God dag godtfolk,
Jeg er invitert av Statnett til å holde innlegg om "energiutvikling på Nordkalotten - muligheter og utfordringer for urfolket". Jeg vil begynne med å takke for invitasjonen til denne spennende konferansen, som omhandler et tema som er viktig for oss alle; energi.
Mitt innlegg vil dreie seg rundt tre akser; urfolks rettigheter, klimautfordringene og fornybar energi. Men mest av alt vil mitt innlegg dreie seg om de dilemmaer vi står overfor når disse tre temaene skal forenes i en strategi for fremtiden. En strategi som skal være bærekraftig, ikke bare med hensyn til naturmiljø og samfunnsøkonomi, men også det menneskelige aspekt, herunder hensynet til samene.
Jeg vet mange av dere nødvendigvis ikke vil være enige med meg i alt jeg sier, men jeg som sametingspresident er først og fremst talsmann for samene og vårt folkevalgte organ Sametinget og har det som perspektiv. Et perspektiv som er formet av vår egen historie og den internasjonale bevegelsen som moderne urfolk kan sies å tilhøre.
Urfolks rettigheter
Men først, la meg begynne med begynnelsen. Samene har en dokumentert årtusen lang tilstedeværelse i de nordiske land og Russland, med tyngde i nord. Samene var der før statene ble til, og har dermed status som urfolk i henhold til internasjonal folkerett. Samene har også beskyttelse som minoritet i henhold til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.
Statusen som urfolk er anerkjent av staten Norge blant annet gjennom ratifisering av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk i selvstendige stater. Konvensjonen gir rettsregler som statlige myndigheter må følge. En hjørnestein iILO-konvensjonen er statens plikt til å konsultere med urfolk i saker som kan få direkte betydning for dem. Denne plikten ligger til alle statlige myndigheter og kan gjelde ulike sakstyper som lover, forskrifter og enkeltvedtak.
For å sikre at konsultasjonsplikten gjennomføres på en tilfredsstillende måte inngikk Regjeringen og Sametinget i 2005 avtale om prosedyrer som skal legges til grunn ved konsultasjoner. Disse prosedyrene er fastsatt ved kongelig resolusjon. Målet med konsultasjonene er å forhandle i tillit til at det skal kunne oppnås enighet om foreslåtte tiltak.
NVEs oppgaver og beslutninger er omfattet av konsultasjonsprosedyrene. Det er også inngått en egen utfyllende avtale om gjennomføring av konsultasjoner i energisaker mellom NVE og Sametinget.
Hva ønsker så Sametinget å få ut av konsultasjonene? Vi ønsker, slik formålet med ordningen tilsier, å oppnå enighet om planlagte tiltak. En enighet med løsninger som ivaretar grunnlaget for samisk kultur og utvikling. Et viktig fundament for etablering av slik enighet er at partene kjenner hverandres vurderinger av konsekvenser i form av hvilke kriterier en bruker og hvilken vekting en tillegger kriteriene. Her har Sametinget og NVE ennå ikke blitt samstemt om arbeidsformen. NVE har en forvaltningskultur hvor en ikke er vant til å dele foreløpige vurderingene med andre. Dette vanskeliggjør selvsagt muligheten for reelle og løsningsorienterte konsultasjoner. NVE og Sametinget er enige om å arbeide med å avklare denne situasjonen.
I samarbeidet med NVE har vi mange tunge og viktige saker. Det gjelder blant annet alle planlagte 420 kilovolt-linjer fra Ofoten og nordover til Hammerfest og eventuelle forlengelse til Varangerbotn og videre til Finland i den tiltenkte "Arctic Circle". I tillegg kommer mindre kraftlinjer og vindkraft- og elvekraftsøknader i det samiske området. Disse sakene stiller Sametinget overfor store kapasitetsmessige utfordringer, som Olje- og energidepartementet så langt ikke har villet imøtekomme Sametinget med økonomiske ressurser til. Resultatet er at beslutningsprosessene vil ta lenger tid.
Klimautfordringen
Klimautfordringene angår oss alle. Det er hevet over enhver tvil at oppvarmingen av jordkloden er menneskeskapt og at konsekvensene blir store dersom vi ikke stanser en slik utvikling. Selv om tiltak søker å møte globale utfordringer må vi selvsagt også vurdere om lokale virkninger er akseptable og rettferdige. Ikke sjelden må tiltakenes innretning justeres slik at de samlede negative konsekvenser blir minst mulig, samtidig som vi får målet med tiltaket oppfylt. Det fordrer en evne til å tenke nasjonalt og ikke regionvis både hos myndighetene og de som skal gjennomføre tiltakene. Jeg tenker her på vindmøller, noe jeg kommer tilbake til.
