Samisk musikk i dag inkluderer et vidt spekter av sjangre, men de fleste forbinder samisk musikk først og fremst med joiken. Joik har alltid hatt en sentral rolle i den samiske musikktradisjonen, og kan beskrives som en kombinasjon av å synge og å bruke stemmen som et instrument.
Joiken er felles for hele Sapmi, men det er geografiske variasjoner i joikens musikalske stil. Verbet juoigat, å joike, brukes over hele det samiske området, mens en joikemelodi kalles luohti i nord, vuolle i sør og leu’dd i øst.
En joik kan for eksempel beskrive et sted, et dyr eller en person, men man sier at man joiker en person, ikke om en person. Joiken bringer frem særtrekk ved det som blir joiket. En glad og livlig persons joik har gjerne en lett og munter melodi. Johan Turi skrev at joiken er ”en kunst for å minnes andre mennesker”. En joik er personlig, og når man joiker et menneske henter man fram minnet om denne personen, eller opplevelsen av stedet som blir joiket. Slik blir joiken et symbol for det som blir joiket.
Joiken har ikke alltid hatt en høy status i samfunnet. Rundt 50-tallet ble det forbudt å bruke joik i skolen i Karasjok, og noe av bakgrunnen for at joiken var kontroversiell kan komme av dens tilknytning til noaiden og før-kristen mytologis ritualer. Under den sterke påvirkningskraften fra assimilering og kristne bevegelser, ble joik knyttet til hedninger og alkoholmisbruk, og dermed ble sett på som syndig.
Etter hvert begynte flere og flere artister å gi ut musikk med samiske tekster. Da joiken kom tilbake, ble den viktig for mange samer som et ledd i bevisstgjøringen om sin egen identitet, og gjenvant sin popularitet igjennom å bli tatt i bruk på nye arenaer. Joiken ble tatt med inn i moderne musikksjangre. Den tradisjonelle joiken ble i liten grad kombinert med andre musikkinstrumenter, mens den moderne joiken blir brukt av mange som et element i musikk i alle sjangre; rock, visesang, dansemusikk…