Sametingspresident Egil Olli deltok på seminaret alternative straffemetoder i samiske samfunn i Karasjok torsdag 15.11.12. Her er talen hans.
Sametingspresident Egil Olli deltok på seminaret alternative straffemetoder i samiske samfunn i Karasjok torsdag 15.11.12.
Aller først vil jeg takke Indre Finnmark tingrett for invitasjonen. Det er satt opp mange interessante foredrag og jeg lover å følge godt med.
Jeg har valgt å holde mitt innlegg i dag på samisk. Det er ikke uten utfordringer. De fleste av dere har nok behov for tolk for å skjønne hva jeg sier. Jeg vet at tolken her i dag er dyktig, så det skal nok gå bra.
Da jeg skulle forberede meg til konferansen, dukket det opp ord som jeg hadde vanskelig for å finne på samisk. Hva er for eksempel ”å sone”, ”soning” og ”soningsforhold”? Å finne gode, dekkende ord og uttrykk er en omfattende prosess.
Det er behov for samisk termutvikling i justissektoren. Derfor er det gledelig at sentrale myndigheter nå sier at de skal legge bedre til rette for samiskspråklige i kriminalomsorgen.
Så tilbake til ordet ”å sone”. Ordet ”gednet” ble foreslått av en termgruppe for juridiske termer i 2005. Men ordet ble aldri endelig godkjent, og er dermed ikke innarbeidet i det samiske språket. Men jeg skjønner at dette er et ord som tingretten bruker. For meg er det et ukjent ord, så jeg bruker ”gillát” istedenfor.
Sametinget har ansvaret for samisk språkutvikling og godkjenner nye termer og koordinere arbeidet med de andre landene der samisk brukes. Jeg håper dette illustrerer hvor viktig det er å jobbe frem gode termer, som vi kan bruke på tvers av landegrensene.
Seminaret handler om alternative straffemetoder. Jeg skal snakke om dette sett fra et samisk ståsted.
Samer skal selvfølgelig få sin straff på like vilkår som andre. Men, på like vilkår betyr ikke at samme fremgangsmåte eller straffereaksjon bør velges for alle.
Løsningene må være tilpasset også et samisk samfunn og enkeltpersoners bakgrunn og livssituasjon. Dette mener jeg det er rom for i dagens straffesystem. Men for å få det til krever det bevissthet og kunnskap om samisk språk og kultur.
Dette er mitt budskap; samer skal heller ikke oppleve å få en strengere straff. Det er viktig å få frem i denne sammenhengen. Hvorfor sier jeg det slik?
Sametinget har fått flere henvendelser fra samer som klager på soningsforhold. Sentralt står opplevelsen av å bli ekstra tynget fordi det er vanskelig å snakke for seg hvis en ikke får bruke morsmålet, sitt hjertes språk.
Og vi hører også fra samer som mener det er vanskelig å opprettholde en samisk identitet under straffegjennomføring.
Justisdepartementet og Kriminalomsorgens Sentrale Forvaltning opprettet for en tid tilbake en arbeidsgruppe som skulle gjennomgå samers soningsforhold. Sametinget oppnevnte en representant til arbeidsgruppen. For kort tid siden fikk vi arbeidsgruppens rapport.
Resultatet var klart, om enn nedslående. Det finnes verken planer eller tiltak for samiske domfelte når ulike straffereaksjoner gjennomføres.
Samer har klare rettigheter og behov for å bevare sitt språk og sin kultur under straffegjennomføring. Det gjelder spesielt retten til å snakke samisk. Samisk og norsk er likeverdige språk.
Derfor er det beklagelig at det på mange områder i dag mangler kunnskap og resurser til å gi samisktalende muligheten til å benytte sitt morsmål.
Samer har behov for å benytte samisk i kontakt med for eksempel andre innsatte eller domfelte, sine venner, sin familie, advokat, lege eller prest.
Muligheten for å opprettholde en samisk identitet under straffegjennomføring er også sentralt. Folk skal fungere i sitt samiske lokalmiljø etter straffegjennomføringen. Det er da viktig at kontakten med venner, familie og lokalsamfunn opprettholdes.
Selvfølgelig er det lyspunkter også i rettsvesenet. At Indre Finnmark tingrett har mulighet til å gjennomføre rettssaker på samisk er tross alt en glimrende utvikling. Vi ser også at stadig flere unge samer tar jussutdannelse og at noen søker seg til politiskolen og fengselsskolen.
Likevel opplever jeg at manglende kompetanse på samisk språk og kultur er gjennomgående både i politiet, domstolene, i kriminalomsorgen og i friomsorgen.