Det er således et paradoks at urfolksområdene, som det er bred enighet om er de områdene som først får merke konsekvensene av klimaendringen, er de som tilsynelatende også må bære de største byrdene av de avbøtende tiltakene. Urfolkene i nord, herunder samene, vil måtte tåle virkningene av jordas feber, men det forventes også at de stiller med arealer til den sterke medisinen.
Sametingsrådet er positiv til utvikling av grønn energi fordi det vil bidra til å redusere utslippene av CO2. Men samtidig må vi søke å unngå at disse etableringene skader naturgrunnlaget for samisk kultur. For samisk kultur gjelder det at uten naturgrunnlag, ingen kultur.
På Melkøya utenfor Hammerfest utgjør gasskraftverket et av landets største punktutslipp av CO2 under normal drift, samtidig som det har vært ekstra utslipp under oppstarten. Statnett planlegger å fremføre kraftlinjer gjennom Troms og Vest-Finnmark for å tilby elektrisk kraft som erstatning for gasskraftverk som energikilde. Ifølge Statnett vil kraftlinjen Balsfjord - Hammerfest både fremskynde fase 2 på Melkøya og redusere utslippene av CO2 med 870 000 tonn per år for Melkøya trinn 1 og 2, samt Goliat.
Jeg synes dette er positivt. Men da må vi også ha sikkerhet for at en slik elektrifisering av Melkøya og Goliat faktisk skjer.
Elektrifiseringen av Melkøya og Goliat og kanskje på et senere tidspunkt olje- og gassinstallasjonene i Øst-Finnmark, samt tilbud om kraft til gruveindustrien, krever altså fremføring av nye 420 kilovolt-linjer gjennom de samiske områdene. Konsekvensene av dette klimatiltaket er altså bygging av kraftlinjer som berører 40 reinbeitedistrikt i Troms og Finnmark. Dette er et enormt inngrep i samiske områder og potensielt et enormt negativt inngrep i samisk kultur.
Jeg har stor sans for argumentet om at kraftlinja fra Ofoten til Hammerfest, via Balsfjord, vil styrke forsyningssikkerheten til Troms og Finnmark. Jeg vil imidlertid ikke undervurdere de konsekvensene linja vil få for samisk kultur og tiden det tar å avklare alle saksforhold. Jeg ser frem til konsultasjonene med NVE og i sluttfasen Olje- og energidepartementet. For å si det på en annen måte: I Hammerfest skal en ikke montere strømskapet nå og vente på kabelen. Det kan gå en stund til den kommer.
Vindkraft
Jeg ønsker å sette fokus på vindkraft, om enn ikke på den måten industrien selv ofte gjør. Jeg mener at en bør se på om ikke allerede utbygde områder først skal utnyttes til vindkraft, i stedet for å gå løs på områder med lite eller ingen tekniske inngrep fra før. På samme måte som for all annen nærings- og industrivirksomhet i samiske områder må en se på alternative anvendelser av arealet og hvilke konsekvenser i sum tiltakene får.
I skjæringspunktet mellom ny industri og energi synes jeg at ideen til Syd Varanger Gruve AS med vindmøller i gruvene er spennende. Området har inngrep allerede og veiene og strømkablene er på plass. Jeg er imidlertid klar over at dette ikke reduserer behov for kraftlinjer, siden en er avhengig av at vinden blåser, men dimensjonene kan kanskje reduseres.
NVE har fått utarbeidet et vindkart for Norge. Den angir de teoretiske vindressursene for landet med vekt på kystområdene. Når en ser bort fra områder som ikke kan nyttes på grunn av at de er vernet, har topografi som gir turbulens og risiko for ising, at de for nær bebyggelsen og så videre, sitter man igjen med arealer som er teknisk utnyttbare til vindkraft. Noen analytikere leser vindkartet dit hen at 70 % av tilgjengelige vindressurser finnes i Finnmark.
Jeg vil gjøre oppmerksom på at vindkartet er basert på en teoretisk vurdering av områdenes egnethet og tilgjengelig areal. I Finnmark brukes arealet til noe allerede i dag. Dette gjelder spesielt til reindrift. Det er også arealer som gir grunnlag for et folks kultur og opprettholdelse. På arealene foregår det altså verdiskapning og kulturutøvelse i dag. I tillegg utgjør områder med liten eller ingen tekniske inngrep ca. 37 % av fylkets arealer. Slike naturområder, spesielt store sammenhengende områder fra fjord til fjell, utgjør en knapphetsressurs i Norge og Europa og vil være en verdifull basis for det naturmangfoldet vi skal gi videre til neste generasjon. Inngrepsfrie naturområder er et knapphetsgode. Det har en verdi. Den kan også prissettes. Blir vi flinkere vil flere se at våre livsområder ikke bare er en åpen og relativ omkostningsfri ressurs å ta i bruk. Storstilt satsing på vinkraftanlegg er kanskje også kortsiktig industripolitikk med mulighet for teknologieksport, fordi den baserer seg på arealer som ressurs, en ressurs som det tross alt er stor knapphet på i verden.
