Av Silje Karine Muotka, sametingsråd
Jeg får ofte henvendelser fra samiske foreldre som har barn med særskilte utfordringer, det være seg ulike lærevansker, språkvansker, hørselsvansker eller annet de strever med.
De er allerede i en vanskelig situasjon med tanke på barnets utvikling, og de søker råd fra hjelpeapparatet. Mange opplever at de blir rådet til å velge bort samisktilbudet for sitt barn. Man vurderer altså barnets morsmål og kultur å være et særskilt hinder for læring og utvikling. Samiske barn har en ubetinget rett til tilpasning i forhold til sine forutsetninger, på lik linje med alle andre barn. Det inkluderer at samiske barn skal ha tilpasset opplæring også i og på samisk eller i sine samiske barnehager. Samiske barn og unge som har behov for spesialpedagogisk hjelp har rett til opplæring i samisk på lik linje med samiske barn og elever uten særskilte behov.
Det er derfor uakseptabelt at det gis råd om å velge bort samisk, når det som faktisk skal skje er at det samiske barnet får tilpasset tilbud hvor deres samiske bakgrunn og språk ivaretas samtidig som de får den spesialpedagogiske hjelpen som barn skal få når behovet er der.
Språk er ikke bare et redskap for sosial kommunikasjon og formidling av kunnskap og ferdigheter. Det er like stor grad et uttrykk for individuell og sosial identitet og integritet. For minoriteter og urfolk er eget språk et særlig uttrykk for kulturell tilhørighet, og etter min mening utgjør språket en grunnleggende pilar i det å være menneske.
Barn lærer i samspill med andre barn og voksne. Når barna er små tilegner de seg det talespråket som omgir dem med den største selvfølgelighet. De lærer språk og kultur både hjemme, på de uformelle og formelle læringsarenaene. Denne lærdommen skal danne grunnlaget for den skolebaserte læringen.
For samer i Norge har språk i opplæring en særskilt sårbar dimensjon, ettersom det samiske språket i en lang periode var forbudt brukt i skoleverket. Språk kan med andre ord også brukes til å utøve makt overfor de som ikke har majoritetsspråket som sin språklige ramme for livsutfoldelse.
Jeg forventer derfor at det spesialpedagogiske hjelpeapparatet samt skoler og barnehagene skal gi god foreldreveiledning om tospråklig utvikling. Veiledningen må være basert på oppdatert kunnskap om tematikken. Fagpersonene møter foreldre i en svært sårbar situasjon, og da er det spesielt viktig å bli møtt av et hjelpeapparat som lett kan sette seg inn i barnets og familiens situasjon og være en kompetent refleksjonspartner.
Når samiske foreldre blir rådet til å velge norsk i barnets undervisningssituasjon og i kommunikasjon med egne barn, medfører dette et reelt språkbytte. Konsekvensen blir at omsorgspersonene og familiemedlemmene også i praksis må bytte språk. Det er fremmedgjørende overfor barnet og familien. Barnets språkinnlæring må restartes og kan i verste fall føre til økte læringsproblemer.
Det barnet har lært av det samiske mister sin verdi og blir ikke byggesteiner for den videre utviklingen. Samiske barn skal oppleve at de ved å motta spesialpedagogisk støtte ikke da må velge bort tilhørigheten til sin egen familie og det samiske.
Alle foreldre vil det beste for sitt barn. De er til og med villige til å foreta et språkbytte når det blir foreslått som tiltak. Konsekvenser med språkbytte innebærer at den øvrige familien må bruke norsk i kommunikasjon med hverandre når barnet er tilstede. Barnet blir fremmedgjort i forhold til sin kultur. I verste fall snakker vi om kulturell og språklig assimilering av samiske barn og hele familier, noe som er langt unna og stikk i strid med målene for dagens opplæringssektor. En slik pedagogikk bygger på idéer vi for lengst burde ha forlatt, og tankegangen er en skygge fra fornorskningstiden
Naturligvis kan en tospråklig læringssituasjon være krevende der andre læringsvansker eksisterer. Men da vil det naturlige være å styrke den språklige dimensjonen i innsatsen, ikke fjerne den.
Når tilstrekkelig spesialpedagogisk kompetanse mangler, kan det være lett å forklare læringsproblemer med den tospråklige situasjonen. Men hvis vi aksepterer at språklige og kulturelle rammer i seg selv utgjør vesentlige læringshindringer, bidrar vi egentlig bare til å videreføre en for lengst forlatt assimileringspolitikk.
Det må skje en systemisk kompetanseheving omkring samiske barns likeverdige rett til spesialpedagogisk støtte og at denne støtten skal bygge opp om og forsterke samiske barns rett til samisk språk i skole og barnehage som ivaretar disse grunnleggende rettighetene.