ILO-konvensjon nr. 169 har to bestemmelser som særlig gjelder urfolk og straff. Jeg har lyst å lese de opp for dere.
Artikkel 9:
1. I den grad de er forenelige med nasjonal rettsorden og internasjonalt anerkjente menneskerettigheter, skal metoder som etter sedvane praktiseres av vedkommende folk ved forfølgelse av overtredelser begått av deres egne, respekteres.
2. De sedvaner disse folk har når det gjelder straffereaksjoner, skal tas i betraktning når myndigheter og domstoler behandler slike saker.
Og artikkel 10:
1. Når det fastsettes straff med hjemmel i alminnelig lovgivning overfor medlemmer av disse folk, skal det tas hensyn til deres økonomiske, sosiale og kulturelle særtrekk.
2. Fortrinnsvis skal andre straffereaksjoner enn fengsling benyttes.
Nå, så har enkelte i media hevdet at dette betyr at samer ikke kan straffes med fengsel. Dette er ikke riktig.
Men det betyr at metoder for konfliktløsning som praktiseres av urfolk skal respekteres. Videre at de sedvanene urfolk har når det gjelder straffereaksjoner, skal tas i betraktning når myndigheter og domstoler behandler saker.
Og at når det fastsettes straff overfor urfolk, skal det tas hensyn til deres økonomiske, sosiale og kulturelle særtrekk. Andre straffereaksjoner enn fengsling skal foretrekkes.
Dette er ikke en gang kontroversielt all den tid det harmonerer med dagens rettspraksis, der konfliktløsning gjennom mekling og alternative straffemetoder allerede har en naturlig plass. Ut fra gjeldende norsk rett er det også tillatt å ta hensyn til individuelle forhold i straffeutmålingen.
Men det er mulig å legge soningsforholdene bedre til rette for samiske personer.
Spørsmålet er hvordan dette skal tilpasses våre samiske samfunn. Dette er samfunn som i stor grad preges av små forhold med tette familiebånd.
Sametinget følger opp samiske innsatte og domfeltes soningsforhold gjennom å samarbeide med norske myndigheter.
Vi har akkurat jobbet frem en tiltaksplan for samiske innsatte og soningsdømte i samarbeid med Kriminalomsorgen region nord.
Tiltaksplanens hovedstrategier er:
- å sikre språklige rettigheter,
- å bedre innholdet i hverdagen for samer i fengsel og under friomsorg,
- å rekruttere fagfolk med kompetanse på samisk kultur og språk, og
- målrettet bruk av konfliktrådsbehandling.
Planen inneholder tiltak som for eksempel at det skal lages en veileder for straffegjennomføring for samer. Det skal etableres samarbeid med en samisk-språklig meklergruppe i konfliktrådet. Og det skal tilrettelegges for økt bruk av konfliktrådsbehandling under straffegjennomføring.
Erfaringene vi får i dette arbeidet er verdifulle, ikke bare for samer, men også for andre minoriteter. Arbeidet har stor overføringsverdi.
Tiltaksplanen er den første i sitt slag og jeg forventer at den blir fulgt opp på en god måte av myndighetene.
Jeg forstår at det foregår en utvikling både med hensyn til bruk av samfunnsstraff, etablering av en egen ungdomsstraff og utprøving av elektronisk fotlenke.
Jeg må innrømme at jeg fikk noen morsomme bilder i hodet da jeg første gang prøvde å se for meg soning med fotlenke. Men prosjektet er interessant da det innebærer at folk kan sone i sitt nærområde. Dette er vel verdt å se på i samiske områder, som gjerne ligger langt unna nærmeste fengsel.
Også bruken av samfunnsstraff er positivt siden målet er å kunne fungere i egne lokalsamfunn etter soning.
Å integrere mekling og konfliktrådsbehandling mer i straffegjennomføringen er en positiv utvikling sett fra et samisk ståsted. Vi er vant å ty til tredjepersoner med tillit i samfunnet og i familiene våre når ting blir vanskelige.
En forståelse for samisk tenkemåte og væremåte er sentralt i straffegjennomføringen. Spesielt med hensyn til en vellykket konfliktløsningsprosess og forsoning mellom partene.
Man må forstå situasjonen til de det gjelder. Og ikke minst forstå hva som blir fortalt. Like avgjørende er det at de som skal gjøre vurderinger, kan tolke dette i lys av en samisk sosial setting.
Og mulighet til å bruke hjertespråket må ikke glemmes bort på veien.
Egil Olli, sametingspresident
