Samerett fra et politisk ståsted

Innlegg til Domstolsadministrasjonens jubileumsseminar om samerett
av Aili Keskitalo

Kjære alle dere som opptatt av og arbeider med samerettslige spørsmål!

Jeg takker arrangørene for muligheten til å delta her i dag med innspill fra et annet ståsted enn de juridiske. Jeg regner med at mange av dere er jurister. Jeg er ingen jurist, men du kan ikke være samepolitiker lenge før du møter juridiske problemstillinger og argumenter. Juss har vært en del av min hverdag gjennom mange år i samisk organisasjonsarbeid, samepolitikk, men også i dagliglivet hjemme. Som mor til samiske barn kan du sjelden ta noe for gitt, du må sette deg inn i barnas lovfestede rettigheter, og aktivt forholde deg til det tilbudet barna får fra det offentlige. Samelovens språkregler brytes daglig, så du må også aktivt velge bort noen kamper, og forsøke å fokusere på det som er viktigst for dine barn. Derfor er ett av mine budskap her i dag at det ikke bestandig handler om konvensjonsartiklene og lovparagrafene slik de står skrevet, men hvordan og om de i det hele tatt blir fortolket og anvendt i den samiske hverdagen.

Internasjonale forpliktelser må implementeres i intern rett for å få virkning fullt ut. ILO konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater ble ratifisert av Norge i 1990. 27 år etter ratifiseringen er sentrale bestemmelser fortsatt ikke gjennomført i norsk rett. Ett eksempel er at et system for anerkjennelse av samiske rettigheter fra Troms fylke og sørover ennå ikke er på plass.

Både som sametingspolitiker og som samisk mor har jeg gjort meg én erfaring. Det er forskjell på det å ha rett – og på det å få anerkjent sin rett i praksis.

Debatten om rettsliggjøring eller politisk makt er sikkert kjent for de fleste av dere. Det er vel ingen overraskelse at som politisk representant for et urfolk og en minoritet så er jeg opptatt av at det må finnes skranker for flertallsmaktas innflytelse. Disse skrankene må omfatte både individuelle rettigheter, men også kollektive rettigheter. Her møter vi de første utfordringene i et samfunn som er oppdratt til å tro at likebehandling gir likhet. De individuelle rettighetene, slik som de universelle menneskerettighetene, har stor oppslutning i det norske samfunnet. Men samefolkets rettigheter, som folk, ofte betraktes som innskrenkende av storsamfunnet og av norske politikere.

Jeg vil sitere Carsten Smith, som jeg håper er en like stor helt for denne forsamlingen, som han er for meg. Han har beskrevet forholdet mellom jus og politikk på en kort og enkel måte, som utvidet min forståelse av denne grensegangen:

«Kjernen i demokratiet er rettstaten.»

Dette forteller at det ikke er noe demokrati uten de grunnleggende spillereglene som beskytter individer og grupper mot overtramp fra flertallet. Sameretten er en viktig del av dette, i det moderne norske demokratiet, som også omfatter Sametinget.

Jeg vil fortelle en historie. Den illustrerer det jeg mener er både politiske og rettslige utfordringer i dag. Den tar utgangspunkt i en rettsak som jeg hadde anledning til å følge deler av for to uker siden.

Hålogaland lagmannsrett behandlet saken mot den unge reindriftssamen Jovsset Ante Sara, som ikke har rettet seg etter pålegg om å slakte ned deler av reinflokken sin. Dette er en sak som etter min mening illustrerer mange interessante problemstillinger knyttet til

• samisk rettsforståelse og tradisjon,
• urfolksrett,
• reindriftsrett og -politikk,
• lovprosesser, og
• grensegangene for myndighetenes mulighet for inngripen.

Men for Jovsset Ante dreier det seg om muligheten til å overleve i en næring og med en livsform som hans forfedre har gjort i mange generasjoner før ham.

Saken har fått en del oppmerksomhet på grunn av kunstnerinitiativet Pile o’Sapmi, som har brukt performance og utstillinger som et uttrykk for å beskrive overgrepet de mener er i ferd med å skje, og som de setter i sammenheng med kolonipolitikk som også foregår i andre urfolksområder. Dette er et viktig poeng. Det er nemlig ikke bare sameretten og samepolitikken som har gått hånd i hånd de siste 40 årene. Den samiske kunsten har også hatt en viktig rolle. Derfor vil jeg gjerne oppfordre dere alle til å få med dere de mange spennende utstillingene som er satt opp her i Tråante denne uka. Når det gjelder politisk kunst, kan jeg spesielt anbefale utstillingen Aigematki/Tidsreise, som ble åpnet på søndag, den står på Kraftbyen, men skal også turnere i Sapmi etter å ha blitt vist her.

