Kronikk av sametingsråd Henrik Olsen.
I århundrer samlet forskere og misjonærer inn samiske kulturgjenstander. Nå ønsker norske museer å tilbakeføre halvparten av disse til samiske museer. Det er umulig så lenge norske myndigheter nekter å finansiere det. Vi kaller det Bååstede.
Bååstede er et sørsamisk begrep, som betyr ”tilbake”. 2000 ulike historiske gjenstander i norske samlinger har siden 2012 stått på vent for å tilbakeføres til det samiske samfunnet og samiske museer. Norske myndigheter ønsker ikke å finansiere denne prosessen. Og så lenge de samiske museene ikke har forsvarlige magasiner, utstillingsmuligheter og nødvendig kompetanse til å forvalte gjenstandene på en forsvarlig måte, må tilbakeføringen utsettes. Museumsreformen på 2000-tallet medførte et økonomisk løft for museene i Norge. For de samiske museene har reformen blitt et stort tilbakeskritt.
De samiske museene er små og sårbare sammenliknet med det norske museumslandskapet. Norske museer har muligheter til å inngå avtaler om sponsing og private donasjoner, og støttes gjerne også gjennom tilskudd fra lokale og regionale myndigheter. I praksis er det ingen private eller andre offentlige myndigheter som viser interesse for de samiske museenes rammer. De statlige bevilgningene over Sametingets budsjett er derfor avgjørende for utviklingsmulighetene til de samiske museene.
Bååstede-prosjektet er et resultat av en underskrevet avtale mellom Kulturhistorisk museum, Norsk folkemuseum og Sametinget i 2012. Avtalen omhandler tilbakeføring av samiske kulturhistoriske gjenstander fra Norsk folkemuseum og Kulturhistorisk Museum til seks samiske museer. Gjenstandene skal tilbake til den kulturen og det folket de hører hjemme. De utgjør en viktig del av fortellingene om samisk liv, kultur og historie ulike steder i landet. Det fåtall gjenstander fra denne tidsepoken som fortsatt er bevarte, er derfor av stor betydning for samene.
Bååstede er i utgangspunktet gode nyheter for de samiske museene og det samiske samfunnet. Men én utfordring gjenstår før repatrieringen av de historiske gjenstandene kan gjennomføres. Det finnes ikke penger til gjennomføringen. Konservering, lagring og formidling av kulturhistoriske gjenstander er kostbart. Det krever bygninger som oppfyller museumsfaglige krav til magasiner og formidlingslokaler, og det krever økt kompetanse og personale for konservering og forvaltning.
Sametinget har over flere år bedt norske myndigheter om et økonomisk løft for å få dette til. Vi møtes med argumenter om at det er for kostbart. Det er uheldig dersom det etableres et inntrykk nasjonalt og internasjonalt at myndigheter som i historisk tid tillot konfiskering og ødeleggelse av deler av den samiske kulturen, nå mener at det er for kostbart å levere gjenstandene tilbake til eieren.
Dette er ingen særnorsk problemstilling. Tilbakeføring av kunst-, kulturhistoriske- og arkeologiske gjenstander skjer over store deler av verden. I noen tilfeller er det kun snakk om et bergrenset antall gjenstander, mens i andre saker er det store samlinger. Den mest nærliggende og vellykkede eksempel er tilbakeføringen av ca 35 000 gjenstander fra København til Nuuk på Grønland (1984-2001). Den danske stat finansierte denne tilbakeføringen.
De samiske museene er seks i antall, og er spredt fra Kirkenes i nord til Snåsa i sør. De har få egne gjenstander i samlingene i dag, og museene har uegnede magasiner og utstillingslokaler. Hele det norske samfunnet og samiske samfunnet vil tjene på at også den nasjonale samiske kulturarven blir formidlet. Elever i grunn- og videregående skole bruker ofte tjenestene som de samiske museene tilbyr fordi de er et godt supplement til den undervisningen de får i skolen.
Jeg håper at vi om noen få år kan vise allmennheten den flotte samiske kulturarven som har kommet tilbake fra hovedstaden. Det hadde passet spesielt bra nå når vi nærmer oss det samiske 100 års jubileet. Den 6.februar i 2017 vil vi feire og markere at det er 100 år siden Elsa Laula Renberg samlet samene til det aller første møtet i Trondheim, der målet var å styrke samers rettigheter. Hva hadde passet bedre enn å kunne markere at samene endelig har fått muligheten til å forvalte en del av sin egen kulturarv? For å få dette til er vi avhengig av at norske myndigheter finansierer dette flotte og viktige tiltaket.
Fordi det er vår kultur, og våre gjenstander. Vår fortid, vår framtid. Vi kaller det Bååstede.