Plan- og bygningsloven

Noen sentrale elementer i plan- og bygningsloven for Sametinget er:

• Det er innført en klar formålsbestemmelse om at all planlegging etter loven skal sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv er et viktig framskritt. Samiske utmarksnæringer sammen med reindrift omfattes naturlig av dette.
• Sametinget er gitt innsigelsesmyndighet i alle arealplaner som kan ha vesentlig betydning for samisk kultur og næringsutøvelse noe som muliggjøre en reell samisk innflytelse for sikringen av det samiske naturgrunnlaget. Denne bestemmelsen innebærer en gjennomføring av konsultasjonsplikten etter ILO 169 art. 6 og retten til å delta i den offentlig rettslige forvaltningen ved bruk, forvaltning og bevaring av naturressursene etter ILO 169 art. 15(1). Ved å ha innsigelsesmyndighet må ikke planmyndigheten bare vurdere tiltaks virkninger på samisk kultur og næringsutøvelse (jf. plan- og bygningsloven § 3-1 og finnmarkslovens § 4 Retningslinjer), men de må også søke å oppnå enighet med Sametinget gjennom forhandlinger og mekling i de tilfeller Sametinget går i mot et tiltak ved å reise innsigelse. Sametinget har imidlertid ikke en absolutt nektingsrett siden endelig avgjørelse kan bringes inn til behandling i Miljøverndepartementet. Men også Miljøverndepartementets sluttbehandling skal skje etter konsultasjon med Sametinget. Grunnlaget Sametinget reiser sine innsigelser på er det opp til Sametinget å utarbeide. Sametinget har ikke myndighet til å fastsette planretningslinjer for sikring av naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv. Det er likevel ingen ting som hindrer at departementet kan vedta slike planretningslinjer. For Sametingets del må det i tilfelle forutsettes at slike retningslinjer bare kan vedtas etter forutgående konsultasjoner med og samtykke fra Sametinget.
• Andre samiske interesser og lokalsamfunns rett til å bli konsultert i tiltak som direkte berører dem er dette ikke tatt inn i lovens bestemmelser. I merknadene til lovens § 5-1 i understrekes det imidlertid at det foreligger et særlig ansvar ihht ILO 169 for å bringe disse aktivt inn i planprosessen.
• Synliggjøringen av reindriftas arealbruk i arealformålet LNFR (”Landbruk, natur og fritidsformål, samt reindrift”) ses også som viktig for å øke bevisstheten om reindrifta hos planmyndighetene. Dette vil være et bidrag til å styrke vernet av reindriftas arealer.
• Loven legger opp til en viss innstramming i muligheten for å gi dispensasjoner fra bestemmelser fastsatt i medhold av planloven. Dette begrenser muligheten til en planløs utbygging som skjer gjennom utstrakt bruk av dispensasjoner, og som i sum utgjør store inngrep i samiske områder og dermed også endret bruk av utmarka.