Sametinget 25 år

Stortingspresident, statsråd, sametingspresident, representanter – mine damer og herrer.

Det er en stor ære for meg som plenumsleder i Sametinget å kunne ønske dere alle velkommen til denne markeringen av at det nettopp i dag er 25 år siden Sametinget ble åpnet, 9.oktober 1989 av Hans Majestet Kong Olav V.

Året før, 27. mai 1988, ble det inntatt i grunnloven en bestemmelse om at det påligger norske myndigheter et ansvar for å legge til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, kultur og samfunnsliv.

På disse 25 årene har utviklingen vært positiv, både når det gjelder rettsutvikling og praktisk politikk overfor samene i Norge og urfolk internasjonalt. Jeg viser til den mest aktuelle og siste tids utvikling, nemlig enigheten om innholdet i sluttdokumentet fra FNs generalforsamlings konferanse om urfolk i høst. Det er et tilfeldighetenes spill at alt dette skjer nettopp i det året hvor vi også markerer den norske grunnlovens 200 år, men det gir oss en anledning til å reflektere litt grundigere rundt en del grunnleggende forhold.

Da allmenn stemmerett ble innført med grunnloven i 1814, var i realiteten stemmeretten langt fra det vi i dag anser som ”allmenn”. Bare de mest priviligerte 7 prosent av befolkningen fikk reell stemmerett med grunnloven. I 1884 fikk arbeidere med en viss inntekt stemmerett, mens allmenn stemmerett for menn ble innført i 1889. Først i 1913 fikk kvinner stemmerett. Samtidig med denne langsomme norske ferden mot et moderne demokrati og en rettsstat, ble den samiske kulturen og det samiske folket i økende grad marginalisert og undertrykket. De samiske fargene ble med voksende norsk og nasjonal bevissthet i økende grad oppfattet som fremmede og uønsket i den nasjonale paletten av rødt, hvitt og blått.

Det samiske landsmøtet i 1917 ble vendepunktet. Da startet den samiske bevisstgjøringen og den lange prosessen mot folkerettslig og demokratisk likeverd mellom det samiske og norske folk. En prosess som resulterte i at Hans Majestet Kong Harald under åpningen av Sametinget erklærte:

”Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk.”

Når vi vender blikket bakover i tid, ser vi rakst at det som i dag oppleves som selvsagte og grunnleggende rettigheter og idéer, i lang tid ble oppfattet som svært radikale og revolusjonære. 75 år tok det fra grunnloven ble laget til arbeidere fikk stemme ved valg. Kvinnene måtte vente i hundre år. Det er gjennom historien svært få eksempler på at gruppers makt og privilegier oppgis uten sterk motstand.

Slik har det også vært med ideene om likeverdighet mellom det norske og det samiske folk. Det tar tid å rette opp århundrer med urett, og det tar tid å bytte ut gamle kjente idéer med nye og kanskje, for noen, fremmede idéer. De av oss som har erfaring fra politikken vet utmerket godt at det eneste vi kan være helt sikre på, er at noen vil være imot. Og slik skal det være. Vi kan alle takke våre politiske motstandere for at de alltid bidrar til at vi må forbedre våre ideer og skjerpe vår argumentasjon. Det skaper gode debatter, og de beste resultatene.

Jeg registrerer at også den borgelige regjeringen med Høyre og Fremskrittspartiet slår fast at samene er urfolk i Norge, og at Grunnloven § 110a og sameloven er det nasjonale rettsgrunnlaget for samepolitikken. Regjeringen slutter seg dermed til det som de siste år har vært hovedlinjene i norsk samepolitikk og de folkerettslige forpliktelser som legger føringer for samepolitikken, blant andre ILO-konvensjon nr. 169 Om urfolk og stammefolk i selvstendige stater.

Jeg skal overlate til Sametingets øvrige folkevalgte å mene noe om regjeringens forslag til neste års statsbudsjett er bra eller dårlig. Men jeg konstaterer allikevel at den tverrpolitiske enigheten i Norge om hovedlinjene og det norske og det internasjonale rettsgrunnlaget for norsk same- og urfolkspolitikk nå også omfatter Fremskrittspartiet.

Det åpner for helt nye og spennende debatter for utviklingen av samisk selvbestemmelse og samepolitikk i årene som kommer. Og det åpner det offentlige rommet og den politiske takhøyden når Sametinget i større grad kan rette oppmerksomheten mot innholdet i samepolitikken mer enn å forsvare eksistensen av den.

Kjære alle sammen:

Gjennom Sametingets 25 år har de modige politiske idéene stått sentralt. Idéer utvikles av mennesker, og noen av disse menneskene har både før og etter Sametingets etablering vært helt sentrale målbærere av denne samfunnsutviklingen vi nå ser resultatene av. Det vil naturligvis ta for lang tid å nevne alle. Men noen av disse får vi gleden av å høre på i løpet av dagen i dag. Jeg vil allikevel spesielt nevne Carsten Smith, som gjennom mangeårig og omfattende innsats har styrket rettsgrunnlaget for norsk samepolitikk og samerett.

På dagens taleliste står for øvrig stortingspresident Olemic Thomassen og en lang rekke prominente talere, tenkere og sentrale aktører gjennom 25 år.

Kjære alle sammen – hjertelig velkommen til Sametingets 25-års jubileum.

Kjære President, rådsmedlemmer, representanter, mine damer og herrer.

Gratulerer med dagen. Det er stort å få være her og hilse Sametinget i dag. 2015 er et år for viktige jubileer.

200 års jubileet for Grunnloven av 1814 handler om den konstitusjonelle og demokratiske utviklingen av Norge over 200 år. Vår forståelse av hva demokrati er, har endret seg i takt med folkestyrets utvikling. I dag er vi enige om at minoritetenes rettigheter må sikres for at et demokrati skal fungere.

Feiringen av Grunnlovens 200 års jubileum og Sametingets 25 års jubileum henger på mange måter sammen. Begge jubileene handler om å opprettholde og videreutvikle demokratiet gjennom å bruke vår stemme.

Opprettelsen av Sametinget ga samene en ny og tydelig stemme utad. En slik stemme var Ole Henrik Magga. Sametingets president i de to første valgperiodene (1989–97) og leder for FNs permanente forum for urfolk fra 2002 til 2004^[1]. Magga gjorde et banebrytende arbeid med å bygge opp sametingsadministrasjonen. Han bygde ut og utviklet meget gode kontakter mot den norske sentraladministrasjonen – og la grunnlaget for god samhandling, noe også senere sametingspresidenter har fulgt opp. 

Gjennom vedtak og prioriteringer tar Sametinget i dag viktige beslutninger som former utviklingen av det samiske samfunnet, og vårt felles nasjonale samfunn.

Sametinget har gjennom sitt virke vært med på å synliggjøre samiske interesser og det samiske samfunnet. Sametinget har bygget - og bygger et samisk fellesskap.

Sørsamisk og lulesamisk høres igjen i det offentlige rom, ikke minst her på Sametinget. Flere kommuner, både innenfor og utenfor forvaltningsområdet for samisk språk, skilter nå på samisk.

Regjeringen ønsker å styrke arbeidet med de samiske språkene.

Derfor satte regjeringen i september ned et offentlig utvalg, i samråd med Sametinget, som skal vurdere hvordan språkreglene i sameloven, og andre regelverk for samiske språk, kan tilpasses dagens organisering av offentlig sektor.

Utvalget vil også se på hvordan regelverk, tiltak og ordninger kan bidra til å få flere samiske språkbrukere. Og til å styrke offentlige tjenester på samisk. Utvalget ledes av konstituert fylkesmann i Troms, Bård Magne Pedersen og skal levere resultatene av sitt arbeid innen 15. februar 2016. Regjeringen har et mål om at samiske språk ikke skal komme dårligere ut med kommunereformen.

Barnehagen og skolen spiller en viktig rolle for å sikre samiske barn grunnleggende kunnskap i samisk. Det er mangel på lærere som kan undervise i samisk og det mangler lærebøker i og på de samiske språkene. En av de viktigste oppgavene for å styrke de samiske språkene er derfor å sikre gode utdanningsmuligheter i språkene.

