Bakgrunn for Samerettsutvalget II
Samene har gjennom flere hundre år vært den svake og tapende part i konflikter om landområder og naturressurser. Innskrenkingen av samenes ressursgrunnlag tiltok i siste del av 1800-tallet og utover 1900-tallet både gjennom lovgiving og domsavsigelser.
Samerettsutvalget ble første gang oppnevnt av Regjeringen i oktober 1980 og den direkte foranledningen til oppnevningen av Samerettsutvalget var konflikten om Alta-Kautokeinovassdraget. Denne konflikten synliggjorde den historiske uretten staten har begått overfor samene når det gjelder rettighetene til land og naturressurser.
På bakgrunn av utviklingen av folkeretten, sameretten og samepolitikken ble Samerettsutvalget gjenoppnevnt 1. juni 2001. Utvalgets mandat var blant annet å:
• Utrede samenes rettslige stilling til disponering og bruk av land og vann i samiske områder utenfor Finnmark der det legges vekt på den internasjonale rettsutviklingen og at det fremmes forslag som ikke er i strid med Norges internasjonale forpliktelser.
• Fremme forslag til hvordan samene kan sikres muligheter til å utnytte naturressursene i sine områder og hvor hensynet til bevaring av samisk kultur står sentralt, samtidig som den ikke-samiske befolkningens interesser anerkjennes.
• Særlig å vurdere reindriftens arealbruk og rettigheter med sikte på å utvikle en bærekraftig reindrift.
• Kartlegge ulikheter mellom forskjellige interesser med forslag til løsninger som kan dempe eventuelle konflikter mellom ulike bruksmåter.
• Vurdere forslag om endringer av, eller nye forvaltningsordninger, lover og bestemmelser, herunder skal det vurderes om fjelloven bør legges til grunn. Utvalget bør også utrede om lokal forvaltning av grunnen og naturressursene.
Samerettsutvalget avga sin utredning NOU 2007:13 "Den nye sameretten" og NOU 2007:14 "Samisk ressursbruk og rettssituasjon fra Hedmark til Troms" 3. desember 2007. Sametingspresident Egil Olli var til stede og hold et innlegg ved overleveringen av utredningen. Ved overleveringen ga han uttrykk for en forventning om at det store utredningssporet i utviklingen av sameretten og samepolitikken i Norge nå er satt.
- Utfordringen er nå å få lovfestet bestemmelser som både i prinsipp og praksis anerkjenner samiske rettigheter til å eie og bruke de aktuelle landområdene, samt delta i forvaltningen, sa president Egil Olli.
Høringsfristen til Samerettsutvalgets utredning gikk ut i februar 2009 og Sametinget skal nå konsultere med Regjeringen i arbeidet videre med Samerettsutvalgets forslag. Sametinget behandlet Samerettsutvalget forslag i februar 2009. Vedtaket da danner grunnlaget for dette videre arbeidet.
NOU 2007: 13, "Den nye sameretten" bind A.
NOU 2007: 13, "Den nye sameretten" bind B.
NOU 2007: 14, "Samisk ressursbruk og rettssituasjon fra Hedmark til Troms".
Samerettsutvalgets forslag
Samerettsutvalget har foreslått tre store lovforslag. Disse er:
• Kartleggingslovgiving - identifisering av individuelle eier- og bruksrettigheter.
• Konsultasjons- og saksbehandlingslovgiving - prosedyrer for involvering av Sametinget i beslutninger som påvirker samiske forhold.
• Styrings- og forvaltningslovgiving av grunn og naturressurser - samisk deltaking i organ som styrer og forvalter den grunn Statskog i dag forvalter eiendomsretten til.
I tillegg foreslår Samerettsutvalget endringer av plan- og bygningsloven, naturvernloven, mineralloven og reindriftsloven. Etter dette er det kommet ny plan- og bygningsloven og ny naturmangfoldslov som tar inn over seg forslagene fra Samerettsutvalget.
Sametingets prinsipper for det videre arbeidet
Sametinget har lagt følgende prinsipper til grunn for det videre arbeidet med Samerettsutvalget. En ny lovgiving må samlet sikre:
• Reell anerkjennelse av samiske rettigheter.
• En kartlegging av rettigheter som også sikrer kollektive samiske rettigheter.
• Et rettsbilde som er likeverdig over hele det tradisjonelle samiske område og som sikrer reell likhet mellom majoritet og minoritet, og mellom ulike samiske områder.
