Norge er beæret med å ha et av verdens største vassdrag med atlantisk laks, nemlig Tanavassdraget i Finnmark. For lokalbefolkninga er Tanaelva livsnerven i samfunnet. Laksen i elva er årsaken til at det har vært mulig å bo langs vassdraget i årtusener. Hvis det tradisjonelle laksefisket forsvinner vil samisk bosetning, kultur, språk og tradisjoner følge etter. Dette utgangspunktet må følge oss ved diskusjonen av forvaltningen av Tanavassdraget.
I disse dager skal Stortinget behandle avtalen mellom Norge og Finland om fiske i Tanavassdraget. Beklageligvis har det båret fullstendig galt av sted under utformingen av avtalen. Både måten avtalen har blitt forhandlet frem på og innholdet i avtalen innebærer at den ikke kan godtas.
Det foreliggende avtaleforslaget med tilhørende reguleringer har blitt avvist av alle som bør ha noe å si om saken, herunder sametingene i Norge og Finland, kommunene på norsk og finsk side, Finnmark fylkeskommune, Grensevassdragskommisjonen, finnmarksbenken på Stortinget, Tanavassdragets fiskeforvaltning (TF) og en rekke lokale organisasjoner. Likevel har regjeringene valgt å anbefale sine storting å ratifisere avtalen.
Når det gjelder forhandlingene har sametingene og lokale rettighetshavere på både norsk og finsk på papiret vært representert i forhandlingsdelegasjonene. Virkeligheten var imidlertid en helt annen. I sentrale deler av forhandlingene og i de avsluttende forhandlinger i sin helhet har de lokale representanter vært kastet ut på gangen. Forhandlingsresultatet er derfor ikke et resultat av enighet
Målsetningen med avtalen er å redusere fisketrykket. Sametinget er ikke uenig at dette kan være nødvendig for å sikre en bærekraftig laksebestand. En bærekraftig høsting av laksen er samer eksperter på. Samer har nemlig i uminnelige tider høstet av laksen i Tanavassdraget på en bærekraftig måte i elv og fjord. I århundrer har vi overført erfaringsbasert tradisjonell kunnskap mellom generasjonene. Fisket er derfor en viktig kulturbærer knyttet til språk, naturbruk og tradisjoner, og samtidig en tradisjonell næringskombinasjon og del av naturalhusholdningen. Dette er noe helt annet og langt mer en sport og rekreasjon.
Problemet med for høyt fisketrykk har kommet i nyere tid, etter at statene så det som sin oppgave og bedre skikket til å forvalte fisket. Samtidig åpnet de døra på vidt gap for tilreisende rekreasjonsfiskere. Og her er vi i dag. Vi som er bosatt ved Tanavassdraget, forventes å rydde opp i et problem skapt av en mislykket statlig forvaltning.
Vi er villige til å være med på dette, men kun gjennom en løsning med solid lokal forankring og legitimitet blant rettighetshaverne og lokalbefolkningen. En løsning man kan leve med må bygge på en rettferdig byrdefordeling og proporsjonalitet mellom rettighetshavere og andre brukere. Dette er ikke ivaretatt i avtalen. Tvert imot legges det opp til at de med de sterkest vernede rettigheter, nemlig garnfiskerne, må ta større reduksjoner enn turistene.
Som om dette ikke er nok innføres også en helt ny kategori «rettighetshavere» på finsk side. Hytteeiere som har kjøpt sine hytter uten noen rettslig fastsatt fiskerett skal kunne fiske med båt på både norsk og finsk side av elva, med utvidete fisketider og uten krav til lokal roer.
Sjølaksefiskerne blir også berørt av forslaget da reduksjonen i fisketrykket også etter alt å dømme vil utgjøre premisser for fremtidige reguleringer, der også Finland skal høres. At sjølaksefiskerne hadde en rett til å delta i prosessen, er noe som regjeringen ikke har brydd seg om.
I tillegg legger avtalen opp til en endring av forvaltningsregimet der de forvaltningsoppgaver det lokale rettighetshaverorganet Tanavassdragets fiskeforvaltning (TF) fikk etter tanaloven uthules og der forskere nesten enerådende kan iverksette stans i fisket etter nærmere vilkår uten å ta hensyn til erfaringsbasert tradisjonell kunnskap.
Sametingets klare anbefaling er at Stortinget er sitt ansvar bevisst og sender saken tilbake til regjeringen med beskjed om å sikre en skikkelig lokal forankring av forslaget som grunnlag for videre forhandlinger.
En historisk urett er i ferd med å bli begått. Kun Stortinget kan forhindre dette.