Samisk høgskole spiller en nøkkelrolle i dette, i tillegg til Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, Universitetet i Nordland og Høgskolen i Nord-Trøndelag. Disse utdanningsinstitusjonene gjør også et viktig arbeid med å utvikle kompetanse på flere fagområder som er av vital betydning for å styrke og utvikle samisk kultur og samfunn.

Et språk må leve med i tiden og samfunnsutviklingen. Utvikling av terminologi er viktig for at de samiske språkene skal kunne brukes på flest mulige samfunnsarenaer. I dag påvirkes terminologien i stor grad av nasjonalspråket i de landene samene bor. Et felles arbeid over grensene med terminologiutvikling og annet språkarbeid - er viktig for å få en mer enhetlig utvikling av de samiske språkene.

Regjeringen foreslår derfor at det avsettes 2 millioner kroner i statsbudsjettet for 2015 til det nordiske samiske språksenteret – Sámi Giellagáldu.

Sametinget har, helt siden det ble opprettet, vært involvert i fiskeripolitiske spørsmål av særlig betydning for samiske interesser. Gjennom prosedyrer for konsultasjoner har dialogen mellom Sametinget og myndighetene fått en strukturert form.

Av større prosesser kan oppfølgingen av Kystfiskeutvalget for Finnmark nevnes. Stortinget vedtok som kjent et sett med lovendringer i forbindelse med oppfølgingen, og som følge av dette ble det etablert en fjordfiskenemnd for Nordland, Troms og Finnmark vinteren 2014, om sider vil noen si.

Fjordfiskenemnda skal være en viktig rådgiver for fiskerimyndighetene. Nemda vil bidra til at sjøsamiske interesser, lokal kunnskap og praktiske hensyn ved fjordfiske ivaretas ved fastsettelse av reguleringer.

Kjære alle sammen. Det er en stor glede for meg, på vegne av regjeringen, å delta på feiringen av Sametingets 25-årsjubileum.

Sametinget har lyktes i arbeidet med å styrke det samiske kulturlivet. Festivaler, film, kunst og litteratur er ikke bare viktig for samisk identitet og samhørighet – en sterk og synlig samisk kultur spiller også en viktig rolle for å øke allmennhetens bevissthet og kunnskap om samene.

Det skapes mer kunnskap, mer interesse og større forståelse for samenes historie, interesser, språk og kultur. Dette beriker oss. Dette gjør Norge til et mer mangfoldig og spennende samfunn.

Jeg har stor tro på at Sametingets og det samiske folks iherdige arbeid vil legge grunnlag for et godt og trygt samisk samfunn for kommende generasjoner. Fra regjeringens side vil vi støtte opp om dette arbeidet.

Takk for oppmerksomheten og lykke til med feiringen av 25-årsjubileet!

^[1] UN Permanent Forum on Indigenous Issues

Jeg takker for invitasjon til å holde innlegg ved 25-års jubileet til det samiske folks representative organ i Norge. ”Sametingets utfordringer” er satt som tittel på det jeg skal snakke om. Sametinget vet nok selv best hvilke utfordringer det står overfor og hvor komagen trykker. Det jeg sier her, er basert på betraktninger utenfra. Den tilmålte tiden gir meg mulighet til å berøre et par prosesser og saker hvor Sametinget møter utfordringer utenfra eller hvor det er Sametinget som utfordrer.

Jeg står her i egenskap av å være journalist og kommentator ved NRK Sápmi. Det var jeg også for et kvartårhundre siden.

10. oktober 1989 rapporterte jeg fra åpningen av Sametinget på NRK Fjernsynets direktesending fra Kárášjohka. Begivenheten ble formidlet fra Hans Majestet Kong Olav V og hans følge kom kjørende i sine sorte limousiner og entret Kulturhuset i bygda, til den høytidelige åpningsseremonien var over.

At det var rikets monark som foresto åpningen av samenes folkevalgte organ, ble lagt merke til langt utover det samiske samfunn. Kongens tilstedeværelse og velsignelse ga Sametinget offisiell status, markerte at tinget er en naturlig del av Norges statssystem og signaliserte allerede fra starten av at det skal være et organ med innflytelse i samiske spørsmål. Begivenhetens alvor og høytidelighet, og oppmerksomheten den avstedkom, innebar også en utfordring for Sametingets politikere til å være ansvarsfulle og aldri hvile i sin gjerning for det samiske folks rett til selvbestemmelse, land- og ressursrettigheter, språk og kultur og grunnleggende friheter.

I dag vet vi at Sametinget opp gjennom årene har opparbeidet seg atskillig innflytelse i det offentlige rom og vist seg å ha større makt  - riktignok en større informell enn formell makt - i enkelte saker enn det statlige myndigheter har vært villige til å innrømme det i lovs form. Samelovens paragraf 2-1[1] gir rom for ulike tolkninger av Sametingets makt og myndighet. På den ene side står tinget fritt til å ta opp og arbeide med alle saker som det selv oppfatter å være av betydning for samene. Det kan altså behandle ethvert forhold i det samiske samfunnet eller enhver sak som er relevant for samer. På den annen side er det er opp til andre organer, organer som alltid vil ha et ikke-samisk styringsflertall – dvs. regjering og Storting – å avgjøre om Sametinget skal kunne forvalte midler som bevilges til samiske formål over statsbudsjettet. Formell beslutningsmyndighet får Sametinget når og hvis Stortinget bestemmer det i lovs form eller på annen måte.

Det er en utfordring for Sametingets representanter først å bli enige seg imellom om og hva de skal kreve beslutningsmyndighet i. En enda større utfordring er deretter å oppnå gehør for sine krav om beslutningsmyndighet hos politikere som bestemmer i Norges lovgivende forsamling.

Slik jeg ser det, var norske myndigheter i perioden fra 1989 til 2005 på vei mot en stadig større anerkjennelse av at samene utgjør et eget folk som har rett til selvbestemmelse innenfor nåværende statsgrenser og –system på like fot med det norske folk.

I de innledende periodene ble Sametinget riktignok behandlet som et ordinært høringsorgan i samiske spørsmål, som er underlagt departementet med ansvar for samiske saker i regjeringen. Dette skjedde selv om tinget representerer et helt folk. Regjeringen forventet at Sametinget skulle avfinne seg med at det er et underliggende statlig forvaltningsorgan, og skulle gå såkalt tjenestevei via departementet med sine ærender. Det klareste eksempel i så måte var Ráitevárri-/Rio Tinto-saken i 1994. Da reagerte daværende kommunalminister Gunnar Berge (Ap) i 1994 med å refse sametingspresident Ole Henrik Magga fra Stortingets talerstol for angivelig å ha gått ut over sin kompetanse og dermed brutt loven da Magga stilte opp på Karasjok-fjellet og leste opp en anmodning på vegne av det samiske folk til det multinasjonale gruveselskapet Rio Tinto. Sametingspresidenten ba Rio Tinto om å opphøre med all mineralletevirksomhet i Ráitevárri inntil samenes land- og naturressursrettigheter var avklart, noe som falt statsråden tungt for brystet.

Sametinget svarte med at regjeringen ikke kan instruere et folkevalgt organ. Hendelsen viser hvordan Sametinget tidlig i sin virksomhet utfordret regjeringen som talerør for det samiske folk med vlje til makt. Gjennom Ráitevárri-saken viste Sametinget at det er beredt og kapabelt til å tilkjempe seg symbolsk makt i saker hvor statlige myndigheter ikke vil gi det formell beslutningsmyndighet.

Jeg vil videre trekke fram prosessen fram til Stortingets endelige vedtak om finnmarksloven i 2005 som en milepæl i Sametingets arbeid med å opparbeide seg makt og innflytelse. Under behandlingen av finnmarksloven i 2005 oppnådde Sametinget en påvirkningskraft som kanskje få hadde kunnet forestille seg da tinget ble etablert i 1989. I begynnelsen jublet alle over at samene endelig hadde fått et eget organ hvor meninger kan brytes og hvor disse til slutt skal materialisere seg i omforente standpunkter i samiske saker.