Det er spesielt to forhold jeg syns denne saken illustrerer, jeg skal ta det positive først;

Det var spennende å høre hvordan vedtak fra Sametinget i forbindelse med både reindriftsloven og prosessen tilknyttet reintallsreduksjonen ble brukt i retten. Jeg mener at domstolene og retten bør i ulike saker være flinkere å vurdere og bruke samiske rettskilder. Samisk rettsforståelse må betraktes som en relevant rettskilde. Gjennom konsultasjoner er Sametinget og samiske organisasjoner en aktiv partner i lovforarbeidet til regjering og Storting. Også Sametingets og samiske organisasjoners forståelse av regelverket under lovforarbeidet kan bidra til å kaste lys over den senere tolkningen av lovene.

I rettsforhandlingene i denne saken ble også samiske tradisjoner løftet fram. Samiske sedvaner har ikke nødvendgivis hatt noen sentral plass i norsk rettskildelære. Når norske domstoler foretar en vurdering av vekten av en samisk sedvane er, så er det naturlig å gjøre dette fra et samisk kulturelt utgangspunkt. Man kan kanskje si at sameretten står i en særstilling, at den har én fot innenfor norsk rett, og én fot utenfor.

Sedvanene og rettsoppfatningene har oppstått i den samiske kulturen. Når samiske sedvaner og rettsoppfatninger nå får større vekt i norsk rettssystem, så kan det oppfattes som uklart hvilken plass disse kildene skal ha. Da må man støtte seg til folkretten.

Domstolene bør vurdere samiske perspektiv i enhver sak som berører samiske forhold, slik FNs Urfolkserklæring art. 40 forutsetter. Norge har støttet denne erklæringen, og også gjennom Verdenskonferansen for urfolk i 2014 forpliktet seg til å lage en nasjonal plan for implementering av den. Dette er et annet eksempel på implementeringsgapet jeg nevnte innledningsvis.

Både FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, er viktige kilder når man drøfter samerettslige spørsmål. Disse to har en noe ulik forankring i norsk rett.

ILO-kovensjonen er ratifisert av Norge, men ikke inkorperert. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter er inkorporert i sin helhet gjennom menneskerettsloven § 2 nr. 3, og skal ved motstrid gå foran bestemmelser i  annen lovgivning, jf. lovens § 3. I norsk oversettelse sier konvensjonens artikkel 27 at:

”I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin religion, eller bruke sitt eget språk.” Samene er både en etnisk og en språklig minoritet, og omfattes derfor av bestemmelsen.

Grunnloven § 108 har likhetstrekk med ordlyden. Det følger av denne at: ”Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.”

Selv om artikkel 27 sier hva staten ikke skal gjøre, og grunnlovsbestemmelsen sier hva staten skal gjøre, har de to bestemmelsene likevel en nær tilknytning til hverandre. Dette var også Samerettsutvalgets intensjon, da de fremmet forslag til grunnlovsbestemmelse i NOU 1984: 18. De uttaler blant annet at det var ”naturlig å gi grunnloven på dette punktet en forståelse som er i samsvar med folkerettens krav”. Dette kan få betydning for den rettslige stillingen til de samiske sedvanene, spesielt i en situasjon hvor det oppstår en konflikt mellom samiske sedvaner og norsk rett.”

Spørsmålet er om Grunnlovens § 108 og Norges folkerettslige forpliktelser taler for at samiske sedvaner bør, i forhold til øvrige sedvaner, ha en styrket vekt i norsk rett. Det nære forholdet mellom sedvanerett og kultur tyder på at både Grunnloven § 108 og SP artikkel 27 taler i den retning.

Videre følger det av ILO-konvensjonen nr. 169 artikkel 8, skal det ved anvendelse av nasjonale lover og forskrifter, tas tilbørlig hensyn til urfolks sedvaner eller sedvanerett.

Mitt budskap til dere rettsanvendere er at lover i større grad må forstås i lys av samiske sedvaner. Både folkerett og rettspraksis viser at samiske sedvaner utvilsomt er en relevant rettskilde, også når sedvanene foreskriver andre løsninger enn de som synes å følge av lovreglene. Med tanke på den nære tilknytningen mellom grunnlovsbestemmelsen, SP art. 27 og forrangsbestemmelsen i menneskerettsloven, må samiske sedvaner tillegges betydelig rettskildemessig vekt i saker som gjelder samisk kulturutøvelse.