Miljøstiftelsen Zero, som er etablert av kraftselskapene(1), slår fast at det er et enormt potensial for vindkraftutbygging i Nord-Norge, og mener at det er realistisk å bygge ut vindkraft som skal gi 10 terrawatt-timer per år. De sier også at for å bekjempe klimaendringene er det bare de mest ytterliggående scenarioer som er offensive nok. De hevder i sin rapport av mai 2010 at den vindkraftenergi som er mulig å bygge ut i Nord-Norge kan kutte utslippene av CO2 tilsvarende de samlede norske utslippene fra utvinning av olje og gass i 2010.
Det var dette med teoretiske modeller igjen. En kan tydeligvis komme med slike konklusjoner i en rapport som også sier om Finnmark at - sitat - "de viktigste næringsveiene er fiske langs kysten, jordbruk og gruvedrift langs fjordene og reindrift, jordbruk og jakt på vidda." - sitat slutt. I tillegg til at dette er en hjelpeløs beskriving av område og ressursbruk i Finnmark, kan jeg opplyse Zero om at primærnæringene utgjør bare 6,8 % av sysselsatte i 2004, mens tjenesteytende næringer utgjør 30 % og offentlig sektor har over 40 % sysselsatte.
Alle vindkraftprosjekter må vurderes ut i fra hvilke goder de skaper ut i fra det areal de beslaglegger, både type og mengde areal.
Sametinget har fått utarbeidet en rapport av Kjeller Vindteknikk. Rapporten er en kvantitativ sammenligning av potensialet for vindkraftutbygging samt konsekvenser for aktuelle prosjekter i Finnmark og Rogaland. Studien har tatt utgangspunkt i konsesjonssøkte, men ikke ferdig utbygde prosjekter i de to fylkene på ca. 1100 megawatt installert effekt.
Både Finnmark og Rogaland har store arealer med gode vindforhold og mange vindkraftprosjekter. Dagens vindkraftprosjekter i diss to fylkene vil gi ulike konsekvenser når det gjelder samiske interesser, herunder reindrift, samt for inngrepsfrie områder og friluftsinteresser. Ellers er det mindre forskjell i konsekvenser av vindkraftutbygging i de to fylkene.
Rapporten fastslår at vindkraftutbygging i vesentlig større skala enn det som nå er aktuelt, vil bli betydelig dyrere og vanskeligere å gjennomføre for Finnmark enn for Rogaland på grunn av avstand til forbruksområder og kostnader i kraftlinjenettet.
Selv med utbygging av kraftlinjenettet er det begrenset plass til vindkraft fra Finnmark. I dagens nett og planlagt ny nettkapasitet i 2015 er det ifølge Statnett ikke plass til flere vindkraftverk øst for Hammerfest enn hva det allerede er gitt konsesjon til[1]. Varanger kraft sitt vindkraftanlegg i Rákkočearru i Berlevåg i Øst-Finnmark vil ved sine to trinns utbygginger ha fylt nettkapasiteten.
Statnetts forsterkning av 420 kilovolt-linja fra Skaidi til Varangerbotn, østover i Finnmark, er blant annet begrunnet i planlagte utbygginger av vindkraft i Øst Finnmark. Selv med denne nettutbygginga i Øst-Finnmark vil kapasiteten bare utgjøre halvparten av hva det er søkt om til NVE[2]. Det er altså ikke bare unødvendig å vurdere andre prosjekter enn de som er kommet inn til nå, frem mot 2025, halvparten av foreliggende søknader kan avslås direkte. I tillegg hører det altså med at en realitetsvurdering av disse søknadene er avhengig av at ny kraftlinje østover fra Skaidi faktisk gis konsesjon.
Økonomien i vindkraftprosjekter gir svakt grunnlag for å finansiere nye kraftlinjer. Fordi vinden er gratis, er det investeringskostnadene for vindkraftverket, investeringskostnadene for infrastrukturen og verdien av produsert kraft som har betydning for totaløkonomien i prosjektet. I Kjeller Vindteknikks rapport er beregnet produksjonskostnad for vindkraft angitt til ca. 60 øre per kilowatt-time. Med dagens kraftpris på ca. 35 øre er det altså nødvendig med ca. 25 øre i ekstra "grønn verdi" per kilowatt-time for at et prosjekt skal bli lønnsomt. Dette tilsvarer omtrent prisen på grønne sertifikater i Sverige, slik at vindkraftsatsingen er avhengig av et felles sertifikatsystem for å kunne bli lønnsomt. Olje- og energidepartementet har en intensjon om at et slikt marked skal innføres fra 1. januar 2012. Det som er vanskelig å forstå er hvordan de ennå ulønnsomme vindkraftprosjektene skal kunne være med å finansiere de nye kraftlinjene som er en forutsetning, spesielt i Øst-Finnmark.