Men da den borgerlige regjeringen, Bondevik II, i 2005 la fram en lovproposisjon om finnmarksloven til Stortinget som verken Finnmark fylkesting eller Sametinget var fornøyd med, viste Sametinget sin vilje og evne til å utfordre sentralmakten. Sametinget hadde da også en god sak. Et ekspertutvalg slo nemlig fast at regjeringens lovforslag ikke oppfylte kravene som internasjonal folkerett oppstiller om urfolks eierrådighet over sine egne tradisjonelle land og territorier. En finnmarkslov som plasserte samene i mindretallsposisjon i landeierorganet var i strid med folkeretten.

Striden hardnet da til mellom regjeringen og Sametinget. Den kunne ha utviklet seg til en vedvarende konflikt om eiendomsretten til 95 prosent av Finnmarks landarealer. Og den ville definitivt ha skadet Norges omdømme internasjonalt som en menneskerettighetsnasjon og forkjemper for urfolks rettigheter. I prosessen rundt finnmarksloven hendte det imidlertid noe som aldri tidligere hadde skjedd. Stortingets justiskomité inviterte for første gang, ikke bare i samenes historie, men også i Stortingets egen historie, parter utenfor nasjonalforsamlingen til konsultasjoner om et lovforslag som regjeringen allerede hadde lagt fram for Stortinget. Konsultasjonene som ble ført, fikk preg av nærmest å være forhandlinger, dvs. at representanter for Sametinget og Finnmark fylke faktisk deltok i den konkrete utformingen av en lovtekst som landets lovgivere til slutt formelt skulle vedta.

Prosessen endte med at Sametinget fikk halvparten av Finnmarkseiendommens styrerepresentanter, som innebærer en medbestemmelse i eierorganet. Videre oppnådde Sametinget at bruks- og eiendomsrettighetene til grunnen i Finnmark skulle utredes videre gjennom Finnmarkskommisjonen.

På tampen av konsultasjonsprosessen fikk Sametinget også regjeringen til å gi innrømmelser i form av en utredning om samers og andres fiskerirettigheter i havet utenfor Finnmark. I prosessen om finnmarksloven viste Sametinget at det som politisk organ ikke først og fremst er ute etter å protestere mot myndighetenes tiltak, men at det faktisk er en konstruktiv samarbeidspartner når det gis mulighet til konsultasjoner og forhandlinger som skjer i god tro.

Fra 1989 til 2005 gikk altså Sametinget fra å bli behandlet som et ordinært høringsorgan til formelt å være en konsultasjonspartner for statlige myndigheter. Det neste steg for Sametinget kunne forventes å være å få en status som en reell forhandlingspartner med statlige myndigheter i saker med særlig betydning for det samiske folk.

Både Stoltenberg I-regjeringen og Bondevik II-regjeringen har i stortingsmeldinger om norsk samepolitikk på begynnelsen av 2000-tallet slått fast at det samiske folk har rett til selvbestemmelse. Men, etter at finnmarksloven var blitt vedtatt i 2005, Sametinget hadde fått medbestemmelse i eierorganet Finnmarkseiendommen, Bondevik II-regjeringen og Sametinget hadde underskrevet konsultasjonsavtalen om samiske saker og Stoltenberg II hadde overtatt regjeringsmakten, begynte reverseringen av norsk samepolitikk.

Sametinget har måttet tåle flere tilbakeslag i arbeidet med å bygge seg opp som et organ med kompetanse til å fatte beslutninger i interne og lokale samiske anliggender. I konsultasjonene om mineralloven i 2009, om kystfiskeutvalgets innstilling i 2012 og om omorganiseringen av reindriftsforvaltningen i 2013 regelrett overkjørte den rødgrønne regjeringen Sametinget. Sametingets synspunkter og krav i disse sakene ble registrert, men ikke tatt hensyn til. Sametingets forsøk på å påvirke utfallet i disse sakene gjennom dialog viste seg å være fånyttes, og samenes folkevalgte organ ble satt tilbake i en rolle som høringsorgan. «Vi har hørt hva dere sier, men gjør som vi vil,» er beskjeden som gis mellom linjene.

Beslutningsmyndighet og forhandlingsrett er nok noe Sametinget kan se langt etter, skal vi tro utsagnene til både landets forrige regjeringssjef Jens Stoltenberg (Ap) og nåværende statsminister Erna Solberg (H). Begge har i intervju med NRK Sápmi uttalt at selvbestemmelse, herunder selvstyre i interne og lokale samiske saker, ikke er aktuell politikk verken for venstre- eller høyresiden i norsk politikk.

Avslutningsvis vil jeg vil nå si noe om forvaltningen av samiske språk i Norge som en av utfordringene til Sametinget. 

Under åpningen av Sametinget 7. oktober 1997 erklærte Hans Majestet Kong Harald V følgende:

”Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskingspolitikk. Den norske stat har derfor et særlig ansvar for å legge forholdene til rette for at det samiske folk skal bygge et sterkt og levedyktig samfunn. Dette er en hevdvunnen rett basert på samenes tilstedeværelse i sine områder som går langt tilbake i tiden.”

Her slår rikets overhode fast at nasjonalstaten Norge utgjør territoriet til to folk som var til stede og levde her da statens grenser ble trukket opp mot nabolandene. Og det var noe Hans Majestet ikke fant på selv, men erklærte på vegne av statens myndigheter. Jagland-regjeringen slo fast i Stortingsmelding nr. 41 (1996-97) om norsk samepolitikk at ”samene utgjør ett av de to statskonstituerende folk i Norge. [Og] norsk samepolitikk skal etterleve prinsippene nedfelt i generell internasjonal folkerett og urfolksrett.” ^[2]  

De to folkenes territorium er som vi vet rikt på både fornybare og ikke-fornybare naturressurser. Fiske, gruvedrift, tømmerhogst, olje- og gassutvinning osv. har brakt inn store inntekter til staten og velstand til samfunnet. Det er naturressursene på disse to folks felles territorium som har gitt Norge forutsetninger til å gå fra å være blant Europas fattige land til å bli verdens rikeste nasjon med velferdsgoder og solide samfunnsinstitusjoner som barnehager, skoler, universiteter, helseinstitusjoner, kulturinstitusjoner, osv.

Statlige myndigheter har sørget for at norsk språk, kultur og samfunnsliv ivaretas og utvikles i hele samfunnet, fra vi blir født, vokser opp og går gjennom utdanningssystemet, yter vår skjerv i arbeidslivet og takker av etter en lang arbeidsøkt og samfunnsinnsats. Vi får gå gjennom livet omsluttet av norsk språk, kultur og verdier, ja faktisk bæres vi på en norsk gullstol gjennom livet. Det norske er en selvfølge i alt vi foretar og forventer oss, alle ordninger, tjenester og tiltak baserer seg på norsk språk og kultur.

Også samene har fått nyte av denne likhetspolitikkens frukter. De får sin del av de norske samfunnsgodene. Som norske nordmenn. På norsk.

Men de ufattelige verdiene som staten har fått til sin rådighet, og som er blitt benyttet til å bygge opp det norske, er samtidig blitt brukt til å føre en politikk som har gått ut på å utslette samisk språk, kultur og samfunnsliv. Formålet har vært å skape en nasjon som er rent norsk, hvor det ikke er plass til minoriteter, og som skulle framstå som monokulturell og enspråklig.

Kong Harald beklaget da også i 1997 den uretten som statlige myndigheter, dvs. stortingspolitikere, regjeringssjefer og -medlemmer, statlige tjenestemenn og –kvinner og andre med ansvar for å utforme og gjennomføre statens politikk opp gjennom historien, har påført samene gjennom sine sterke assimileringstiltak. Vi skal være klar over at fornorskingen og andre nasjonalistiske tiltak er blitt til gjennom vedtak fattet av demokratisk valgte organer. Og de har vært med på å legitimere sameskepsis og antisamiske holdninger i dette samfunnet.

Det er ikke mange år siden samiske skilt ble skutt i filler i Nord-Troms, og fortsatt overrasker det få – om noen - når samiske skilt blir tilgriset med maling også andre steder i landet. At kommunale organer motsetter seg bruken av samiske stedsnavn og nekter å respektere samers språklige menneskerettigheter, er heller ikke egnet til å fange riksmedienes interesse og dermed rikspolitikernes engasjement.

