Innledning om barmarkskjøring - stormøte i Lakselv 21.01.2009
Av Sametingsråd Marianne Balto.
Statssekretær, møteledere og møtedeltagere. Først av alt vil jeg takke for oppmøtet!
Sametinget er, sammen med Direktoratet for naturforvaltning og Finnmark fylkeskommune, ansvarlige for dette seminaret.
Siktemålet med seminaret er å markere starten på barmark kjøringsprosjektet i Finnmark. Oss arrangører av seminaret har våre tanker om hvordan dette feltet bør forvaltes - og vi er kanskje ikke alltid enige med hverandre om hvordan forvaltninga skal skje. Men en sak er vi enige om; nemlig det at vi har behov for mer kunnskap om dagens praksis. Det er også en av grunnene til at vi har invitert dere til dette seminaret.
Sametinget mener det er viktig å få synspunkter fra befolkningen på en direkte måte i alt arbeid som vi gjør, også i lovsaker. I regjeringens arbeid med å fullføre gjennomgangen av motorferdselsloven er det helt avgjørende at det er en god prosess der folk blir hørt. Det er godt å se at så mange har kommet, er engasjerte og har interesse for utviklingen av sitt eget samfunn.
Motorisert ferdsel generelt, også i barmarkssesongen, engasjerer folk og er viktig for befolkningen her. Dette henger sammen med det at folk på ulike måter er avhengig av å kunne bruke naturen. For veldig mange har naturrikdommer en direkte økonomisk betydning gjennom enten som en del av sin næringsvirksomhet, eller som en del av naturhusholdet. For andre er trivselen av å være en del av naturen avgjørende for sitt valg av å bo i samiske distrikter eller utkant Norge. Verdiene i husholdsøkonomien og trivselsfaktor ved bostedsvalget kan ikke måles i inntektsgivende inntekt, men samfunnsøkonomisk har den stor betydning. Faller muligheten til bruk av naturen bort, faller kanskje hovedpreferansen for å bo i bygda også bort.
Tradisjonell høsting betyr likevel ikke det samme for alle lenger som det gjorde for en generasjon eller to siden, spesiellt gjelder det for dem som har valgt å flytte ut av bygdene og distriktene og dermed ikke lenger har naturhusholdet i sin hverdag. Likevel har de fleste som er vokst opp med naturen som en del av sin livsverdi, ønsker og lengsel til fortsatt å ha muligheten til bruke naturen, men nå mer som en del av sin livskvalitet.
Det er alt dette som gjør at landskapet er så viktig for oss. Naturen, og muligheten for å bruke den, er helt avgjørende for å holde samisk kultur levende og gi den rom til å utvikle seg.
Når vi nå diskuterer naturlandskapet vårt, kan vi ikke unngå å stille spørsmålet; hvordan vi ferdes i naturen?
Dette er dagens hovedtema. - Selvsagt ferdes vi på ulike måter som vi går, vi ror, vi ferdes slik vi gjorde før. Vi gjør det også, men det er ikke disse ferdselsmåtene vi skal diskutere i dag. Men vår bruk av motorisert ferdsel i barmark. Det er den ferdselsmåten som har bredt seg mest de siste tiåra som en erstatning til traktor og hestetransport. Den er ikke interessekonflikter, og derfor engasjerer dette spørsmålet oss så sterkt. Barmarkskjøring berører mange problemstillinger og ulike interesser. Den viktigste, og vanskeligste diskusjonen er den som handler om verdisyn og livsform og hvordan dette forener med å ta vare på naturen. Dette kommer særlig godt fram når vi ser på begrunnelsen for motorferdsel og sammenliknet med lovens oppfatninger med lokale oppfatninger. Lovutformere har et annet utgangspunkt enn det folk som bor her har.
Og det er gjerne disse ulike utgangspunktene, slik jeg ser det, som skaper uenighet om regelverket og om fortolkninga av det. Jeg skal komme nærmere inn på det etter hvert, men vil nå bare understreke at målet med denne prosessen vi er inne i må være å skape forståelse for samenes og lokalbefolkningens naturbruk og hvor viktig det er at vi har tilgang til våre utmarksområder. Samtidig må vi tørre å ta et kritisk blikk på det; på måter, omfang og konsekvenser av bruken.
Det er norske myndigheter på nasjonalt nivå som er ansvarlige for å utforme regelverket som kommunene og fylkesmannen må følge, altså de som forvalter i praksis. Sametinget mener at når regjeringen nå skal fullføre gjennomgangen av motorferdselsloven, så må det skje tilpasset den virkeligheten slik folk som lever her opplever. De som blir berørt av regelverket må være enig i det. I motsatt fall kommer vi i en situasjon der lov og liv ikke henger sammen! Men samtidig må det være enferdsel i naturen som ikke skader naturen og naturmiljøet.
Sametinget har en klar politikk på at vi skal ha tilgang til og kunne bruke av våre utmarksområder. En bruk sterkt forankret i lokal tradisjon og praksis. Det har vært hevdet i tidenes debatt at gjeldende regelverk og håndhevingen av dette hindrer tradisjonell bruk av utmarka i kommunene.
