Jeg vil også ønske Sametingets gamle og nye medlemmer i de regionale rovviltnemndene velkommen. Jeg vil også få ønske velkommen til våre foredragsholdere, myndighetsorganer, forvaltere, organisasjoner, reineiere og andre seminardeltakere!
Presentasjon av rådet: Rådsmedlem Ellinor Marita Jåma. Presentasjon av administrasjonen: Hege Fjellheim Sarre, Nanni Mari Westerfjeld, Brita Oskal Eira, Jo Inge Hesjevik og Sara Marja Magga. Leif Dunfjeld deltar på seminaret i morgen.
Målet med dette seminaret er å gi et grunnlag for omforente løsninger i forbindelse med kombinasjonene rovvilt og reindrift, basert på kunnskap og erfaringer fra forvaltning, forskning og reindrifta. Seminarets innledere har bred spennvidde og erfaring, og kan forhåpentligvis være med på å gi kunnskap og inspirasjon som kan være nyttig i arbeidet med rovvilt og reindrift. Målgruppen for seminaret er de fire nordligste regionale rovviltnemndene, samt andre aktuelle forvaltnings- og næringsaktører og politikere.
Sametinget mener at rovvilt skal ha en naturlig plass i vår natur - også i hele det sirkumpolare området som er reinens kjerneområde. Men, - Samtidig er Sametingets utgangspunkt for rovviltpolitikk, nemlig å påse det ansvaret og ikke minst den forpliktelsen staten har til å bidra til å sikre næringsgrunnlaget for samisk reindrift og jordbruk. Fra Sametingets ståsted er det viktig å påse at Norge har en rovdyrpolitikk som ikke ensidig, eller i større grad fokuserer på utvikling av fredede rovviltbestander enn eksistensgrunnlaget for samisk reindrift og jordbruk. Vi kan ikke ha det slik at rovviltpolitikken føres på en slik måte at nærings- og kulturgrunnlaget for reindrifta eller landbruket opphører, slik vi har inntrykk av er i ferd med å skje mange steder, spesielt her i sørsameområdet.
Det er en kjensgjerning at rovvilt er et betydelig problem for beitedyrsnæringen i samiske områder. Særlig utsatt er reindriftsnæringen da den har sine beitedyr på utmark hele året og muligheten for tilpasninger er svært begrenset. Det er også en kjensgjerning at de fredede store rovviltartene dreper og spiser mye tamrein, noe som fører til en uforutsigbar situasjon og store økonomiske tap for næringen. Tall fra næringen viser at rovvilt tar en uakseptabel høy andel av produksjonsdyrene. I tillegg til dette, medfører rovvilttapene menneskelige påkjenninger for reineierne. Mange reindriftsutøvere opplever at de årlige og vedvarende tapene er så store at de truer deres livsgrunnlag. Jeg forstår godt at slike tilstander tærer på kreftene og energien til reineierne. Dette er en situasjon som reineierne ikke har kontroll over. Vi kjenner til at næringen har gjort stadige henvendelser til de ansvarlige myndigheter om tapssituasjoner og de konsekvenser det innebærer uten å vinne frem med sitt budskap. Fra Sametingets ståsted er det beklagelig å registrere at reindriftsnæringen blir ikke hørt og blir trodd på. Sametinget er veldig bekymret over de meldinger vi får fra næringen om opplevelsen av rettsløshet, motløshet og avmakt. De er føler seg rett og slett å ha blitt parkert på sidelinja i et politikkområde som griper inn i deres hverdag både økonomisk og mentalt. rovvilttapene. Slik kan det ikke fortsette lenger. Sametinget tar derfor mål om at dette seminaret skal bidra til å bringe partene nærmere hverandre slik at når vi alle går ut fra dette seminaret i morgen har fått en felles forståelse for den faktiske situasjonen og bygger vår fremtidige politikk og forvaltning i henhold til denne virkelighet. Jeg tillater meg å mene at gårdagens og dagens rovviltpolitikk ikke har viet disse forhold tilstrekkelig oppmerksomhet.
Det er først og fremst den uforutsigbare økonomiske situasjonen og følelsen av å ikke bli hørt og trodd som kan påvirke den psykiske helsen for næringsutøverne. I tillegg er det belastende og til stadighet finne egne dyr som er hardt og døende grunnet rovviltangrep. Rovdyrproblematikken må også ha et dyrehelseperspektiv. Det er ikke lett for reindriftsutøvere og sauebønder å oppleve å finne sine egne dyr halv i hjel revet og lidende.