For at samiske sedvaner skal bli anerkjent i praksis, må domstolene styrke sin kompetanse til å behandle samiske saker, både gjennom opplæring og rekruttering. Det er også viktig å minne om at samer er bosatt over hele landet, og at de tradisjonelle samiske områdene strekker seg langt ut over Finnmark. Med andre ord, samiske saker vil ikke bare forekomme i Indre Finnmark, der det er bygd opp spesiell kompetanse. Det er viktig at også andre tingretter, lagmannsretter og Høyesterett styrker sin kompetanse. Det å kjenne til og kunne samisk språk og samfunn er i seg selv en kompetanse, på samme måte som det å kjenne norsk kultur og samfunn. Hvis dommere ikke kjenner samiske forhold, må de vurdere å innhente kompetanse på annen måte, for eksempel gjennom sakkyndige. Utvelgelse og valg av meddommere kan være en del av denne kompetansehevingen. Det kan også være verdt å minne om muligheten for å overføre saker til en annen domstol, f.eks. fra andre deler av det samiske området til Indre-finnmark tingrett.

Det andre forholdet jeg vil trekke fram fra Jovsset Ante Saras sak i lagmannsretten er min bekymring om språkbruk og rettssikkerhet.

Sameloven § 3-4 første ledd nr. 3 slår fast at enhver har rett til å snakke samisk i «rettsmøter». Skal noen som ikke kan samisk delta i forhandlingene, brukes en tolk som retten har oppnevnt eller godkjent. Sameloven § 3-4 angir detaljerte regler om utvidet rett til bruk av samisk i rettsvesenet. Med «rettsvesen» siktes det her til politi, lensmennene, påtalemyndighetene, domstolene og kriminalomsorgen. Retten til å bruke samiske språk overfor domstolene gjelder på ethvert trinn under sakens behandling, både den skriftlige saksforberedelsen og den muntlige hovedforhandlingen. Rettighetene er absolutte og uavhengig av den enkeltes norskkunnskaper.

I Jovsset Ánte Sara-saken ble hovedforhandlingen i lagmannsretten utsatt med én dag da Sara ville avgi sin forklaring på samisk og det ikke var oppnevnt tolk. Sara selv trengte ikke tolk ettersom han forstår norsk meget godt. Når han benytter seg av sin rett til å avgi forklaring på samisk så er det de som ikke forstår samisk som trenger tolk. Hålogaland lagmannsrett er ankeinstans for saker fra store deler av det samiske området, så forhold tilknyttet språk og tolking bør ikke være ukjent for dem. Det er derfor både forbausende og skuffende at man ikke tilrettelegger bedre. Det er et rettsikkerhetsproblem. Og det kan heller ikke være sånn at samers og samiskspråkliges rettsikkerhet bare oppfylles i Indre Finnmark tingrett. Disse grunnleggende rettighetene må oppfylles gjennom hele rettsystemet, slik som forutsatt i loven. Med andre ord, enda et eksempel på at det å ha rett, er noe annet enn å få rett.

Jeg mener det også er et rettssikkerhetsproblem for samisktalende når retten benytter konsekutiv tolkning i forbindelse med frie forklaringer, fordi man reelt ikke gis muligheten til å snakke fritt.

Konsekutiv tolkning går ut på at den som uttaler seg snakker først, og så må vente til tolken har oversatt ferdig før han eller hun kan fortsette. Alternativet er simultantolkning, hvor alle tilhørere har tilgang til tolkeutstyr og får tolket uttalelsen mens den gis. Dette er et mye bedre alternativ fordi den som snakker får utfolde seg språklig og fullføre resonnementer uten avbrytelser.

Da Jovsset Ánte Sara for to uker siden skulle forklare seg ble forklaringen utsatt en dag fordi det ikke var tolk tilstede. Da retten ble satt dagen etter, var det tolk tilstede, men Sara måtte uttale seg i korthet for at tolken skulle henge med. Flere ganger ble han avbrutt av tolken midt i sine svar, og attpåtil måtte han ved flere anledninger også bidra til tolkningen selv.

At Sara derfor valgte å bruke norsk mot slutten av sin forklaring er helt forståelig. Prinsipielt er dette stort problem, fordi man da med samisk som førstespråk ikke kan være sikker på å få forklart seg fritt og grundig om man snakker samisk, eller ikke får forklart seg skikkelig fordi man ikke får brukt morsmålet sitt. Hva må i så fall til for å sikre rettssikkerheten til samisktalende?

