Fornorskningen
På 1800 tallet skjer det en stadig økende bevissthet om den norske nasjon. Norge fikk sin grunnlov i 1814 med stor grad av selvstendighet og med det fulgte den norske nasjonsbyggingen. I 1848 hevder regjering og storting at staten hadde vært eier av grunnen i Finnmark fra gammel tid. Begrunnelsen var at området hadde vært bebodd av "omstreifende lapper" hvilket skulle referere til nomadiske samer, og den nomadiske bruk kvalifiserte ikke til erverv av eiendomsrett.
Tilgangen til å eie jord ble også strengt regulert av de norske myndigheter. Etter 1888 kunne bare norske og svenske erverve jord i Norge og norsk statsborgerskap kunne bare oppnås av dem som behersket det norske språket. I 1902 vedtok Stortingets ny jordsalgslov for Finnmark. I denne loven heter det at bare norske statsborgere kunne være kjøpere, og det skulle legges vekt på at den som fikk erverve jord gjorde nytte for seg som jordbrukere og at vedkommende ”… kunne tale, lese og skrive det Norske Sprog og benytte det til daglig Brug”. Loven gjaldt til 1965.
Fornorskingspolitikken forsterkes framover mot 2. verdenskrig. I 1924 sier blant annet en parlamentarisk skolekommisjon at ”Samisk åndsliv og kultur er noe som ikke finnes. Hele folkets egenart og begavelse peker ikke i den retning”.
Etter 2. verdenskrig går fornorskingspolitikken mot slutten. Den holder likevel stand overraskende lenge.
Synet på språklige og etniske minoriteter endret seg etter annen verdenskrig. Internasjonalt menneskerettighetsarbeid førte til at det ble vedtatt folkerettslige avtaler både i Europa og FN. Dette virket også inn på norske myndigheters holdninger overfor minoriteter, og især overfor samene. Fra norsk offentlig hold kom dette til uttrykk i 1948, da Samordningsnemna for skoleverket la fram en rekke forslag med sikte på å tilpasse skoletilbudet for samiske barn. Dette utvalget gikk inn for at samisk språk skulle få en bred plass i undervisningen, sammen med samisk kulturhistorie og samisk heimeyrke. Blant tiltakene som ble iverksatt eller påbegynt på grunnlag av Samordningsnemdas anbefaling, var dobbelttekstede kristendomsbøker og samiskundervisning ved Tromsø Lærerskole fra 1953.
I 1956 ble Samekomiteen (komiteen til å utrede samespørsmål) oppnevnt. Komiteens innstilling som ble lagt fram i 1959, regnes som et minoritetspolitisk vendepunkt. I innledningen pekes det på at minoritetsspørsmål hadde fått økende aktualitet:
«Minoritetsspørsmålene var over hele verden blitt langt mer brennende enn før, og selv om det i vårt land ikke kunne tales om en undertrykkelse av den samiske minoriteten av samme art som mange andre steder i verden, var det innlysende at også hos oss var det begått feil. Det gjelder således skolepolitikken i vårt århundre like fram til annen verdenskrig» (Samekomiteens innstilling, s. 6).
Komiteen så som sin oppgave «å finne fram til retningslinjer og en målsetting for myndighetenes politikk overfor samene som kan styrke den samiske minoriteten økonomisk, sosialt og kulturelt» (s. 19). I innstillingen ble det skissert et grunnsyn som brøt med fornorskningspolitikken. Komiteen mente at norsk samepolitikk burde ta sikte på å styrke samene som gruppe, dyrke fram respekt mellom folkegruppene og iverksette økonomiske og sosiale tiltak med sikte på modernisering av samisk levesett og ytterligere integrering i det norske samfunnet. Positive særfordeler ble ansett som nødvendige for å oppnå like rettigheter mellom samer og nordmenn.
Et sentralt forslag i innstillingen var å konsolidere et eget samisk område, der det blant annet skulle gjelde spesielle regler med hensyn til det samiske språkets status, så vel i skolen som i offentlig administrasjon. Komiteen argumenterte for at et slikt kjerneområde allerede fantes.