Direktoratet for naturforvalting sendte i 2007 ut forslag til nytt regelverk for motorferdsel i utmark og vassdrag på høring. Nå forstår jeg det slik at en direkte oppfølging av dette forslaget ikke er aktuelt for regjeringen. Jeg vil likevel peke på noen sentrale forhold Sametinget uttalte til Direktoratet for naturforvaltnings forslag:
•· Forslaget diskuterer i liten grad hvilke verdier som ligger til grunn for bruken av og forståelsen for landskapet.
•· Sametinget etterlyste videre et grundig dokumentasjons- og kartleggingsarbeid av motorferdselen i utmarka. Det er ikke nok å vite hvor mange kjøretøy som finnes, men også hvor og når disse blir brukt, og hvilke miljøbelastninger de eventuelt representerer.
•· Sametinget er enig i at motorferdselen har økt de senere åra, særlig i Nord-Troms og Finnmark. Sametinget er også enig i at motorferdselen på barmark i sum bidrar til store naturødeleggelser, i noen områder mer enn andre. Slik sett vil i særlig grad barmarkskjøringa kunne komme til å svekke naturgrunnlaget for samisk kultur på sikt.
•· Videre ga Sametinget klare signaler om at det er nødvendig å legge opp til ulik behandling av søkerne. Bygdefolk som lever av landskapet og ressursene skal kunne behandles annerledes enn fritidskjøreren utenfra. Kommunens, eller bygdas befolkning må kunne prioriteres framfor utenbygds folk. Det er i denne sammenhangen aktuelt å vise til Finnmarksloven og formålet med den.
Jeg skal utdype disse punktene. Enkelte vil kanskje spørre om motorferdsel og barmarkskjøring er en samisk verdi? Å kjøre firhjuling er i seg selv ikke en samisk verdi. Men det å komme seg ut på vidda og til fiskevann og multemyrer, det er en viktig samisk verdi. Også samer tar del i den utviklingen som folk ellers, og tar i bruk nytt utstyr som gjør hverdagen enklere. Folk ønsker å kunne bruke eget landskap på måter som er tilpasset hverdagen forøvrig. Alt dette er samiske verdier og det er noe mer og noe annet enn bare friluftsliv og rekreasjon.
Lovforslaget om motorferdsel er basert på et annet verdigrunnlag. Der legges det til grunn at utmarka først og fremst er en arena for rekreasjon og friluftsliv. Et sted folk kan finne fred og ro og ikke en plass for arbeid og høsting. Arbeid, ferdsel og høsting skaper støy og gjør det uryddig og ødelegger en vakker ramme, hevdes det. Med andre ord er det to ulike syn på utmarka som møtes i debatten om barmarkskjøring. Så langt er det dét nasjonale synet som har vunnet innpass.
Sametinget har derimot i sin høringsuttalelse satt fokus på det samiske verdigrunnlaget. Denne forståelsen må bli lagt til grunn for barmarkskjøringsprosjektet og ved fullføringen av gjennomgangen av motorferdselsloven.
Reaksjonen på forslaget til Direktoratet for naturforvaltning til ny motorferdsellov, leser jeg som et uttrykk for at lovforslaget bryter med grunnleggende lokale og samiske verdier.
For å lage en god lov, trengs det mer kunnskap om motorferdsel og bruk av utmarka. I sin høringuttalelse påpekte Sametinget at Direktoratet for naturforvaltning la frem et lovforslag som etter vårt syn var basert på et meget svakt kunnskapsgrunnlag. Det mangler gode registreringer over barmarkskjøringa. Det er heller ikke nok å basere seg på å telle trafikken på enkelte, tilfeldig utvalgte plasser. Eller å telle antall dispensasjonssøknader og ikke spørre om disse faktisk er blitt brukt. Vi må vite mer enn hvor mange kjøretøyer som finnes. Vi må vite hvordan og når de brukes. Og vi må bli enig om hvordan vi definerer bruken. Det er behov for å skille mellom ulike formål for kjøring i utmarka. Vi må spørre om det er ren fritidskjøring, om det er i forbindelse med utmarksnæring eller er det i forbindelse med innhøsting for naturhusholdet? Hvor ofte og hvor mye blir løypene brukt? Og hvem bruker dem? Kjører folk etter gamle kjørespor, eller blir det stadig laget nye spor som går til områder der det før ikke har vært ferdsel? Vi må også vite hvem det er som kjører og i hvilken forbindelse. Er det bare godt voksne menn som kjører slik det ofte hevdes, eller er familier en del av det? Hva med barn og unge? Hvordan ser de på denne formen for utmarksbruk? Og hvor er kvinnene? Vet vi nok om deres bruk av utmarka og hvilke ønsker de har med barmarkskjøring?