I 2013, da jeg trådde til som sametingspresident, var det et stort behov for å gå systematisk gjennom tilstanden til blant annet språkrettigheter og oppfølgingen av disse, blant annet innen rettsvesenet. Derfor tok vi initiativ til opprettelsen av at det samiske språkutvalget, som leverte sin NOU 2016:18 Hjertespråket i oktober 2016.

”Hjertespråket” er et godt stykke arbeid som går strukturelt gjennom tilstanden til samisk språk i Norge, og jeg er svært fornøyd med at vi i samarbeid med regjeringen fikk på plass språkutvalget tidlig i denne valgperioden. Konklusjonene og anbefalingene fra utvalget bør nå bli grunnlag for en stor språkreform i Norge, og nå er tiden for å ta den store diskusjonen om veien videre.

Utvalget adresser de ulike delen av rettsystemet, og kommer med konkrete forslag som vil bedre rettsikkerheten for samer. Blant utvalgets mange anbefalinger angående samisk i rettsvesenet finnes det klare råd om at språkrettighetene skal gjelde uavhengig av geografi, og de gir forslag til løsninger for hvordan man kan løse tolkemangelen, blant annet gjennom bruk av fjerntolker og nye autoriseringsordninger for tolker. Utvalget foreslår videre krav om språkkompetanse hos meddommere, terminilogiutvikling, rekrutteringstiltak og noen strukturelle endringer i form av ansvarsplassering.

Språkutvalget har ikke direkte vurdert kvalitetsforholdet mellom konsekutiv og simultan tolkning, kanskje fordi det anses som en selvfølge at rettsvesenet skal bruke det beste alternativet? Jeg mener dette også er noe som bør adresseres i oppfølgingen av språkutvalgets innstilling, fordi man med relativt enkle grep kan bedre situasjonen betraktelig.

Til slutt vil jeg trekke fram situasjonen for de aller mest sårbare blant oss. Hvordan er rettsikkerheten til samiske barn? Etableringen av Barnehus var et stort skritt framover for å gi et bedre tilbud til barn som f.eks. man mistenker har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep. Fagkompetansen skulle være tilgjengelig på et sted, i trygge omgivelser for barna. Barnehuset i Tromsø skulle ha et spesielt ansvar for samiske barn.

Hvordan fungerer dette i dag? Jeg har hørt om en sak for et par år siden der et samisk barn måtte vente i 8 måneder på at avhør ble gjennomført, på grunn av manglende kapasitet til å gjennomføre avhør på samiske. I denne perioden fikk ikke foreldrene snakke med barnet om saken fordi det kunne påvirke bevisene. I 8 måneder skulle altså dette barnet bære på minnene om en traumatisk opplevelse, uten å kunne bearbeide det med sine foreldre. Jeg håper for våre barns skyld at tilbudet har bedret seg. Jeg registrerer at det foregår arbeid med etablering av Barnehus i Finnmark. Det er bra, men her må man tenke på tilgjengelighet for samiske barn, og rekruttering av språk- og kulturkompetanse. Å plassere Barnehuset i Hammerfest vil ikke bedre tilbudet for særlig mange samiskspråklige barn. Og hva med samiske barn i lulesamisk og sørsamisk område? Har de tilbud på dommeravhør på samisk?

I fjor sommer var det stor oppmerksomhet omkring den såkalte Tysfjord-saken. Ifølge media etterforskes det nå 56 overgrepssaker. Er hjelpeapparatet i stand til å håndtere dette? Jeg understreker at man må benytte seg av de sterke fagmiljøene som er blitt etablert, og vil trekke fram at SANKS nettopp er blitt tildet en barnehelsepris. Dette vitner om solid samisk barneforståelse.

Kjære forsamling. Min målsetning med dette innlegget var å formidle noen sentrale utfordringer knyttet til samerett i et politisk perspektiv, og knyttet til samisk rettsikkerhet. Mitt håp er at dere i deres virke vil få anledning til å gripe fatt i noen av disse problemstilliingene. Noe kan løses ved å implementere det som faktisk skal være lov og rett i dag, og noe krever mer banebrytende arbeid. En god start når det gjelder de språklige rettighene er å gripe fatt i forslagene i NOU 2016:18, som faktisk er ute på høring i disse dager, med høringsfrist om en knapp måned. Vi på Sametinget kommer til å trenge drahjelp fra mange fagmiljøer for å sikre en god oppfølging av forslagene, og jeg appellerer til dere om å bidra til det. Det vil løfte oss som rettstat, og derfor også som demokrati.

Takk for meg.