Se på Tromsø. Kommunen hadde søkt om å bli innlemmet i forvaltningsområdet for samiske språk. Så ble det samiske tema for valgkampen i 2011. Motstand mot samiske skilt i bybildet var en sikker valgvinner, og det første det nye borgerlige flertallet i kommunestyret gjorde, var å trekke tilbake søknaden. Det lokale norske demokratiet seiret. Samene i Tromsø ble stående igjen som tapere. Med kommunen stående utenfor forvaltningsområdet for samiske språk er samiske barn og unge ikke sikret en rett til opplæring med samisk som førstespråk. I Tromsøs tilfelle ga Sametinget seg ikke, men fikk i stand en avtale som skal sikre samenes språkrettigheter i kommunen.  

Denne og liknende saker om samisk språk lokalt i kommunene har Sametinget ingen formell myndighet til å foreta beslutninger i. Det er opp til det enkelte kommunestyret å ta avgjørelser om samisk språk lokalt. For kommunene i Norge har fått delegert et selvstyre i lokale anliggender. Et tilsvarende selvstyre i lokale og interne samiske saker, som vel språk må kunne defineres som, er ikke blitt gitt til Sametinget.

For at samer lokalt skal kunne nyte godt av sine språkrettigheter etter sameloven, er de avhengige av godvilje fra sine respektive kommunestyrer, som i all hovedsak består av en norsk majoritet.

Deretter er det er regjeringen som avgjør om kommuner som søker om å bli del av forvaltningsområdet for samiske språk skal få midler til det. Sametinget kommer først inn når de øremerkede midlene til samisk språk på statsbudsjettet skal overføres til kommuner som er med i forvaltningsområdet. Sametinget får lov til å foreta selve pengetransaksjonen. Sametingspresident Aili Keskitalo sa i en tale under Norske Samers Riksforbunds landsmøte sist helg at organisasjonens delegater må huske på at det er et ledd av selvbestemmelse når Sametinget er et forvaltningsorgan. ”Ofte framkommer det kritikk om at Sametinget er blitt et forvaltningsorgan for staten, og at den påfølgende byråkratiseringen gjør at de politiske visjonene og prosessene kan drukne,” sa hun.

 

På et seminar i regi av Gáldu, Kompetansesenteret for urfolks rettigheter, som jeg tidligere ledet, konstaterte sosialøkonom Rune Fjellheim, som i dag er direktør ved Sametinget, i 2008 at samenes folkevalgte organ bare forvalter 40 prosent av de totale bevilgningene til samiske formål. De resterende 60 prosent er det staten som forvalter. Han fortalte også at bare 22 millioner kroner av virkemiddelpostene på Sametingets budsjett, som i 2008 var på omtrent 300 millioner, er initiert av Sametinget selv. Dette utgjør sju prosent av Sametingets eget budsjett, og 2,9 prosent av de totale årlige statlige overføringene til samiske formål.

 

Det må oppleves som en utfordring for Sametinget og dets representanter at staten initierer og utformer 97 prosent av de samlede økonomiske virkemidlene på det samepolitiske området. Det må da også oppleves som frustrerende at staten initierer og utformer 93 prosent av den samepolitikken som forvaltes av Sametinget. Fjellheim konkluderte med at Sametinget i Norge ikke forvalter egen samepolitikk, men i stedet er en avansert forvalter av statens samepolitikk. Han sa at dagens system ikke er innenfor det som man med rimelighet kan betegne som samisk selvbestemmelse, og at det derfor er nødvendig med en ny ordning for finansiering av samepolitiske tiltak.

I 1997 sa Kongen at staten har et særlig ansvar for å legge forholdene til rette for at det samiske folk skal bygge et sterkt og levedyktig samfunn. Det betyr at den norske stat og dens myndigheter har et ansvar og en plikt til å gi det samiske folk forutsetninger til selv å bygge opp et vitalt samisk samfunn. Det må jo være et samfunn hvor kommende samiske generasjoner får leve og utfolde seg på dette felles norsk-samiske territoriet som samer, på samisk, i sin samiske kultur og sitt samiske samfunn. Dette er kanskje den største utfordringen til Sametinget.

Takk for oppmerksomheten!

[1] http://lovdata.no/dokument/NL/lov/1987-06-12-56

[2] http://www.regjeringen.no/nb/dep/asd/dok/regpubl/stmeld/19961997/stmeld-nr-41-1996-97-/4.html?id=191240

Lenker til andre nettsteder som omtaler forhold knyttet til Sametinget 25-årsjubileum.

KRONIKKER OG KOMMENTARER

Sametinget 25 år av professor Per Selle og seniorrådgiver Torvald Falch - Nordlys

Da Sametinget kom av Oddgeir Johansen - Ságat

Samisk oktober-revolusjon av Harald Stanghelle - Aftenposten

NYHETER
Stuorra ávvubeaivi - Ávvir 

Sametinget 25 år: Får ærene for ny samisk selvtillitt - Aftenposten

Jusstopp kritiserer ministre - NRK Sápmi

Slik ble den høytidelige feiringen av Sametingets 25 år lange liv - NRK Sápmi

The Sami Parliament 25 years - The Norway Post

Sami Parliament of Norway Celebrates 25th Anniversary - The Nordic Page

- Skulle gjerne vært der - NRK Sápmi

Sametinget er 25 år - Dagen

Sametinget feirer 25 år - Trønder-Avisa/NTB

Sametinget fyller 25 år - Ságat

Sametinget jubilerer - Liberaleren.no

Norska Sametinget firer 25 år i dag - Sveriges Radio

Sjekk bildene fra Sametingets 25-årsjubileum - NRK Sápmi

Sametingets 25-årige liv: #nrks25 - NRK Sápmi

- En drøm som kanskje ikke går i oppfyllelse - NRK Sápmi

MYNDIGHETER

Gratulerer Sametinget med 25 år - Finnmark fylkeskommune 

Gratulerer Sametinget med 25-årsjubileet - regjeringen.no

Sametingets 25-årsjubileum - Stortinget

Stortingspresident, statsråd, og kjære jubilanter: plenumsleder, Sametingspresident, representanter for det samiske folket i Finland, Russland og Sverige, Sametingets medlemmer, ærede forsamling. 

Da Sametinget første gang ble åpnet i 1989, sa jeg i en tale ved dagens festmåltid at en lovutreders drøm var gått i oppfyllelse. Da jeg noen år senere ble invitert til å tale i selve Sametinget, la jeg til at en personlig drøm gikk i oppfyllelse — å få tale til et Sameting som var sikkert etablert som en representativ institusjon i landets statsliv.

Når jeg nå står her etter Sametingets arbeid gjennom 25 år, har det for lengst passert etableringsfasen og har funnet en plass i forhold til de andre organer i vårt styringsverk. Det er utsatt for kritikk, ja visst, vi lever i en fri rettsstat. Men dagens sikre posisjon — markert ved denne vakre tingbygningen — det var en fjern fremtidstanke for de utrederne som satt sammen i Samerettsutvalget i begynnelsen av 1980-årene og utformet et meget omstridt forslag til nye regler om et samisk sentralorgan.

Jeg takker for den heder som Sametinget viser ved å tildele meg tingets talerstol på denne merkedag i tingets liv. Men det blander seg samtidig inn en dyp følelse av utilstrekkelighet. Hva skal jeg kunne si denne merkedag til Sametinget, der representantene kjenner sameretten og ikke minst samepolitikkens problemer på en personlig gjennomlevd måte som jeg bare kan ane.

Mitt fag er rettstenkning, og de grunnleggende spørsmål innen sameretten, slik jeg ser det, er følgende to: Hva er samerettens hovedoppgave, og hva bør være samerettens grunnsyn? Samerettens hovedoppgave er å skape et så sterkt rettsvern for samisk kultur at den kan leve videre her i Norden.

Ved utformingen av sameretten – der Norge – har det primære ansvar blant de nordiske stater – er det ett grunnsyn man alltid må fastholde: Et folks rett til kulturutøvelse er en av de fundamentale menneskerettigheter.

Ole Henrik Magga skal i dag se tilbake på Sametingets 25-årige historie. Jeg går helt tilbake til fødselsprosessen. Slik jeg kjenner den.

