I dag, på kvinnedagen, presenterer Sametinget og Justisdepartementet en forskningsrapport om vold i nære relasjoner i samiske samfunn. Rapporten er basert på samtaler med fagfolk og hjelpeinstanser i Sapmi, og belyser hvordan samiske voldsutsatte blir møtt av hjelpeapparatet. Hvorvidt det er forhold i og utenfor det samiske samfunn som påvirker forekomsten av vold, blir også behandlet.
Vi husker Saminors forskningsrapport som ble lansert i 2015, som rapporte at opptil 49 % av samiske kvinner hadde vært utsatt for vold. Disse tallene sjokkerte oss, og satte temaet høyt på den politiske dagsorden i Sapmi. Vi trengte å forstå hvorfor dette skjer?
Fagfolk og politi har bidratt med viktige stemmer i rapporten. Det er grunn til å berømme deres evne og vilje til å se kritisk på eget arbeid og utfordringer. Mye godt arbeid utføres på fagfeltet gjøres, men det pekes også på store utfordringer. Hjelpeapparatet kjenner også på at dette er et område fylt av taushet og tabuer. Det er vanskelig å spørre konkret om vold. Men som en behandler sier: « Om du tør å spørre, tør folk å svare.»
Det pekes også på at det eksisterer særlige utfordringer i møte med utsatte med samisk bakgrunn. Tilliten hos den samiske befolkningen til politi og hjelpeapparat er lav. Denne manglende tilliten må forstås i lys av en hard fornorsknings – og assimileringspolitikk mot samene. Det ser ut til at også på dette området bærer vi med oss den tunge arven fra fornorskningspoltikken. Som en av deltakerne i studien sier: « Jeg har ikke jobba særlig mye i et norsk miljø men jeg tror at vi mangler tilliten, det har litt å gjøre med historiske traumer fordi samer er blitt assimilert, det er brukt tvang for å snakke norsk. Vi stoler ikke på noen myndigheter – kirka og skole og vitenskapsforskere, altså slike personer har vi lært gjennom tidene at man ikke skal stole på.».
Betydningen av samisk språk og kulturkompetanse er viktig på dette feltet. Å snakke om dypt personlige krenkelser gjør man best på sitt eget morsmål til et hjelpeapparat som forstår hvilket samfunn du lever i.
Vi har en omfattende taushetskultur i mange av de samiske samfunnene. Å si i fra om vold blir av mange ikke akseptert. Det kan skade hele familiens anseelse, ja kanskje også det samiske samfunns anseelse. Det er grunn til å tro at mange enkeltskjebner er blitt ofret for å holde den kollektive fasaden utad. Den læstadianske menigheten er viktig for mange samer, men det kan aldri bli rett når religion brukes for å påføre offeret skam og skyld. Dette er forhold vi må tørre å si klart fra om. Vold i nære relasjoner er ikke en privatsak som skal løses internt. Bruk av vold er straffbart og skal håndteres av det rettssystemet også vi samer er en del av.
Vi trenger også å ta et oppgjør med myten om den sterke samen, som skal tåle alt. Trangsynte holdninger om at samiske jenter og kvinner skal tåle vold fra sine nærmeste må vi komme til livs. Vi trenger et samfunn, hvor man er respektert for egne grenser og hvor det er nulltoleranse for vold. Det kan ikke sies for ofte: ansvaret for vold og overgrep ligger hos overgriper, ikke hos offeret.
Med denne rapporten har vi tatt et steg videre i arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner i det samiske samfunn. Forekomsten av vold blir ikke mindre av at det forskes på temaet, men vi er med på å bryte tabuer om temaet når vi diskuterer dette åpent. Jeg tror at det samiske samfunn er klar for en slik debatt.
Men dette arbeidet kan vi ikke gjøre alene. På de to årene som er gått siden Saminor presenterte sine tall om forekomsten av vold i de samiske samfunn, har vi hørt lite fra sentrale myndigheter. Kunnskapen vi nå besitter tilsier at det må konkrete tiltak til. Men vi trenger mer kunnskap på området, vi vet på langt nær ikke alt som vi trenger å vite på området.
Sametingsrådet vil følge dette opp videre i dialog med sentrale myndigheter. Vi må være tydelige på at vi trenger et særskilte tiltak for å møte dette problemet, og vi trenger handling nå. Når det samiske folk er klar for å bryte tausheten og skammen må ikke storsamfunnet svare med en øredøvende stillhet.
Vibeke Larsen, Sametingspresident