Kielfreden

September 1807 angrep England København og bortførte flåten. Angrepet, kjent som ”flåteranet”, førte Danmark-Norge inn i krigen på Napoleons side.

I august 1810 ble Jean Baptiste Bernadotte, marskalk av Frankrike, valgt til svensk tronarving. Han tok navnet Carl Johan, og ble raskt den dominerende kraften i svensk utenrikspolitikk.

Mange hadde trodd den franske marskalken ville støtte Napoleon. Isteden gikk Sverige etter hvert med i krigen på britisk og russisk side. Carl Johan hadde også en egen agenda: Sverige hadde tapt Finland til Russland i 1809, og Carl Johan ville kompensere tapet. Han ville ha Norge som krigsbytte, og da måtte han stå på motsatt side av Danmark i konflikten.

Avtale om Norge

Carl Johan arbeidet lenge for å overbevise stormaktene om at Danmark ved et tap skulle tvinges til å avstå Norge til Sverige. Han fikk tsarens støtte for dette i en egen traktat, og fra 1813 ga også England sin tilslutning: England skulle ikke legge hindringer i veien for at Norge skulle avstås til Sverige. Men, heter det i traktaten, det hele skulle gjennomføres ”med all mulig skånsomhet og til det norske folks lykke og frihet”.

Napoleon var sterkt svekket etter det katastrofale felttoget mot Moskva i 1812. I oktober 1813 led han et nytt stort nederlag ved Leipzig. Danmark ble utsatt for stort diplomatisk og militært press etter tapet. Den allierte nordarmeen, under ledelse av Carl Johan, sto i danske Slesvig og Holstein, og Frederik VI fryktet ytterligere framrykking. Han går med på Carl Johans krav mot umiddelbar tilbaketrekning fra danske områder og kompensasjon i form av svensk Pommern, Rügen og en million riksdaler.

Kong Frederik VI av Danmark avstår Norge til Sverige ved freden i Kiel 14. januar 1814. De da norske områdene Island, Færøyene og Grønland inngikk ikke i avtalen og forble danske.

Norge nekter

I teorien gikk Norge umiddelbart over fra å være underlagt den danske kongen til å være underlagt den svenske, Kong Carl XIII. I praksis oppsto et maktpolitisk vakuum. Danske myndigheter hadde ikke lenger noen makt i Norge, men ingen svensk tilstedeværelse var enda etablert.

Norge nektet å godta Kielfreden. Den danske kongen hadde frasagt seg landet for seg og sine etterkommere. Norge mente suvereniteten dermed har gått over til det norske folk, og at det måtte være opp til landet selv å velge sin egen vei.

Mossekonvensjonen

Carl Johan angrep Norge i juli 1814. Det tok ham ikke lang tid å nedkjempe den norske motstanden. Den 14. august ble freden i Moss undertegnet og etter videre forhandlinger utover høsten gikk Norge inn i union med Sverige. Men i månedene fra Kieltraktaten ble undertegnet i januar til unionen er et faktum, hadde mye skjedd. Norge trådte inn i unionen som en selvstendig nasjon med en egen grunnlov, og i noen få måneder hadde Norge igjen hatt sin egen konge – den danske prinsen Christian Frederik.