Tanken om et nytt samisk sentralorgan bygget på direkte valg finner man spiren til flere steder. Det er naturlig å nevne et foredrag av Mikal Urheim på landsmøtet til Norske Samers Riksforbund i 1969, der han talte om etablering av et ”organ for kanalisering av folkeviljen i samesaker” og la til grunn at ”folkevilje en gjør seg gjeldende i den grad et organ er en forsamling av samer for samer ved samer”. Da Samerettsutvalget ble nedsatt i 1980, var mandatet at utvalget blant annet burde utrede om det var behov for å opprette et eget manntall for samer og representative organer for samer valgt ved direkte valg.

Under striden om utbyggingen av Kautokeino-Alta-vassdraget, som toppet seg i ` politiets rydning av sammenlenkete demonstranter i Stilla 14. januar 1981, ble det fra regjeringshold tatt initiativ til et møte med samiske organisasjoner 17. februar i Kautokeino. Regjeringen stilte seg der positiv til spørsmålet om eget
folkevalgt organ for samene, og Samerettsutvalget ble bedt om å prioritere dette, sammen med spørsmålet om en bestemmelse i Grunnloven om samenes rettsstilling. Utvalget vedtok å følge denne anmodningen.

Men flere av utvalgets medlemmer reiste senere spørsmål om å revurdere dette arbeidsprogrammet, særlig begrunnet i at rettighetene til land og vann var det primære problemet i mandatet, og i utredningen av 1984 _ga åtte av de atten medlemmer uttrykk for at de anså prioriteringen av grunnlovs- og organspørsmålene for uheldig.

Jeg tok fullt ut standpunkt for denne prioriteringen i arbeidet. Det var nødvendig å få en representativ forsamling, med demokratisk legitimitet innenfor det samiske folket, for å kunne få en tilstrekkelig troverdig samepolitikk. Samene har som andre folk ulike oppfatninger om mange samfunnsmessige spørsmål, preget av et folks indre motsetninger, mellom blant annet ulike næringer, ulike distrikter, ulike ideologiske holdninger. Skulle det samiske folkets egen mening komme fram, måtte det være fra en forsamling der en åpen politisk debatt kunne føre til flertall og mindretall, som var et samisk flertall og mindretall. Det samiske flertallssynet måtte komme fram i alle viktige saker for det samiske samfunn. Det var derfor vesentlig at et slikt samisk sentralorgan kom på plass snarest mulig og på den måten kunne ta del i avgjørelsen av de videre politiske og rettslige spørsmål.

Den samiske folkevalgte forsamling burde være grunnmuren i det samerettslige byggverk som nå skulle reises. Dette var et nytt organ i den offentlige rett og med en oppbygning som også var - ny i landets rettsorden. Et samisk ting for et eget folk innenfor statsgrensene i Norge. Dette krevde en betydelig utredning og drøftelse. Av de viktigste spørsmål var: direkte eller indirekte valg, ulike samedefinísjoner og opprettelse av samemanntall, valgkretser og mandatfordeling. Samtidig de mer allmenne, men nødvendige hovedelementer: den historiske erfaring hittil av samisk innflytelse i styringsverket, den nyere utvikling for minoriteter og urfolk i internasjonal rett, og ikke minst en ny vurdering av hva vi mener er rettferdig, av hvordan man kan opprettholde den samiske egenart i landet, og gjøre tilhørighet i dette kulturfellesskapet mest mulig likeverdig med tilhørighet i majoritetskulturen. Ved siden av skulle utvalget sidestille i prioritet en utvidelse av Grunnloven for samisk rettsvern. Det var ikke noe enkelt klima for denne utredningen. En skarp politisk kamp med demonstrasjoner og sultestreik slo inn i utvalget den første tiden.

De ulike syn kom klart til uttrykk også her, og i perioden oktober 1981 til juni 1982 trakk Norske Samers Riksforbund sin representant tilbake fra utvalget som følge av anleggsarbeidet med kraftutbyggingen. Men jeg vil legge til, at det etter hvert ble en god arbeidsstemning i utvalget. Alle ble enige om å konsentrere arbeidet om de store spørsmål, og lot de mange små spørsmål fortsatt være små.

Vi hadde for øyet at det til tross for uenigheten' skulle bli en utredning, der de politiske myndigheter kunne få et godt dokument for det videre arbeidet. Jeg vil gjerne nevne med min aller største anerkjennelse Einar Høgetveit, som var hovedsekretæren i utvalget. Og forsamlingen skulle få sitt navn. Leser man utredningen nøye, vil man se at det først tales om ”et samisk sentralorgan”, senere om ”et eget landsomfattende sameting”, for så i lovutkastet å skrive ”Sametinget” med stor S som navnet. Spørsmålet om reglene for direkte valg til Sametinget er det jeg særlig husker som vanskelig. Innen utvalget gikk ti medlemmer inn for et direkte valg knyttet til et samemanntall, mens åtte foretrakk et indirekte valg knyttet til samiske valgmenn.

Selv tilhørte jeg en gruppe på fem som voterte for direkte valg som allmenn regel, men som mente at hensynet til representativitet tilsa et visst minimum i samemanntallet i den enkelte valgkrets for å ha direkte valg. Som vi vet, skar den politiske behandling enkelt og effektivt gjennom og ga den direkte valgform fullt gjennomslag i alle valgkretser uten noen begrensning.

Da samerettsutvalget la fram sin første utredning i 1984, møtte den sterk kritikk fra flere kanter. Det var vi forberedt på, selv om jeg ikke hadde ventet at motstanden fra kommunestyrene iFim1mark var så massiv som det viste seg i høringsrunden, der et meget stort flertall av kommunestyrene gikk imot både Sameting bygget på direkte valg og egen grunnlovsbestemmelse. Men så kom behandlingen i Finnmark fylkesting 4. desember 1985.

Jeg anser denne for en milepæl i samerettens utvikling, der fylkestinget med et stort flertall gikk inn for begge reformer, og ved det gjorde den videre politiske behandling i Regjeringen og Stortinget vesentlig lettere. Jeg husker enda som et sterkt minne den glade røsten til Aslak Nils Sara - hedersmannen og talsmannen for alle urfolk - da han telefonerte til meg morgenen etter fylkestingets avstemning og åpnet med å si:

”Solen går opp over Sameland.”

Prioriteringen av Sametinget var på ny en innvending da utredningen forelå. Men vi kan i dag vurdere i historiens lys og si: Ville det virkelig ha vært bedre om Sametinget var blitt utsatt inntil rettighetene til naturressursene var vurdert? Vi vet at Finnmarksloven ble vedtatt først i 2005.

Jeg anser det som en lykke at et levende Sameting kunne ta aktivt del i utformingen av denne loven. Det hadde i ethvert fall ikke vært noe 25 års jubileum i dag med en annen fremgangsmåte. Og jeg vil hele livet huske 29. mai 1987 i Odelstinget, da sameloven som etablerte Sametinget ble vedtatt, og da Odelstinget med Jørgen Kosmo som den effektive saksordfører levde opp til den historiske begivenhet og det historiske ansvar. Ord som ”historisk” og ”stille revolusjon” klang da i tingets sal. Og selv om det også falt noen bemerkninger i debatten der man helst ville ha koblet av seg ørene, som Kosmo sa i sitt sluttinnlegg, så var det etter vedtaket noen jubelscener i Justiskomiteens møterom, som erfarne stortingsrepresentanter hoderystende mente at Stortinget ikke tidligere hadde opplevd. Da det første Sametinget var valgt og konstituert i 1989, oppstod en fundamentalt ny situasjon i samepolitisk og samerettslig henseende.

Det var fra dette tidspunkt bare ett organ som kunne tale på det samiske folkets vegne med krav på demokratisk legitimitet.

En gang i Sametingets barndom i 1996 fikk jeg den mulighet å fremlegge et samerettslig helhetsbilde slik jeg så det. Det kunne ikke bli en ny samekodisill, for en kodisill krever en lovgiver. Men en rettstenker kan formulere sine teser, og jeg prøvde å sammenfatte mitt hovedsyn i en slik samling. En av de første fikk en ”flying start” ved at Kongen her i Sametinget året etter fasttømret følgende setning.

