Av sametingspresident Aili Keskitalo, 1. januar 2016 på NRK1.
Kjære alle sammen.
2016 blir et krevende og spennende år – for det samiske samfunnet og for verden. Dette året blir veivisernes år. Veiviserne er de som går foran med lykt og viser vei der andre bare ser mørke og uframkommelig landskap. Det er de i samfunnet, i lokalsamfunnet, på skolen og i barnehagene – i idrettslagene og frivillige organisasjoner - som jobber ufortrødent og ofte ubetalt for fellesskapets beste.
De jobber for å styrke samisk språk, for å etablere et samisk skoletilbud eller barnehagetilbud der slikt ikke finnes. Veiviserne er de som ikke gir opp - selv ikke når motstanden skjerpes. Det var de som viste vei under Alta-kampen. Veiviserne er de blant oss som viser at det nytter, og at det umulige ofte bare tar litt lengre tid.
Den norske regjeringen og det norske Stortinget ble i høst enige om et historisk stort statsbudsjett for 2016. Budsjettet inneholder solid vekst og storstilt satsing på norske barnehager, skoler og kulturinstitusjoner. Det samiske samfunnet, med sine skoler og barnehager og museer og øvrig kulturtilbud, kuttes. Den aller viktigste skolen for det truede sørsamiske språket, legges ned med et pennestrøk av stortingsflertallet.
Den er spesiell denne følelsen som sitter i et folk etter århundrer å ha blitt oppfattet å være i veien og til bry og utgift for det norske fellesskapet. Enda mer spesielt er det når de samme myndighetene som gjorde sitt ytterste for å ødelegge den samiske kulturen, nå mener at gjenoppbyggingen av den samiske kulturen bør skje på det norske fellesskapets premisser. Jeg konstaterer at den sterke kritikken fra FNs komité mot rasediskriminering mot Norges har gjort fint lite inntrykk på nasjonalforsamlingen.
La meg derfor på årets første dag være tydelig: Vi – samene - er stadig her.
Nordmenn og samer har i århundrer levd sammen.Fremdeles går samiske barn på skolen hver dag uten lærebøker på sitt språk. Bare unntaksvis får de lære om sin egen historie og sin egen kulturs og sitt eget folks bragder. Landets ledere omtaler oss og vår kultur som bremseklosser for moderne utvikling.
Derfor vil jeg hedre veiviserne. Foreldrene i Røros som lenge har kjempet og vunnet i kampen for en sørsamiske barnehage. De sørsamiske reineierne - som er grunnsteiner i vår kultur på tross av at de i to århundre har måtte kjempet i rettsalene og mot krefter som vil ha dem vekk.
Men vi er altså her ennå. Vi – samer og nordmenn – er av historie og skjebne dømt til sameksistens her i dette landet.
Framtiden for Norge må derfor innebære trygghet, vekst og bærekraft for begge folk. For vi blir ikke borte så lenge vi har mennesker som viser vei.
Under klimaforhandlingene i Paris i desember så vi at nettopp urfolk fra hele verden var veivisere, og presset på for at statene og de store økonomiene nå må ta større ansvar for å endre den kurs som har ført oss på avveie. I områder der urfolkenes rett til egne landområder anerkjennes, bevares regnskogene i større grad enn i de områder hvor urfolkene er marginalisert. Urfolksrettigheter er derfor effektive klimatiltak. Men i den endelige klimaavtalen fra Paris er urfolkenes rettigheter ikke nevnt.
Når vi vet at det er urfolkene og deres livsform som rammest først og hardest av klimaendringene, er det et paradoks. Her i nord skjer forandringene i klimaet raskere enn andre steder på kloden. Våre kulturer og livsformer er truet. Ikke bare som direkte følge av klimaendringene. Men i like stor grad fordi nasjonalstater, industriselskaper og internasjonale investorer ser nye muligheter til profitt gjennom inngrep og utnyttelse av områder og ressurser som tidligere var utilgjengelige.
Våre barnebarn vil ikke forstå at vår generasjon med stor flid sorterte husholdningsavfall, men valgte å dumpe giftig avfall i de fjordene vi skulle hente vår mat fra. Våre barnebarn vil ikke forstå hvorfor 100 arbeidsplasser i 30 års forurensende og ikke-fornybar gruveindustri er mer verdifull enn 100 arbeidsplasser i en fornybar reindriftsnæring som produserer verdens beste og sunneste matvare.
Vi lever i en urolig tid. Hele folkegrupper er på vandring. Vår tid trenger veivisere. Vi trenger de synlige og modige. Vi trenger de som ser løsninger for framtiden uten å gjenta historiske feilgrep.
Vi trenger deg som vil vise vei. Du som våger å gå først. Som sier nok er nok.
For vi er her ennå. Og vi blir ikke borte.
Buorre ođđa jahki
Buorre ådå jahke
Buerie orre jaepie