I 2010 ble Forskrift om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien) vedtatt. Regjeringen foreslår nå endring i denne forskriften.
Endringsforslaget går ut på at det vedtas et tillegg slik at til § 3 Tjenestens innhold foreslås paragrafens bokstav i skal lyde:
i) At par som ønsker det skal kunne bo sammen (på institusjon eller omsorgsbolig)
Dette er en endring som Sametinget ønsker hjertelig velkommen. Som rådsmedlem med ansvar for eldrerådet og eldrepolitikk, mottar jeg dette endringsforslaget med stor og sann glede.
Noen kommuner har allerede valgt å ta inn bestemmelser om samboergaranti i sine lokale forskrifter for tildeling av plass på institusjon eller omsorgsbolig. Erfaringene hittil viser at det har vist seg å være uproblematisk. Sametinget vil berømme de kommunene som allerede har gjort dette. Samtidig skulle vi ønsket at flere kommuner hadde innført en slik bestemmelse før det blir befestet ved forskrift.
Sametinget har fått kjennskap til at det dessverre er enkelte kommuner som ikke har tatt hensyn til de eldres ønske om å få bo sammen når de har behov for og har fått plass på institusjon. Derfor er det viktig at dette nå endres og blir en rett de eldre som må på institusjon har. Selv om denne retten nå forskriftsfestes skal ordningen selvsagt være frivillig.
Mange samer, og spesielt de som har vært næringsdrivende, har tilbrakt livet og ekteskapet sammen så å si døgnet rundt. Dette fordi det tidligere ikke var vanlig at fruene i næringen var på jobb utenfor hjemmet, og begge var i næringa.
I reindriftsfamilier har dette vært enda mer vanlig enn blant mange andre. Sammen har ektefeller drevet næringen, fostret opp barn og holdt husholdning. Når de da blir eldre og ikke klarer å være hjemmeboende lenger, må også de ta det tunge skrittet å flytte på institusjon. Når begge ektefellene må flytte på institusjon, er det ofte slik at mange av parene, begge eller bare den ene, fortsatt er i vigør og ønsker selvfølgelig at det tilrettelegges slik at de kan bo sammen også på institusjon. Men det er her enkelte kommuner gjør noe så drastisk at de foretar «skilsmisse» for ektefellene. Dessverre er det slik at de fleste kommuner ikke tillater at ektefeller kan velge om de vil bo på samme rom på sykestua eller omsorgsbolig. De har heller ikke vedtektsfestet dette i lokale kommunale forskrifter.
Mange samiske eldre har også en sterk kristentro, og for dem føles dette som om de må trosse Guds ord om ektepakten å leve sammen i gode og onde dager, når de blir tvunget til å bo hver for seg.
Kommunene har i dag flere typer omsorgsboliger, sykehjem og andre typer omsorgstilbud på institusjon. Noen ganger er det slik at den ene ektefellen bor på omsorgsbolig, mens den andre har sykehjemsplass. Det kan føles meningsløst å vite at ektefellen er i nærheten, men at de likevel ikke kan dele rom, enten de er under samme tak eller ikke.
For samiske eldre i kommuner hvor samer ikke er majoritet, oppstår enda en utfordring. Sykepleiere og andre ansatte på institusjoner er norsktalende og det fører til at de samiske beboerne må forholde seg til norsk språk. Dersom de hadde hatt ektefellen på samme rom, ville de ihvertfall kunnet kommunisert seg imellom på samisk.
Ifølge Helse- og omsorgsdepartementet har det hittil ikke vært stor etterspørsel etter «samboerskap» på institusjon. Derfor er det desto mer underlig at de kommuner hvor dette etterspørres ikke tilrettelegger for det.
Helse- og omsorgsdepartementet skriver i høringsnotatet: “Muligheten til å bo sammen med ektefelle eller samboer er en sentral del av retten til å forme sin egen tilværelse og sitt eget liv». Dette må også gjelde våre samiske eldre.
I innledningen skrev jeg at jeg er pårørende til en fast beboer på sykestue. Hun er ikke i den situasjon at hun har ektefelle i livet, og derfor vil ikke denne forskriftsendringen gjelde henne. Men poenget mitt er at som pårørende så har vi erfart hvor viktig det er med sin egen familie i nærheten. Når pårørende ikke har mulighet å være tilstede døgnet rundt, ville det vært til stor nytte med ektefelle på samme institusjon.
Selv om mange eldre er heldige og har pårørende som ofte kommer på besøk, har institusjonene besøkstider og det er også begrenset hvor mye pårørende kan og har kapasitet til å besøke deres eldre, noe som medfører at det er begrenset hvor mange timer i uka de eldre har besøk. Men pårørendes besøk erstatter på langt nær det samholdet ektefeller ville hatt dersom de kunne bodd på samme rom.
Sametinget er kjent med at eldre ektepar er skilt mot sin vilje, og at pårørende forgjeves har prøvd å få kommunen til å endre mening og la ektefeller bo sammen. Det er uforstående for meg at kommunen ikke tilrettelegger for dette når alt tilsier at det ikke vil skape utfordringer hverken for de ansatte eller budsjettmessig. For de eldre ville det medføre mer trygghet og dermed mulighet for et bedre tilrettelagt tjenestetilbud.
Høringsnotatet om Endring i forskrift om en verdig eldreomsorg – samboergaranti er på høring nå. Frist for å sende inn høringssvar til forskriftsendringen er 29. november. Jeg vil oppfordre kommuner, organisasjoner, pårørende og andre som har interesse å sende in høringssvar og støtte dette forslaget. Høringsinnspill kan sendes elektronisk via Helse- og omsorgsdepartementets hjemmeside. Av innkomne høringssvar hittil er det stor støtte til forslaget, og det viser at mange er opptatt av at våre eldre skal ha en verdig alderdom og kunne leve sine siste år sammen med sin kjære.