"Staten Norge er bygget på territoriet til to folk, nordmenn og samer."

Setningen er senere gjentatt av fremtredende politikere i landet, og er akseptert som et utgangspunkt for politisk og rettslig vurdering. Samene er et folk, de er samtidig landets urfolk, og de er en etnisk minoritet i landet. Deres rettslige stilling må man i dag finne spredt omkring i ulike lover og konvensjoner. Som folk har samene selvbestemmelsesrett ifølge FNs to menneskerettskonvensjoner av 1966, og disse er i år inntatt på Grunnlovens nivå ved den nye bestemmelsen i Grunnlovens § 92. Som urfolk har samene rettigheter etter ILO konvensjonen om urfolk, som er inntatt i Finnmarksloven.

Som etnisk minoritet har samene de særlige rettigheter som følger av kulturvernet i den ene av FNs menneskerettskonvensjoner, den om sivile og politiske rettigheter, mellom venner kalt SP-konvensjonen. På en merkedag må man glede seg over det som har vunnet fram, men også se mot de nye oppgaver. I mitt forsøk på et helhetsbilde var det flere teser som gjaldt utnyttelsen av naturressursene. Innenfor sameretten vil jeg mene at dette emnet vil stå sentralt de neste år.

På Sametingets grunnlovsseminar 4. juni i år fikk jeg anledning til å omtale den politiske behandling av Kystfiskeutvalgets utredning om retten til fiske i havet utenfor Finnmark. Mitt syn er en dyp skuffelse over resultatet, som bygget på fiskeridepartementets rettslige vurdering. Jeg vil imidlertid at vi også skal feste oss ved det positive som skjedde under departementets vurdering. Den fastslår at i
det ikke er tvil om at samene er en minoritet etter SP-konvensjonen og et urfolk etter 11.0-konvensjonen, at kulturvernet i SP-konvensjonen omfatter naturressurser, at den gir staten et resultatansvar for videreføring av samisk kultur, og at særtiltak som innebærer positiv forskjellsbehandling må godtas hvis det er nødvendig for å sikre det materielle grunnlag for minoritetskulturen. Vi har med dette trolig fått det endelige punktum for tvil omkring disse spørsmål.

Men departementet snublet like før målstreken og trakk etter mitt syn ikke de riktige konsekvenser av sine egne premisser. Jeg mener derfor at sjøsamenes rett - er en debatt om et viktig rettsprinsipp, samenes rett til naturressursene, som også har betydning for landorden, og som bør føres videre. Men hva skal man gjøre når den politiske vei ikke fører fram?

Man kan da se mot en annen sektor av samenes næringer og kultur, reindriften, som gjennom flere rettsavgjørelser har fått anerkjent rettigheter bygget på gammel samisk bruk. Jeg kan ikke si noe om utfallet av en rettssak om sjøsamenes rett til fiske etter folkerettens regler om urfolk og minoriteter. Annet enn at mitt rettssyn ikke faller sammen med statens grunnlag for den nye lovgivningen om retten til fiske av 2012. Jeg mener sjøsamene burde få en bedre rettsavklaring ved domstolene.

Sametinget er et ting for de samene som Grunnloven betegner som ”den samiske folkegruppe”, en form som Grunnloven brukte for å markere at den ga sine rettigheter for samene i Norge. Et utkast til en nordisk samekonvensjon ble fremlagt i 2005 av en finsk-norsk-svensk-samisk ekspertgruppe. Denne konvensjonen omfatter alle samer bosatt i Finland, Norge eller Sverige.

Formålet med denne konvensjonen er å bekrefte og styrke slike rettigheter for hele det samiske folket i de tre land at det kan sikre og utvikle sin kultur, sine næringer og sitt samfunnsliv med minst mulig hinder av landegrensene. Konvensjonen er en rettsorden for ett folk i re stater. Den har vakt interesse internasjonalt. Tenk på alle de urfolk og minoriteter som har sine liv i områder som er grenseoverskridende. Utkastet har en artikkel om felles samiske organisasjoner, og i utredningens kommentarer til denne omtales en samisk visjon om å danne et felles sameting. Det henvises også til det syn at det som følge av større samarbeid mellom de nordiske land i samespørsmål, vil være et behov for et representativt organ for samene i Norden - et nordisk sameting.

Som en gammel tilhenger av nordisk rettsfellesskap og dypt interessert i samiske rettigheter var arbeidet med denne konvensjonen fylt av fremtidsrettede tanker. Men selv om det nå er hele ni år siden den enstemmige innstillingen ble avgitt, holder regjeringene i de tre land fortsatt på med å drøfte utkastet. Det kan derfor være tvilsomt om konvensjonsutrederen fra 2000-tallet får sin drøm like godt oppfylt som det han tidligere opplevde som lovutreder i 1980-årene.

Man må ha et perspektiv over generasjoner når man skal se et folks statsrettslige institusjoner. Sametinget er da, tross sine 25 år, fremdeles bare í sin spede ungdom. Jeg har tidligere i Sametinget tatt fram det mektige og manende diktet av Henrik Wergeland, ”Følg kallet”, som er en høysang til de små kulturer. Det kan derfor høve at jeg på en åremålsdag siterer de fremtidsrettede linjer: Ung må verden ennu vaere, / slektens sagas lange lære ennu kun dens vuggesange / og dens barndoms eventyr.

Jeg ønsker at samisk kultur og samfunnsliv må vokse kraftfullt med støtte i Sametingets politiske kraft. Alle medlemmer av Sametinget vil ikke høre fullt ut det samme kall. Sametinget skal som et demokratisk organ gi plass for det rike mangfoldet innenfor det samiske folkets liv, i språk, bosetting, næringer, og alt annet som kan skape ulike holdninger og standpunkter. Og hver representant har sin personlige stemme med sin særlige klang. Jeg ønsker for alle representanter at de får muligheter til å følge sitt kall.

Stortingets president
Sametingets president
Fiskeriminister
Sametingetsrepresentanter og Sametingets ansatte
Ærede representanter for samene i våre naboland
Mine damer og herrer

Samerettsutvalget hadde i sin tid flere begrunnelser for en egen grunnlovsparagraf som også kunne brukes som argument for "å gi de felles samiske interesser en sterkere plass i norsk politisk liv". En ennå klarere begrunnelsen har HM Kong Harald gitt i sin tale til Sametinget i 1997 som han gjentok i 2001: "Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk - nordmenn og samer." Sametinget skulle uttrykke den samiske folkeviljen, den skulle kanalisere viktige saker og den skulle ha "besluttende myndighet på avgrensede saksområder" (NOU 1984:18 s. 516). Jeg kan selvsagt ikke innen tidsrammen jeg har fortelle Sametingets historie. Jeg skal uttrykke min mening om hvordan Sametinget har lykkes på en del sentrale saksområder og si noe om hvordan tinget har lykkes å utvikle arbeidsformer innad og utad som skaper kontakt og tillit. Disse er noen av de sakene der Sametinget har arbeidet med og i vekslende grad lykkes godt ved enten å selv å tatt initiativet eller ved å påvirke de endelige vedtak. Den er ikke uttømmende, men ment å eksemplifisere hva slags typer saker Sametinget har arbeidet med:

•  ILO-konvensjonen 169 - 1990
• Samisk språkiov 1990
• Fiske i saltvann
• Kombinasjonsnæringer
• Overordnede mål i reindriftspolitikken 1992
• Samisk jordbruksplan
• Helse- og sosialtjenester for
• den samiske befolkning
• Planlagte nye inngrep (skytefelt osv.)
• Reindriftens rettigheter 1996
• Utredning av samiske rettigheter 2007-2001
• Samiske læreplanverk 1997
• Opplæringslova 1998
• Språkplaner(sørs.o.a.)
• Samisk forskning (utredning)
• Samisk kirkeråd 1992
• Språksentrene
• Finnmarksloven 2005 (FEFO og Finnmarkskommisjonen)
• Samiskspråklige bøker og læremidler '
• Samisk forlagsvirksomhet
• Støtteordninger for samisk kultur og næringer
• Samisk kunstmuseum
• Samiske medier
• Lokale kultursentra
• Stipendordninger
• Grenselosenes virksomhet under krigen (bl. a. Tysfjordområdet)
• Altaaksjonistenes innsats
• Offenltig bruk av samiske symboler

