Signingstradisjonen

Fra 1163 ble signingen foretatt under kroningen av den nye monarken. Kong Haakon VII og Dronning Maud ble imidlertid det siste kongeparet som ble kronet i Norge. Med Kong Olav V ble kroningsseremonien erstattet av en egen signingsseremoni i 1958.

Kroningsparagrafen

Grunnloven av 1814 fastslo i sin § 12 at Kongen skulle krones og salves i Nidaros:

Ӥ 12.
Kongens Kroning og Salving skeer, efterat han er bleven myndig, i Trondhjems Domkirke paa den Tid og med de Ceremonier, han selv fastsetter. ”

I 1908 fjernet Stortinget kroningsparagrafen i Grunnloven. Kroningsseremonien ble betraktet som udemokratisk og foreldet, og paragrafen ble opphevet med stort flertall.

En ny signingstradisjon

Da Kong Haakon døde i 1957, fantes det dermed ingen lovhjemmel for kroning i Nidarosdomen. Det betydde imidlertid ikke at det fantes noe forbud mot å arrangere en markering dersom den nye kongen skulle ønske det.

Kong Olav V hadde stor historisk innsikt og en sterk sans for viktige tradisjoner. Han uttrykte derfor et personlig ønske om å bli signet i Nidarosdomen for å motta Guds velsignelse over sin kongegjerning. Dermed la Kong Olav grunnlaget for en videreføring av tradisjonen som har røtter tilbake til de gamle kongehyllingene på Øretinget.

Den 23. juni 1991 fulgte Kong Harald V og Dronning Sonja opp denne tradisjonen.

Historisk bakgrunn

Utgangspunktet for dagens kongesigninger er tosidig: Rikskongehyllingene på Øreting fra 900-tallet og de norske kongekroningene som startet i Bergen i 1163.

Kongehylling

Kongehylling – konungstekja – er en gammel germansk tradisjon. Snorre nevner i sine kongesagaer at Kong Harald Hårfagre, den første norske rikskongen, ble hyllet på Øreting. Det er imidlertid usikkert om dette var tilfelle, og det kan være at Håkon den gode var den første kongen som ble rikshylling til del i 935.

Det norske kongedømmet i middelalderen var et arvelig valgkongedømme. Det bygget med andre ord på en kombinasjon av arv og valg. Alle kongens sønner hadde lik rett til tronen og kunne legge sitt krav fram på tinget. Men det var opp til de frammøtte der å velge eller vrake ham. Tingets aksept, folkets valg, ga kongemakten legitimitet.

Kongen avla så en ed der han sverget å følge landets lover, og de frammøtte stormennene sverget ham troskap. Bønder og hirdmenn slo på skjoldene sine for å hylle den nyvalgte kongen.

Etter en rikshylling, reiste så mange av de gamle kongene til de ulike fylkestingene omkring i landet for få bekreftet hyllingen der. Nyere tids kronings- og signingsferder kan dermed føres inn i en århundrelang tradisjon.

Nidarosdomen

I middelalderen fantes flere viktige ting rundt i landet. Et kongsemne kunne dermed bli tatt til konge flere steder. Øreting (eller Øyrating) i Nidaros – dagens Trondheim – ble imidlertid tidlig det sentrale tinget for rikshylling.

Dette skyldtes dels Trøndelags sterke stilling, men kanskje særlig kulten rundt Olav den hellige. Helgenkongen, som er begravet i Nidarosdomen, ble en del av hyllingen på Øreting ved at relikvieskrinet ble båret til tinget og den nye Kongen sverget sin ed med hånden på skrinet.

Tronfølgerloven av 1260 slo fast at kongehyllingen skulle skje på Øreting, og bekreftet dermed en bestemmelse fra 1163 som ikke hadde hatt lovs kraft. Dermed fikk tinget formell status som rikshyllingsting for hele landet. Senere ble selve hyllingsstedet flyttet til domkirken.

Dette er den historiske tradisjonen Riksforsamlingen på Eidsvoll ønsket å knytte an til da det ble nedfelt i Grunnloven av 1814 at Kongen skulle krones i Nidarosdomen. Dermed var det også naturlig å legge den nye signingsseremonien dit.

Kroning og salving

Kongehyllingen ga det verdslige rettsgrunnlaget for kongens makt. Fra 1163 ble kroning og salving en del av tradisjonen. Kroning var en kirkelig seremoni med utgangspunkt i tanken om kongedømmet av Guds nåde. Seremonien symboliserte innsettelsen av monarken som Guds øverste verdslige representant på jorden.

Kroning er en gammel skikk. I Europa ble den først tatt i bruk av de østromerske, bysantinske keiserne. Kroningen ble en kirkelig seremoni da kristendommen ble innført som statsreligion. Salving ble en del av kroningsseremonien i det kristne Europa på 600-tallet. Forbildet er hentet fra det gamle testamentet, der Samuel salvet Saul til konge over Israel. Seremonien startet med en gudstjeneste. Så fulgte salvingen av monarken, der han ble strøket med innviet olje. Deretter kom selve kroningsakten der Kongen fikk overrakt regaliene som symboler på den verdslige makten. Deretter lyste biskopen sin velsignelse over kongens gjerning.

Norges første kroning

Norges første kongekroning fant sted i 1163. Da ble Magnus Erlingsson kronet i Bergen av erkebiskop Eystein, etter lange stridigheter om tronen. Magnus var bare et barn (5-7 år gammel) og Magnus’ arverett til tronen gikk gjennom hans mor, Kristin, som var datter av Kong Sigurd Jorsalfar. Dette stred med den gamle rettsoppfatningen om at arveretten gikk fra far til sønn. Den unge kongens maktgrunnlag var dermed så svakt at han trengte kirkens støtte for å sikre kongemakten.

Kirken på sin side styrket sin posisjon ved å fremstå som premissleverandør for kongedømmet, og sikret seg viktige garantier gjennom kroningseden, der Kong Magnus sverget troskap til paven.

Kroningene i middelalderen

De færreste av Norges kroninger i middelalderen fant sted i Nidarosdomen. De fem første kroningene foregikk i Bergen, og deretter ble Haakon Magnusson kronet i Oslo i 1299. Da han døde uten mannlig arving i 1319, gled Norge gjennom giftemål inn i union med Sverige og Danmark.

Fra 1397 var Norge, Sverige og Danmark i union under felles konge, den såkalte Kalmarunionen. Kongene ble kronet i de tre landene etter tur fram til trippelunionens oppløsning i 1523. På 1400-tallet skjedde tre av disse kroningene i Trondheim, ellers fant seremonien gjerne sted i Oslo.

Etter innføringen av eneveldet i 1660 ble det ingen flere kroninger i Norge så lenge unionen med Danmark bestod. Da ble en fellesseremoni utført i København. Eneveldet ga kongen absolutt all makt som "det ypperste og højeste hovede her på jorden". Derfor ble seremonien nå endret til et rent salvingsrituale der kongen selv satte kronen på sitt eget hode.

Carl Johan 1818

Neste gang det ble gjennomført en kroning i Norge og Trondheim, var kroningen av Kong Carl Johan i 1818. Da var Norge igjen en selvstendig stat, og Kongen ble kronet som konstitusjonell monark, underlagt Grunnlovens bestemmelser. Seremonien rundt kroningen av Carl Johan dannet mønster for de senere kroningene fram til den siste – Kroningen av Kong Haakon og Dronning Maud i 1906.