Hopp til hovedinnhold

Kong Carl IV (1826 – 1872)

Kong Carl IV (i Sverige Carl XV) ble Norge og Sveriges konge i 1859, etter sin far, Oscar I. Han tok valgspråket ”Land skal med lov bygges”. Han var den første Bernadotte-prinsen som var født i Skandinavia.

Kongen var gift med den nederlandske prinsessen, Louise (1828-1871). Deres sønn Carl Oscar døde, ikke to år gammel, og ved Kong Carls død gikk derfor tronen til hans yngre bror.

Deres datter Louise giftet seg med den danske tronarvingen Frederik. Deres sønn skulle bli Kong Haakon VII, Norges første ”egne” konge siden middelalderen.

Kroning

Kong Carl og Dronning Louise ble kronet i Nidarosdomen på dronningens fødselsdag, 5. august 1860. Kirkens interiør var skiftet ut og satt i stand for anledningen. Kroningen fulgte seremonien fra 1818, men var langt mer storslagen. Det skyldtes ikke minst at det denne gangen også ble kronet en dronning – den første siden 1299. Hun bar dronningkronen som var laget til den planlagte kroningen av Dronning Desirée tredve år tidligere.

En ung konge

Kong Carl var bare 31 år da han ble regent under sin fars sykdom, og 33 da han etterfulgte ham på tronen. Han døde bare 46 år gammel.

Han var en svært populær konge, noe som gjerne blir tilskrevet hans staselige utseende og store personlige sjarm. Han framsto på alle måter som selve bildet på en Konge.

Som regent gikk han imidlertid på flere nederlag i forsøket på å hevde kongemakten, og han tok heller ikke norsk parti mot svenske interesser. Den såkalte stattholderstriden, er illustrerende:

Stattholderstriden

En stattholder er den som på en fyrstes vegne leder forvaltningen av et land eller provins. Det at Kongen hadde en stattholder i Norge, ble fra norsk side betraktet som et tegn på Norges underlegne stilling i unionen, og det var stor norsk motstand mot embetet.

Som kronprins og regent hadde Kong Carl gitt nordmennene løfte om å avskaffe stattholderembetet. Men da han som konge skulle gi sin sanksjon i norsk statsråd, motsatte den svenske riksdagen og regjeringen seg beslutningen. Kong Carl bøyde av, og nektet å underskrive lovendringen. For Carl IV ble stattholdersaken, selve opptakten til hans kongegjerning, et stort nederlag.

Kongens rolle svekkes

Kong Carl ivret for skandinaviske interesser, og ville helst sett alle de tre nordiske rikene samlet.

Da det gikk mot krig mellom Danmark og Tyskland, lovet Carl IV at Norge og Sverige skulle gå inn på dansk side. Da krigen kom i 1864, nektet imidlertid den svenske regjeringen å stille seg bak Kongens løfte. Den norske regjeringen ønsket heller ikke å gå inn i konflikten. Nok en gang led Kongen nederlag i en viktig sak. Utenrikspolitikken hadde tradisjonelt vært kongens domene. Fra nå av var ikke dette like selvfølgelig.

Det var flere konflikter mellom Kong Carl IV og Stortinget. Men den virkelige striden skulle komme under hans etterfølger, Oscar II.

23.11.2006

Del denne artikkelen på Facebook eller Twitter