De enorme viddene uten de romdannende formasjoner var utgangspunktet for å bruke innhegningen som tema. Huden eller veggen begrenser og beskytter alle funksjoner i bygningen, veggene hegner om og samler menneskene.
Mens lufta dirrer av kulde i det iskalde lyset skal menneskene oppleve varme og beskyttelse innendørs. Hele huset skal gi signaler om et interiør krystallklart avgrenset fra den robuste naturen, fra kulda, fra snøen. Den matematiske geometrien er entydig og gir bygningen en fortjent verdighet og monumentalitet. Den skråstilte ytterveggen, innhegningen, reiser seg direkte fra lyngen, den luftige spaltekledningen gir assosiasjoner til huden, eller duken som trekkes rundt.
Det klare sjiktet mellom ute og inne er forsøkt forsterket ved at man går inn i bygningen direkte, overgangen mellom ute og inne er like entydig som i lavvoen. Vel innenfor åpner interiøret seg, og man fornemmer rommet like klart og entydig som man oppfatter rommet inne i lavvoen. Plenumssalen, biblioteket, vandrehallen, møterommene eksponeres, selv deler av eksteriøret inne i atriet oppfattes som en del av interiøret.
Vandrehallen
Vandrehallen knytter de ulike funksjoner sammen, samtidig som vandrehallen er husets viktigste rom. Herfra ser man alle andre funksjoner, alle andre mennesker og har kontakt med naturen. De uformelle, men viktige samtalene kan utfolde seg i dette rommet, som grunnet geometrien oppfattes som en gangsone i den ene enden, mens jo mer man nærmer seg plenumssalen jo mer utvides bredden, og gangen blir til et luftig og vennlig rom med plass til større ansamlinger av mennesker.
Parallelt med vandrehallen løper et åpent galleri i 2. etasje, herfra er utsikt mot det åpne utendørsatriet, mot viddene, mot biblioteket og plenumssalen. Sametinget har for tiden plenumsmøter fire uker i året, under disse ukene kommer representanter fra alle regioner sammen og bærer hver sine karakteristiske fargerike kofter. Den sirkulære vandrehallen og de åpne interiørene er som en åpen scene, alle ser hverandre og de - i dobbel forstand - fargerike menneskene forandrer huset til en fargerik og pulserende scene i kontrast til de store viddene på utsiden.
Utsmykning
På skivene langs vandrehallen har kunstneren Kristin Ytreberg på en raffinert og elegant måte satt igjen samiske ordspråk i tinntråd og metall-nagler. Disse står som rolige relieffer mot furupanelen, og skifter karakter ettersom solen vandrer rundt det sirkulære huset, og lyset på ulik vis sleper langs veggen. Man får med seg visdomsordene, som er viktige i den samiske kulturen, før man trer inn i plenumssalen og sindig og klart sier sin mening.
Plenumssalen er eksponert som et eget volum knyttet sammen med hovedhuset via en innelukket bro. Sametingets hellige rom, plenumssalen, framtrer som det genuine rommet det bør være, avsondret fra all annen støy - også visuell. Rommet er fullstendig uten vinduer hvor man kan se naturen omkring, et høytsittende glass bringer derimot det til enhver tid karakteristiske lyset inn i salen, og setter stemning til denne, enten det er midnattssol eller bekmørkt med nordlyset flimrende over. Små leselamper ved hvert representantbord definerer de intime, små rommene i dette voluminøse rommet. Selve bygningskroppen er en skjev kjegle som er ytterligere abstrahert ved et dypt kutt som danner foaje og flater for lysinnslipp.
Spor
Kunstneren Hilde Schanke Pedersen har dekorert den store betongskiven med et mektig abstrakt bilde hvor emalje og bladgull er lagt på store sinkplater. Bildet gir klare assosiasjoner til den samiske kultur, og selv om det er mektig, er det ikke overdramatisk i rommet, men gir tvert imot rommet retning og en ytterligere magisk dimensjon.
Biblioteket
Biblioteket terrasseres og knytter seg til uterommet via store glassåpninger mot syd, på galleriet over finnes en masse bokhyller fylt med bøker. Når man entrer bygningen åpner dette veldige rommet seg, bøkene fyller rommet, mens plenumssalen sees gjennom en stor glassåpning. Leseplasser langs vinduene inviterer til studier som i åpne munkeceller. Øyet får hvile på den rolige naturen, mer lukkede munkeceller for studier er lokalisert i jevn rytme på galleriet.