Når Sametinget nå har valgt å gå inn i et samarbeid med Direktoratet for naturforvaltning om dette prosjektet, er det med sikte på å få til en bedre prosess og et styrket kunnskapsgrunnlag før gjennomgangen av motorferdselsloven fullføres. Sametinget forventer derfor at det blir lagt ned et godt arbeid når man nå skal samle kunnskap om barmarkskjøring og at det avsettes nødvendige midler slik at arbeidet kan gjennomføres på en god måte. Da bruken av utmarka er så viktig for folket i området, er det viktig å vite, og ikke bare synse om bruken når vi skal regulere et område som berører så mange mennesker det her er snakk om!
Fra Sametingets side foreslår vi at disse fem punktene tas med i den videre diskusjonen:
•1. Vi trenger et lovverk basert på lokalt, samisk verdigrunnlag.
•2. Vi trenger et regelverk som styrker lokalt ansvar for naturgrunnlaget.
•3. Vi trenger et regelverk som også er med på å styrke bosettingsgrunnlaget. Vi ønsker å se på mulighet for forskjellsbehandling, der nærhet skal gi større rett til bruk av nærområder da det som oftest også er de som har større økonomisk og trivselsmessig avhengighet til naturen og ressursene.
•4. Vi vil se kritisk på ulike sider av motorferdselspraksisen.
•5. Vi ønsker også å sette fokus på reindriftsutøvernes barmarkskjøring på vinterbeiteområdene.
De første punktene gjelder bosetting og levekår. Sametinget er kjent med at tilgang til utmarksområdene har stor betydning for folks levekår her i Finnmark. Formålsparagrafen i Finnmarksloven legger også til grunn for forvaltningen at utmarksressursene skal være til beste for innbyggerne i fylket. Det er på bakgrunn av dette at Sametinget foreslår å legge lokale verdier og tradisjoner til grunn for lovverket. Vi mener videre at veien å gå er et lovverk som legger opp til et styrket kommunalt selvstyre, der lokalsamfunnet selv i stor grad er med på å bestemme bruken av sine områder. Vi er kjent med at enkelte kommuner i Finnmark har bedt om å få et større forvaltningsansvar. Det er grunn til å se på deres argumentasjon og praksis, og vurdere dette i den videre diskusjonen.
Videre mener vi at lokalbefolkningen skal sikres større rett til ferdsel i utmarka framfor utenbygdsfolk. Dette er et synspunkt som helt klart vil vekke debatt, men den debatten er det nødvendig å ta dersom vi skal kunne regulere den totale barmarkskjøringen. Sametinget mener at også motorferdselsloven, sammen med annen lovgiving og andre tiltak, skal fremme lokal næringsutvikling. Det vil f.eks være vanskelig for Sametinget å forvalte regjeringens verdiskapningsprogram for næringskombinasjoner og reiseliv på en god måte, dersom motorferdselsloven ikke tar hensyn til utmarksnæringens behov for kjøring og transport, en næring som er en sentral del av nevnte program. Ting må henge sammen og sees i sammenheng.
Det fjerde punktet minner oss på at vi må reflektere over vår egen praksis på samme måte som vi ser kritisk på myndighetenes forslag til forvaltningssystem. Vi må stille spørsmålet om all barmarkskjøring er bærekraftig på sikt. Eller er det slik at det kan være rom for endringer eller innstramninger på noen områder?
Og vi må vel alle innrømme at det kan være rom for endringer. Endringer er heller ikke noe vi skal frykte. Jeg vil her peke på to områder der vi bør se kritisk på egen praksis. Det første gjelder de senere års utviding av løypenettet i forbindelse med elgjakta. Det andre gjelder reindriftsnæringenes barmarkskjøring på vinterbeitene. Vi vet blant annet fra kommunene i indre Finnmark at elgjakt med store vald har ført til en betydelig utvidelse av barmarkskjøring, ofte i sårbart terreng.
Reindriftsnæringen driftsmønster idag innebærer utstrakt bruk av motoriserte kjøretøy. For å kunne utøve denne næringen, er det helt klart nødvendig med kjøring i utmarka både om vinteren og på barmark. Likevel er det nødvendig å sette søkelyset også overfor denne næringen hva gjelder barmarkskjøring på vinterbeiteområder samtidig som reinen oppholder seg ved kysten.
Avslutningsvis vil jeg si at vi ikke skal være så altfor redde for endringer. Jeg har allerede vært inne på at reguleringene av motorferdselen slik den er i dag, ikke er tilpasset vår levemåte. Vi ønsker endringer i den. Mitt budskap til dette spørsmålet er at når regelverket nå skal gjennomgås, så skal man benytte denne muligheten til å lytte til folk, lytte til lokale forvaltere og skjønne samenes og finnmarksbefolkningens tilknytning og bruk av fjellet og lage et lovverk som folk slutter seg til og skjønner formålet med. For en lov uten et godt formål er ingen god lov! Veien til en fornuftig og bærekraftig forvaltning går gjennom økt lokal deltakelse, medvirkning og ansvar.
Jeg er derfor glad for dette initiativet, der seminaret i dag er innledningen til en åpen diskusjon om barmarkskjøring i utmarka. Jeg vil følge seminaret i dag med stor interesse. Jeg ønsker en aktiv forsamling og god debatt velkommen. Og lykke til med seminaret.