Tale - Åpningen av Blåfjella-Skjækerfjella/Låarte - Skæhkere nasjonalpark og Lierne/Lijre nasjonalpark

Tale holdt av visepresident Johan Mikkel Sara ved åpningen av Blåfjella-Skjækerfjella/Låarte - Skæhkere nasjonalpark og Lierne/Lijre nasjonalpark, 26.juni. 2006.
Publisert av Kuhmunen, John-Marcus. Sist endret 26.06.2006
Kjære Kronprinsesse Mette-Marit, Fylkesmann, statsråd, biskop, ordførere, (fylkesordfører) og gjester.

Det er et faktum at halvparten av verdens verneområder er etablert i urfolksområder, Norge og Sverige er intet unntak. Årsaken til at leveområdene til urfolk er attraktive i forhold til områdevern er det særlige avhengighetsforholdet som finnes mellom urfolks kultur og naturen. Naturen er basis for urfolks eksistens og for deres verdensforståelse, tro, sedvaner, tradisjoner og kultur som helhet. Tilknytningsforholdet er ikke bare relatert til rådigheten over land og ressurser eller hvor mye man kan utnytte disse, men like mye til andre aspekter av livet, slik som slektskap, språk og stedsnavn, overlevering av tradisjonell kunnskap og tilhørigheten til områdene. For både urfolket og naturen er dette en vinn-vinn situasjon. Symbiosen består i at bevaring av levesettet og kulturen til urfolk bidrar til bevaring av det biologiske mangfoldet, og omvendt.

De samiske interessene i Norge, og spesielt reindriften, har tidligere vært positive til ulike verneregimer og således støttet opprettelse av nasjonalparker. Det har sin bakgrunn i at reindriften ikke har hatt tilgang til så mange andre former for vern av sine områder. Ulike naturvernregimer har således framstått som tiltak som var i reindriftens interesse for å beskytte eget beite- og driftsareal fra ytre press. Vi må imidlertid konstatere at denne uforbeholdne oppslutning ikke lenger er til stede. Dette skyldes blant annet at arronderingen i for stor grad er blitt tilpasset krav fra konkurrerende interesser og, ikke minst, at det er åpnet for en kommersialisering av verneområdet som vil øke presset på allerede utsatte arealer.

Sametinget er kjent med at nasjonalparkene som offisielt åpnes i dag, som en forsøksordning er underlagt såkalt lokal forvaltning og forvaltes av nasjonalparkråd hvor også reindriften er tilbudt sete, og at denne forvaltningsordningen skal underkastes evaluering når forsøksperioden utløper i 2008. Sametinget imøteser muligheten til å få delta i denne evalueringen, og vi benytter anledningen til å minne om beslutningen under konvensjonen om biologisk mangfold som sier at innen 2010 skal etablering, forvaltning og overvåking av områdevern gjøres med fullverdig urfolksdeltakelse som respekterer deres rettigheter.

For det er slik, at det internasjonalt på miljørettssiden, har skjedd store endringer med henhold til urfolks rettigheter og roller i forhold til verneområder de siste tiårene. Endringene er kort oppsummert at man for det første har anlagt et økosystemperspektiv hvor bærekraftig bruk og vern ses i sammenheng, blant annet både for at områdevernet skal være effektivt, men også for å imøtekomme urfolks legitime rettighetskrav. Her inkluderes rettferdighetsbetraktninger og menneskerettigheter til verneområder. Denne internasjonale utviklingen har dessverre ennå ikke nådd Norge i særlig grad. Sametinget har påpekt overfor vernemyndighetene, gjentatte ganger, at dagens vern legger for lite vekt på samspillet mellom natur og kultur, og vern gjennom bruk. Vern etter naturvernloven blir i dag for ensidig tilpasset det som faller inn under begrepet "klassisk naturvern", etter vårt syn blir det for snevert og statisk. Vi forventer nå at vi oppnår enighet med Miljøverndepartementet om vårt forslag til retningslinjer for vernplanarbeid i samiske områder. Vårt krav om en betydelig samisk deltakelse ved opprettelse og forvaltning av vernede områder står fortsatt ved lag.

Som et internasjonal eksempel kan det nevnes at det i Nunavutavtalen fra Canada er hjemlet og gjennomført mekanismer som tar konsekvensen av at naturvern ofte kan bety begrensninger i urfolks næringsmessige bruk av verneområdet. Enhver kommersiell interesse som kan utvikles på grunnlag av verneregimet er derfor eksklusivt forbeholdt de som påføres mulige tap eller ulemper. Et av det største utfordringene for urfolkene i mange av verdens nasjonalparker er for øvrig problemene som økt turisme fører med seg. I denne sammenhengen føler jeg det er riktig å nevne at reindriftsamene innenfor Låarte - Skæhkere nasjonalpark besværer overfor Sametinget at verneregimet legger for store begrensninger på reindriftsamenes næringsinteresser, samtidig som det kan legges opp til en kommersialisering av verneområdet som betyr ytterligere press på reindriftens arealer. For oss oppleves dette som et paradoks.

Sametinget ønsker å bidra til at de vedtatte verneregimene får en utforming som ivaretar urfolksperspektivet, samtidig som at områdets verneverdige karakter ivaretas for framtidige generasjoner. Det er i denne forbindelse en fornøyelse for meg å minne om at samene har brukt disse to områdene i lang tid, og at det således er et samisk kulturlandskap som nå er underlagt vern som nasjonalpark. Med disse ord, ønsker jeg oss alle lykke til med vernet. Takk for oppmerksomheten.