Tromsø er byen jeg har levd i ti år, hvor jeg har studert og der jeg har født mine barn, og hvor jeg som så mange andre i regionen må reise til når vi eller våre nærmeste trenger spesialisthjelp for alvorlige helsetilstander. Det er en by vi ikke kan unngå å ha et forhold til. Tromsø spiller en viktig rolle i nord, og jeg har alltid hatt inntrykk av at mange tenker at byen kan ta en enda mer fremskutt rolle for landsdelen.
Sametingsråd Silje Karine Muotka
Å styrke en fremskutt rolle for landsdelen tviler jeg på er mulig hvis personer som Bodil Ridderseth Larsen fra Høyre får bestemme retningen. I forrige uke fant enda ett av hennes utallige innlegg om «sameproblemer» avisen iTromsø.
Logikken bak først å fremheve hvor tolerant og inkluderende byen Tromsø er, for så å skrive følgende: «Andre som flytter fra sine hjem og hjemland for å bo i Tromsø, respekterer og aksepterer både gatenavn og stedsnavn på sitt nye bosted, enten det er i byen eller omegn, og lever godt med det. De forlanger ikke endring av gatenavn eller stedsnavn», er paradoksal.
Hvor inkluderende er det egentlig at en tidligere aktiv politiker i offentligheten så hardt proklamerer at samene er «gjester» i denne byen?
Jeg er fristet til å svare at akkurat det fenomenet Ridderseth Larsen beskriver er samene inngående kjent med. Eksempler på meningsløse «norske» stedsnavn i nord er det fullt av. Det er altså stedsnavn som gir mening på samisk, men som er tilpasset norsk og som da fremstår uforståelig. Disse eksemplene vitner tydelig om den «respekt og aksept» de samiske stedsnavn har blitt møtt med gjennom tidene.
Nå er jeg veldig lykkelig for at det store flertallet i Tromsø neppe føler seg spesielt truet av samiske skilt, og at leder Markus Akselbo i Tromsø Høyre så tydelig avviser Ridderseth Larsen sine meninger som en del av Høyre sin samepolitikk i sitt innlegg 29. august. Det er viktig for å sikre at vi kan styrke samisk språk, kultur og synlighet i Tromsø fremover.
Jeg må likevel avklare noen konkrete ting. Sametingsrådet har aldri foreslått at festningsverket Skansen i Tromsø skal omgjøres til et samisk senter. Jeg har heller aldri avlyst et møte med ordfører i Tromsø, Kristin Røymo, på grunn av «folkelig motstand».
På grunn av personlige forhold ble møtet flyttet og temaet i dette famøse møtet var ganske udramatisk, nemlig muligheten for en justering av samarbeidsavtalen. Vi har heller ikke slettet møteoppføringen. Den finnes på Sametingets nettsider. Dersom Ridderseth Larsen har vanskeligheter med å forstå hvorfor kommunens eget samiske språksenter Gáisi leier kontorlokaler på Skansen, må hun ta det opp med egen kommune. Sametinget har ingen rolle i denne saken. Sametinget er selvsagt positiv til tanken om å etablere et eget samisk hus i Tromsø, slik det samiske miljøet har etterspurt og jobbet for i mange år. Jeg er sikker på at et slikt samlingssted vil være en berikelse for hele Tromsø.
Samiske stedsnavn i Tromsø er ikke til hinder for utvikling, men heller tvert imot. Det er en anerkjennelse av en felles historie i nord. For alle samene som bor i denne byen, gir det en følelse av tilhørighet å se sitt språk på offisielle skilt. Det er også mange gjester som besøker Nord-Norge og Tromsø som etterspør nettopp en slik samisk identitet, og som turistnæringen i nord nyter godt av.
Målet med Stedsnavnloven er blant annet å ta vare på stedsnavn som språklige kulturminner, og å bidra til at navnene blir brukt. Jeg er sikker på at om det hadde vært flere samiske skilt, så ville flere – også ikke-samiske – tatt i bruk de samiske navnene. Hør bare hvor fint det klinger: Bures boahtin/Velkommen til rause Romsa!