SANKS hadde et seminar for to uker siden, der de tok opp temaet "Reindrift og psykisk helse". Sametinget deltok der. Nesten uten unntak, tok reindriftsutøvere som hadde innlegg på seminaret opp problematikken rundt rovviltspørsmål som en av hovedfaktorene som påvirker psykisk helse for reindrifta negativt. Dette er også i samsvar med de bekymringer Sametinget får i forskjellige møter med reindriftsutøvere og sauebønder.
I rovviltforliket i 2004 ligger Stortingets rammer for hvor mange rovviltynglinger vi skal ha av de ulike artene i de forskjellige regionene. Og om hvem og hvordan disse skal forvaltes. Sametingsrådet mener at på bakgrunn av de høye tapstallene i reindrifta og jordbruket, bør de nasjonale måltallene for rovviltbestandene vurderes på nytt. Det er urovekkende at selv om de regionale bestandsmålene oppnås, så forblir tapsbildet for reindriftsnæringen uforandret eller endres i negativ retning. Vi kan ikke ha bestandsmål i de samiske regioner som utarmer reindrifta.
Er for eksempel bestandsmålet for gaupe på totalt 65 årlige ynglinger, forsvarlig med hensyn til reindrifta? Gaupebestanden har økt og det har også kvoten det siste året. Det er bra, men det er ikke i første rekke forvaltningen som gjøres på grunnlag av Rovviltmeldingen av 2004 som bør endres, men de overordnede politiske føringene. Nyere forskning på gaupe gjort av Scandlynx, viser at hovedføden til gaupa er rein. Hannen dreper opp til 14 rein i månedene på vinteren, og opptil 19 rein i måneden på sommeren, og at kun 2-3 % av de gaupedrepte reinene og sauene ble funnet tilfeldig. Nyere forskning viser at langt flere rein enn tidligere antatt blir drept av gaupe, og at det er svært vanskelig å dokumentere tapene. Hvordan vil disse funnene påvirke de nasjonale rovviltpolitiske føringene? ER myndighetene villige til å tilpasse måltallene etter disse forskningsresultatene? Og kan myndighetene være sikker på at den informasjonen som ligger til grunn for forvaltningen av de andre rovviltbestandene er riktige, dette siden man har tatt så feil med hensyn til gaupa? Disse spørsmålene vil være sentrale for meg i det videre arbeidet med rovviltproblematikken. Det er beklagelig overfor reindriftnæringen at de nesten alene har måttet bære ansvaret for å være matfatet for rovvilt. Jeg synes også det er beklagelig at det tillates at mange får stille seg tvilende til de tapstall reindrifta viser til, og at næringen ofte blir stemplet som utnyttere av erstatningsordningen. Dette er uverdig og blir en tilleggsbelastning for reindriftsutøvere.
Når allmennheten med miljøvernere i spissen har harselert med primærnæringer som opplever store rovdyrtap, er det nettopp fordi myndigheter ikke har trodd på det de forteller. Og forskningen har ikke gitt oss godt nok grunnlag for å endre dette. Ser vi likevel oss tilbake i tid, har forskningen tatt oss med på en rivende kunnskapsutvikling. Der vi for f. eks 30 år siden var usikker på om gaupa tok rein og sau i det store og hele, vet vi nå at gaupa er en svært effektiv predator. Jeg er veldig glad for at Norge har et godt overvåkingsprogram som registrerer og kartlegger status for rovvilt. Men vi ser likevel at det ikke brukes ressursen nok til registreringen av rovvilt.
Underestimering blir derfor et stort problem. Reindriften opplever en helt annen virkelighet i forhold til rovviltstammen enn det som myndighetene opererer med. Og historien gjentar seg stadig at myndighetene tror mer på de tall de sjøl operer med enn den reindriften i praksis estimerer den til gjennom sin hverdagsregistrering i utmarka.
Derfor vil jeg levne tre spørsmål åpne og til ettertanke for foredragsholderne vi skal høre på i dag og i morgen.
Hvordan har vi hele tiden klart og underestimert gaupas uttak av beitedyr?
Må vi om 10 år igjen stå å be om unnskyldning fordi vi tror for mye på forskning og for lite på våre næringsutøvere?
