De første menneskene kom til nord-skandinavia for ca. 11 000 år siden. Om de var samer, vet vi ikke. Men det vi regner med, er at samisk kultur oppstod og utvikla seg fra disse første menneskene og fram til i dag som et samspill mellom folk og kultur. Fordi samene er den folkegruppen som har bodd lengst i dette området, har Norge ratifisert ILOs konvensjon nr. 169, og anerkjenner samene som Norges urfolk. Sverige, Finland og Russland har derimot ikke ratifisert denne konvensjonen ennå.
De eldste skriftene Den eldste skriftlige kilden om samene er fra år 98 e. Kr. Da skriver den romerske historikeren Tacitus om et folk han kaller fenni. I år 550 e. Kr. skriver grekeren Prokopius om landet lengst mot nord, Thule. Der bodde et folk som gikk på ski som han kalte skridfinner. Disse to fortalte bare hva de hadde hørt av andre. Men når høvdingen Ottar fra Hålogaland ca. 890 e. Kr. forteller om finnene (samene) til kong Alfred den store i England, gjør han det ut fra egne erfaringer.
En stor del av inntektene hans kom fra skatten han tok inn fra samene som dyreskinn, fjær, hvalbein og skipsreip laget av hval- og selhuder. Ellers skriver de norrøne sagaene også en del om samene. I dem fortelles det bl. a. om handel og skattlegging, og om hvor gode båtbyggere samene var.
Nasjonalstatene former seg Utover middelalderen prøvde både Norge, Sverige og Russland å få kontroll over de samiske områdene. Periodevis måtte innbyggerne betale skatt til alle tre rikene samtidig. Først i 1751 ble hele grensa mellom Norge og Sverige fastlagt, mellom Norge og Russland i 1826. Mellom Norge og Finland ble grensa i 1852 stengt for samene som hadde reinen sin på vinterbeite i Finland.
Noen forskere mener de problemene som denne stenginga førte med seg, var en av årsakene til det blodige opprøret i Kautokeino dette året, mens andre legger mer vekt på at de som stod bak det, var religiøst villfarne mennesker.
Fra siida til tamreindrift og fiskerbondehushold Samene levde også i middelalderen av all slags jakt og fangst, både på land og hav. De var organisert i siidaer, dvs. flere familier eller hushold som forvaltet et område i fellesskap. Men etter som ressursgrunnlaget ble redusert og koloniseringen av Sápmi økte, gikk man over til andre, mer spesialiserte måter å livberge seg på. Nå utvikla tamreindrifta og fiskerbondehusholdet seg. I stedet for siida-organiseringen måtte samene godta nasjonalstatenes samfunnssystem, både rettslig og religiøst.
Kristningen av samene De første kirkene i Sápmi ble bygd så tidlig som på 1100-tallet. Men misjonsarbeidet blant samene ble ikke intensivert før flere hundre år seinere. På norsk side skjedde det etter at presten Thomas von Westen i 1714 ble leder for Misjonskollegiet i København.
Han foretok selv tre reiser i hele Nord-Norge. Von Westen mente at samene burde få høre evangeliet på sitt eget språk. Derfor måtte prester og misjonærer lære seg samisk, hevdet han. Ut ifra denne tankegangen ble det viktig å lage samiske grammatikker og ordbøker, og dessuten oversette religiøse skrifter til samisk.
Fornorskning Sammen med kristningen kom skolene etter hvert til Sápmi. I starten ble det også undervist på samisk, men utover 1800-tallet forandra dette seg radikalt. Fra 1850 ble samene utsatt for en hard fornorskningspolitikk, både som følge av den rådende ideologien, sosialdarwinismen, og av den sterke nasjonale strømningen i det norske samfunnet. Samene skulle bli norske og lære norsk, samisk skulle brukes stadig mindre i skolen.
Fra 1888 kunne samisk bare være hjelpespråk i kristendomsundervisningen. Jordsalgsloven av 1902 slo fast at bare norske statsborgere som kunne snakke, lese og skrive norsk, og som daglig brukte norsk, kunne få kjøpe jord. Jordeiendommen måtte gis norsk navn. Denne språkklausulen ble formelt opphevet først i 1965, men den ble ikke så ofte håndhevet etter 2. verdenskrig.
Skoleloven ble offisielt forandret i 1959, slik at fra da av ble det igjen lov til å bruke samisk som opplæringsspråk. Margarethe Wiigs ABC med parallelltekst på samisk og norsk ble utgitt i 1951, mens samisk begynnerundervisning kom så smått i gang fra 1967/68.
Samene organiserer seg Selv om fornorskningspresset var sterkt i over hundre år, var det likevel mange samer som prøvde å stå imot det, både i nord og i sør. I nord var Anders Larsen blant disse. Han ga ut avisa ”Sagai Muittalægje” i perioden 1904-1911. Isak Saba ble den første samiske stortingsrepresentanten i 1906. Sørsamen Daniel Mortensson stod også bak en avis, ”Waren Sardne”, som kom ut i periodene 1910-1913 og 1922-1926.
Sammen med Elsa Laula Renberg var han drivkraften bak det første samiske landsmøtet i Trondheim 6.-9.febr. 1917. Det ble allerede da prøvd å få til en samisk riksorganisasjon, men det lyktes ikke før etter 2. verdenskrig med Norske Reindriftssamers Landsforbund i 1948 og Norske samers riksforbund i 1968.
Sametingenes opprettelse Den offisielle norske politikken overfor samene forandret seg etter 1945, også fordi allmenne ideer om menneskeverd og små nasjoners rettigheter påvirket styresmaktene. Samenes situasjon ble utredet, og samenes rett til å ta vare på og utvikle samisk språk og kultur ble offisielt godkjent i 1960-årene. Men på norsk side kom debatten om retten til land og vann først for alvor i gang i forbindelse med utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget på slutten av 1970-årene.
Motstanden mot utbyggingen ble så sterk at regjeringen i 1980 oppnevnte Samerettsutvalget til å utrede samenes rettsstilling. Utvalgets arbeid førte bl.a til Sameloven (1987), som er grunnlaget for Sametinget. Sametinget ble første gang åpnet 9. okt. 1989. Men spørsmålet om retten til land og vann er ennå ikke avklart.
På finsk side fikk samene Sameparlamentet i 1973, avløst av Sametinget i 1996; på svensk side Sametinget i 1993. Samene på russisk side har ennå ikke fått noe tilsvarende organ, selv om de har arbeidet mot det en tid. En felles nordisk samekonvensjon er heller ikke endelig utformet ennå, og fortsatt får ikke samene være med i Nordisk råd på samme måte som for eksempel ålendingene og færøyingene. Bl.a. dette viser at selv om samene står sterkere enn mange andre urfolk, er det fremdeles mye å kjempe for.