På det første møtet i Sametinget ble situasjonen i fiskeriene og i reindriften tatt opp. Sametinget ble bedt om å uttale seg om hvordvidt Norge burde ratifisere ILO-konvenjon 169 om urfolk. Sametinget var klar over at norsk lov ikke var i harmoni med konvensjonen da, men i tillit til utviklingen som var i gang, anbefalte Sametinget ratifikasjon. Stortinget sluttet seg til det og Norge ble det første landet som ratifiserte konvensjonen i 1990. Språkloven var et resultat av utredningsarbeidet som ble igangsatt i 1980. Den er blitt et mønster også for andre land. Språkforvaltningsområdet er senere utvidet. Sametinget fikk på 1990-tallet igangsatt utredning om  godt og Kirken har på sin side støttet Sametingets arbeid. Læreplanreformen og den nye opplæringsloven på 1990-tallet var en viktig sak for Sametinget. Det gikk bra takket være Reidar Sandal som minister. Sametinget fortsatte arbeidet som Samisk utdanningsråd hadde begynt i 1976 og har gjort en solid innsats i arbeidet med utgivelse og trykking av læremidler.

Sametingets etablering og lokalisering av deler av forvaltningen har også betydd styrking av lokalt kulturarbeid mange steder. Språksentrene gjør et godt arbeid, og de behøves også der samisk før sto sterkt. Den klart største saken var vedtakelsen av Finnmarksloven i 2005 hvor Justiskomiteen i Stortinget hadde et enestående godt samarbeid med Sametinget. Resultatet var et kompromiss om Finnmarksloven. Stortingsrepresentantene Knut Storberget og Trond Helleland fortjener å nevnes særskilt og likeledes Sametingets daværende president Sven- Roald Nystø og opposisjonsleder Egil Olli.

Sametinget har løftet fram dem som har gjort en samfunnsinnsats i under krigen og i kampen for samiske rettigheter. Sametinget har avgitt mange uttalelser til høringssaker. Det har vært en balansegang mellom egne initiativ og uttalelser til andres utredninger og planer.

• Nordisk samisk samarbeid:
• Samisk parlamentarisk råd
• Kontakt med samiske organisasjoner
• Konsultasjonsavtalen med Regjeringen 2005
• Samarbeidsavtaler og møter med fylker og kommuner
• Avtale om kontakt med mineralnæringen
• Internasjonalt arbeid - FN

Det samiske samarbeidet over grensene er viktig. Rikenes grenser bør ikke få splitte opp samene som ett folk. Den viktigste av j samarbeidsavtalene rent praktisk ble til da daværende statsråd med ansvar for samiske saker Erna Solberg og sametingspresidenten i 2005 underskrev avtale om prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget. De andre avtalene gjelder praktiske tiltak og informasjonsutveksling. Sametinget har både i 2013 og i 2014 markert
seg kraftig i det internasjonale urfolkssamarbeidet vis-a-vis FN, som er fortsettelse av utvikligen so begynte i 1982 og ble styrket i 1992 med opprettelsen av Urfolksforumet. Oppsiktsvekkende resultater synes å være oppnådd som bare for noen år siden var umulige.

I disse saker har Sametinget så langt ikke har nådd fram:

• Sjøsamenes rettigheter, NOU 2008:5 ø
• Gruvedrift - Mineralloven
• Samiske rettigheter utenfor Finnmark
• Situasjonen for reindriften i Finnmark
• De utdanningsskadelidte etter 2.verdenskrig
• Nordisk samekonvensjon -utkast 2005

Av disse saker peker sjøsamenes rettigheter seg ut som den viktigste, og som Sametinget har arbeidet med siden opprettelsen. Helt fra 1848 ble fornorskningen rettet særlig mot sjøsamene som ble fratatt sitt språk over store områder. Norge har brukt sjøsamenes fiske som argument for Norges rettigheter, bl a. i 1949 da riksadvokaten påsto "enerett for kystbefolkningen til å utnytte kysthavets rikdommer" i saken mot England. Saken har vært sjeldent grundig utredet av landets fremste jurister og fag politikere etter initiativ fra Sametinget, senest som NOU 2008:5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark. Samiske rettigheter utenfor Finnmark er utredet (NOU 2007:13-14), men mer har dessverre ikke skjedd på det området.Sametingetsa i sin tid ja til prøvedrift for uttak av stein i Náránaå-områdeti Kautokeino.Aktiviteten der ble fort utvidet. Etter lokalt initiativ i Káráåjohka, fikk Sametineti 1994 stoppet Rio Tinto Zincs boringer i Ráitevárri, Karasjok.

Mineralloven er senere blitt endret slik at nå skal bl. a. Sametinget få vite om planlagte inngrep. De utdanningsskadelidte samer fikk en lite tifredsstillende behandling av sentralmyndighetene.. Et fond ble opprettet, men Sametignet fikk ikke lov til å bruke midlene til erstatninger. De skadelidte vendte seg med demonstrasjon mot og okkupasjon av Sametinget, som uforskyldt fikk skylden for både krigen og fornorskningen. Et grundig forslag til nordisk samekonvensjon fra 2005 ligger og venter på å bli ratifisert av de nordiske land til tross for at vi samer er det mest nordiske av folk i Norden Den samiske befolkningen var svært splittet da Sametinget begynte sitt  arbeid. Menmangeeldre haddebrukt sitt liv på å "kvitte seg med det samiske", slik fornorskingspolitikken hadde forventet av dem. Saker som bøker, undervisning i samisk, kulturminner og liknende saker som nok Sametinget rimeligvis ville få å gjøre med, var bare et fåtall samer opptatt av. Sametingetkunneikke håpepå å få særlig innflytelsepå slike ting som prisen på matvarer, bensinpris, skattenivå, motorferdsel i utmark og andre hverdagslige saker. Folks engasjement i lengden er avhengig av at Sametinget har innflytelse på folks hverdag og ikke bare på forvaltning av ideelle kulturformer og minner fra fortiden.

Sametinget har i alt vesentlig hatt kun rådgivende myndighet i disse 25 årene. Det syneslikevelfungert rimeliggodt etter forutsetningene, både når det gjelder enkeltsakerog når det gjelder arbeidsmåter. Alt i alt synes Sametingetå ha maktet å markeresamiske saker og samiske symboler på en positiv måte. Det er ikke lett å vite hvor offensiv Sametinget tør være før tilbakeslaget kommer. Vi har nettopp hørt at Telenor nå har markert sin holdning til samiskkultur ved å slutte å støtte
opp en av de viktigste markeringer av samisk kultur urfolkskultur (Riddu Riđđu). Ikke alle er enig med verken sametingsvedtak eller stortingsvedtak. Det må vi leve med.

Til slutt vil jeg fremheve den saklige samarbeidsviljen Sametinget er blitt møtt med ap§tortinget, Regjeringen, fylkeskommunene og kommunene. Mange enkeltpersoner har gjort en stor innsats for å styrke grunnlaget for Sametingets arbeid. En av dem var avdøde dr.jurls. Otto Jebens. Jeg minnes ham med takknemlighet. En særlig stor innsats har prof. emeritus Carsten Smith gjort både før og etter at Sametinget ble til. Det er en særlig glede å ham tilstede i dag når vi feirer Sametinget 25 års jubileum.

Buorre idet Sámediggeájrrasa, oabbat ja vieljat, guosse ja gieres gulldaliddje! Muv nammal Stefan Mikaelsson ja lev Sámedigge åvddåulmusj. Udni i tj apa bievev.

Ers Kungliga Högheter, Excellenser, Ambassadörer, Mina Damer & Herrar, Bröder & Systrar.

På vågnar av Sametinget på svensk sida ber jag få framföra mina bästa välgångsönskningar. Det är en viktig betydelsefull dag att högtidlighålla. Inte minst för att många av de processer som brukats vid etablerandet av Sametinget på norsk sida, idag ligger till grund för vårt gemensamma agerande i alla Sametingena, tillsammans.