Kan vi nå få et estimat av rovdyrtap som følger god forskingstradisjon, der tallet er like trolig å gå opp som ned med økende kunnskap om temaet?
Det er viktig med bestandsregistreringer som er så nær opp til det virkelige bestandstallet som mulig, fordi uttak gjøres på grunnlag av bestandstall. Vi er dessverre ikke kommet så langt ennå. I følge folk fra reindriftsnæringen er tallene fra overvåkingen av rovviltbestandene svært underestimert. Næringen mener at tallene på antall rovvilt er langt større enn de tallene som overvåking og forvaltning opererer med. Jeg tror derfor at det er viktig å inkludere primærnæringene og deres ekspertise i større grad enn i dag i arbeidet med registreringer av rovvilt. Dernest vil jeg understreke at det gjøres mye relevant forskning, men det er viktig å koble erfaringsbasert kompetanse med vitenskapelig kompetanse for å oppnå gode forskningsresultatene. Og disse må i neste omgangfølges opp med av nye politiske føringer! Dersom det viser seg at gaupa spiser mer rein enn tidligere antatt, ja så må denne kunnskapen føre til at det nasjonale måltallet for gaupa reduseres.
Urfolksspesialrapportør, James Anaya, har satt seg inn i samiske forhold og har for et par dager siden gitt nasjonalstatene der samer bor, sine konklusjoner og anbefalinger. I denne anbefalingen artikkel 87, omhandler rovvilt. Her sier han følgende:
Staten bør innføre tiltak for å tilpasse bestanden av rovdyr i beiteområdene for reinsdyr til en størrelse som samiske reinsdyrflokker kan tåle. I tillegg må statene gi full erstatning til reinsdyrholderne for tap de påføres av rovdyr.
Dette er en svært sterk og konkret anbefaling fra Spesialrapportør James Anaya, som er svært nyttig for Sametinget og oss alle i arbeidet med rovvilt.
Jeg ser frem til det til å følge disse dagene. I morgen vil jeg komme tilbake med en sluttkommentar og konklusjoner.
Helt til slutt vil jeg fortelle dere om de siste endringene i rovviltforskriften der den gir Sametinget økt innflytelse i de regionale rovviltnemndene fra Sør-Trøndelag i sør til Finnmark i nord. Vi har oppnådd at Sametinget får oppnevne 2 av fem medlemmer i de 3 nordligste disse nemndene, i motsetning til tidligere da vi kun hadde et medlem i hver nemnd. Og ett medlem i region 5. Endringene har også gitt Sametinget rett til å oppnevne de personene vi ønsker skal sitte i nemndene. Tidligere var Sametinget bundet av å oppnevne blant representantene i Sametinget. På grunnlag av denne forskriften har Sametinget oppnevnt 2. november 2010 nye medlemmer i rovdyrnemndene. De nye medlemmene er:
Region 5 Hedmark
Jon Anders Mortenson, Drevsjø
Vara: Mats Mortenson, Drevsjø
Region 6 Trøndelag
Ida Marie Bransfjell, (Sør-Trøndelag)
Vara: Maja Britt Renander, (Nord-Trøndelag)
Sten Jønsson, Steinkjær
Vara: Algot Jåma, Namsos
Region 7 Nordland
Arild Inga, Sortland
Vara : Nina Kuhmunen
Anna Kappfjell, Majavatn
Vara: John Kappfjell, Majavatn
Region 8 Troms og Finnmark
Willy Ørnebakk, Storfjord (Troms)
Vara : Berit Oskal Eira, Fossebakken
Odd Iver Sara, Alta (Finnmark)
Vara: Berit Marie P. E. Eira
Jeg vil takke de av våre medlemmer som har sittet i nemndene til nå. De har gjort en god innsats og sittet ut over sin virketid i påvente av endringene av forskriften og Sametingets oppnevninger. Takk skal dere ha!
Før jeg avslutter vil jeg gi en liten praksis opplysning - Dersom noen av seminardeltakerne ønsker å ta ordet på nord- eller sørsamisk, vil vår administrasjon - Nanni og Brita - være behjelpelig med tolking.
Vi har tatt med brosjyrer om Sametinget som dere kan ta med dere hvis dere vil, og innmeldingsskjemaer til Sametingets valgmanntall dersom noen skulle være interessert i det.
Jeg ser frem til to spennende seminar dager.
Takk for oppmerksomheten!