Kjære urfolkrepresentanter og andre gjester.
Først av alt: hjertelig velkommen til hver og en av dere hit til Áltá,hvor vi er samlet for viktig gjerning for våre folk og for det internasjonale samfunnet.
Alta er den største byen i Finnmark fylke, med nesten 20.000 innbyggere. Slik sett er byen også en av de største i Sápmi. Sápmi er vårt navn på hele det tradisjonelle samiske bosettingsområdet som strekker seg gjennom fire land: Norge, Sverige, Finland og Russland. Sápmi er samtidig det begrepet som forteller om vårt kulturelle og historiske fellesskap som ett folk.
For mange av dere har reisen hit til Áltá 2013 har vært lang og strevsom. Jeg tenker ikke bare på den lange geografiske reisen, men like mye på den lange og vanskelig veien fram til anerkjennelse for rettighetene og interessene for deres folk. Vi har alle ulike utgangspunkt for våre liv og våre folk, men vi samles her på grunn av våre mange likheter og felles utfordringer.
Det er ingen tilfeldighet at vi valgte å legge den globale forberedende urfolkskonferansen til Áltá. Nettopp her i Alta ble mange av lederne for det store samiske opprøret i Kautokeino i 1852 ble dømt til døden og avrettet. Alta er imidlertid også kilden for den moderne urfolkspolitikken i Norge.
Da norske myndigheter på 1970-tallet besluttet å demme opp Alta-Kautokeino-vassdraget, startet en storstilt og fredelig motstand over mange år mot myndighetene manglende urfolkspolitikk. Selv om vi tapte kampen mot kraftstasjonen og demningen, vant vi en stor politisk og moralsk seier.
Alta representerer derfor starten på en prosess som endte med norske myndigheters anerkjennelse av samene som urfolk og etablering av det samiske instrumentet for utøvelse av selvbestemmelse: Sametinget.
Etableringen av Sametinget i 1989 var ikke slutten på rettighetskampen for samene, men heller begynnelsen på utformingen av den moderne urfolkspolitikken i Norge. Og selv om utviklingen av samiske rettigheter på mange områder har kommet langt i Norge, har vi fremdeles ikke fått anerkjennelse for sjøsamenes historiske rett til fiske. Dette arbeidet vil vi fortsette frem til disse historiske rettighetene er anerkjent.
Statenes anerkjennelse av internasjonale urfolksrettigheter er begynnelsen på en dialog mellom urfolk og myndigheter. For like viktig er det å fylle ord og erklæringer med praktisk politikk og positivt innhold. Internasjonale standarder som regulerer statenes politikk er naturligvis av svært stor betydning. Men like viktig er det å huske at urfolkspolitikk og -rettigheter er, som alle andre politikkområder, dynamiske og i stadig endring. Urfolksrettigheter, internasjonale standarder og statenes urfolkspolitikk kan derfor aldri være noe som fastsettes endelig og for all framtid. Det må utformes i samråd med de urfolk de gjelder for - og for den tid og den virkelighet de skal virke i
Så når vi krever vern av våre tradisjonelle kulturer, samfunn og næringer må dette vernet også omfatte kulturtrekk og -ytringer, samfunnsformer og næringer vi ennå ikke har utviklet tradisjon for. Slik må det være, dersom våre folk og våre kulturer også skal ha rett til en framtid.
Urfolkserklæringen fra september 2007 i FNs generalforsamling slår klart og tydelig fast at urfolk og urfolks individer er frie og likeverdige med alle andre folk. Vi har rett til frihet fra enhver form for diskriminering i utøvelsen av våre rettigheter.
Våre krav er ikke eksklusive eller ekskluderende. Vi anser dette som en innlysende rett for alle folk: å bli anerkjent som selvstendige folk og behandlet likeverdig. Og det er bakgrunnen for at vi er samlet her.
Vi ville imidlertid ikke vært samlet her i dag uten de prosessene som vi har sett i gjennomført i alle regioner og blant urfolk over hele verden.
Jeg vil derfor benytte anledningen til å anerkjenne den meget viktige jobben som representantene fra alle syv regionene, og representanter for kvinner og ungdom, har utført i den globale koordineringsgruppen. På vegne av Sametinget vil jeg også takke alle som har gjort det mulig for oss å være vertskap for denne konferansen. Det er en oppgave vi har tatt på oss med stor grad av ydmykhet og ære.
FNs generalforsamling vedtok i fjor en resolusjon som legger rammene for den kommende verdenskonferansen. I den forbindelse oppnevnte presidenten for generalforsamlingen en statlig og en urfolkrepresentant som med-tilretteleggere for forhandlingene om gjennomføringsresolusjonen. En slik anerkjennelse av urfolkenes rolle har aldri tidligere skjedd i FNs generalforsamling.
Jeg vil benytte anledning til å anerkjenne og takke Mexicos FN-ambassadør, Ambassadør de Alba, og Sametingets internasjonale representant, John Henriksen, for å ha bidratt til en enstemmig gjennomføringsresolusjon i generalforsamlingen.
Den globale koordineringsgruppens mandat har vært å utarbeide utkast til slutterklæring fra Áltá 2013 – et dokument hvor man har søktå konsolidere forslagene fra urfolkregionene, urfolkskvinner og urfolksungdom.
Jeg ønsker å takke koordineringsgruppens medlemmer for å ha akseptert denne store utfordringen og for det gode arbeidet som er utført. Dokumentet inneholder flere forslag til overordnede temaer for verdenskonferansen, samt konkrete forslag til hvordan man best kan oppnå en bedre realisering av urfolks rettigheter.
Global enighet om alle prioriteringer og forslag som foreligger er ikke realistisk. Men jeg føler meg allikevel trygg på at vi - verdens urfolk - vil vise at vi kan stå samlet, og at vi i fellesskap kan bidra til at verdenssamfunnet gjennom verdenskonferansen i 2014 vil ta et nytt og viktig skritt i retning av å sikre våre grunnleggende friheter og rettigheter.
FNs medlemsstater må anerkjenne at ingen viktige beslutninger om urfolk kan tas uten vår likeverdige deltakelse eller vårt samtykke: intet om oss - uten oss.
Natten er aldri så lang at dagen ikke gryr. Og i tider når vi føler at vi har nådd grensen for hva som kan oppnås og hva som kan forhandles og hva som er realistisk av anerkjennelser, bør vi løfte blikket. Mot horisonten og mot soloppgangen.
Vi er alle samlet her fordi vi ikke tillater at noen av våre brødre og søstre vandrer natten alene. For på samme måte som nattemørket må vike for dagslyset - så vil diskriminering og urett mot urfolk måtte vike for rettferdighet.
I mørket ser vi begrensninger og tap. I dagslys ser vi muligheter. I Alta har vi lys. Selv på mørke vinteren skinner nordlyset her så skarpt at vi kan navigere uten fare. Og på denne tiden av året skinner solen hele døgnet.
Vi har muligheten til å bidra til et vendepunkt for internasjonale urfolksrettigheter ved verdenskonferansen i New York i september 2014.
Om vi skal lykkes med det, må grunnlaget legges her i Áltá.Delegater, vi som er her. Vi har de neste tre dagene til vår disposisjon og foran oss venter viktig arbeid. Lykke til.