Det Europa som uppstått efter konungariket Sveriges och republiken Finlands medlemsskap i Europeiska Unionen (EU) kan kännetecknas med 3 ord:
• Fanatism
• Elitism
• och Nationalism.

Europeiska Unionen (EU) angavs att vara världens största fredsprojekt. Och om det stämmer så måste vi samer med logisk slutsats vara de första europeerna, efter som vi samer aldrig försvarat vårt hemland, Sápmi, med vapen. Men det samiska folkets ovilja att bruka vapen och vår förmåga att i gången tid anpassa oss till alla påfrestningar verkar användas idag som en ursäkt för att inte harmonisera lagstiftningen ide olika lånder med samisk befolkning, att inte harmonisera finansieringen till Sametingena i de olika länderna samttill att inte påbörj a en omedelbar implementering av internationella mänskliga rättighetsinstrurnent som Urfolksdeklarationen.

Sametingena borde inte längre kunna ge sitt uttalade stöd till de nationalstater som inte ger sitt fulla och uttalade stöd till det samiska folket och till den samiska nation. Likaväl idag som 1751 då den samiska nation blev erkänd i
samband med strömstadstraktatet (gränstraktat mellan Danmark och Norge och sverige) genom det annex som kallas för Lappekodicillen.

Sametingena är i dag en demokratisk institution som ligger till grund för de samiska värderingarna samt garanterar dessa, och ger alla samer en möjlighet att delta på jämlika och jämställda villkor. På svensk sida är det den enda samiska rätt som den enskilda samen själv kan välja över att bruka och nyttja sig av. Och det utan att den rätten kan vare sig avtalas- eller förhandlas bort eller stjälas från den enskilde för att främja samhället i stort eller ens andra samer. Det utgår inte heller någon medlemsavgift för att vara med på röstlängden och män har inte större röstetal än vad kvinnor har.

Det ligger stort värde i dessa enkla principer och dessa principer ger samtidigt Sametinget dess värdegrund & status. Sametinget består av mer än dess politiker. Sametingets kansli med all sin personal ger kompetens och kontinuitet. De som anmält sig till röstlängden ger Sametinget dess legitimitet. Kollegialiteten hos arktiska parlamentariker borde ge grobund för en progressiv debatt och politiska beslut som kan vara utmanande för de dominerande samhällena.

Vi kan inte och vi får inte blunda för det som vi kan uppfatta som mindre viktigt i det som är Europas tillväxtekonomier. På vägnar av våra systrar måste Sametingena tillse att jämställdheten blir mer vittomfattande och använd- brukadtillämpad i den daglíga politiken. På vägnar av våra bröder så måste Sametingena tillse att normen som man inte längre förhindrar att unga samiska mån kan komma att bli eller kunna förbli känsliga, ömsinta, kärleksfulla och passionerade.

Den största resursen som man kan finna i det arktis där Sápmi är beläget, är den mänskliga dimensionen och kompetansen som kan kallas för traditionell kunskap. Jordens skatter får vem som helst men ingen kan återskapa en förstörd natur som ligger till grund för urfolkens existens. För vår existens!

Det eftersom vi samer är ett urfolk av många, inte mer värd än andra folk, men inte heller mindre. Det samiska folket är oupplösligen en del av kulturen, naturen och mänskligheten. Även om det är en glädjens dag idag, så ska vi samtidigt minnas de som inte längre är med oss. Vi förenas genom våra drömmar och vår spiritualitet.

Jag väljer att avsluta genom att travestera kimberleydeklarationen från 2002:

”Mänskligheten är i kris, vi är i en accelererande spiral av klimatförändringar som inte tål tillväxtekonomins girígheter. I dag bekräftar vi ånyo vår relation till moder jord och vår skyldighet till kommande generationer att upprätthålla fred, j ämställdhet och rättvisa”

Med dessa ord ber jag att få tillönska Samediggi lycka till med dagen och åren. Vi möts på barrikaderna !

Ærede president! Ærede medlemmer av Sametinget! Kjære deltagere på jubileumsmøtet!

Det er en stor ære for meg å overbringe dere en hilsen fra Sametinget på Kolahalvøya (Kuelnegk Soamet Sobbar) og fra samene i Russland. Motta mine hjerteligste gratulasjoner i anledningen av Det norske Sametingets 25-årsjubileum. Når privatpersoner markerer sine jubileer er det vanlig at de gjør opp regnskap for sin virksomhet, oppsummere hva de har oppnådd og hva som ennå gjenstår å gjøre. Slik er det også i samfunnsinstitusjonenes liv, slik er det også for bevegelser og organisasjoner. For et kvart århundre siden begynte vårt samarbeid, og det begynte med det berømte møtet mellom samekvinner på broen over Tana-elva.Dette var første skritt på vei mot det  samarbeidet som utfolder seg i dag.

Representanter for Russlands samer deltok under åpningen av sametíngene i Norge og Sverige. De er også fullbyrdige medlemmer av Sameforbundet, Komiteen for samisk språk, Kulturkomiteen, kvinneorganísasjoner som «Samisk kvinneforum» og «Saraahkka», samt av The Association of World Reindeer Herders. Fra 1997 har to frivillige sameorganisasjoner vært observatører ved Sametingets Råd, noe også representanter for Sametinget på Kola har vært siden 2008.

I 2008 fant det sted en begivenhet som hadde stor betydning for samene på Kola-halvøya, en begivenhet som presidentene og representantene for sametíngene i Finland, Norge og Sverige bivånet: vi gjennomførte vår første samekongress. På denne kongressen valgte delegatene et felles representativt organ som ble ytterligere konsolidert under den 2. samekongress i 2010.

Vi er av den mening at opprettelsen av et sameting på Kola-halvøya må innebære en juridisk anerkjennelse på et regionalt nivå av samene som folk. Dette er nedfelt i paragraf 21 i Statuttene for Murmansk fylke. Dette er også i tråd medet punkt i sluttdokumentet som ble vedtatt ved Verdenskonferansen for urfolk i New York den 22. september 2014, og som lyder:

«vi bekrefter de forpliktelsene vi i denne forbindelse har tatt på oss til samvittighetsfullt å rådføre oss med og å samarbeide med urfolkene via representative institusjoner, for det formål å på forhånd sikre oss deres frivillige og bevisste samtykke, før vi vedtar og iverksetter lovgivende eller administrative tiltak».

Det må innrømmes at den situasjonen landet vårt befinner seg i nå, dets sosialøkonomiske og finansielle tilstand, skaper betydelige vanskeligheter for denne bevegelsens videre utvikling. Uansett må vi bevege oss fremover og ha troen på det vi gjør, og i fellesskap finne løsninger på våre problemer. Vi har mye å lære av våre brødre og søstre. Vi ser hvordan Det norske Sametingets rolle i norsk politikk bidrar til å styrke demokratiet i Norge.

Og vi må fortsette å samarbeide enda mer, og vi må insistere på at det føres en politikk som gir samefolket muligheten til å opptre som et enhetlig folk, på tvers av landegrensene. For vi er jo den eneste etniske gruppen som bebor områder i alle de fire landene. Og våre land bæreri så måte et særskilt ansvar. For at våre folk skal få de beste mulighetene for utvikling på tvers av landegrensene, må våre lands regjeringer enes om tiltak som bidrar til at dette målet kan nås. l denne forbindelse kan Samekonvensjonen vise seg å være et godt dokument. Som vi vet er konvensjonen nå gjenstand for koordinerte drøftelser og behandling i tre land: Finland, Sverige og Norge. Russiske samer har et stort ønske om å være en parti diskusjonen av dette spørsmålet. Noe som kunne styrke vår fellesskapsfølelse er felles virksomhet på alle felter: det samiske språket, reindriften, samvirket med industriselskaper,miljøsikkerheten,muligheten for å gjennomføre et felles seminar om samiske spørsmål for representanter for de lovgivende myndigheter í våre fire land.

På vegne at Sametinget på Kola-halvøya gratulerer vi med jubileet og uttrykker samtidig et håp om at den parlamentariske virksomheten som utfolder seg,og den positive erfaringen som utviklingen av sametingene har vært, vil gi nyttige bidrag til vårt felles arbeid og til arbeidet for verdens urfolk generelt.