Redaktørens tillitskrise
Av sametingspresident Egil Olli
At tilstedeværelsen av samer og Sametinget skaper uro i store deler av majoritetsbefolkningen og hos sentrale myndighetspersoner er ikke noe nytt. Fornorkingspolitikken foregikk ikke uten grunn. At redaktøren i Nordlys i sin leder 18.09.09 gir uttrykk for at jeg og Sametinget må ta ansvaret for denne uroen, er likevel en liten nyhet.
Redaktøren snur ting på hodet når han hevder at det er min og Sametingets politikk som er grunnlaget for konflikter og økt oppslutning om Frp. De konflikter vi har om samiske spørsmål er skapt av den politikken norske myndigheter gjennom historien har ført overfor samene. En slik situasjon kan ikke begrunne at samisk språk og kultur, samt samers tilgang til og innflytelse over natur og ressurser ikke skal sikres og utvikles. Det er som å si at vi må fortsette med fornorskningen for å få slutt på alle konflikter.
Det sentrale spørsmålet burde være hvordan konflikter behandles. Skal de håndteres slik Frp og dessverre mange toneangivende medier gjør ved å forstørre, forsterke og fordreie de, eller skal de løses ved en saklig tilnærming til hvilke interesser som skal ivaretas og hva jeg og Sametinget faktisk sier.
Sametinget ble etablert for at samene skulle ha mulighet til å styre over egen utvikling og for å kunne ha et løsningsorientert samspill mellom staten og samene. Da bør det være ganske selvsagt at samene selv gjennom sitt valgte sameting definerer de interesser og de krav som fremmes i politikkutviklingen. Om deler av majoritetsbefolkningen eller representanter for skiftende regjeringer høylydt misliker dette, kan da ikke det være uttrykk for en tillitskrise mellom Sametinget og samer flest. Alle objektive kriterier tilsier jo at det motsatte heller er tilfelle; økt oppslutningen om valgmanntallet, flere personer som stiller til valg, stabil oppslutning om lister og partier og også Sametingets gjennomslagskraft i nasjonal politikkutforming. Jeg reiser selv mye rundt i hele det samiske samfunnet og møter folk. Jeg møter ikke den tillitskrisen, som redaktøren bombastisk slår fast finnes.
Så er det slik at Sametinget er et demokratisk folkevalgt organ av og for samer. Det arbeidet jeg og andre representanter gjør står til velgernes vurdering hvert fjerde år. En klarere omdømmevurdering er det få andre personer og institusjoner som utsetter seg for. Jeg forstår at redaktørens tillit til meg og Sametinget er i krise. Jeg synes likevel han bør være mer tilbakeholden med å overføre den opplevelsen til samer flest.