Vi har nettopp feiret 100-års jubileet for den samiske samlinga i Tråante. 6. februar 1917 ble det første samiske landsmøte avholdt, initiert av reindriftskvinnen Elsa Laula Renberg. I jubileumsuka nå i 2017 sto mange av de samme sakene på dagsorden som i 1917. På samhandlingskonferansen for reindriftsnæringa ble arealutfordringene og det altfor store rovdyrpresset drøftet. I diskusjonen kom det tydelig fram at virkeligheten oppfattes ulikt fra reindriftas og myndighetenes ståsted.
Derfor må vi nå, i etterdønningene av den storslåtte feiringen i Tråante, for alvor diskutere hva som skal til for at reindrifta skal være en livskraftig næring også i framtida. Det er viktig å løfte blikket og se framover – vi skal være her om 100 år og vi skal drive reindrift her om 100 år.
For Sametinget er det viktig å arbeide for at reindrifta har gode rammebetingelser tuftet på reindriftas egenart som en kulturspesifikk samisk næring. Dette innebærer at framtidens løsninger – de som skal stå seg 100 år framover i tid - skal utvikles med basis i reindrifta.
Den samiske reindrifta har en lang historie i nordområdene. Reindrifta har vokst fram som en næring gjennom et samspill mellom rein, mennesket og det landet man har til disposisjon. Næringa er basert på en allsidig ressursutnyttelse i et karrig arktisk landskap. I dag har reindriftsnæringa en stor betydning for samisk kultur, språk og samfunnsliv. Reindrifta har unike produkter å tilby, både som kjøttprodusenter og som reiselivsaktører. Mulighetene for økt verdiskaping er mange.
Reindriftas utfordringer
Men i jubileumsåret 2017 fremstilles ofte reindrifta som en næring helt ute av stand til ivareta sine egne interesser. Staten må gripe inn for å beskytte reindrifta mot seg selv. Reintall reguleres og kontrolleres. Samtidig forventes det at reindrift til stadighet må vike for storsamfunnets interesser, og ikke være en festbrems i industrialiseringsjubelen i nordområdene.
Den statlige reindriftspolitikken har i lang tid vært basert på at reindriftsnæringen hadde en tålt bruk, som måtte vike for jordbrukets interesser og for storsamfunnets utbyggingsbehov. Selv om reindrifta etter hvert har fått et sterkere rettslig vern, så har man gang på gang måtte avgi beiteland til andre. Særlig har sørsamisk reindrift blitt rammet av energi- og industriutbygginger. Et annet kjennetegn ved den statlige reindriftspolitikken synes å være et regulerings- og kontrollbehov, der politikerne lenge har vært spesielt opptatt av reindriftssamenes reintall. Særlig fra 80-tallet har reintallet i deler av Finnmark virkelig blitt ansett som et problem og det å ta kontroll over dette har vært styrende for de fleste reindriftspolitiske grep som er blitt tatt siden.
En rekke forskere på samisk reindrift har påpekt at et gjennomgående trekk over tid ved den norske reindriftsforvaltningen har vært mangelen på innsikt i samiske driftsformer og kunnskapsgrunnlag. Reindrifta har ikke blitt forvaltet ut i dens særegenhet som en naturbasert næringstilpasning, tuftet på den samiske kulturen, men sett på som en variant av jordbruket. Dette har ført til en utvanning av de interne reguleringsfunksjoner i reindrifta tradisjonelt har hatt, blant annet ved innføring av fellesbeiter og driftsenheter/konsesjoner som igjen har ført til økt konkurranse om beiteområdene og posisjonering med reintall. Underlig nok har ikke det vært samme interesse fra styrende myndigheter for å få avklart rettigheter til beiteområdene som er grunnlaget for reintallsfastsettinga.
Stegvise endringer
En ny reindriftslov i ble vedtatt i 2007, etter et grundig forarbeid med reindriftsamisk medvirkning. Med et tydelig mål om økt privat autonomi for reindrifta etter år med stor grad av offentlig styring, var det høye forventinger. Fra myndighetshold så man kanskje fram til at reindriftsnæringa selv ryddet opp i de problemene som hadde vokst fram og som de selv ikke hadde fått bukt med? Ti år etter ser vi at forventingene ikke er innfridd. Myndighetene mener det interne selvstyret svikter, næringa mener de ikke har verktøyene for å styre. Forskningen og Riksrevisjonens rapport fra 2012 peker på en feilslått offentlig forvaltning over lang tid.
En rapport som ble offentliggjort i desember 2016 om utfordringer for selvstyre i reindriftsnæringa viser at slik situasjonen var da loven trådte i kraft, så var det en krevende oppgave for reindriftsnæringa å ta ansvaret for å få på plass interne kjøreregler knyttet til beiterettigheter og reintall i ei næring som var sterkt preget av rasjonell tilpasning og konkurranse. Faktorene som kunne bidra til et internt selvstyre som kunne lykkes, var altså ikke på plass.
For å bøte på dette har vi de siste årene sett at statlige myndigheter gjør stegvise endringer i reindriftslov og forvaltningen av reindrift. Dette gjøres uten å se de enkelte endringer i et helhetlig perspektiv, slik Sametinget har tatt til orde for gjentatte ganger. Det er nødvendig med en helhetlig analyse og strategi for å oppnå målet om en bærekraftig reindrift. Det er naturlig å starte med å evaluere implementeringen og virkningene av 2007-loven, og se på behovene for lovendringer i sammenheng.
Hør de samiske stemmene
I reindriftspolitikken finnes det mange eksempler på at de reindriftssamiske stemmer ikke når fram og beslutninger tas over hodet på reindriftsamene selv. Sametinget og reindriftsnæringa må ha reell innflytelse, og myndighetene må nå lytte på hvilke løsninger som presenteres. Beslutninger og prosesser som er nødvendig for en livskraftig reindrift i et langsiktig perspektiv må ha legitimitet i reindrifta og i det samiske samfunnet.
Jeg har tro på at reindriftssamisk og samisk medvirkning er kjernen for å finne gode løsninger på dagens utfordringer i reindrifta. Dette har vist seg å være vellykket i forvaltninga av fellesressurser verden over, og det vil også være vellykket for reindrifta.