Sjølaksefiskerne er truet
Av Sametingets visepresident Marianne Balto
Miljøverndepartementet med Direktoratet for naturforvaltning holder på å regulere bort sjølaksefiskerne. Sjølaksefiskerne har i lengre tid kjempet en vanskelig kamp mot miljøvernmyndighetenes reguleringsregime for atlantisk laks langs kysten av Norge. De trenger nå den støtte de kan få.
Miljøvernmyndighetene hevder at dette er et miljøfaglig spørsmål. I realiteten dreier det seg om å flytte et fiskeri fra tradisjonelt næringsgrunnlag til fritidsaktivitet, fra sjø til elv. Dette kan også leses ut av fangststatistikken. Sametinget mener at det er svært viktig for sjølaksefiskerne at reguleringene for 2009 ikke settes til samme lave nivå som for 2008, de må tilbake til reguleringene som gjaldt for 2007.
Selv om den totale atlantiske laksestammen er redusert er det ingen holdepunkter for at laksen lengst nord og øst er det. Det er heller ingen holdepunkter for at sjølaksefisket utgjør trusselen for laksestammen. Det er for meg derfor vanskelig å forstå at miljøvernmyndighetene kan trekke den slutningen at det er sjølaksefisket i nord og øst som må reguleres på grunn av reduksjonen i laksestammen i sør og vest. Her må det også huskes at årsaken til at laksebestandene på sør- og vestlandet har vært i tilbakegang de seneste år, er en helt annen enn fiske av laks i sjø. Det skyldes sur nedbør, oppdrettsannlegg med lus og rømming, kraftutbygginger og overfiske i elv. Statlige inngrep og statlige tillatte inngrep er altså hovedårsaken til laksenedgangen. I stedet for at staten kompenserer for disse inngrepene, som har skadet laksestammen som viktig livsgrunnlag, velger staten å føre en reguleringspolitikk som ikke kan forstås som noe annet enn en form for dobbeltstraff av sjølaksefiskerne. Det er ikke å undres at folk i fjordene fortviler.
Miljøvernmyndighetene legger 2007 sesongens lave fangster ensidig til grunn for sin reguleringsiver av sjølaksefisket. Statistisk sentralbyrå sitt tallmateriale for totale fangster av laks i sjø og elv, viser at fangsten i sjø har hatt en jevn nedgang siden 1960. I elv har fangsten samme tidsperiode hatt en jevn økning. Det er derfor grunn til å spørre om miljøvernmyndighetene ønsker et redusert sjølaksefiske fordi den totale fangsten av laks er redusert blant annet på grunn av tidligere harde sjølaksereguleringer, eller om de ønsker et redusert sjølaksefiske for å øke fangsten i elvene ytterligere. Det er videre grunn til å spørre seg om den store iveren for å regulere sjølaksefisket mer skyldes behov for å uttrykke symbolsk miljøpolitisk handlekraft framfor målretta tiltak når kampen mot oppdrett og kraftutbygginger synes tapt. En relativt liten gruppe, som sjølaksefiskerne uten de ressurser i form av penger og posisjoner som fritidsfiskerne har, er kanskje et takknemlig reguleringsobjekt.
Det hevdes at sjølaksefisket må ta hovedbyrdene ved reguleringen av laksefisket fordi dette fisket skjer blindt på bestander. Den mest naturlige reaksjonen på dette ville være å hente kunnskap om bestandene det fiskes på. Det har betegnende nok ikke miljøvernmyndighetene prioritert. Det må også påpekes at elvefisket i store vassdrag med sidelever der det største uttaket tross alt skjer også skjer blindt på bestander. Her er reguleringsiveren ikke like stor. I Tana, som er det desidert største laksevassdraget for nordatlantisk laks, fiskes det for eksempel hardt på finsk side av elva. Bestander i noen av sideelvene på finsk side er allerede så godt som utryddet på grunn av det harde elvefisket der. Miljøvernmyndighetene må heller legge trykket på å bedre reguleringer av elvefisket, særlig på finsk side, framfor å gå etter sjølaksefisket.
Sjølaksefisket er en viktig kulturpilar for den sjøsamiske befolkningen. Tidligere høyesterettsjustitiarius professor Carsten Smith har karakterisert situasjonen for sjøsamene for å være fem på tolv. Sjøsamene har gjennom lang tid tapt store deler av sine tradisjonelle kulturgrunnlag. Denne utviklingen må ta slutt og den må snus. Dette er også staten pliktig til etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Dette har Sametinget gjort miljøvernmyndighetene oppmerksom på ved en rekke anledninger uten at miljøvernmyndighetene verken har villet eller evnet å gjennomføre faktiske drøftelser om dette.
Uten holdepunkter for at det er sjølaksefiskerne som truer villaksen vil miljøvernmyndighetene nå blindt regulere dette fisket bort. Dette er i beste fall en kunnskapsløs reguleringspolitikk. At en tusenårig høstingstradisjon nå er blitt laksens største trussel faller på sin egen urimelighet. Det er ikke sjølaksefiskerne som truer villaksen, men miljøvernmyndighetene som truer sjølaksefiskerne. Jeg forventer at en rødgrønn Regjering stopper opp og tenker en gang til.