Vindkraftproduksjon i Finnmark og Troms må eksporteres til Europa. Det er langt og det blir dyrt. Nord-Norge har kraftoverskudd i dag. Den nye kraftproduksjonen må altså sendes ut av regionen. Det forventes at Norge som helhet er nettoeksportør av kraft i overskuelig fremtid og Sverige har egne ambisiøse vindkraftplaner å ta hensyn til. Finland har vedtatt å bygge ut mer kjernekraft, mens Russland er netto krafteksportør.
Kraften som skal produseres i Finnmark og Troms må altså eksporteres og det er flaskehalser i nettkapasiteten sørover i hele landet. Spesielt gjennom Nordland, som da skal være transittfylke for denne kraften, i tillegg til selv å ha ambisiøse planer om satsing på elve- og vindkraft. I Sverige er det også flaskehalser. I tillegg planlegges det vindkraft i Nord-Europa med tilhørende behov for kraftledninger til befolkningssentra i sør. Samtidig planlegges det nye utenlandskabler i Sør-Norge. Disse områdene har også områder som er egnet for vindkraft i form av vindressurser og områder der det allerede er foretatt inngrep.
Kraften fra Finnmark har tre ganger så lang vei til importlandene som ny kraft fra for eksempel Rogaland. En eksportrettet kraftproduserende industri i nord vil altså, ifølge vår rapport, fordre investeringer i størrelsen tiltalls milliarder kroner i nett. Investeringer som utløses av en fra før av ikke lønnsom vindkraftproduksjon. Hvordan kan dette henge sammen?
Det er altså gode grunner til å helde kaldt vann i blodet til vindkraftentusiastene i nord. Og da faller også mye av begrunnelsene for nye store kraftgater i Finnmark bort. Og det er ikke sikkert at det er så negativt. Finnmark fylkeskommune har iverksatt forarbeidet til en fylkesdelplan for vindkraft, og der håper jeg at en er ærlige med de kraftige begrensninger eksisterende og planlagt nettkapasitet setter for utbygging av vindkraft i fylket.
Avslutning
Til avslutning vil jeg gjenta mine hovedbudskap:
•· Staten har konsultasjonsplikt overfor samene. Det gjelder i høyeste grad i energisaker. Skal konsultasjoner være reelle og løsningsorienterte må NVE dele sine foreløpige vurderinger og vurderingskriterier med Sametinget.
•· Olje- og energidepartementet må bidra til at Sametinget settes i stand til å behandle energisakene, slik at urfolksretten oppfylles og slik at saksbehandlingstiden ikke blir urimelig lang.
•· Det er et paradoks at urfolksområdene i nord er de områder som først får merke konsekvensene av klimaendringene og er de som tilsynelatende må bære de største byrdene av de avbøtende tiltak.
•· Miljøvernorganisasjoner og miljøvernmyndigheter kan ikke på den ene siden si at vi må arbeide aktivt for å sikre inngrepsfri natur, og samtidig si ja til en energiindustri som medfører de mest storstilte naturinngrep enn noen gang i de samme naturområdene.
•· Når det gjelder vindkraft har man startet i feil ende av landet. Selv med utbygging av kraftlinjenettet er det begrenset plass til vindkraftverk i Finnmark. Økonomien i vindkraftprosjekter gir svakt grunnlag for finansiering av nye kraftlinjer. Ny vindkraft produsert i nord har svært lang vei til markedet og vil kreve tiltalls milliarder kroner investert i ny nettkapasitet fra nord til sør. En bæreevne vindkraftindustrien ikke har i dag.
Takk for oppmerksomheten!
(1) Zero er ikke etablert av kraftselskapene, men har i hovedsak kraftselskaper som kommersielle støttespillere.
[1] I dagens nett er det i følge Statnett plass til 120-160 megawatt ny kraftproduksjon øst for Hammerfest. I forhold til planlagt nettkapasitet i 2015 er det plass til 160-200 megawatt kraftproduksjon. Varanger kraft er allerede gitt konsesjon til 40 + 160 megawatt kraftproduksjon i Rákkočearru i Berlevåg kommune.
[2] Med ny linje Skaidi-Varangerbotn i 2025 vil nettet ha en kapasitet på 1000-1500 megawatt ny kraftproduksjon. Det foreligger søknader om vinkraftverk på 2600 megawatt i Øst Finmark.