Kronikk av sametingsråd Silje Karine Moutka.
Fra øst til vest i Finnmark ligger små og store kystsamfunn som strutter av liv og virketrang. De har kort vei mellom ishav og badstu, men enda kortere vei mellom gode idéer og handling og vekst.
Sametingsrådets medlemmer har i august reist fra øst til vest langs Finnmarkskysten og besøkt store og små lokalsamfunn. Vi har møtte representanter for næringsliv og virksomheter, folkevalgte og innbyggere. Underveis har det ikke manglet på fortellinger om utfordringer. Men de aller fleste historiene har handlet om mennesker som trosser klima, hav og begrensninger og skaper liv der mange tror det ikke er liv laga. Overalt hvor vi kom ble vi tatt imot med åpne armer og interesse for hva Sametinget kan bidra med for utvikling av lokalsamfunn og næringsliv langs kysten.
For Finnmarkskysten er liv laga. Hemmeligheten ligger i kulturen, og drivkraften i menneskene som lever langs kysten. Og det slo meg at livet og næringslivet på kysten er en god modell for vekst og samfunnsutvikling også for områdene i nord uten nærhet til marine ressurser.
I Dyfjord i Lebesby kommune møtte vi de driftige damene Kristin Mørch og Hege-Lill Skavøy, "De ville bak fjellet". De kunne fortelle at de knapt hadde tid til å reflektere over hva de kunne søke om støtte og tilskudd til, de hadde for mye å gjøre. På Sjøsamisk tun i Smørfjord hadde de gjennom mange år bretta opp ermene og bygget selv. Den samme innstillingen fant vi i Billefjord og langs hele kysten. Lokalsamfunn der ildsjelene og rivjern hadde funnet sammen og skapte kulturell og økonomisk vekst med egne hender, ukuelig vilje og en raus porsjon gode idéer. Veidnesklubben er et slikt eksempel, der hele bygda møtte opp til møtet med sametingsrådet for å fortelle hva behovene består i.
Langs kysten ser vi at konkurrenter finner modeller for samarbeid, fordi lokalsamfunn og næringsliv i vekst skaper positive ringvirkninger for alle, både økonomisk, kulturelt og menneskelig. Man har forstått at mer igjen for å samarbeid, framfor å konkurrere hverandre i senk. Fiskeren forstår at hans muligheter for suksess øker når også fiskemottaket tjener penger. Fiske- og krabbemottaket tjener på at transportøren har arbeid. Butikken og lokalsamfunnet tjener på at butikken får levert varer av transportøren.
Båtsfjord er et godt eksempel på et samfunn der alle drar i samme retning. Ordfører Geir Knutsen sa det på en måte som gav inntrykk lenge etter at jeg hadde kommet hjem: "Du trenger egentlig bare bo en dag i Båtsfjord for å bli en ekte båtsfjording". Holdningen er at "vi trenger alle og alle er velkommen hit til oss". Det er en svært viktig faktor for å skape vekst og grunnlag for at de som flytter inn til våre småsamfunn vil bygge bo og bli hos oss, - lenge.
Sametingsrådets målsetning er å styrke den sjøsamiske kulturen for framtiden gjennom revitalisering av språk, kultur og næring, og gjennom å legge til rette for aktiviteter og utvikling som bygger robuste lokalsamfunn langs hele kysten.
For å få dette til, må vi slutte å se på oss selv med perspektiv fra sør og sentrum. Vi lever midt i matfatet og blant verdifulle marine og kulturelle ressurser: Det er kortere vei til globale markeder fra flyplasser i Lakselv, Alta og Kirkenes enn fra Oslo. I et globalt fiske- og krabbemarked er Veidnes og Båtsfjord sentrum, og Oslo periferi. Når vi krever utbygging av samferdsel og infrastruktur og bedre tele- og dataforbindelser så er det ikke for å få bedre veier til flyttelasset sørover eller for å slå ihjel tid foran pcen. Verdiene her er store, mulighetene uante og det hele er avhengig av en infrastruktur på vei, til havs, på data og i luften som gjør det mulig å realisere verdiene her vi bor.
Jeg konstaterer at Sametingets mangeårige prioritering av tilskudd til fornyelse av kystfiskeflåten, kulturtiltak og hjelp til kulturnæringer har bidratt på sitt vis til en ønsket utvikling langs kysten. Høsten 2015 skal sametingsrådet presentere ny politikk for de sjøsamiske områdene, Sjøsamiske strategier. Den vil bygge på erfaringer og innspill fra befolkning og næringsliv langs hele kysten.
Vi må se oss selv i sentrum, kyst og innland, framfor å se på oss som utkant og periferi. Og jeg ser nå tydeligere at vi må vurdere Sametingets virkemidler mer i retning av hva vi faktisk ønsker å få til av vekst og utvikling her vi bor, framfor å bøte på og dempe effektene av en sentralisert og ofte feilslått politikk vedtatt i sør.
Livskraften, den ukuelige viljen og de mange villige hendene langs kysten representerer en modell og et eksempel til etterfølgelse for mange av oss. Det handler om å se mulighetene, gripe dem med begge hendene og det handler om å samarbeide for alles beste.