Mineralloven

Sametinget har samtidig gitt uttrykk for at en: ”…ønsker en lovgiving som gir mulighet til utnyttelse av mineralressursene i tradisjonelle samiske områder. Sametinget ønsker et lovverk som gir forutsigbarhet for alle parter og mulighet for sameksistens mellom tradisjonelle og nye næringer”.

Arbeidet med ny minerallov har for Sametinget pågått i over 10 år. Forslag til minerallov har vært behandlet av Sametingets plenum i 1997, 1999, 2003, 2008 og 2009. Sametinget har uttalt seg til forslag i offentlige utredninger to ganger, til høringsforslag fra Regjeringen en gang og til lovforslag fra Regjeringen tre ganger. I perioden januar 2007 og juni 2008 var det konsultasjoner mellom Nærings- og handelsdepartementet og Sametinget om ny minerallov. Konsultasjonene bar preg av manglende vilje til relle konsultasjoner for å finne løsnigner det kunnne være enighet om. Sametinget oversendte rapport våren 2009 rapport om regjeringens minerallovforslag til ILO, FNs spesialrapportør for urfolk og FNs Ekpsertmekanisme for urfolks rettigheter. Både ILOm og FNs spesialrapportør har bedt regjeringen om raskt å ta opp konsultasjonene med Sametinget med sikte på en lov som ivartar samiske rettihgeter i hele det samiske området.

I tillegg til innledende bestemmelser i mineralloven er den i grove trekk bygget opp rundt fire hovedfaser i mineralaktiviteten. Disse knytter seg til 1) leting, 2) undersøkelsesrett og prioritet, 3) utvinningsrett og 4) driftskonsesjon.

Formålet med mineralloven er å fremme og sikre samfunnsmessig forsvarlig forvaltning og bruk av mineralressursene i samsvar med prinsippene om bærekraftig utvikling (§1). Loven har også egen bestemmelse om hensyn som skal ivaretas ved forvaltning av mineralressursene (§ 2). Bestemmelsen tydeliggjør hva loven skal være et virkemiddel for å oppnå, og hva som er de viktigste samfunnsoppgaver loven skal bidra til å løse. § 2 bokstav b viser til at det er en oppgave etter loven å ivareta naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv. Loven har også en egen bestemmelse som fastsetter at loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter (§ 6). Det siktes her særskilt til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966 (SP) og ILO-Konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater (ILO 169), men også andre folkerettslige regler. Det vil i denne sammenhengen være relevant å nevne urfolkserklæringen vedtatt av FNs generalforsamling 13. September 2007. En kortfattet gjennomgang av minerallovens sentrale bestemmelser for forvaltning og bruk av mineraler staten hevder eiendomsretten til vil være at:

1. Leteretten i mineralloven er kvalitativt snevret inn i forhold til tidligere regelverk ved at leting ikke skal medføre skade. Samtidig er leteretten utvidet kvantitativt ved at den nå også omfatter grunneiers mineraler. Leting uten inngrep og skade kan utføres uten grunneiers og bruksrettshaveres samtykke(§§ 8 og 9). Leteren har imidlertid varslingsplikt (§10).

2. Undersøkelsesretten for mineraler staten hevder eiendomsretten til krever tillatelse fra staten (§13). Undersøkelsesrett med best prioritet er også vilkår for å få utvinningsrett. Undersøker er pliktig til å varsle Direktoratet for mineralforvaltning, grunneier og bruker av grunnen tre uker før arbeid igangsettes (§18). Undersøkelsesrettens innhold knytter seg til hva som er nødvendig for å vurdere om det forefinnes drivverdige mineraler (§19). Mens leteren kun kan foreta begrensede arbeider i overflaten, kan innehaver av undersøkelsesretten bore kjerneprøver og grave hull i bakken. Videre omfatter undersøkelsesretten nødvendig tilgang til grunn for å foreta arbeider, herunder lagringsplass for nødvendig utstyr. Inngrepene skal likevel være begrensede og midlertidige og det kan ikke utføres slik at det kan medføre vesentlig skade.

3. Utvinningsretten til mineraler staten hevder eiendomsretten til gis etter søknad til den som har undersøkelsesrett med best prioritet og som kan sannsynliggjøre at det i undersøkelsesområdet finnes drivverdige forekomst (§ 29). Innehaver av utvinningsretten har rett til å ta ut og nyttiggjøre seg mineraler staten hevder eiendomsretten til (§32).

4. Driftskonsesjon fra Direktoratet for mineralforvaltning kreves for uttak av mineralforekomster på mer enn 10.000 m3 masse. Driftskonsesjon kan bare gis til den som har utvinningsrett. Det kan settes vilkår for konsesjonen (§43).
Lovens innledende bestemmelser har regler om ivaretakelse av samisk kultur (§2) og om at loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter (§6). Disse generelle bestemmelsene er ikke fulgt opp av konkrete regler som sikrer en slik oppfølging. Dette gjelder i første rekke for tradisjonelle samiske områdene utenfor Finnmark.

Minerallovens § 17 har særskilte regler om saksbehandling og hensynstaking til berørte samiske interesser i Finnmark ved søknad om undersøkelsesrett (§17), utviningsrett (§30), driftskonsesjon (§43) og ekspropriasjon (§40) for mineraler staten hevder eiendomsretten til. Vurderings- og vektleggingsregelen for hensynet til samisk kultur i Finnmark gjelder også ved ekspropriasjon av grunneiers mineraler. § 17 innebærer at i Finnmark:

1. må søker om undersøkelsesrett, utvinningsrett og driftskonsesjon framskaffe opplysninger om direkte berørte samiske interesse.
2. må Direktoratet for mineralforvaltning i behandlingen av søknader både vurdere og legge vesentlig vekt på hensynet til samisk kultur, reindrift, næringsutøvelse og samfunnsliv. Søknader kan avslås om hensynet til samiske interesser taler i mot innvilgning. Innvilges søknad kan det settes vilkår for ivaretakelse av disse hensynene.
3. skal Direktoratet for mineralforvaltning ved behandling av søknad gi grunneieren, Sametinget, kommunene og det aktuelle områdestyret og distriktsstyret for reindriften anledning til å uttale seg.
4. skal søknaden avgjøres av departementet dersom Sametinget eller grunneieren går i mot at søknaden innvilges.
5. gis Sametinget og grunneier klageadgang hvis departementet innvilger søknaden. Klagen har da oppsettende virkning.

Lovens § 17 er begrenset til bare å gjelde i Finnmark.  Bestemmelsen er ikke tydelig på samenes rett til konsultasjoner med sikte på informert samtykke for tillatelse etter søknad om undersøkelsesrett, utvinningsrett og driftskonsesjon.

Minerallovens § 58 har en særskilt regel om at departementet etter forskrift kan fastsette en forhøyet grunneieravgift for utvinning av mineraler staten hevder eiendomsretten til på Finnmarkseiendommens grunn. Bestemmelsen er fra Regjeringens side et forsøk på å imøtekomme kravene i ILO 169 artikkel 15 nr. 2 om urfolks rett til del av nytteverdien ved utvinning av mineraler staten hevder eiendomsretten til. Regjeringen har i lovens forskrift fastsatt den forhøyede grunneieravgiften til Finnmarkseiendommen til 0,25% av omsetningsverdien.