Kronikk av president Aili Keskitalo, 20.08.14.
En artikkel i Aftenposten 23.8.1906 skapte politisk debatt på riksnivå. Saken gjaldt begravelsen av ei østsamiskjente, som omkom i en tragisk brann i Pasvik. Den 5 år gamle jenta var datter av Pasviksamenes leder, og hadde falt i et åpent ildsted og blitt stygt forbrent. Hun døde av skadene hun fikk og ble begravet på tradisjonelt vis på østsamenes gamle gravsted på Gravholmen.
Dette kunne vært avslutningen på en opprivende og tragisk hendelse i en samisk familie og lokalsamfunn, men historien stopper ikke her.
Nasjonalstatene hadde allerede bestemt at østsamene skulle betraktes som russiske statsborgere, selv om de benyttet sine tradsjonelle områder i Pasvik. Begravelsen av jenta ble derfor betraktet som uønsket fra norsk side, og det ble reist krav om at liket måtte flyttes. Etter en del korrespondanse, avgjorde Justisdepartementet at graven skulle få være i fred, men det måtte påsees at ikke flere østsamer fikk anledning til å bruke Gravholmen. Likevel ble det avholdt begravelser på Gravholmen frem til 1920.
Nesten 40 år senere ble Gravholmen igjen sentrum for myndighetenes oppmerksomhet. En planlagt oppdemming av Pasvikelva, gjorde at norske myndigheter ville fjerne gravene. Levningene skulle gjenbegraves på Svanvik kirkegård. Men ikke alle de østsamiske levningene fikk ny grav slik som forutsatt. Forskere fattet interesse for saken, og 21 av levningene ble fraktet til de Schreinerske samlinger i Oslo for videre forskning. Levningene befinner seg fortsatt der, og det er nå ytret ønske om at de skal gjenbegraves i Pasvik.
Det samiske folk har gjennom historien opplevd ulike typer forskning. Fjerning av samiske levninger fra gravplasser skjedde på 1900-tallet. Ønsket om å forske på samene ble lagt til grunn for denne gravplyndringen. Dette skjedde i mange lokalsamfunn i Sápmi, og ofte i det vi i dag oppfatter som svært uetiske kontekster. Vel kjent er tilbakeføringen og gjenbegravelsen av levninger i Neiden, som fant sted i 2011.
Sametinget har gjennom Kulturminneloven av 1978 fått forvaltningsansvar for samiske kulturminner, herunder samiske menneskelige levninger eldre enn 100 år. Gjennom retningslinjer vedtatt i 1999 mellom Sametinget og Universitetet i Oslo, forvalter Sametinget sitt ansvar for de samiske levningene som er oppbevart i de Schreinerske samlinger. Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger har siden 2007 gitt faglige anbefalinger i disse sakene.
For Sametinget er det viktig at dette forvaltningsansvaret utøves til det beste for det samiske folk. Tidligere tiders uetiske og uakseptable handlinger har satt dype spor i det samiske folk. Nasjonalstatenes grensedragning i Sapmi har gjort at samene er delt i flere stater. Etterkommerne av de tidligere østsamene i Pasvik er nå spredt over et større område i Sapmi. Det er derfor viktig at vi i søker nært samarbeid også med samiske miljøer på andre siden av statsgrensene når vi skal ta stilling til hva som skal skje med de 21 levningene fra Gravholmen. Dialog med lokalmiljøet i Pasvik og faglige myndigheter er også nødvendig i denne saken.
Sametinget har gjennom sitt forvaltningsansvar det avgjørende ord i spørsmålet om hva som skal skje videre med disse levningene. Sakens kompleksitet og vonde historiske bakteppe gjør at vi vil strebe etter en prosess hvor involvering og lydhørhet legges til grunn. Historien om hvordan begravelsen av 5 åringen i 1905 skapte politisk strid, forteller om en tid hvor østsamene ble utsatt for overgrep fra nasjonalstatene. Østsamene ble fratatt råderett over egen kultur. Det er derfor viktig når vi i dag skal arbeide med disse spørsmålene at man involverer berørte parter i spørsmålet om beste løsning i saken.
Det er på den måten vi kan forsøke å gi denne vonde historien en verdig avslutning.