Govven/Guvvie/Foto: Sámediggi
Dagbladet publiserte kronikken 6. februar 2017.
6. februar 1917 var 150 samiske delegater fra norsk og svensk side samlet i Metodist-kirken i Trondheim for det første samiske landsmøtet der representanter for store deler av Sápmi møttes for å fremme felles sak som et folk.
Initiativet kom fra seksbarnsmor, reineier og politiker Elsa Laula Renberg fra Helgeland i ei tid hvor fornorskningen av samene var hard og i tid da kvinnene ikke skulle stikke seg for mye fram. Hun stiftet Brurskankens Lappkvindeforening, den første samiske kvinnebevegelsen i 1910 – før norske kvinner fikk stemmerett. Elsa Laula Renberg og de andre sørsamekvinnene var noen av våre foregangskvinner for både samers og kvinners politiske rettigheter. For dem var det helt sentralt at samiske menn og kvinner måtte stå sammen på tvers av landegrensene om man skulle lykkes i kampen for å bevare livsgrunnlaget og den samiske kulturen. Dagen i dag er en markering av det første samiske stormøtet, som ikke bare handlet om samepolitikk, men også om et grenseløst fellesskap. Samene er et folk i fire land – med sosiale, kulturelle og historiske bånd som knytter oss sammen. Denne uken er alle de nordiske Sametingene og representanter fra vårt folk igjen samlet i Trondheim for en ukeslang feiring av vårt historiske jubileum. Det markerer starten på den nasjonale feiringen Tråante 2017, som Sametinget er medarrangør av.
Det er vanskelig å se for seg vårt samfunn uten Elsa Laula Renberg, og man kan undre seg om hun selv hadde noen tanker om hvordan det samiske samfunnet ville utvikle seg i framtiden. Kanskje ville hun vært skuffet over resultatet nå hundre år etter det første samiske stormøtet? Vi har kommet et stykke på vei, men vi har fortsatt en lang vei å gå. Samiske rettigheter var på dagsorden også under Trondheimsmøtet, der spesielt reindrift og utdanningssituasjonen for samiske barn ble tematisert. Begge disse sakene er fortsatt brennaktulle i vårt samfunn.
Alle de samiske språkene er klassifisert som truede eller alvorlig truede språk. Situasjonen for sør- og lulesamisk er særdeles kritisk. Vi har fått på plass lover og regelverk som gir samiske barn og unge rett til opplæring i og på samisk i grunnskolen, men vi vet også at det begås brudd på denne retten på jevnlig basis. Det er et stort behov for å styrke retten til samiskopplæring. Akkurat nå er NOU 2016:18 – Hjertespråket ute på høring. Det er et omfattende dokument med forslag til lovverk, tiltak og ordninger for samiske språk over en bred front. Det er en historisk mulighet til å styrke og videreføre de samiske språkene, og jeg forventer at nasjonale myndigheter er sitt ansvar bevisst. Samisk språkutvalg peker på at den statlige fornorskningen har hatt store konsekvenser for samers språkbruk helt opp til vår tid. Tallenes tale er klar: to tredjedeler av det samiske folk snakker ikke samisk i dag. For Sametinget er det svært viktig å øke antall språkbrukere samt å motivere til økt bruk av de samiske språkene. Det samiske samfunnet er avhengig av et levende språk da det er språket som bærer vår kulturelle arv og våre verdier. Uten språket vil vi slutte å eksistere som et særegent folk.
Vi er også avhengige av å bevare samiske tradisjonsnæringer. Samisk utmarksbruk, fiskeri og reindrift er viktige faktorer for opprettholdelse av bosetting, som inntektsgrunnlag og som grunnlag for bevaring og utvikling av samisk kultur og språk. Reindrifta møter i dag mange av de samme kjerneutfordringene som i 1917. Arealinngrep fra storsamfunnet, rovdyrproblematikk og beitelandskonflikter er dagligdags for de i reindrifta. I saker som omhandler inngrep i samiske tradisjonelle næringer, opplever vi at samene ikke blir hørt av storsamfunnet.
For et par uker siden var 25-årige Jovsset Ánte Sara fra Kautokeino i retten på ny. Den unge reineireren saksøkte staten etter vedtak om halvvering av reinflokken og vant. Rakrygget møtte han i Hålogaland lagmannsrett for ankebehandlingen. For mange handler denne saken om retten til å utøve sin samiske kultur og om å få bestemme selv over sin egen fremtid. Når vi i dag markerer Samefolkets dag, er det fortsatt uvisst hvordan lagmannsretten vil dømme. Det er kanskje en fin anledning til å selv gjøre seg opp noen tanker for fremtiden? Samisk samfunnsutvikling er avhengig av at alle gode krefter drar lasset sammen. Sametinget skal gå i front, men vi behøver alle våre hverdagsambassadører som synliggjør og kjemper for det samiske i hverdagen.
Samenes nasjonaldag er en festdag. Det er en dag som betyr mye oss. Det er en dag hvor man blir sett og anerkjent – og en dag hvor vi feirer vårt grenseløse fellesskap. Samenes nasjonaldag har også blitt en viktig dag for nordmenn. Det gleder meg at landets barnehager og skoler markerer dagen og at kommuner flagger med både det norske og det samiske flagget på vår festdag. Jeg vil oppfordre deg til å ta del i feiringen! Om du møter på en av oss i dag, festkledde i vår fineste drakt, ønsk oss lykke til med dagen – gjerne på et av de samiske språkene. Det gjør oss varme om hjertet.
Lihkku beivviin! Læhkoeh biejjine! Vuorbbe biejvijn! Gratulerer med dagen!