Romjulshilsen fra NSRs presidentkandidat til Sametingsvalget, Aili Keskitalo

NSRs presidentkandidat til sametingsvalget i 2017, Aili Keskitalo, avslutter året med en personlig beretning om språk og forsoning. NSR og Aili selv håper at alle samer får oppleve et godt hundreårsjubileum i 2017!

Du kan velge nordsamiske (finsk), lulesamiske (dansk), sørsamiske (svensk) eller norske undertekster under innstillinger.

Kjære alle sammen

I år var jula ekstra velkommen for meg, etter en lang og strevsom høst. Jeg håper dere også har hatt en rolig julehelg. Til neste år skal vi feire 100 år med samepolitisk arbeid når vi møtes i Tråante – Trondheim – i februar i 2017. Jeg håper at vi klarer å gjøre 2017 til et år for forsoning i det samiske samfunnet, at vi alle vil føle mer samhold og styrke. I høst har vi hatt en språkdebatt som har vært vanskelig, men kanskje kan vi alle sammen lære noe av den?

Over alt hvor jeg reiser og møter samer, så møter jeg også historier om sårhet. Langs kysten er det historien til deg som ikke har fått lære deg samisk på grunn av fornorskningen som rører meg mest. Du som kanskje føler deg utenfor det samiske samfunnet. Kanskje har du fått høre at du ikke er same god nok, for det er ikke alltid at det samiske felleskapet er inkluderende nok. Kanskje er akkurat det samiske språket som du har en tilknytning til et språk som ikke brukes av så mange, og derfor er vanskeligere å lære.

Å ikke kunne hjertespråket. Det er en følelse jeg også kjenner til. Mine foreldre snakket ikke samisk til meg, selv om de kunne det selv. De stolte på datidens profesjonelle råd om at det ikke var bra for barn å være tospråklige. For meg medførte det et stort tomrom, et stort savn.

Senere i livet, etter at jeg i voksen alder hadde lært meg samisk og nettopp hadde født mitt første barn, møtte jeg en ny type sårbarhet. Skulle jeg bruke den samisken jeg kunne, som jeg ikke følte var god nok? Kanskje ville jeg da risikere å ofre den personlige nærheten som skal være der mellom en mor og en datter?

Jeg satt på fødestua da jeg tok det store valget, med barnet i favnet. I starten hvisket jeg til barnet – så skremmende og sårbar var opplevelsen. Når jeg nå ser tilbake på dette, blir jeg stolt. Nå vet jeg at valget jeg gjorde var riktig, og det er kanskje det valget jeg er aller mest stolt av i dag. Jeg er også stolt, når jeg nå i 2016 snakker samisk i det offentlige, selv om enhver førstespråklig vil kunne fortelle deg at språket jeg snakker er langt fra feilfritt.

Når jeg snakker med mange av dem som har samisk språk hjemmefra, så er det en annen type sårhet og smerte. Jeg kjenner på hvordan du har det, som kanskje har blitt mobbet fordi du er same og snakker samisk. Kanskje du har fått høre at norsken du snakker ikke er perfekt av sånne som meg, som har norsk som førstespråk. Du føler kanskje også på det personlige ansvaret for at om ikke vi som snakker språket fører det videre, så vil det ikke ha en fremtid.

Sámi álbmot, jeg håper vi over jul går i gang med å viske ut den splittelsen vi har i samfunnet vårt. Tenk hvor fantastisk det er, at vi enda har våre egne språk. Vi kan, alle sammen, med våre forutsetninger, gjøre vårt beste for at det består også for fremtiden. Jeg håper at det er en jobb vi kan gjøre sammen, uten at vi faller i fellen og dyrker et skille mellom hvem som er gode og dårlige samer. For alle er vi like gode samer. Du som snakker samisk. Og du som ikke har fått lært deg samisk.

Jeg håper dere får noen fredelige romjulsdager, og at vi kommer ut av høytida styrket og med tillit til hverandre. Ha en fortsatt god jul!