Kronikk: Skal vi tørre å se på historien?

De historiske sårene til det samiske folk stikker dypt og vi trenger en egen renselsesprosess for å bli leget. Det er beklagelig at den norske regjeringen ikke tør å se på historien sammen med oss, skriver sametingspresident Vibeke Larsen i denne kronikken.

DSC_1294.JPG

En forkortet versjon av denne kronikken ble publisert på NRK Ytring 12.04.17. Den kan du lese her.

Så slapp endelig katta ut av sekken – regjeringen vil ikke ta initiativ til en sannhetskommisjon om fornorskningen av samene fordi de er redde for å skape forventninger om nye tiltak. Jeg kan ikke si jeg er overrasket, men like fullt veldig skuffet. Skuffet, fordi et godt samkvem mellom nordmenn og samer forutsetter at vi er villig til å se på historien som vi har felles. Villig til å se på de konsekvenser statens politikk overfor samene har hatt, og hva det har gjort med oss som folk og enkeltmennesker.

I det samiske samfunnet er det mange historier som ikke er blitt fortalt og mange sår som ikke har fått gro. Historier om ei tid hvor det å gi opp sin identitet, språk og kultur ble en kamp om være eller ikke være – for mange. Fortellinger om sår som har satt seg i kroppene og sinnene til folk, og som kan være med på å forklare hvorfor nåtiden oppleves som den gjør.

For hva er det egentlig Sametinget ber om?

La meg gjøre det helt klart: Dette er ikke et innspill til en budsjettdebatt, hvor Sametinget ber om økte bevilgninger fra staten. Vi ønsker en åpen prosess, hvor staten tar initiativ til å se på fornorskningen, og hvilke konsekvenser det har hatt for mennesker og samfunn. Hva resultatene blir og hvordan dette skal håndteres, er noe som må tas standpunkt til da. Vi kan ikke foregripe resultatet av et kommisjonsarbeid. Vi må ha is i magen til å vente. Dette handler for oss om muligheten til å arbeide seg ut av århundrer med undertrykking og lav selvfølelse. Dette handler om veien videre for oss som nasjon og folk. Det samiske folk har ikke tenkt å grave seg ned i offerrollen. Vi har tenkt å gå inn i fremtiden som et stolt folk med et avklart forhold til vår historie.

Så vil mange si: Dere har mulighet for demokratisk representasjon gjennom Sametinget og konsultasjonsdialogen med regjeringen, som gir samene rett til å uttale seg om saker som angår oss. Kong Harald har bedt dere om unnskyldning på vegne av det offisielle Norge. Er ikke det nok?

Nei, det er ikke nok. Staten har bidratt til å opprette Sametinget og vernet oss gjennom grunnloven. Men våre historiske sår stikker dypere enn som så, og trenger en egen renselsesprosess for å bli leget.

Forutsetningene for en forsoningsprosess er at sannheten må dokumenteres. Her kan vi lære av store menn som Desmond Tutu og hans arbeid for forsoning. Sannheten måtte dokumenteres og det som var urettmessig tatt fra menneskene måtte leveres tilbake. Det samiske folk har også opplevd å bli fratatt sin kultur, språk og levesett. Det som er urettmessig tatt fra oss er ennå ikke blitt levert tilbake. Bååstede prosjektet er ett eksempel på det. Gjennom århundrer har samiske gjenstander blitt hentet fra det samiske samfunn og plassert i museer. Nå er vi i en prosess hvor vi ber om å få levert dette tilbake til samiske museer. Men dette kan ikke skje før staten er villig til å ta regningen for denne tilbakeføringen og oppbevaringen i samiske museer. Reparasjon av et vennskap kan aldri skje om du stjeler fra din venn og ber om tilgivelse uten at du er villig til å gi tilbake det du har stjålet.

Samiske kirkegårder har gjennom historien blitt plyndret av forskere, med velsignelse av kirke og stat. Det har ført til at levningen av mange av våre forfedre i dag er oppbevart i et lukket magasin i Oslo. Dette er dype sår i den samiske folkesjelen, som må renses gjennom at staten er villig til å ta ansvar for tilbakeføring. Sorgen over tapt språk, identitet og mangel på kunnskap om egen historie, oppleves hardt for mange. Det er en sorg som vi trenger statens bistand for å reparere.

Den samiske selvfølelsen har vokst seg sterkere de siste årene. Så sterk at vi tør å bryte tabuer og snakke om forhold i vårt eget samfunn som ikke er bra. Marion Knutsens åpenhet om seksuelle overgrep i Tysfjord har vært banebrytende for mange andre. Vi har nettopp presentert forskningsrapporten: «Om du tør å spørre, tør folk å svare.» Rapporten viser at vold i det samiske samfunn er et stort tabu, og at historiske traumer fra fornorskningen er en av forklaringsfaktorene. Vi ber om et samarbeid med regjeringen for å arbeide aktivt mot volden, og komme til bunns i hva dette skyldes. Foreløpig har vi ikke fått noen svar.

Men det er andre parter som ser det samme behovet for oss. Samisk kirkeråd vil være en aktiv part i en sannhetskommisjon. Kvenene har også en historie, som trenger å bli sett nærmere på. Saken er også løftet i Stortinget av representanter, som ser et behov for å få sannheten på bordet.

I den globale urfolksverden er dette et kjent tema. Canada har våget å ta sin koloniseringshistorie på alvor, og anerkjenner at den har påført urfolk store lidelser.

Vi vil være en aktiv part i en slik sannhets- og forsoningsprosess. Det vil være en prosess som vil være vond for oss også, men vi mener tiden er inne for å ta den nå. Da er det beklagelig at den norske regjeringen ikke tør å se på sannheten sammen med oss.