God dag alle sammen! Mitt navn er Ellinor Marita Jåma, jeg sitter i sametingsrådet og har det daglige politiske ansvaret for reindriftssakene som behandles i Sametinget.
På vegne av Sametinget vil jeg få takke vertskapet- Det internasjonale fagsenteret for reindrift og Nettverk for reindriftskvinner - for invitasjonen! Jeg setter stor pris på at dere med dette seminaret setter søkelys på viktige reindriftspolitiske utfordringer som tradisjonell kunnskap og opplæring, knyttet opp mot kvinners plass i reindriftsnæringen.
Det har de siste tiårene vært utredet og skrevet mange rapporter om nettopp kvinner i reindrift. Jeg har selv vært med å skrevet en utredning for NRL, men jeg håper at vi nå har kommet så langt at rapportene som ligger og støver ned blir tatt i bruk og at vi går fra utredning til handling. Dette gjelder reindriftsnæringen selv, men også sentrale myndigheter.
Jeg har blitt bedt om å si noe om Sametingets reindriftsmelding og likestilling i reindriften.
Når deg gjelder likestilling så tror jeg det er på tide å kvele likestillingsbegrepet litt, og heller fokusere på likeverdsbegrepet. Vi kvinner må ta inn over oss at vi aldri kommer til å oppnå likestilling i reindriftsnæringen fordi vi rett og slett er forskjellig bygd, men likeverd kan vi få. Og jeg tror det er viktig at fokuset ligger der, og da kanskje mennene blir medgjørlige også. De har gått lei av vårt uendelige mas om likestilling. Men samtidig er det viktig at vi snakker om likestilling når det gjelder virkemiddelordninger, rettigheter og plikter, fordi det er der den største og mest utfordrende skjevheten ligger. Så likeverd når vi snakker om arbeidet med reindrift og likeverd når vi snakker om rammene for arbeidet med reindrifta.
"Er det bruk for kvinnene i reindriftsnæringen?" spør dere. Hvis svaret er JA, så må vi definere hvilken reindrift vi vil ha og hvordan oppnå dette.
Likestilling mellom kvinne og mann handler om selvbestemmelse, rettferdighet og likeverd, både kollektivt og individuelt. Kvinner og menn skal ha de samme rettighetene, pliktene og mulighetene på alle samfunnsområder. Respekt for individet og for hverandre er viktig i denne sammenhengen (Kilde: Sametingets handlingsplan for likestilling).
Jeg synes det er viktig å ta for seg to forhold: 1) Reell likestilling handler om å iverksette ulike tiltak for kvinner og menn. Og 2) målet bør ikke være at kvinner skal bli så lik mennene som mulig, men at kvinners egenverd skal løftes på kvinners egne premisser.
I mitt innlegg vil jeg fokusere på to ting:
•-Presentere Sametingsrådet melding om samisk reindrift - med fokus på likestilling.
•-Likestillingspolitiske utfordringer i forhold til reindriftsavtalen og reindriftslovginingen.
Sametingsrådets melding om samisk reindrift ble behandlet i Sametingets plenum i mai i fjor. I meldingen finner dere ikke et eget kapittel om likestilling. Det er ikke fordi likestilling eller likeverd i reindrifta ikke er viktig for Sametinget. I stedet for å definere likestillingsutfordringer særskilt, tar hele meldingen utgangspunkt i at samisk reindrift er
•-en viktig familiebasert næring og
•-at den er en essensiell språk- og kulturbærer.
Dette helhetlige perspektivet inkluderer kvinner i næringen!
Sametinget ser nødvendigheten av å ha fokus på disse hovedelementene for å oppnå en helhetlig og overordnet politisk tilnærming i utformingen av reindriftspolitikken. Dette innebærer et fokus på den familiebaserte reindrifta, der familier i kraft av sijte-institusjonen deltar i det daglige arbeidet med reindrifta.
Reindriftas kunnskap er tradisjonskunnskap som tilegnes gjennom et liv i reindriften. Kunnskapen i reindrifta kan man forenklet sagt dele opp i siidadoallu og báikedoallu. Arbeid i siidadoallu omhandler kunnskap tilegnet gjennom det konkrete arbeidet med flokken, herunder gjeting, skilling, kalvemerking, flytting etc. Til báikedoallu hører arbeidsoppgaver som blant annet opplæring av barn og unge, innhenting av råvarer til bruk i duodji, produksjon av duodji, matlaging og ervervelse av råvarer til matproduksjon. Gjennom alle virksomhetene i reindrifta inkluderes de samiske storfamiliene i den tradisjonelle familiebaserte reindriften. Barn, kvinner og menn har en naturlig og gjensidig plass. Kunnskap i og om siida- og báikedoallu representerer selve grunnlaget for en vellykket familiebasert reindrift.