Kriterier i det videre arbeidet
Hovedkriterier ved utformingen av lover og tiltak for å sikre samenes rettigheter til land og naturressurser er folkeretten. Samerettsutvalget har foretatt en til dels omfattende drøfting av urfolksretten. Likevel framstår en del vurderinger og konklusjoner som ufullstendige og i noen tilfeller ikke korrekte. Dette gjør at noen av utvalgets forslag framstår som problematiske.
Folkeretten utgjør rammen for de vurderinger og forslag som fremmes. Folkeretten er også instrumentet for konfliktdemping og ordnede og legitime rettsforhold.
En kortfattet oppsummering av de folkerettslige rammene er følgende:
• Staten er forpliktet til å verne mot inngrep som kan skade grunnleggende vilkår for samisk kultur.
o Ved vurdering av om inngrep kan skade samisk kultur skal effekten av tidligere, og planlagte inngrep trekkes inn.
o Ved vurdering av tiltak som kan begrense kulturutøvelsen skal hensynet til samisk kultur vektlegges.
o Næringer må ikke være kulturspesifikke for å være vernet
• Staten plikter å iverksette positive særtiltak når det er nødvendig for urfolks kulturvern og utvikling.
• Staten er forpliktet til reelt å anerkjenne urfolks land og ressursrettigheter.
o En langvarig kartleggingsprosess i områder hvor det eksisterer samiske kollektive og individuelle land- og ressursrettigheter er i seg selv ikke tilstrekkelig for en reell og praktisk anerkjennelse av eiendoms- og bruksrettigheter
o Folkeretten gir et videre rom for å akseptere samisk bruk som rettighetsskapende enn norske rettsregler, dette er ikke minst tilfelle for kollektive eier- og bruksrettigheter.
• Retten til selvbestemmelse, deltakelse og konsultasjoner er selvstendige rettigheter, fastsatt i ulike internasjonale rettsinstrumenter. Disse rettighetene er likevel slik at det kan være glidende overganger mellom disse avhengig av hvor viktige aktuelle saker er for det samiske folk.
o Samer har rett til selvbestemmelse Selvbestemmelsesretten er en kollektiv rett.
o Samene har rett til deltakelse og konsultasjoner om sine egne prioriteringer bl.a knyttet til tradisjonelle landområder.
Folkemøter
I det videre arbeidet med Samerettsutvalget II er det viktig for Sametinget å ha en bred kjennskap til situasjonen slik den er i dag, og til folkets synspunkter på framtidige løsninger. Det er derfor arrangert en rekke folkemøter i de samiske områdene sør for Finnmark.
Sametingspresident Egil Olli understreker at alle innspill som har kommet fram på folkemøtene vil bli tatt med i det videre arbeidet, og at Sametinget også kommer til å være mottakelig for innspill i etterkant av folkemøtene.
Ønsket folkets innspill.
Vurderinger av Samerettsutvalget forslag
Forslaget om en kartleggingslovgiving er positivt. Forslaget om at kartleggingen bare skal skje i henhold til norsk rett og forutsetningen om at norsk rett fullt ut samsvarer med internasjonal rett er det vanskelig å slutte seg til. I loven må det klart framkommer at samenes kollektive rettigheter også skal utredes. Terskelen for hva som skal utredes må også være lav, og det samme gjelder for mulighetene til å ta opp igjen rettskraftige saker for domstolsbehandling.
Forslaget om en konsultasjons- og saksbehandlingslovgiving er positivt. Konsultasjoner utgjør sammen med selvbestemmelsesretten hjørnesteinen i den internasjonale urfolksretten. En egen lovgiving som gjennomfører forpliktelsene til konsultasjoner vil bidra til at både forvaltningspraksis og en rekke lover bringes i samsvar med urfolksretten.
Styrings- og forvaltningslovgivingen av grunn og ressurser må både prinsipielt og reelt anerkjenne samiske kollektive og individuelle land- og ressursrettigheter. Det må også ivareta samenes rett til selvbestemmelse og rett til deltakelse. Samerettsutvalgets flertallsforslag (hålogalandslov/allmenningen) og det ene mindretallsforslaget (revidert Statskog) ivaretar ikke disse hensynene.
En lovgiving for styring og forvaltning over grunn der det erkjennes og anerkjennes at det eksisterer kollektive og individuelle samiske rettigheter vil både ha karakter av å være et grunneierorgan og et organ som utøver offentligrettslig myndighet på vegne av en uidentifisert masse av eiere og bruksrettshavere. Ved slik lovgiving må samene derfor sikres både en grunneierposisjon og selvbestemmelsesposisjon. Dette kan skje gjennom ordninger for fellesforvaltning med andre folkevalgte organ.