Det har vært stort engasjement omkring bokbussene etter at sametingsrådet foreslo å trekke inn støtteordningen til kommuner og fylker og satse på økt produksjon av samisk litteratur og en styrket litteraturformidling. Det er en vanskelig sak, og det skal være debatt og muligheter til å påvirke sametingspolitikerne. Det handler om å bygge det samiske demokratiet, noe som er en møysommelig og langvarig prosess ettersom Sametinget ikke selv setter de ytre økonomiske rammer og forutsetninger for sitt arbeid.
At samene som urfolk har rett til selvbestemmelse er uomtvistet og er anerkjent av Norge en rekke ganger, blant annet gjennom vedtakelsen av FNs erklæring om urfolks rettigheter i 2007. Samenes rett til selvbestemmelse er et grunnleggende utgangspunkt ved tilnærmingen av samiske spørsmål. Dette kommer også til uttrykk i Grunnloven § 108, som sier at «det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv».
Formuleringen pålegger staten et sørge-for-ansvar, slik at samene har tilstrekkelige rammer til selv å kunne sikre og utvikle sin kultur. Grunntanken er at det er samene selv som vet best hvordan samiske interesser skal ivaretas og hva som skal prioriteres. Siden Sametinget ble etablert i 1989 har Sametinget utviklet seg, i tråd med intensjonen. I lovforarbeidene til sameloven fremgår det at Sametingets myndighet ikke skulle fastlegges en gang for alle, men utvikles i tråd med blant annet Sametingets egen oppfatning.
I 2005 kom konsultasjonsavtalen på plass etter en avtale mellom daværende kommunalminister Erna Solberg og daværende sametingspresident Sven Roald Nystø. Samtidig har Sametinget fått anerkjent myndighet på flere områder. Sametinget har blant annet forvaltningsansvar på kulturminnefeltet og innsigelsesmyndighet etter plan- og bygningsloven. Nylig leverte regjeringen et forslag til konsultasjonslov og samarbeidet mellom Sametinget og staten utvikler seg videre.
Tidligere i år ble staten og Sametinget enige om en ny modell for hvordan Sametingets budsjett skal vedtas i statsbudsjettet. Fra budsjettåret 2020 skal Sametingets bevilgninger samles i en budsjettproposisjon fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet og det skal utarbeides en årlig fremadrettet stortingsmelding om samiske forhold. Mens den tidligere ordningen har fremmet øremerkninger og statlig overstyring av samene, vil den nye ordningen i større grad sikre at samene selv kan gjøre sine prioriteringer for å sikre og utvikle sin kultur, sine språk og sitt samfunnsliv, slik Grunnloven legger opp til.
I juni i år ga et tilnærmet samlet Sameting sitt samtykke til den nye budsjettmodellen, herunder Arbeiderpartiet og Høyre. Det er overraskende å registrere at enkelte sametingspolitikere ser til å hevde at over 10 år gamle «øremerkede» bevilgninger fra Stortinget kan føre til tilbaketrekninger fra Stortinget. Tiden har forandret seg, og det har også samepolitikken. Det er nesten så man skulle tro at det argumenteres med å begrense Sametingets stilling eller med at staten skal kutte i bevilgningene til Sametinget.
Tilbake til Sametingets tilskuddsordning til bokbussene. Realnedgang i Sametingets budsjett har over flere år ført til at sametingspolitikerne ikke kan øke til alle formål, selv om det hadde vært en drømmesituasjon for Sametinget. Sametinget må prioritere og finne de tiltakene som best kan sikre og utvikle samisk kultur. Det blir derfor et skikkelig selvmål når Ságat på lederplass 20.09.18 tar til ordet for statlig overstyring av Sametinget fordi man er uenig i sametingsrådets saklige prioritering. Å hinte frem om at staten står fritt til å straffe det samiske samfunnet med budsjettkutt på grunn av at det samiske folkevalgte organet gjør det man skal, nemlig nødvendige prioriteringer, er intet mindre enn oppsiktsvekkende.