Opprettelsen av Sametinget i 1989 bygger i stor grad på erkjennelsen av en undertrykkende fornorskningspolitikk som strekker seg helt tilbake til begynnelsen av 1800-tallet. Samene har vært utsatt for et statlig overgrep som nesten har utryddet en hel kultur, men framveksten av samiske rettigheter og opprettelsen av Sametinget er ikke kun et resultat av en forfeilet statlig politikk. Sametinget og samiske rettigheter er også et resultat av at samene har vært og er et eget folk med sine egne tradisjoner og institusjoner, som i et lengre historisk perspektiv har vært selvstendig.
Samene er en minoritet i Norge og når dermed ikke fram i ordinære demokratiske organer basert på flertallsdemokrati. Samtidig har samene som urfolk rett til innflytelse over sin framtid ved å sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. I Grunnlovens § 108 heter det: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»
Videre har Norge forpliktelser overfor samene blant annet gjennom: Sameloven, Finnmarksloven, Plan- og bygningsloven, Kulturminneloven, Reindriftsloven, Opplæringsloven og Stedsnavnsloven.