Målsettingen for myndighetenes samepolitikk måtte være å styrke samene som gruppe. Komiteen mente positive særfordeler var nødvendige for å oppnå like rettigheter mellom samer og nordmenn. Regjeringa fulgte ikke opp forslagene fra Samekomiteen i sin melding til Stortinget i 1963. Regjeringa unnlot å ta stilling til samene som en etnisk minoritet, samene ble i stedet omtalt som ”samisktalende nordmenn”. Regjeringen presiserte videre at målet med å bevare samisk kultur i Norge skulle bero på individuelle valg.
Utover 1970-tallet skjer det en viss glidning mot å akseptere samer som en minoritet i Norge. Undervisning i samisk ble slått fast som en rett i 1967 og et samisk gymnas kom samme året i stand i Karasjok. I 1973 ble kultursenteret Sámi Instutuhtta/Nordisk samisk institutt opprettet i Kautokeino. Det utviklet seg seinere til et utrednings- og forskningsinstitutt.
En ny samepolitikk
På 1960 og 70 tallet skjer det en økende grad av bevisstgjøring og radikalisering hos den nye generasjonen samer. Samesaken blir også i økende grad også en urfolkssak. De samiske organisasjonene arbeidet aktivt for å delta i det internasjonale urfolksarbeidet blant annet gjennom stiftelsen Verdensrådet for urfolk (WCIP) i 1975.
Fornorskingspolitikken som hadde pågått siden siste halvdel av 1800 tallet toppet seg omkring Altakonflikten. En konflikt som startet da Stortinget i 1978 vedtok å demme opp Alta-Kautokeinovassdraget for å bygge en kraftstasjon. Dette førte til omfattende protester, aksjoner og demonstrasjoner både fra samene og fra miljøpolitisk hold.
Hele Alta-saken gikk gjennom mange kriser, som blant annet sultestreiken utenfor Stortinget i 1979 og 1981 og okkupasjon av kontoret til statsminister i 1981. Kampen kulminerte med at 600 politifolks ryddet sameleiren og fjernet lenkegjengen i Stilla 15. januar 1981. For de norske myndighetene ga erfaringen fra Alta-saken behov for en egen dialog og kontakt med samiske organisasjoner. Myndighetene opplevde at muligheten og evnen til å styre over samene var sterkt svekket, samtidig som Norges håndtering av sitt urfolk vakte internasjonal oppsikt.
Alta-saken markerer et tidsskille i samepolitikken i Norge. Samene ble anerkjent ikke bare som en minoritet, men også som et urfolk i Norge. Da striden mellom statsmyndighetene og samene var på det mest intense i 1980-81 var det behov for politiske innrømmelser om samiske rettigheter. Dette resulterte i enighet mellom regjeringen og sameorganisasjonene om at dette skulle skje etter nærmere utredninger. Regjeringen nedsatte 10. oktober 1980 Samerettsutvalget og Samekulturutvalget for å komme samenes krav i møte.
Samerettsutvalget presenterte i 1984 med sin første delinnstilling, "Om samenes rettstilling". Den la grunnlaget for Stortingets vedtak i 1987 om Sameloven (Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold). Sameloven dannet det rettslige grunnlaget for opprettelsen av Sametinget.
Valg til det første Sametinget ble gjennomført i september 1989 og det første Sameting ble åpnet 9. oktober 1989 i Karasjok av H.M. Kong Olav V.
Sametingspresidenter:
1989 – 1997 Ole Henrik Magga (Norske Samers Riksforbund)
1997 – 2005 Sven-Roald Nystø (Norske Samers Riksforbund)
2005 – 2007 Aili Keskitalo (Norske Samers Riksforbund)
2007 – 2013 Egil Olli (Arbeiderpartiet)
2013 – 2016 Aili Keskitalo (Norske Samers Riksforbund)
2016 – 2017 Vibeke Larsen (Arbeiderpartiet)
2017 – dd Aili Keskitalo (Norske Samers Riksforbund)