Jeg vil understreke at det selvfølgelig er mange kvinner som beveger seg i siidadoallu og menn i báikedoallu, og disse to arbeidsenhetene er heller ikke så klart adskilt i det virkelige liv som fremstilt her. Poenget er å gi en fremstilling av de tradisjonelle arbeidssfærene. Dette bekrefter vel det jeg sa innledningsvis om at det er viktig at vi snakker om likeverd.
I den samiske reindriftskulturen har reinslakting lange tradisjoner for å utnytte alle reinens ressurser. Kjøtt, blod, hjerte, lever og annen innmat betraktes som viktige ressurser og nyttes til tørking, røyking og til produksjon av generell blodmat og pølser. I de fleste slakteriene blir verdifull tradisjonell mat av rein kastet, grunnet manglende utstyr til å håndtere disse på en lovlig måte. Bestemmelsene for slakteprosessene gjør det vanskelig og kostbart dersom reineierne selv skulle røyke og tørke kjøtt for salg. Sametinget er av den oppfatning at det må legges til rette for kommersiell feltslakt slik at kjøtt og råvarer kan produseres for markedet på måter som muliggjør en bredere ressursutnytting av rein. Sametinget mener disse utfordringene bør løses slik at det åpnes for arbeidsplasser og inntjening av alle medlemmene i familiene. Dette ville sannsynligvis medført et økonomisk løft for næringa, og det viktigste av alt - at verdifull tradisjonell slakte- og foredlingsmetoder av mat, samt råstoff til duodji bevares og videreutvikles.
Sametinget er også opptatt av at slakteriene håndterer slakteprosessen på en slik måte at all nødvendig råstoff til duodji. Skankeskinn til skaller til ulike anledninger er i ferd med å bli en mangelvare i markedet, noe som blant annet skyldes slakterienes slaktemetode der disse ofte blir ødelagt. Dette er bare et av mange eksempler på at dagens slaktestrukturer ikke ivaretar kvinners arbeidsplass i reindrifta.
Gode markedsføringstiltak er viktig. De er også svært kostbare. De senere årene har reindriftsavtalene avsatt midler til markedsføringstiltak for reinkjøtt. I den forbindelse har sametingsrådet etterlyst markedsføringstiltak også rettet mot andre reinprodukter enn kjøttet. En sterkere satsing på for eksempel duodji vil både bidra til å rekruttere kvinner til reindrifta samtidig som kunnskapen om bearbeiding av råstoff fra reinen og duodji ivaretas og nyttiggjøres. Å skape et bærekraftig inntektsgunnlag for duodji, bør være et relevant tiltak i likestillingsdebatten. Sametinget har gitt støtte til prosjekter som ønsker å bedre markedsføringen av duodji, dette er et tema vi kommer til å følge opp i det videre arbeidet med duodji. Vi er også opptatt av at produsent- og grossistleddet ansvarliggjøres i dette arbeidet. Dette realiserer vi gjennom å gi støtte til markedsføring innenfor rammen av investerings- og utviklingstilskudd.
Vi har også mange andre utfordringer når det gjelder duodji. Sametinget gir i underkant av 14 mill støtte til duodjitiltak i året. Vi synes det er viktig med gode duodji-opplæringsarenaer, samt etableringer- og utvikling av eksiterende duodjivirksomheter. Sametinget har fått innspill om at det er nødvendig med felles regionale duodjiverksteder, og jeg kan godt forstå at dette ønskes av mange. Utfordringen er ikke å investere i slike verksteder. Utfordringen per i dag er at vi ikke har midler til driftskostnadene for slike verksteder.
Jeg er veldig opptatt av at rekrutteringen til reindrifta er god. Hvis rekrutteringsgrunnlaget svekkes, svekkes hele næringen. Til nå har rekrutteringen i reindrifta vært god, men dette gjelder ikke alle områder. Vi må ta inn over oss at når kvinner ikke har anledning til å delta i reindrifta, så vil dette få konsekvenser i form av svekket rekruttering. Sametinget er bekymret for rekrutteringen til reindrift på lengre sikt. Reindrifta trenger ung og kompetent arbeidskraft. Uten planmessige tiltak vil det i enkelte distrikter kunne utvikles en situasjon med manglende kulturell kontinuitet og manglende kompetanse. Et tiltak vil være tilrettelegging av generasjonsoverganger. Reindriftsloven har åpnet muligheten til å etablere en rekrutteringsandel i tilknytning til en sijteandel. Sametinget er opptatt av at den nye bestemmelsen i reindriftsloven følges opp gjennom virkemiddelordningene i reindriftsavtalen.
