Kronikk av sametingsråd Silje Karine Muotka.
Mer enn hver tredje kvinne vil oppleve grov vold, og en av 20 kvinner vil utsettes for voldtekt. Kun én prosent av all eiendom i verden eies av kvinner. De aller fattigste og mest voldutsatte er urfolkskvinne.
Hver tredje kvinne i EU har opplevd fysisk eller seksualisert vold. 1 av 20 av alle kvinner over 15 år vil oppleve å bli voldtatt. Det viser en undersøkelse offentliggjort 5. mars i år av European Union Agency for Fundamental Rights (FRA). FNs Global and Regional Estimates of Violence Against Women fra 2013 viste at 35 prosent av verdens kvinner utsettes for tvang, vold og seksuelt misbruk. Tallene er dramatiske.
Urfolkskvinner er de fattigste
I år deltar Sametinget på det 58. møte i FNs kvinnekommisjon (Commision on the Status of Women) CSW58. Hensikten er å bidra til økt fokus på fattigdomsbekjempelse blant kvinner, og spesielt blant urfolkskvinner. Det anslås at rundt 1 milliard mennesker utgjør verdens aller fattigste. Av disse er 70 prosent kvinner, og 33 prosent er urfolk. Kvinner og urfolk er med andre ord grotesk overrepresentert blant verdens aller fattigste.
Urfolkskvinner er i tillegg overrepresentert som ofre for vold, fra vold i nære relasjoner til voldtekt i forbindelse med militære og væpna konflikter i urfolksområder.
Urfolkskvinner opplever diskriminering både i forhold til sin etnisitet og i forhold til sitt kjønn. Ingen kan hevde at dette representerer noen form for likestilling vi kan være bekjent av eller fornøyd med. Kampen mot vold og fattigdom er uten sammenlikning de viktigste virkemidler til likestilling mellom kjønnene globalt.
Dobbel diskriminering
Volden og den doble diskrimineringen som urfolkskvinner rammes av, gjør situasjonen uhyre vanskelig å endre til det bedre. Det krever et særskilt fokus og særskilte tiltak. Mitt mål er derfor å rette fokus mot de aller fattigste, mest voldsutsatte og marginaliserte mennesker i verden: urfolkskvinnene. For å bedre urfolkskvinnenes spesielle og dramatiske situasjon, må deres rettigheter og behov anerkjennes.
Sametinget har i dag en sterk posisjon i det internasjonale urfolksarbeidet. Denne posisjonen vil vi bruke spesielt til å styrke urfolkskvinners situasjon og representasjon. Ett viktig tiltak er å bedre urfolkskvinners deltakelse i politiske beslutningsprosesser, både i egne lokalsamfunn og i det internasjonale arbeidet.
Myten om likestilling
Vår tids største hinder for reell likestilling, lokalt så vel som globalt, er den eksisterende myten om at vi er likestilte. Alt for mange tror at kampen for kvinners rettigheter er vunnet, og at kvinner nå selv har makt og anledning til å definere sin rettmessige plass i samfunnet. Problemet er, som statistikken så grelt viser, at det ikke er slik. Det er ikke engang i nærheten.
Den siste tiden har vi sett at motstanden mot selvbestemt abort har økt i volum. Vi har sett at særlig kvinner som deltar i det norske ordskiftet rutinemessig forsøkes kneblet gjennom trusler og hets. Det skjer her også, og vi tillater det.
De aller fattigste kvinnene sliter med å komme ut av sin bunnløse fattigdom. Fordi fattigdom, urfolk og likestilling er ikke blant de mest aktuelle tema på offentlighetens agenda. Situasjonen fortsetter fordi vi tillater det, og fordi mange nok av oss gir opp i møte med trusler, frykt og vold. Det er en ond sirkel som plasserer kvinner i et permanent avmaktsforhold. Vi må derfor anerkjenne at truslene og frykten mange kvinner utsettes for, er like alvorlig som selve volden som i dag rammer 1 av 3 kvinner.
Likestilling handler om makt
Høsten 2014 avholder FNs generalforsamling verdenskonferanse om urfolks rettigheter og om implementeringen av urfolksrettighetene i de ulike medlemsstatene. Likestilling mellom kjønnene og likeverd mellom folkene henger uløselig sammen. Respekt og anerkjennelse av urfolkskvinnenes unike og negative situasjon er nødvendig for å sikre likestilling i urfolkssamfunn.
Slik jeg ser det kan dette bare løses gjennom økte muligheter for utdanning, sterkere vern av rettigheter, økt politisk innflytelse og en større respekt for kvinners rolle både innenfor arbeidsliv og familieliv. Mange land har reservert seg mot sentrale deler i FNs kvinnekonvensjon.
Det handler ikke om religion, kultur eller biologi. Det handler om makt, og uvilje mot å fordele den mer likt.