Bakgrunnen for loven
Gjennom Grunnloven og sameloven har Norge slått fast at at statlige myndigheter har en plikt til å sikre at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Norge har også ratifisert ILO konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk, samt gjort flere av FNs menneskerettighetskonvensjoner til en del av nasjonal lovgiving. Dette har gjort at Norge blant annet har forpliktet seg til å gjøre noe med de rettigheter samene har til land og vann gjennom sedvane og alders tids bruk. Denne retten er også slått fast i en rekke dommer der samene har vunnet i Høyesterett. Finnmarksloven er derfor en konsekvens av samenes rettigheter til land og vann i Finnmark.
Om finnmarksloven
I Finnmarkslovens formålsparagraf står det at loven skal legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte. Dette skal skje til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, bruk av utmark, næringsutøvelse og samfunnsliv.
Finnmarksloven slår fast at samene gjennom langvarig bruk av land og vann har opparbeidet kollektive og individuelle rettigheter til grunn i Finnmark. Det skal etableres en kommisjon for kartlegging av disse rettighetene. Det skal også opprettes en særdomstol som skal avgjøre tvister om slike rettigheter.
Finnmarksloven må følge ILO konvensjon 169. om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Loven må også anvendes i samsvar med folkeretten.
Rettigheter i loven
Alle innbyggerne får i sin hjemmekommune:
▪ fiske etter innlandsfisk med garn
▪ fiske etter anadrome laksefisk med faststående redskap i sjøen
▪ sanke av egg og dun
▪ hogge av lauvskog til brensel for husbehov
▪ stikke av torv til brensel og annet husbehov
▪ ta ut lauvskog til bruk som gjerdestolper og hesjestaur i reindrift og jordbruk
Alle innbyggerne i Finnmark får:
▪ jakte på storvilt
▪ jakte og fange av småvilt
▪ fiske i vassdrag med stang og handsnøre
▪ plukke multer
▪ ta ut trevirke til husflid
Alle innbyggerne i Norge får:
▪ jakte og fange småvilt
▪ fiske i vassdrag med stang og håndsnøre
▪ plukke multer til egen husholdning
Jakt, fangst og fiske krever alltid tillatelse. Tillatelse til fiske etter anadrome laksefisker i sjøen gis fortrinnsvis til personer som er tilknyttet primærnæringene og som bor fast i området.
Kommunen kan:
▪ gi enkeltpersoner eller grupper rett til å utnytte enkelte ressurser i bestemte områder nær bygden.
Finnmarkseiendommen kan:
▪ gi lokale organisasjoner rett til å utnytte enkelte ressurser i bestemte områder
▪ gi andre grupper almenheten tillatelse til å utnytte naturresurser ut over det de har rett til etter loven
▪ gi regler om utnyttelse av fornybare ressurser
▪ begrense ressursutnyttelse i bestemte områder
Finnmarkseiendommen
Når Finnmarksloven trer i kraft, overføres all grunn i Finnmark som Statskog forvalter til et nytt organ kalt Finnmarkseiendommen.
Finnmarkseiendommen vil i utgangspunktet forvalte grunnen på samme måte som en privat grunneier. Det betyr at Finnmarkseiendommen i utgangspunktet kan bestemme hvordan grunnen skal utnyttes. Det finnes imidlertid en del viktige unntak fra dette. For det første inneholder Finnmarksloven i seg selv viktige regler om forvaltningen av grunnen. Dessuten har innbyggerne i Finnmark visse rettigheter til blant annet jakt, fiske og multeplukking på denne grunnen.
Finnmarkseiendommen skal ledes av et styre på seks personer. Finnmark fylkesting og Sametinget skal velge tre styremedlemmer hver. Alle styremedlemmene skal være bosatt i Finnmark. Styret velger selv hvem som skal være leder og nestleder.
Finnmarkskommisjonen
Finnmarkskommisjonen skal kartlegge rettighetsforhold på den grunnen som Finnmarkseiendommen overtar fra Statskog SF. Før Finnmarkskommisjonen starter utredningen av et område, kunngjøres det i lokale medier og på annen hensiktsmessig måte. Den vil gi nærmere opplysninger om hvordan man kan melde fra om at man har et krav på et område.
Finnmarkskommisjonen er ikke en domstol, og er derfor ikke avhengig av at partene går til sak for å kunne utrede et område. Kommisjonen har selv ansvaret for at rettighetsforholdene på Finnmarkseiendommens grunn blir utredet. Kommisjonen har også selv ansvaret for at saken blir tilstrekkelig opplyst, i motsetning til i en vanlig rettssak hvor det er partene som har ansvar for å gi domstolen alle nødvendige opplysninger.
Kommisjonen kan oppnevne representanter for ulike interessegrupper som kan følge kommisjonens arbeid. Dermed sikrer man at partenes interesser blir ivaretatt uten at hver part må opptre med egen advokat eller lignende. Utgiftene til partenes representanter dekkes av staten. Ordningen er en form for rettshjelp fra statens side.
Etter at kommisjonen er ferdig med å utrede et område, skal den avgi en rapport om hvem som etter kommisjonens mening eier grunnen og om det er andre som har bruksrettigheter der. Finnmarkseiendommen har plikt til å ta skriftlig stilling til kommisjonens rapport.
Utmarksdomstolen
Dersom det er uenighet om rettigheter i områder som Finnmarkskommisjonen har utredet, kan partene bringe saken inn for Utmarksdomstolen for Finnmark. Dette er en særdomstol som avsier rettslig bindende dommer. Det er opp til de private partene å kreve saken behandlet av domstolen. Domstolen vil bare behandle tvister om rettigheter til Finnmarkseiendommens grunn.
Som i en vanlig domstol er det opp til partene å føre bevis for de påstandene de kommer med. Staten dekker nødvendige utgifter partene har hatt i saker der Finnmarkseiendommen har motsatt seg en konklusjon fra kommisjonen om at andre har rettigheter til grunnen. Hvis to private parter går til sak for domstolen, gjelder de vanlige reglene om dekning av saksomkostninger i rettssaker. Det betyr at hver part i utgangspunktet selv må dekke sine omkostninger, med mindre den ene parten taper saken fullstendig. Det skal uansett ikke betales rettsgebyr for å føre en sak for Utmarksdomstolen.
Utmarksdomstolens dommer kan ankes direkte til Høyesterett.