Den største andelen av dagens reindriftskvinner er i fulltids- eller deltidsarbeid utenfor reindrifta. I de fleste tilfellene er familiene blitt avhengig av denne faste inntekten. Sametinget mener at virkemiddelordningene må tilrettelegges for at også disse kvinnene får muligheten til i perioder å delta i reindrifta uten å miste inntekt. Sametinget mener at staten er medansvarlig for at kvinners posisjon er svekket i reindriften. Det bør derfor tilføres friske midler til reindriftsavtalen for å løse utfordringene med å få reindriftskvinner tilbake til næringen. Dersom dette ikke gjøres vil verdifull tradisjonell reindriftskunnskap som kvinner besitter stå i fare for å svekkes og i verste fall gå tapt, og rekruttering av unge til næringa likeså. Det er viktig å understreke at en satsing på báikedoallu ikke må gå på bekostning av den eksisterende virkemiddelordningen i reindrifta, og heller ikke bidra til en stereotypifisering av kvinnerollen. Ordningene må gi kvinner og barn stor grad av valgfrihet. I Sametingets årlige innspill til reindriftsavtalen har vi som mål å påpeke viktigheten av å finne mulige finansieringsløsninger som kan bidra til å rekruttere flere kvinner og barn til reindriften.
Det er nødvendig å arbeide planmessig med likestillingsutfordringer i reindriftsnæringen. Det vil derfor være avgjørende for en helhetlig reindriftspolitikk at reindriftskvinner også er synlig i tillitsverv og i arenaer der beslutninger om reindriften tas.
I denne sammenheng er det naturlig å måtte vurdere å integrere begrepene báikedoallu og siidadoallu ved en revidering av reindriftsloven. Sametingsrådet understreker at det er viktig at begrepet hjemles i lov i sin hele og fulle mening.
Dette var noe av det du vil finne om likestilling i "sametingsrådets melding om samisk reindrift".
Så over til:
Andre fremtidige politiske utfordringer.
Reindriftsavtalen er viktig instrument for å iverksette politiske prioriteringer. Avtalen har gjennom årenes løp støttet mange gode formål særlig i forhold til produksjon og infrastrukturelle (gjerder, reindriftsanlegg, gjeterhytter osv) tiltak. Reindriftsavtalens økonomiske rammer har imidlertid ikke inkludert kvinner og unge i reindrifta på en god nok måte. Blant annet er jeg skuffet over at barnehagetilskuddet og utdanningsstipendet er avviklet. Reindriftsavtalen legger føringer for en næring, hvis kulturaspekt og næringsgrunnlag, er beskyttet gjennom nasjonal lovgivning og internasjonal konvensjoner. Reindrifta er en urfolksnæring. Reindriftsretten er knyttet opp mot samisk etnisitet. Reindriftsavtalens rammer skal ivareta reindriftas bærekraft i dens fulle bredde, ikke bare ivareta reindrifta som en ren kjøttprodusent.
Sametinget ser nødvendigheten med en nær forestående revidering av reindriftsloven. SRU II er ferdigstilt, vi har fått en ny plan- og bygningslov og ved siste revidering av reindriftsloven ble ikke en fremtidig reindriftsforvaltning vurdert slik det opprinnelige målet var. I arbeidet med en ny reindriftslov, ser jeg muligheten til å påvirke loven slik at den ivaretar kvinners rettsikkerhet i reindrifta bedre enn dagens lovgivning. Jeg ser i seminarprogrammet at det er lagt inn et eget innlegg om reindriftsloven i morgen. Det blir interessant. Uten at jeg tror at jeg foregriper morgendagens innlegg for mye, vil jeg rette fokus på noen av utfordringene ved dagens lov. Reindriftsloven av i dag er kjønnsnøytral. Loven forskjellsbehandler ikke kvinner når det gjelder etablering i reindrifta. Jeg vil likevel peke på noen svakheter i reindriftsloven sett i forhold til likestilling mellom kjønn.
