameloven ble vedtatt i 1987, bli det i komitéinnstillingen vist til samenes rett til å styre sine egne anliggender. Den samme tilnærmingen er også kjernen i paragraf 110 a i den norske Grunnloven: at myndighetene må skape vilkår som gjør at det samiske folket selv kan sikre og opprettholde sin egen kultur, sitt eget språk, og sitt levesett.
Konsultasjoner med de berørte folk er ett av tiltakene som deklarasjoner setter opp. I Norge er denne forpliktelsen implementert gjennom prosedyrene for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget, i tråd med artikkel 6 i ILO-konvensjon nr. 169. Man kom fram til enighet om disse prosedyrene i 2005.
Når det gjelder saker og oppgaver som bare er relevante for samene, er selvbestemmelse ofte utøvd ved at beslutningsmyndighet er lagt til Sametinget alene. Tiltak som gjelder samisk språk og Samisk utviklingsfond er to relevante eksempler.
Møteleder,
Det er viktig for den norske regjeringen av at begrepet selvbestemmelse blir tolket på en slik måte at det er gyldig og fruktbart, også internasjonalt. En hovedproblemstilling er: Hvilken type presedens skapes?
Mange stater er høyst klar over den politiske og retoriske kraften selvbestemmelsesbegrepet hadde under avkolonialiseringen, og ønsker ikke å støtte et begrep som kan ha potensial for å legitimere løsrivelsesbevegelser og etnisk baserte konflikter. Dette er dessverre et reelt problem, ulike steder omkring i verden.
Den norske regjeringen og Stortinget har gjort det klart flere ganger, at selvbestemmelse for samene må gjennomføres innenfor rammen av en eksisterende, demokratisk stat.
Mange i denne salen kan muligens tenke at slike klargjøringer er unødvendige. Jeg kjenner samebevegelsen godt, og jeg vet at spørsmålet om en stat eller et selvstyrt territorium for samene ikke er på agendaen – og at svært få, om noen i det hele tatt, vil se på det som en aktuell tanke.
FN erklæringen er også klar, i den avsluttende artikkel 46, at den skal anvendes i tråd med FN-pakten, og at ikke noe i erklæringen skal kunne leses som å gi myndighet til eller oppmuntre til noen handling som ville dele opp eller true, helt eller delvis, den territorielle integriteten eller den politiske enheten til suverene og uavhengige stater.
Jeg er derfor glad for å konstatere at erklæringen har bred støtte, både blant de nordiske statene, i samebevegelsen og hos sametingene.
Selv om det har vært debatt om det presise meningsinnholdet i begrepet selvbestemmelse, har vi likevel en svært konstruktiv dialog mellom Sametinget og den norske regjeringen om praktiske tiltak for å gjennomføre samisk beslutningsmyndighet og medbestemmelsesmyndighet i relevant lovgivning. En del tiltak er gjennomført, andre er under vurdering, eller i konsultasjonsfasen. Disse tiltakene innbefatter:
• finnmarksloven
• konsultasjonsprosedyrene
• nye bestemmelser i plan- og bygningsloven
• bestemmelser om samiske interesser i den nye mineralloven
• lovgivning som vil bli foreslått av Smith-utvalget om to uker, om rettigheter til saltvannsfiske, og
• de siste forslagene fra Samerettsutvalget (SRU2)
I vår pågående dialog om slike tiltak, så er regjeringens syn basert på den politiske plattformen til den sittende norske regjeringen, Soria Moria-erklæringen. I denne plattformen har de tre regjeringspartiene gjort det klart at ” Sametinget må ha reell innflytelse på områder som er viktig for det samiske samfunn”. Landbruk, reindrift, fiskeri og ressursforvaltning er pekt på som sektorer der samisk innflytelse er nødvendig.
Møteleder,
De tradisjonelle samiske områdene er delt av nasjonalstatenes grenser, og samene bor i fire ulike stater: Finland, Russland, Sverige og Norge. Det er et ansvar for alle disse statene å skape vilkår der samiske rettigheter blir respektert på en enhetlig måte, og slik at de hindringene som skapes av statsgrensene blir bygget ned, så langt det er mulig.
Et viktig redskap for å nå dette målet, er det pågående arbeide med å utarbeide en nordisk samekonvensjon.
Et utkast til Nordisk samekonvensjon ble lagt fram i 2005. Utkastet ble utformet av en uavhengig gruppe av eksperter på rettslige spørsmål, og mange av dem er til stede her i dag. Alle de tre sametingene har uttrykt støtte til de foreliggende utkastet, mens det fortsatt er under vurdering hos finske, svenske og norske statsmyndigheter.
Formelle forhandlinger om en Nordisk samekonvensjon vil forhåpentligvis starte opp snart, med representanter fra de tre sametingene og de tre regjeringene ved bordet.
Retten til selvbestemmelse for det samiske folket er et viktig prinsipp i konvensjonsutkastet, og flere av artiklene i utkastet er konkrete eksempler på hvordan prinsippet kan anvendes til samenes beste. Forhåpentlig vil videre dialog, både om begrepet selvbestemmelse og om hvordan den praktisk kan gjennomføres, skje innenfor rammen av forhandlingene.
Denne konferansen vil meisle ut hva retten til selvbestemmelse kan bety i praksis, når den gjennomføres på ulike sektorer av det samiske samfunnet.
Jeg ser fram til å lytte til hva ekspertene har å si om alle disse viktige temaene, og til de tilknyttede debattene. Jeg vil ønske dere alle lykke til med konferansen.
Takk!
