Av sametingspresident Aili Keskitalo
Kjære alle sammen. Gratulerer med dagen.
I år markerer fylkeshovedstaden og kvenhovedstaden Vadsø 6. februar - for første gang i offisiell kapasitet. Det gjør meg veldig stolt, og jeg er veldig glad for at jeg får dele denne dagen med dere. Jeg vet også at det er svært viktig for samene i byen og omegnen at kommunen har et offisielt program i dag. Det er viktig for meg, og tro meg — det har betydning for samer over hele landet.
Det som skjer her i dag er et godt bilde på det vi opplever over hele landet der det bor samer. 6. februar blir en stadig viktigere dag for flere og flere mennesker. Fordi det er inderlig godt å bli sett og anerkjent. Det er godt å se at vi som samfunn finner rom og takhøyde nok til å feire også den samiske nasjonaldagen.
Slike dager er verdifulle, for det gir oss en anledning til å søke sammen, søke hverandres fellesskap og dele noen verdifulle timer og opplevelse med hverandre. I våre travle hverdager haster vi forbi naboer med et nikk og et hei, men vi snakker sjeldnere sammen ansikt til ansikt. Slike møter skaper tillit og opplevelse av at vi hører sammen i fellesskap.
Vi søker sammen i frivillige lag og foreninger, fotballklubben og på brytestevnet. Og så har vi dager som dette, da vi bare kommer sammen for å glede oss og for å dele mat, historier, kunnskap og engasjement med andre.
Dagen i dag er en markering av det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917, da samer samlet seg for å debattere felles samepolitiske problemstillinger, også de som gjaldt forholdet til samer i nabolandene. Vel så viktig som de politiske sakene, var det å komme sammen i fellesskap og bekrefte de sosiale, kulturelle og historiske båndene mellom menneskene.
Det problemet som for den enkelte kan virke uløselig og uoverstigelig, kan — når det bringes opp i fellesskapet — vise seg å ikke være så vanskelig allikevel. Og det er denne idéen vi markerer i dag: fellesskapet og vår evne til å løse utfordringene sammen.
Jeg har, som så mange andre i Finnmark, blitt berørt av at norske myndigheter har nektet bistand til det russiske initiativet om å heve de omkomne fra et russisk bombefly som styrtet utenfor kysten av Berlevåg under krigen. Jeg forstår de offisielle sanksjonene, og det internasjonale samfunnets behov for å markere det som skjer i Ukraina. Det får nødvendigvis noen konsekvenser.
Men vi snakker om våre naboer i øst, som ble påført enorme menneskelige tap og lidelser under frigjøringen av oss. Vi har et naboskap og felles historie som strekker seg tilbake til pomortiden og fram til i dag. Et naboskap selv ikke 70 år med sovjetisk diktatur maktet å kvele. Jeg håper derfor inderlig det finnes en måte der vi — gjennom vårt fellesskap her nord — kan bistå våre redningsmenn og naboer med å hente sine kjære hjem igjen.
At vi nå feirer den samiske nasjonaldagen i denne byen som er bygget på idealer om mangfold og toleranse, er ikke likegyldig. Her i byen står innvandrermonumentet vakt på høyden og minner oss om at denne byens historie og verdier er nedtegnet av flere folk og flere kulturer og på flere språk.
Det samiske fellesskapet strekker seg over landegrensene i Norge, Sverige, Finland og Russland. Fra nordøst i Kirkenes, til sør i Engerdal i Norge. I dag kan vi kjenne litt på denne følelsen av å være i et slags rom og i rammer der det føles trygt nok til å gi til kjenne sin tilhørighet til det samiske samfunnet og den samiske kulturen.
I dag er vi ikke bare samer – hver enkelt av oss – i dag er vi først og fremst et fellesskap som deler noen grunnleggende forestillinger om fortid, nåtid og framtid. Og vi deler gjerne dette fellesskapet med alle som ønsker å delta.
Men hva er en same? Hva gjør at man kjenner denne tilhørigheten, denne identiteten – og hva betyr det for den enkelte? Det kan bare du erfare selv. Hvis du vil registrere deg som velger til sametingsvalg, så må du selv snakke samisk eller ha eller ha minst en forelder, besteforelder eller oldeforelder som hadde samisk som hjemmespråk i oppveksten. Du må i tillegg oppfatte deg som same.
Men hvordan oppfatter man seg som same? Hva består en slik erkjennelse av, egentlig? Og hvis man ikke opplever det slik i dag, kan man endre seg? Jeg kan bare svare for min egen del, og jeg tror det handler om en lengsel om å høre til og en erkjennelse av at man inngår i det samiske fellesskapet: vår felles historie, kultur og våre tradisjoner. Det er en sånn følelse det er vanskelig å beskrive med ord, men du kjenner den igjen når du opplever det. Det er en opplevelse av å komme hjem etter lang tids fravær, der du senker skuldrene og puster litt lettere. Og etter en lang fornorskningstid — som man kjenner her i Vadsø bedre enn mange steder — så er det ikke rart at en slik erkjennelse kan ta tid. Men svaret er ja: jeg tror det kan endre seg.
For det er ikke slik at et menneskes identitet er enten-eller. Ingen av oss er bare en ting, vi har mange identiteter som har ulik verdi for oss. Derfor er det ikke slik at en samisk identitet må komplisere eller utelukke en norske identitet. Det er ikke slik at bypatriotismen forhindrer en sterk tilhørighet til Finnmark. Å være menneske er både-og. Og det er helt greit, ja oftest helt nødvendig.
Fornorskningspolitikken er tross alt ikke bare en historie om undertrykkelse, men like mye om menneskets og kulturenes ukuelig vilje til å leve og stå imot.
Derfor er dager som denne så viktig. Her er det rom for alle mennesker og for alle slags følelser. Enten det er de store nasjonale følelsene, eller de litt mer forsiktig prøvende og utforskende i forhold til den samiske kulturen og fellesskapet mellom alle folk.
Jeg ønsker dere en fin feiring.
Tusen takk for meg.