På mange vis kan man si at reindriftsretten er en fødselsrett. Retten til reinmerke har personer som har foreldre eller besteforeldre som eier rein og en sijteandel. Videre er det et krav at reinen du eier skal være knyttet til en sijteandel eller en sideordnet rekrutteringsandel (Reindriftslov § 32 Retten til reinmerke). Ved ekteskapsinngåelse overføres ofte kvinners rein inn i ektefellens/samboers sijteandel. Ved et eventuelt ekteskapsopphør, sikres ikke kvinner rett til å eie rein, dersom tidligere ektefelle eller andre slektninger med sijteandel gir tillatelse til å ha kvinnens rein i sin sijteandel. Det innebærer at ved ekteskapsbrudd mister kvinnen sin reindriftsrett, sin arv! Dette gjelder selvfølgelig begge kjønn, men etter dagens praksis rammer dette langt flere kvinner enn menn. En ny reindriftslov bør sikre kvinner (og menn) som har fått reinmerke som barn, videre rett til å eie rein ved skillsmisse.
En annen svakhet vel loven er det faktum at det ikke gis utvidede rammer til de sijteandelene som eies av begge ektefellene i lag, versus de som eies av en person. Bestemmelsene for reinbeitedistriktets årsmøtet er et godt eksempel på at likestilling mellom kjønnene ikke blir ivaretatt. Årsmøtet behandler blant annet forvaltningen av distriktets resurser og er et sentralt internt styringsorgan for reindrifta. Hver sijteandel har 5 stemmer på årsmøtet, uavhengig om begge ektefellene er ansvarlige ledere av sijteandelen, eller om sijteandelen eies av en ansvarlig leder (reindriftslov § 49 Distriksårsmøte). Jeg mener at når begge ektefellene er ansvarlige ledere, så skulle det automatisk medføre at disse to får tilleggsstemmer. Den andre ektefellen pålegges ansvar og plikter ved sameiet, men får ikke mulighet til medbestemmelse. Dette er urettferdig og diskriminerende! Til sammenligning: Dersom sijteandelen etablerer en sideordnet rekrutteringsandel, vil denne får to tilleggstemmer i tillegg til de fem, som ansvarlig leder av sijteandelen har. Dette er en problemstilling som jeg vil følge opp ved en ny revidering av reindriftsloven.
For å lykkes med likestilling kreves det tiltak som sikrer kvinners rettigheter og muligheter. Man kan ikke bare vedta i politiske dokumenter at et større antall kvinner skal inn i reindrifta. Man må legge til rette for at kvinner får et økonomikk utkomme av næringen. Det er en stor svakhet ved loven at den åpner for at begge ektefellene kan være ansvarlige ledere for en sijteandel, men at dette ikke følges opp gjennom å sikre den andre ektefellen og medeiere, muligheter til å følge opp sitt ansvar og sine plikter. Det er videre uakseptabelt at denne medeierretten ikke sikrer kvinner inntjening i næringer. Som minoritet - krever vi samer - at vår rettsikkerhet og språklige, kulturelle og materielle grunnlag skal sikres i lovgivning og forvaltning. På samme måte må vi kreve at kvinners rettigheter og muligheter sikres i lovgivning og i praktiseringen av loven.
Avslutningsvis vil jeg si at jeg har tro på nettverksbygging. Kvinner har tradisjonelt en sterk plass i reindrifta. Denne må vi ta vare på - og bygge videre på. Dette må vi kvinnene i reindrifta gjøre sammen, samhold er i seg selv en maktposisjon. Gjennom nettverkene vil vi kunne få bruke hverandres kunnskap. Mange av oss besitter masse samisk tradisjonskunnskap og språkkunnskap, mange er teoretisk utdannet, og mange sitter i politiske posisjoner, har tillitsverv eller sitter i forvaltingsorganer som gjør at de har innflytelse på beslutningsprosesser. Denne enorme kunnskapen og posisjonen vi sammen besitter, kan vi gjøre tilgjengelig for hverandre gjennom gode operative nettverk. Ikke minst vil vi kunne finne støtte og få rådgivning gjennom slike kvinnenettverk. Samtidig er det viktig at når vi jobber med slike tema, at mennene blir utfordret. Hva mener de om kvinner i reindrifta, mener de at vi er viktige og hvorfor? De har bare godt av å bli utfordret på dette, og kanskje kan de komme med gode og kloke innspill og tilbakemeldinger. Vi må ikke glemme at ansvaret for økt likeverd og likestilling mellom kjønnene ikke bare er kvinners ansvar.
Takk for meg og lykke til med seminaret!